Ser Tilbake På Blodmåne Profetien


Read it in english! — Les denne på engelsk!

blood moon tetrad 2014_15

Ai, som tiden flyr. Ja, tiden flyr alltid fort når en har det gøy sies det. Det er bare det at jeg har hatt det så gøy at jeg ikke har fått med meg endetiden eller inngangen til den. Jeg skrev om Blodmåne Teologoien for en tid tilbake og jeg vi skal se på den igjen nå for å se hvordan det har gått. Jeg trur jeg må være i det nye riket jeg nå!

Før vi går videre vil jeg be og jeg oppmuntrer deg på det sterkeste å lese hele denne blogposten. Dette vil spare deg for mye frustrasjon og frykt og forledelse inn i noe Bibelen ikke taler om i det hele tatt.

Siden det er flere enn Mr. Hagee som sprer rundt seg falsk og korrupt undervisning, som bl.a. John Shorey, Hal Lindsey, Jonathan Cahn, Mark Biltz og en bunch andre, vil jeg her gi et par sterke eksempler og bevis, fra Bibelen, som motbeviser deres undervisning.

Dette gjelder ikke bare disse gutta fra USA, men også fra andre verdensdeler, inkludert Norge hvor vi også har mange sterke røster for denne samme falske undervisningen. Selv om mange ikke følger Shorey, Hagee og de andre, har de likevel veldig like endetids-eskatologi; Dispensasjonisme.

Så sett i gang. Les mer!

Reklamer

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 2


fear-running-away

Pheugo = “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel

I forrige post startet vi med å spørre og vise om avsnittene i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 henviser oss til samme hendelse. Vi så at de hadde noen indirekte likheter i semantikk og bilde. Vi oversatte ordene [pheugo] og [apelthan] som hver for seg betyr; Pheugo = “løpe bort”,  “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Og; Apelthan = “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake.

Vi var også innom forståelsen av at ting er «blitt borte» (Åp. 21:1) og endte med å spørre hva formålene er med å bruke de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) i forbindelse med “himmel og jord”. Jeg skal ta for meg det første ordet, [pheugo], i denne posten og vente med den andre til neste blogg post.

Så la oss se på åpenbaringen 20:11 og formålet med ordet [pheugo] – flyktet.

Formålet – Identiteten til Skaperen og Dommeren av skaperverket 

I Åpenbaringen 20:11 er hensikten med ordet “flyktet” kun å understreke naturen og identiteten til den som sitter på tronen i den samme visjonen. Hvorfor? Jo, verset sier:

«Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og Himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem.» (Åp. 20:11 BGO).

Jeg er ikke så hoppende glad for BGO oversettelsen på dette stedet, selv om den skal være oversatt fra den engelske KJV, og som igjen er mer korekt. Dette er fordi det ikke skal være noen perioder her. Det er ikke ment å være to setninger og de fleste andre oversettelser har det heller ikke slik. Av de norske oversettelsene tror jeg NB 1930 er bedre og blant de engelske holder jeg på KJV, WEB, ASV, NIV eller Young’s litteral: «And I saw a new heaven and a new earth: for the first heaven and the first earth were passed away; and there was no more sea.» Den Norske Bibel 1930 har denne ordlyden og er nærmere de engelske jeg beskrev ovenfor:

«Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det blev ikke funnet sted for dem» (Åp 20:11, NB-1930).

Dette er omtrent så bokstavelig og riktig som en kan få det. Og viktigheten med dette er at uttrykket «for hans åsyn vek jorden og himmelen bort» virker som en modifikator av et tema, og ikke om en fast beskrivelse av en separat hendelse. Er du med? Hensikten er mer å fortelle oss noe om den personen som sitter på tronen og ikke om denne jorden og himmelen i seg selv.

Så hva forteller dette oss spesifikt da? Det forteller oss at det ikke er en vanlig person som sitter på en vanlig trone. Men det forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

«Ja, men jeg vet godt hvem den personen er som sitter på tronen!» kan du kanskje si, men la oss se hvorfor det er satt fokus på den som sitter på tronen, og det er to ting her :

Tusenaarsriket11. Det er nødvendig med et slikt skille med tanke på Åpenbaringsboken i seg selv. For hvis vi leser Åpenbaringsboken for seg selv, dukker ordet for “tronen” opp 47 ganger alene. Ordet tronen viser til Jesu trone (1:4), Satans trone (2:13), tronene for de trofaste troende (3:21; 20:4), de tjuefire troner til de himmelske eldste (4:4), dragens trone som ble gitt til dyret (13:2, 16:10) og en trone inne i templet (16:17). Kort sagt er det mange troner som er nevnt i Åp.boken og når vi da kommer til Åp. 20:11 ville det fort blitt forvirrende, og spørsmålet om hvem som sitter på denne nevnte tronen ville dukke opp. Hva om det bare sto f.eks. “en sitter på tronen”, jeg tror det hadde vært mer forvirrende. Men vi har altså her betegnelser på hvem som sitter på den nevnte tronen.

Ser vi litt etter, er den nærmeste omtalen av en trone bare noen få vers tidligere og den henviser til de forskjellige beboerne, noe som faktisk gjør dette enda viktigere. Vi leser: «Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og det ble overgitt til dem å holde dom» (Rev. 20:4).

