Israel — De etiske krav for Paktsforholdet

Forrige gang så vi litt på om Israel var en ubetinget rettighet eller en betinget gave og som vi så var det en betinget gave. Men hva var de etiske krav for dette paktsforholdet?

Under ørkenvandringen forberedte Gud sitt folk med sine løfter:

«Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør hedningefolkene seg urene, de som Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent, så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningefolkene som er der like foran ansiktet deres.» (3.Mos. 8:24-28). 

Hvis en tenker på Israel som land i dag, som utfører noen brutale internasjonale og menneskelige moralske lovbrudd og undertrykkende mot grupper, vil dette vel heller føre til et nytt eksil i fremtiden for jødene enn en gjenopprettelse som Kristen-sionistene mener. Som Yehezkel Laudau, en jødisk freds aktivist, sa på et seminar ved St. George’s, Jerusalem, Desember 1998: «Hvor syndefull må du være for å komme på Guds hitliste?»

Jeg pleier ikke å telle så mye men andre har talt at hele 36 ganger i de Hebraiske skriftene er jødene advart å være barmhjertelig mot fremmede fordi de skulle huske sin egen kollektive erfaring som fremmed.

«En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.» (2.Mos. 22:21) 

«Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos. 19:33-34). 

Historien om deres utvandring fra Egypt hver pesach (jødisk påske) var ment for å minne det Hebraiske folk at de burde være fridd fra behovet å dominere, plage og forfølge. De er oppmuntret til å ikke bli fortvilet over velstanden til de ugudelige men stole på Herrens lovnader om at de skal arve Landet. I sammenheng med andre løfter om Land må dette alltid sees i forhold til betinget bosted i stedet for en permanent besittelse.

«1. La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! 2. For de skal snart visne bort som gresset, og tørke inn som de grønne vekster.» 

«3. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet!… 8. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde.» 

«9. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet…  18. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid… 27. Vik fra det som er ondt og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. 28. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke Sine hellige . De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. 29. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» 

«34. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet.» (Sal. 37:1-40). 

I jødisk tilbedelse er denne salmen regelmessig brukt og den må jo ha hatt en effekt i å styrke forståelsen i deres sinn at Kanaan var en gave fra Gud. Bare de rettferdige og trofaste var sikker på at landet ville være deres. Jesaja begynner med noe lignende advarsel:

«16. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! 17. Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett!, Før enkens sak!… 27. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. 28. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.» 

Ved deres eget fall skal, «ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg gav deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» profeterer Jeremia i Jer. 17:4.

Anger er alltid en nødvendighet for at Gud skal føre tilbake sin rest, noe Daniel og Nehemja forsto (Dan. 9:1-19, Neh. 1:4-11). Når Gud bringer tilbake sin rest til Landet er det også i overensstemmelse med de vilkår som er beskrevet i 5.Mos. 30:1-5:

«Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.» (5.Mos. 30:1-5). 

Påstander om at Israels grunnleggelse i 1948 er etter Guds velsignelser over det jødiske folk har ingen grunn i skriften, fordi anger og omvendelse er nødvendig.

At Templet skulle ødelegges og jødene bli forvist fra landet fordi de ikke kjente igjen Jesus som Messias, var noe Jesus også profeterte i Luk. 19:41-44. Som beskrevet i 5.Mos. 30 kreves det en anerkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for retur. Nå, hvordan kan de som ikke klarer å utøve sann tro og trofasthet i den frelsen gitt i Pakten med Herren kreve et løfte om land? De prøver alt å bekrefte at Landet er Israels rett, uavhengig av dens kollektive atferd. Ved å gjøre det, motsier de den mest grunnleggende profetiske leksjonen av frelses-historien i Skriften.

Utfordringen til Kristen-sionister må jo bli: Hvis de appellerer til 1. Mosebok å krever løftet av Landet, hva da med 2. Mosebok og budene om å ikke å stjele, drepe og begjære?

Hvis de tror på en logisk del av profetien, hva da med det profetiske kravet om rettferdighet? Palestinske teologer er ikke alene om å se at den nåværende policyen til den Israelske regjering, om tvungen Judaisering av Vestbredden og Øst Jerusalem, er det 20ende århundrets parallell til Akabs tyveri av Nabots vingård. (1.Kong. 21:1-16).

