Forsvinning av Himmel og Jord – Del 3


Overgang fra Gammel til Ny

BigNewsVi er godt i gang å forklare om de to henvisningene til “himmel og jord” i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 er de samme, og vi begynnte å tyde hensiktene med å bruke de forskjellige ordene “flyktet” og “er blitt borte” i disse skriftstedene.

Åpenbaringen 20:11 er ikke skrevet for å betegne naturen av selve hendelsen alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte. I motsettning til Åp. 20:11 så har Åp. 21:1 en helt annen tydelig referanse til nettopp en natur av en bestemt hendelse.

Gud kommer tydlig frem også i Åpenbaringen 21:1-5, der Han er identifisert som Den Ene Trone-innsatte, Gud Skaperen. Men hensikten med språket “veket bort” i setningen “…den første himmel og den første jord var veket bort” (Åp 21:1) er ikke skrevet for å identifisere Ham, som i motsettning til Åp. 20:1. I avsnittet Åp. 21:1-5 leser vi:

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mere. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: “Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mere, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort.” Og han som satt på tronen, sa: “Se, jeg gjør alle ting nye.” Og han sier til mig: “Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.”» (Rev. 21:1-5, NB-1930).

Dette avsnittet beskriver bl.a. om et resultat av en historisk begivenhet. Denne historiske begivenheten er at den Gamle pakts «himmel og jord» viker av for av Den Nye pakts «Ny himmel og ny jord». Den gamle «himmel og jord» skapelsen viker av for ankomsten av Den nye «Ny himmel og ny jord» skapelsen.  Dette komplekset av Den nye himmel og den nye jord kalles også «Det Nye Jerusalem», som er bruden, som er byen, Guds bolig eller “menigheten” som vi ofte sier.

“Fravikelsen” [apelthan] henviser her til å vike av fra den gamle pakt-ordenen. Den gamle pakt-ordenen gikk bort for godt for aldri å komme tilbake, og den ble erstattet av Den Nye Pakt-ordenen. Hele dette skifte far set gamle tip set nye startet med inkarnasjonen av Kristus og endte med Hans himmelfart og Hans sete ved Guds høyre hånd. Ødeleggelsen av Jerusalem og templet i år 70 e.kr. var et slags uttrykk og en stadfestelse for den endelige bortgangen av den gamle orden/pakten.

Ser vi nærmere på profetien eller forutsigelsene som Jesus gav ang. tempelets ødeleggelse, (og likeså Peters repetisjon av denne profetien), vil koblingen bli klarere for oss. Jesus advarte om ødeleggelsen i Matt 24:1-2 slik:

«Deretter gikk Jesus ut og bort fra templet, og disiplene Hans kom opp for å vise Ham templets bygninger. Og Jesus sa til dem:«Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier Jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein, som ikke skal bli revet ned.» (Mat. 24:1-2).

Jesus beskriver denne hendelsen at det ikke skal bli stein tilbake på stein. Men Han beskriver også tiden og prøvelsene som ledet opp til denne spesielle hendelsen, og så legger Han til: «Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå.» (Matt 24:34-5).

Jesus forutsa altså ødeleggelsen av Jerusalem i den generasjonen som sine tilhørere tilhørte og levde i, og ødeleggelsen vet vi skjedde i år 70 e.Kr.. Uttrykket –“himmel og jord skal forgå”– som Han kommer med, er nok i dette tilfellet bare en hentydning, men jeg tror dette likevel en meget sterk indikator på noen av de severdighetene i forholdet til Åpenbaringen 21:1-4. Ikke nok med det, Han bruker et veldig nært gresk ord, ikke «pheugo» som i Åp 20:11, men en versjon av «parerchomai» som er en nær slektning av «aperchomai» i Åp. 21:1 (jfr. Mark 13:31;. Luk. 21:32-3).

Åpenbaringen 21 og deler av 22 gir oss et perfekt og idealisert bilde av det himmelske mønsteret som er i den nye pakts-ordenen og fullkommenheten som den holder for de troende.

Vi kunne vel bedre lese vers 1 (Åpenbaringen 20:1) slik: “Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den tidligere himmel og den tidligere jord var borte.” Du kanskje spør deg om det er mulig og forandre oversettelsen slik? Ja det er mulig og mange gjør, for det ligger innenfor den normale betydningen av [protos]. Ser vi på det følgende vers 4, har de engelske ovesettelsene med den vanlige oversettelsen av [protos] slik: «the former [prota] things are passed away» Oversatt til norsk vil det bli slik; de “tidligere [prota] ting er borte.”. Her oppdager vi at denne tolkningen av [protos] passer og er er fullt mulig.

Jesus_holder_jordenÅp. 21:1 introdusert for oss et nytt skapelse tema også. Dette nye skapelsestema er det nye Jerusalem og enda en henvisning til menigheten. For Paulus forteller oss i Gal. 4:26: « Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle.» Kontrasten til dette er det jordiske Jerusalem, et Jerusalem som var i trelldom til den gamle pakt, og som snart skulle bli ødelagt, eller “kastet ut”, ifølge Paulus sin allegori (Gal 4:21-31).

«Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene var av slavekvinnen, den andre var av den frie kvinnen. Men han som ble født av slavekvinnen, kom etter naturens lov, og han som var av den frie kvinnen, ble født ved løftet. Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinaifjellet, som føder til slaveri, og det er Hagar – for denne Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå (på det tidspunktet da Paulus skrev dette), og som er i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle. For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. Nå er vi, søsken, løftets barn slik Isak var. Men på samme måte som han som ble født etter naturens lov, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. Men hva sier Skriften? Driv ut slavekvinnen og hennes sønn, for slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. Altså, søsken, er ikke vi barn av slavekvinnen, men av den frie kvinnen.» (Gal. 4:21-31).

Dette «Jerusalem der oppe» er faktisk det vi møter igjen i Åpenbaringen 21, for dette «nye Jerusalem» var der oppe, men steg «ned fra himmelen fra Gud.»

Bildet er gjort praktfult i Hebreerbrevet der forfatteren er i ferd med å ende sitt positive Kristne argument mot det gamle pakt-systemet ved å fortelle de hellige;

«Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i Himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod» (Heb. 12:22-24).

Dette nye Jerusalem er klart faktisk Den Nye Pakt-menigheten. Vi har også gjengitt den rettferdighet som bor i denne nye skapelsen som huser “de rettferdige gjort perfekte.”

Forbindelsen mellom det nye Jerusalem i Åp. 21 og den nytestamentlige Kristi legeme/nye Tempelet er vist i disse skriftstedene:

«Guds husfolk, bygget på fundamentet [themelio] av apostlene og profetene, Kristus Jesus selv er hjørnesteinen» (Ef 2:19-20).

«Og muren hadde tolv grunnstener [themelious], og på dem var de tolv navnene på Lammets tolv apostler» (Åp 21:14).

Vi vet godt og uten argumenter at disse grunnstenene, eller dette grunnlaget er apostlene, og som kunn har én overbygning reist på seg. Derfor mener jeg at vi også må anta at det er en viktig organisk forbindelse mellom Det Nye Testamentets “Tempel i Herren. . . bolig for Gud” i Efeserne 2 og “Det Nye Jerusalem. . . bolig for Gud” i Åpenbaringen 21.

Kort sagt henviser “fravikelsen” av den tidligere himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 til en pakts dom, forutsagt av Jesus i Matteus 24 og som var forventet av den tidens generasjon av kristne (2.Pet. 3:10; Heb 8:13).

