ESG 9 – 4 Grunner For Skilsmisse


Marriage abuse II

Vold i ekteskapet

Jeg nevnte i ESG 3 og ESG 4 at med skilsmisse menes ‘den prosedyren som er definert i Moseloven‘. Det vil si at det finnes grunner for å ta ut en skilsmisse siden det er en prosedyre for det.

Kristne i dag akseptere at Bibelen tillater skilsmisse for utroskap men de tror ofte at den ikke tillater skilsmisse for andre årsaker som for eksempel fysisk eller psykisk vold; når en mann holder tilbake penger fra sin kone, stopper henne i å gå ut; eller når en hustru forsømmer barna og lar dem gå skittene og sultene, holder penger tilbake fra mannen eller psyker han ut. Når en hører disse tingene skjer og en ikke finner skriftsteder som bokstavelig tar for seg det med ‘å brenne barn eller ektefelle med sigarett, kaste ektefellen ned trappa eller hamre hodet deres i veggen’, så har ikke dette ført til annet enn at kristne føler seg forvirret og bekymret fordi de konkludere med at Gud ikke er interessert i slike ting; disse problemene ser ikke ut til å berøre hans hjerte – men hvorfor?

Hvorfor er utroskap en mer gyldig grunn for skilsmisse enn annen grusomhet? Vi skal se at Bibelen faktisk har lover som adresserer akkurat slike situasjoner.
Et skriftsted som ofte er glemt i debatten om skilsmisse er 2.Mos. 21:10-11. Denne teksten, eller loven ordner med akkurat det som trengs fordi den tillater offeret (den uskyldig part) av misligholdelsen eller forsømmelsen til å komme fri fra ekteskapet (kontrakten).

Vi var inne på dette verset i “Ekteskap – En Kontrakt”, og så at denne loven, blant andre var en ‘prinsipp-lov’, eller en rettspraksis¹, og ikke en ‘vedtekt-lov’. Det vil si at en skal følge prinsippet i loven og ikke bokstaven. La oss se på skriftstedet.

10 Hvis han tar en kone til, skal han ikke skjære ned på maten eller klærne hennes eller den ekteskapelige retten hun har til samliv. 11 Hvis han ikke lar henne få disse tre rettighetene, da skal hun få gå og være fri, uten å betale noe. (2.Mos. 21:10-11 BGO)

Det ser ut til at dette verset ikke omhandler oss fordi vi lever i et monogami samfunn. Vi har ikke to eller flere ektefeller og har heller ikke slaver, men vi vil se at denne loven faktisk gjelder alle ekteskap, polygami eller ikke.

Polygami var akseptert i det GT, så når en mann tok en kone nummer to hendte det ofte at den første kona ble forsømt. Å favorisere den “nyeste” kona er vel menneskets natur kan en kanskje si, men bedre ble det vel heller ikke hvis den første kona hadde vært slave. (Mat. 6:24 «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. …») Det denne loven gjorde var å ta vare på og forsikret at den første kona, slave eller ikke, ble behandlet rettferdig. Mannen kunne ikke holde tilbake hverken mat, klær eller ekteskapelig kjærlighet til den første kona. Hvis dette ble gjort ville hun (den uskyldig part) ha tilgang til å gå fri – d.v.s. hun kunne skille seg. Legg merke til at den skyldige part ikke hadde anledning til å velge skilsmisse.

Egentlig forteller dette oss at det Gamle Testamentet anerkjenner fire (4) grunner for skilsmisse. De tre (3) første er som vi har sett, forsømmelse av mat, klær og ekteskaplig kjærlighet (fra enten mannen eller kona). Den fjerde er å begå utroskap eller seksuell umoral som vi finner i 5.Mos. 24:1-4, som igjen også er en ‘prinsipp-lov’, – m.a.o det er ikke obligatorisk å ta ut skilsmisse etter et utroskap, det er valgfritt, (tenk tilgivelse).

