Forsvinning av Himmel og Jord – Del 3


Overgang fra Gammel til Ny

BigNewsVi er godt i gang å forklare om de to henvisningene til “himmel og jord” i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 er de samme, og vi begynnte å tyde hensiktene med å bruke de forskjellige ordene “flyktet” og “er blitt borte” i disse skriftstedene.

Åpenbaringen 20:11 er ikke skrevet for å betegne naturen av selve hendelsen alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte. I motsettning til Åp. 20:11 så har Åp. 21:1 en helt annen tydelig referanse til nettopp en natur av en bestemt hendelse.

Gud kommer tydlig frem også i Åpenbaringen 21:1-5, der Han er identifisert som Den Ene Trone-innsatte, Gud Skaperen. Men hensikten med språket “veket bort” i setningen “…den første himmel og den første jord var veket bort” (Åp 21:1) er ikke skrevet for å identifisere Ham, som i motsettning til Åp. 20:1. I avsnittet Åp. 21:1-5 leser vi:

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mere. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: “Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mere, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort.” Og han som satt på tronen, sa: “Se, jeg gjør alle ting nye.” Og han sier til mig: “Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.”» (Rev. 21:1-5, NB-1930).

Dette avsnittet beskriver bl.a. om et resultat av en historisk begivenhet. Denne historiske begivenheten er at den Gamle pakts «himmel og jord» viker av for av Den Nye pakts «Ny himmel og ny jord». Den gamle «himmel og jord» skapelsen viker av for ankomsten av Den nye «Ny himmel og ny jord» skapelsen.  Dette komplekset av Den nye himmel og den nye jord kalles også «Det Nye Jerusalem», som er bruden, som er byen, Guds bolig eller “menigheten” som vi ofte sier.

“Fravikelsen” [apelthan] henviser her til å vike av fra den gamle pakt-ordenen. Den gamle pakt-ordenen gikk bort for godt for aldri å komme tilbake, og den ble erstattet av Den Nye Pakt-ordenen. Hele dette skifte far set gamle tip set nye startet med inkarnasjonen av Kristus og endte med Hans himmelfart og Hans sete ved Guds høyre hånd. Ødeleggelsen av Jerusalem og templet i år 70 e.kr. var et slags uttrykk og en stadfestelse for den endelige bortgangen av den gamle orden/pakten.

Ser vi nærmere på profetien eller forutsigelsene som Jesus gav ang. tempelets ødeleggelse, (og likeså Peters repetisjon av denne profetien), vil koblingen bli klarere for oss. Jesus advarte om ødeleggelsen i Matt 24:1-2 slik:

«Deretter gikk Jesus ut og bort fra templet, og disiplene Hans kom opp for å vise Ham templets bygninger. Og Jesus sa til dem:«Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier Jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein, som ikke skal bli revet ned.» (Mat. 24:1-2).

Jesus beskriver denne hendelsen at det ikke skal bli stein tilbake på stein. Men Han beskriver også tiden og prøvelsene som ledet opp til denne spesielle hendelsen, og så legger Han til: «Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå.» (Matt 24:34-5).

Jesus forutsa altså ødeleggelsen av Jerusalem i den generasjonen som sine tilhørere tilhørte og levde i, og ødeleggelsen vet vi skjedde i år 70 e.Kr.. Uttrykket –“himmel og jord skal forgå”– som Han kommer med, er nok i dette tilfellet bare en hentydning, men jeg tror dette likevel en meget sterk indikator på noen av de severdighetene i forholdet til Åpenbaringen 21:1-4. Ikke nok med det, Han bruker et veldig nært gresk ord, ikke «pheugo» som i Åp 20:11, men en versjon av «parerchomai» som er en nær slektning av «aperchomai» i Åp. 21:1 (jfr. Mark 13:31;. Luk. 21:32-3).

Åpenbaringen 21 og deler av 22 gir oss et perfekt og idealisert bilde av det himmelske mønsteret som er i den nye pakts-ordenen og fullkommenheten som den holder for de troende.

Vi kunne vel bedre lese vers 1 (Åpenbaringen 20:1) slik: “Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den tidligere himmel og den tidligere jord var borte.” Du kanskje spør deg om det er mulig og forandre oversettelsen slik? Ja det er mulig og mange gjør, for det ligger innenfor den normale betydningen av [protos]. Ser vi på det følgende vers 4, har de engelske ovesettelsene med den vanlige oversettelsen av [protos] slik: «the former [prota] things are passed away» Oversatt til norsk vil det bli slik; de “tidligere [prota] ting er borte.”. Her oppdager vi at denne tolkningen av [protos] passer og er er fullt mulig.

Jesus_holder_jordenÅp. 21:1 introdusert for oss et nytt skapelse tema også. Dette nye skapelsestema er det nye Jerusalem og enda en henvisning til menigheten. For Paulus forteller oss i Gal. 4:26: « Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle.» Kontrasten til dette er det jordiske Jerusalem, et Jerusalem som var i trelldom til den gamle pakt, og som snart skulle bli ødelagt, eller “kastet ut”, ifølge Paulus sin allegori (Gal 4:21-31).

«Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene var av slavekvinnen, den andre var av den frie kvinnen. Men han som ble født av slavekvinnen, kom etter naturens lov, og han som var av den frie kvinnen, ble født ved løftet. Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinaifjellet, som føder til slaveri, og det er Hagar – for denne Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå (på det tidspunktet da Paulus skrev dette), og som er i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle. For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. Nå er vi, søsken, løftets barn slik Isak var. Men på samme måte som han som ble født etter naturens lov, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. Men hva sier Skriften? Driv ut slavekvinnen og hennes sønn, for slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. Altså, søsken, er ikke vi barn av slavekvinnen, men av den frie kvinnen.» (Gal. 4:21-31).

Dette «Jerusalem der oppe» er faktisk det vi møter igjen i Åpenbaringen 21, for dette «nye Jerusalem» var der oppe, men steg «ned fra himmelen fra Gud.»

Bildet er gjort praktfult i Hebreerbrevet der forfatteren er i ferd med å ende sitt positive Kristne argument mot det gamle pakt-systemet ved å fortelle de hellige;

«Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i Himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod» (Heb. 12:22-24).

Dette nye Jerusalem er klart faktisk Den Nye Pakt-menigheten. Vi har også gjengitt den rettferdighet som bor i denne nye skapelsen som huser “de rettferdige gjort perfekte.”

Forbindelsen mellom det nye Jerusalem i Åp. 21 og den nytestamentlige Kristi legeme/nye Tempelet er vist i disse skriftstedene:

«Guds husfolk, bygget på fundamentet [themelio] av apostlene og profetene, Kristus Jesus selv er hjørnesteinen» (Ef 2:19-20).

«Og muren hadde tolv grunnstener [themelious], og på dem var de tolv navnene på Lammets tolv apostler» (Åp 21:14).

Vi vet godt og uten argumenter at disse grunnstenene, eller dette grunnlaget er apostlene, og som kunn har én overbygning reist på seg. Derfor mener jeg at vi også må anta at det er en viktig organisk forbindelse mellom Det Nye Testamentets “Tempel i Herren. . . bolig for Gud” i Efeserne 2 og “Det Nye Jerusalem. . . bolig for Gud” i Åpenbaringen 21.

Kort sagt henviser “fravikelsen” av den tidligere himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 til en pakts dom, forutsagt av Jesus i Matteus 24 og som var forventet av den tidens generasjon av kristne (2.Pet. 3:10; Heb 8:13).

Konklusjon

Summen blir at henvisningene av en “bortgang” av «himmel og jord», nevnt i Åp. 20:11 og 21:1 er ikke henvisninger til den samme hendelsen.

Som vi har vært igjennom har de en forskjellig semantisk bakgrunn og de utfører også forskjellige funksjoner i de ulike sammenhenger som de opptrer i. De tar åpenbart del i det samme skapelse-bilde, men gjør det i betydelig forskjellige formål.

Selvfølgelig trenger ikke dette å bety eller å være til hinder for at de hendelsene som er beskrevet i disse to avsnittene skulle ha skjedd på samme tid. Men det måtte ha vært mer bevis, mer enn bare en likhet på overflaten som refererer til en bortgang av himmelen og jorden, hvis det skulle ha skjedd på samme tid. Det eneste som vi ser er et bevis for den store hvite trone dommen som skjedde i år 70 e.Kr. (som utførte overgangen fra den gamle til den nye pakten).

