ESG 5 – Jesu Undervisning i Mat. 19:3-12


I det forrige innlegget tok vi for oss kjernen i spørsmålet fariseerne stilte Jesus, – Hillels lære om ‘uansett årsak’-skilsmisse. Og siden vi nå er i Mat. 19 har jeg veldig lyst til å ta for meg undervisningen og de kontroversielle poengene som Jesus ga til fariseerne i deres diskusjon.

Merried update fbMulig Jesus prøvde å ignorere fariseernes spørsmål og retter fokuset på det som er mer viktig, nemlig selve ekteskapet. Men uansett bringer Han fariseernes spørsmålet til et mye større perspektiv og på den måten vise bildet av Guds mening med selve ekteskapet, og dermed også peke ut deres feiltolkning av loven(e).  Som i forrige innlegg vil dette også hjelper oss å forstå mer om hva som ligger bak denne diskusjonen i Mat. 19:1-12 og hvordan vi ser på skilsmisse i vårt Kristne samfunn.

Når de “hillelistiske” fariseerne (som følger Hillels lære) spør Jesus om Han aksepterer ‘uansett årsak’-skilsmissen; «Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn?», svarer Jesus:

«Har dere ikke lest at Han som gjorde dem i begynnelsen, gjorde dem til mann og kvinne og sa: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de to skal være ett legeme»? Så er de ikke lenger to, men ett legeme. Derfor, det Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille.» (Mat. 19:4-6).

En kan spørre hvorfor Jesus bringer fariseerne helt tilbake til 1.Mos. 2:24. Ikke bare hadde fariseerne tolket 5.Mos. 24:1-4 til å støtte praksisen av ‘uansett årsak’-skilsmisse som vi så i forrige innlegg, men de drev også med polygami (flerkoneri), noe vi kan finne helt tilbake til Abraham tid. Det var heller ikke uvanlig med polygami hos jødene i det første århundre. Når Jesus nå viste fariseerne at Gud begrenset ekteskapet til bare én kone, var nok det også et slag i ansiktet for dem. Faktisk var Israel det eneste området i hele Romerrike hvor Romerne tillot denne praksisen, for romerne selv tillot nemlig ikke polygami.

Jesus fokusere på at vi ekter én kone/ektemann og blir ett med henne/han. Dermed forteller Han dem at monogami er Guds ideal helt fra begynnelsen av. Han presenterer også begge, «mann og kvinne», som entall, noe som også forteller fariseerne at i det perfekte Eden, involverte ekteskapet bare to personer. For oss kan det virke ubetydelig at Han stresser dette da vi lever i et monogami-samfunn og har aldri opplevd noe annet, men for de 1. århundrets jøder som så på polygami som akseptert og brukt var dette ganske kontroversielt.

Jesus fortsetter nå med å uttrykke; å bryte opp et ekteskap er alvorlig fordi Han (Gud) har hørt deres ekteskaps løfte og har sammenføyet dem med velsignelse; «Derfor, det Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille.» (Mat. 19:6(b)). Setningen, «Skal ikke noe menneske skille» betyr ikke det samme som at det er totalt umulig å skille seg, selv i Guds øyne. Mer forklaring i del 3.

Antagelig fører dette fariseerne tilbake til deres eget spørsmål, men de stiller nå spørsmålet litt annerledes i lys av den nye informasjonen de nå har fått. Det ble et ‘hvorfor’ det ene hvis det andre ikke stemmer. Hvorfor befaler Moses at vi skal når Gud sier vi ikke skal?

«Hvorfor ga da Moses befaling om å gi kona et skilsmissebrev, for så å sende henne bort?» (Mat. 19:7).

De spør Ham rett og slett om hvorfor Moses gav befaling om dette. Også her kommer Jesus med et overraskende svar til dem. Han sier at skilsmisse ikke er obligatorisk og peker igjen tilbake til ekteskapets opprinnelse.

«… På grunn av deres harde hjerte tillot Moses dere å skille dere fra deres koner, men fra begynnelsen var det ikke slik» (Mat. 19:8).

I følge jødenes lov ledet seksuell umoral til skilsmisse og de tydet 5.Mos 24:1 dit hen at Moses gav befaling om at de skulle skille sin(e) kone(r) fra seg ved seksuell umoral. På den måten ble det en obligatorisk handling. Tolkningen deres var også støttet av at seksuell umoral var dødssynd og de skulle stenes til døde. Med andre ord endte ekteskapet der og da, -ved seksuell utroskap-.