Det som trengs blant Kristen-sionistene er en moderne Elijahs, som av kjærlighet til det jødiske folk, er forberedt på å snakke en profetisk advarsel til “Ahab” i regjeringen i Israel.

Hva sier Jesus om Landet? I Mat. 5:5 siterer Jesus fra Salme 37:11; «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Mat. 5:5), Salme 37:11 sier «Men de ydmyke skal arve landet». Vi ser at løftelandet som arv til de ydmyke er blitt universalt til å inkludere hele jorden. Det greske ordet for “land” er det samme på begge steder men konteksten i Jesu saligprisning krever at perspektivet blir strekt langt utover det besittende Palestina. Hvis det ikke var på den måten så kan alle Kristne, bærere av Ånden, kreve Land som deres eiendom.

På Jesu tid var Landet en fundamental del av Jødedommen, men Jesus forble likevel taus om Landet og det kan være med hensikt. På samme måte som profetene før ham, profeterte Jesus dom og ødeleggelsen over Jerusalem (Luk. 19:41-44). Men også lik profetene før Ham, lovet ikke Jesus enda en tilbakekomst til Landet, men et kommende Guds Riket. Han trekker dette fra Daniels syn om Menneskesønnens komme til den Gamle av dage for å motta sin kongelige myndighet. (Matt 24:30-31, Lukas 21:25-28, jf. Dan 7:13-14).

Jeg har nevnt det før, det kan virke som om Kristen-sionistene trenger en vandring til Emmaus med Jesus og bli forklart skriften fra Moses og profetene. Disiplene hadde sammen forståelse av Landet som de andre Jøder og de så frem til et historisk inngrep som ville gjeninnføre det politiske herredømme over Israel til Jødene. Emmaus vandrerne spurte slik: «Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel.» (Luk. 24:21).

Som sagt hadde de andre disiplene samme tanke og de spør slik: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» (Ap.gj. 1:6). Calvin kommenterte dette verset slik: ‘Det er like mange feiltagelser i dette spørsmålet som det er ord.’ Svaret som Jesus gir retter på deres syn. Ikke bare i forståelse av tid men også deres prioriteringer:

«Og Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:1:7-8).

.
Abraham og Sara trengte mer enn et lite stykke land for sine barn.
Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Jesus har helt klart omdefinert forståelsen av “Guds Riket”, og denne utvidelsen fra et Land til jorden gjør det nødvendig med et eksil for apostlene og de vender ryggen til Jerusalem. De går ut i verden men de fikk aldri beskjed om å vende tilbake.

Det er ikke før etter Pinse at apostlene begynte å bruke det gamle paktspråket om det lovede Land på den nye måten. Peter snakker om en arv som er «uten flekker og uvisnelig» (1.Pet. 1:4), Paulus snakker om en «arv blant alle dem som er helliget.» (Ap.gj. 20:32). Men også i brevet til hedningene i Efesos sier Paulus til hedninger barna:

«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.» (Ef. 6:1-3) 

Paulus refererer her til det 5. budet som lover lydige barn et langt liv i Landet. Men her bruker altså Paulus samme lovnad til barna til de Kristne foreldrene i Efesos, som er over 100 mil unna det lovede Land, og lover et langt liv på jorden. Det begrensede type land i det GT har blitt overgått, det strekker seg nå gjennom Misjonsbefalingen til de ytterste hjørner av jorden.

Paulus forandre ikke bare språket innenfor loven men kanskje overraskende på en del Kristen-sionister, han sammenligner Jerusalem og Judaismen med Hagar og hennes slavebarn. Paulus sier i Gal. 4:20-31:

«21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? 22 For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. 23 Men han som ble født av trellkvinnen, ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet.» 

«24 Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai- fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar 25 for denne Hagar er Sinai- fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle. 27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har veer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Nå er vi, brødre, løftets barn slik Isak var. 29 Men på samme måte som han som ble født etter kjødet, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. 31 Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.» Gal. 4:21-31. 

