Joda, det er igjen tid for “endetids profetene” å legge ut om enkelte åpenlyste naturfenomener som vil komme igjen og igjen og igjen, som tegn på at store traumatiske ting skal skje enten med Israel eller hele verden. Akkurat nå er det “blodmånen” som er trendy og John Hagee er nok den som roper høyest i profet-koret om akkurat blodmåne theologian. Les videre
English version here
“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).
I forrige post så vi litt på Det Nye Jerusalem som den nye skapningen og som tok plassen til det gamle Jerusalem. Vi så litt på tidsrammen, Guds gradvise arbeid i historien og litt overfladisk på Bruden og dens karakter.
For de fleste er Åpenbaringen 21:1 til 22:5 en hendelse som de venter skal skje i fremtiden, etter det de kaller “tusenårsriket”, og vil være den evige fullkomne orden etter den siste dommen. Men dette kan ikke stemme, for som vi så i forrige del, inneholder disse versene en karakterstikk av den nåværende syndige orden. Når vi nå går inn og ser nærmere på Bruden vil vi samtidig se disse karakterstikkene av en syndig orden fortsatt eksisterer i verden, men utenfor byen (bruden). Hovedbudskapet jeg vil vise her at Den Nye Skapningen Johannes presenterer i Åpenbaringen er virksomhet i dag.
Vi kan ta et par vers tidlig i kapittel 21 før vi går inn og ser på Det Nye Jerusalem fra vers 9. Derifra skal vi gå gradvis fremover med de versene jeg ser er viktige, frem til Åp. 22:15.
I Åp. 21:5 sier Gud at Han “gjør alle ting nye” og ikke at han har tenkt å gjøre det en gang i fremtiden. Johannes fokuserer på at Gud allerede er i gang med å gjøre ting nye. Tidligere så Johannes den Hellige Staden “komme ned fra Gud”, som indikerer ‘allerede skjedd’. Det er ikke en hendelse som skal skje i fremtiden, som om det “skal komme ned fra Gud”.
I Åp. 21:6 snakker Jesus til Johannes om frelsen og det levende vann som ble lovet uten betaling. Vi ser at Johannes også her henter fra Jesaja (Jes. 55:1).
Men frelsen og det levende vann blir ikke bare gitt i den fullkomne evige ordenen. I Joh. 4:14 tilbyr Jesus kvinnen ved brønnen “vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4:14), noe som viser at dette begynner allerede i den før-fullkomne orden. Selvfølgelig må Ånden først bli utgytt og vi kan linke denne til utgytelsen av Ånden på pinsedagen (Apgj. 2:1-4), men bare til de som tror:
“Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For den Hellige Ånd var ennå gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh. 7:38-39).
Vi ser tydelig at dette er i nåtid, og ikke bare en gang i fremtiden.
Vi skal nå se på noen sannheter om frelsen og karakteren Johannes beskriver av Bruden/menigheten som virker på jorden i dag.
Åp. 21:14 forteller at Staden er bygd på et fundament av 12 steiner (Åp. 21:14). Dette er Menigheten, noe som Paulus presenterer som allerede “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Ef. 2:20; sml. Mat. 16:18; 1.Kor. 3:10). At Johannes bruker dette bilde igjen her i Åpenbaringen er for å forene det med seieren i år 70 e.kr., som er den endelige bekreftelsen på Kristendommen når den endelig skilte seg fra Israel og jødedommen.
Åp. 21:19-21. Disse steinene kan vi se tydeligere i versene 19-21. Der ser vi egentlig hvor verdifull menigheten er i Guds øyne, som er “smykket med alle slags kostbare steiner”. De kristne oppfyller evangeliets verk som forherliger Guds navn og utøver tro som reflekterer hennes verdi for Gud.
“for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse” (1.Pet. 1:7).
Åp. 21:12-21. Byen har også murer som skal gjøre henne trygg, og med en slikt fundament som vi nettopp så, behøver hun ikke å frykte for fremtiden. Selv om det jordiske Israel var i trøbbel i hans dager, sier Jesaja:
“På denne dagen skal sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll” (Jes. 26:1).
Stabiliteten til menigheten blir fremhevet av Jesus når Han etablerer menigheten.
“Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. (Mat. 16:18).
Dette passer med hennes eksistens i Kristus, Paulus skriver:
“Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”. (1.Kor. 3:10-11).
og i Efeserne skriver Paulus en sterkere illustrasjon:
“Derfor er det ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen.” (Ef. 2:19-22).
Det «nye Jesrusalem» satt på kartet med Patmos i sentrum. Alle de kjente menighetene befinner seg i dette område.
I Åp. 21:16 blir Johannes vist “den store Staden, Det Hellige Jerusalem” (Åp. 21:10), som er Bruden (Åp. 21:2). Denne Byen blir målt til å være 12000 stadier (ca. 2.250 km) i kvadrat. Dette er interessant. Hvis du tegner opp denne kvadraten på et kart over middelhavet, med Patmos i senter der Johannes skrev Åpenbaringen, vil du se at vestkanten på kvadraten rekker til Roma og østkanten rekker til Jerusalem. Nord- og sør-kanten strekker seg tilnærmet til de nordlige og sørlige grensene av Romerrike i det første århundre. Alle de kristne samfunn som eksisterte på den tiden (60-90 e.kr.), vil du finne lokalisert innenfor disse grensene i kvadraten.
Åp. 21:16 viser også menighetens innflytelse. I Jes. 2:2-4 kan vi lese at hun “skal være opphøyet over fjellene” og “Alle folkeslag skal strømme til det”. En annen profet sier at hun (menigheten) er som “et fint skudd” og blir plantet “på et høyt og kneisende fjell” hvor “Alle slags fugler skal bo”. (Esek. 17:22-23). Nå, p.g.a. hennes profetiske lovnader har Herren satt henne til å “gjøre alle folkeslag til disipler”. Denne menigheten skal ikke gå rund å dømme andre, “for Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham”. (Joh. 3:17).
I Åp. 21:22 skriver Johannes at han “så ikke noe tempel i den, for Herre Gud, Den Almektige og Lammet er dens tempel.” Perfekt passer dette inn i Kristi komme og død, templet blir unødvendig (Mark. 15:38; Joh. 4:21; Apgj. 17:24; Heb. 8:13). Jesus er templet (Joh. 2:19-21; Ef. 2:19-20), for Han sier: “her er En som er større enn templet.” (Mat. 12:6). To ting skjer ved Hans død, yppersteprestene deler Hans kappe (Mat. 26:65) og tempelets forheng revnet (Mat. 27:51), noe som er et tegn på den kommende fjerning av tempel-systemet og åpningen av helligdommen for de trofaste (Heb. 10:19-22).
“de frelste folkeslagene skal vandre i dens lys” kan vi lese i Åp. 21:24, det forteller oss at nasjoner, som separate nasjoner, fortsatt eksisterer. Nasjoner betyr også hedninger. Å være lys for hedningene er nettopp menighetens kall:
“For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.» (Apgj. 13:47). (les også Matt. 5:14-16; 2.Kor. 6:14 og Ef. 5:8-9).
Denne profetien fra Jes. 42:6 som Paulus og Barnabas refererer til er ang. Jesus, som er verdens lys (Joh. 8:12; 9:5), men Han etablerer også Sin menigheten til å være “verdens lys” (Mat. 5:14) og den “skinner allerede” (Joh. 2:8 sml. Rom. 13:12).
Åp. 21:25 meddeler at “Dens porter skal aldri være stengt”. Dette er for at de nyomvendte skal få komme inn. Den pågående evangeliseringen bringer inn flere og flere og hadde portene hvert stengt ville ikke noen “nye” kommet inn. Da kunne vi sagt at dette var den endelige fullkomne ordene, men som vi ser er det ikke det.
Åp. 21:27 antyder en “før-doms” setting der syndere fortsatt finnes, for det står at “de urene og han som praktiserer vederstyggeligheter og lyver” har ikke tilgang til Det Nye Jerusalem. De ikke-omvendte er de urene, noe vi kan se i skriftens bilde av hedningene utenfor Kristus (slik som Peters visjon av duken fylt med urene dyr, Apgj. 10:14-15, 28; 15:19 sml. 2.Kor. 6:17).
