Ser Tilbake På Blodmåne Profetien


Read it in english! — Les denne på engelsk!

blood moon tetrad 2014_15

Ai, som tiden flyr. Ja, tiden flyr alltid fort når en har det gøy sies det. Det er bare det at jeg har hatt det så gøy at jeg ikke har fått med meg endetiden eller inngangen til den. Jeg skrev om Blodmåne Teologoien for en tid tilbake og jeg vi skal se på den igjen nå for å se hvordan det har gått. Jeg trur jeg må være i det nye riket jeg nå!

Før vi går videre vil jeg be og jeg oppmuntrer deg på det sterkeste å lese hele denne blogposten. Dette vil spare deg for mye frustrasjon og frykt og forledelse inn i noe Bibelen ikke taler om i det hele tatt.

Siden det er flere enn Mr. Hagee som sprer rundt seg falsk og korrupt undervisning, som bl.a. John Shorey, Hal Lindsey, Jonathan Cahn, Mark Biltz og en bunch andre, vil jeg her gi et par sterke eksempler og bevis, fra Bibelen, som motbeviser deres undervisning.

Dette gjelder ikke bare disse gutta fra USA, men også fra andre verdensdeler, inkludert Norge hvor vi også har mange sterke røster for denne samme falske undervisningen. Selv om mange ikke følger Shorey, Hagee og de andre, har de likevel veldig like endetids-eskatologi; Dispensasjonisme.

Så sett i gang. Les mer!

Blodmåne Teologien


blood moon tetrad 2014_15

Joda, det er igjen tid for “endetids profetene” å legge ut om enkelte åpenlyste naturfenomener som vil komme igjen og igjen og igjen, som tegn på at store traumatiske ting skal skje enten med Israel eller hele verden. Akkurat nå er det “blodmånen” som er trendy og John Hagee er nok den som roper høyest i profet-koret om akkurat blodmåne theologian. Les videre

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 1


peanuts-theologyI streben etter å vise hva bibelen forteller oss i forskjellige sammenhenger og steder har det nesten vært umulig for meg å unngå å bli litt teologisk. Noen mener jeg kanskje har vært litt for teologisk og oversettelser fra gresk/latin vanskelig osv. Jeg innrømmer det selv, det er blitt litt teologi og oversettelser av enkelte greske, latinske og hebraiske ord men for å forklare bibelske tekster kommer en ikke så lett unna forklaringer av ord og bilder og sammenhenger ellers i Bibelen.

For de som kanskje tror jeg er skolert i både latin og/eller gresk eller har en teologisk utdannelse kan jeg si med en gang at det har jeg ikke og er nok ikke noe bedre enn deg i dette.  Det jeg kan si jeg gjør mye av er å lese. Jeg leser ikke bare Bibelen mye men også en del bøker, artikler blogger og notiser med teologisk innhold, kanskje det er derfor det blir slik i bloggen min også. Men ha meg unnskyldt mens jeg skal prøve å gjøre det lettere for deg å lese bloggen… ja, med forbehold for de gangene jeg må utdype ting mer da :), ellers blir det jo kun ren tekst fra bibelen som du selv kan lese i Bibelen.

I forrige blogg-innlegg lovet jeg å ta for meg Åpenbaringen 20:11 og 21:1. For hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden da det står klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Er dette bokstavelig? Uups! Da er jeg tilbake med å måtte være teologisk igjen og med å oversette enkelte greske ord for å kunne forklare hva som menes i disse skriftstedene.

Vil du likevel bli med meg inn selv om det blir noe teologi her også? Hvis du liker og ønsker å komme litt dypere i disse skriftstedene og også ønsker å oppleve litt hva teologi og tydning sett i forhold til hva forfatteren mener og billedspråket ellers i bibelen kan gjøre for deg, anbefaler jeg deg å ta tid til dette og ha bibelversene åpnet foran deg… ja, ha hele bibelen der klar til bruk.

Tilbake til Åpenbaringen 20:11 og 21:1. Det kan synes naturlig at en tror det slik som det på overflaten ser ut til at det står; nemlig at den jorden vi lever på og himmelen som er over oss skal forsvinne og erstattes av en ny ren jord som vi kan leve på og en ny himmel som vi kan skue over oss. Men la oss spørre oss et par andre spørsmål. Har disse to avsnittene med “himmel og jord” samme identitet? Henviser disse to avsnittene til samme hendelse?

Spørsmålet kan høres trivielt ut men har en stor betydning. Som sagt kan disse bildene på overflaten synes å være det samme i begge tilfellene. På den måten er det lett å trekke en sammenheng mellom disse, også angående identiteten. Hvis det nå skulle være tilfelle at disse bildene i begge tilfellene er det samme, ja da må også de andre kontekstuelle/tekst sammenhengende hendelsene i begge skriftstedene bære på lignende forhold, hvis ikke samme forhold. Det er her det store problemet åpner seg:

La meg gi et eksempel. I Åpenbaringen 20:11 åpnes den «Store Hvite Trone» dommen, og i Åpenbaringen 21:1 er angående «ny himmel og ny jord», som er det «nye Jerusalem.» Så legger vi til at jeg personlig mener at Åpenbaringen 21 var innledningen i det første århundre – år 70 e.kr. og beskriver et idealisert perspektiv av menigheten.

Personlig mener jeg også at det gamle Jerusalem gikk bort og det nye Jerusalem har kommet, men dette innebærer nå et stort potensielt problem: Hvis «fravikelsen» av «himmel og jord» i disse to avsnittene er de samme og en fravikende himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 skjedde i år 70 e.Kr. som jeg da også tror, da må den “Store Hvite Trone” dommen også ha skjedd i år 70 e.Kr. Men på tross av dette så tror jeg at den endelig dommen (Den “Store Hvite Trone” dommen) ennå er i fremtiden. Argumentet blir da at enten så har jeg feil i denne troen eller så er jeg inkonsekvent i tolkningen min.

Argumentet høres jo greit ut men jeg tror den likevel er svak. Argumentet forutsetter at Himmelen og jorden bokstavelig vek bort, forsvant og ikke er mer. Betydningen av “veket” (Norsk Bibel 1930) i disse to avsnittene er ikke relaterte på samme måten som argumentet forutsetter, dermed er argumentet som er bygget på denne antakelsen kraftig svekket.

Nå skal jeg arbeide litt teologisk og også oversette ord fra gresk, så dette kan kanskje virke vanskelig, men følg med for dette trengs for å kunne sette oss inn i hva som egentlig foregår i disse bildene i Åpenbaringen. Så la oss først se litt på referansene til ordet “flyktet”(BGO) eller “veket bort” (NB 1930).

Henvisninger til “flyktet/veket bort” 

Hvis vi spør vi om det er en sammenheng mellom disse to henvisningene til en “fravikelse” av «himmel og jord» kan vi svare både ja og nei. Forvirrende? Ja, men vi skal finne de riktige sammenhengene. Disse avsnittene har bare noen likheter i semantikk (ordenes betydning) og bilder.

Det semantiske forholdet er både direkte og indirekte; begge avsnittene referere direkte til “himmel” og “jord”, og begge representeres som et par. Begge avsnittene nevner også en form for “fly bort/bortgang” av himmel og jord. Åpenbaringen 20:11 taler om at himmelen og jorden har “flyktet”; Åpenbaringen 21:1 refererer til dem til å ha “gått bort.” I disse detaljene som er lagt frem her har begge avsnittene en indirekte semantisk likhet.