Her beskrives de trofaste martyr-helgenene, de som regjerer med Kristus i himmelen i løpet av “tusenåret”, og siden den neste omtalen av en trone er for å beskrive en annen Hersker , lederen for de herskende “trone-innsatte” helgenene, er det nødvendig med en betydningsfull forskjell. Dette er derfor du allerede vet hvem som sitter der, fordi verset forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

2. Den spesielle forskjellen som er gitt i Åp. 20:11 gir oss en passende karakteristikk av den som sitter på tronen. Denne store hvite tronen er bebodd av Én, som fra Hans ansikt ALL fallen skaperverk ikke har noen plass for hans åsyn og flykter dermed unna. Dette er et uttrykk for den totale suverenitet, majestet, makt og styrke til den Ene trone-innsatte. Et uttrykk om en total tomhet som hele skapelsen er i seg selv i forhold til ham.

Men enda viktigere, det forteller oss om det viktige forholdet mellom Gud og skaperverket. Det er ikke bare En hvilken som helst stor og mektig trone-innsatt, men En og Bare En for hvem skapelsen er i total ærefrykt til: Det er Skaperen Selv. Det er ingen del av himmelen eller jorden som kan stå foran Ham med noe krav til tilstrekkelighet eller suverenitet — på den måten har de ingen plass for Ham.

Med andre ord, denne setningen i dette avsnittet identifiserer og proklamerer den Ene trone-innsatte som “Gud av 1.Mosebok 1:1” (skaperverket).

Du har kanskje sett det før, men legg merke til slektskapet til dette bildet som går gjennom hele Skriften. De eksakt samme ideene om at skaperverket er underdanig Skaperen er uttrykt i Salme 104, som feirer Guds prakt og majestet som skaper og samtidig som den Ene, på hvis ord, de jordiske elementene flykter:

1. Lov Herren, min sjel! Herre, min Gud, Du er overmåte stor. Du er kledd i herlighet og majestet, 2. Du brer lys om Deg som en kappe, og spenner himlene ut som en teltduk. 3. I vannene legger Han bjelkene til sine øvre saler, Han gjør uværsskyene til sin vogn, Han farer fram på vindens vinger, 4. Han gjør sine engler til ånder, sine tjenere til en ildslue. 5. Han som tuftet jorden på dens grunnvoller, så den aldri i evighet skulle rokkes, 6. med dypet dekket Du den som med en kappe. Vannene sto over fjellene. 7. For Din trussel flyktet de, ved røsten av Din torden styrtet de av sted. 8. De strømmet over fjellene. De sank ned i dalene, til stedet som Du hadde beredt for dem. 9. Du har satt en grense som de ikke kan overstige, så de ikke skal vende tilbake for å dekke jorden. (Salme 104:1-9).

“Flyktet” i vers 7 er pheuxontai (fra pheugo) i den greske LXX. Dette er det samme rot-ordet som vi finner i Åp 20:11.

Akkurat det samme språket brukes også i Salme 114 for å uttrykke kryssingen av Rødehavet og Jordan-elven under utfrielsen av Israel:

1. Da Israel dro ut fra Egypt, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, 2. da ble Juda Hans helligdom og Israel Hans rike. 3. Havet så det og flyktet. Jordan snudde og rant tilbake. 4. Fjellene hoppet som bukker, åsryggene som lam. 5. Hva er det med deg, hav, siden du flyktet? Jordan, hvorfor snudde du og rant tilbake? 6. Dere fjell, hvorfor hoppet dere som bukker og dere åsrygger som lam? 7. Skjelv, du jord, for Herrens ansikt, for Jakobs Guds ansikt, 8. Han som gjorde klippen til en vanndam, flintfjellet til en vannkilde. (Salme 114).

Hensikten med denne herske-formen av skaperverket, språket eller bildet til -“hersker over skapelsen”-, er ikke lagt der for å betegne naturen i selve hendelsen som foregår i konteksten alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte.

Det er slik vi bør forstå henvisningene til en flyktende himmel og jord i Åpenbaringen 20:11: – det tjener den primære og kanskje til og med det eksklusive formålet i å identifisere Han som den Ene Trone-innsatte som den fantastiske Skaperen, Gud selv. Dette er den samme Gud som styrer hele skapelsen for Hvem selve skapelsen er maktesløs, og i Hvis hellige og mektige nærvær ingen del av skapelsen og ingen mann kan stå uten nåde fra Ham.

Men dette er absolutt ikke tilfelle med den andre referansen, Åp 21:1. Hensikten med det andre ordet [apelthan] “Veket bort/blitt borte” skal vi ta i neste blogg-post.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

.

Åpenbaringen del. 8 – Byen Deles i Tre og Hagl.


English version here 

“Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: «Det er skjedd!» Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med hans harmes vredes vin. Så ble hver øy borte, og fjellene ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:17-21). 

Under Guds syvende vredes-skål i Åp. 16, som fortsetter å brette ut hendelsene i år 70, er vi vitne til et enda mer dramatisk bevis for det første århundrets oppfyllelse. Det er særlig tre kjennetegn som kommer til syne her. Det ene er at byen blir delt i tre, det andre er de store haglene som falt ned fra himmelen og det tredje er blodet som fløt opp til bisselet til hestene.

Byen deles i tre. 

At byen deles i tre er det mange som tolker dit hen at byen fysisk blir delt i tre av et stort jordskjelvet som er nevnt i Åp. 16:17-21, men vi ser at dette ikke hendte i år 70 e.kr. Da mener de at dette vil skje i fremtiden, men igjen viser jeg til at tidligere innlegg at Åpenbaringen handler om det første århundrets hendelser, spesifikk på hendelsene fra år 64-70 e.kr.