Åp. 22:1-2. Det faktum at byen inneholder “livets tre” som produserer blader “til legedom for folkeslagene” må kreve en tilstand som eksisterer før den fullkomne evige ordenen. Esekiels visjon om livets elv som renner fra Guds alter, som er frelses-legende, blir her brukt av Johannes:
“Langs elvebredden, både på den ene siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.” (Esek. 47:12).
Ved helbredelse av folkeslagene mener jeg at dette sterkt antyder om en omvendelse. Ved en omvendelse får de da komme inn til Staden der de helbredende bladene er. En annen bakgrunn fra GT finner vi i Jes. 19:21-22, og husk at Egypt er bildet på verden og hedningene:
“Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem.” (Jes. 19:21-22 sml. Rom. 16:25-26).
Åp. 22:15 viser oss at “hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn” eksisterer fortsatt og befinner seg utenfor Staden. Disse er nok målet for evangeliseringen og deretter, ved omvendelsen, få tilgang til de helbredende blader fra livets tre og livets vann.
Skriften er fantastisk. Selv Johannes Åpenbaring som kan være så vanskelig blir fantastisk fargerik når en først får det klart for seg hva som egentlig skjer. Alt syr seg pent sammen til et stor flott teppe. Skriften lærer oss at Kristus innleder den nye pakts velsignelser. Når Jesus kom, kom han for å helbrede (1.Pet. 2:24) og for å sette undertrykte mennesker i frihet (Luk. 4:18; Joh. 8:34-36; Apgj. 26:18; Rom. 6:6, 18, 22; Gal. 5:1) og fra forbannelse (Rom. 5:21; 7:24-25; Gal. 3:10-13). Dette fortsetter Han med den dag i dag gjennom Sin menighet som vi nå har sett, og denne menigheten beskriver Johannes så flott i Åpenbaringen 21 – 22.
Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
English version here
“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).
Vi har nå kommet frem til Åp. 21 og skal ta for oss “en ny himmel og en ny jord”. Det kan være at de som har fulgt med i serien har en anelse av hvor jeg går nå. Jeg vil vise at den nye himmelen og den nye jorden er i nåtid, men det trenger nok mer forklaring rund det.
Mange av oss kristne er blitt opplært i å tro at i ‘verdens ende’ vil vi bokstavelig talt gå inn i den fullkomne nye himmel og nye jord, ikledd den nye fysiske kropp gjennom den fysiske oppstandelsen. Vi er altså lært opp i at Åpenbaringen 21:1 til 22:5 handler om tusenårsriket som vil komme en gang i fremtiden. Det jeg vil argumentere for er at den nye skapelsen som Johannes presenterer er en nåværende realitet som den ‘fullkomne ordenen’ vil perfekt oppfylle og erstatte. Altså en ny skapning presentert som et ideelt bilde av den kristne tro i tid og på jord.
Vi har tidligere vært inne på forskjellige karakterer i Åpenbaringen og en av dem var skjøgen som Gud nå har skilt seg fra gjennom dommen. Denne nye skapningen som Johannes viser i Åpenbaringen er bruden presentert som “ny himmel og en ny jord” og hun overtar plassen til den store skjøgen, for “den første himmel og den første jord var blitt borte.” (Åp.21:1). Dette skjer straks etter ‘skilsmissen’, eller ødeleggelsen av ‘den gamle pakt’ for jeg tror ikke at vi kan forvente at Gud er uten folk i historien men tar straks til seg en ny brud, et nytt folk. Det Nye Jerusalem erstatter straks plassen til den gamle pakt. (Heb. 8:13). Jeg synes det er urimelig å sette et gap i tid her på 2000 + år slik som “tusenårsrike” underviserne gjør.
Når det er sagt kommer vel spørsmålet om tidsrammen opp igjen, men vi ser at tidsrammen stemmer med det første århundres tidsramme (år 70 e.kr.) da vi straks etter vers 5 kan lese:
“Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise Sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.” (Åp. 21:5).
Jeg tror heller ikke at noen av disiplene fortsatt lever idag. Jesus lovet jo disiplene at noen av dem ville leve og se den endelige opprettelsen av hans rike. “Og Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Mark. 9:1). Nei, ingen av disiplene lever i dag for Guds rike har kommet allerede.