Slik er det også i det billedlige forholdet. Det tar begge del i de samme bildene fra den bibelske skapelsen. “Himmel og jord” er åpenbart hentet, både som et tema og som en realitet fra 1. Mosebok 1. Kort sagt er Gud skaperen og himmelen og jorden er hans skaperverk. Skapelsen er underlagt Skaperen og hans vilje. Skapelsen er også totalt atskilt fra Ham i natur.

creation001Vi ser at Gud  gjenopptar billedspråket av “skapelsen” ganske ofte gjennom hele Skriften for å beskrive for oss ulike hendelser. Spesielt er for eksempel gjenopprettelsen av sitt folk fra fangenskapet (Jes 51:15-16). Bruken gjennom hele Skriften er nok mye bredere enn kun dette, men for det meste gjelder dette om de storslåtte verk som Gud gjør for sitt paktfolk. Når vi ser på disse tilfellene vil dette med å “gjøre” noe nytt, gjenopprette eller “gjøre” noe mer glorifisert enn før, bli linket med de grunnleggende mirakler fra Guds opprinnelige skapelse ut av ingenting. Det er de samme “verktøyene”, den samme effekten og den samme utviklingen i dem alle. Befrielse og forherligelse er alltid nye skapelser fra Gud og er aldri et verk av menneskers hender.

På samme måte er det også når Gud griper inn i dommen. Da bruker han ofte språket ødeleggelse eller “av-skapelse” til å beskrive dette. Han angrer Sin skapelse: Han lar stjernene faller, solen og månen bli formørket, hager og paradiser slåes til ødemarker og villmarker, elver tørker opp eller flom oversvømmer det tørre land som det tidligere hadde vært separert fra. Denne typen symbolikk (også faktiske hendelser) er ganske utbredt i Skriften som f.eks i Jes. 13:9-10; Jer. 4:23-6, Esek. 32:7-8; Esek. 34:4-5; Matt. 24: 29, bare for å nevne noen.

Vi ser at disse ideene av skapelse og av-skapelse, kommer inn i bildet på ulike måter i begge Åpenbarings avsnittene; begge tar del i det samme språket av skapelse og billedbruk som mange ganger er brukt i Skriften for å betegne Guds storslåtte handlinger.

Men forskjellene må også bemerkes og nå kommer vi også til å oversette noen greske ord og tyde dem.

Til å begynne med er språket slett ikke det samme i forhold til en faktisk fravikelse. Åpenbaringen 20:11 sier jord og himmel “flyktet” (BGO) fra Hans åsyn og og Hans trone. Verbet her er ephugen (fra pheugo).

[Pheugo] er et ganske vanlig ord og er brukt omkring 279 ganger gjennom hele det nye testamente og Det gamle testamente (LXX). Nesten alltid har den typiske betydningen av [Pheugo] vært; å “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Det engelske ordet “fugitive” (Norsk; flyktning) får vi fra pheugo.

For eksempel brukes ordet i 1. Mosebok 39:12, 13 og 15 (LXX) for å beskrive Josefs flukt fra Potifars kone som hadde ham ved plagget. Utvandringen er også beskrevet med det samme ordet (2. Mos. 14:5). David flyktet fra Saul som ønsket å drepe ham (1. Sam. 19:18), Akasja flyktet fra Jehu (2. Kong. 9:27), Guds fiender for øvrig flyktet (Sal. 68:1; Ord. 28:1), Jonah flyktet fra Guds nærvær (Jon. 1:3) og Jesu-barnets familie flyktet fra Herodes (Mat. 2:13). De forfulgte disiplene forlot byen (Mat. 10:23; 24:16) og engstelige disipler spredte seg etter Jesu korsfestelse (Mat. 26:56). Listen er lang men ordet er likevel konsekvent i betydningen.

Åpenbaringen 21:1 på den andre siden sier “den første himmel og den første jord var blitt borte.” Verbet her er [apelthan]. Dette ordet er brukt 346 ganger men er ikke i nærheten av dens konsekvens. Ordet betyr vanligvis “å passere” eller “forgå” men har ulike nyanser av meninger slik som “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake. (I Åp. 10:9 refereres det også til Johannes da han “gikk til engelen” i stedet for å vike fra eller passere).

I Åpenbaringen 21:1 leges det vekt på betydningen av å forgå for godt for aldri å komme tilbake. Hvordan kan vi si det? Vi ser det klart ved den samme bruken av ordet apelthan og den nye himmel og den nye jord symbolikken i det påfølgende vers 4: «Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte (Eng: “have passed away”) [apelthan].

Forståelsen av at ting er blitt borte har jeg vært innom tidligere i en kommentar, men da gjaldt det om vi har «bruk for solen eller månen til å skinne i den (byen), for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys.» (Åp. 21:23). Som frelst trenger jeg hverken sol eller måne for å ha lys i mitt liv, men lammet. På samme måte skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte». (Åp. 21:1) Døden? Den brodden seiret Jesus over for oss (1. Kor. 15:56-57) og den som tror på Ham, «han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh. 5:24).  Vi heller ikke «sørger som de andre som ikke har noe håp.» (1. Tess. 4:13), som han lovet i “saligprisningen” ved å si «Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet» (Mat. 5:4). Dette er ting som er blitt borte ved frelsen og overgangen fra døden til livet. Derfor kan vi synge en sang som denne:

Happiness is to know the Savior,
Living a life within His favor
Having a change in my behavior,
Happiness is the Lord

Happiness is a new creation,
Jesus and me in close relation
Having a part in His salvation,
Happiness is the Lord

Real joy is mine,
 no matter if teardrops start
I’ve found the secret
It’s Jesus in my heart
Happiness is to be forgiven,
 Living a life that’s worth the livin’
Taking a trip that leads to heaven,
Happiness is the Lord. 

Du kan høre sangen her

Men ulikheten i versene vi arbeider med betyr ikke i seg selv at de snakker om to forskjellige ting, men jeg føler å bringe dette frem da mange gjerne sier — uten kvalifisering — at begge tilfeller er å “forgå”, eller de bruker uttrykket uten å merke seg de faktiske ordene i Åp 20:11 (“flyktet”) mens de antar at det er det samme. Jeg mener det fortsatt er riktig å notere seg denne åpenbare forskjellen og forklare den, og først da gå videre. Dette mangler jeg å se bli gjort.

Personlig tror jeg ikke forskjellen bare er et mangfold av synonymer, men jeg tror de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) brukes fordi de refererer her til “himmel og jord” for de ulike formålene. De ulike ordene bærer på ulike vektlegginger, ulike uttrykt og er støttet av de ulike formålene. Men hva er disse formålene?

Jeg tror jeg må dele inn dette i et par poster så ikke dette innlegge blir for langt og vi kan ta en pust 🙂 Jeg lar deg vente til neste innlegg på det svaret.

Men hva synes du så langt?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

Ny Skapning og Det Nye Jerusalem


Eskatologi handler om tid

Eskatologi handler om tid

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg ang. bruden og Det Nye Jerusalem som er en del av serien Åpenbaringen. Ikke uventet og veldig hyggelig har det kommet spørsmål vedrørende disse. Det er heller ikke helt uventet kommet kommentarer fra nære venner som er “tusenårsrike-troende” (dispensasjonister eller dispensationism (eng.)) som ønsker meg tilbake til prokrustessengen. Jeg må nok si jeg er ferdig med å tilpasse skriften og profetiene men tenker at det kan være til hjelp å skrive et par innlegg til ang. Bruden, Det Nye Jerusalem og Ny Himmel og Ny Jord.

