Ser Tilbake På Blodmåne Profetien


Read it in english! — Les denne på engelsk!

blood moon tetrad 2014_15

Ai, som tiden flyr. Ja, tiden flyr alltid fort når en har det gøy sies det. Det er bare det at jeg har hatt det så gøy at jeg ikke har fått med meg endetiden eller inngangen til den. Jeg skrev om Blodmåne Teologoien for en tid tilbake og jeg vi skal se på den igjen nå for å se hvordan det har gått. Jeg trur jeg må være i det nye riket jeg nå!

Før vi går videre vil jeg be og jeg oppmuntrer deg på det sterkeste å lese hele denne blogposten. Dette vil spare deg for mye frustrasjon og frykt og forledelse inn i noe Bibelen ikke taler om i det hele tatt.

Siden det er flere enn Mr. Hagee som sprer rundt seg falsk og korrupt undervisning, som bl.a. John Shorey, Hal Lindsey, Jonathan Cahn, Mark Biltz og en bunch andre, vil jeg her gi et par sterke eksempler og bevis, fra Bibelen, som motbeviser deres undervisning.

Dette gjelder ikke bare disse gutta fra USA, men også fra andre verdensdeler, inkludert Norge hvor vi også har mange sterke røster for denne samme falske undervisningen. Selv om mange ikke følger Shorey, Hagee og de andre, har de likevel veldig like endetids-eskatologi; Dispensasjonisme.

Så sett i gang. Les mer!

Reklamer

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 3


Overgang fra Gammel til Ny

BigNewsVi er godt i gang å forklare om de to henvisningene til “himmel og jord” i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 er de samme, og vi begynnte å tyde hensiktene med å bruke de forskjellige ordene “flyktet” og “er blitt borte” i disse skriftstedene.

Åpenbaringen 20:11 er ikke skrevet for å betegne naturen av selve hendelsen alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte. I motsettning til Åp. 20:11 så har Åp. 21:1 en helt annen tydelig referanse til nettopp en natur av en bestemt hendelse.

Gud kommer tydlig frem også i Åpenbaringen 21:1-5, der Han er identifisert som Den Ene Trone-innsatte, Gud Skaperen. Men hensikten med språket “veket bort” i setningen “…den første himmel og den første jord var veket bort” (Åp 21:1) er ikke skrevet for å identifisere Ham, som i motsettning til Åp. 20:1. I avsnittet Åp. 21:1-5 leser vi:

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mere. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: “Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mere, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort.” Og han som satt på tronen, sa: “Se, jeg gjør alle ting nye.” Og han sier til mig: “Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.”» (Rev. 21:1-5, NB-1930).

Dette avsnittet beskriver bl.a. om et resultat av en historisk begivenhet. Denne historiske begivenheten er at den Gamle pakts «himmel og jord» viker av for av Den Nye pakts «Ny himmel og ny jord». Den gamle «himmel og jord» skapelsen viker av for ankomsten av Den nye «Ny himmel og ny jord» skapelsen.  Dette komplekset av Den nye himmel og den nye jord kalles også «Det Nye Jerusalem», som er bruden, som er byen, Guds bolig eller “menigheten” som vi ofte sier.

“Fravikelsen” [apelthan] henviser her til å vike av fra den gamle pakt-ordenen. Den gamle pakt-ordenen gikk bort for godt for aldri å komme tilbake, og den ble erstattet av Den Nye Pakt-ordenen. Hele dette skifte far set gamle tip set nye startet med inkarnasjonen av Kristus og endte med Hans himmelfart og Hans sete ved Guds høyre hånd. Ødeleggelsen av Jerusalem og templet i år 70 e.kr. var et slags uttrykk og en stadfestelse for den endelige bortgangen av den gamle orden/pakten.

Ser vi nærmere på profetien eller forutsigelsene som Jesus gav ang. tempelets ødeleggelse, (og likeså Peters repetisjon av denne profetien), vil koblingen bli klarere for oss. Jesus advarte om ødeleggelsen i Matt 24:1-2 slik:

«Deretter gikk Jesus ut og bort fra templet, og disiplene Hans kom opp for å vise Ham templets bygninger. Og Jesus sa til dem:«Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier Jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein, som ikke skal bli revet ned.» (Mat. 24:1-2).

Jesus beskriver denne hendelsen at det ikke skal bli stein tilbake på stein. Men Han beskriver også tiden og prøvelsene som ledet opp til denne spesielle hendelsen, og så legger Han til: «Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå.» (Matt 24:34-5).

Jesus forutsa altså ødeleggelsen av Jerusalem i den generasjonen som sine tilhørere tilhørte og levde i, og ødeleggelsen vet vi skjedde i år 70 e.Kr.. Uttrykket –“himmel og jord skal forgå”– som Han kommer med, er nok i dette tilfellet bare en hentydning, men jeg tror dette likevel en meget sterk indikator på noen av de severdighetene i forholdet til Åpenbaringen 21:1-4. Ikke nok med det, Han bruker et veldig nært gresk ord, ikke «pheugo» som i Åp 20:11, men en versjon av «parerchomai» som er en nær slektning av «aperchomai» i Åp. 21:1 (jfr. Mark 13:31;. Luk. 21:32-3).

Åpenbaringen 21 og deler av 22 gir oss et perfekt og idealisert bilde av det himmelske mønsteret som er i den nye pakts-ordenen og fullkommenheten som den holder for de troende.

Vi kunne vel bedre lese vers 1 (Åpenbaringen 20:1) slik: “Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den tidligere himmel og den tidligere jord var borte.” Du kanskje spør deg om det er mulig og forandre oversettelsen slik? Ja det er mulig og mange gjør, for det ligger innenfor den normale betydningen av [protos]. Ser vi på det følgende vers 4, har de engelske ovesettelsene med den vanlige oversettelsen av [protos] slik: «the former [prota] things are passed away» Oversatt til norsk vil det bli slik; de “tidligere [prota] ting er borte.”. Her oppdager vi at denne tolkningen av [protos] passer og er er fullt mulig.