Dødsstraffen (steningen) for ekteskapsbrudd (seksuell umoral/hor) var ikke bestandig utført eller benyttet på samme måte gjennom historien. Dette viser Guds kjærlig realistiske måte å håndtere konsekvensene av den menneskelig syndighet på: offeret for utroskap bør ha valget mellom å avslutte ekteskapet eller ikke.

salomon 100 giftSiden polygami1 var akseptert og brukt blant jødene i det første århundre kunne ikke ektemennene bli anklaget for seksuell umoral. Dermed ble det også slik at kvinnene sjelden kunne utstede et skilsmissebrev. De hadde en mulighet men jeg lar det ligge nå.

Gud vil ganske sikkert ikke at vi skal skille oss hvis vi kan unngå det, og heller tilgi hverandre. Det står ingen steder at vi skal tilgi uansett men som Jesus sier i Luk. 17:4, at vi skal tilgi den angrende part.

«Hvis din bror synder mot deg, så irettesett ham! Og hvis han omvender seg, så tilgi ham. Hvis han synder mot deg sju ganger om dagen, og sju ganger på én dag kommer tilbake til deg og sier: Jeg omvender meg, så skal du tilgi ham» (Luk. 17:3-4).

Det er selvfølgelig en grense på for hvor mange ganger vi skal tilgi, og om det er en angrende part eller ikke. Det er gjerne ved andres ‘harde hjerter’ (ikke angrende) at vi begynner å gi slipp på tilgivelsen. Det er der Gud gir slipp på tilgivelsen også.

De harde hjerter er nettopp det Jesus forklarer fariseerne her og de forsto meget godt hva Jesus snakket om. Dette var ikke et vanskelig spørsmål for de kjente Skriften inn til hjerte, og ordet ‘harde hjerter’ – som betyr stahet – henter Jesus fra Jer. 4:4. Den norske oversettelsen er god nok men la meg likevel legge inn Septuagint oversettelsen2 på engelsk for å vise klarere hvor ordet ‘harde hjerter’ kommer fra.

«Omskjær dere for Herren og ta bort deres hjertes forhud, hver mann av Juda og dere som bor i Jerusalem. Hvis ikke bryter Min vrede ut som en ild og brenner så ingen kan slokke den, på grunn av deres onde gjerninger. (Jer. 4:4).

Circumcise yourselves to the Lord, and circimcise your hard-heartedness … (Jer. 4:4 Septuagint.)

La oss også få litt mer kjøtt på beinet ang. hva Jeremia sier her: Israel er Guds kone (Jer. 2:2). Hun drev hor med andre guder (Jer. 2:20-26) så Gud var tvunget til å skille seg fra henne (Jer. 3:1-8). Juda ble advart at hun går samme vei som Israel (Jer. 3:10-14) og at hun var ‘hard hjertet’ (sta) i sin utroskap. Med andre ord angret hun (Juda) ikke sin utroskap. (Jer. 4:3-4).

I denne historien er det slik at Juda ble separert fra Gud og vi vet hva som skjedde med Israel, hun ble skilt. Jeg vet det er mange som spør om Gud er en skilt man og svaret er, ja, og vi skal komme tilbake til dette senere. Selve temaet om Guds skilsmisse med Israel og Judas separasjon vil jeg mulig ta helt for seg selv da det inneholder det herlige evangeliet. Likevel linker det seriøst til spørsmålet omkring skilsmisse, gjengift og ekteskap for vår del.

Når Jesus sier: «men fra begynnelsen var det ikke slik.», peker Han igjen tilbake på Edens hage der det ikke var noen synd. Det er slik at når synd kom inn i våre liv startet også ekteskapet å få problemer, så Moses ‘tillot’ skilsmisse ved brutte ekteskapsløfter, selv om skilsmisse ikke er ønskelig.

Denne undervisningen av Jesus, og andre som vi kommer inn på, gir en anelse av at et ekteskap kan oppløses. Ikke at Jesus tillater skilsmisse, Han underviste faktisk imot det men Jesus motsier tanken om at ekteskapet er ontologisk uoppløselig. Det vil si, Han motsier tanken om; at i Guds øyne forblir man gift med den originale ektefellen selv etter skilsmissen”. (Dette er grunnstenen for å si at gjengift er seksuell umoral).