La meg først ta for meg den nye skapningen som er en utrolig viktig brikke i den bibelske eskatologien. Faktisk så er den nye skapningen det ultimate målet i historien, men som de fleste kristne har en svært begrenset forståelse av den nye skapelsen. Jeg mener derfor de ikke er i stand til virkelig å sette pris på dens prakt og betydning. Hvorfor sier jeg det? Jo, som antydet ovenfor har jeg selv vært i den samme gaten og ser stor forskjell på hvordan de forskjellige synene påvirker oss. Dette er selvfølgelig ikke på hvordan en person opplever frelsen.

Du kan lese dette tema på engelsk her

En slik mangel på forståelse er ofte knyttet til at Premillennial eskatologi og de ulike typer “Tusenårsriket” eskatologi (dispensasjonell premillennial eskatologi) ikke klarer å gripe den enorme forløsende forvandlingen som Kristus startet i sin inkarnasjon fult ut. Effekten av denne forløsningen/frelsen utsetter de gjerne til slutten av historien (enden) etter et historisk usammenhengende gjenkomst av Jesus. Hos “Tusenårnistene” skjer dette to ganger: én gang i opprykkelsen før den store trengsel, og i det andre komme på slutten av den store trengsel som er like før tusenårets begynnelse. P.g.a. Dette sliter de også over spørsmålet om når bortrykkelsen vil skje; før-trengsel, midt-trengsel eller etter-trengsel.

Jeg skal ikke ta med alle “ismer” og “istene” her men jeg vil bare nevne at andre igjen har en tendens til å fjerne de velsignelsene som kommer av denne forvandlingen eller transformasjonen til enten ovenfor eller bortenfor historien, enten til himmelen eller til en perfekt ny jord. Jeg forøvrig forventer at Kristi forløsende arbeid vil ha en kraft til en forvandling som arbeider i tid og på jorden. En kontinuerlighet med dagens åndelige realiteter som allerede er satt i gang av Kristus. (Skje Din vilje, som i Himmelen, så og på jorden. (Luk. 11:2)).

Det virkelig store bibelske avsnittet som beskriver denne åndelige transformasjonen til en ny skapning finner vi i Jesaja 65:17-25.

«For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal den gråtendes og den skrikendes røst høres i henne.» (Jes. 65:17-19, BGO).

Det er en storslått og herlig scene vi blir presentert for her, og etter min mening er dette et dramatisk bilde av betydningen som evangeliets ordningen har gjennom historien. Vi kan si at “evangeliet-ordningen” vil utvikle seg gjennom en “fler-trinns prosess som når sitt høydepunkt i den endelige dommen.” Denne forløsende ordningen vil gradvis forandre verden etisk og åndelig slik at det ser ut som en “ny himmel og en ny jord” og slik at “den tidligere ikke skal bli husket eller skal komme opp i noe hjerte” (Jes 65:17).

Visjonen til Jesaja er også bakgrunnen til 2.Kor 5:17 der Paulus refererer til de moderne åndelige realiteter:

«Derfor, hvis noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»

Teologisk i det nye testamente står den andre Adam, altså Kristus, i spissen for en ny skapning (Rom. 5:14; 1. Kol. 15:22, 45).

Forvandling-effekten av evangeliet virker da slik at de som er født av dens kraft er dermed også oppnevnt som nye skapninger: «i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning.» (Gal 6:15). Denne evangeliske forvandlings-kraften skaper en “ny mann” eller nye mennesker av to krigende grupper eller fraksjoner, – jøder og hedninger (Ef 2:15-18).

Det å være “evangeliums-forvandlede” nye skapninger vil si å legge til side det gamle selvet og ikle seg det nye (Ef 4:22-23), Det «som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet» (Ef. 4:24; Jfr. Col. 3:9-11). Dette er fordi de er «Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem» (Ef. 2:10).

Denne vidunderlige forståelsen av et nytt “folk”, en ny skapning, vil også innebære et nyopprettet Jerusalem. Et nytt folk og et nytt Jerusalem (Jes 65:18-19).

Når vi har kommer dit hen at vi forstår at en “ny skapning” trenger en “et nytt land” er det ganske interessant å lese i Galaterbrevet 6 og se at Paulus snakker om denne nye skapningen i forbindelse med et forvandlet “Guds Israel” som eksisterte på hans tid:

«For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning. Og så mange som lever etter denne rettesnor, fred og miskunnhet være over dem, og over Guds Israel!» (Gal. 6:15-16;. jf. Rom. 2:28-29).

I det samme brevet lyster Paulus etter en forpliktelse til «Jerusalem der oppe» (det himmelske Jerusalem, Heb. 12:22) snarere enn å kaste ut Jerusalem som er nå (den historiske hovedstaden i Israel), (Gal. 4:25-26).

Så skal vi endelig komme over til Åpenbaringsboken der Det himmelske Jerusalem er beskrevet i Åp. 21:2 til 22:5. Vi oppdager der at det er Kristi brud som kommer ned fra Gud for å erstatte det jordiske Jerusalem (Åp. 21:2-5). Vi kan også merke oss at det skal skje i det første århundre fordi umiddelbart etter sin beskrivelse kan vi lese:

«Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne. » Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.» (Åp. 22:6 jfr. v.10)

(Les også Åpenbaringen del 1 og Eskatologi i Bibelen 1).

Med rystelsen og ødeleggelsen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr., erstatter den himmelske (åndelig) Jerusalem det gamle jordiske Jerusalem. Dette lærer vi om i Hebreerbrevet hvor vi leser at:

«Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: «Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også himmelen.» Dette: «Enda en gang» gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd [dvs. det levittiske rituelle system], for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt.» (Heb. 12:26-28; jfr. 8:13).

Dette er jo grunnen til at Paulus, forfatteren av Hebreerbrevet, kan snakke til sine “før 70 e.kr. tilhørere” som står på selve “bygrensen” til det nye Jerusalem, et Jerusalem som da er i ferd med å entre inn i historien:

«For dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta på og som brant med ild, til skodde og mørke og storm… Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem.» (Heb. 12:18, 22).

Den nye himmelske Jerusalem gjør altså sin fremtreden i historien ved ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr.. Slutten på den jordiske betydningen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr. etterfølges umiddelbart av begynnelsen til den jordiske påvirkningen av Det Nye Jerusalem.

Det Nye Jerusalem er altså den nye skapelsen, den nye byen, det nye landet, det nye riket — Guds rike som Jesus vår Herre er konge over. For Han er «gitt all makt i Himmel og på jord» og er med oss «alle dager inntil verdens ende» (Mat.28:18, 20).

Det er tydelig her at Han har makten over jorden i dag og vi leser også tydelig at dette skal vare helt inntil verdens ende og det er da Han skal, «Sønnen selv bli underordnet Ham som la alle ting under Ham, for at Gud kan være alt i alle.» (1.Kor. 15:28).

Men vi er jo på den samme jord som vi har hatt siden skapelsen av. Hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden, for det står jo klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Ja det skal jeg la dere vente på til neste innlegg der jeg tenkte å gå litt dypere i Åpenbaringen 20:11 og 21:1.

Hva synes du? 

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Åpenbaringen del. 8 – Byen Deles i Tre og Hagl.


English version here 

“Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: «Det er skjedd!» Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med hans harmes vredes vin. Så ble hver øy borte, og fjellene ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:17-21). 

Under Guds syvende vredes-skål i Åp. 16, som fortsetter å brette ut hendelsene i år 70, er vi vitne til et enda mer dramatisk bevis for det første århundrets oppfyllelse. Det er særlig tre kjennetegn som kommer til syne her. Det ene er at byen blir delt i tre, det andre er de store haglene som falt ned fra himmelen og det tredje er blodet som fløt opp til bisselet til hestene.