Et av de forståelige problemene mange kan støte på er at de ikke ser forskjell på Peters forklaring av den ‘fullkomne ordenen’ (2.Pet. 3:10-13) og Johannes’ forklaring av ‘den nye skapelsen’ (Åp. 21). Forklaringen er at Peter fokuserer på den endelige evige forløsningen mens Johannes fokuserer på den midlertidige forløsningen i Kristus som den nye skapelsen.
Den midlertidige forløsningen og den fullkomne orden…? Hva er hva og når er hva? Nei det er kanskje ikke så lett i begynnelsen å skille, men overraskende nok for mange, det er heller ikke noe å skille. Når Gud nå har kommet med sin nye skapning, har denne allerede begynt sin skapelses prosess mot det fullkomne. Det er ikke det at jeg tror vi noen gang kommer til å bli fullkomne her på jord eller er allerede blitt det, men at “vi går videre til det fullkomne.” (Heb. 6:1).
Jeg tror vi må sette oss mer inn i hvordan Gud arbeider, at Gud arbeider gradvis med den nåværende nye skapelses prosessen, slik han har gjort fra tidenes morgen. Selvfølgelig arbeider Han ut sin egne vilje, men dette gjør Han mer trinnvis over tid mer enn Han gjør i et stort katastrofalt “bang” og gjør alt på en gang. Dette ser vi i den metoden Gud utvikler både forsoningen i tid (1.Mos. 3:15; Gal. 4:4), vi ser det i Israels gradvise erobring av det lovede land (2.Mos. 23:29-30; 5.Mos. 7:22), vi ser det i Guds utfolding av Hans åpenbaring i historien (Jes. 28:9-10; Heb. 1:1-2) og i utvidelsen av Kristi kongerike mot enden (Mark. 4:26-32; Jes. 9:6.7).
Motta mitt rike!
Jesus lærer oss å be: “Komme ditt rike.” (Mat. 6:10). Så, kongeriket er altså i nåtid, men har ennå å komme. Vanskelig? – Den er nå (på en måte), men ikke ennå (i full mening). Vi kunne kanskje be samme bønn på denne måten: «Motta Guds rike her nå på jord som i himmelen; gå inn i den nye himmelen på jord… » Jeg skal ikke legge mer til her men det er verdt å tenke på.
Paulus forklarer også at de “gamle ting er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Dette passer godt med Guds forklaring i Åpenbaringen 21: 1, 5. Paulus kaller det også en “ny skapning” (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; sml. Ef. 2:10; 4:24).
Vi kristne har med oss i dag den nye skapelsen, for: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2.Kor. 5:17), men vi venter fortsatt på den endelige, fulle legemlige opprettelsen: “Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2.Pet. 3:13). Vi vil kanskje fortsatt vente i tusener av år , for “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” (2.Pet. 3:8).
Jeg har lyst til å sammenligne et par skriftsteder, Åp. 21:1, 4 og Jes. 65:17-19. Det er ikke mange som benekter at Johannes henter bilder fra Jesaja, men hvorfor gjør han det? Det er fordi Jesaja profeterer menighetens alder (tid) med samme “språk”: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65:17). Ved første øyekast kan en på de første setningene i Åp.21:1, 4 og i Jes. 65:17-19, fort anta at det gjelder den evige perfekte og fullkomne orden, men synet kan bedra.
Selv ikke ortodokse kristne vil tror at noen i den evige fullkomne ordenen vil føde, erfare synd, bli gammel og dø… og eventuelt erfare forbannelse. Jesaja snakker ikke om den fullkomne ordenen for han beskriver karakterer av den nåværende syndige verden som vi leser i neste vers:
“Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet.” (Jes. 65:20).
Men det er mer, det ligger noen forsonende forløsnende sannheter i denne byen som blir senket ned fra Gud, som viser oss at denne byen er i nåtid og i menigheten i dag og vil være der hele veien til Hans andre komme. Noen av disse forsonende forløsnende sannhetene er at havet er borte, sorgen tatt vekk, lyset i den, grunnstenene byen er bygd på m.fl.
Men nå har vi allerede gjort unna mange ord i dette innlegget så jeg får spare det resterende til neste innlegg.
Hva synes du?
Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
English version here
“Deretter så jeg et annet dyr som kom opp fra jorden, og han hadde to horn som at lam og talte som en drage.” (Åp. 13:11).
Vi har nå tatt for oss to karakterer i Åpenbaringen, nemlig skjøgen og dyret som kom opp av havet (Åp. 13:1, 2, 11). Men Johannes så også et annet dyr, og dette dyret kom opp fra jorden, den hadde to horn som et lam og talte som en drage. Det er altså to dyr vi har med å gjøre i Åpenbaringen. Vi skal nå se på dette andre dyret fra land.
Før vi begynner med det andre dyret skal jeg bare ta med en viktig ting som omhandler begge disse dyrene, og det er dragen som jeg bare nevner litt innimellom. Dragen er nært knyttet til begge disse dyrene og det er ganske interessant å se parodien i treenigheten der det andre dyret er tilpasset dragen og dyret fra havet (det første dyret, Åp. 13:2, 11; sml. 16:13). Dragen kommer fra himmelen (Åp. 12:4), det første dyret fra havet (Åp. 13:1) og det andre dyret fra land (Åp. 13:11). Dyret fra havet og dyret fra land er linket til dragen som er Satan, som vi kan se i Åp. 13:2, 11.
Det at det andre dyret trer fram etter dyret fra havet betyr at det er underordnet dyret fra havet og har mindre kraft. Vi ser dette også ved at den bare har to horn i motsetning til dyret fra havet som har 10 horn. (les om horn og makt). Det andre dyret vil “utøve all den makt det første dyret hadde”, og får alle “til å tilbe det første dyret, som fikk det dødelige såret legt” (Romerriket og keiseren). (Åp. 13:12).
Vi ser at det andre dyret ikke har mer makt enn hva det første dyret gir det, men hvem er dette andre dyret som kommer opp fra land/jorden og som nærmest tjener det første dyret og er i tjeneste for Satan? Johannes setter oss faktisk på sporet allerede i Åp. 1:7, der han assosierer “jorden” (landet) med Israels stammer, altså Israels land. (les Åpenbaringen del 1). La meg prøve å forklare “land-dyret”.
Den historiske betydningen av templet og Israels lederskap kan gjenkjennes ved at presteskapet var en sentral og dominerende politisk-økonomisk institusjon. Torah’en tjente som en konstitusjon og en lov-kodeks for tempelstaten, sentrert i Jerusalem. De skriftlærde og fariseerne igjen, tjente som en medierende politisk-økonomisk-religiøst funksjon i denne judeiske tempelstaten.
Det var to viktige posisjoner som hadde kontroll over Israel, det ene var det som tilhører byen (Jerusalem) og det andre var det som hørte til templet, som ofringer. Fikk du kontroll over disse to hadde du makt, noe fariseerne og de skriftlærde hadde, for ingen jøde ville gi opp sine ofringer. De hadde kontroll på hvem som kunne ofre, salg av offergaver osv. Det vil med andre ord si at templet var viktig av den grunn at det var Guds bolig og at det var der de ofret til Ham. Jerusalem var den hellige Guds by som templet stod i, dermed var disse to uadskillelige og var senteret for hele nasjonen Israel. Josephus gir oss et bilde av disse to posisjonene for kontroll av Israel:
“… forsøkte hun å få besittelse av de befestede steder som var om byen, som var to, den ene tilhører selve byen, den andre tilhører tempelet, og de som kunne få dem i deres hender hadde hele nasjonen under deres makt, for uten kommandoen av dem var det ikke mulig å tilby sine ofre, og til å tenke på å gi opp disse ofrene, er til enhver jøde tydelig umulig, som er fortsatt mer klar for å miste livet enn å utelate den guddommelige tilbedelse som de har vært vant til å betale til Gud.” (Ant. 15:7:8).
Som jeg nevnte ovenfor, kom det en tid da en elite tok over og styrte dette med egen makt. Denne regjeringsmakta var dominert og satt sammen eksklusivt av høyeste-prestene, andre fremstående og de ledende fariseere som ble betrodd et herredømme over nasjonen, som Josephus skriver: “…ble regjeringen et aristokrati, og de høye prestene ble betrodd med et herredømme over nasjonen.” (Ant. 20:10:1).