Jesus_holder_jordenÅp. 21:1 introdusert for oss et nytt skapelse tema også. Dette nye skapelsestema er det nye Jerusalem og enda en henvisning til menigheten. For Paulus forteller oss i Gal. 4:26: « Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle.» Kontrasten til dette er det jordiske Jerusalem, et Jerusalem som var i trelldom til den gamle pakt, og som snart skulle bli ødelagt, eller “kastet ut”, ifølge Paulus sin allegori (Gal 4:21-31).

«Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene var av slavekvinnen, den andre var av den frie kvinnen. Men han som ble født av slavekvinnen, kom etter naturens lov, og han som var av den frie kvinnen, ble født ved løftet. Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinaifjellet, som føder til slaveri, og det er Hagar – for denne Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå (på det tidspunktet da Paulus skrev dette), og som er i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle. For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. Nå er vi, søsken, løftets barn slik Isak var. Men på samme måte som han som ble født etter naturens lov, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. Men hva sier Skriften? Driv ut slavekvinnen og hennes sønn, for slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. Altså, søsken, er ikke vi barn av slavekvinnen, men av den frie kvinnen.» (Gal. 4:21-31).

Dette «Jerusalem der oppe» er faktisk det vi møter igjen i Åpenbaringen 21, for dette «nye Jerusalem» var der oppe, men steg «ned fra himmelen fra Gud.»

Bildet er gjort praktfult i Hebreerbrevet der forfatteren er i ferd med å ende sitt positive Kristne argument mot det gamle pakt-systemet ved å fortelle de hellige;

«Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i Himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod» (Heb. 12:22-24).

Dette nye Jerusalem er klart faktisk Den Nye Pakt-menigheten. Vi har også gjengitt den rettferdighet som bor i denne nye skapelsen som huser “de rettferdige gjort perfekte.”

Forbindelsen mellom det nye Jerusalem i Åp. 21 og den nytestamentlige Kristi legeme/nye Tempelet er vist i disse skriftstedene:

«Guds husfolk, bygget på fundamentet [themelio] av apostlene og profetene, Kristus Jesus selv er hjørnesteinen» (Ef 2:19-20).

«Og muren hadde tolv grunnstener [themelious], og på dem var de tolv navnene på Lammets tolv apostler» (Åp 21:14).

Vi vet godt og uten argumenter at disse grunnstenene, eller dette grunnlaget er apostlene, og som kunn har én overbygning reist på seg. Derfor mener jeg at vi også må anta at det er en viktig organisk forbindelse mellom Det Nye Testamentets “Tempel i Herren. . . bolig for Gud” i Efeserne 2 og “Det Nye Jerusalem. . . bolig for Gud” i Åpenbaringen 21.

Kort sagt henviser “fravikelsen” av den tidligere himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 til en pakts dom, forutsagt av Jesus i Matteus 24 og som var forventet av den tidens generasjon av kristne (2.Pet. 3:10; Heb 8:13).

Konklusjon

Summen blir at henvisningene av en “bortgang” av «himmel og jord», nevnt i Åp. 20:11 og 21:1 er ikke henvisninger til den samme hendelsen.

Som vi har vært igjennom har de en forskjellig semantisk bakgrunn og de utfører også forskjellige funksjoner i de ulike sammenhenger som de opptrer i. De tar åpenbart del i det samme skapelse-bilde, men gjør det i betydelig forskjellige formål.

Selvfølgelig trenger ikke dette å bety eller å være til hinder for at de hendelsene som er beskrevet i disse to avsnittene skulle ha skjedd på samme tid. Men det måtte ha vært mer bevis, mer enn bare en likhet på overflaten som refererer til en bortgang av himmelen og jorden, hvis det skulle ha skjedd på samme tid. Det eneste som vi ser er et bevis for den store hvite trone dommen som skjedde i år 70 e.Kr. (som utførte overgangen fra den gamle til den nye pakten).

For ikke å bli totalt missforstått, som hender ganske ofte når jeg diskuterer dette, er det viktig å nevne at jeg holder på at det vil være en endelig dommedag da alle de døde skal oppstå og stå foran tronen til vår Skaper, for Hvems imponerende dom, all fallen skapelse må flykte og søke tilflukt, og utenfor Hans nåde vil det ikke bli funnet noen plass.

Dette er den samme endelige dommen beskrevet av Jesus i Johannes 5:

«Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve. For slik som Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og Han har også gitt Ham myndighet til å holde dom, fordi Han er Menneskesønnen. Undre dere ikke over dette. For den timen kommer da alle som er i gravene skal høre Hans røst og komme fram, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» (Joh.5:25-29).

Og igjen i Johannes 6:

«Og dette er Faderens vilje som sendte Meg: At av alt det Han har gitt Meg, skal Jeg ikke miste noe, men Jeg skal oppreise det på den siste dag. Og dette er Hans vilje som har sendt Meg: At hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Derfor tok Jesus til motmæle og sa til dem: «Klag ikke dere imellom! Ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag. … Den som eter Mitt legeme og drikker Mitt blod, har evig liv, og ham skal Jeg reise opp på den siste dag.» (Joh. 6:39-40, 43-44, 54).

Disse generelle dommene og oppstandelsene finner sted på den siste dag (paralleller til Åp 20:11-15), ikke ved overgangen fra Den Gamle pakt til Den Nye Pakt (beskrevet i Åp 21:1 ff). For disse to hendelsene er adskilt med et stort tidsgap.

Sammendraget blir da at de to “bortgangene” av himmel og jord, beskrevet i Åpenbaringen 20:11 og 21:1, er forskjellige i natur, i formål, i identitet og i tid.

Hva mener du?

Bibeltekster er tatt fra NB-1930 og BGO. 

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 2


fear-running-away

Pheugo = “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel

I forrige post startet vi med å spørre og vise om avsnittene i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 henviser oss til samme hendelse. Vi så at de hadde noen indirekte likheter i semantikk og bilde. Vi oversatte ordene [pheugo] og [apelthan] som hver for seg betyr; Pheugo = “løpe bort”,  “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Og; Apelthan = “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake.

Vi var også innom forståelsen av at ting er «blitt borte» (Åp. 21:1) og endte med å spørre hva formålene er med å bruke de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) i forbindelse med “himmel og jord”. Jeg skal ta for meg det første ordet, [pheugo], i denne posten og vente med den andre til neste blogg post.

Så la oss se på åpenbaringen 20:11 og formålet med ordet [pheugo] – flyktet.