Byen deles i tre. 

At byen deles i tre er det mange som tolker dit hen at byen fysisk blir delt i tre av et stort jordskjelvet som er nevnt i Åp. 16:17-21, men vi ser at dette ikke hendte i år 70 e.kr. Da mener de at dette vil skje i fremtiden, men igjen viser jeg til at tidligere innlegg at Åpenbaringen handler om det første århundrets hendelser, spesifikk på hendelsene fra år 64-70 e.kr.

Byen ble delt i tre ved 3 forskjellige grupper eller partier som sto imot hverandre, m.a.o. en indre strid innenfor Jerusalems murer. Josephus er vell kjent med dette da han skriver:

“Og nå var det tre lumske fraksjoner i byen, skilte den ene fra den andre. Eleazar og hans parti, som holdt hellige første-frukt, kom mot Johannes i sine kopper. De som var med Johannes plyndret befolkningen, og gikk ut med iver mot Simon. Denne Simon hadde sin beholdning av proviant fra byen, i opposisjon til opprørerne.” (War. 5:1:4). 

“NÅR derfor Titus hadde marsjert over den ørken som ligger mellom Egypt og Syria, på samme måte som forutnevnt, kom han til Cesarea, besluttet han å sette sine krefter for på den plassen, før han begynte krigen. Nei, faktisk, mens han hjelper sin far i Alexandria, i å installere denne regjeringen som hadde nylig blitt meddelt dem av Gud, hendte det at oppvigleriet i Jerusalem ble gjenopplivet, og skiltes i tre fraksjoner, og at en fraksjon kjempet mot den andre, som partisjon i slike onde tilfeller kan sies å være en god ting, og effekten av guddommelige rettferdighet.” (War. 5:1:1). 

Dette var ikke en strid som noen kunne ta lett på og avfeie, men en fraksjon som var farlig for samholdet innad i Jerusalem og innenfor murene, og som førte med seg mye elendighet. For Josephus fortsetter i samme seksjon:

“Nå som det angrep de fanatikerne gjorde på folk, og som jeg anser begynnelsen av byens undergang, har det blitt allerede forklart etter en nøyaktig måte, som også hvorfra det oppsto, og til hvor stor ugagn det ble økt. Men for dagens oppvigleri, bør man ikke misforstå hvis han kalte det en oppvigleri født av en annen oppvigleri, og å være som et vilt dyr vokst gal, som i mangel av mat fra utlandet, falt nå på å spise sitt eget kjøtt.” (War. 5:1:1) 

Som Josephus sa,  “jeg anser begynnelsen av byens undergang”,  profeterer også Johannes “Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt.” Det var altså de politiske uenigheter og splittelser inn i partier som delte byen i tre.

Hagl på et talent. 

Steiner brukt i de Romerske katapultene. Disse er funnet ved Massada, Israel.

Her er det også kommet opp mange teorier om hva disse haglene er. Et av dem er bomber med giftige gasser så folkene “brennes” opp levende. Med dagens teknologi og kunnskap kunne dette sikkert vært mulig, men igjen, det er snakk om år 70 e.kr.

I Åpenbaringen del 3, nevnte jeg såvidt loven for steining av en utro kvinne (5.Mos. 22:21), og dette går ikke Johannes forbi:

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:21). 

Til sammenligning gir også Josephus et historiske faktum av hva som hendte med skjøgen, det gamle Jerusalem:

“Maskinene (katapulter*), som alle legionene hadde klart forberedt på dem, var beundringsverdig konstruert, men likevel mer ekstraordinær var den som tilhørte den tiende legion: de som kastet dart og de som kastet steinene var mer voldelig og større enn resten, som de ikke bare frastøtes angrepene fra jødene, men kjørte dem bort de som var på muren også. Nå, steinene som ble kastet var av vekten av en talent*, og ble båret to stadier og videre. Støtet de ga var på ingen måte å utholde, ikke bare av dem som stod først i veien, men av de som var utenfor dem for en stor plass. Som for jødene, de først så ankomsten av den stein, for det var en hvit farge, og kunne derfor ikke bare oppfattes av den store støy det gjorde, men kan sees også før den kom med lysstyrken sin; tilsvarende vekterne som satt på tårnene ga dem merke til når maskinen fikk slippe, og steinen kom fra den, og ropte høyt, i sitt eget land språk, STEIEN KOMMER, så de som var på i dens vei vek av, og kastet seg ned på bakken, ved noe som betyr, de voktet seg selv, steinen falt ned og gjorde dem ingen skade. Men romerne konstruerte hvordan du kan forhindre det ved å mørklegge steinen, som deretter kunne ta sikte på dem med suksess, da steinen ikke ble skjelnet på forhånd, slik det hadde vært til da, og slik at de ødela mange av dem med ett slag.” (War. 5:6:3), (* Min forklaring. og vektlegging.). 

Vi kan jo bare prøve å sette oss inn i jødenes sted. For på den tiden måtte det være et overraskende syn og se disse steinene på 34,2 kg (ett talent) komme susende over muren og gjøre de enorme skadene som de gjorde. Denne opplevelsen setter en perfekt virkelighet til  Johannes syn av disse enorme haglene. Jerusalem ble nå steinet i tråd med loven for en utro kvinne, for Jerusalem hadde blitt en skjøge (Åpenbaringen 3 – Skjøgen).

Blod helt opp til bislene på hestene 

“Så kom en annen engel ut av templet som er i himmelen. Han hadde også en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av alteret. Han hadde makt over ilden, og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigden, og sa: «Sving den skarpe sigden din og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er fullmodne på det.» Så svingte engelen sigden sin over jorden og høstet jordens vintre. Og han kastet frukten i den store Guds vredes vinpresse. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det fløt blod ut av vinpressen helt opp til bislene på hestene, så langt som ett tusen seks hundre stadier utover.” (Åp. 14:17-20). 

Johannes følger igjen her det GT mønster og gir oss et bilde av vinen. Som kjent for mange, symboliserer Israel som Guds vin, noe vi finner bl.a. i Sal. 80:8; Jes. 5:1-7; Jer. 2:21; 12:10; Esek. 17:2, 6; 19:1, 10 og Mat. 21:33-40. Men skal vi tro at blodet faktisk fløt utover 322 km (Gresk: 1600 stadier)., og så dypt som opp til bisselet til hestene?

Israels land under Romerriket. fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt.

Det interessante å legge merke til her er at Israels land under Romerrikets imperiet, og som en romersk provins, strakte seg fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt, en distanse på 321,8 km (200 miles), eller 1644 stadier. (Åp 14:20). Vi har også sett tidligere at “byen” i åpenbaringen er stedet hvor Kristus ble korsfestet, dvs. Jerusalem. (Åp. 11:8). Innhøstingen skjer på jorden, som er landet Israel (Åp. 14:15-19 sml. Åp. 1:7) på stedet der Kristus ble korsfestet, som vil si på utsiden av byen (Joh. 19:20 sml. Heb. 13:11-13). Dette billedspråket som Johannes her bruker, sier at Israel vil lide et blodbad som strekker seg utover hele landet. Josephus skriver “… fordi ikke bare hele landet der de flyktet var fylt med slakting…” (War. 4:7:6)  

Men at dybden på blodstrømmen skulle være som opp til bislet til hestene kan vel ingen seriøst mene. Det ville koagulere raskt og ikke klare å renne i store distanser, men vi ser en symbolikk av blodsutgytelse i den jødiske krigen. Josephus fortsetter:

og Jordan kunne en ikke gått over, på grunn av de døde kroppene som var i den, men fordi innsjøen Asphaltiris var også full av døde kropper, som ble båret ned inn i den av elva.” (War. 4:7:6). 