Det Johannes gjør i Åpenbaringen 13:11-18 er å eksponere den onde karakteren til land-dyret, som var frafallen i sin gudstjeneste og forvaltning. Dette er et bakteppe til da Kristus prøver de jødiske lederne i evangeliene, og forfølgelsen av de kristne i synagogene og templet i Ap.gj. Det er en moralsk link mellom dragen (Satan), sjø-dyret (Roma) og land-dyret, som er Israels høyeste-prestelige aristokrati. Satan og Israel er allerede linket sammen i Åp. 2:9 og 3:9 der Jesus kaller de “Satans synagoge”. (se også Joh. 8:44, Åp. 2:10).
Men hvordan virker dette at dyret utøvde all makt som det første dyret hadde? Det er nok ikke all autoritet slik som et kongedømme har, som å dra inn skatter, sette inn ombud, bygge veier eller stille en hær osv., det er snakk om her. Det er heller snakk om en makt Satan søker fra sitt oversiktlige sted i himmelen, som å overvinne Guds frelses-hensikt ved å sikre Kristi død (Åp. 12:4) og anklage brødrene (Åp. 12:10) til deres død (Åp. 12:11) ved hjelp av forfølgelse (Åp. 13:13, 17). Land-dyret reflekterer sjø-dyrets autoritet som ble gitt ham av dragen (Satan) for å gå til krig mot de hellige (Åp. 13:7). Dette er den autoritet som ble gitt og som det er snakk om.
Land-dyret utøver ikke makten uavhengig av sjø-dyret, men i nærvær av ham. (Åp. 13:12). I Åp. 19:20 ser vi at land-dyret er den falske profeten og at land-dyret etterligner nå de sanne profetene som opererer foran jordens Herre (Åp. 11:4). Herrens profeter besitter ikke Herrens fulle makt uavhengig av Ham. På samme måte besitter ikke Israel Romas autoritet uavhengig av Roma. Israel er underordnet Roma.
Selv om fariseerne falskt anklaget de kristen for lovbrudd (Joh. 19:7, Apg. 23:29; 25:24) og konfronterte Jesus om Han aksepterte den Mosaiske straff for lovbrudd (Joh. 8:3-5), kunne de lite gjøre da Roma hadde reservert sin autoritet til å utøve straff til seg selv. Josephus er igjen behjelpelig med informasjon om hvordan dette forholdet ble da Judea ble redusert til en provins.
“Og nå ble Arkelaus, en del av Judea, redusert til en provins og Coponius, ble en av hestesport orden blant romerne sendt som en prokurator, med makt til [liv og] død satt i hendene av Caesar.” (War. 2:8:1).
Roma hadde makt i hele provinsen og selvfølgelig midt inne i Jerusalem, noe som kommer klart frem da Pontus Pilatus forklarer Herren: “Vet du ikke at jeg har makt til å korsfeste Deg, og makt til å løslate deg?” (Joh. 19:10-11). Da Roma hadde denne makten, måtte de jødiske lederne anmode de Romerske autoriteter til å håndtere saken deres mot Jesus. (Joh. 18:31).
Når du nå er i Johannes 19 kan du jo lese fra versene 1-16 og se land-dyret manipulerer sjø-dyret til å utøve sin makt gitt av dragen. Det var dragen som gav sjø-dyret makt og vi ser land-dyret reflekterer dette ved å mane sjø-dyret til å utøve straffen. Dette er det rettslige drama i Åp. 1:7 dreier seg om og en annen karakter som vi finner midt i dette dramaet er “det slaktede lam” (Åp. 5:6, 12; 13:8 sml. 5:8).
Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ant.= Antiquities, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.
Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1
“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1).
Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.
Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.
Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.
Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.
Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).
Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:
“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8).
I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:
“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9).
Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.
Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7). Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.
Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.
Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.
Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:
Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2).
De kristne ble kastet til løver og andre dyr.
I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.
Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.
Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.
“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18).
Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.
Dyrets nummer og merke
Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.
Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:
n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200
Dette gir en sum på 666.
Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.
Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?
“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17).
Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.
“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8).
En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.
“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7).
Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:
“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).
Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.
Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:
“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6).
Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.
Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.
“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3).
Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.
Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.
“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.” (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes)
Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).
Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:
“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5)
Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.
“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4).
Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.
Hva mener du?
Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.
Forrige post var om mange tanker som har samlet seg etter å ha gått historien og bibelen litt etter sømmene, og hva en sitter igjen med av spørsmål etter all dommedags profeti som svirrer rundt og aldri er blitt oppfylt. Menighetene som kan være sterke i disse profetiene er gjerne de menigheter som har sterkest bånd og interesse av å være Israel supportere, uten at jeg skal gå inn på det nå.
Copyright Gospel Communications International, Inc – http://www.reverendfun.com
Jeg har jo også sagt at jeg vil ta for meg Johannes åpenbaring, noe jeg både gruer og gleder meg til. Ironisk nok kalles den vanskeligste boken i Bibelen for “Åpenbaringen”.
Det kan være vanskelig å forstå Åpenbaringsboken, men hvis en entrer boken med rett sinn uten allerede innlagte hindringer og skarpe svinger som gammel lære kan gjøre, kan ting bli litt enklere.
“Folk liker meninger som de har vært vant til fra sin ungdom, de forsvare dem og skyr det motsatte syn, og dette er en av de tingene som hindrer folk i å finne sannheten, for de tviholder på den oppfatning av vane.”
Som normalt er, begynner en alltid fremst i en bok, og det er der Johannes også kommer med sin forklaring på hvordan forstå boka hans, som f.eks. forventningen av når profetien vil skje, hvem brevet er adressert til, og hans forklaringen på metoden på å forstå brevet hans.
Det første Johannes gjør er å sette visjonen han fikk fra Jesus i riktig tid, ikke fordi han selv har bestemt tiden men at Jesus (engelen) hadde fortalt han det. På nesten samme måte som Jesus forklarer til fariseerne og disiplene hvilken tid Templets ødeleggelse ville skje (Mat. 23:36, 24:34), gjør Johannes det samme. Han skriver til de syv menighetene i Asia og legger vekt på at “de ting som må skje om kort tid” (Åp. 1:1) og at “tiden er nær” (Åp.1:3).
Det som vi kan se er anderledes fra Jesu forklaring er at Johannes beskriver at tiden er nærmere enn hva Jesus gjorde. Jesus forklarer at hendelsene vil skje i den generasjonen som disiplene befant seg i, mens Johannes forklarer at tiden er nær og vil skje om kort tid. Johannes var en av disiplene i den generasjonen, men nå har det gått en 40 års tid og tiden er enda nærmere. De samme ordene “nær” finner du igjen i Jesus forklaring om tegnet “at sommeren er nær” (Mat. 24:32), når Hans “tid er nær” (Mat. 26:18) og “Jødenes Påske var nær” (Joh. 2:13).
Du ser også at Johannes stresser viktigheten med tiden ved å gjenta det han sier i vers 1 i vers 3, men i en annen utrykksmåte…, for de som ikke skulle få det med seg i vers 1. I avslutningen finner vi igjen akkurat de samme stresspunktene (Åp. 22:6, 22:10). La oss sammenligne de.
Åp. 22:10 viser oss også at dette er en tid som skal skje meget snart, fordi Johannes fikk beskjed om å ikke sette segl på de profetiske ordene i motsetting til Daniel, som skulle sette segl på boken.
Daniel levde flere hundre år før Johannes og engelen ba Daniel sette segl på boken, men mye senere i historien ber en lignende, eller den samme engel Johannes om å ikke sette segl på boken, fordi tiden er nær. Daniels forventing var i et langt tidsperspektiv; Johannes forventing var i et kort tidsperspektiv. Dette får vel egentlig ikke blitt klarere… det viser oss at Johannes ikke skriver til en menighet 2000 + år frem i tid. Det ville være ganske nådeløst og spydig gjort av han, mot en menigheten i det første århundre som led smertefull forfølgelse og som ble fortalt at den gudommelige dommen over de onde var nær og snart ville komme.
Så hvem skriver han til? Han skriver til en spesiell gruppe mennesker, til de syv menighetene i Asia som han har tjenestegjort i. Noe som er interessant å se er at de syv byene som de syv menighetene var i, er ramset opp i den samme rekkefølge som den Romerske postruten gikk.