Formålet – Identiteten til Skaperen og Dommeren av skaperverket 

I Åpenbaringen 20:11 er hensikten med ordet “flyktet” kun å understreke naturen og identiteten til den som sitter på tronen i den samme visjonen. Hvorfor? Jo, verset sier:

«Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og Himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem.» (Åp. 20:11 BGO).

Jeg er ikke så hoppende glad for BGO oversettelsen på dette stedet, selv om den skal være oversatt fra den engelske KJV, og som igjen er mer korekt. Dette er fordi det ikke skal være noen perioder her. Det er ikke ment å være to setninger og de fleste andre oversettelser har det heller ikke slik. Av de norske oversettelsene tror jeg NB 1930 er bedre og blant de engelske holder jeg på KJV, WEB, ASV, NIV eller Young’s litteral: «And I saw a new heaven and a new earth: for the first heaven and the first earth were passed away; and there was no more sea.» Den Norske Bibel 1930 har denne ordlyden og er nærmere de engelske jeg beskrev ovenfor:

«Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det blev ikke funnet sted for dem» (Åp 20:11, NB-1930).

Dette er omtrent så bokstavelig og riktig som en kan få det. Og viktigheten med dette er at uttrykket «for hans åsyn vek jorden og himmelen bort» virker som en modifikator av et tema, og ikke om en fast beskrivelse av en separat hendelse. Er du med? Hensikten er mer å fortelle oss noe om den personen som sitter på tronen og ikke om denne jorden og himmelen i seg selv.

Så hva forteller dette oss spesifikt da? Det forteller oss at det ikke er en vanlig person som sitter på en vanlig trone. Men det forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

«Ja, men jeg vet godt hvem den personen er som sitter på tronen!» kan du kanskje si, men la oss se hvorfor det er satt fokus på den som sitter på tronen, og det er to ting her :

Tusenaarsriket11. Det er nødvendig med et slikt skille med tanke på Åpenbaringsboken i seg selv. For hvis vi leser Åpenbaringsboken for seg selv, dukker ordet for “tronen” opp 47 ganger alene. Ordet tronen viser til Jesu trone (1:4), Satans trone (2:13), tronene for de trofaste troende (3:21; 20:4), de tjuefire troner til de himmelske eldste (4:4), dragens trone som ble gitt til dyret (13:2, 16:10) og en trone inne i templet (16:17). Kort sagt er det mange troner som er nevnt i Åp.boken og når vi da kommer til Åp. 20:11 ville det fort blitt forvirrende, og spørsmålet om hvem som sitter på denne nevnte tronen ville dukke opp. Hva om det bare sto f.eks. “en sitter på tronen”, jeg tror det hadde vært mer forvirrende. Men vi har altså her betegnelser på hvem som sitter på den nevnte tronen.

Ser vi litt etter, er den nærmeste omtalen av en trone bare noen få vers tidligere og den henviser til de forskjellige beboerne, noe som faktisk gjør dette enda viktigere. Vi leser: «Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og det ble overgitt til dem å holde dom» (Rev. 20:4).

Her beskrives de trofaste martyr-helgenene, de som regjerer med Kristus i himmelen i løpet av “tusenåret”, og siden den neste omtalen av en trone er for å beskrive en annen Hersker , lederen for de herskende “trone-innsatte” helgenene, er det nødvendig med en betydningsfull forskjell. Dette er derfor du allerede vet hvem som sitter der, fordi verset forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

2. Den spesielle forskjellen som er gitt i Åp. 20:11 gir oss en passende karakteristikk av den som sitter på tronen. Denne store hvite tronen er bebodd av Én, som fra Hans ansikt ALL fallen skaperverk ikke har noen plass for hans åsyn og flykter dermed unna. Dette er et uttrykk for den totale suverenitet, majestet, makt og styrke til den Ene trone-innsatte. Et uttrykk om en total tomhet som hele skapelsen er i seg selv i forhold til ham.

Men enda viktigere, det forteller oss om det viktige forholdet mellom Gud og skaperverket. Det er ikke bare En hvilken som helst stor og mektig trone-innsatt, men En og Bare En for hvem skapelsen er i total ærefrykt til: Det er Skaperen Selv. Det er ingen del av himmelen eller jorden som kan stå foran Ham med noe krav til tilstrekkelighet eller suverenitet — på den måten har de ingen plass for Ham.

Med andre ord, denne setningen i dette avsnittet identifiserer og proklamerer den Ene trone-innsatte som “Gud av 1.Mosebok 1:1” (skaperverket).

Du har kanskje sett det før, men legg merke til slektskapet til dette bildet som går gjennom hele Skriften. De eksakt samme ideene om at skaperverket er underdanig Skaperen er uttrykt i Salme 104, som feirer Guds prakt og majestet som skaper og samtidig som den Ene, på hvis ord, de jordiske elementene flykter:

1. Lov Herren, min sjel! Herre, min Gud, Du er overmåte stor. Du er kledd i herlighet og majestet, 2. Du brer lys om Deg som en kappe, og spenner himlene ut som en teltduk. 3. I vannene legger Han bjelkene til sine øvre saler, Han gjør uværsskyene til sin vogn, Han farer fram på vindens vinger, 4. Han gjør sine engler til ånder, sine tjenere til en ildslue. 5. Han som tuftet jorden på dens grunnvoller, så den aldri i evighet skulle rokkes, 6. med dypet dekket Du den som med en kappe. Vannene sto over fjellene. 7. For Din trussel flyktet de, ved røsten av Din torden styrtet de av sted. 8. De strømmet over fjellene. De sank ned i dalene, til stedet som Du hadde beredt for dem. 9. Du har satt en grense som de ikke kan overstige, så de ikke skal vende tilbake for å dekke jorden. (Salme 104:1-9).

“Flyktet” i vers 7 er pheuxontai (fra pheugo) i den greske LXX. Dette er det samme rot-ordet som vi finner i Åp 20:11.