For ikke å bli totalt missforstått, som hender ganske ofte når jeg diskuterer dette, er det viktig å nevne at jeg holder på at det vil være en endelig dommedag da alle de døde skal oppstå og stå foran tronen til vår Skaper, for Hvems imponerende dom, all fallen skapelse må flykte og søke tilflukt, og utenfor Hans nåde vil det ikke bli funnet noen plass.

Dette er den samme endelige dommen beskrevet av Jesus i Johannes 5:

«Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve. For slik som Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og Han har også gitt Ham myndighet til å holde dom, fordi Han er Menneskesønnen. Undre dere ikke over dette. For den timen kommer da alle som er i gravene skal høre Hans røst og komme fram, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» (Joh.5:25-29).

Og igjen i Johannes 6:

«Og dette er Faderens vilje som sendte Meg: At av alt det Han har gitt Meg, skal Jeg ikke miste noe, men Jeg skal oppreise det på den siste dag. Og dette er Hans vilje som har sendt Meg: At hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Derfor tok Jesus til motmæle og sa til dem: «Klag ikke dere imellom! Ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag. … Den som eter Mitt legeme og drikker Mitt blod, har evig liv, og ham skal Jeg reise opp på den siste dag.» (Joh. 6:39-40, 43-44, 54).

Disse generelle dommene og oppstandelsene finner sted på den siste dag (paralleller til Åp 20:11-15), ikke ved overgangen fra Den Gamle pakt til Den Nye Pakt (beskrevet i Åp 21:1 ff). For disse to hendelsene er adskilt med et stort tidsgap.

Sammendraget blir da at de to “bortgangene” av himmel og jord, beskrevet i Åpenbaringen 20:11 og 21:1, er forskjellige i natur, i formål, i identitet og i tid.

Hva mener du?

Bibeltekster er tatt fra NB-1930 og BGO. 

Reklamer

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 1


peanuts-theologyI streben etter å vise hva bibelen forteller oss i forskjellige sammenhenger og steder har det nesten vært umulig for meg å unngå å bli litt teologisk. Noen mener jeg kanskje har vært litt for teologisk og oversettelser fra gresk/latin vanskelig osv. Jeg innrømmer det selv, det er blitt litt teologi og oversettelser av enkelte greske, latinske og hebraiske ord men for å forklare bibelske tekster kommer en ikke så lett unna forklaringer av ord og bilder og sammenhenger ellers i Bibelen.

For de som kanskje tror jeg er skolert i både latin og/eller gresk eller har en teologisk utdannelse kan jeg si med en gang at det har jeg ikke og er nok ikke noe bedre enn deg i dette.  Det jeg kan si jeg gjør mye av er å lese. Jeg leser ikke bare Bibelen mye men også en del bøker, artikler blogger og notiser med teologisk innhold, kanskje det er derfor det blir slik i bloggen min også. Men ha meg unnskyldt mens jeg skal prøve å gjøre det lettere for deg å lese bloggen… ja, med forbehold for de gangene jeg må utdype ting mer da :), ellers blir det jo kun ren tekst fra bibelen som du selv kan lese i Bibelen.

I forrige blogg-innlegg lovet jeg å ta for meg Åpenbaringen 20:11 og 21:1. For hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden da det står klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Er dette bokstavelig? Uups! Da er jeg tilbake med å måtte være teologisk igjen og med å oversette enkelte greske ord for å kunne forklare hva som menes i disse skriftstedene.

Vil du likevel bli med meg inn selv om det blir noe teologi her også? Hvis du liker og ønsker å komme litt dypere i disse skriftstedene og også ønsker å oppleve litt hva teologi og tydning sett i forhold til hva forfatteren mener og billedspråket ellers i bibelen kan gjøre for deg, anbefaler jeg deg å ta tid til dette og ha bibelversene åpnet foran deg… ja, ha hele bibelen der klar til bruk.

Tilbake til Åpenbaringen 20:11 og 21:1. Det kan synes naturlig at en tror det slik som det på overflaten ser ut til at det står; nemlig at den jorden vi lever på og himmelen som er over oss skal forsvinne og erstattes av en ny ren jord som vi kan leve på og en ny himmel som vi kan skue over oss. Men la oss spørre oss et par andre spørsmål. Har disse to avsnittene med “himmel og jord” samme identitet? Henviser disse to avsnittene til samme hendelse?

Spørsmålet kan høres trivielt ut men har en stor betydning. Som sagt kan disse bildene på overflaten synes å være det samme i begge tilfellene. På den måten er det lett å trekke en sammenheng mellom disse, også angående identiteten. Hvis det nå skulle være tilfelle at disse bildene i begge tilfellene er det samme, ja da må også de andre kontekstuelle/tekst sammenhengende hendelsene i begge skriftstedene bære på lignende forhold, hvis ikke samme forhold. Det er her det store problemet åpner seg:

La meg gi et eksempel. I Åpenbaringen 20:11 åpnes den «Store Hvite Trone» dommen, og i Åpenbaringen 21:1 er angående «ny himmel og ny jord», som er det «nye Jerusalem.» Så legger vi til at jeg personlig mener at Åpenbaringen 21 var innledningen i det første århundre – år 70 e.kr. og beskriver et idealisert perspektiv av menigheten.

Personlig mener jeg også at det gamle Jerusalem gikk bort og det nye Jerusalem har kommet, men dette innebærer nå et stort potensielt problem: Hvis «fravikelsen» av «himmel og jord» i disse to avsnittene er de samme og en fravikende himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 skjedde i år 70 e.Kr. som jeg da også tror, da må den “Store Hvite Trone” dommen også ha skjedd i år 70 e.Kr. Men på tross av dette så tror jeg at den endelig dommen (Den “Store Hvite Trone” dommen) ennå er i fremtiden. Argumentet blir da at enten så har jeg feil i denne troen eller så er jeg inkonsekvent i tolkningen min.

Argumentet høres jo greit ut men jeg tror den likevel er svak. Argumentet forutsetter at Himmelen og jorden bokstavelig vek bort, forsvant og ikke er mer. Betydningen av “veket” (Norsk Bibel 1930) i disse to avsnittene er ikke relaterte på samme måten som argumentet forutsetter, dermed er argumentet som er bygget på denne antakelsen kraftig svekket.

Nå skal jeg arbeide litt teologisk og også oversette ord fra gresk, så dette kan kanskje virke vanskelig, men følg med for dette trengs for å kunne sette oss inn i hva som egentlig foregår i disse bildene i Åpenbaringen. Så la oss først se litt på referansene til ordet “flyktet”(BGO) eller “veket bort” (NB 1930).

Henvisninger til “flyktet/veket bort” 

Hvis vi spør vi om det er en sammenheng mellom disse to henvisningene til en “fravikelse” av «himmel og jord» kan vi svare både ja og nei. Forvirrende? Ja, men vi skal finne de riktige sammenhengene. Disse avsnittene har bare noen likheter i semantikk (ordenes betydning) og bilder.

Det semantiske forholdet er både direkte og indirekte; begge avsnittene referere direkte til “himmel” og “jord”, og begge representeres som et par. Begge avsnittene nevner også en form for “fly bort/bortgang” av himmel og jord. Åpenbaringen 20:11 taler om at himmelen og jorden har “flyktet”; Åpenbaringen 21:1 refererer til dem til å ha “gått bort.” I disse detaljene som er lagt frem her har begge avsnittene en indirekte semantisk likhet.

Slik er det også i det billedlige forholdet. Det tar begge del i de samme bildene fra den bibelske skapelsen. “Himmel og jord” er åpenbart hentet, både som et tema og som en realitet fra 1. Mosebok 1. Kort sagt er Gud skaperen og himmelen og jorden er hans skaperverk. Skapelsen er underlagt Skaperen og hans vilje. Skapelsen er også totalt atskilt fra Ham i natur.

creation001Vi ser at Gud  gjenopptar billedspråket av “skapelsen” ganske ofte gjennom hele Skriften for å beskrive for oss ulike hendelser. Spesielt er for eksempel gjenopprettelsen av sitt folk fra fangenskapet (Jes 51:15-16). Bruken gjennom hele Skriften er nok mye bredere enn kun dette, men for det meste gjelder dette om de storslåtte verk som Gud gjør for sitt paktfolk. Når vi ser på disse tilfellene vil dette med å “gjøre” noe nytt, gjenopprette eller “gjøre” noe mer glorifisert enn før, bli linket med de grunnleggende mirakler fra Guds opprinnelige skapelse ut av ingenting. Det er de samme “verktøyene”, den samme effekten og den samme utviklingen i dem alle. Befrielse og forherligelse er alltid nye skapelser fra Gud og er aldri et verk av menneskers hender.