Konklusjon

Summen blir at henvisningene av en “bortgang” av «himmel og jord», nevnt i Åp. 20:11 og 21:1 er ikke henvisninger til den samme hendelsen.

Som vi har vært igjennom har de en forskjellig semantisk bakgrunn og de utfører også forskjellige funksjoner i de ulike sammenhenger som de opptrer i. De tar åpenbart del i det samme skapelse-bilde, men gjør det i betydelig forskjellige formål.

Selvfølgelig trenger ikke dette å bety eller å være til hinder for at de hendelsene som er beskrevet i disse to avsnittene skulle ha skjedd på samme tid. Men det måtte ha vært mer bevis, mer enn bare en likhet på overflaten som refererer til en bortgang av himmelen og jorden, hvis det skulle ha skjedd på samme tid. Det eneste som vi ser er et bevis for den store hvite trone dommen som skjedde i år 70 e.Kr. (som utførte overgangen fra den gamle til den nye pakten).

For ikke å bli totalt missforstått, som hender ganske ofte når jeg diskuterer dette, er det viktig å nevne at jeg holder på at det vil være en endelig dommedag da alle de døde skal oppstå og stå foran tronen til vår Skaper, for Hvems imponerende dom, all fallen skapelse må flykte og søke tilflukt, og utenfor Hans nåde vil det ikke bli funnet noen plass.

Dette er den samme endelige dommen beskrevet av Jesus i Johannes 5:

«Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve. For slik som Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og Han har også gitt Ham myndighet til å holde dom, fordi Han er Menneskesønnen. Undre dere ikke over dette. For den timen kommer da alle som er i gravene skal høre Hans røst og komme fram, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» (Joh.5:25-29).

Og igjen i Johannes 6:

«Og dette er Faderens vilje som sendte Meg: At av alt det Han har gitt Meg, skal Jeg ikke miste noe, men Jeg skal oppreise det på den siste dag. Og dette er Hans vilje som har sendt Meg: At hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Derfor tok Jesus til motmæle og sa til dem: «Klag ikke dere imellom! Ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag. … Den som eter Mitt legeme og drikker Mitt blod, har evig liv, og ham skal Jeg reise opp på den siste dag.» (Joh. 6:39-40, 43-44, 54).

Disse generelle dommene og oppstandelsene finner sted på den siste dag (paralleller til Åp 20:11-15), ikke ved overgangen fra Den Gamle pakt til Den Nye Pakt (beskrevet i Åp 21:1 ff). For disse to hendelsene er adskilt med et stort tidsgap.

Sammendraget blir da at de to “bortgangene” av himmel og jord, beskrevet i Åpenbaringen 20:11 og 21:1, er forskjellige i natur, i formål, i identitet og i tid.

Hva mener du?

Bibeltekster er tatt fra NB-1930 og BGO. 

Reklamer

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 1


peanuts-theologyI streben etter å vise hva bibelen forteller oss i forskjellige sammenhenger og steder har det nesten vært umulig for meg å unngå å bli litt teologisk. Noen mener jeg kanskje har vært litt for teologisk og oversettelser fra gresk/latin vanskelig osv. Jeg innrømmer det selv, det er blitt litt teologi og oversettelser av enkelte greske, latinske og hebraiske ord men for å forklare bibelske tekster kommer en ikke så lett unna forklaringer av ord og bilder og sammenhenger ellers i Bibelen.

For de som kanskje tror jeg er skolert i både latin og/eller gresk eller har en teologisk utdannelse kan jeg si med en gang at det har jeg ikke og er nok ikke noe bedre enn deg i dette.  Det jeg kan si jeg gjør mye av er å lese. Jeg leser ikke bare Bibelen mye men også en del bøker, artikler blogger og notiser med teologisk innhold, kanskje det er derfor det blir slik i bloggen min også. Men ha meg unnskyldt mens jeg skal prøve å gjøre det lettere for deg å lese bloggen… ja, med forbehold for de gangene jeg må utdype ting mer da :), ellers blir det jo kun ren tekst fra bibelen som du selv kan lese i Bibelen.

I forrige blogg-innlegg lovet jeg å ta for meg Åpenbaringen 20:11 og 21:1. For hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden da det står klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Er dette bokstavelig? Uups! Da er jeg tilbake med å måtte være teologisk igjen og med å oversette enkelte greske ord for å kunne forklare hva som menes i disse skriftstedene.

Vil du likevel bli med meg inn selv om det blir noe teologi her også? Hvis du liker og ønsker å komme litt dypere i disse skriftstedene og også ønsker å oppleve litt hva teologi og tydning sett i forhold til hva forfatteren mener og billedspråket ellers i bibelen kan gjøre for deg, anbefaler jeg deg å ta tid til dette og ha bibelversene åpnet foran deg… ja, ha hele bibelen der klar til bruk.

Tilbake til Åpenbaringen 20:11 og 21:1. Det kan synes naturlig at en tror det slik som det på overflaten ser ut til at det står; nemlig at den jorden vi lever på og himmelen som er over oss skal forsvinne og erstattes av en ny ren jord som vi kan leve på og en ny himmel som vi kan skue over oss. Men la oss spørre oss et par andre spørsmål. Har disse to avsnittene med “himmel og jord” samme identitet? Henviser disse to avsnittene til samme hendelse?

Spørsmålet kan høres trivielt ut men har en stor betydning. Som sagt kan disse bildene på overflaten synes å være det samme i begge tilfellene. På den måten er det lett å trekke en sammenheng mellom disse, også angående identiteten. Hvis det nå skulle være tilfelle at disse bildene i begge tilfellene er det samme, ja da må også de andre kontekstuelle/tekst sammenhengende hendelsene i begge skriftstedene bære på lignende forhold, hvis ikke samme forhold. Det er her det store problemet åpner seg:

La meg gi et eksempel. I Åpenbaringen 20:11 åpnes den «Store Hvite Trone» dommen, og i Åpenbaringen 21:1 er angående «ny himmel og ny jord», som er det «nye Jerusalem.» Så legger vi til at jeg personlig mener at Åpenbaringen 21 var innledningen i det første århundre – år 70 e.kr. og beskriver et idealisert perspektiv av menigheten.

Personlig mener jeg også at det gamle Jerusalem gikk bort og det nye Jerusalem har kommet, men dette innebærer nå et stort potensielt problem: Hvis «fravikelsen» av «himmel og jord» i disse to avsnittene er de samme og en fravikende himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 skjedde i år 70 e.Kr. som jeg da også tror, da må den “Store Hvite Trone” dommen også ha skjedd i år 70 e.Kr. Men på tross av dette så tror jeg at den endelig dommen (Den “Store Hvite Trone” dommen) ennå er i fremtiden. Argumentet blir da at enten så har jeg feil i denne troen eller så er jeg inkonsekvent i tolkningen min.

Argumentet høres jo greit ut men jeg tror den likevel er svak. Argumentet forutsetter at Himmelen og jorden bokstavelig vek bort, forsvant og ikke er mer. Betydningen av “veket” (Norsk Bibel 1930) i disse to avsnittene er ikke relaterte på samme måten som argumentet forutsetter, dermed er argumentet som er bygget på denne antakelsen kraftig svekket.