Akkurat det samme språket brukes også i Salme 114 for å uttrykke kryssingen av Rødehavet og Jordan-elven under utfrielsen av Israel:

1. Da Israel dro ut fra Egypt, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, 2. da ble Juda Hans helligdom og Israel Hans rike. 3. Havet så det og flyktet. Jordan snudde og rant tilbake. 4. Fjellene hoppet som bukker, åsryggene som lam. 5. Hva er det med deg, hav, siden du flyktet? Jordan, hvorfor snudde du og rant tilbake? 6. Dere fjell, hvorfor hoppet dere som bukker og dere åsrygger som lam? 7. Skjelv, du jord, for Herrens ansikt, for Jakobs Guds ansikt, 8. Han som gjorde klippen til en vanndam, flintfjellet til en vannkilde. (Salme 114).

Hensikten med denne herske-formen av skaperverket, språket eller bildet til -“hersker over skapelsen”-, er ikke lagt der for å betegne naturen i selve hendelsen som foregår i konteksten alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte.

Det er slik vi bør forstå henvisningene til en flyktende himmel og jord i Åpenbaringen 20:11: – det tjener den primære og kanskje til og med det eksklusive formålet i å identifisere Han som den Ene Trone-innsatte som den fantastiske Skaperen, Gud selv. Dette er den samme Gud som styrer hele skapelsen for Hvem selve skapelsen er maktesløs, og i Hvis hellige og mektige nærvær ingen del av skapelsen og ingen mann kan stå uten nåde fra Ham.

Men dette er absolutt ikke tilfelle med den andre referansen, Åp 21:1. Hensikten med det andre ordet [apelthan] “Veket bort/blitt borte” skal vi ta i neste blogg-post.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

.

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 1


peanuts-theologyI streben etter å vise hva bibelen forteller oss i forskjellige sammenhenger og steder har det nesten vært umulig for meg å unngå å bli litt teologisk. Noen mener jeg kanskje har vært litt for teologisk og oversettelser fra gresk/latin vanskelig osv. Jeg innrømmer det selv, det er blitt litt teologi og oversettelser av enkelte greske, latinske og hebraiske ord men for å forklare bibelske tekster kommer en ikke så lett unna forklaringer av ord og bilder og sammenhenger ellers i Bibelen.

For de som kanskje tror jeg er skolert i både latin og/eller gresk eller har en teologisk utdannelse kan jeg si med en gang at det har jeg ikke og er nok ikke noe bedre enn deg i dette.  Det jeg kan si jeg gjør mye av er å lese. Jeg leser ikke bare Bibelen mye men også en del bøker, artikler blogger og notiser med teologisk innhold, kanskje det er derfor det blir slik i bloggen min også. Men ha meg unnskyldt mens jeg skal prøve å gjøre det lettere for deg å lese bloggen… ja, med forbehold for de gangene jeg må utdype ting mer da :), ellers blir det jo kun ren tekst fra bibelen som du selv kan lese i Bibelen.

I forrige blogg-innlegg lovet jeg å ta for meg Åpenbaringen 20:11 og 21:1. For hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden da det står klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Er dette bokstavelig? Uups! Da er jeg tilbake med å måtte være teologisk igjen og med å oversette enkelte greske ord for å kunne forklare hva som menes i disse skriftstedene.

Vil du likevel bli med meg inn selv om det blir noe teologi her også? Hvis du liker og ønsker å komme litt dypere i disse skriftstedene og også ønsker å oppleve litt hva teologi og tydning sett i forhold til hva forfatteren mener og billedspråket ellers i bibelen kan gjøre for deg, anbefaler jeg deg å ta tid til dette og ha bibelversene åpnet foran deg… ja, ha hele bibelen der klar til bruk.

Tilbake til Åpenbaringen 20:11 og 21:1. Det kan synes naturlig at en tror det slik som det på overflaten ser ut til at det står; nemlig at den jorden vi lever på og himmelen som er over oss skal forsvinne og erstattes av en ny ren jord som vi kan leve på og en ny himmel som vi kan skue over oss. Men la oss spørre oss et par andre spørsmål. Har disse to avsnittene med “himmel og jord” samme identitet? Henviser disse to avsnittene til samme hendelse?

Spørsmålet kan høres trivielt ut men har en stor betydning. Som sagt kan disse bildene på overflaten synes å være det samme i begge tilfellene. På den måten er det lett å trekke en sammenheng mellom disse, også angående identiteten. Hvis det nå skulle være tilfelle at disse bildene i begge tilfellene er det samme, ja da må også de andre kontekstuelle/tekst sammenhengende hendelsene i begge skriftstedene bære på lignende forhold, hvis ikke samme forhold. Det er her det store problemet åpner seg:

La meg gi et eksempel. I Åpenbaringen 20:11 åpnes den «Store Hvite Trone» dommen, og i Åpenbaringen 21:1 er angående «ny himmel og ny jord», som er det «nye Jerusalem.» Så legger vi til at jeg personlig mener at Åpenbaringen 21 var innledningen i det første århundre – år 70 e.kr. og beskriver et idealisert perspektiv av menigheten.

Personlig mener jeg også at det gamle Jerusalem gikk bort og det nye Jerusalem har kommet, men dette innebærer nå et stort potensielt problem: Hvis «fravikelsen» av «himmel og jord» i disse to avsnittene er de samme og en fravikende himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 skjedde i år 70 e.Kr. som jeg da også tror, da må den “Store Hvite Trone” dommen også ha skjedd i år 70 e.Kr. Men på tross av dette så tror jeg at den endelig dommen (Den “Store Hvite Trone” dommen) ennå er i fremtiden. Argumentet blir da at enten så har jeg feil i denne troen eller så er jeg inkonsekvent i tolkningen min.

Argumentet høres jo greit ut men jeg tror den likevel er svak. Argumentet forutsetter at Himmelen og jorden bokstavelig vek bort, forsvant og ikke er mer. Betydningen av “veket” (Norsk Bibel 1930) i disse to avsnittene er ikke relaterte på samme måten som argumentet forutsetter, dermed er argumentet som er bygget på denne antakelsen kraftig svekket.

Nå skal jeg arbeide litt teologisk og også oversette ord fra gresk, så dette kan kanskje virke vanskelig, men følg med for dette trengs for å kunne sette oss inn i hva som egentlig foregår i disse bildene i Åpenbaringen. Så la oss først se litt på referansene til ordet “flyktet”(BGO) eller “veket bort” (NB 1930).