Israel i dag (det jordiske) er i slaveri som vi ser. Det er fanget i et religiøst politisk parti. Kristen-sionistene kan ikke fortsette å tro at de som lever i Israel i dag, uten tro på Kristus, kan stå igjen som Guds utvalgte folk. Uten omvendelse og tro på Jesus Kristus er de fortsatt i slaveri, uten Gud og håp i verden, på lik linje med de andre i andre deler av verden.

Jødenes fremtid er nok ikke slik som Kristen-sionister og mange av jødene selv tror, selv om Paulus ser en fremtid for jødene og ser frem til en vidunderlig tid for det jødiske folk i Rom. 9, der Gud ikke har glemt sitt folk. I Rom. 9:4-5 lister Paulus opp de velsignelsene de har mottatt men utelater én, han inkluderer ikke “Landet er deres”. I denne opplistingen ser vi ingen forslag om en fremtidig velsignelse av jødene som innebærer hverken land, loven, tempel gudstjeneste eller noe annet av det Gamle Testamentlige skygger, men kun troen på Jesus Kristus alenen.

«Det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet.» (Rom. 4:13). 

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

.

Israel — Kjødelig eller Åndelig?

Israel har flotte landskap. Fra ørken til frodig mark, fra fjell til 377 m under havnivå. Liker du å reise og liker bibel historie kan dette være ditt neste reisemål.

English version here

Så er jeg da kommet til den spennende delen “Israel”, og det er ikke uten grunn at vi må ta for oss Israel, for Israel og løftene til Israel, gjennom Abraham, Isak og Jakob har med håpet, Guds rike og frelsen å gjøre. Men ikke bare det, for det har også kommet en god del spørsmål etter serien “Matteus 24” og “Åpenbaringen” ang. Israel i dag, Guds løfte til Abraham, “det lovede land” og hvordan vi skal forholde oss til Jøder og Israel idag.

Vel, la meg ta litt om hvordan vi skal forholde oss til Jøder og Israel idag med en gang.  Disse to seriene hverken taler for eller underviser i anti-semittisme. Seriene tar for seg hva skriften sier i disse brevene og en finne ikke noen form for undervisning som taler om at vi skal hate, se anderledes på eller behandle jøder dårlig. Det som kommer frem i seriene er hvordan Gud håndterte en rettferdig dom over de som korsfestet Jesus, drepte profetene som ble sendt dem og forfølgelsen av de kristne. Vi må også huske på at Han brukte Romerne, som var av alle folkeslag i den tidens verden, og det gikk ikke noe bedre med dem. Dette med antisemittisme og bibelen skal jeg komme tilbake til senere og heller begynne med hva bibelen taler om ang. løfte om et land til Abraham og hans etterkommere.

Det er veldig viktig å forstå dette rett for å kunne se dagens Israel og ikke minst vår oppgave som kristne i rett syn. Jeg kommer til å nevne ordet “kristen-sionister” en del, da jeg ser disse som dagens korsfarere, uten sammenligning, og få et lite innblikk i den forvridde undervisningen som ligger hos kristen-sionistene.

Jeg nekter ikke en nyomvendt å studere Det Gamle Testamentet, men jeg vil gjerne se de ha gått igjennom korset først. Faren er at en adopterer det gamle og ikke utvikler den nye skapningen som han er blitt. En kan ikke stå å se på en skygge og prøve å gjette hvordan originalen ser ut. Det er først når du vet hvordan originalen ser ut at du kan fortelle hvem skyggen tilhørte (Heb. 8:4-6). Med at jeg skrev “tilhørte” mente jeg at virkeligheten ikke kan lukkes igjen for å skygge, for i Guds vilje og hensikt eksisterer ikke skyggene lenger. Lyset har kommet i Jesus Kristus:

“Idet Han sier en ny pakt, har Han gjort den første foreldet. Det som er i ferd med å bli foreldet og gammelt, er nær ved å forsvinne.” (Heb. 8:13). 