Nå skal jeg arbeide litt teologisk og også oversette ord fra gresk, så dette kan kanskje virke vanskelig, men følg med for dette trengs for å kunne sette oss inn i hva som egentlig foregår i disse bildene i Åpenbaringen. Så la oss først se litt på referansene til ordet “flyktet”(BGO) eller “veket bort” (NB 1930).

Henvisninger til “flyktet/veket bort” 

Hvis vi spør vi om det er en sammenheng mellom disse to henvisningene til en “fravikelse” av «himmel og jord» kan vi svare både ja og nei. Forvirrende? Ja, men vi skal finne de riktige sammenhengene. Disse avsnittene har bare noen likheter i semantikk (ordenes betydning) og bilder.

Det semantiske forholdet er både direkte og indirekte; begge avsnittene referere direkte til “himmel” og “jord”, og begge representeres som et par. Begge avsnittene nevner også en form for “fly bort/bortgang” av himmel og jord. Åpenbaringen 20:11 taler om at himmelen og jorden har “flyktet”; Åpenbaringen 21:1 refererer til dem til å ha “gått bort.” I disse detaljene som er lagt frem her har begge avsnittene en indirekte semantisk likhet.

Slik er det også i det billedlige forholdet. Det tar begge del i de samme bildene fra den bibelske skapelsen. “Himmel og jord” er åpenbart hentet, både som et tema og som en realitet fra 1. Mosebok 1. Kort sagt er Gud skaperen og himmelen og jorden er hans skaperverk. Skapelsen er underlagt Skaperen og hans vilje. Skapelsen er også totalt atskilt fra Ham i natur.

creation001Vi ser at Gud  gjenopptar billedspråket av “skapelsen” ganske ofte gjennom hele Skriften for å beskrive for oss ulike hendelser. Spesielt er for eksempel gjenopprettelsen av sitt folk fra fangenskapet (Jes 51:15-16). Bruken gjennom hele Skriften er nok mye bredere enn kun dette, men for det meste gjelder dette om de storslåtte verk som Gud gjør for sitt paktfolk. Når vi ser på disse tilfellene vil dette med å “gjøre” noe nytt, gjenopprette eller “gjøre” noe mer glorifisert enn før, bli linket med de grunnleggende mirakler fra Guds opprinnelige skapelse ut av ingenting. Det er de samme “verktøyene”, den samme effekten og den samme utviklingen i dem alle. Befrielse og forherligelse er alltid nye skapelser fra Gud og er aldri et verk av menneskers hender.

På samme måte er det også når Gud griper inn i dommen. Da bruker han ofte språket ødeleggelse eller “av-skapelse” til å beskrive dette. Han angrer Sin skapelse: Han lar stjernene faller, solen og månen bli formørket, hager og paradiser slåes til ødemarker og villmarker, elver tørker opp eller flom oversvømmer det tørre land som det tidligere hadde vært separert fra. Denne typen symbolikk (også faktiske hendelser) er ganske utbredt i Skriften som f.eks i Jes. 13:9-10; Jer. 4:23-6, Esek. 32:7-8; Esek. 34:4-5; Matt. 24: 29, bare for å nevne noen.

Vi ser at disse ideene av skapelse og av-skapelse, kommer inn i bildet på ulike måter i begge Åpenbarings avsnittene; begge tar del i det samme språket av skapelse og billedbruk som mange ganger er brukt i Skriften for å betegne Guds storslåtte handlinger.

Men forskjellene må også bemerkes og nå kommer vi også til å oversette noen greske ord og tyde dem.

Til å begynne med er språket slett ikke det samme i forhold til en faktisk fravikelse. Åpenbaringen 20:11 sier jord og himmel “flyktet” (BGO) fra Hans åsyn og og Hans trone. Verbet her er ephugen (fra pheugo).

[Pheugo] er et ganske vanlig ord og er brukt omkring 279 ganger gjennom hele det nye testamente og Det gamle testamente (LXX). Nesten alltid har den typiske betydningen av [Pheugo] vært; å “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Det engelske ordet “fugitive” (Norsk; flyktning) får vi fra pheugo.

For eksempel brukes ordet i 1. Mosebok 39:12, 13 og 15 (LXX) for å beskrive Josefs flukt fra Potifars kone som hadde ham ved plagget. Utvandringen er også beskrevet med det samme ordet (2. Mos. 14:5). David flyktet fra Saul som ønsket å drepe ham (1. Sam. 19:18), Akasja flyktet fra Jehu (2. Kong. 9:27), Guds fiender for øvrig flyktet (Sal. 68:1; Ord. 28:1), Jonah flyktet fra Guds nærvær (Jon. 1:3) og Jesu-barnets familie flyktet fra Herodes (Mat. 2:13). De forfulgte disiplene forlot byen (Mat. 10:23; 24:16) og engstelige disipler spredte seg etter Jesu korsfestelse (Mat. 26:56). Listen er lang men ordet er likevel konsekvent i betydningen.

Åpenbaringen 21:1 på den andre siden sier “den første himmel og den første jord var blitt borte.” Verbet her er [apelthan]. Dette ordet er brukt 346 ganger men er ikke i nærheten av dens konsekvens. Ordet betyr vanligvis “å passere” eller “forgå” men har ulike nyanser av meninger slik som “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake. (I Åp. 10:9 refereres det også til Johannes da han “gikk til engelen” i stedet for å vike fra eller passere).

I Åpenbaringen 21:1 leges det vekt på betydningen av å forgå for godt for aldri å komme tilbake. Hvordan kan vi si det? Vi ser det klart ved den samme bruken av ordet apelthan og den nye himmel og den nye jord symbolikken i det påfølgende vers 4: «Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte (Eng: “have passed away”) [apelthan].

Forståelsen av at ting er blitt borte har jeg vært innom tidligere i en kommentar, men da gjaldt det om vi har «bruk for solen eller månen til å skinne i den (byen), for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys.» (Åp. 21:23). Som frelst trenger jeg hverken sol eller måne for å ha lys i mitt liv, men lammet. På samme måte skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte». (Åp. 21:1) Døden? Den brodden seiret Jesus over for oss (1. Kor. 15:56-57) og den som tror på Ham, «han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh. 5:24).  Vi heller ikke «sørger som de andre som ikke har noe håp.» (1. Tess. 4:13), som han lovet i “saligprisningen” ved å si «Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet» (Mat. 5:4). Dette er ting som er blitt borte ved frelsen og overgangen fra døden til livet. Derfor kan vi synge en sang som denne:

Happiness is to know the Savior,
Living a life within His favor
Having a change in my behavior,
Happiness is the Lord

Happiness is a new creation,
Jesus and me in close relation
Having a part in His salvation,
Happiness is the Lord

Real joy is mine,
 no matter if teardrops start
I’ve found the secret
It’s Jesus in my heart
Happiness is to be forgiven,
 Living a life that’s worth the livin’
Taking a trip that leads to heaven,
Happiness is the Lord. 

Du kan høre sangen her

Men ulikheten i versene vi arbeider med betyr ikke i seg selv at de snakker om to forskjellige ting, men jeg føler å bringe dette frem da mange gjerne sier — uten kvalifisering — at begge tilfeller er å “forgå”, eller de bruker uttrykket uten å merke seg de faktiske ordene i Åp 20:11 (“flyktet”) mens de antar at det er det samme. Jeg mener det fortsatt er riktig å notere seg denne åpenbare forskjellen og forklare den, og først da gå videre. Dette mangler jeg å se bli gjort.