Byen ble delt i tre ved 3 forskjellige grupper eller partier som sto imot hverandre, m.a.o. en indre strid innenfor Jerusalems murer. Josephus er vell kjent med dette da han skriver:

“Og nå var det tre lumske fraksjoner i byen, skilte den ene fra den andre. Eleazar og hans parti, som holdt hellige første-frukt, kom mot Johannes i sine kopper. De som var med Johannes plyndret befolkningen, og gikk ut med iver mot Simon. Denne Simon hadde sin beholdning av proviant fra byen, i opposisjon til opprørerne.” (War. 5:1:4). 

“NÅR derfor Titus hadde marsjert over den ørken som ligger mellom Egypt og Syria, på samme måte som forutnevnt, kom han til Cesarea, besluttet han å sette sine krefter for på den plassen, før han begynte krigen. Nei, faktisk, mens han hjelper sin far i Alexandria, i å installere denne regjeringen som hadde nylig blitt meddelt dem av Gud, hendte det at oppvigleriet i Jerusalem ble gjenopplivet, og skiltes i tre fraksjoner, og at en fraksjon kjempet mot den andre, som partisjon i slike onde tilfeller kan sies å være en god ting, og effekten av guddommelige rettferdighet.” (War. 5:1:1). 

Dette var ikke en strid som noen kunne ta lett på og avfeie, men en fraksjon som var farlig for samholdet innad i Jerusalem og innenfor murene, og som førte med seg mye elendighet. For Josephus fortsetter i samme seksjon:

“Nå som det angrep de fanatikerne gjorde på folk, og som jeg anser begynnelsen av byens undergang, har det blitt allerede forklart etter en nøyaktig måte, som også hvorfra det oppsto, og til hvor stor ugagn det ble økt. Men for dagens oppvigleri, bør man ikke misforstå hvis han kalte det en oppvigleri født av en annen oppvigleri, og å være som et vilt dyr vokst gal, som i mangel av mat fra utlandet, falt nå på å spise sitt eget kjøtt.” (War. 5:1:1) 

Som Josephus sa,  “jeg anser begynnelsen av byens undergang”,  profeterer også Johannes “Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt.” Det var altså de politiske uenigheter og splittelser inn i partier som delte byen i tre.

Hagl på et talent. 

Steiner brukt i de Romerske katapultene. Disse er funnet ved Massada, Israel.

Her er det også kommet opp mange teorier om hva disse haglene er. Et av dem er bomber med giftige gasser så folkene “brennes” opp levende. Med dagens teknologi og kunnskap kunne dette sikkert vært mulig, men igjen, det er snakk om år 70 e.kr.

I Åpenbaringen del 3, nevnte jeg såvidt loven for steining av en utro kvinne (5.Mos. 22:21), og dette går ikke Johannes forbi:

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:21). 

Til sammenligning gir også Josephus et historiske faktum av hva som hendte med skjøgen, det gamle Jerusalem:

“Maskinene (katapulter*), som alle legionene hadde klart forberedt på dem, var beundringsverdig konstruert, men likevel mer ekstraordinær var den som tilhørte den tiende legion: de som kastet dart og de som kastet steinene var mer voldelig og større enn resten, som de ikke bare frastøtes angrepene fra jødene, men kjørte dem bort de som var på muren også. Nå, steinene som ble kastet var av vekten av en talent*, og ble båret to stadier og videre. Støtet de ga var på ingen måte å utholde, ikke bare av dem som stod først i veien, men av de som var utenfor dem for en stor plass. Som for jødene, de først så ankomsten av den stein, for det var en hvit farge, og kunne derfor ikke bare oppfattes av den store støy det gjorde, men kan sees også før den kom med lysstyrken sin; tilsvarende vekterne som satt på tårnene ga dem merke til når maskinen fikk slippe, og steinen kom fra den, og ropte høyt, i sitt eget land språk, STEIEN KOMMER, så de som var på i dens vei vek av, og kastet seg ned på bakken, ved noe som betyr, de voktet seg selv, steinen falt ned og gjorde dem ingen skade. Men romerne konstruerte hvordan du kan forhindre det ved å mørklegge steinen, som deretter kunne ta sikte på dem med suksess, da steinen ikke ble skjelnet på forhånd, slik det hadde vært til da, og slik at de ødela mange av dem med ett slag.” (War. 5:6:3), (* Min forklaring. og vektlegging.). 

Vi kan jo bare prøve å sette oss inn i jødenes sted. For på den tiden måtte det være et overraskende syn og se disse steinene på 34,2 kg (ett talent) komme susende over muren og gjøre de enorme skadene som de gjorde. Denne opplevelsen setter en perfekt virkelighet til  Johannes syn av disse enorme haglene. Jerusalem ble nå steinet i tråd med loven for en utro kvinne, for Jerusalem hadde blitt en skjøge (Åpenbaringen 3 – Skjøgen).

Blod helt opp til bislene på hestene 

“Så kom en annen engel ut av templet som er i himmelen. Han hadde også en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av alteret. Han hadde makt over ilden, og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigden, og sa: «Sving den skarpe sigden din og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er fullmodne på det.» Så svingte engelen sigden sin over jorden og høstet jordens vintre. Og han kastet frukten i den store Guds vredes vinpresse. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det fløt blod ut av vinpressen helt opp til bislene på hestene, så langt som ett tusen seks hundre stadier utover.” (Åp. 14:17-20). 

Johannes følger igjen her det GT mønster og gir oss et bilde av vinen. Som kjent for mange, symboliserer Israel som Guds vin, noe vi finner bl.a. i Sal. 80:8; Jes. 5:1-7; Jer. 2:21; 12:10; Esek. 17:2, 6; 19:1, 10 og Mat. 21:33-40. Men skal vi tro at blodet faktisk fløt utover 322 km (Gresk: 1600 stadier)., og så dypt som opp til bisselet til hestene?