I Det Nye Testamentet vil vi finne omvendte jøder, spesielt Paulus, forklare profetiene i Det Gamle Testamentet ang. Israel for oss. Han forklarer skyggene vi ser i Det Gamle Testamentet. Som vi vet sprer Paulus evangeliet (det gode budskap) og dette evangeliet var det løfte som ble gitt av Gud til jødenes forfedre (Ap.gj. 26:6), så la oss se litt nærmere på f.eks. det han sier i sin forsvarstale for kong Agrippa.

“Og nå står jeg og blir dømt for håpet om det løftet som ble gitt av Gud til våre fedre, dette som våre tolv stammer håper å oppnå, ved at de oppriktig tjener Gud natt og dag. På grunn av dette håpet, kong Agrippa, er jeg anklaget av jødene.” (Ap.gj. 26:6-7). 

Følg med på det som er understreket. Det Paulus forkynner og hadde forkynt overalt, — at “Kristus måtte lide og stå opp igjen fra de døde” og han sa: “Denne Jesus som jeg forkynner for dere, Han er Kristus”  (Ap.gj. 17:3. Se også v. 7, 19:8 og 20:25) —, var en proklamering til Israels folk om oppfyllelsen av Guds løfte til folket. Ikke bare gjennom Moses og profetene ble dette løfte gitt (som vi skal se på senere), men direkte til fedrene, Abraham, Isak og Jakob.

Videre viser det at dette frelses-evangeliet var nettopp det håpet en hver Israelitt hadde når han sier “som våre tolv stammer håper å oppnå”. Det sanne Israels håp hverken var eller er et jordisk fremtidig kongerike som fremtidige jøder skal arve, som noen tror. Jødene den gang trodde også at Jesus skulle opprette riket på jord dengang, som Emmaus vandrerne (Luk. 24:13-27) eller disiplene selv (Ap.gj. 1:6). Det kan virke som kristen-sionistene også sitter godt fast i uforstandighet, et tregt hjerte og i et “håp” i det kjødelige. Da trenger også de en forklaring, “fra Moses og fra alle profetene,” om “alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene.” (Luk. 24:27). Men jeg skal ikke ta for meg alle profetiene og hele Moses. Det blir for mye.

Dagens kristen-sionister og andre dispensajonister som holder på “tusenårsrike”-teorien trenge en overtalelse, og en opplysning av Guds Ånd i tillegg, for å se det Moses og profetene hadde forutsagt var et åndelig rike som skulle bli etablert gjennom lidelser og død over en forventet Messias i Israel. Dette har vært klart forkynt i de nytestamentlige skriftene og forstått av etterfølgende generasjoner i over 1900 år, men er blitt forpurret de siste 180-200 årene av en undervisning som gjør den samme feilen som berørte Israels håp og de landsmenn som vendte Paulus ryggen.

Det er da klarere å se hvorfor Paulus tar opp Jesaias profeti i Jes. 6:9-10 ved deres vantro.

“Den Hellige Ånd talte rett ved profeten Jesaja til våre fedre, da han sa: Gå til dette folket og si: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, Og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertene til dette folket er blitt sløve. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke  skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så Jeg kunne få lege dem.” (Ap.gj. 28:26). 

Så var jo dette allerede profetert som vi ser, men hvordan kan det ha seg at den samme feilen som Paulus her anklager dem for har funnet sin vei til de Kristne i disse dager?

Israels håp, Guds kongerike og Guds frelse er tre navn for en og samme ting. Israels håp og forventning var et rike som lå gjemt i oppstandelsen til Kristus på samme måte som vi normalt ser frelsen fra synd. Kristus måtte lide for så å dø og så stå opp fra de døde. Han sitter ved Guds høyre hånd (Mark. 16:19) og er kongenes Konge og har nå Sitt rike. Han er den første oppstandene og deretter kommer de som tilhører Ham (1.Kor. 15:23).

Det er ingen annet håp for Israel, og har heller aldri vært. Hvis Guds løfte til Israel hadde vært et jordisk herredømme, er det rart at Paulus ikke nevnte dette i noen av de versene vi allerede har sett på, eller snakket om dette i Efeserbrevet eller spesielt Romerbrevet.