Problemet for jødene oppsto ved tydningen av loven i 5.Mos. 24:1-4 fordi polygami var akseptert og mannen kunne derfor vanskelig bli beskyldt for seksuell umoral da han kunne ha flere koner. Dermed ble det også slik at kun mannen kunne ta ut skilsmisse for utroskap. Men dette forandret Jesus på i Mat. 19 da han bringer fariseerne tilbake til 1.Mos. 2:24 og viser dem at Guds opprinnelige mening med ekteskapet var monogamt, og der igjen at seksuell umoral var grunnlaget for skilsmisse fra begge kjønn, og ikke kun fra kona. (Les Skilsmisse – Uansett Årsak ESG4 og Jesu Undervisning i Mat. 19:3-12 ESG5). Jesus forandret ikke på noen av lovene til Moses ang. skilsmisse og ekteskap.

Sexual imorality

Utroskap

Det Gamle Testamentet har faktisk veldig sensitive lover angående skilsmisse, og har til hensikt å ivareta den uskyldige part – offeret. Prinsippet som ligger bak detaljene i kontrakten (ektepakten) er at materiell støtte (mat og klær) og fysisk ømhet (ekteskapelig kjærlighet) skulle bringes inn til begge.

Situasjoner som mishandling, fysisk eller psykisk, er derfor dekt av disse lovene. For hvis vi tenker over det er fysiske og emosjonelle overgrep ekstreme former for forsømmelse av materiell forsørgelse og/eller fysisk ømhet.

Disse to tydelige Bibelske unntakene som utroskap og forsømmelse har noe felles: begge er handlinger begått av en partner mot en annen lydig troende. Med andre ord, den lydige troende bryter ikke opp ekteskapet, men blir konfrontert med en ekteskapspakt som allerede er brutt.

Vi har nok fått noe av dette litt på tverke (skjevt). Vi ser ofte ned eller beskylder den som innleder en skilsmisse for å være den skyldige, men det er ikke alltid slik. Hvis den andre parten er den som har brutt vilkårene i ekteskapet (ekteskaps kontrakten) gjentatte ganger med hardt hjerte, så er ikke den lidende part som innleder en skilsmisse den skyldige. Vi skal være forsiktige med å alltid diskriminere de som går til det skrittet å skiller seg. Jeg har spurt meg selv mange ganger hvor mange det egentlig er som sitter i menighetforsamlingene rundt omkring som ved brutte løfter fra partneren lever under ekteskapsbrudd, men på papiret ikke er det? Mange lider i stillhet.

Den eneste personen som kunne velge å vedta en skilsmisse var offeret selv. Brøt den ene av partneren sine ekteskapsløfter kunne den andre velge enten å skilles eller å tilgi og redde ekteskapet. Du kunne ikke velge å skille deg fra partneren bare fordi du ønsket det, noe Jesus også sier til fariseerne i Mat. 19. (Se også «ESG4 Uansett Årsak«).

Det var offeret Jesu tenkte på og vi ser Jesus tar offeret i forsvar i Mark. 10:11-12:

11 Så sa Han til dem: «Den som skiller seg fra sin kone og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd mot den første. 12 Og hvis en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet. (Mark 10:11-12 BGO)

Dette er den samme diskusjonen som i Mat. 19 og tar for seg ‘uansett-årsak‘-praksisen. Det som tydelig kommer frem her er at den som skiller seg (uten grunn) begår ekteskapsbruddet, ikke den andre uskyldige part. Det blir her begått synd mot den uskyldige (…mot den første).

Det er viktig å se dette verset i kontekst til hva diskusjonen går ut på, nemlig skilsmisse ved ‘uansett årsak‘-praksis og ikke ved brudd på ekteskaps vilkårene. Skilsmisse ved ‘uansett årsak’-praksis er når en tar ut skilsmisse uten grunn. Skilsmisse ved brutte løfter er når den uskyldige (den som ikke brøt løftene) har fått nok og tar ut skilsmisse.