Personlig tror jeg ikke forskjellen bare er et mangfold av synonymer, men jeg tror de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) brukes fordi de refererer her til “himmel og jord” for de ulike formålene. De ulike ordene bærer på ulike vektlegginger, ulike uttrykt og er støttet av de ulike formålene. Men hva er disse formålene?

Jeg tror jeg må dele inn dette i et par poster så ikke dette innlegge blir for langt og vi kan ta en pust 🙂 Jeg lar deg vente til neste innlegg på det svaret.

Men hva synes du så langt?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

Israel — De etiske krav for Paktsforholdet


I was a Stranger

Forrige gang så vi litt på om Israel var en ubetinget rettighet eller en betinget gave og som vi så var det en betinget gave. Men hva var de etiske krav for dette paktsforholdet?

Under ørkenvandringen forberedte Gud sitt folk med sine løfter:

«Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør hedningefolkene seg urene, de som Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent, så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningefolkene som er der like foran ansiktet deres.» (3.Mos. 8:24-28). 

Hvis en tenker på Israel som land i dag, som utfører noen brutale internasjonale og menneskelige moralske lovbrudd og undertrykkende mot grupper, vil dette vel heller føre til et nytt eksil i fremtiden for jødene enn en gjenopprettelse som Kristen-sionistene mener. Som Yehezkel Laudau, en jødisk freds aktivist, sa på et seminar ved St. George’s, Jerusalem, Desember 1998: «Hvor syndefull må du være for å komme på Guds hitliste?»

Jeg pleier ikke å telle så mye men andre har talt at hele 36 ganger i de Hebraiske skriftene er jødene advart å være barmhjertelig mot fremmede fordi de skulle huske sin egen kollektive erfaring som fremmed.

«En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.» (2.Mos. 22:21) 

«Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos. 19:33-34). 

Historien om deres utvandring fra Egypt hver pesach (jødisk påske) var ment for å minne det Hebraiske folk at de burde være fridd fra behovet å dominere, plage og forfølge. De er oppmuntret til å ikke bli fortvilet over velstanden til de ugudelige men stole på Herrens lovnader om at de skal arve Landet. I sammenheng med andre løfter om Land må dette alltid sees i forhold til betinget bosted i stedet for en permanent besittelse.

«1. La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! 2. For de skal snart visne bort som gresset, og tørke inn som de grønne vekster.» 

«3. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet!… 8. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde.» 

«9. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet…  18. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid… 27. Vik fra det som er ondt og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. 28. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke Sine hellige . De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. 29. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» 

«34. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet.» (Sal. 37:1-40). 

I jødisk tilbedelse er denne salmen regelmessig brukt og den må jo ha hatt en effekt i å styrke forståelsen i deres sinn at Kanaan var en gave fra Gud. Bare de rettferdige og trofaste var sikker på at landet ville være deres. Jesaja begynner med noe lignende advarsel:

«16. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! 17. Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett!, Før enkens sak!… 27. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. 28. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.» 

Ved deres eget fall skal, «ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg gav deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» profeterer Jeremia i Jer. 17:4.

Anger er alltid en nødvendighet for at Gud skal føre tilbake sin rest, noe Daniel og Nehemja forsto (Dan. 9:1-19, Neh. 1:4-11). Når Gud bringer tilbake sin rest til Landet er det også i overensstemmelse med de vilkår som er beskrevet i 5.Mos. 30:1-5:

«Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.» (5.Mos. 30:1-5). 

Påstander om at Israels grunnleggelse i 1948 er etter Guds velsignelser over det jødiske folk har ingen grunn i skriften, fordi anger og omvendelse er nødvendig.

At Templet skulle ødelegges og jødene bli forvist fra landet fordi de ikke kjente igjen Jesus som Messias, var noe Jesus også profeterte i Luk. 19:41-44. Som beskrevet i 5.Mos. 30 kreves det en anerkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for retur. Nå, hvordan kan de som ikke klarer å utøve sann tro og trofasthet i den frelsen gitt i Pakten med Herren kreve et løfte om land? De prøver alt å bekrefte at Landet er Israels rett, uavhengig av dens kollektive atferd. Ved å gjøre det, motsier de den mest grunnleggende profetiske leksjonen av frelses-historien i Skriften.

Utfordringen til Kristen-sionister må jo bli: Hvis de appellerer til 1. Mosebok å krever løftet av Landet, hva da med 2. Mosebok og budene om å ikke å stjele, drepe og begjære?

Hvis de tror på en logisk del av profetien, hva da med det profetiske kravet om rettferdighet? Palestinske teologer er ikke alene om å se at den nåværende policyen til den Israelske regjering, om tvungen Judaisering av Vestbredden og Øst Jerusalem, er det 20ende århundrets parallell til Akabs tyveri av Nabots vingård. (1.Kong. 21:1-16).

Det som trengs blant Kristen-sionistene er en moderne Elijahs, som av kjærlighet til det jødiske folk, er forberedt på å snakke en profetisk advarsel til “Ahab” i regjeringen i Israel.

Hva sier Jesus om Landet? I Mat. 5:5 siterer Jesus fra Salme 37:11; «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Mat. 5:5), Salme 37:11 sier «Men de ydmyke skal arve landet». Vi ser at løftelandet som arv til de ydmyke er blitt universalt til å inkludere hele jorden. Det greske ordet for “land” er det samme på begge steder men konteksten i Jesu saligprisning krever at perspektivet blir strekt langt utover det besittende Palestina. Hvis det ikke var på den måten så kan alle Kristne, bærere av Ånden, kreve Land som deres eiendom.

På Jesu tid var Landet en fundamental del av Jødedommen, men Jesus forble likevel taus om Landet og det kan være med hensikt. På samme måte som profetene før ham, profeterte Jesus dom og ødeleggelsen over Jerusalem (Luk. 19:41-44). Men også lik profetene før Ham, lovet ikke Jesus enda en tilbakekomst til Landet, men et kommende Guds Riket. Han trekker dette fra Daniels syn om Menneskesønnens komme til den Gamle av dage for å motta sin kongelige myndighet. (Matt 24:30-31, Lukas 21:25-28, jf. Dan 7:13-14).

Jeg har nevnt det før, det kan virke som om Kristen-sionistene trenger en vandring til Emmaus med Jesus og bli forklart skriften fra Moses og profetene. Disiplene hadde sammen forståelse av Landet som de andre Jøder og de så frem til et historisk inngrep som ville gjeninnføre det politiske herredømme over Israel til Jødene. Emmaus vandrerne spurte slik: «Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel.» (Luk. 24:21).

Som sagt hadde de andre disiplene samme tanke og de spør slik: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» (Ap.gj. 1:6). Calvin kommenterte dette verset slik: ‘Det er like mange feiltagelser i dette spørsmålet som det er ord.’ Svaret som Jesus gir retter på deres syn. Ikke bare i forståelse av tid men også deres prioriteringer:

«Og Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:1:7-8).

place to rise children

.
Abraham og Sara trengte mer enn et lite stykke land for sine barn.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Jesus har helt klart omdefinert forståelsen av “Guds Riket”, og denne utvidelsen fra et Land til jorden gjør det nødvendig med et eksil for apostlene og de vender ryggen til Jerusalem. De går ut i verden men de fikk aldri beskjed om å vende tilbake.