På samme måte er det også når Gud griper inn i dommen. Da bruker han ofte språket ødeleggelse eller “av-skapelse” til å beskrive dette. Han angrer Sin skapelse: Han lar stjernene faller, solen og månen bli formørket, hager og paradiser slåes til ødemarker og villmarker, elver tørker opp eller flom oversvømmer det tørre land som det tidligere hadde vært separert fra. Denne typen symbolikk (også faktiske hendelser) er ganske utbredt i Skriften som f.eks i Jes. 13:9-10; Jer. 4:23-6, Esek. 32:7-8; Esek. 34:4-5; Matt. 24: 29, bare for å nevne noen.

Vi ser at disse ideene av skapelse og av-skapelse, kommer inn i bildet på ulike måter i begge Åpenbarings avsnittene; begge tar del i det samme språket av skapelse og billedbruk som mange ganger er brukt i Skriften for å betegne Guds storslåtte handlinger.

Men forskjellene må også bemerkes og nå kommer vi også til å oversette noen greske ord og tyde dem.

Til å begynne med er språket slett ikke det samme i forhold til en faktisk fravikelse. Åpenbaringen 20:11 sier jord og himmel “flyktet” (BGO) fra Hans åsyn og og Hans trone. Verbet her er ephugen (fra pheugo).

[Pheugo] er et ganske vanlig ord og er brukt omkring 279 ganger gjennom hele det nye testamente og Det gamle testamente (LXX). Nesten alltid har den typiske betydningen av [Pheugo] vært; å “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Det engelske ordet “fugitive” (Norsk; flyktning) får vi fra pheugo.

For eksempel brukes ordet i 1. Mosebok 39:12, 13 og 15 (LXX) for å beskrive Josefs flukt fra Potifars kone som hadde ham ved plagget. Utvandringen er også beskrevet med det samme ordet (2. Mos. 14:5). David flyktet fra Saul som ønsket å drepe ham (1. Sam. 19:18), Akasja flyktet fra Jehu (2. Kong. 9:27), Guds fiender for øvrig flyktet (Sal. 68:1; Ord. 28:1), Jonah flyktet fra Guds nærvær (Jon. 1:3) og Jesu-barnets familie flyktet fra Herodes (Mat. 2:13). De forfulgte disiplene forlot byen (Mat. 10:23; 24:16) og engstelige disipler spredte seg etter Jesu korsfestelse (Mat. 26:56). Listen er lang men ordet er likevel konsekvent i betydningen.

Åpenbaringen 21:1 på den andre siden sier “den første himmel og den første jord var blitt borte.” Verbet her er [apelthan]. Dette ordet er brukt 346 ganger men er ikke i nærheten av dens konsekvens. Ordet betyr vanligvis “å passere” eller “forgå” men har ulike nyanser av meninger slik som “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake. (I Åp. 10:9 refereres det også til Johannes da han “gikk til engelen” i stedet for å vike fra eller passere).

I Åpenbaringen 21:1 leges det vekt på betydningen av å forgå for godt for aldri å komme tilbake. Hvordan kan vi si det? Vi ser det klart ved den samme bruken av ordet apelthan og den nye himmel og den nye jord symbolikken i det påfølgende vers 4: «Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte (Eng: “have passed away”) [apelthan].

Forståelsen av at ting er blitt borte har jeg vært innom tidligere i en kommentar, men da gjaldt det om vi har «bruk for solen eller månen til å skinne i den (byen), for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys.» (Åp. 21:23). Som frelst trenger jeg hverken sol eller måne for å ha lys i mitt liv, men lammet. På samme måte skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte». (Åp. 21:1) Døden? Den brodden seiret Jesus over for oss (1. Kor. 15:56-57) og den som tror på Ham, «han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh. 5:24).  Vi heller ikke «sørger som de andre som ikke har noe håp.» (1. Tess. 4:13), som han lovet i “saligprisningen” ved å si «Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet» (Mat. 5:4). Dette er ting som er blitt borte ved frelsen og overgangen fra døden til livet. Derfor kan vi synge en sang som denne:

Happiness is to know the Savior,
Living a life within His favor
Having a change in my behavior,
Happiness is the Lord

Happiness is a new creation,
Jesus and me in close relation
Having a part in His salvation,
Happiness is the Lord

Real joy is mine,
 no matter if teardrops start
I’ve found the secret
It’s Jesus in my heart
Happiness is to be forgiven,
 Living a life that’s worth the livin’
Taking a trip that leads to heaven,
Happiness is the Lord. 

Du kan høre sangen her

Men ulikheten i versene vi arbeider med betyr ikke i seg selv at de snakker om to forskjellige ting, men jeg føler å bringe dette frem da mange gjerne sier — uten kvalifisering — at begge tilfeller er å “forgå”, eller de bruker uttrykket uten å merke seg de faktiske ordene i Åp 20:11 (“flyktet”) mens de antar at det er det samme. Jeg mener det fortsatt er riktig å notere seg denne åpenbare forskjellen og forklare den, og først da gå videre. Dette mangler jeg å se bli gjort.

Personlig tror jeg ikke forskjellen bare er et mangfold av synonymer, men jeg tror de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) brukes fordi de refererer her til “himmel og jord” for de ulike formålene. De ulike ordene bærer på ulike vektlegginger, ulike uttrykt og er støttet av de ulike formålene. Men hva er disse formålene?

Jeg tror jeg må dele inn dette i et par poster så ikke dette innlegge blir for langt og vi kan ta en pust 🙂 Jeg lar deg vente til neste innlegg på det svaret.

Men hva synes du så langt?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

Israel — Tolkninger og Araham-pakten


 

English version here

Jupp, jeg er tilbake på blogg-siden som jeg har savnet litt. Det har vært hektiske dager her på Filippinene fra å etablere et prosjekt til å gi ut bibler til nyfrelste (som ikke har bibler) til foredrag på La Salle Universitetet i Manila og en hjelpende hånd til en “liten” pastor, (som er større enn de fleste pastorer jeg har møtt), i nærheten av Manilas fylleplass. Og inn imellom her må en introvert også ha tid for seg selv for å lade de sosiale batteriene.

I forrige post ang. Israel, Israel — Kjødelig eller Åndelig? , handlet det litt om håpet til Israel, om det var åndelig eller kjødelig og selv om mange svar skulle ligge åpenbart allerede nå er det kristne som arbeider kjødelig for å fremme det de tror på, nemlig at Israel som stat i dag er lovet av Gud til Jødene og at “deres tilstedeværelse i sitt gamle land er en påminnelse til oss om Guds trofasthet mot sine løfter som oppfylles like for våre øyne.” [Innledningen i “Drømmen om Messias”, av David Østby og Josef Østby].

Når det er sagt vil jeg legge til at Israel og de som bor i området har alle like stor tilgang til menneskerettigheter som andre nasjoner har. Jeg ytrer ikke i noen form at noen land eller menneskegrupper skal forsvinne til fordel for en annen. Jeg vil ytre fred og likeverd.
Blogg-innleggene har til hensikt å belyser sannheten i den mørke siden av Kristen-sionistenes forvridde syn og krav de hevder er rettmessig hentet fra Guds Ord.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Vel, så får jeg begynne med kritikk da og si at de som tyder profetier og skriften ellers gjennom nyhets overskrifter, som en del Kristen-sionister gjør, feiler fordi de ikke ser relasjonene mellom det Gamle og det Nye testamentet. Men det Nye Testamentet oppfyller og annullerer det Gamle Testamentet, derfor må Kristne lese Skriften med Kristne øyne, tyde det Gamle Testamentet i lys av det Nye Testamentet og ikke den andre veien. Derfor forklarte jeg i Israel — Kjødelig eller Åndelig? at det er viktig for en nyomvendt å gå igjennom korset først (full forståelse av hva korset gjorde) før en vender seg til å studere det Gamle Testamentet.