Jødene den gang ble undervist i en lære som var basert på kjødelige tolkninger for de “kjente verken Ham eller profetenes røster, de som utlegges hver sabbat.” (Ap.gj. 13:27). Dette var fatalt for dem og nasjonen som helhet og en burde ha grunn til alvorlige betenkinger ved den undervisning som er blant kristen-sionistene idag.

Når Gud på forhånd viste om forkastelsen av Messias, så Gud det passende å å skjule dette for en tid, med andre ord i form av en hemmelighet (Ef. 3:1-12). Disse hemmelighetene ble skult i lignelser og i skygger (Mark. 4:11-12), en allegori (bildetale) som i Gal. 4:22-26. Det historiske og profetiske som er knyttet til Israel etter kjødet, som det jordiske landet Israel, var ikke noe annet enn tidsbestemte skygger (Heb. 10:1) av evige og åndelige ting. “Denne hemmeligheten ble ikke gjort kjent for menneskenes barn i tidligere slekter, slik den nå ved Ånden er blitt åpenbart for Hans hellige apostler og profeter” (Ef. 3:5).

Spørsmålet kristen-sionistene må svare på, mener jeg, er: Hvilken forskjell gjorde Jesus Kristi komme i det jødiske håp og forventning om et Land? Jeg mener de ikke kan tolke den gamle pakt som om Jesu komme gjorde lite eller ingen forskjell på den nasjonalistiske higen til det første århundrets jødedom. Leser kristen-sionistene Det gamle testamente med briller som de første disiplene hadde på seg før pinse? De tror det kommende kongedømmet til Jesus var ment som en utsettelse av det jødiske håp for gjenopprettelse, i stedet for oppfyllelsen av dette håpet i Messias og det nye messianske samfunnet.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 10 – Ny Himmel og Ny Jord

English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2). 

Vi har nå kommet frem til Åp. 21 og skal ta for oss “en ny himmel og en ny jord”. Det kan være at de som har fulgt med i serien har en anelse av hvor jeg går nå. Jeg vil vise at den nye himmelen og den nye jorden er i nåtid, men det trenger nok mer forklaring rund det.

Mange av oss kristne er blitt opplært i å tro at i ‘verdens ende’ vil vi bokstavelig talt gå inn i den fullkomne nye himmel og nye jord, ikledd den nye fysiske kropp gjennom den fysiske oppstandelsen. Vi er altså lært opp i at Åpenbaringen 21:1 til 22:5 handler om tusenårsriket som vil komme en gang i fremtiden. Det jeg vil argumentere for er at den nye skapelsen som Johannes presenterer er en nåværende realitet som den ‘fullkomne ordenen’ vil perfekt oppfylle og erstatte. Altså en ny skapning presentert som et ideelt bilde av den kristne tro i tid og på jord.

Vi har tidligere vært inne på forskjellige karakterer i Åpenbaringen og en av dem var skjøgen som Gud nå har skilt seg fra gjennom dommen. Denne nye skapningen som Johannes viser i Åpenbaringen er bruden presentert som “ny himmel og en ny jord” og hun overtar plassen til den store skjøgen, for “den første himmel og den første jord var blitt borte.” (Åp.21:1). Dette skjer straks etter ‘skilsmissen’, eller ødeleggelsen av ‘den gamle pakt’ for jeg tror ikke at vi kan forvente at Gud er uten folk i historien men tar straks til seg en ny brud, et nytt folk. Det Nye Jerusalem erstatter straks plassen til den gamle pakt. (Heb. 8:13). Jeg synes det er urimelig å sette et gap i tid her på 2000 + år slik som “tusenårsrike” underviserne gjør.

Når det er sagt kommer vel spørsmålet om tidsrammen opp igjen, men vi ser at tidsrammen stemmer med det første århundres tidsramme (år 70 e.kr.) da vi straks etter vers 5 kan lese:

“Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise Sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.” (Åp. 21:5). 

Jeg tror heller ikke at noen av disiplene fortsatt lever idag. Jesus lovet jo disiplene at noen av dem ville leve og se den endelige opprettelsen av hans rike. “Og Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Mark. 9:1). Nei, ingen av disiplene lever i dag for Guds rike har kommet allerede.