Israels land under Romerriket. fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt.

Det interessante å legge merke til her er at Israels land under Romerrikets imperiet, og som en romersk provins, strakte seg fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt, en distanse på 321,8 km (200 miles), eller 1644 stadier. (Åp 14:20). Vi har også sett tidligere at “byen” i åpenbaringen er stedet hvor Kristus ble korsfestet, dvs. Jerusalem. (Åp. 11:8). Innhøstingen skjer på jorden, som er landet Israel (Åp. 14:15-19 sml. Åp. 1:7) på stedet der Kristus ble korsfestet, som vil si på utsiden av byen (Joh. 19:20 sml. Heb. 13:11-13). Dette billedspråket som Johannes her bruker, sier at Israel vil lide et blodbad som strekker seg utover hele landet. Josephus skriver “… fordi ikke bare hele landet der de flyktet var fylt med slakting…” (War. 4:7:6)  

Men at dybden på blodstrømmen skulle være som opp til bislet til hestene kan vel ingen seriøst mene. Det ville koagulere raskt og ikke klare å renne i store distanser, men vi ser en symbolikk av blodsutgytelse i den jødiske krigen. Josephus fortsetter:

og Jordan kunne en ikke gått over, på grunn av de døde kroppene som var i den, men fordi innsjøen Asphaltiris var også full av døde kropper, som ble båret ned inn i den av elva.” (War. 4:7:6). 

“idet sjøen var blodig en lang vei, og de maritime delene var fulle av døde kropper;” (War. 3:9:3). 

“en kan da se innsjøen blodig og full av døde kropper, for ikke en av dem slapp unna” (War 3:10:9). 

Nå når Josephus beskriver den siste ødeleggelsen av Jerusalem, skriver han:

“blod rant ned over de nedre deler av byen, fra den øvre.” (War. 4:1:10) 

“Og nå, det ytre templet fløt det hele over med blod, og den dagen, som det kom på, så de åtte tusen fem hundre døde kropper der.” (War. 4:5:1). 

“blod av alle slags døde skrotter sto som innsjøer i de hellige domstolene… ” (War. 5:1:3). 

“hele byen rant ned med blod, faktisk i en slik grad at brannen i mange av husene var slukket med disse menns blod.” (War. 6:8:5). 

At havet ble til blod ser vi også eksempler på i Åp. 8:8 og 16:3. Lammet, det slaktede lam utgyter sin vrede (Åp. 6:16-17) over de som korsfestet Ham (Åp. 1:7).

Selv om Åpenbaringen ikke er bokstavelig, så portretterer den de historiske hendelser i den jødiske krigen i år 70 e.kr., noe vi nå har betraktet. Vi har vært igjennom noen utrolige hendelser som korresponderer mellom Johannes og Josephus… og det er mange flere jeg kunne ha tatt med, men ville tatt for mye plass.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Eskatologien i Bibelen 7: Basunen og Innsamlingen i Mat. 24


Det har blitt noen dager siden sist jeg blogget, men slik er det vel i et aktivt kristen liv, selv om det ikke innebærer at en løper ned møtesteder. Kristenlivet er mye mer enn det.

Jeg la planer om å ta for meg lignelsen om fikentreet i denne posten, men ser at vers 31 i Matteus 24 ble et litt større emne enn jeg regnet med og må nok ta vers 31 alene her i dette innlegget.

I de forrige blogg postene har du nå fått lese hvordan Jesus la frem, i Matteus 24, de hendelsene som skulle skje før, og som ledet til Jerusalems ødeleggelse. Du har også fått lese om disse hendelsene nedskrevet i historiske skrifter og at disse hendelsen faktisk hendte i tiden rett før år 70 e.kr.

Vi skal nå ta for oss vers 31, som taler om hendelsens faktiske komme og om dens umiddelbare konsekvens: begynnelsen av den verdensvide frelsesverk.

“Og Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre.” (Mat. 24:31).  

Mange evangeliske, pinsevenner og fler, mener dette betyr at Herren skal samle alle troende, ikke bare de troende som lever på jorden i dag, men inkludert de hellige i GT, frelste Israelitter (jøder), menigheten og de hellige under trengsels-perioden som leder til Jesu andre komme. (Dette må forståes ut ifra deres tanke at vi venter nå i fremtiden et tusenårsrike, og etter tusenårsriket vil Kristus komme ennå en gang og samle de troende.) Menigheten blir etter deres tolkning, bort-rykket tidligere ved trengselstiden. For å redegjøre hva jeg tror, et dette innsamlingen av de kristne som ble spredt under forfølgelsen og ved andvarselen Herren ga om at de måtte flykte opp til fjellene (Mat. 24:16), Innsamlingen av de som ble bevart i følge Åp.7:3-4.

Dispensasjonistene deler opp menneskene i to klasser under oppstandelsen: de frelste og de ufrelste. Når dispensasjonistene snakker om oppstandelsen må de forholde seg til flere klasser av folk når det gjelder oppstandelsen, dommen og lønnen osv. Så i følge dispensasjonistene vil det komme en serie av dommer; -martyrene som døde under trengselen vil bli dømt og lønnent (Åp. 20:4), Israel vil bli dømt (Esek. 20:33-38) og hedningene vil bli dømt (Mat. 25:31-46).