Henvisninger til “flyktet/veket bort” 

Hvis vi spør vi om det er en sammenheng mellom disse to henvisningene til en “fravikelse” av «himmel og jord» kan vi svare både ja og nei. Forvirrende? Ja, men vi skal finne de riktige sammenhengene. Disse avsnittene har bare noen likheter i semantikk (ordenes betydning) og bilder.

Det semantiske forholdet er både direkte og indirekte; begge avsnittene referere direkte til “himmel” og “jord”, og begge representeres som et par. Begge avsnittene nevner også en form for “fly bort/bortgang” av himmel og jord. Åpenbaringen 20:11 taler om at himmelen og jorden har “flyktet”; Åpenbaringen 21:1 refererer til dem til å ha “gått bort.” I disse detaljene som er lagt frem her har begge avsnittene en indirekte semantisk likhet.

Slik er det også i det billedlige forholdet. Det tar begge del i de samme bildene fra den bibelske skapelsen. “Himmel og jord” er åpenbart hentet, både som et tema og som en realitet fra 1. Mosebok 1. Kort sagt er Gud skaperen og himmelen og jorden er hans skaperverk. Skapelsen er underlagt Skaperen og hans vilje. Skapelsen er også totalt atskilt fra Ham i natur.

creation001Vi ser at Gud  gjenopptar billedspråket av “skapelsen” ganske ofte gjennom hele Skriften for å beskrive for oss ulike hendelser. Spesielt er for eksempel gjenopprettelsen av sitt folk fra fangenskapet (Jes 51:15-16). Bruken gjennom hele Skriften er nok mye bredere enn kun dette, men for det meste gjelder dette om de storslåtte verk som Gud gjør for sitt paktfolk. Når vi ser på disse tilfellene vil dette med å “gjøre” noe nytt, gjenopprette eller “gjøre” noe mer glorifisert enn før, bli linket med de grunnleggende mirakler fra Guds opprinnelige skapelse ut av ingenting. Det er de samme “verktøyene”, den samme effekten og den samme utviklingen i dem alle. Befrielse og forherligelse er alltid nye skapelser fra Gud og er aldri et verk av menneskers hender.

På samme måte er det også når Gud griper inn i dommen. Da bruker han ofte språket ødeleggelse eller “av-skapelse” til å beskrive dette. Han angrer Sin skapelse: Han lar stjernene faller, solen og månen bli formørket, hager og paradiser slåes til ødemarker og villmarker, elver tørker opp eller flom oversvømmer det tørre land som det tidligere hadde vært separert fra. Denne typen symbolikk (også faktiske hendelser) er ganske utbredt i Skriften som f.eks i Jes. 13:9-10; Jer. 4:23-6, Esek. 32:7-8; Esek. 34:4-5; Matt. 24: 29, bare for å nevne noen.

Vi ser at disse ideene av skapelse og av-skapelse, kommer inn i bildet på ulike måter i begge Åpenbarings avsnittene; begge tar del i det samme språket av skapelse og billedbruk som mange ganger er brukt i Skriften for å betegne Guds storslåtte handlinger.

Men forskjellene må også bemerkes og nå kommer vi også til å oversette noen greske ord og tyde dem.

Til å begynne med er språket slett ikke det samme i forhold til en faktisk fravikelse. Åpenbaringen 20:11 sier jord og himmel “flyktet” (BGO) fra Hans åsyn og og Hans trone. Verbet her er ephugen (fra pheugo).

[Pheugo] er et ganske vanlig ord og er brukt omkring 279 ganger gjennom hele det nye testamente og Det gamle testamente (LXX). Nesten alltid har den typiske betydningen av [Pheugo] vært; å “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Det engelske ordet “fugitive” (Norsk; flyktning) får vi fra pheugo.

For eksempel brukes ordet i 1. Mosebok 39:12, 13 og 15 (LXX) for å beskrive Josefs flukt fra Potifars kone som hadde ham ved plagget. Utvandringen er også beskrevet med det samme ordet (2. Mos. 14:5). David flyktet fra Saul som ønsket å drepe ham (1. Sam. 19:18), Akasja flyktet fra Jehu (2. Kong. 9:27), Guds fiender for øvrig flyktet (Sal. 68:1; Ord. 28:1), Jonah flyktet fra Guds nærvær (Jon. 1:3) og Jesu-barnets familie flyktet fra Herodes (Mat. 2:13). De forfulgte disiplene forlot byen (Mat. 10:23; 24:16) og engstelige disipler spredte seg etter Jesu korsfestelse (Mat. 26:56). Listen er lang men ordet er likevel konsekvent i betydningen.

Åpenbaringen 21:1 på den andre siden sier “den første himmel og den første jord var blitt borte.” Verbet her er [apelthan]. Dette ordet er brukt 346 ganger men er ikke i nærheten av dens konsekvens. Ordet betyr vanligvis “å passere” eller “forgå” men har ulike nyanser av meninger slik som “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake. (I Åp. 10:9 refereres det også til Johannes da han “gikk til engelen” i stedet for å vike fra eller passere).

I Åpenbaringen 21:1 leges det vekt på betydningen av å forgå for godt for aldri å komme tilbake. Hvordan kan vi si det? Vi ser det klart ved den samme bruken av ordet apelthan og den nye himmel og den nye jord symbolikken i det påfølgende vers 4: «Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte (Eng: “have passed away”) [apelthan].

Forståelsen av at ting er blitt borte har jeg vært innom tidligere i en kommentar, men da gjaldt det om vi har «bruk for solen eller månen til å skinne i den (byen), for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys.» (Åp. 21:23). Som frelst trenger jeg hverken sol eller måne for å ha lys i mitt liv, men lammet. På samme måte skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte». (Åp. 21:1) Døden? Den brodden seiret Jesus over for oss (1. Kor. 15:56-57) og den som tror på Ham, «han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh. 5:24).  Vi heller ikke «sørger som de andre som ikke har noe håp.» (1. Tess. 4:13), som han lovet i “saligprisningen” ved å si «Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet» (Mat. 5:4). Dette er ting som er blitt borte ved frelsen og overgangen fra døden til livet. Derfor kan vi synge en sang som denne:

Happiness is to know the Savior,
Living a life within His favor
Having a change in my behavior,
Happiness is the Lord

Happiness is a new creation,
Jesus and me in close relation
Having a part in His salvation,
Happiness is the Lord

Real joy is mine,
 no matter if teardrops start
I’ve found the secret
It’s Jesus in my heart
Happiness is to be forgiven,
 Living a life that’s worth the livin’
Taking a trip that leads to heaven,
Happiness is the Lord. 