Mange kristne i dag vil si: “Jeg vet det høres forferdelig ut, men med mindre den troende partner ikke har begått hor, sier det Nye Testamentet klart at en må forbli ved ekteskapet og stole på Gud som har brakt dere sammen”. For å gjøre det noe lettere for den lidende part blir en frase gjerne lagt til: “hvis du er i fare, har du tilgang til å separere deg dog ikke skille deg”. Og slik kan dette spinne videre til å omfavne all missbruk og misligholdelse av ekteskapet. Enden på dette er at det ikke spiller noen rolle hvilken årsak, foruten utroskap, så kan du ikke skille deg og må i nød kun separeres.

Det er lett å sympatisere med denne formen, separasjon, for å løse et problem og det synes også rettferdig for offeret å komme seg unna mishandlingen på en måte, ikke sant? Men løsningen er faktisk ikke Bibelsk.

Et ektepar burde ikke separere seg uten å bli skilt! Paulus sier bestemt at Herren pålegger at gifte par ikke skal separeres.

10 De som er gift, pålegger jeg, det vil si ikke jeg, men Herren: En kone skal ikke skille [chōrizō] (separere, dele, forlate) seg fra sin ektemann. 11 Men om hun er skilt (separert) fra ham, så skal hun leve ugift eller bli forlikt med sin ektemann. Og en ektemann skal ikke skille [aphiēmi] (å sende; å sende avgårde, latt alene) seg fra sin kone. (1 Kor. 7:10-11)

La meg forklare litt om de parentesene jeg har gjort i dette skriftstedet. I den norske Bibelen er det greske ordet ‘chōrizō’ oversatt til ‘skilt’ i stede for ‘separere’, ‘dele‘ eller ‘forlate (Gr; χωρίζω chōrizō = separere, dele, forlate). Om dette er en direkte gal oversettelse skal jeg ikke diskutere her da det å skille og det å separere generelt er synonymt. Men det er mulig oversettelsen kunne brukt disse ordene som jeg mener er mer korrekt for å komme frem til en mer korrekt mening innenfor temaet ekteskap.

Ved å bruke ordet ‘skilt’ skapes det naturligvis en tanke i oss at dette gjelder skilsmisse og ikke en separasjon. Jeg tror vår oversettelse stammer fra en kultur-tradisjonell tanke; at ingen skal eller kan skilles. Å tyde ordet [chōrizō] til ‘separere’ i stede for ‘skille’ (som skilsmisse) i dette verset er også forstått blant de lærde, og de engelske versjonene er også mer tydligere:

…That the wife depart not from her husband (but should she depart,… and that the husband leave not his wife (ASV)
…let not a wife separate from a husband: but and if she may separate,… and let not a husband send away a wife (YLT)
…that the wife should not leave her husband (but if she does leave,… and that the husband should not divorce his wife. (NASB)
…the wife should not separate from her husband… and the husband should not divorce his wife. (ESV)

Skulle vi ta den tradisjonelle tolkningen av det Nye Testamentet seriøst så vil det si at heller ingen kan separeres fra en partner som misshandler. Med andre ord, grunnlaget til de som sier at –“uansett årsak, foruten utroskap, så kan du ikke skille deg, men til nød kun separeres”– er borte.

Det er ganske ironisk at det Nye Testamentet som understreker Guds nåde og tilgivelse blir betraktet som mye strengere med hensyn til ofret for ekteskapelig overgrep. Den tradisjonelle tolkningen forutsetter altså at Jesus innførte en ny og strengere politikk som snur det Gamle Testamentets prinsipp på hodet. Et prinsipp som sier at et offer har rett til å bringe sin lidelse til en slutt. Men denne tradisjonelle tolkningen blir ikke riktig, for Jesu holdning til det Gamle Testamentet var meget høyt aktet og vi finner at Han ikke snur på noen av dens (GT) viktige moralske prinsipper.