Jeg har som sagt deltatt i dispensasjonismen tidligere, men har snudd da jeg har sett mye av deres teologi ikke stemmer med Bibelen. Når det gjelder dommen har jeg hørt de ramse opp enda flere dommer: (1) dommen på den troendes synder i Kristi kors. . . . (2) den troendes egen dom. . . , (3) dommen på den troendes arbeid. . . , (4) dommen av den enkelte hedning ved Kristi gjenkomst til jorden. . . , (5) dommen over Israel på Kristi gjenkomst til jorden. . . , (6) dommen av engler etter 1000 år. . . og (7). . . dommen over de onde døde som den nåværende jordens ender med.”

Dette er en oppfattning som jeg mener er totalt feil. I likhet med oppstandelsen, er det kun én hendelse (Rom.2:16) og én dom (Apg.17:31), som vil skje på den siste dag: “Den som forkaster Meg og ikke tar imot Mine ord, har det som dømmer ham, Ordet som Jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag” (John 12:48). Faktisk så introduserer oppstandelsen mennesket til dommen.

Dommen er én begivenhet som omfatter både de rettferdige og urettferdige, men det vil være en rekkefølge i det likevel. Det kan virker som om de onde vil bli dømt umiddelbart før de rettferdige, ifølge rekkefølgen på hendelsene i Mat.13:30, 41, 43 og Matt. 25:46. Det er som om det er i bokstavelig forstand, “med dine øyne skal du se, og se de ugudeliges lønn” (Salme 91: 8).

For de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

La oss se litt på de engler som Han sender ut med en basunrøst, det er altså ikke englene som blåser i trompeten som mange tror og illustrerer. Dette er en (symbolsk) kunngjøring av det ultimate Jubelårets komme. Krisus´ oppfyllelse av den gamle pakt og menneskets ultimate skyld er tilgitt (syndes skyld). Frelsens dag var kommet og nå vil de gode nyhetene spre seg til nasjonene.

I GT var sabbats årene Guds ordinerte år for hvile for landet (Israel). Disse sabbats årene kom hvert 7. år. (3.Mos. 25: 2, 4).

På disse sabbats årene er jubelåret bygd, og kommer året etter syv (7) sammenhengende sabbats år,  eller etter syv x syv år, d.v.s. 49 år + 1 år = 50 år. Så hvert 50. år er et jubelår. I Jubelåret skulle de få oppleve forløsning fra trelldom og skyld.

 “Dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet over hele landet, for alle som bor der. Det skal være et Jubelår for dere. Enhver av dere skal få vende tilbake til sin eiendom, og enhver av dere skal vende tilbake til sin slekt. Dette femtiende året skal være et jubelår for dere. Da skal dere verken så og dere skal ikke samle inn druene fra de ustelte vintrærne. For det er jubelår. Det skal være hellig for dere. Dere skal spise avlingen fra marken. I dette jubelåret skal hver av dere få vende tilbake til sin eiendom. Hvis du selger noe til din neste eller kjøper noe av din nestes hånd, da skal dere ikke utnytte hverandre.” (3.Mos. 25: 10-14) 

For deg som er født på ny vil nok se hva dette betyr; at du er fri fra arbeid (til frelse), fått tilbake ditt land (himmelriket) og blitt født inn til din hellige familie. Dette bildet av jubelår har Jesaja også i sin profeti:

“Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger:” (Jes. 61:1-2). 

Ikke nok med det, siden den fulle forløsningen som beskrives i jubelåret kommer gjennom Jesus Krisus, introduserer Jesus selv dets oppfyllelse i sitt embete ved å selv å lese fra Jesaja 61 i synagogen i Nasaret.

“Og de gav Ham profeten Jesajas bok. Og da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet hvor det var skrevet: «Herren Guds Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren.» Så lukket Han boken, gav den tilbake til tjeneren og satte seg ned. Og alle som var i Synagogen, rettet øynene sine mot Ham. Og Han begynte å tale til dem: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for øynene deres.»” (Luk. 4:17-21) 

Jesus snakker altså her om den endelige forsoningen som starter ved Hans jordiske tjeneste. La oss se på et annet skriftsted som bekrefter dette og lar oss forstå dette bedre, som Markus 1:15: “Og Han sa: «Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangelet!»”

Jesus Kristus, med sin tjeneste, introduserer “et nådens år fra Herren” (Luk. 4:19), “på frelsens dag” (2.Kor. 6:2) som mange profeter og rettferdige ønsket å se (Mat. 13:17).

Jesus nevnte basunen i Mat. 24:31 fordi det var en annonsering av jubelåret. Hvis du går tilbake til 3.Mos. 25:9, kan du lese: “Så skal du la jubelbasunen lyde på den tiende dagen i den sjuende måneden. På forsoningsdagen skal dere la basunen lyde over hele landet.” (Her er det altså snakk om landet Israel og ikke hele verden). Det som er så treffende er at Romerne brøt seg endelig igjennom Jerusalems murer og satte fyr på Tempelet på den tiende dagen i den sjuende måneden år 70 e.kr.! Også Baylonerne ødela templet samme dag!

“Så Titus trakk seg tilbake inn i tårnet av Antonia, og besluttet å storme tempelet neste dag, tidlig om morgenen, med hele sin hær, og for å slå leir rundt omkring det hellige huset (templet). Men for det huset (templet), hadde Gud for sikkert lenge siden dømt til ilden, og nå var den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden, det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] som også tidligere ble brent av kongen av Babylon;” (J.W. 6:4:5). 

Igjen bekrefter vi Skriften med historiebøkene og visa versa, og kan med sikkerhet fortelle at denne hendelsen har allerede funnet sted. Daniel profeterte dette i Dan. 9:26, “Folket til en fyrste som skal komme, skal ødelegge staden [byen] og helligdommen [templet]”, Jesus sa det til disiplene i Mat. 24:15 “Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som av profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det” samt i Luk. 21:20-24 “Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær. . . . De [jødene] skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag.” 