“idet sjøen var blodig en lang vei, og de maritime delene var fulle av døde kropper;” (War. 3:9:3). 

“en kan da se innsjøen blodig og full av døde kropper, for ikke en av dem slapp unna” (War 3:10:9). 

Nå når Josephus beskriver den siste ødeleggelsen av Jerusalem, skriver han:

“blod rant ned over de nedre deler av byen, fra den øvre.” (War. 4:1:10) 

“Og nå, det ytre templet fløt det hele over med blod, og den dagen, som det kom på, så de åtte tusen fem hundre døde kropper der.” (War. 4:5:1). 

“blod av alle slags døde skrotter sto som innsjøer i de hellige domstolene… ” (War. 5:1:3). 

“hele byen rant ned med blod, faktisk i en slik grad at brannen i mange av husene var slukket med disse menns blod.” (War. 6:8:5). 

At havet ble til blod ser vi også eksempler på i Åp. 8:8 og 16:3. Lammet, det slaktede lam utgyter sin vrede (Åp. 6:16-17) over de som korsfestet Ham (Åp. 1:7).

Selv om Åpenbaringen ikke er bokstavelig, så portretterer den de historiske hendelser i den jødiske krigen i år 70 e.kr., noe vi nå har betraktet. Vi har vært igjennom noen utrolige hendelser som korresponderer mellom Johannes og Josephus… og det er mange flere jeg kunne ha tatt med, men ville tatt for mye plass.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Åpenbaringen del. 3 – Skjøgen


English version here 

I del 2 (forrige post) ble det forklart litt om hvilke mennesker dette brevet (Åpenbaringen) er skrevet til, og vi hopper derfor over kapittel 2 og 3. Men før vi går videre vil jeg ta med det juridiske aspektet, hvorfor denne dommen kommer og hvem som har forbrutt seg.

I det Gamle Testamentet (GT) fremstilles Israel som Guds hustru, noe som er vel kjent blant kristne. (Jes. 54:5; Jer. 31:31.32).

Vi var også inne på at Israel ikke tok imot Jesus og drepte Ham og profetene som ble sendt henne, på lik linje med sine forfedre (f.eks.Mat 23:34-35). Så når Israel gjorde dette, ventet dommen (Mat.23:35). Israel (Guds hustru) blir også beskrevet som ei hustru som er utro, da mot Gud, noe som er horeri og hor er synd og straffes med døden ved steining.

“Den som begår ekteskapsbrudd med en annen manns hustru, den som begår ekteskapsbrudd med sin nestes hustru , skal sannelig dø, ekteskapsbryteren sammen med ekteskapsbrytersken.” (3.Mos. 20:10). 

“da skal de føre den unge kvinnen ut til døren i hennes fars hus, og mennene i byen hennes skal steine henne til hun dør, fordi hun har gjort en skammelig gjerning i Israel; hun har drevet hor i sin fars hus. Slik skal dere rense det onde fra din midte.” (5.Mos. 22:21). 

Det er mulig noen blir litt forskrekket av å høre at Israel/Jerusalem er skjøgen beskrevet i Åpenbaringen, men det er ikke bare i Åpenbaringen du finner en slik beskrivelse av Israel. Jeremia gjør det samme:

“Da så Jeg at for alle grunnene til at den frafalne Israel hadde drevet hor, sendte Jeg henne bort og gav henne skilsmissebrev. Likevel fryktet ikke hennes troløse søster Juda, men gikk av sted og drev hor, hun også.” (Jer. 3:8). 

Her ser altså Jeremia Babylons ødeleggelse av det første Tempelet og kaller Israel “hore”, mens Johannes vil snart se ødeleggelsen av det andre Tempelet og kaller Israel “Babylon den store, Mor til skjøgene og til styggedommene på jorden”. (Åp. 17:5). Jeremia meddeler “Du hadde pannen til en horkvinne” (Jer. 3:3), mens Johannes fokuserer på horkvinnens panne, der det står “Babylon den store, Mor til skjøgene”. (Åp. 17:5).

Jerusalem er Guds by hvor Gud bor i sitt tempel (2.Kong. 23:27; Sal. 68:30), hvor han lovet Israel å bo hvis hun forble trofast mot Ham (i telt: 2.Mos. 25:8; 29:44-45; i tempel: 5.Mos. 12:10-11). Men når hun (Israel) ble utro, utstedet Gud et skilsmissebrev før Han kastet henne ut av Hans hus. (5.Mos. 24:1).

Men Gud forlater henne ikke uten fullmakt og rettergang, Han stevner henne inn for retten med en rettferdig høring, anstendige vitner og juridiske bevis. Denne lovlige ekteskapspakten kan bare bli satt tilside med en tilstrekkelig og gyldig grunn gjennom et skilsmissebrev (5.Mos. 24:1-4). Guds advokater (profetene) kan derfor fritt tale om å utstede et skilsmissebrev når hun (Israel) synder mot Ham. Vi ser at dette også rettferdiggjør ødeleggelsen av templet og hennes fangenskap i Babylon.

“Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, det Jeg sendte henne bort med? Til hvem av dem som har noe å kreve av Meg, har Jeg solgt dere? Se, dere er blitt solgt for deres missgjerningers skyld, og deres mor er sendt bort for deres overtredelsers skyld.” (Jes. 50:1). 

Ekteskapet eksisterte under en ekteskapspakt. I Jeremia 2 og 3 ser vi en rettegang, der kapitel 2 tar for seg Israels synd og kapitel 3 kaller Israel til omvendelse. Gud ber henne om å høre etter (Jer. 2:4-5), etter å ha påminnet henne om hennes tidligere “brudekjærlighet” (Jer. 2:2). Han ber også himmelen som vitne (Jer. 2:12). Og i Jer 3:1 appellerer Han til den Mosaiske loven som en standard for retten, som vi finner i 5.Mos 24:1-4.

“Det blir sagt: Om en mann sender sin hustru bort, og hun reiser fra ham og tilhører en annen mann, vil han da vende tilbake til henne igjen? Ville ikke det landet bli kraftig vanhelliget? Men du har levd som en skjøge med mange elskere. Kan du da vende tilbake til Meg? sier Herren.” (Jer. 3:1). 

La meg skyte inn at anklagen for hor har en tendens til å fokusere på den faktiske avgudsdyrkingen, men den er ikke avgrenset bare til å gjelde avguds tilbedelse. I bibelsk syn på ekteskap er hustruens trofasthet involvert i hele forholdet av en kjærlig lydighet. (4.Mos. 5:29; Jer. 31:32; Ef. 5:22-23; 1.Pet. 3:1, 6), og ikke bare hennes avholdenhet fra hor. Vi finner steder der Israel er anklaget for hor men situasjonen involverer ikke det faktiske formelle horeri. Når lovløshet (ikke hor) vinner plass i Jerusalem, vil den “trofaste byen” bli til en “horkvinne” (Jes. 1:21-23).

Siden Israel sees som Guds hustru og at Israel er utro mot Gud, kan det ikke bli annet enn en beskrivelse av ei “skjøge” (horkvinen). Nå har vi sett litt i GT og hvordan loven, retten og straffen virker og hvordan Israel, med sin adferd, kan beskrives som en skjøge.

Vi skal gå videre til kapittel 4 som omhandler Guds trone.