Vi skal tilgi opp til 7 ganger 70 ganger mot den som angrer, men vi er ikke satt til å holde et løfte som brytes gang på gang med hardt hjerte. Slik Gud var tvunget til å skille seg fra Israel, kan også vi komme i situasjoner der vi er tvunget til å bryte en kontrakt (les: ekteskap). Men husk, slik Gud valgte å ikke skille seg fra Judah som faktisk var værre enn sin søster Israel, kan også vi velge å ikke separere oss eller skilles om du vil fra vår partner.

Videre i vers 9 leser vi:

Men Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med henne som er skilt, bryter ekteskapet.» (Mat. 19:9).

Vi tok for oss dette verset i slutten av forrige innlegg men la meg raskt si at Jesus forklarer at de som bruker ‘uansett årsak’ skilsmissen og deretter gifter seg med noen annen driver hor. Og den som da gifter seg med denne kvinnen som ble ‘uansett årsak’-fraskilt bryter ekteskapet, fordi hun teknisk sett er gift.

Når disiplene får høre at Jesus forkastet ‘uansett-årsak’ praksisen og hørte undervisningen om tilgivelse, later det til at de ble lettere sjokkert. Jeg tror de innså at ekteskapet var mer alvorlig enn de først hadde trodd og at de ikke kunne bli skilt når de selv måtte ønske det, så de sier til Jesus:

«Hvis det er slik med en mann og hans kone, da er det bedre ikke å gifte seg» (Mat. 19:10)

I det svaret Jesus nå gir til disiplene ligger det enda en kontroversiell undervisning for disiplene og alle andre jøder på den tiden.

«Men Han sa til dem: «Ikke alle kan forstå dette ordet, men bare de som det er blitt gitt: For det finnes evnukker som er født slik fra mors liv, og det er evnukker som er gjort til det av mennesker. Og det er evnukker som har gjort seg selv til det for Himlenes rikes skyld. Den som er i stand til å godta dette, skal godta det.» (Mat. 19:11-12)

Ikke bare sa Jesus tidligere at skilsmisse ikke er obligatorisk men sier her at det er heller ikke obligatorisk med ekteskap. Jødene hadde det for seg at ekteskap var obligatorisk p.g.a. befalingen i 1.Mos. 1:28 «Vær fruktbare, bli mange, fyll opp jorden og legg den under dere (1.Mos. 1:28). Du kan jo tenke deg sjokket da Han sier «det er evnukker som har gjort seg selv til det for Himlenes rikes skyld», og videre «Den som er i stand til å godta dette, skal godta det.» Han motsier her all levende jøde på den tiden ved å forkynner at ekteskap ikke er obligatorisk. Ekteskapet er valgfritt!

Frem til nå og som vi vil se senere er at Jesus ikke forkastet Det Gamle Testamentets lover men heller de nye tolkningene som hadde kommet opp som hadde forpurret Det Gamle Testamentets (GT) moralske prinsipp. Jesus har her rettet opp en del misstolkninger av GT ved å besvare, ikke bare ang. skilsmisse men også ekteskapet og hva det består av.

Det er likevel en del spørsmål som fortsatt er ubesvarte. Hva med de som som er skilt og allerede er gjengift med ny partner? Skal de skilles fra deres nye partner og gifte seg igjen med den gamle partneren? Det vi vet nå er at Jesus forkaster den “nye” ikke-Bibelske ‘uansett årsak’-skilsmissen og aksepterte skilsmisse ved seksuell umoral (5.Mos.24:1-4), men ikke kun ved seksuell umoral (Mat. 19:8). Vi skal prøve å besvare spørsmålene m.fl i fortsettelsen.

Fotnoter:

1 Polygami – (Polymagi hendte ikke veldig ofte p.g.a. lite penger blant mange. Men det var akseptert og brukt).

2 Den offisielle jødsike oversettelsen av Det Gamle Testamentet til Gresk (https://en.wikipedia.org/wiki/Septuagint)

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra Bibelen Guds Ord (BGO) hvis ikke annet er nevnt.

Hva mener du?