Du kan høre sangen her

Men ulikheten i versene vi arbeider med betyr ikke i seg selv at de snakker om to forskjellige ting, men jeg føler å bringe dette frem da mange gjerne sier — uten kvalifisering — at begge tilfeller er å “forgå”, eller de bruker uttrykket uten å merke seg de faktiske ordene i Åp 20:11 (“flyktet”) mens de antar at det er det samme. Jeg mener det fortsatt er riktig å notere seg denne åpenbare forskjellen og forklare den, og først da gå videre. Dette mangler jeg å se bli gjort.

Personlig tror jeg ikke forskjellen bare er et mangfold av synonymer, men jeg tror de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) brukes fordi de refererer her til “himmel og jord” for de ulike formålene. De ulike ordene bærer på ulike vektlegginger, ulike uttrykt og er støttet av de ulike formålene. Men hva er disse formålene?

Jeg tror jeg må dele inn dette i et par poster så ikke dette innlegge blir for langt og vi kan ta en pust 🙂 Jeg lar deg vente til neste innlegg på det svaret.

Men hva synes du så langt?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

Ny Skapning og Det Nye Jerusalem


Eskatologi handler om tid

Eskatologi handler om tid

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg ang. bruden og Det Nye Jerusalem som er en del av serien Åpenbaringen. Ikke uventet og veldig hyggelig har det kommet spørsmål vedrørende disse. Det er heller ikke helt uventet kommet kommentarer fra nære venner som er “tusenårsrike-troende” (dispensasjonister eller dispensationism (eng.)) som ønsker meg tilbake til prokrustessengen. Jeg må nok si jeg er ferdig med å tilpasse skriften og profetiene men tenker at det kan være til hjelp å skrive et par innlegg til ang. Bruden, Det Nye Jerusalem og Ny Himmel og Ny Jord.

La meg først ta for meg den nye skapningen som er en utrolig viktig brikke i den bibelske eskatologien. Faktisk så er den nye skapningen det ultimate målet i historien, men som de fleste kristne har en svært begrenset forståelse av den nye skapelsen. Jeg mener derfor de ikke er i stand til virkelig å sette pris på dens prakt og betydning. Hvorfor sier jeg det? Jo, som antydet ovenfor har jeg selv vært i den samme gaten og ser stor forskjell på hvordan de forskjellige synene påvirker oss. Dette er selvfølgelig ikke på hvordan en person opplever frelsen.

Du kan lese dette tema på engelsk her

En slik mangel på forståelse er ofte knyttet til at Premillennial eskatologi og de ulike typer “Tusenårsriket” eskatologi (dispensasjonell premillennial eskatologi) ikke klarer å gripe den enorme forløsende forvandlingen som Kristus startet i sin inkarnasjon fult ut. Effekten av denne forløsningen/frelsen utsetter de gjerne til slutten av historien (enden) etter et historisk usammenhengende gjenkomst av Jesus. Hos “Tusenårnistene” skjer dette to ganger: én gang i opprykkelsen før den store trengsel, og i det andre komme på slutten av den store trengsel som er like før tusenårets begynnelse. P.g.a. Dette sliter de også over spørsmålet om når bortrykkelsen vil skje; før-trengsel, midt-trengsel eller etter-trengsel.

Jeg skal ikke ta med alle “ismer” og “istene” her men jeg vil bare nevne at andre igjen har en tendens til å fjerne de velsignelsene som kommer av denne forvandlingen eller transformasjonen til enten ovenfor eller bortenfor historien, enten til himmelen eller til en perfekt ny jord. Jeg forøvrig forventer at Kristi forløsende arbeid vil ha en kraft til en forvandling som arbeider i tid og på jorden. En kontinuerlighet med dagens åndelige realiteter som allerede er satt i gang av Kristus. (Skje Din vilje, som i Himmelen, så og på jorden. (Luk. 11:2)).

Det virkelig store bibelske avsnittet som beskriver denne åndelige transformasjonen til en ny skapning finner vi i Jesaja 65:17-25.

«For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal den gråtendes og den skrikendes røst høres i henne.» (Jes. 65:17-19, BGO).

Det er en storslått og herlig scene vi blir presentert for her, og etter min mening er dette et dramatisk bilde av betydningen som evangeliets ordningen har gjennom historien. Vi kan si at “evangeliet-ordningen” vil utvikle seg gjennom en “fler-trinns prosess som når sitt høydepunkt i den endelige dommen.” Denne forløsende ordningen vil gradvis forandre verden etisk og åndelig slik at det ser ut som en “ny himmel og en ny jord” og slik at “den tidligere ikke skal bli husket eller skal komme opp i noe hjerte” (Jes 65:17).

Visjonen til Jesaja er også bakgrunnen til 2.Kor 5:17 der Paulus refererer til de moderne åndelige realiteter:

«Derfor, hvis noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»

Teologisk i det nye testamente står den andre Adam, altså Kristus, i spissen for en ny skapning (Rom. 5:14; 1. Kol. 15:22, 45).

Forvandling-effekten av evangeliet virker da slik at de som er født av dens kraft er dermed også oppnevnt som nye skapninger: «i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning.» (Gal 6:15). Denne evangeliske forvandlings-kraften skaper en “ny mann” eller nye mennesker av to krigende grupper eller fraksjoner, – jøder og hedninger (Ef 2:15-18).

Det å være “evangeliums-forvandlede” nye skapninger vil si å legge til side det gamle selvet og ikle seg det nye (Ef 4:22-23), Det «som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet» (Ef. 4:24; Jfr. Col. 3:9-11). Dette er fordi de er «Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem» (Ef. 2:10).

Denne vidunderlige forståelsen av et nytt “folk”, en ny skapning, vil også innebære et nyopprettet Jerusalem. Et nytt folk og et nytt Jerusalem (Jes 65:18-19).