Det er ikke før etter Pinse at apostlene begynte å bruke det gamle paktspråket om det lovede Land på den nye måten. Peter snakker om en arv som er «uten flekker og uvisnelig» (1.Pet. 1:4), Paulus snakker om en «arv blant alle dem som er helliget.» (Ap.gj. 20:32). Men også i brevet til hedningene i Efesos sier Paulus til hedninger barna:

«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.» (Ef. 6:1-3) 

Paulus refererer her til det 5. budet som lover lydige barn et langt liv i Landet. Men her bruker altså Paulus samme lovnad til barna til de Kristne foreldrene i Efesos, som er over 100 mil unna det lovede Land, og lover et langt liv på jorden. Det begrensede type land i det GT har blitt overgått, det strekker seg nå gjennom Misjonsbefalingen til de ytterste hjørner av jorden.

Paulus forandre ikke bare språket innenfor loven men kanskje overraskende på en del Kristen-sionister, han sammenligner Jerusalem og Judaismen med Hagar og hennes slavebarn. Paulus sier i Gal. 4:20-31:

«21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? 22 For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. 23 Men han som ble født av trellkvinnen, ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet.» 

«24 Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai- fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar 25 for denne Hagar er Sinai- fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle. 27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har veer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Nå er vi, brødre, løftets barn slik Isak var. 29 Men på samme måte som han som ble født etter kjødet, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. 31 Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.» Gal. 4:21-31. 

Israel i dag (det jordiske) er i slaveri som vi ser. Det er fanget i et religiøst politisk parti. Kristen-sionistene kan ikke fortsette å tro at de som lever i Israel i dag, uten tro på Kristus, kan stå igjen som Guds utvalgte folk. Uten omvendelse og tro på Jesus Kristus er de fortsatt i slaveri, uten Gud og håp i verden, på lik linje med de andre i andre deler av verden.

Jødenes fremtid er nok ikke slik som Kristen-sionister og mange av jødene selv tror, selv om Paulus ser en fremtid for jødene og ser frem til en vidunderlig tid for det jødiske folk i Rom. 9, der Gud ikke har glemt sitt folk. I Rom. 9:4-5 lister Paulus opp de velsignelsene de har mottatt men utelater én, han inkluderer ikke “Landet er deres”. I denne opplistingen ser vi ingen forslag om en fremtidig velsignelse av jødene som innebærer hverken land, loven, tempel gudstjeneste eller noe annet av det Gamle Testamentlige skygger, men kun troen på Jesus Kristus alenen.

«Det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet.» (Rom. 4:13). 

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

.

Lesbiske prest går av i protest?!


Kvarme og Raastad

Til informasjon: Ole Christian Kvarme (t.v.) og Hilde Raastad (t.h.) for ikke å forvirre de lett forvirrede.
(Skjermdump fra Aftenposten)

Har du hørt noe så gæli’. Ja ikke at Hilde Raastad går av, men at vi i det hele tatt skulle få lese i en overskrift «lesbisk prest» med den mening at det er for homofili saken.

Dette burde da være en lettelsens dag for menigheten/kirken? Men at Hilde Raastad måtte ta skrittet selv og gå av er jo en kritikk i seg selv mot menighetens ledelse som ikke har sparket henne før, eller som verst er, ha først ansatt henne med full viten at hun var lesbisk.

Raastad sier «det er blitt uholdbart for meg å representere en kirke der deler av den fremdeles er såpass ekskluderende». Ja det skulle vel bare mangle. Hun trodde vel kanskje at hun ville føle deg hjemme i en Guds menighet med sin avgud?.

Hilde Raasta, blant hennes meningsfeller har laget seg en avgud med sin egen tolkning av hva Guds kjærlighet er eller hvordan Gud er. De tilpasser og former Gud etter sine egne rammer, utelater skriftsteder og legger heller til sin egen tekst. Dette blir ikke annet enn deres egen skapte gud og dette er avgudsdyrkelse på høyeste plan. Hva har hun da å gjøre i en Guds menighet?

Nei, Gud vår skaper er nok ikke slik som Hilde Raasta, Rose Marie Køhn, Siri Sunde og andre av dem vil at Han skal være. Det er ikke for ingen ting Paulus sier at «ordet om korset er dårskap for den som går fortapt» (1.Kor. 1:18). Derfor er det så mange som ikke forstår at Guds menighet ikke kan la homofile/lesbiske ha inngang til menigheten, hverken som leder/tjener eller i det hele tatt medlem. Nei dere kjenner ikke Gud:

«For siden det var Guds visdom at verden ikke skulle kjenne Gud ved sin egen visdom, var det også Guds rådslutning å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap.»  (1.Kor. 1:21).

Raastad anser også at «homofobi» er en synd på lik linje med  å velge ut folk ut fra hudfarge eller etnisitet. Det er riktig at Guds menighet ikke skal velge ut folk etter hudfarge eller etnisitet, noe Guds menighet heller ikke gjør (Gal. 3:24). Om DNK (Den Norske Kirke) gjør det, ja da gjør de nok en synd og er kanskje ikke Guds menighet likevel? Men en kommer ikke unna Guds ord likevel. Homofili er synd og syndere har ingen inngang til menigheten. Det er ikke kirken som legger til men Gud som velger ut sine. Det er nok i hennes «egen» kirke, satans synagoge, det er synd å ikke akseptere homofili. For i Guds menighet, som er den som skal bli frelst på den siste dag og skal arve Guds rike, har ikke homofile medlemmer.

«Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken de som lever i hor, eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som lar seg bruke til unaturlig utukt med menn, eller menn som driver utukt med menn, eller tyver eller grådige eller drukken-bolter eller spottere eller pengeutpress-ere skal arve Guds rike.» (1.Kor. 6:9).

I kontrast skrikes det høyt opp om prester, kardinaler og andre i den Katolske kirke som gjør utukt på små gutter og antasting av menn, men det er jo ingen forskjell på de og DNK med homofili. De begge driver utukt. Ingen av disse er noe bedre enn den andre. Begge strider mot Guds ord. Så den ene kan hverken forsvare eller dømme den andre.

«Og hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke planken i ditt eget øye?» (Mat. 7:3)

Raastad uttrykker også at «Dette er mitt valg.» Ja hun har all rett til å ta sine egne valg, både å være lesbisk eller det å gå av som prest. Men det er ikke dermed sagt at de valg hun velger er riktige i lys av Guds lov og viser igjen at hun ikke er et Guds barn. Det ene valget er riktig med at hun ønsker å gå av, men det unnskylder heller ikke det andre valget hennes. Det er nettopp våre valg som viser hvem vi hører til. Det som kanskje er overraskende for henne (og kanskje mange andre også) er at ingen menneske i seg selv velger Guds side, ingen, selv ikke hun.

«Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste. Det er ikke én som har forstand. Det er ikke én som søker etter Gud.» (Rom. 3:10-11)

…så hvordan kan hun da rettferdiggjøre sine egne valg og si de er etter Guds vilje? Nei Hilde, din vilje må nok vike for Guds vilje og din interesse for Guds vilje kommer ikke til å skje før det er skjenket deg fra himmelen, for «Et menneske kan ikke få noe hvis det ikke er gitt ham fra himmelen.» (Joh. 3:26), slik som frelste sjeler har fått interessen for Guds vilje og har derfor begynt å søke Gud.

«For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef. 2:8).