Vi må skille mellom ekteskapsbrudd, som alltid er galt og skilsmisse. Skilsmisse er den juridiske anerkjennelse av at et ekteskap er blitt brutt opp. Moses lov sa ikke at det var akseptabelt å bryte opp et ekteskap, men loven foreskriver den rettslige prosessen som var nødvendig etter at bruddet hadde skjedd. Det sies at man ikke kan ha både i pose og sekk; han kan ikke forlate sin kone og forventer at hun skal vente på ham på et senere tidspunkt. Uansett hvilken synd som fører til et ekteskapsbrudd, så bør det være en ren slutt. Ingen partner bør holde den andre som en fange i et ekteskap som allerede er død.

Så hvor går grensen? Hva med de som ikke lenger elsker hverandre – kan de bli skilt på grunnlag av at det er forsømmelse av kjærlighet? Egentlig er slike spørsmål rotfestet i søken på en enkel utgang av ekteskapet og mulig ser et grønnere gress på den andre siden.

Men ja, vi ser det altfor ofte i dag når forelskelsen glir bort at de mener ekteskapet er slutt. Mange bruker også utrykket “vi har vokst fra hverandre”, noe som jeg mener ikke har noe fundament og er rett og slett tåkeprat.

Det vil bli vanskelig å si at dagens konsept av forelskelse kan bli lest bakover inn i de Bibelske tekster. Det kan være at noen konkluderer med at dette var inkludert i det underliggende prinsippet av ‘fysisk ømhet’. Uansett, hvis vi husker at Jesus la vekt på at en skilsmisse skulle kun inntreffe hvor det var et ‘hard-hjertet’ brudd på ekteskapsløfter, så tilsier det at Han ville ha vært sterkt imot den grunne forklaringen som  ‘har vokst fra hverandre’-skilsmisse eller ‘mistet forelskelsen’-skilsmisse.

Ekteskapet er basert på løfter og ikke bare følelser. Når den lidenskapelige heten kjølner er ikke det et signal på at ekteskapet skranter og har kommet til en slutt, men at ekteskapet trenger ivaretagelse. Hvem ville selge huset fordi det trengs å males eller varmeovnene trengs en reparasjon?

Vi har sett at Gud ga klare og rettferdige lover i Gamle Testamentet til å begrense ødeleggelsene som ble forårsaket av forsømmelse og overgrep. Offeret fikk tillatelse til å bestemme om de ville at ekteskapet skulle ende eller ikke. Ville Gud virkelig gå fra denne vise og praktiske tilnærmingen i Ny Testamentlig tid eller er dette kun et prinsipp i dagens menigheter?

Fotnoter:

1 – Resttspraksis kommer fra en dom i en bestemt forekomst som deretter blir grunnlaget for andre senere kjennelser. Det klareste eksempelet vi finner i Bibelen er mannen som sanket ved på sabbaten (4.Mos.15: 32-36). Denne “Vedtekt-loven”  ved å holde sabbaten er en del av de 10 bud. Når mannen ble tatt for å sanke ved på sabbaten brakte de saken frem for Moses som avgjorde at dette fortjente død. Denne avgjørelsen ble et punkt for en rettspraksis.

En samling avgjørelser gjort av dommere i aktuelle saker som etablerer en ny rettslig prinsipp. Disse kan bli brukt på andre saker som deler likheter med saken som etablerte prinsippet.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra Bibelen Guds Ord (BGO) hvis ikke annet er nevnt.

Hva mener du?

 

 

Reklamer

2 kommentarer om “ESG 9 – 4 Grunner For Skilsmisse

  1. Tilbaketråkk: ESG 11 – Bibelen Om Gjengift p.t. II | Den Norske BIBLiBlog

  2. Tilbaketråkk: ESG 4 – Skilsmisse – Uansett Årsak | Den Norske BIBLiBlog

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s