Når vi har kommer dit hen at vi forstår at en “ny skapning” trenger en “et nytt land” er det ganske interessant å lese i Galaterbrevet 6 og se at Paulus snakker om denne nye skapningen i forbindelse med et forvandlet “Guds Israel” som eksisterte på hans tid:

«For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning. Og så mange som lever etter denne rettesnor, fred og miskunnhet være over dem, og over Guds Israel!» (Gal. 6:15-16;. jf. Rom. 2:28-29).

I det samme brevet lyster Paulus etter en forpliktelse til «Jerusalem der oppe» (det himmelske Jerusalem, Heb. 12:22) snarere enn å kaste ut Jerusalem som er nå (den historiske hovedstaden i Israel), (Gal. 4:25-26).

Så skal vi endelig komme over til Åpenbaringsboken der Det himmelske Jerusalem er beskrevet i Åp. 21:2 til 22:5. Vi oppdager der at det er Kristi brud som kommer ned fra Gud for å erstatte det jordiske Jerusalem (Åp. 21:2-5). Vi kan også merke oss at det skal skje i det første århundre fordi umiddelbart etter sin beskrivelse kan vi lese:

«Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne. » Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.» (Åp. 22:6 jfr. v.10)

(Les også Åpenbaringen del 1 og Eskatologi i Bibelen 1).

Med rystelsen og ødeleggelsen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr., erstatter den himmelske (åndelig) Jerusalem det gamle jordiske Jerusalem. Dette lærer vi om i Hebreerbrevet hvor vi leser at:

«Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: «Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også himmelen.» Dette: «Enda en gang» gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd [dvs. det levittiske rituelle system], for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt.» (Heb. 12:26-28; jfr. 8:13).

Dette er jo grunnen til at Paulus, forfatteren av Hebreerbrevet, kan snakke til sine “før 70 e.kr. tilhørere” som står på selve “bygrensen” til det nye Jerusalem, et Jerusalem som da er i ferd med å entre inn i historien:

«For dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta på og som brant med ild, til skodde og mørke og storm… Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem.» (Heb. 12:18, 22).

Den nye himmelske Jerusalem gjør altså sin fremtreden i historien ved ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr.. Slutten på den jordiske betydningen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr. etterfølges umiddelbart av begynnelsen til den jordiske påvirkningen av Det Nye Jerusalem.

Det Nye Jerusalem er altså den nye skapelsen, den nye byen, det nye landet, det nye riket — Guds rike som Jesus vår Herre er konge over. For Han er «gitt all makt i Himmel og på jord» og er med oss «alle dager inntil verdens ende» (Mat.28:18, 20).

Det er tydelig her at Han har makten over jorden i dag og vi leser også tydelig at dette skal vare helt inntil verdens ende og det er da Han skal, «Sønnen selv bli underordnet Ham som la alle ting under Ham, for at Gud kan være alt i alle.» (1.Kor. 15:28).

Men vi er jo på den samme jord som vi har hatt siden skapelsen av. Hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden, for det står jo klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Ja det skal jeg la dere vente på til neste innlegg der jeg tenkte å gå litt dypere i Åpenbaringen 20:11 og 21:1.

Hva synes du? 

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Israel — De etiske krav for Paktsforholdet


I was a Stranger

Forrige gang så vi litt på om Israel var en ubetinget rettighet eller en betinget gave og som vi så var det en betinget gave. Men hva var de etiske krav for dette paktsforholdet?

Under ørkenvandringen forberedte Gud sitt folk med sine løfter:

«Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør hedningefolkene seg urene, de som Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent, så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningefolkene som er der like foran ansiktet deres.» (3.Mos. 8:24-28). 

Hvis en tenker på Israel som land i dag, som utfører noen brutale internasjonale og menneskelige moralske lovbrudd og undertrykkende mot grupper, vil dette vel heller føre til et nytt eksil i fremtiden for jødene enn en gjenopprettelse som Kristen-sionistene mener. Som Yehezkel Laudau, en jødisk freds aktivist, sa på et seminar ved St. George’s, Jerusalem, Desember 1998: «Hvor syndefull må du være for å komme på Guds hitliste?»

Jeg pleier ikke å telle så mye men andre har talt at hele 36 ganger i de Hebraiske skriftene er jødene advart å være barmhjertelig mot fremmede fordi de skulle huske sin egen kollektive erfaring som fremmed.

«En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.» (2.Mos. 22:21) 

«Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos. 19:33-34). 

Historien om deres utvandring fra Egypt hver pesach (jødisk påske) var ment for å minne det Hebraiske folk at de burde være fridd fra behovet å dominere, plage og forfølge. De er oppmuntret til å ikke bli fortvilet over velstanden til de ugudelige men stole på Herrens lovnader om at de skal arve Landet. I sammenheng med andre løfter om Land må dette alltid sees i forhold til betinget bosted i stedet for en permanent besittelse.

«1. La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! 2. For de skal snart visne bort som gresset, og tørke inn som de grønne vekster.» 

«3. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet!… 8. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde.» 

«9. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet…  18. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid… 27. Vik fra det som er ondt og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. 28. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke Sine hellige . De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. 29. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» 

«34. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet.» (Sal. 37:1-40). 

I jødisk tilbedelse er denne salmen regelmessig brukt og den må jo ha hatt en effekt i å styrke forståelsen i deres sinn at Kanaan var en gave fra Gud. Bare de rettferdige og trofaste var sikker på at landet ville være deres. Jesaja begynner med noe lignende advarsel:

«16. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! 17. Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett!, Før enkens sak!… 27. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. 28. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.» 

Ved deres eget fall skal, «ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg gav deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» profeterer Jeremia i Jer. 17:4.

Anger er alltid en nødvendighet for at Gud skal føre tilbake sin rest, noe Daniel og Nehemja forsto (Dan. 9:1-19, Neh. 1:4-11). Når Gud bringer tilbake sin rest til Landet er det også i overensstemmelse med de vilkår som er beskrevet i 5.Mos. 30:1-5:

«Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.» (5.Mos. 30:1-5). 

Påstander om at Israels grunnleggelse i 1948 er etter Guds velsignelser over det jødiske folk har ingen grunn i skriften, fordi anger og omvendelse er nødvendig.