DNK våpen

Den Norske Kirke Våpen

Nå har jeg tatt for meg Hilde Raastad men også skimtet innom ledelsen i DNK. Selv om Ole Chr. Kvarme diplomatisk svarer «det føles ikke naturlig å kommentere dette», «det er ikke mulig å si hva fremtiden vil bringe», er det heller ingen hemmelighet hva saken dreier seg om. Det dreier seg om homofili i kirken, Mr. Kvarme.

Når ingen av lederne i en forsamling som egentlig skal være Guds menighet, klarer med rak rygg å tale Guds ord i en slik sak, er det etter min mening ingen Guds mann i ledelsen heller. Jeg kan ikke forsvare Ole Chr. Kvarme i saken, selv om han innen visse pinsevenn- og andre kretser er populær og de skimter et håp i han. Det er ikke et håp før en reiser seg. For Kvarmes skyld, og andre, hvis de er en av Guds folk, «Kom ut av henne, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder,…» (Åp. 18:4). 

Ledelsen burde, om de er Guds folk (tviler sterkt), gjøre det Paulus rådet Timoteus å gjøre:

De som synder, skal du irettesette i alles nærvær, slik at de andre også kan frykte. Jeg vitner for Gud og Herren Jesus Kristus og de utvalgte englene at du holder disse ting uten fordommer og ikke gjør noe ut fra partiske hensyn. Vær ikke snar til å legge hender på noen, og ta heller ikke del i andre menneskers synder! Hold deg selv ren! (1.Tim. 5:20-22).

Mener jeg at begge, Raastad og Kvarme, skal gå ut av DNK? Det spørs hva DNK er. Er ikke DNK en Guds menighet må de begge gå hvis de er av Guds folk. Men her er det tydelig at Raastad ikke er en av Guds folk, så det spiller det ingen rolle. Skulle DNK være en Guds kirke må hun gå, det er da ikke hennes eget valg å gå men ledelsens oppgave å vise henne ut av menigheten. Men jeg har mine sterke tvil på at DNK er en Guds kirke når de i første har ansatt henne og flere med samme innstilling til homofili i kirkelige stillinger. Og ikke minst har gitt seg inn på å diskutere en sak som Gud allerede har diskutert ferdig. Guds menighet er ikke for alle og er ikke bygd av mennesker. (Heb. 11:10).

Hva med medlemmene, menigheten? Blir de ført vill? Ekte Guds barn vil fly fra slike ledere som underviser og tar del i slike ugudelige ting. For de som ønsker å sitte under slike falske lærere, er disse lederne ikke annet enn Guds dom over forsamlingen, som ikke vil ha Gud men i religionens navn skisser ut det deres kjødelige hjerte begjærer. Fordi de ønsker akkurat hva lederne ønsker, og det er ikke Gud.

«… men etter sine egne lyster hoper de seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr .» (2.Tim. 4:3-4)

Guds menighet har ingen ting å unnskylde de homofile for, der er heller motsatt og en trenger ikke være professor for å se det. (Professor: Bør være et varsko til Kirken)

Det ser ut til at det ikke er så mange frelste i den leieren og det er nok sant. Dette skyldes falsk lære og utvanning av evangeliet. Guds ord skal være skarpt slik at det kan skille de som er kalt av Gud og de som ikke er kalt av Gud.

«For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for.» (Heb. 4:12-13).

En ting er klinkende klart. DNK leder ingen til Guds riket med slike prester, holdinger, falsk lære og ledelse. Så da kan dere jo finne ut hva dere ønsker selv.

Relaterte artikler:

Norges første lesbiske prest går av i protest mot Oslos biskop – Aftenposten.

Kirkeutvalg: Flertall for å vie homofile, men ikke flertall for samboende prester – Aftenposten.

Lesbisk prest går av i homoprotest – Dagen.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

🙂

Israel — Kjødelig eller Åndelig?


Green Israel

Israel har flotte landskap. Fra ørken til frodig mark, fra fjell til 377 m under havnivå. Liker du å reise og liker bibel historie kan dette være ditt neste reisemål.

English version here

Så er jeg da kommet til den spennende delen “Israel”, og det er ikke uten grunn at vi må ta for oss Israel, for Israel og løftene til Israel, gjennom Abraham, Isak og Jakob har med håpet, Guds rike og frelsen å gjøre. Men ikke bare det, for det har også kommet en god del spørsmål etter serien “Matteus 24” og “Åpenbaringen” ang. Israel i dag, Guds løfte til Abraham, “det lovede land” og hvordan vi skal forholde oss til Jøder og Israel idag.

Vel, la meg ta litt om hvordan vi skal forholde oss til Jøder og Israel idag med en gang.  Disse to seriene hverken taler for eller underviser i anti-semittisme. Seriene tar for seg hva skriften sier i disse brevene og en finne ikke noen form for undervisning som taler om at vi skal hate, se anderledes på eller behandle jøder dårlig. Det som kommer frem i seriene er hvordan Gud håndterte en rettferdig dom over de som korsfestet Jesus, drepte profetene som ble sendt dem og forfølgelsen av de kristne. Vi må også huske på at Han brukte Romerne, som var av alle folkeslag i den tidens verden, og det gikk ikke noe bedre med dem. Dette med antisemittisme og bibelen skal jeg komme tilbake til senere og heller begynne med hva bibelen taler om ang. løfte om et land til Abraham og hans etterkommere.

Det er veldig viktig å forstå dette rett for å kunne se dagens Israel og ikke minst vår oppgave som kristne i rett syn. Jeg kommer til å nevne ordet “kristen-sionister” en del, da jeg ser disse som dagens korsfarere, uten sammenligning, og få et lite innblikk i den forvridde undervisningen som ligger hos kristen-sionistene.

Jeg nekter ikke en nyomvendt å studere Det Gamle Testamentet, men jeg vil gjerne se de ha gått igjennom korset først. Faren er at en adopterer det gamle og ikke utvikler den nye skapningen som han er blitt. En kan ikke stå å se på en skygge og prøve å gjette hvordan originalen ser ut. Det er først når du vet hvordan originalen ser ut at du kan fortelle hvem skyggen tilhørte (Heb. 8:4-6). Med at jeg skrev “tilhørte” mente jeg at virkeligheten ikke kan lukkes igjen for å skygge, for i Guds vilje og hensikt eksisterer ikke skyggene lenger. Lyset har kommet i Jesus Kristus:

“Idet Han sier en ny pakt, har Han gjort den første foreldet. Det som er i ferd med å bli foreldet og gammelt, er nær ved å forsvinne.” (Heb. 8:13). 

I Det Nye Testamentet vil vi finne omvendte jøder, spesielt Paulus, forklare profetiene i Det Gamle Testamentet ang. Israel for oss. Han forklarer skyggene vi ser i Det Gamle Testamentet. Som vi vet sprer Paulus evangeliet (det gode budskap) og dette evangeliet var det løfte som ble gitt av Gud til jødenes forfedre (Ap.gj. 26:6), så la oss se litt nærmere på f.eks. det han sier i sin forsvarstale for kong Agrippa.

“Og nå står jeg og blir dømt for håpet om det løftet som ble gitt av Gud til våre fedre, dette som våre tolv stammer håper å oppnå, ved at de oppriktig tjener Gud natt og dag. På grunn av dette håpet, kong Agrippa, er jeg anklaget av jødene.” (Ap.gj. 26:6-7). 