Hvordan ville du f.eks. tydet Kol. 2:16-17?

“La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater, som bare er en skygge av de kommende ting, da legemet tilhører Kristus.”  (Kol. 2:16-17). 

Det jeg vil frem til er at Paulus bruker her en slik type tolkning når han tolker det Gamle Testamentet, han tyder det GT i lys av det NT. Andre steder kan f.eks. være i Heb. 8:1-6 og Heb. 10:1.

GT kom ofte i form av skygger, bilder og profetier og de finner sin virkelige fullbyrdelse og oppfyllelse i det NT. Spørsmålet er ikke om løftene i pakten skal forstås bokstavelig eller åndelig. Spørsmålet er om det skal forstås i forhold til den gamle pakts skygge eller i form av den nye pakt virkeligheten. Det er dette jeg finner Kristen-sionistene unnlater å erkjenne, denne grunnleggende forutsetningen for fortolkning av GT.

Et eksempel; Gud sørger for Israel i ørkenen ved å gi de manna fra himmelen, vann fra et fjell og en slange på en påle og alle disse bildene finner sin virkelighet og oppfyllelse, ikke i mer manna, mer vann eller en høyere påle, men i frelsesverket til Herren Jesus Kristus, som i den gamle pakts former bare var en skygge.

Men hva gjelder dette løfte om landet? Jo, det samme prinsipp gjelder også her. Løftene om landet tjener som åpenbarings-skygger, -bilder, -profetier, i påvente av Guds fremtidige formål. Dette gjaldt ikke bare for en liten flokk mennesker, jødene, men hele verden, og ble gjort endelig, virkelig og oppfylt i Jesus Kristus.

“Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene, Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt hele verden.” (Heb. 1:1). 

Abraham-pakten starter ikke i 1.Mos. 12 som Kristen-sionistenes og andre dispensasjonisters liker å hevde, selv om det later til å passe godt inn i deres egen teori. Men Guds plan og tanke bak et landsløfte startet allerede i 1.Mos. 2 hvor en hage (land) blir plantet, et paradis som skulle utvide seg utover hele Jorden, for hele Jorden er Hans (2.Mos. 19:5, Sal. 50:12, Jes. 66:1, Jer. 27:5). Legg merke til at Gud plantet en hage, noe vi kan sammenligne med det frø som er plantet i oss kristne og en hage vokser frem. Lignelsen om dette frøet og dette Himmelens rike finner du i Mat. 13:31 og Luk. 13:19 og dette rike skal vokse seg større enn andre hagevekster. Jeg tror ikke Guds velsignelser til menneskene var begrenset til en liten hageflekk plantet mot øst i Eden, men skulle vokse og fylle hele jorden (1.Mos. 1:28), en befaling vi også finner igjen i misjonsbefalingen (Mat. 28:18-20).

Dessverre ble dette landet mistet ved fallet, men Gud har ikke endret sin plan med å gi menneskene et land og en forsmak av himmelen av den grunn, men gir Abraham en forsmak av himmelen, reflektert i et billedspråk i lovnaden gitt til ham (1.Mos. 12:1). Gud er mer spesifikk og indikerer utvidelsen av landet i 1.Mos. 15:18 og i 1.Mos. 17 blir lovnaden gjentatt og utdypet. Disse lovnadene er også gjengitt til Moses i 2.Mos. 3:8 med beskrivelse av et land der melk og honning flyter.

Igjen, disse bildene er paradigmer (forbilde, mønster) og var nødt til å vente til det Nye Testamentet for sin virkelige oppfyllelse av lovnaden. Israel er sannelig et flott land, men det flyter bokstavelig talt ikke av melk og honning, men billedelig flyter sannelig det himmelske Jerusalem av melk og honning. 🙂

Landet i GT var heller ikke endelig i seg selv, for hva skulle intensjonen da være at tabernaklet ikke var planlagt å ha noen bestemt lokalitet i Guds plan for forsoning, men den pekte på Jesus Kristus som ville “tabernakle” blant Sitt folk gjennom den Hellig Ånd. Heller kunne aldri offersystemet sone for synd men var en skygge av det ultimate offer den syndefrie Guds sønn, Jesus Kristus, gjorde. Lovnadene om et land til Abraham var noe Abraham skulle få oppleve i paradis og var ikke en lovnad om en permanent og evigvarende besittelse av Midtøsten.

Heb. 11:10-16 må vel være den eneste legitime tydningen av Abraham-pakten for Kristne:

For han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper. Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange en ætt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder, for hun regnet Ham for trofast som hadde lovt at dette skulle skje. Derfor ble det også født fra én, og det fra en som var så godt som død, så mange som stjernene på himmelen, ja, utallige som sanden på havets strand. Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland . Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem.” 

abraham-starsDet himmelske er ikke allegorisk eller ikke-bokstavelig, men det motsatte. Det himmelske er den fullkomne sanne tilstand av virkeligheten. Den himmelske byen Jerusalem der oppe, som patriarkene så, var ikke en tåkete uklar eterisk idé. Det er den ultimate virkelighet som vi bare har en forsmak på i vår nåværende tilstand.

Kristne har ingen problemer med å se oppfyllelsen av løftene/pakten i personen Jesus Kristus og det verket Han gjorde. Men ingen tolkning av aspektet landet i pakten med Abraham kan bli skilt fra de andre aspektene av pakten. For det første velsignet Gud alle folk fra alle nasjoner i Ham, for det andre trukket dem inn i en pakt med Gud der, for det tredje, det er verken er mann eller kvinne, jøde eller greker, men alle medlemmer av et hellig folk frelst av nåde. Hvordan kan da løfte om Land settes i en helt annen kategori og være besittet utelukkende av jøder?

Kristen-sionistene arumenterer også at dette landsløfte, i følge Gud skulle være en evigvarende besittelse, men vi kan ikke oversette “hele Kanaans land, til evig eiendom” (1.Mos. 17:8) bokstavelig, det vil sette oss i en motsigelse på lik linje med melk og honning som jeg beskrev ovenfor. Ønsker du likevel å tyde dette bokstavelig, er det noen spørsmål du må besvare: Skal Levittene “bære Guds ark, for Herren har utvalgt dem til å bære Guds ark, og til å gjøre tjeneste for Ham til evig tid.” ? (1.Krøn. 15:2) Ble Aron og hans sønner bokstavelig talt “utvalgt for at han skulle hellige alt det som hørte til Det Aller Helligste, han og hans sønner til evig tid,”? (1.Krøn. 23:13). Skal templet, eller som Gud sa: “… huset og i Jerusalem, som Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg legge Mitt navn for all tid.”? (2.Krøn 33:7). Er disse blitt oppfylt bokstavelig på jord eller billedlig i Kristus og menigheten?

Vi kan også legge merke til at Kristen-sionistene fortsetter å bruke navnet «Det Hellige Land» på Israel i dag. Vi vet fra bibelen at ingen stedet er Hellig foruten de steder hvor Herren er, noe 1.Mos. 3:1 illustrerer for oss når Gud  sa: «Kom ikke nær dette stedet! Ta sandalene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.», for bare Han er Hellig. Når Gud da ikke har det templet i Israel, som Han rev i år 70 e.kr., som bolig lenger men heller tatt bolig i de Kristene som nå er blitt «…en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk,…» (1.Pet.2:9), kan vel ikke Israel som land lenger kalles «Det Hellige Land» ?

Et annet argument som høres blant Kristen-sionistene er at fordi Jødene aldri bokstavelig okkuperte hele landet som ble lovet til Abraham, fra Nilen til Eufrat, vil dette løfte bli oppfylt i fremtiden. Dette innebærer ikke bare Vestbredden, men omfatter hele midtøsten. Igjen motsigelser og de ignorerer den måten GT forfatterne forsto Guds løfter til Abraham.

Til Josva bekrefter Gud “Vær frimodig og sterk, fordi du vil lede disse menneskene til å arve landet jeg sverget deres fedre å gi dem” (Jos. 1:6). Spørsmålet er om Israel arvet det og i Josvas bok finner vi svaret.