At Templet skulle ødelegges og jødene bli forvist fra landet fordi de ikke kjente igjen Jesus som Messias, var noe Jesus også profeterte i Luk. 19:41-44. Som beskrevet i 5.Mos. 30 kreves det en anerkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for retur. Nå, hvordan kan de som ikke klarer å utøve sann tro og trofasthet i den frelsen gitt i Pakten med Herren kreve et løfte om land? De prøver alt å bekrefte at Landet er Israels rett, uavhengig av dens kollektive atferd. Ved å gjøre det, motsier de den mest grunnleggende profetiske leksjonen av frelses-historien i Skriften.

Utfordringen til Kristen-sionister må jo bli: Hvis de appellerer til 1. Mosebok å krever løftet av Landet, hva da med 2. Mosebok og budene om å ikke å stjele, drepe og begjære?

Hvis de tror på en logisk del av profetien, hva da med det profetiske kravet om rettferdighet? Palestinske teologer er ikke alene om å se at den nåværende policyen til den Israelske regjering, om tvungen Judaisering av Vestbredden og Øst Jerusalem, er det 20ende århundrets parallell til Akabs tyveri av Nabots vingård. (1.Kong. 21:1-16).

Det som trengs blant Kristen-sionistene er en moderne Elijahs, som av kjærlighet til det jødiske folk, er forberedt på å snakke en profetisk advarsel til “Ahab” i regjeringen i Israel.

Hva sier Jesus om Landet? I Mat. 5:5 siterer Jesus fra Salme 37:11; «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Mat. 5:5), Salme 37:11 sier «Men de ydmyke skal arve landet». Vi ser at løftelandet som arv til de ydmyke er blitt universalt til å inkludere hele jorden. Det greske ordet for “land” er det samme på begge steder men konteksten i Jesu saligprisning krever at perspektivet blir strekt langt utover det besittende Palestina. Hvis det ikke var på den måten så kan alle Kristne, bærere av Ånden, kreve Land som deres eiendom.

På Jesu tid var Landet en fundamental del av Jødedommen, men Jesus forble likevel taus om Landet og det kan være med hensikt. På samme måte som profetene før ham, profeterte Jesus dom og ødeleggelsen over Jerusalem (Luk. 19:41-44). Men også lik profetene før Ham, lovet ikke Jesus enda en tilbakekomst til Landet, men et kommende Guds Riket. Han trekker dette fra Daniels syn om Menneskesønnens komme til den Gamle av dage for å motta sin kongelige myndighet. (Matt 24:30-31, Lukas 21:25-28, jf. Dan 7:13-14).

Jeg har nevnt det før, det kan virke som om Kristen-sionistene trenger en vandring til Emmaus med Jesus og bli forklart skriften fra Moses og profetene. Disiplene hadde sammen forståelse av Landet som de andre Jøder og de så frem til et historisk inngrep som ville gjeninnføre det politiske herredømme over Israel til Jødene. Emmaus vandrerne spurte slik: «Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel.» (Luk. 24:21).

Som sagt hadde de andre disiplene samme tanke og de spør slik: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» (Ap.gj. 1:6). Calvin kommenterte dette verset slik: ‘Det er like mange feiltagelser i dette spørsmålet som det er ord.’ Svaret som Jesus gir retter på deres syn. Ikke bare i forståelse av tid men også deres prioriteringer:

«Og Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:1:7-8).

place to rise children

.
Abraham og Sara trengte mer enn et lite stykke land for sine barn.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Jesus har helt klart omdefinert forståelsen av “Guds Riket”, og denne utvidelsen fra et Land til jorden gjør det nødvendig med et eksil for apostlene og de vender ryggen til Jerusalem. De går ut i verden men de fikk aldri beskjed om å vende tilbake.

Det er ikke før etter Pinse at apostlene begynte å bruke det gamle paktspråket om det lovede Land på den nye måten. Peter snakker om en arv som er «uten flekker og uvisnelig» (1.Pet. 1:4), Paulus snakker om en «arv blant alle dem som er helliget.» (Ap.gj. 20:32). Men også i brevet til hedningene i Efesos sier Paulus til hedninger barna:

«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.» (Ef. 6:1-3) 

Paulus refererer her til det 5. budet som lover lydige barn et langt liv i Landet. Men her bruker altså Paulus samme lovnad til barna til de Kristne foreldrene i Efesos, som er over 100 mil unna det lovede Land, og lover et langt liv på jorden. Det begrensede type land i det GT har blitt overgått, det strekker seg nå gjennom Misjonsbefalingen til de ytterste hjørner av jorden.

Paulus forandre ikke bare språket innenfor loven men kanskje overraskende på en del Kristen-sionister, han sammenligner Jerusalem og Judaismen med Hagar og hennes slavebarn. Paulus sier i Gal. 4:20-31:

«21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? 22 For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. 23 Men han som ble født av trellkvinnen, ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet.» 

«24 Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai- fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar 25 for denne Hagar er Sinai- fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle. 27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har veer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Nå er vi, brødre, løftets barn slik Isak var. 29 Men på samme måte som han som ble født etter kjødet, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. 31 Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.» Gal. 4:21-31. 

Israel i dag (det jordiske) er i slaveri som vi ser. Det er fanget i et religiøst politisk parti. Kristen-sionistene kan ikke fortsette å tro at de som lever i Israel i dag, uten tro på Kristus, kan stå igjen som Guds utvalgte folk. Uten omvendelse og tro på Jesus Kristus er de fortsatt i slaveri, uten Gud og håp i verden, på lik linje med de andre i andre deler av verden.

Jødenes fremtid er nok ikke slik som Kristen-sionister og mange av jødene selv tror, selv om Paulus ser en fremtid for jødene og ser frem til en vidunderlig tid for det jødiske folk i Rom. 9, der Gud ikke har glemt sitt folk. I Rom. 9:4-5 lister Paulus opp de velsignelsene de har mottatt men utelater én, han inkluderer ikke “Landet er deres”. I denne opplistingen ser vi ingen forslag om en fremtidig velsignelse av jødene som innebærer hverken land, loven, tempel gudstjeneste eller noe annet av det Gamle Testamentlige skygger, men kun troen på Jesus Kristus alenen.

«Det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet.» (Rom. 4:13). 

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

.