“Deretter så jeg, og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten jeg hørte var som en basun som talte til meg og sa: «Kom opp hit, og Jeg skal vise deg hva som må skje etter dette.» Straks ble jeg grepet av ånden. Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen. Og Han som satt der, var som en jaspis og en sarder-stein å se til. Og det var en regnbue rundt tronen, som så ut som en smaragd. I en ring rundt tronen, og på tronene så jeg de tjuefire eldste som satt der, kledd i hvite kjortler. Og de hadde kroner av gull på hodene.” (Åp. 4:1-5). 

Guds trone er en Kongetrone med en stol der Kongen sitter. Kongen er den som er satt over bud og paragrafer og som utøver den juridiske dom. I vers 3 leser vi at “en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen”. Det er nesten som å høre i våre egne rettsaler når dommeren setter retten – retten er satt. Denne tronen som er satt er den juridiske tronen, og på denne tronen sitter Én, Jesus, ved Guds høyre hånd (Mark. 16:19; Luk. 22:69; Apg. 2:33, 7:55; Rom. 8:34; Heb. 10:12; 1:Pet. 3:22).

I hånden til “Han som sitter på troen”, finner vi en bokrull som må være et juridisk dokument, noe jeg ser som et skilsmissebrev mot Hans utro kone (Israel). I skriften finner vi bildefremstillinger på akkurat dette, som i Jeremia 3 og Esekiel 2-3.

Esekiel ser Gud på tronen (Esek. 1:26 sml. Åp. 4:2), med regnbuen slik som Johannes (Esek. 1:28, sml. Åp. 4:3), de fire livevesene (Esek. 1:5 sml. Åp 4:6) og havet av glass som funklet som krystall (Esek. 1:22 sml. Åp. 4:6). Esekiel ser også en hånd som var rakt ut med en bokrull. Denne bokrullen var skrevet på både innsiden og utsiden, på samme måte som Johannes ser bokrullen er skrevet på innsiden og utsiden. (Esek. 2:9-10 sml. Åp. 5:1).

Denne bokrullen som Johannes ser, er beseglet med syv (7) segl, noe som reflekterer paktens bildefremstilling i GT. Vi leser i 3. Mosebok at Israel er lovet syv ganger mer tukt hvis hun bryter Guds pakt.

Hvis dere likevel ikke lyder Meg etter alt dette, da vil Jeg tukte dere sju ganger mer for deres synder… Hvis dere stadig går Meg imot og ikke er villige til å lyde Meg, da skal Jeg legge sju ganger plager på dere for deres synder… da skal Jeg, ja, Jeg skal gå dere imot,og Jeg skal slå dere sju ganger mer for deres synder… da skal jeg gå dere imot i harme. Og jeg, ja, Jeg skal tukte dere sju ganger mer for deres synder. (3.Mos. 26:18, 21, 24, 28). 

Etter utleveringen av skilsmisse begjæringen, faller dommen over henne i Åpenbaringen kapittel 6-19, og seglene brytes en etter en.

Som jeg nevnte ovenfor er utroskap straffet med steining. Det som er interessant å se når vi kommer ut i Åpenbaringen er at vi ser en slik steining.

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagene av haglene, for denne plagen var veldig stor.” (Åp. 16:21)

Dette og mer til skal vi komme nærmere inn på utover i innleggene. Men hvis Jerusalem er den store byen og blir kalt Babylon, hvem er da dyret?

Eskatologien i Bibelen 8: Lignelsen om Fikentreet, Mat 24.


Lær denne lignelsen fra fikentreet: Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær; Han står for dørene! Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå. Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far. (Mat. 34:32-36). 

Fikentreet har vært et sterkt bilde på Israel, derfor mener mange at denne lignelsen er en profeti på Israel gjenopprettelse som nasjon i 1948. Dette mener jeg er totalt forvrenging av det Jesus prøver å fortelle disiplene, som allerede hadde spurt Jesus et par spørsmål og nå ventet svar på dem. Jeg kunne skrevet mye om Israel som nasjon idag, men det får komme i rykk og napp i andre blogg innlegg.

Denne lignelsen om fikentreet som Jesus forteller til disiplene er egentlig ikke mer ekstraordinær enn at Han tegner et bilde for dem som viser, at når de ser de tegn Han hadde fortalt dem, vil vite at Jerusalems ødeleggelse er nær, akkurat som de vil vite at sommeren er nær ved å se tegnene på fikentreet. Som deg og meg kan se tegn i naturen på at et sesongskifte er i anmarsj, ettersom hvor i verden vi bor.

Som sagt er et fikentre et bilde på Israel og vi kan se det mange steder. La oss gå litt tilbake til Mat 21:19 

“Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv. Da sa Han til det: «Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!» Og straks visnet fikentreet.”

Jesus hadde snakket mye profetisk hele sin tjeneste på jord men i Matteus 21 starter Jesus å oppføre seg veldig profetisk. Veldig kort her, så rir Han inn som Konge og “renser” templet for gammel levittisk tjeneste. Dagen etter kommer han tilbake og Han var sulten. “Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv.” (Mat.21:19). Egentlig var ikke dette så fryktelig merkelig, “for det var ikke årstiden for fiken” (Mark.11:13), men likevel forbannet Han det og sier “Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!” (Mat. 21:19).

Dette er en sterk profeti om at det ikke vil vokse mer frukt på det gamle jødiske systemet og det gamle Jerusalem, for det har ikke båret frukt. Jesus hadde ventet i over tre år på at de skulle ta imot Ham og bære frukt, men de avviste Ham og de (treet) bar ingen frukt. De var klar for å hogges ned. Vi finner dette igjen i en annen lignelse i Lukas:

“Han fortalte også denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin, og han kom og lette etter frukt på det, men fant ikke noe. Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men jeg har ikke funnet noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden? Men han svarte med å si til ham: Herre, la det få stå i fred i år også, til jeg har gravd rundt det og gjødslet det, kanskje det da bærer frukt. Men hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.»” 

En veldig sterk indikasjon og bekreftelse på hva Jesus forklarer disiplene i Mat. 24 og i tråd med den profetiske oppførselen Han spiller ut. Skulle fikentreet i Mat. 24:32-36 illustrere noe måtte det være den nye pakt (1.Kor. 11:25), det nye Jerusalem, den fornyede Israel og Hans kongerike som skal skyte friske skudd og bære frukt, mye frukt, frukt som varer (Sal. 1:3; Mat. 13:23; Joh. 15:16; m.fl.), men i hovedsak tror jeg det er en enkel forklaring, som nevnt ovenfor.

Så avslutter Han denne delen av sitt svar til disiplene, som omhandler disiplenes første del av deres spørsmål, “Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet på ditt komme være…”, med å si“Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer” (Mat. 24:34). Dette forteller disiplene at det Han nå har forklart vil skje i deres generasjon. Hvordan skal du ellers forklare Mat. 16:28? “Sannelig sier Jeg dere: «Det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser Menneskesønnen komme i Sitt rike.»”

Han stadfester og forsterker det Han nå har fortalt disiplene med å si “Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå.” Han bekrefter sine tidligere ord, Han erklærer for dem for sikkert at hans profetiske ord er mer sikker enn selv stabiliteten til himmelen og jorden har (Mat. 5:18).

Det er i vers 36 Jesus skifter oppmerksomheten fra ødeleggelsen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende (om jeg må få forklare det på den måten).

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” (Mat. 24:36). 

Så la oss ta for oss noen forklaringer på akkurat dette, fordi dette er veldig viktig for de som har holdt på troen at de versene jeg har tatt for meg omhandler denne trengsel og et tusenårsrike frem i tid.