“Slik tok Josva hele landet som Herren hadde sagt til Moses. Josva gav det som arv til Israel, ut fra stammeoppdelingen deres. Så hadde landet ro fra striden.” (Jos. 11:23). 

Herren gav Israel hele det landet Han hadde sverget å gi deres fedre, og de tok det i eie og bosatte seg der. Herren gav dem ro rundt på alle kanter, slik Han hadde sverget for deres fedre. Ikke en eneste mann av alle fiende deres kunne stå seg mot dem. Herren overgav alle fiendene deres i deres hånd. Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.” (Jos. 21:43-45). 

Ganske sterke uttalelser på at de allerede hadde fått hele landet, alt det Gud hadde lovet dem og ikke bare litt. Å si at visse løfter ikke er oppfylt er egen produserte tanker av dem selv, for Josva sier uttrykkelig at “Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.” 

Andre bevis på at Israel hadde allerede fått det Gud hadde lovet dem finenr vi bl.a. i Nehemia som skriver og ser tilbake på det første exil og bekrefter i lovprisning til Gud oppfyllelsen av løftene til Abraham.

“Du gav dem også kongeriker og mange folk, og delte dem opp i områder. Så tok de i eie landet til Sihon, landet til Hesjbons konge, og landet til Og, Basans konge. Du lot også deres barn bli mange som stjernene på himmelen, og Du førte dem inn i det landet som Du hadde sagt at deres fedre skulle dra inn og ta i eie.” (Neh. 9:22-23). 

Jeg blir mange ganger sittende overraskende å se at det er god grunn til å tro de Gamle Testamentes hellige hadde en kunnskap om frelses-sannheten som var langt større enn vi kanskje lett beslutter fra våre egne antagelser i dag (se bl.a. John 8:56, Gal 3:8). En ting kan vi være sikkre på; Abrahams tro, Moses, Josva, og Daniel, har aldri blitt overgått.

(Er Abraham, troens far, egentlig mer fjernt fra meg enn andre kristne i dag? Det er bemerkelsesverdig å se hvor mange kristne og frie religiøse ånder i vår egen tid som ser det som en selvfølge at de vet mer om Gud enn Abraham, Guds venn, bare fordi de lever noen tusen år senere). 

Hva mener du? 

Åpenbaringen del. 11 – Bruden, Det Nye Jerusalem


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).

I forrige post så vi litt på Det Nye Jerusalem som den nye skapningen og som tok plassen til det gamle Jerusalem. Vi så litt på tidsrammen, Guds gradvise arbeid i historien og litt overfladisk på Bruden og dens karakter.

For de fleste er Åpenbaringen 21:1 til 22:5 en hendelse som de venter skal skje i fremtiden, etter det de kaller “tusenårsriket”, og vil være den evige fullkomne orden etter den siste dommen. Men dette kan ikke stemme, for som vi så i forrige del, inneholder disse versene en karakterstikk av den nåværende syndige orden. Når vi nå går inn og ser nærmere på Bruden vil vi samtidig se disse karakterstikkene av en syndig orden fortsatt eksisterer i verden, men utenfor byen (bruden). Hovedbudskapet jeg vil vise her at Den Nye Skapningen Johannes presenterer i Åpenbaringen er virksomhet i dag.

Vi kan ta et par vers tidlig i kapittel 21 før vi går inn og ser på Det Nye Jerusalem fra vers 9. Derifra skal vi gå gradvis fremover med de versene jeg ser er viktige, frem til Åp. 22:15.

I Åp. 21:5 sier Gud at Han “gjør alle ting nye” og ikke at han har tenkt å gjøre det en gang i fremtiden. Johannes fokuserer på at Gud allerede er i gang med å gjøre ting nye. Tidligere så Johannes den Hellige Staden “komme ned fra Gud”, som indikerer ‘allerede skjedd’. Det er ikke en hendelse som skal skje i fremtiden, som om det “skal komme ned fra Gud”.

I Åp. 21:6 snakker Jesus til Johannes om frelsen og det levende vann som ble lovet uten betaling. Vi ser at Johannes også her henter fra Jesaja (Jes. 55:1).

Men frelsen og det levende vann blir ikke bare gitt i den fullkomne evige ordenen. I Joh. 4:14 tilbyr Jesus kvinnen ved brønnen “vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4:14), noe som viser at dette begynner allerede i den før-fullkomne orden. Selvfølgelig må Ånden først bli utgytt og vi kan linke denne til utgytelsen av Ånden på pinsedagen (Apgj. 2:1-4), men bare til de som tror:

“Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For den Hellige Ånd var ennå gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh. 7:38-39).

Vi ser tydelig at dette er i nåtid, og ikke bare en gang i fremtiden.

Det Nye Jerusalem

Vi skal nå se på noen sannheter om frelsen og karakteren Johannes beskriver av Bruden/menigheten som virker på jorden i dag.

Åp. 21:14 forteller at Staden er bygd på et fundament av 12 steiner (Åp. 21:14). Dette er Menigheten, noe som Paulus presenterer som allerede “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Ef. 2:20; sml. Mat. 16:18; 1.Kor. 3:10). At Johannes bruker dette bilde igjen her i Åpenbaringen er for å forene det med seieren i år 70 e.kr., som er den endelige bekreftelsen på Kristendommen når den endelig skilte seg fra Israel og jødedommen.

Åp. 21:19-21. Disse steinene kan vi se tydeligere i versene 19-21. Der ser vi egentlig hvor verdifull menigheten er i Guds øyne, som er “smykket med alle slags kostbare steiner”. De kristne oppfyller evangeliets verk som forherliger Guds navn og utøver tro som reflekterer hennes verdi for Gud.

“for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse” (1.Pet. 1:7).

Åp. 21:12-21. Byen har også murer som skal gjøre henne trygg, og med en slikt fundament som vi nettopp så, behøver hun ikke å frykte for fremtiden. Selv om det jordiske Israel var i trøbbel i hans dager, sier Jesaja:

“På denne dagen skal sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll” (Jes. 26:1).

Stabiliteten til menigheten blir fremhevet av Jesus når Han etablerer menigheten.

“Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. (Mat. 16:18).

Dette passer med hennes eksistens i Kristus, Paulus skriver:

“Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”. (1.Kor. 3:10-11).

og i Efeserne skriver Paulus en sterkere illustrasjon:

“Derfor er det ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen.” (Ef. 2:19-22).

Det «nye Jesrusalem» satt på kartet med Patmos i sentrum. Alle de kjente menighetene befinner seg i dette område.

I Åp. 21:16 blir Johannes vist “den store Staden, Det Hellige Jerusalem” (Åp. 21:10), som er Bruden (Åp. 21:2). Denne Byen blir målt til å være 12000 stadier (ca. 2.250 km) i kvadrat. Dette er interessant. Hvis du tegner opp denne kvadraten på et kart over middelhavet, med Patmos i senter der Johannes skrev Åpenbaringen, vil du se at vestkanten på kvadraten rekker til Roma og østkanten rekker til Jerusalem. Nord- og sør-kanten strekker seg tilnærmet til de nordlige og sørlige grensene av Romerrike i det første århundre. Alle de kristne samfunn som eksisterte på den tiden (60-90 e.kr.), vil du finne lokalisert innenfor disse grensene i kvadraten.

Åp. 21:16 viser også menighetens innflytelse. I Jes. 2:2-4 kan vi lese at hun “skal være opphøyet over fjellene” og “Alle folkeslag skal strømme til det”. En annen profet sier at hun (menigheten) er som “et fint skudd” og blir plantet “på et høyt og kneisende fjell” hvor “Alle slags fugler skal bo”. (Esek. 17:22-23). Nå, p.g.a. hennes profetiske lovnader har Herren satt henne til å “gjøre alle folkeslag til disipler”. Denne menigheten skal ikke gå rund å dømme andre, “for Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham”. (Joh. 3:17).

I Åp. 21:22 skriver Johannes at han “så ikke noe tempel i den, for Herre Gud, Den Almektige og Lammet er dens tempel.” Perfekt passer dette inn i Kristi komme og død, templet blir unødvendig (Mark. 15:38; Joh. 4:21; Apgj. 17:24; Heb. 8:13). Jesus er templet (Joh. 2:19-21; Ef. 2:19-20), for Han sier: “her er En som er større enn templet.” (Mat. 12:6). To ting skjer ved Hans død, yppersteprestene deler Hans kappe (Mat. 26:65) og tempelets forheng revnet (Mat. 27:51), noe som er et tegn på den kommende fjerning av tempel-systemet og åpningen av helligdommen for de trofaste (Heb. 10:19-22).