Disse byene var gamle historiske byer som Johannes adresserer til i kapittel 2 og 3, og i disse brevene ramser han opp flere historiske, geografiske, politiske, kulturelle og religiøse hentydninger som passer perfekt til det vi vet om disse regionene i dag.
Brevet var skrevet til menigheter som gjennomgikk store prøvelser og lidelser, noe som kommer tydelig frem allerede i første kapitel.
“Jeg Johannes, som både er deres bror, og som har del med dere i trengselen og riket og Jesu Kristi tålmodighet, var på den øya som kalles Patmos, for Guds skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrd skyld” (Åp. 1:9).
Lidelse, forfølgelse og martyr-temaet er noe som går igjen i hele Åpenbaringsboken (Åp. 2:9-10; 3:9-10; 6:9-11; 11:7.8, 11:3, 18; 12:10; 13:10; 14:11-13; 16:5-6; 17:6; 18:20, 24; 19:2; 20:4, 6). Martyrene er de som får Guds spesielle velsignelse, fordi de ble slaktet for deres tro (Åp. 6:9-11). Dette er reelle første århundrets kristne, noe vi må ha i minne videre utover i Åpenbaringen.
Hvordan Johannes forklarer hvordan brevet hans skal forståes, kan vi lese allerede i Åp. 1:1
“Jesu Kristi Åpenbaring, som Gud gav ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid. Og Ham sendte bud og gjorde det kjent ved Sin engel for for Sin tjener Johannes.”
Som jeg har lagt vekt på, “Gud gav Ham for å vise Sine tjenere”, viser at åpenbaringen er gitt “for å vise” beskjeden som ble tilkjennegitt av Hans engel. At Johannes ser disse tingene og kan ikke taes helt bokstavelig men mer visuelt.
Dette forteller oss at Johannes oppmuntrer leserne til å forvente billedlige symboler gjennom brevet hans, mer enn bokstavelige hendelser. Johannes første visjon, Åp. 1:12-20, setter på en måte et mønstret for senere symbolske tydninger, ved å presentere en visjon med en påfølgende tydning av åpenbaringens nøkkel-element i en ikke-bokstavelig måte. Han så Kristus gå bland de sju lysestakene. Bokstavelig vil dette måte si at Kristus går blant sju lysestaker i himmelen, men Jesus tyder dette for oss:
“Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i Min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er englene for de sju menighetene, og de sju lysestakene som du så, er de sju menighetene.” (Åp. 1:20).
Flere ganger igjennom åpenbaringen stopper Johannes opp for å sørge for en bedre innsikt i visjonen, f.eks. Åp. 5:6, der øyer ikke var i bokstavelig mening men de sju Guds Ånder. Åp. 5:8 beskriver ikke en bokstavelig røkelse, men de helliges bønner. Og når Johannes selv er forvirret, hjelper engelen med å forklare det for ham, f.eks i Åp. 17:9-10 får vi vite at det ikke er bokstavelig syv hoder på et dyr, men at det symboliserer sju fjell og sju konger. Hva med hornene? De er ikke horn i det hele tatt, men engelen forklarer dette for Johannes:
“De ti hornene som du så, er ti konger som ennå ikke har fått noe rike, men de får myndighet som konger i én time sammen med dyret.” (Åp. 17:12).
Selv de mange vann som Johannes så skal ikke bli forstått som H2O, men som engelen forklarer Johannes:
“Så sa Han til meg: «Vannene som du så, hvor skjøgen sitter, er folk, skarer, folkeslag og tungemål. …” (Åp. 17:15).
Vi må unngå for mye bokstavelige tydninger i Åpenbaringsboken. Det viktigste jeg vil fremme når det gjelder å entre åpenbaringen, er å forstå historien og tiden som åpenbaringen snakker om, tiden da Kristus kommer med dommen over de som ikke tok imot Ham, over de som drepte profetene Han sendte og for forfølgelsen av Hans hellige i tiden mellom Kristi korsfestelse og dommen i år 70 e.kr.
Mer forklaring på enkelte av skriftstedene kommer vel utover i de neste postene mine. Kommentarer er jo selvfølgelig velkomne da de kan hjelpe andre å forstå… for eller imot.
BIBLiBlog 