Følg med på det som er understreket. Det Paulus forkynner og hadde forkynt overalt, — at “Kristus måtte lide og stå opp igjen fra de døde” og han sa: “Denne Jesus som jeg forkynner for dere, Han er Kristus”  (Ap.gj. 17:3. Se også v. 7, 19:8 og 20:25) —, var en proklamering til Israels folk om oppfyllelsen av Guds løfte til folket. Ikke bare gjennom Moses og profetene ble dette løfte gitt (som vi skal se på senere), men direkte til fedrene, Abraham, Isak og Jakob.

Videre viser det at dette frelses-evangeliet var nettopp det håpet en hver Israelitt hadde når han sier “som våre tolv stammer håper å oppnå”. Det sanne Israels håp hverken var eller er et jordisk fremtidig kongerike som fremtidige jøder skal arve, som noen tror. Jødene den gang trodde også at Jesus skulle opprette riket på jord dengang, som Emmaus vandrerne (Luk. 24:13-27) eller disiplene selv (Ap.gj. 1:6). Det kan virke som kristen-sionistene også sitter godt fast i uforstandighet, et tregt hjerte og i et “håp” i det kjødelige. Da trenger også de en forklaring, “fra Moses og fra alle profetene,” om “alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene.” (Luk. 24:27). Men jeg skal ikke ta for meg alle profetiene og hele Moses. Det blir for mye.

Dagens kristen-sionister og andre dispensajonister som holder på “tusenårsrike”-teorien trenge en overtalelse, og en opplysning av Guds Ånd i tillegg, for å se det Moses og profetene hadde forutsagt var et åndelig rike som skulle bli etablert gjennom lidelser og død over en forventet Messias i Israel. Dette har vært klart forkynt i de nytestamentlige skriftene og forstått av etterfølgende generasjoner i over 1900 år, men er blitt forpurret de siste 180-200 årene av en undervisning som gjør den samme feilen som berørte Israels håp og de landsmenn som vendte Paulus ryggen.

Det er da klarere å se hvorfor Paulus tar opp Jesaias profeti i Jes. 6:9-10 ved deres vantro.

“Den Hellige Ånd talte rett ved profeten Jesaja til våre fedre, da han sa: Gå til dette folket og si: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, Og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertene til dette folket er blitt sløve. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke  skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så Jeg kunne få lege dem.” (Ap.gj. 28:26). 

Så var jo dette allerede profetert som vi ser, men hvordan kan det ha seg at den samme feilen som Paulus her anklager dem for har funnet sin vei til de Kristne i disse dager?

Israels håp, Guds kongerike og Guds frelse er tre navn for en og samme ting. Israels håp og forventning var et rike som lå gjemt i oppstandelsen til Kristus på samme måte som vi normalt ser frelsen fra synd. Kristus måtte lide for så å dø og så stå opp fra de døde. Han sitter ved Guds høyre hånd (Mark. 16:19) og er kongenes Konge og har nå Sitt rike. Han er den første oppstandene og deretter kommer de som tilhører Ham (1.Kor. 15:23).

Det er ingen annet håp for Israel, og har heller aldri vært. Hvis Guds løfte til Israel hadde vært et jordisk herredømme, er det rart at Paulus ikke nevnte dette i noen av de versene vi allerede har sett på, eller snakket om dette i Efeserbrevet eller spesielt Romerbrevet.

Jødene den gang ble undervist i en lære som var basert på kjødelige tolkninger for de “kjente verken Ham eller profetenes røster, de som utlegges hver sabbat.” (Ap.gj. 13:27). Dette var fatalt for dem og nasjonen som helhet og en burde ha grunn til alvorlige betenkinger ved den undervisning som er blant kristen-sionistene idag.

Når Gud på forhånd viste om forkastelsen av Messias, så Gud det passende å å skjule dette for en tid, med andre ord i form av en hemmelighet (Ef. 3:1-12). Disse hemmelighetene ble skult i lignelser og i skygger (Mark. 4:11-12), en allegori (bildetale) som i Gal. 4:22-26. Det historiske og profetiske som er knyttet til Israel etter kjødet, som det jordiske landet Israel, var ikke noe annet enn tidsbestemte skygger (Heb. 10:1) av evige og åndelige ting. “Denne hemmeligheten ble ikke gjort kjent for menneskenes barn i tidligere slekter, slik den nå ved Ånden er blitt åpenbart for Hans hellige apostler og profeter” (Ef. 3:5).

Spørsmålet kristen-sionistene må svare på, mener jeg, er: Hvilken forskjell gjorde Jesus Kristi komme i det jødiske håp og forventning om et Land? Jeg mener de ikke kan tolke den gamle pakt som om Jesu komme gjorde lite eller ingen forskjell på den nasjonalistiske higen til det første århundrets jødedom. Leser kristen-sionistene Det gamle testamente med briller som de første disiplene hadde på seg før pinse? De tror det kommende kongedømmet til Jesus var ment som en utsettelse av det jødiske håp for gjenopprettelse, i stedet for oppfyllelsen av dette håpet i Messias og det nye messianske samfunnet.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Åpenbaringen del. 11 – Bruden, Det Nye Jerusalem


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).

I forrige post så vi litt på Det Nye Jerusalem som den nye skapningen og som tok plassen til det gamle Jerusalem. Vi så litt på tidsrammen, Guds gradvise arbeid i historien og litt overfladisk på Bruden og dens karakter.

For de fleste er Åpenbaringen 21:1 til 22:5 en hendelse som de venter skal skje i fremtiden, etter det de kaller “tusenårsriket”, og vil være den evige fullkomne orden etter den siste dommen. Men dette kan ikke stemme, for som vi så i forrige del, inneholder disse versene en karakterstikk av den nåværende syndige orden. Når vi nå går inn og ser nærmere på Bruden vil vi samtidig se disse karakterstikkene av en syndig orden fortsatt eksisterer i verden, men utenfor byen (bruden). Hovedbudskapet jeg vil vise her at Den Nye Skapningen Johannes presenterer i Åpenbaringen er virksomhet i dag.

Vi kan ta et par vers tidlig i kapittel 21 før vi går inn og ser på Det Nye Jerusalem fra vers 9. Derifra skal vi gå gradvis fremover med de versene jeg ser er viktige, frem til Åp. 22:15.

I Åp. 21:5 sier Gud at Han “gjør alle ting nye” og ikke at han har tenkt å gjøre det en gang i fremtiden. Johannes fokuserer på at Gud allerede er i gang med å gjøre ting nye. Tidligere så Johannes den Hellige Staden “komme ned fra Gud”, som indikerer ‘allerede skjedd’. Det er ikke en hendelse som skal skje i fremtiden, som om det “skal komme ned fra Gud”.

I Åp. 21:6 snakker Jesus til Johannes om frelsen og det levende vann som ble lovet uten betaling. Vi ser at Johannes også her henter fra Jesaja (Jes. 55:1).

Men frelsen og det levende vann blir ikke bare gitt i den fullkomne evige ordenen. I Joh. 4:14 tilbyr Jesus kvinnen ved brønnen “vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4:14), noe som viser at dette begynner allerede i den før-fullkomne orden. Selvfølgelig må Ånden først bli utgytt og vi kan linke denne til utgytelsen av Ånden på pinsedagen (Apgj. 2:1-4), men bare til de som tror:

“Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For den Hellige Ånd var ennå gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh. 7:38-39).

Vi ser tydelig at dette er i nåtid, og ikke bare en gang i fremtiden.