Også ifølge Matteus 24:31 vil engler gå ut ved basunens lyd, til nasjonene å annonsere  evangeliet om frigjørelse frydefullt. Dette at Guds røst kan være meget sterk og kan uttrykkes som en basun kan vi finne igjen i Jes. 27:13 og 58:1; Jer. 6:17; Åp. 1:10 og 4:1. Engler (aggelos) kan her oversettes som “menneskelig budbærer” på lik linje som i Mat. 11:10. Engler som du ser her er de som kjenner Kristus som frelser og vil gå ut til nasjoner (hele verden) og proklamere budskapet om full frelse. (fjerning av all skyld).

Selv om jeg tror at det her menes menneskelige budbærere er det heller ikke mye galt i å si at Guds engler medvirker aktivt i frelsesplanen. For Guds engler er trofaste i arbeidet med kunngjøringen av evangeliet. De er fryktelig opptatt med, og de involverer seg sterkt i Hans frelses arbeid blant mennesker. (Luk. 12:8-9; 15:10; Apg. 8:26; 10:3-6; 22; 1.Pet. 1:12; Åp. 14:6).

Men så var det innsamlingen av Hans utvalgte da. Vi kommer ikke unna at de første kristne hadde store problemer. Hoved plagen til de første kristne var Judaiseringen (jødedom) som er bevist i Apg. 10, 11, 15, Galaterbrevet og Hebreerbrevet. Hvis ikke et radikalt skille snart ville komme, ville nok de kristne snart kun bli en liten minoritets sekt av jødedommen. Men heldigvis, og selv om misjonen ut til hedningene begynte før Jerusalems fall, var året 70 e.kr. høydepunktet for den verdensomspennende misjonen ut til hedningene. Den skilte endelig de kristne fra Jødedommen.

La oss se på et par lignelser. Først Mat. 21:38-45 og lignelsen om vingårds-eieren som lærer oss at Israels religiøse ledere som dømte Kristus vil bli brakt til en forferdelig ende, slik at vingårds-eieren kan “leie ut vingården til andre vin-dyrkere”. Jesus oversetter dette til de Israelittiske religiøse lederne slik: “Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer frukt.” (v.43).

Den andre lignelsen er Mat. 22:1-4 og lignelsen om bryllupsfesten, som lærer oss at evangeliet var først tilbudt Israel men hun avslo det og drepte tjenerne Hans (22:2-6). Kongen ble rasende og sendte sin hær og ødela disse morderne og satte fyr på byen deres. Så sier Han til sine tjenere “Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige. Gå derfor ut på hovedveiene og innby så mange som dere finner til byllupet!” (22:7-9). Dette kommer også sterkt frem i misjonsbefalingen: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Mat. 28:19.

Gjennom menneskelige budbærere (her nevnt som (aggelos) engler) som forkynner evangeliet, samler Gud de utvalgte til Hans rike “fra den ene enden av himmelen til den andre”. (Mat. 24:31), som betyr fra horisont til horisont. Vi kan se denne bruken av himmelretninger brukt andre steder som 5.Mos. 30:4 og Neh. 1:9, sammenlignet med Mat. 8:11 og Luk. 13:28-29.

Så, lignelsene i Mat. 21 og 22, og misjonsbefalingen holder stand i lovnaden om fullbyrdelsen av det gammel testamentlige profetiene, slik som salme 22:28: “Alle verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren. Og alle folkeslagenes stammer skal tilbe fremfor Deg”. Og salme 2:8: “Be meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til Din eiendom.” 

Jerusalems fall er ikke bare dommen over Israel for avvisningen av Messias (Mat. 21:33-45; 22:1-14; 23:37-24:2), men den gjør et arbeid som sletter effektivt ut hindringen av å spre den kristne tro. I dette ligger at de første kristne, som var jøder, var nok noe forvirret og hadde noe problemer angående sermonielle lover og omskjæring (Apg. 15:1; Gal. 5:1-6; Fil. 3:1-3), og som etter Jerusalems fall egentlig ikke var noe stort problem lenger da all slik seremoni ble utslettet, og også motstanden og forfølgelsen fra jødene ble betraktelig mindre.

“Dette skjedde, slik at hun (menigheten) kunne bli en ekte universal menighet, snarere enn en rase-fokusert, geografisk begrenset folk.” 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 
J.W = War of the Jews, Flavius Josephus.

 

Følg bloggen ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Herren velsigne! 


Eskatologi i Bibelen 5: Veene, Mat. 24


Er virkelig enden nær?

Vi har gått igjennom Jesu advarsler til sine disipler om falske kristuser, falske profeter og kriger og rykter om kriger. Dette er ting de ser og hører men det skal bli verre, for Han sier videre at dette er bare begynnelsen av veene.

De skal bli utsatt for trengsler, de skal bli drept og hatet på grunn av Jesu navns skyld (Mat. 24:9). Det er mange steder i Bibelen som forteller oss om at de ble utsatt for trengsel og at de ble myrdet. En av den verste forfølgeren var Paulus selv før han ble møtt av Jesus på vei til Damaskus (Apg. 9:3-9).