Et av de forståelige problemene mange kan støte på er at de ikke ser forskjell på Peters forklaring av den ‘fullkomne ordenen’ (2.Pet. 3:10-13) og Johannes’ forklaring av ‘den nye skapelsen’ (Åp. 21). Forklaringen er at Peter fokuserer på den endelige evige forløsningen mens Johannes fokuserer på den midlertidige forløsningen i Kristus som den nye skapelsen.

Den midlertidige forløsningen og den fullkomne orden…? Hva er hva og når er hva? Nei det er kanskje ikke så lett i begynnelsen å skille, men overraskende nok for mange, det er heller ikke noe å skille. Når Gud nå har kommet med sin nye skapning, har denne allerede begynt sin skapelses prosess mot det fullkomne. Det er ikke det at jeg tror vi noen gang kommer til å bli fullkomne her på jord eller er allerede blitt det, men at “vi går videre til det fullkomne.” (Heb. 6:1).

Jeg tror vi må sette oss mer inn i hvordan Gud arbeider, at Gud arbeider gradvis med den nåværende nye skapelses prosessen, slik han har gjort fra tidenes morgen. Selvfølgelig arbeider Han ut sin egne vilje, men dette gjør Han mer trinnvis over tid mer enn Han gjør i et stort katastrofalt “bang” og gjør alt på en gang. Dette ser vi i den metoden Gud utvikler både forsoningen i tid (1.Mos. 3:15; Gal. 4:4), vi ser det i Israels gradvise erobring av det lovede land (2.Mos. 23:29-30; 5.Mos. 7:22), vi ser det i Guds utfolding av Hans åpenbaring i historien (Jes. 28:9-10; Heb. 1:1-2) og i utvidelsen av Kristi kongerike mot enden (Mark. 4:26-32; Jes. 9:6.7).

Motta mitt rike!

Jesus lærer oss å be: “Komme ditt rike.” (Mat. 6:10). Så, kongeriket er altså i nåtid, men har ennå å komme. Vanskelig? – Den er nå (på en måte), men ikke ennå (i full mening). Vi kunne kanskje be samme bønn på denne måten: «Motta Guds rike her nå på jord som i himmelen; gå inn i den nye himmelen på jord… » Jeg skal ikke legge mer til her men det er verdt å tenke på.

Paulus forklarer også at de “gamle ting er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Dette passer godt med Guds forklaring i Åpenbaringen 21: 1, 5. Paulus kaller det også en “ny skapning” (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; sml. Ef. 2:10; 4:24).

Vi kristne har med oss i dag den nye skapelsen, for: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2.Kor. 5:17), men vi venter fortsatt på den endelige, fulle legemlige opprettelsen: “Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2.Pet. 3:13). Vi vil kanskje fortsatt vente i tusener av år , for “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” (2.Pet. 3:8).

Jeg har lyst til å sammenligne et par skriftsteder, Åp. 21:1, 4 og Jes. 65:17-19. Det er ikke mange som benekter at Johannes henter bilder fra Jesaja, men hvorfor gjør han det? Det er fordi Jesaja profeterer menighetens alder (tid) med samme “språk”: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65:17). Ved første øyekast kan en på de første setningene i Åp.21:1, 4 og i Jes. 65:17-19, fort anta at det gjelder den evige perfekte og fullkomne orden, men synet kan bedra.

Selv ikke ortodokse kristne vil tror at noen i den evige fullkomne ordenen vil føde, erfare synd, bli gammel og dø… og eventuelt erfare forbannelse. Jesaja snakker ikke om den fullkomne ordenen for han beskriver karakterer av den nåværende syndige verden som vi leser i neste vers:

“Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet.” (Jes. 65:20). 

Men det er mer, det ligger noen forsonende forløsnende sannheter i denne byen som blir senket ned fra Gud,  som viser oss at denne byen er i nåtid og i menigheten i dag og vil være der hele veien til Hans andre komme. Noen av disse forsonende forløsnende sannhetene er at havet er borte, sorgen tatt vekk, lyset i den, grunnstenene byen er bygd på m.fl.