“de frelste folkeslagene skal vandre i dens lys” kan vi lese i Åp. 21:24, det forteller oss at nasjoner, som separate nasjoner, fortsatt eksisterer. Nasjoner betyr også hedninger. Å være lys for hedningene er nettopp menighetens kall:

“For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.» (Apgj. 13:47). (les også Matt. 5:14-16; 2.Kor. 6:14 og Ef. 5:8-9).

Denne profetien fra Jes. 42:6 som Paulus og Barnabas refererer til er ang. Jesus, som er verdens lys (Joh. 8:12; 9:5), men Han etablerer også Sin menigheten til å være “verdens lys” (Mat. 5:14) og den “skinner allerede” (Joh. 2:8 sml. Rom. 13:12).

Åp. 21:25 meddeler at “Dens porter skal aldri være stengt”. Dette er for at de nyomvendte skal få komme inn. Den pågående evangeliseringen bringer inn flere og flere og hadde portene hvert stengt ville ikke noen “nye” kommet inn. Da kunne vi sagt at dette var den endelige fullkomne ordene, men som vi ser er det ikke det.

Åp. 21:27 antyder en “før-doms” setting der syndere fortsatt finnes, for det står at “de urene og han som praktiserer vederstyggeligheter og lyver” har ikke tilgang til Det Nye Jerusalem. De ikke-omvendte er de urene, noe vi kan se i skriftens bilde av hedningene utenfor Kristus (slik som Peters visjon av duken fylt med urene dyr, Apgj. 10:14-15, 28; 15:19 sml. 2.Kor. 6:17).

Åp. 22:1-2. Det faktum at byen inneholder “livets tre” som produserer blader “til legedom for folkeslagene” må kreve en tilstand som eksisterer før den fullkomne evige ordenen. Esekiels visjon om livets elv som renner fra Guds alter, som er frelses-legende, blir her brukt av Johannes:

“Langs elvebredden, både på den ene siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.” (Esek. 47:12).

Ved helbredelse av folkeslagene mener jeg at dette sterkt antyder om en omvendelse. Ved en omvendelse får de da komme inn til Staden der de helbredende bladene er. En annen bakgrunn fra GT finner vi i Jes. 19:21-22, og husk at Egypt er bildet på verden og hedningene:

“Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem.” (Jes. 19:21-22 sml. Rom. 16:25-26).

Åp. 22:15 viser oss at “hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn” eksisterer fortsatt og befinner seg utenfor Staden. Disse er nok målet for evangeliseringen og deretter, ved omvendelsen, få tilgang til de helbredende blader fra livets tre og livets vann.

Skriften er fantastisk. Selv Johannes Åpenbaring som kan være så vanskelig blir fantastisk fargerik når en først får det klart for seg hva som egentlig skjer. Alt syr seg pent sammen til et stor flott teppe. Skriften lærer oss at Kristus innleder den nye pakts velsignelser. Når Jesus kom, kom han for å helbrede (1.Pet. 2:24) og for å sette undertrykte mennesker i frihet (Luk. 4:18; Joh. 8:34-36; Apgj. 26:18; Rom. 6:6, 18, 22; Gal. 5:1) og fra forbannelse (Rom. 5:21; 7:24-25; Gal. 3:10-13). Dette fortsetter Han med den dag i dag gjennom Sin menighet som vi nå har sett, og denne menigheten beskriver Johannes så flott i Åpenbaringen 21 – 22.

Hva synes du?

Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 10 – Ny Himmel og Ny Jord


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2). 

Vi har nå kommet frem til Åp. 21 og skal ta for oss “en ny himmel og en ny jord”. Det kan være at de som har fulgt med i serien har en anelse av hvor jeg går nå. Jeg vil vise at den nye himmelen og den nye jorden er i nåtid, men det trenger nok mer forklaring rund det.

Mange av oss kristne er blitt opplært i å tro at i ‘verdens ende’ vil vi bokstavelig talt gå inn i den fullkomne nye himmel og nye jord, ikledd den nye fysiske kropp gjennom den fysiske oppstandelsen. Vi er altså lært opp i at Åpenbaringen 21:1 til 22:5 handler om tusenårsriket som vil komme en gang i fremtiden. Det jeg vil argumentere for er at den nye skapelsen som Johannes presenterer er en nåværende realitet som den ‘fullkomne ordenen’ vil perfekt oppfylle og erstatte. Altså en ny skapning presentert som et ideelt bilde av den kristne tro i tid og på jord.

Vi har tidligere vært inne på forskjellige karakterer i Åpenbaringen og en av dem var skjøgen som Gud nå har skilt seg fra gjennom dommen. Denne nye skapningen som Johannes viser i Åpenbaringen er bruden presentert som “ny himmel og en ny jord” og hun overtar plassen til den store skjøgen, for “den første himmel og den første jord var blitt borte.” (Åp.21:1). Dette skjer straks etter ‘skilsmissen’, eller ødeleggelsen av ‘den gamle pakt’ for jeg tror ikke at vi kan forvente at Gud er uten folk i historien men tar straks til seg en ny brud, et nytt folk. Det Nye Jerusalem erstatter straks plassen til den gamle pakt. (Heb. 8:13). Jeg synes det er urimelig å sette et gap i tid her på 2000 + år slik som “tusenårsrike” underviserne gjør.

Når det er sagt kommer vel spørsmålet om tidsrammen opp igjen, men vi ser at tidsrammen stemmer med det første århundres tidsramme (år 70 e.kr.) da vi straks etter vers 5 kan lese:

“Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise Sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.” (Åp. 21:5). 

Jeg tror heller ikke at noen av disiplene fortsatt lever idag. Jesus lovet jo disiplene at noen av dem ville leve og se den endelige opprettelsen av hans rike. “Og Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Mark. 9:1). Nei, ingen av disiplene lever i dag for Guds rike har kommet allerede.

Et av de forståelige problemene mange kan støte på er at de ikke ser forskjell på Peters forklaring av den ‘fullkomne ordenen’ (2.Pet. 3:10-13) og Johannes’ forklaring av ‘den nye skapelsen’ (Åp. 21). Forklaringen er at Peter fokuserer på den endelige evige forløsningen mens Johannes fokuserer på den midlertidige forløsningen i Kristus som den nye skapelsen.

Den midlertidige forløsningen og den fullkomne orden…? Hva er hva og når er hva? Nei det er kanskje ikke så lett i begynnelsen å skille, men overraskende nok for mange, det er heller ikke noe å skille. Når Gud nå har kommet med sin nye skapning, har denne allerede begynt sin skapelses prosess mot det fullkomne. Det er ikke det at jeg tror vi noen gang kommer til å bli fullkomne her på jord eller er allerede blitt det, men at “vi går videre til det fullkomne.” (Heb. 6:1).

Jeg tror vi må sette oss mer inn i hvordan Gud arbeider, at Gud arbeider gradvis med den nåværende nye skapelses prosessen, slik han har gjort fra tidenes morgen. Selvfølgelig arbeider Han ut sin egne vilje, men dette gjør Han mer trinnvis over tid mer enn Han gjør i et stort katastrofalt “bang” og gjør alt på en gang. Dette ser vi i den metoden Gud utvikler både forsoningen i tid (1.Mos. 3:15; Gal. 4:4), vi ser det i Israels gradvise erobring av det lovede land (2.Mos. 23:29-30; 5.Mos. 7:22), vi ser det i Guds utfolding av Hans åpenbaring i historien (Jes. 28:9-10; Heb. 1:1-2) og i utvidelsen av Kristi kongerike mot enden (Mark. 4:26-32; Jes. 9:6.7).

Motta mitt rike!

Jesus lærer oss å be: “Komme ditt rike.” (Mat. 6:10). Så, kongeriket er altså i nåtid, men har ennå å komme. Vanskelig? – Den er nå (på en måte), men ikke ennå (i full mening). Vi kunne kanskje be samme bønn på denne måten: «Motta Guds rike her nå på jord som i himmelen; gå inn i den nye himmelen på jord… » Jeg skal ikke legge mer til her men det er verdt å tenke på.