“Men den dagen eller timen kjenner ingen,…” Du kan høre det når du leser det høyt, at Han her begynner på nytt emne: Men den dagen eller timen… Du hører det samme andre steder som Mat. 22:31: “Men når det gjelder de dødes oppstandelse,…”, Apg. 21:25 “Men når det gjelder hedningene som har kommet til troen,…”

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” Hvem vet når dette skal skje? Hans Far og Han alene. Dette betyr at Jesus ikke vet dette selv, så hvordan kan Han forklare det til disiplene da? Har du lest hele kapittel 24, ser du straks at dette handler om fremtiden, fordi Han forteller disiplene alle de tegn som vil bli gitt som forløper til “den enden”, men «den enden» (av templet) er ikke ennå (Mat.24:6).

Når Jesus uttaler seg i Mat. 24:36, hører vi ingen ting om “da” eller “etter”. Uttalelsen “Da” finner vi i versene. 24:9, 14, 16, 21, 23, 30 og uttalelsen “etter” i vers 29. Disse  uttalelsene beskriver at noe er i en prosess, og det finner vi ikke i vers 36.

Fra vers 4 i Mat. 24, advarer Jesus disiplene ved å si “Se til at ingen…”, “dere skal høre om kriger…”, “Da skal de utsette dere for trengsel…” osv. Men Jesus dropper alle slike advarsler etter vers 35 og isteden legger Han trykk på overraskelser og total uforutsigbarhet, som: “Og de forsto ingen ting” (v.39) – “for dere vet ikke hvilken time” (v. 42) – Hadde husets herre vist” (v. 43) – “kommer i en time dere ikke ventet det” (v. 44) – “En dag han ikke ventet ham” (v. 50) – “Dere kjenner verken dagen eller timen” (25:13).

I versene før 36 leser vi at tidsrammen er kort og at de vil møte en virkelig fare som vil komme i den generasjonen. Etter vers 36 og inn i kapittel 25 handler det om mye lenger tidsramme. Vi hører ikke mer om “denne generasjonen” eller tegn som leder opp til den dagen.

Dette er hvordan Han skiftet fokus fra ødeleggelesen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende. Nå kan du jo kose deg med å lese resten av Mat. 24 og Mat. 25, som omhandler hva himmelens rike sammenlignes med. Dette er da dommen skal stå, “den dagen” ingen kjenner.

Jeg vil minne om at for de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 


Bare av Nåde! 

Eskatologien i Bibelen 7: Basunen og Innsamlingen i Mat. 24


Det har blitt noen dager siden sist jeg blogget, men slik er det vel i et aktivt kristen liv, selv om det ikke innebærer at en løper ned møtesteder. Kristenlivet er mye mer enn det.

Jeg la planer om å ta for meg lignelsen om fikentreet i denne posten, men ser at vers 31 i Matteus 24 ble et litt større emne enn jeg regnet med og må nok ta vers 31 alene her i dette innlegget.

I de forrige blogg postene har du nå fått lese hvordan Jesus la frem, i Matteus 24, de hendelsene som skulle skje før, og som ledet til Jerusalems ødeleggelse. Du har også fått lese om disse hendelsene nedskrevet i historiske skrifter og at disse hendelsen faktisk hendte i tiden rett før år 70 e.kr.

Vi skal nå ta for oss vers 31, som taler om hendelsens faktiske komme og om dens umiddelbare konsekvens: begynnelsen av den verdensvide frelsesverk.

“Og Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre.” (Mat. 24:31).  

Mange evangeliske, pinsevenner og fler, mener dette betyr at Herren skal samle alle troende, ikke bare de troende som lever på jorden i dag, men inkludert de hellige i GT, frelste Israelitter (jøder), menigheten og de hellige under trengsels-perioden som leder til Jesu andre komme. (Dette må forståes ut ifra deres tanke at vi venter nå i fremtiden et tusenårsrike, og etter tusenårsriket vil Kristus komme ennå en gang og samle de troende.) Menigheten blir etter deres tolkning, bort-rykket tidligere ved trengselstiden. For å redegjøre hva jeg tror, et dette innsamlingen av de kristne som ble spredt under forfølgelsen og ved andvarselen Herren ga om at de måtte flykte opp til fjellene (Mat. 24:16), Innsamlingen av de som ble bevart i følge Åp.7:3-4.

Dispensasjonistene deler opp menneskene i to klasser under oppstandelsen: de frelste og de ufrelste. Når dispensasjonistene snakker om oppstandelsen må de forholde seg til flere klasser av folk når det gjelder oppstandelsen, dommen og lønnen osv. Så i følge dispensasjonistene vil det komme en serie av dommer; -martyrene som døde under trengselen vil bli dømt og lønnent (Åp. 20:4), Israel vil bli dømt (Esek. 20:33-38) og hedningene vil bli dømt (Mat. 25:31-46).

Jeg har som sagt deltatt i dispensasjonismen tidligere, men har snudd da jeg har sett mye av deres teologi ikke stemmer med Bibelen. Når det gjelder dommen har jeg hørt de ramse opp enda flere dommer: (1) dommen på den troendes synder i Kristi kors. . . . (2) den troendes egen dom. . . , (3) dommen på den troendes arbeid. . . , (4) dommen av den enkelte hedning ved Kristi gjenkomst til jorden. . . , (5) dommen over Israel på Kristi gjenkomst til jorden. . . , (6) dommen av engler etter 1000 år. . . og (7). . . dommen over de onde døde som den nåværende jordens ender med.”

Dette er en oppfattning som jeg mener er totalt feil. I likhet med oppstandelsen, er det kun én hendelse (Rom.2:16) og én dom (Apg.17:31), som vil skje på den siste dag: “Den som forkaster Meg og ikke tar imot Mine ord, har det som dømmer ham, Ordet som Jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag” (John 12:48). Faktisk så introduserer oppstandelsen mennesket til dommen.

Dommen er én begivenhet som omfatter både de rettferdige og urettferdige, men det vil være en rekkefølge i det likevel. Det kan virker som om de onde vil bli dømt umiddelbart før de rettferdige, ifølge rekkefølgen på hendelsene i Mat.13:30, 41, 43 og Matt. 25:46. Det er som om det er i bokstavelig forstand, “med dine øyne skal du se, og se de ugudeliges lønn” (Salme 91: 8).

For de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

La oss se litt på de engler som Han sender ut med en basunrøst, det er altså ikke englene som blåser i trompeten som mange tror og illustrerer. Dette er en (symbolsk) kunngjøring av det ultimate Jubelårets komme. Krisus´ oppfyllelse av den gamle pakt og menneskets ultimate skyld er tilgitt (syndes skyld). Frelsens dag var kommet og nå vil de gode nyhetene spre seg til nasjonene.

I GT var sabbats årene Guds ordinerte år for hvile for landet (Israel). Disse sabbats årene kom hvert 7. år. (3.Mos. 25: 2, 4).

På disse sabbats årene er jubelåret bygd, og kommer året etter syv (7) sammenhengende sabbats år,  eller etter syv x syv år, d.v.s. 49 år + 1 år = 50 år. Så hvert 50. år er et jubelår. I Jubelåret skulle de få oppleve forløsning fra trelldom og skyld.