Det Nye Jerusalem

Vi skal nå se på noen sannheter om frelsen og karakteren Johannes beskriver av Bruden/menigheten som virker på jorden i dag.

Åp. 21:14 forteller at Staden er bygd på et fundament av 12 steiner (Åp. 21:14). Dette er Menigheten, noe som Paulus presenterer som allerede “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Ef. 2:20; sml. Mat. 16:18; 1.Kor. 3:10). At Johannes bruker dette bilde igjen her i Åpenbaringen er for å forene det med seieren i år 70 e.kr., som er den endelige bekreftelsen på Kristendommen når den endelig skilte seg fra Israel og jødedommen.

Åp. 21:19-21. Disse steinene kan vi se tydeligere i versene 19-21. Der ser vi egentlig hvor verdifull menigheten er i Guds øyne, som er “smykket med alle slags kostbare steiner”. De kristne oppfyller evangeliets verk som forherliger Guds navn og utøver tro som reflekterer hennes verdi for Gud.

“for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse” (1.Pet. 1:7).

Åp. 21:12-21. Byen har også murer som skal gjøre henne trygg, og med en slikt fundament som vi nettopp så, behøver hun ikke å frykte for fremtiden. Selv om det jordiske Israel var i trøbbel i hans dager, sier Jesaja:

“På denne dagen skal sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll” (Jes. 26:1).

Stabiliteten til menigheten blir fremhevet av Jesus når Han etablerer menigheten.

“Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. (Mat. 16:18).

Dette passer med hennes eksistens i Kristus, Paulus skriver:

“Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”. (1.Kor. 3:10-11).

og i Efeserne skriver Paulus en sterkere illustrasjon:

“Derfor er det ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen.” (Ef. 2:19-22).

Det «nye Jesrusalem» satt på kartet med Patmos i sentrum. Alle de kjente menighetene befinner seg i dette område.

I Åp. 21:16 blir Johannes vist “den store Staden, Det Hellige Jerusalem” (Åp. 21:10), som er Bruden (Åp. 21:2). Denne Byen blir målt til å være 12000 stadier (ca. 2.250 km) i kvadrat. Dette er interessant. Hvis du tegner opp denne kvadraten på et kart over middelhavet, med Patmos i senter der Johannes skrev Åpenbaringen, vil du se at vestkanten på kvadraten rekker til Roma og østkanten rekker til Jerusalem. Nord- og sør-kanten strekker seg tilnærmet til de nordlige og sørlige grensene av Romerrike i det første århundre. Alle de kristne samfunn som eksisterte på den tiden (60-90 e.kr.), vil du finne lokalisert innenfor disse grensene i kvadraten.

Åp. 21:16 viser også menighetens innflytelse. I Jes. 2:2-4 kan vi lese at hun “skal være opphøyet over fjellene” og “Alle folkeslag skal strømme til det”. En annen profet sier at hun (menigheten) er som “et fint skudd” og blir plantet “på et høyt og kneisende fjell” hvor “Alle slags fugler skal bo”. (Esek. 17:22-23). Nå, p.g.a. hennes profetiske lovnader har Herren satt henne til å “gjøre alle folkeslag til disipler”. Denne menigheten skal ikke gå rund å dømme andre, “for Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham”. (Joh. 3:17).

I Åp. 21:22 skriver Johannes at han “så ikke noe tempel i den, for Herre Gud, Den Almektige og Lammet er dens tempel.” Perfekt passer dette inn i Kristi komme og død, templet blir unødvendig (Mark. 15:38; Joh. 4:21; Apgj. 17:24; Heb. 8:13). Jesus er templet (Joh. 2:19-21; Ef. 2:19-20), for Han sier: “her er En som er større enn templet.” (Mat. 12:6). To ting skjer ved Hans død, yppersteprestene deler Hans kappe (Mat. 26:65) og tempelets forheng revnet (Mat. 27:51), noe som er et tegn på den kommende fjerning av tempel-systemet og åpningen av helligdommen for de trofaste (Heb. 10:19-22).

“de frelste folkeslagene skal vandre i dens lys” kan vi lese i Åp. 21:24, det forteller oss at nasjoner, som separate nasjoner, fortsatt eksisterer. Nasjoner betyr også hedninger. Å være lys for hedningene er nettopp menighetens kall:

“For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.» (Apgj. 13:47). (les også Matt. 5:14-16; 2.Kor. 6:14 og Ef. 5:8-9).

Denne profetien fra Jes. 42:6 som Paulus og Barnabas refererer til er ang. Jesus, som er verdens lys (Joh. 8:12; 9:5), men Han etablerer også Sin menigheten til å være “verdens lys” (Mat. 5:14) og den “skinner allerede” (Joh. 2:8 sml. Rom. 13:12).

Åp. 21:25 meddeler at “Dens porter skal aldri være stengt”. Dette er for at de nyomvendte skal få komme inn. Den pågående evangeliseringen bringer inn flere og flere og hadde portene hvert stengt ville ikke noen “nye” kommet inn. Da kunne vi sagt at dette var den endelige fullkomne ordene, men som vi ser er det ikke det.

Åp. 21:27 antyder en “før-doms” setting der syndere fortsatt finnes, for det står at “de urene og han som praktiserer vederstyggeligheter og lyver” har ikke tilgang til Det Nye Jerusalem. De ikke-omvendte er de urene, noe vi kan se i skriftens bilde av hedningene utenfor Kristus (slik som Peters visjon av duken fylt med urene dyr, Apgj. 10:14-15, 28; 15:19 sml. 2.Kor. 6:17).

Åp. 22:1-2. Det faktum at byen inneholder “livets tre” som produserer blader “til legedom for folkeslagene” må kreve en tilstand som eksisterer før den fullkomne evige ordenen. Esekiels visjon om livets elv som renner fra Guds alter, som er frelses-legende, blir her brukt av Johannes:

“Langs elvebredden, både på den ene siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.” (Esek. 47:12).

Ved helbredelse av folkeslagene mener jeg at dette sterkt antyder om en omvendelse. Ved en omvendelse får de da komme inn til Staden der de helbredende bladene er. En annen bakgrunn fra GT finner vi i Jes. 19:21-22, og husk at Egypt er bildet på verden og hedningene:

“Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem.” (Jes. 19:21-22 sml. Rom. 16:25-26).

Åp. 22:15 viser oss at “hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn” eksisterer fortsatt og befinner seg utenfor Staden. Disse er nok målet for evangeliseringen og deretter, ved omvendelsen, få tilgang til de helbredende blader fra livets tre og livets vann.

Skriften er fantastisk. Selv Johannes Åpenbaring som kan være så vanskelig blir fantastisk fargerik når en først får det klart for seg hva som egentlig skjer. Alt syr seg pent sammen til et stor flott teppe. Skriften lærer oss at Kristus innleder den nye pakts velsignelser. Når Jesus kom, kom han for å helbrede (1.Pet. 2:24) og for å sette undertrykte mennesker i frihet (Luk. 4:18; Joh. 8:34-36; Apgj. 26:18; Rom. 6:6, 18, 22; Gal. 5:1) og fra forbannelse (Rom. 5:21; 7:24-25; Gal. 3:10-13). Dette fortsetter Han med den dag i dag gjennom Sin menighet som vi nå har sett, og denne menigheten beskriver Johannes så flott i Åpenbaringen 21 – 22.

Hva synes du?

Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.