Paulus forklarer også at de “gamle ting er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Dette passer godt med Guds forklaring i Åpenbaringen 21: 1, 5. Paulus kaller det også en “ny skapning” (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; sml. Ef. 2:10; 4:24).

Vi kristne har med oss i dag den nye skapelsen, for: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2.Kor. 5:17), men vi venter fortsatt på den endelige, fulle legemlige opprettelsen: “Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2.Pet. 3:13). Vi vil kanskje fortsatt vente i tusener av år , for “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” (2.Pet. 3:8).

Jeg har lyst til å sammenligne et par skriftsteder, Åp. 21:1, 4 og Jes. 65:17-19. Det er ikke mange som benekter at Johannes henter bilder fra Jesaja, men hvorfor gjør han det? Det er fordi Jesaja profeterer menighetens alder (tid) med samme “språk”: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65:17). Ved første øyekast kan en på de første setningene i Åp.21:1, 4 og i Jes. 65:17-19, fort anta at det gjelder den evige perfekte og fullkomne orden, men synet kan bedra.

Selv ikke ortodokse kristne vil tror at noen i den evige fullkomne ordenen vil føde, erfare synd, bli gammel og dø… og eventuelt erfare forbannelse. Jesaja snakker ikke om den fullkomne ordenen for han beskriver karakterer av den nåværende syndige verden som vi leser i neste vers:

“Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet.” (Jes. 65:20). 

Men det er mer, det ligger noen forsonende forløsnende sannheter i denne byen som blir senket ned fra Gud,  som viser oss at denne byen er i nåtid og i menigheten i dag og vil være der hele veien til Hans andre komme. Noen av disse forsonende forløsnende sannhetene er at havet er borte, sorgen tatt vekk, lyset i den, grunnstenene byen er bygd på m.fl.

Men nå har vi allerede gjort unna mange ord i dette innlegget så jeg får spare det resterende til neste innlegg.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Fra vanskelige til bedre tider


Utviklingen av Kristi Kongerike

Alle sier til meg at verden går til helvete og at antikrist snart vil vise seg på verdens scene. Alt går den veien høna sparker og det blir bare verre og verre.

Europa er i gjeld og på kanten av stupet, hvis den ikke allerede har påbegynt sitt fall.

Moralsk faller familiene sammen, aborter, selvmord og stoffmissbruk. Hva som før var utenkelig å gjøre, er i dag akseptert og mye er til og med feiret og opphøyet.

Kriger er en del av planen til antikrist og “New World Order” for å skape en verdensregjering som antikrist skal bruke.

Åndelig var vi en gang stolte av å be bordbønn mens i dag er det ikke lov å synge «Å du som metter liten fugl» eller be «Fader Vår», hverken i barnehager eller skoler. Lærere er redde for å kunne nevne Gud i en sammenheng, i fare for å bli sparket fra jobben. I USA kan de faktisk risikere å bli arrestert og fengslet.

Nei verden blir bare verre og verre. Det kommunistiske styret i Kina fortsetter brutalt å undertrykke ytringsfriheten. Saddam Hussein er tatt, Osama Bin Lande er tatt men Iran har reist seg som en mektig skygge i øst og vil snart gå til krig mot Israel.

Men ikke vær redd, bare hopp ut av denne synkende båten som går til helvete…, det er en del av planen. Jo verre det blir, jo bedre er det, for det betyr at enden er nær og at Jesus kommer tilbake, …sier de til meg.

Så hvem er den skyldige? Venstre skylder på Høyre og Høyre skylder på Arbeiderpartiet. Konspirasjons-teoretikerne skylder på Regjeringen, store bedrifter og kirken, og kirken skylder på media for alt dette rotet.

Er det virkelig slik? Hvis vi slipper alt vi har i hendene, skaper vi da ikke en selv-oppfylt profeti? Verden har vel opplevd slike ting før også, hvordan kan du da si at dette er tegnene på undergangen? (les “Eskatologien i bibelen 4”, og resten av føljetongen i de foregående postene). Er ikke Herren større enn han som er i verden? Vil de kristne (menigheten) som er Hans kropp, tape for de onde maktene som herjer jorden og vil de kristne feile så grådig i den misjonen den er gitt? (Mat. 28:18-20). Står ikke Hans ord ved lag? (Mat. 28:18) Er ikke dette det samme som å si at Kristus ikke har makt?

Noen går så langt å si at muslimene vil overta verden og forfølge de kristne, bare fordi de tror muslimene er fienden og at de blir flere enn oss. Var ikke dette Anders Breivik også var redd for? Er det slik vi også skal bli? Men alle som ikke er for Gud er imot Gud, så da må vi også medberegne jødedommen blant flere, som en torn i kjødet (2.Kor. 12:7).

Faktisk øker de kristne i antall i verden. I 1910 var vi ca 600 millioner kristne eller 35% av befolkningen mens vi i dag er mer en 2 milliarder (32% av befolkningen), noe som sier at vi holder stand. I 1910 var vi i Europa 66,3% kristne mens i 2010 var vi bare 25,9%. Men vi har lett for å være så altfor trangsynte og ser kun det som skjer i vårt eget “hjem”. I Afrika var det bare 1,4% kristne i 1910, mens i dag er det hele 23,6%. Ved midten av dette århundret, vil det være tre milliarder kristne i verden – en og en halv gang flere enn muslimer. Faktisk, i 2050 vil det være nesten like mange pinsevenne-kristne i verden som det er muslimer i dag. Går det den veien høna sparker? Uansett hvor ille det ser ut hjemme, er Gud i arbeid over hele verden. Overalt det er forkynt, endrer evangeliet både liv og samfunn.

Vi kan lære noe av historien. Historisk sett kan vi se at Herrens kngerike vokser i etapper, eller vi kan si det vokser i lag, i sjikt. Gud kunne kanskje ha latt det vokse rett til himmels med én gang, men da ville Han måtte ha eliminert oss. Vi er syndere og ved Hans Nåde bruker Han oss i våres oppadgående tider og nedadgående tider. Det er tider da kirken er svak og det er tider da den er sterk.

I de siste 5000 årene har verden levd under serier med grusomheter. Majoriteten av menneskene hadde ingen utdannelse, de kunne hverken lese eller skrive, de ble fortalt hva de skulle tenke, hvilken jobb de skulle ha og hvilken gud de skulle tilbe. Var de uenige i kongen, dronningen eller andre øvrigheter, ventet halshugging eller å bli bindt til en påle og brent på bål. Kulturen var grusom og kongen selv satte seg opp som gud på jord. De hadde rett og slett antikrist midt i kirken.

De hadde ingen sikkerhet og reiste sjelden lenger enn 35 kilometer fra hjemmet. Den øvre klassen i alle nasjoner i alle nivåer hold folk fra å komme høyere opp. Livet var billig, barn og kvinner ble behandlet som eiendom. De døde tidlig av hardt arbeid. Menn ble slaktet ned i et grusomt spill av kriger. Helseomsorg var et ikke-eksisterende ord og halvparten av barna døde før de rakk å bli voksne. Den gjennomsnittlige levealder endret seg ikke mye fra det gamle Egypt frem til midten av 1600 tallet. Var det noen som forsto å leve i vanskelige tider, var det dem. Disse var de som levde med mørke på alle kanter.

Men så skjedde det noe på 1500 tallet, Guds ord ble sluppet løs og når det skjedde begynte alt å forandre seg. Ikke bare ble Bibelen oversatt til forskjellige språk, men den ble forstått av reformatorene og båret ut til folkene. De talte ut til folket at Gud ikke bare var den høyeste i himmelen som du nådde igjennom en organisert kirke og de igjen skulle fortelle hvordan du skulle leve eller hva du skulle gjøre. Kampen mot skjærsild doktrinen startet og prekner som “Når mynt i skrinet klynger, en sjel fra skjærsilden himmelen springer”, ble motsagt. Det var Gud den høyeste over deg som et individ og over din nasjon. Og fordi Han bryr seg om deg, din nasjon og den verden du lever i, den verden som skulle komme (Luk. 11:2, Mark. 10:30, Ef. 1:21), har Han gitt oss sin strategi og gitt sin Hellige Ånd for å gå fremover bringe oss en bedre dag.