 “Dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet over hele landet, for alle som bor der. Det skal være et Jubelår for dere. Enhver av dere skal få vende tilbake til sin eiendom, og enhver av dere skal vende tilbake til sin slekt. Dette femtiende året skal være et jubelår for dere. Da skal dere verken så og dere skal ikke samle inn druene fra de ustelte vintrærne. For det er jubelår. Det skal være hellig for dere. Dere skal spise avlingen fra marken. I dette jubelåret skal hver av dere få vende tilbake til sin eiendom. Hvis du selger noe til din neste eller kjøper noe av din nestes hånd, da skal dere ikke utnytte hverandre.” (3.Mos. 25: 10-14) 

For deg som er født på ny vil nok se hva dette betyr; at du er fri fra arbeid (til frelse), fått tilbake ditt land (himmelriket) og blitt født inn til din hellige familie. Dette bildet av jubelår har Jesaja også i sin profeti:

“Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger:” (Jes. 61:1-2). 

Ikke nok med det, siden den fulle forløsningen som beskrives i jubelåret kommer gjennom Jesus Krisus, introduserer Jesus selv dets oppfyllelse i sitt embete ved å selv å lese fra Jesaja 61 i synagogen i Nasaret.

“Og de gav Ham profeten Jesajas bok. Og da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet hvor det var skrevet: «Herren Guds Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren.» Så lukket Han boken, gav den tilbake til tjeneren og satte seg ned. Og alle som var i Synagogen, rettet øynene sine mot Ham. Og Han begynte å tale til dem: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for øynene deres.»” (Luk. 4:17-21) 

Jesus snakker altså her om den endelige forsoningen som starter ved Hans jordiske tjeneste. La oss se på et annet skriftsted som bekrefter dette og lar oss forstå dette bedre, som Markus 1:15: “Og Han sa: «Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangelet!»”

Jesus Kristus, med sin tjeneste, introduserer “et nådens år fra Herren” (Luk. 4:19), “på frelsens dag” (2.Kor. 6:2) som mange profeter og rettferdige ønsket å se (Mat. 13:17).

Jesus nevnte basunen i Mat. 24:31 fordi det var en annonsering av jubelåret. Hvis du går tilbake til 3.Mos. 25:9, kan du lese: “Så skal du la jubelbasunen lyde på den tiende dagen i den sjuende måneden. På forsoningsdagen skal dere la basunen lyde over hele landet.” (Her er det altså snakk om landet Israel og ikke hele verden). Det som er så treffende er at Romerne brøt seg endelig igjennom Jerusalems murer og satte fyr på Tempelet på den tiende dagen i den sjuende måneden år 70 e.kr.! Også Baylonerne ødela templet samme dag!

“Så Titus trakk seg tilbake inn i tårnet av Antonia, og besluttet å storme tempelet neste dag, tidlig om morgenen, med hele sin hær, og for å slå leir rundt omkring det hellige huset (templet). Men for det huset (templet), hadde Gud for sikkert lenge siden dømt til ilden, og nå var den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden, det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] som også tidligere ble brent av kongen av Babylon;” (J.W. 6:4:5). 

Igjen bekrefter vi Skriften med historiebøkene og visa versa, og kan med sikkerhet fortelle at denne hendelsen har allerede funnet sted. Daniel profeterte dette i Dan. 9:26, “Folket til en fyrste som skal komme, skal ødelegge staden [byen] og helligdommen [templet]”, Jesus sa det til disiplene i Mat. 24:15 “Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som av profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det” samt i Luk. 21:20-24 “Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær. . . . De [jødene] skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag.” 

Også ifølge Matteus 24:31 vil engler gå ut ved basunens lyd, til nasjonene å annonsere  evangeliet om frigjørelse frydefullt. Dette at Guds røst kan være meget sterk og kan uttrykkes som en basun kan vi finne igjen i Jes. 27:13 og 58:1; Jer. 6:17; Åp. 1:10 og 4:1. Engler (aggelos) kan her oversettes som “menneskelig budbærer” på lik linje som i Mat. 11:10. Engler som du ser her er de som kjenner Kristus som frelser og vil gå ut til nasjoner (hele verden) og proklamere budskapet om full frelse. (fjerning av all skyld).

Selv om jeg tror at det her menes menneskelige budbærere er det heller ikke mye galt i å si at Guds engler medvirker aktivt i frelsesplanen. For Guds engler er trofaste i arbeidet med kunngjøringen av evangeliet. De er fryktelig opptatt med, og de involverer seg sterkt i Hans frelses arbeid blant mennesker. (Luk. 12:8-9; 15:10; Apg. 8:26; 10:3-6; 22; 1.Pet. 1:12; Åp. 14:6).

Men så var det innsamlingen av Hans utvalgte da. Vi kommer ikke unna at de første kristne hadde store problemer. Hoved plagen til de første kristne var Judaiseringen (jødedom) som er bevist i Apg. 10, 11, 15, Galaterbrevet og Hebreerbrevet. Hvis ikke et radikalt skille snart ville komme, ville nok de kristne snart kun bli en liten minoritets sekt av jødedommen. Men heldigvis, og selv om misjonen ut til hedningene begynte før Jerusalems fall, var året 70 e.kr. høydepunktet for den verdensomspennende misjonen ut til hedningene. Den skilte endelig de kristne fra Jødedommen.

La oss se på et par lignelser. Først Mat. 21:38-45 og lignelsen om vingårds-eieren som lærer oss at Israels religiøse ledere som dømte Kristus vil bli brakt til en forferdelig ende, slik at vingårds-eieren kan “leie ut vingården til andre vin-dyrkere”. Jesus oversetter dette til de Israelittiske religiøse lederne slik: “Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer frukt.” (v.43).

Den andre lignelsen er Mat. 22:1-4 og lignelsen om bryllupsfesten, som lærer oss at evangeliet var først tilbudt Israel men hun avslo det og drepte tjenerne Hans (22:2-6). Kongen ble rasende og sendte sin hær og ødela disse morderne og satte fyr på byen deres. Så sier Han til sine tjenere “Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige. Gå derfor ut på hovedveiene og innby så mange som dere finner til byllupet!” (22:7-9). Dette kommer også sterkt frem i misjonsbefalingen: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Mat. 28:19.

Gjennom menneskelige budbærere (her nevnt som (aggelos) engler) som forkynner evangeliet, samler Gud de utvalgte til Hans rike “fra den ene enden av himmelen til den andre”. (Mat. 24:31), som betyr fra horisont til horisont. Vi kan se denne bruken av himmelretninger brukt andre steder som 5.Mos. 30:4 og Neh. 1:9, sammenlignet med Mat. 8:11 og Luk. 13:28-29.

Så, lignelsene i Mat. 21 og 22, og misjonsbefalingen holder stand i lovnaden om fullbyrdelsen av det gammel testamentlige profetiene, slik som salme 22:28: “Alle verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren. Og alle folkeslagenes stammer skal tilbe fremfor Deg”. Og salme 2:8: “Be meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til Din eiendom.” 

Jerusalems fall er ikke bare dommen over Israel for avvisningen av Messias (Mat. 21:33-45; 22:1-14; 23:37-24:2), men den gjør et arbeid som sletter effektivt ut hindringen av å spre den kristne tro. I dette ligger at de første kristne, som var jøder, var nok noe forvirret og hadde noe problemer angående sermonielle lover og omskjæring (Apg. 15:1; Gal. 5:1-6; Fil. 3:1-3), og som etter Jerusalems fall egentlig ikke var noe stort problem lenger da all slik seremoni ble utslettet, og også motstanden og forfølgelsen fra jødene ble betraktelig mindre.

“Dette skjedde, slik at hun (menigheten) kunne bli en ekte universal menighet, snarere enn en rase-fokusert, geografisk begrenset folk.” 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 
J.W = War of the Jews, Flavius Josephus.

 

Følg bloggen ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Herren velsigne!