Her er noen skriftsteder du kan kjekke ut angående jødenes forfølgelse av de kristne: Apg. 4:3; 5:18-33; 6:12; 7:54-60; 8:1ff; 9:1-4, 13, 23; 11:19; 12:1-3; 13:45-50; 14:2-5, 19; 16:23; 17:5-13; 18:12; 20:3, 19; 21:11, 27; 22:30; 23:12, 20, 27, 30; 24:5-9; 25:2-15; 25:24; 26:21. Du kan også lese 2.Kor. 11:24; 2.Tess. 2:14-15; Heb. 10:32-34; Åp. 2:9; 3:9.

Som vi ser var det ikke lett og noen ble drept av Jødene som forfulgte dem (Apg. 7:54-60). Dette er alt etter det Jesus sa til Fariseerne og de Skriftlærde: “Se, derfor sender Jeg dere profeter, vise menn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, og noen av dem skal dere piske i synagogene deres og forfølge fra by til by.” (Mat. 23:34).

Så kommer advarselen at de ville bli hatet av “alle folkeslag” som er den keiserlige forfølgelsen og stormanngrep (år 64-68 e.kr.) før ødeleggelsen av tempelet (år 70 e.kr.). Denne forfølgelsen startet med Nero og er betegnet som den verste og mest smertefulle Romerske forfølgelse. (November 64 e.kr. til Neros død i Juni 68 e.kr.). Tacitus skriver:

“Men alle menneskelige anstrengelser, alle overdådige gaver fra keiseren, og blidgjøring av gudene, ville ikke den onde troen på at brannen var et resultat av en bestilling bli borte. Følgelig å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på én klasse, hatet for sine avskyeligheter, folk kalt kristne. …” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:10 tar Jesus for seg anstøt og angivelse; “Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi hverandre og hate hverandre.” Dette kan vi også finne i forskjellige dokumenter. F.eks. sier Paulus til Timoteus i 2.Tim. 1:15 “… alle de i Asia har vendt seg bort fra meg. …” og videre i 2.Tim. 4:10 “For Demas har forlatt meg fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden.” Også Johannes forteller dette da han i 1.Joh. 2:19 sier:

“De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For hvis de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at de skulle bli åpenbart at ingen av dem var av oss.” 

Hebreerbrevet viser oss at det faktisk var et frafall blant kristen-konverterte jøder. I Heb. 10:25 leser vi at Paulus maner dem til å ikke svikte forsamlingen slik de som gikk ut av dem gjorde. Han sier også at “… som dere ser at Dagen nærmer seg”, som indikerer at de venter en spesiell dag, som er “enden”. Som nevnt før er ikke dette dagen til Herrens gjenkomst men dagen til Herrens komme i dommens sky, over Jerusalem.

I Tacitus verker “The Annals”, og fortsettelsen på verset som jeg brukte ovenfor, er det tydelige spor av denne angivelsen av de kristne:

“… på deres informasjon, ble en enorm mengde dømt, ikke så mye av den forbrytelse å sette fyr på byen, som av hat mot menneskeheten. Hån av alle slag ble lagt i døden. Dekket med skinn av dyr, ble de revet opp av hunder og omkom eller ble naglet til et kors, eller ble dømt til flammene og brent, for å tjene som en nattlig belysning, når dagslyset hadde utløpt.” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:12-14 sier Jesus at det skal bli lovløshet, kjærligheten skal bli kald, den som holder ut skal bli frelst og at evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme.

Vi har vært inne på noe av dette allerede, da angivelse og forfølgelse ikke akkurat kvalifiserer til lovlydighet og kjærlighet. Lovløshet er ikke bare å bryte Guds lov men også å gå imot en sann Kristen “Men et annet er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv» Hele loven og profetene henger på disse to bud.” (Mat. 22:39-40, se også Gal. 5:14).

Uttalelsen “Den som holder ut til enden skal bli frelst” er som et ekko og gjentagelse av det Jesus sa til disiplene i Mat. 10:22, da Han sender dem ut for første gang blant sine egne i Israel. Der sier Han: “Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.” Kanskje ikke så mye fysisk men åndelig ved at de holder seg til troen. Det er som om Han allerede her advarer dem og viser dem hva de egentlig har i vente etter Jesu oppstandelse og før Guds dom over Jerusalem.

Når vi nå leser vers 14, kan vi jo nå lure på hvordan evangeliet kunne nå ut til hele verden før år 70 e.kr? (24:14), det høres temmelig umulig ut og det var også umulig at det skulle skje i den tanke at det gjaldt hele jordkloden.

Ordet “Verden” (oikoumene) som er brukt her forekommer flere ganger i NT og er veldig ofte ment om Romerike som f.eks. “Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.”  (Luk. 2.1), eller “En av dem, en ved navn Agabus, stod da fram, og ved Ånden viste han at det skulle komme en stor hungersnød over hele verden fra Apg. 11:28.

Hvis vi går tilbake til Mat. 10:5 ser vi at disiplene ikke skulle gå til hedningene / nasjonene og at de er begrenset til kun jøder. Men i vers 18 og 19 ser vi at de skal bli overgitt til “landshøvdinger og konger… som er et vitnesbyrd for dem og for hedningene” (se Mat.24:14), som tyder på at Jesu så frem til en videre fremtidig utspredelse av evangeliet.

Videre i vers 23 i Matteus 10, sier Jesus: “Når de forfølger dere i den ene byen, da flykt til en annen! For sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke være ferdige med byene i Israel før Menneskesønnen kommer.”

Så i Matteus 24:14 tar Jesus bort grensene som gjelder bare Israel, til nå også å gjelde nasjonene / hedningene. Dette kommer også rimelig klart frem i  Hans andre “Utsendelsen av disiplene” i Mat. 28:18-20 “Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Amen”. Med andre ord sier Han egentlig at evangeliet skal bli talt ut til andre menneskegrupper utenfor de jødiske, før enden (av templet) kommer.