Men nå har vi allerede gjort unna mange ord i dette innlegget så jeg får spare det resterende til neste innlegg.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 5 – Dyret

English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil. 

Eskatologi i Bibelen 5: Veene, Mat. 24

Er virkelig enden nær?

Vi har gått igjennom Jesu advarsler til sine disipler om falske kristuser, falske profeter og kriger og rykter om kriger. Dette er ting de ser og hører men det skal bli verre, for Han sier videre at dette er bare begynnelsen av veene.

De skal bli utsatt for trengsler, de skal bli drept og hatet på grunn av Jesu navns skyld (Mat. 24:9). Det er mange steder i Bibelen som forteller oss om at de ble utsatt for trengsel og at de ble myrdet. En av den verste forfølgeren var Paulus selv før han ble møtt av Jesus på vei til Damaskus (Apg. 9:3-9).

Her er noen skriftsteder du kan kjekke ut angående jødenes forfølgelse av de kristne: Apg. 4:3; 5:18-33; 6:12; 7:54-60; 8:1ff; 9:1-4, 13, 23; 11:19; 12:1-3; 13:45-50; 14:2-5, 19; 16:23; 17:5-13; 18:12; 20:3, 19; 21:11, 27; 22:30; 23:12, 20, 27, 30; 24:5-9; 25:2-15; 25:24; 26:21. Du kan også lese 2.Kor. 11:24; 2.Tess. 2:14-15; Heb. 10:32-34; Åp. 2:9; 3:9.

Som vi ser var det ikke lett og noen ble drept av Jødene som forfulgte dem (Apg. 7:54-60). Dette er alt etter det Jesus sa til Fariseerne og de Skriftlærde: “Se, derfor sender Jeg dere profeter, vise menn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, og noen av dem skal dere piske i synagogene deres og forfølge fra by til by.” (Mat. 23:34).

Så kommer advarselen at de ville bli hatet av “alle folkeslag” som er den keiserlige forfølgelsen og stormanngrep (år 64-68 e.kr.) før ødeleggelsen av tempelet (år 70 e.kr.). Denne forfølgelsen startet med Nero og er betegnet som den verste og mest smertefulle Romerske forfølgelse. (November 64 e.kr. til Neros død i Juni 68 e.kr.). Tacitus skriver:

“Men alle menneskelige anstrengelser, alle overdådige gaver fra keiseren, og blidgjøring av gudene, ville ikke den onde troen på at brannen var et resultat av en bestilling bli borte. Følgelig å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på én klasse, hatet for sine avskyeligheter, folk kalt kristne. …” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:10 tar Jesus for seg anstøt og angivelse; “Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi hverandre og hate hverandre.” Dette kan vi også finne i forskjellige dokumenter. F.eks. sier Paulus til Timoteus i 2.Tim. 1:15 “… alle de i Asia har vendt seg bort fra meg. …” og videre i 2.Tim. 4:10 “For Demas har forlatt meg fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden.” Også Johannes forteller dette da han i 1.Joh. 2:19 sier:

“De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For hvis de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at de skulle bli åpenbart at ingen av dem var av oss.” 

Hebreerbrevet viser oss at det faktisk var et frafall blant kristen-konverterte jøder. I Heb. 10:25 leser vi at Paulus maner dem til å ikke svikte forsamlingen slik de som gikk ut av dem gjorde. Han sier også at “… som dere ser at Dagen nærmer seg”, som indikerer at de venter en spesiell dag, som er “enden”. Som nevnt før er ikke dette dagen til Herrens gjenkomst men dagen til Herrens komme i dommens sky, over Jerusalem.

I Tacitus verker “The Annals”, og fortsettelsen på verset som jeg brukte ovenfor, er det tydelige spor av denne angivelsen av de kristne:

“… på deres informasjon, ble en enorm mengde dømt, ikke så mye av den forbrytelse å sette fyr på byen, som av hat mot menneskeheten. Hån av alle slag ble lagt i døden. Dekket med skinn av dyr, ble de revet opp av hunder og omkom eller ble naglet til et kors, eller ble dømt til flammene og brent, for å tjene som en nattlig belysning, når dagslyset hadde utløpt.” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:12-14 sier Jesus at det skal bli lovløshet, kjærligheten skal bli kald, den som holder ut skal bli frelst og at evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme.