Selv i mindre tidsperspektiv kan vi også se Gud i arbeid. Vi kan si det slik som Charles Dickens starter sin bok, ‘A Tale of Two Cities’ – «Det var de beste tider, det var de verste tider». Vi kan i dag gå inn i mange sammenhenger og si “det er de beste tider”, mens i andre sammenhenger er det «de verste tider».

De kinesiske kommunistene fortsetter brutalt å undertrykker ytringsfriheten. I 1990 hadde vi Gulf krigen, i 2001 kapret og styrtet Al-Qaida 4 fly I USA og USA svarte med å gå til krig mot Al-Qaida i Afganistan. I 2003 troppet USA også inn i Irak og felte Saddam Hussein. I de siste 10 årene er det sprengt bomber i forskjellige ambassader rundt om i verden. Egypt og Libya gikk igjennom store uroligheter i 2011. Det er pågående uroligheter i Syria.

Lyse sosiale stråler av håpMen det er også “de beste tider.” I 1989 falt Berlinmuren som delte Tyskland i to og befridde Øst-Europa fra det sovjetiske kommunistpartiets dominans (1990) og Øst-og Vest-Tyskland ble gjenforent (1991). Gisselkrisen i Beirut er slutt, etter mange år med frustrasjon (1991). Sovjetunionen forsvant offisielt, etter å ha brutt inn i tolv uavhengige demokratiske republikker (1992). Nå nylig i 2011 delte Sudan seg i to etter mange år med borgerkrig, og den nye nasjonen Sør Sudan så sitt lys. I tillegg er det bemerkelsesverdige vekkelser av kristne i de ulike tredje-verdens land, samt i det tidligere Sovjetunionen. Urolighetene i Egypt og Libya kan også være en hendelse som leder til positiv fremtid.

Hvem ville for 25-30 år siden ha tenkt at disse rystende verdens begivenheter ville inntreffe? Selv om det er lyse historiske og sosiale stråler av håp, er disse dessverre altfor ofte i skyggen av skyer av politiske tungsinn og røyken av kulturelle omveltninger. En dag vil disse verdens hendelser som er nevnt ovenfor bli forstått som et alt-kontrollerende Guds plan. “Men vår Gud er i himmelen. Han gjør alt som behager Ham.” (Sal.115:3). I dag kan vi bare gjette hva Gud vil gjøre og hva sluttresultatet vil bli.

Jeg vil poengtere at dette ikke er noen form for profetisk kommentar til tider og utider og jeg er heller ikke interessert i avis tolkninger. Jeg tror kristendommen har vært og fortsatt er flau av altfor mange mislykkede profeter i dette århundret.

Den siste mislykkede “profeten” var Harold Camping som spådde verdens undergang og dermed også Jesu komme den 21. mai, 2011. Dette viste seg å stemme dårlig, vi så ingen verdens undergang. Men mannen var ikke snauere enn at han igjen, noen få måneder senere, spådde verdens undergang nok en gang etter å ha innrømmet at han hadde regnet feil første gangen, nå den 21. oktober, 2011. Igjen måtte han ta innover seg skammen da dette ikke skjedde.

At folk har tatt feil opp gjennom tidene kan nok skyldes iver, men det verste med denne uttalelsen er at de som støtter tusenårs-teologien bruker “iver” som et forsvar mot feil antagelser de selv eller andre i samme gruppe gjør. Som unnskyldningen sier de også at tiden ikke er moden enda til å se alle ting i profetiene. På denne måten bruker de de samme unnskyldning på seg selv som de bruker på de som “spådde” feil og var ivrige. Tenk om de kunne være like ivrige på å forkynne Kristi Kongerike som de forkynner endetiden.

Copyright Gospel Communications International, Inc - http://www.reverendfun.com

Er de som tror at tusenårsriket vil bli etablert i nær fremtid noe bedre enn Harold Camping? Jeg kan ikke se det. Det er mange selv i Norge som forkynner at enden er nær, og selv om de kanskje ikke har forkynt en dato for enden av denne tidsalder eller oppfordret folk til å selge alt de eier og vende om til Herren, er likheten skremmende. I det minste har Harold Camping angret og gått ut offentlig og sagt at hans spådom var “feil og syndefull”, i motsetting til mange andre.

Jeg tror ikke at tusenårs-troende ønsker grusomme tider hverken for deg eller seg selv, men de “profeterer” ut fra noen verdensbegivenheter som ligner hendelser beskrevet i Bibelen. De ser ikke først hva som står i Bibelen, men ser først om de kan finne noe i Bibelen som passer med dagens begivenheter.

Hvis en går som en and, snakker som en and og ser ut som en and, ja da må det være en and, ikke sant? Feil, det er bare antagelser som fører deg til å si det. Har ikke de fleste av oss en gang tatt feil person for en vi kjenner? Vi har kanskje vært på et kjøpesenter og gått bort til en person vi trodde vi kjente og sagt, – «Hei!» -, kun fordi personen så ut som, gikk som, snakket som en vi kjenner. Det samme er det med de som ser etter tegn som kan ligne på bibelske profetier.

Det pessimistiske/optimistiske spørsmålet har veldig mye å gjøre med den praktiske bestrebelser av kristne i verden i dag. Alle evangeliske kristne er optimistiske i den forstand at Gud vil på mirakuløst vinne krigen mot synd og Satan på slutten av historien ved direkte overnaturlige inngripen. Enten i en jordisk tusenårige rike innført av Jesus på Hans andre komme eller ved den endelige dom som introduserer den nye himmel og den nye Jord.

Å si at tusenårs-troende er pessimistisk tro, snakker jeg om følgende problemer :

  1. Som system for evangeliets forkynnelse lærer de at evangeliet om Kristus ikke vil utøve noen stor innflytelse i verden før Kristi gjenkomst;
  2. Som et system til historisk forståelse mener de at Bibelen lærer at det er profetisk bestemt en uimotståelige nedadgående retning mot et kaos i den utarbeidende og utviklende historie, og derfor…
  3. Som system for å fremme kristen disippelskap fraråder de Kirken i å forutse og være arbeidende for en bred-skalert suksess i å påvirke verden for Kristus iløpet av denne tidsalder.

Ut av dette kommer vi til at de lærer sine etterfølgere at kristne ikke har en umiddelbar løsning på problemer i vår tid. Å forsøke å endre institusjoner før Kristus kommer tilbake vil bare føre til en humanistisk surdeig og at vårt viktigste arbeid bør være å redde folk ut av uføret og ikke prøve å forbedre den eller bevare sine gode egenskaper.

Har Gud fortalt oss sin kosmiske plan for alle tider? Ja! Skriften åpenbare Hans vilje. Guddommen, før tidens begynnelse, planla forløsningen av Hans folk og Hans verden (Åp. 13:8; Tit. 1:2). Jesus Kristus – gjennom Hans død, oppstandelse, himmelfart, og eventuell andre komme – sørger for et kjerne-fokus og betydningen for historien. Som 1.Kor. 15:24 sier om enden på tiden slik vi kjenner den, “Så kommer enden, når Han (Kristus) overlater riket til Gud Fader, når han gjør slutt på all makt, all myndighet og alt velde.” All Guds skapte orden er skjebnebestemt til å bøyes for Jesus Kristus: “For Han herske til Han har lagt alle fiendene under Sine føtter” (1 Kor 15:25). Herren selv forteller oss hva som vil skje i slutten av historien, “For det står skrevet: «Så sant jeg lever, sier Herren, for Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud»” (Rom. 14:11).

Så brødre og søstre i Herren Jesus Kristus, legg ned den pessimistiske tonen i forkynnelsen av evangeliet. Evangeliet (de gode nyheter) er at Guds rike er kommet og bor i oss. Vi er Herrens kropp (Ef. 1:23) som går ut og sprer disse gode nyhetene og har noe bedre å tilby verden slik den er i dag. Vi ikke bare kan, men vi forbedrer verden for Herren er hodet. Vi bygger Hans rike. (Mat. 24:14, Mat. 28:18-20) — Vær velsignet i ditt arbeid!

Sources:
Pew Research Center
Historie bøker
…og Bibelen selvfølgelig.