Reklamer

ESG 4 – Skilsmisse – Uansett Årsak


I divorce you sms1I disse elektroniske dager har enkelte oppdaget nye veier for skilsmisse som f.eks. mannen fra Dubai som skilte seg fra sin kone over sms. I Islamisk Sharia-lov er det mulig å skilles ved enten muntlig eller tekst si – “jeg skiller meg fra deg” – tre (3) ganger, og ingen annen grunn behøves å gis. Denne muligheten er kun for menn og ikke kvinner. Dette må jo være den best simple måten å skilles på, og slike simple skilsmisser finner vi i alle fall ikke i Bibelen… eller? Les videre

Åpenbaringen del. 6 – Det Andre Dyret


English version here 

“Deretter så jeg et annet dyr som kom opp fra jorden, og han hadde to horn som at lam og talte som en drage.” (Åp. 13:11). 

Vi har nå tatt for oss to karakterer i Åpenbaringen, nemlig skjøgen og dyret som kom opp av havet (Åp. 13:1, 2, 11). Men Johannes så også et annet dyr, og dette dyret kom opp fra jorden, den hadde to horn som et lam og talte som en drage. Det er altså to dyr vi har med å gjøre i Åpenbaringen. Vi skal nå se på dette andre dyret fra land.

Før vi begynner med det andre dyret skal jeg bare ta med en viktig ting som omhandler begge disse dyrene, og det er dragen som jeg bare nevner litt innimellom. Dragen er nært knyttet til begge disse dyrene og det er ganske interessant å se parodien i treenigheten der det andre dyret er tilpasset dragen og dyret fra havet (det første dyret, Åp. 13:2, 11; sml. 16:13). Dragen kommer fra himmelen (Åp. 12:4), det første dyret fra havet (Åp. 13:1) og det andre dyret fra land (Åp. 13:11). Dyret fra havet og dyret fra land er linket til dragen som er Satan, som vi kan se i Åp. 13:2, 11.

Det at det andre dyret trer fram etter dyret fra havet betyr at det er underordnet dyret fra havet og har mindre kraft. Vi ser dette også ved at den bare har to horn i motsetning til dyret fra havet som har 10 horn. (les om horn og makt). Det andre dyret vil “utøve all den makt det første dyret hadde”, og får alle “til å tilbe det første dyret, som fikk det dødelige såret legt” (Romerriket og keiseren). (Åp. 13:12).

Vi ser at det andre dyret ikke har mer makt enn hva det første dyret gir det, men hvem er dette andre dyret som kommer opp fra land/jorden og som nærmest tjener det første dyret og er i tjeneste for Satan? Johannes setter oss faktisk på sporet allerede i Åp. 1:7, der han assosierer “jorden” (landet) med Israels stammer, altså Israels land. (les Åpenbaringen del 1). La meg prøve å forklare “land-dyret”.

Den historiske betydningen av templet og Israels lederskap kan gjenkjennes ved at presteskapet var en sentral og dominerende politisk-økonomisk institusjon. Torah’en tjente som en konstitusjon og en lov-kodeks for tempelstaten, sentrert i Jerusalem. De skriftlærde og fariseerne igjen, tjente som en medierende politisk-økonomisk-religiøst funksjon i denne judeiske tempelstaten.

Det var to viktige posisjoner som hadde kontroll over Israel, det ene var det som tilhører byen (Jerusalem) og det andre var det som hørte til templet, som ofringer. Fikk du kontroll over disse to hadde du makt, noe fariseerne og de skriftlærde hadde, for ingen jøde ville gi opp sine ofringer. De hadde kontroll på hvem som kunne ofre, salg av offergaver osv. Det vil med andre ord si at templet var viktig av den grunn at det var Guds bolig og at det var der de ofret til Ham. Jerusalem var den hellige Guds by som templet stod i, dermed var disse to uadskillelige og var senteret for hele nasjonen Israel. Josephus gir oss et bilde av disse to posisjonene for kontroll av Israel:

“… forsøkte hun å få besittelse av de befestede steder som var om byen, som var to, den ene tilhører selve byen, den andre tilhører tempelet, og de som kunne få dem i deres hender hadde hele nasjonen under deres makt, for uten kommandoen av dem var det ikke mulig å tilby sine ofre, og til å tenke på å gi opp disse ofrene, er til enhver jøde tydelig umulig, som er fortsatt mer klar for å miste livet enn å utelate den guddommelige tilbedelse som de har vært vant til å betale til Gud.” (Ant. 15:7:8). 