Vi har vært inne på noe av dette allerede, da angivelse og forfølgelse ikke akkurat kvalifiserer til lovlydighet og kjærlighet. Lovløshet er ikke bare å bryte Guds lov men også å gå imot en sann Kristen “Men et annet er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv» Hele loven og profetene henger på disse to bud.” (Mat. 22:39-40, se også Gal. 5:14).

Uttalelsen “Den som holder ut til enden skal bli frelst” er som et ekko og gjentagelse av det Jesus sa til disiplene i Mat. 10:22, da Han sender dem ut for første gang blant sine egne i Israel. Der sier Han: “Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.” Kanskje ikke så mye fysisk men åndelig ved at de holder seg til troen. Det er som om Han allerede her advarer dem og viser dem hva de egentlig har i vente etter Jesu oppstandelse og før Guds dom over Jerusalem.

Når vi nå leser vers 14, kan vi jo nå lure på hvordan evangeliet kunne nå ut til hele verden før år 70 e.kr? (24:14), det høres temmelig umulig ut og det var også umulig at det skulle skje i den tanke at det gjaldt hele jordkloden.

Ordet “Verden” (oikoumene) som er brukt her forekommer flere ganger i NT og er veldig ofte ment om Romerike som f.eks. “Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.”  (Luk. 2.1), eller “En av dem, en ved navn Agabus, stod da fram, og ved Ånden viste han at det skulle komme en stor hungersnød over hele verden” fra Apg. 11:28.

Hvis vi går tilbake til Mat. 10:5 ser vi at disiplene ikke skulle gå til hedningene / nasjonene og at de er begrenset til kun jøder. Men i vers 18 og 19 ser vi at de skal bli overgitt til “landshøvdinger og konger… som er et vitnesbyrd for dem og for hedningene” (se Mat.24:14), som tyder på at Jesu så frem til en videre fremtidig utspredelse av evangeliet.

Videre i vers 23 i Matteus 10, sier Jesus: “Når de forfølger dere i den ene byen, da flykt til en annen! For sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke være ferdige med byene i Israel før Menneskesønnen kommer.”

Så i Matteus 24:14 tar Jesus bort grensene som gjelder bare Israel, til nå også å gjelde nasjonene / hedningene. Dette kommer også rimelig klart frem i  Hans andre “Utsendelsen av disiplene” i Mat. 28:18-20 “Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Amen”. Med andre ord sier Han egentlig at evangeliet skal bli talt ut til andre menneskegrupper utenfor de jødiske, før enden (av templet) kommer.

Det er interessant å lese i Apg. 2:5 at “det var mennesker fra hvert folkeslag under himmelen” som var samlet og hørte vitnesbyrdet om evangeliet, og jeg mener dette også møter de krav som er i 24:14 “… som et vitnesbyrd for alle folkeslag, …” , i det minste representerer det.

Angående å tale evangeliet ut sier Paulus i Rom. 10:18 “Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ende.” Dette sa han ca år 55 e.kr. og det skulle være nok tid igjen til år 70 e.kr. da enden kom. Han åpner Romerbrevet med å si “Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, fordi deres tro forkynnes i hele verden” (Rom.1:8).

Vi kan jo spørre; kan vi virkelig forvente at evangeliet var talt ut over hele den vestlige verden (f.eks. Amerika) før år 70? Kan vi virkelig forvente at Claudius telte alle boliger og de som bodde i dem i den vestlige verden, Kina eller Australia. Kan vi virkelig tro at hungersnøden rakk hele veien over Himalaya til Kina under Claudius regjeringstid?

Hvorfor bruker jeg tid på å forklare orde “verden” i vers 14 i Matteus 24? Fordi dispensasjonistene har en lei tendens til å bruke vers 14, og ordet “verden” rund om i Bibelen, til å gjelder hele jordkloden og for å få det til å passe inn i deres lære om tusenårsriket og Herrens dom over Jerusalem i nær fremtid.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ann = Annals, Cornelius Tacitus 

Verkene av  Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.