Som jeg nevnte ovenfor, kom det en tid da en elite tok over og styrte dette med egen makt. Denne regjeringsmakta var dominert og satt sammen eksklusivt av høyeste-prestene, andre fremstående og de ledende fariseere som ble betrodd et herredømme over nasjonen, som Josephus skriver: “…ble regjeringen et aristokrati, og de høye prestene ble betrodd med et herredømme over nasjonen.” (Ant. 20:10:1).

Det Johannes gjør i Åpenbaringen 13:11-18 er å eksponere den onde karakteren til land-dyret, som var frafallen i sin gudstjeneste og forvaltning. Dette er et bakteppe til da Kristus prøver de jødiske lederne i evangeliene, og forfølgelsen av de kristne i synagogene og templet i Ap.gj. Det er en moralsk link mellom dragen (Satan), sjø-dyret (Roma) og land-dyret, som er Israels høyeste-prestelige aristokrati. Satan og Israel er allerede linket sammen i Åp. 2:9 og 3:9 der Jesus kaller de “Satans synagoge”. (se også Joh. 8:44, Åp. 2:10).

Men hvordan virker dette at dyret utøvde all makt som det første dyret hadde? Det er nok ikke all autoritet slik som et kongedømme har, som å dra inn skatter, sette inn ombud, bygge veier eller stille en hær osv., det er snakk om her. Det er heller snakk om en makt Satan søker fra sitt oversiktlige sted i himmelen, som å overvinne Guds frelses-hensikt ved å sikre Kristi død (Åp. 12:4) og anklage brødrene (Åp. 12:10) til deres død (Åp. 12:11) ved hjelp av forfølgelse (Åp. 13:13, 17). Land-dyret reflekterer sjø-dyrets autoritet som ble gitt ham av dragen (Satan) for å gå til krig mot de hellige (Åp. 13:7). Dette er den autoritet som ble gitt og som det er snakk om.

Land-dyret utøver ikke makten uavhengig av sjø-dyret, men i nærvær av ham. (Åp. 13:12).  I Åp. 19:20 ser vi at land-dyret er den falske profeten og at land-dyret etterligner nå de sanne profetene som opererer foran jordens Herre (Åp. 11:4). Herrens profeter besitter ikke Herrens fulle makt uavhengig av Ham. På samme måte besitter ikke Israel Romas autoritet uavhengig av Roma. Israel er underordnet Roma.

Selv om fariseerne falskt anklaget de kristen for lovbrudd (Joh. 19:7, Apg. 23:29; 25:24) og konfronterte Jesus om Han aksepterte den Mosaiske straff for lovbrudd (Joh. 8:3-5), kunne de lite gjøre da Roma hadde reservert sin autoritet til å utøve straff til seg selv. Josephus er igjen behjelpelig med informasjon om hvordan dette forholdet ble da Judea ble redusert til en provins.

“Og nå ble Arkelaus, en del av Judea, redusert til en provins og Coponius, ble en av hestesport orden blant romerne sendt som en prokurator, med makt til [liv og] død satt i hendene av Caesar.” (War. 2:8:1). 

Roma hadde makt i hele provinsen og selvfølgelig midt inne i Jerusalem, noe som kommer klart frem da Pontus Pilatus forklarer Herren: “Vet du ikke at jeg har makt til å korsfeste Deg, og makt til å løslate deg?” (Joh. 19:10-11). Da Roma hadde denne makten, måtte de jødiske lederne anmode de Romerske autoriteter til å håndtere saken deres mot Jesus. (Joh. 18:31).

Når du nå er i Johannes 19 kan du jo lese fra versene 1-16 og se land-dyret manipulerer sjø-dyret til å utøve sin makt gitt av dragen. Det var dragen som gav sjø-dyret makt og vi ser land-dyret reflekterer dette ved å mane sjø-dyret til å utøve straffen. Dette er det rettslige drama i Åp. 1:7 dreier seg om og en annen karakter som vi finner midt i dette dramaet er “det slaktede lam” (Åp. 5:6, 12; 13:8 sml. 5:8).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ant.= Antiquities, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.