Det er interessant å lese i Apg. 2:5 at “det var mennesker fra hvert folkeslag under himmelen” som var samlet og hørte vitnesbyrdet om evangeliet, og jeg mener dette også møter de krav som er i 24:14 “… som et vitnesbyrd for alle folkeslag, …” , i det minste representerer det.

Angående å tale evangeliet ut sier Paulus i Rom. 10:18 “Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ende.” Dette sa han ca år 55 e.kr. og det skulle være nok tid igjen til år 70 e.kr. da enden kom. Han åpner Romerbrevet med å si “Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, fordi deres tro forkynnes i hele verden (Rom.1:8).

Vi kan jo spørre; kan vi virkelig forvente at evangeliet var talt ut over hele den vestlige verden (f.eks. Amerika) før år 70? Kan vi virkelig forvente at Claudius telte alle boliger og de som bodde i dem i den vestlige verden, Kina eller Australia. Kan vi virkelig tro at hungersnøden rakk hele veien over Himalaya til Kina under Claudius regjeringstid?

Hvorfor bruker jeg tid på å forklare orde “verden” i vers 14 i Matteus 24? Fordi dispensasjonistene har en lei tendens til å bruke vers 14, og ordet “verden” rund om i Bibelen, til å gjelder hele jordkloden og for å få det til å passe inn i deres lære om tusenårsriket og Herrens dom over Jerusalem i nær fremtid.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ann = Annals, Cornelius Tacitus 

Verkene av  Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer, Mat. 24


Kriger og rykter om kriger

Denne gangen blir det litt lesing, fordi jeg har tatt med en del utdrag fra andre historiske skrifter. Du får ha tolmod med meg, men ta tid med å lese igjennom disse historiske nedskrivningene, du kan finne dem interessante.

Mat. 24:6-7
“Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se da til at dere ikke blir skremt! For alt dette må skje , men enden er ikke ennå.”

— “Det er så mye grusomme kriger og for å ikke snakke om katastrofer rundt omkring i verden i dag at enden snart er her”, — hører jeg mange si. Dette sier de fordi de har lært at enden snart vil komme. Det er flere naturlige grunner også men det får jeg ta opp i en artikkel. Men er kriger og katastrofer i seg selv en indikasjon eller tegn på verdens ende? Det har faktisk vært kriger i verden nesten kontinuerlig, og også katastrofer.

La meg se, vi har… 100 års krigen mellom Frankrike og England (1337 – 1453), Venetian-Tyrkiske krigen (1416 – 1573), Napoleon krigen (1803 – 1814), Opprettelsen av Ottoman imperiet som vokste ved mange kriger (1290-1923) osv, for å ikke snakke om alle før, imellom og etter disse. Her er en liste over kriger igjennom historien.

Hva med naturkatastrofer? Det er vanskelig å måle de “verste” katastrofene da de måles så forskjellig, enten med styrke eller antall døde, men katastrofe er det likevel. Disse er også bare håndplukket av meg.

  • 1138, Syria – Et jordskjelv tar livet av 230.000 mennesker.
  • 1228, Nederland – 100.000 mistet livet i en flom da en dike falt sammen.
  • 1347 – 1350, Verden – Svartedauen tar livet av omtrent 20 millioner i Europa (mellom 25-33% av Europas befolkning). Millioner i Asia og Afrika.
  • 1556, Kina – Jordskjelv i Shansi dreper omkring 830.000 mennesker.
  • 1649, Spania – Pest tar livet av 80.000.
  • 1783, Island – et vulkanutbrudd (som inkluderte den største basalt strømmen i nedtegnet historie) forgiftet øyas beitemarker og forårsaket sult av ca 25% av befolkningen – 30 000+ mister livet.

Også er det én katastrofe jeg gjerne vil ta med som ble lagt merke til over store deler av verden. Tambora vulkanen som ligger på øya Sumbawa i sør Indonesia brøt ut 6. april 1815 og varte til 11. april 1815. Men det var på slutten, mellom 10. til 11. april at den var kraftigst. Kraften er rangert som 7 på den Vulkanisk eksplosjonsgrense Index, noe som gjør utbruddet til den kraftigste i nedtegnet historie, fire ganger kraftigere enn 1883 Krakatoa utbruddet som i seg selv var meget kraftig og som hadde nesten samme virkning.

All vegetasjon på Sumbawa øya var forbrent eller rykket opp, 92.000 mennesker ble drept, de fleste av sult, og det var det største tap av liv som følge av et vulkanutbrudd i historisk tid.

Den fine asken forble i atmosfæren i 3 år og dekket hele planeten og dekket solen så det forårsaker praktfulle solnedganger og det berømte «Året uten sommer» i både Nord-Amerika og Europa. Asken forstyrret været og forårsaket at den globale temperaturen ble senket så mye som 0.4–0.7 °C i gjennomsnitt, en enorm nedgang. (Mat. 24:29; Åp.6:12; Åp. 9:2)

1816 var av kaldeste året på 1810 tallet, og 1810 tallet var den kaldeste tiåret i det århundret på grunn av utbruddet. 30,4 cm snø falt i Quebec by fra 6. til 10. juni 1816. Avlinger i hele den nordlige halvkule ble alvorlig skadet. (Åp. 6:6)

Det ser nesten ut til at denne hendelsen alene oppfyller alle krav til tegn alene (les skrift stedene jeg har lagt til) og Napoleons krigen var akkurat slutt.

Som vi ser er ikke kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer noen varsel for endetiden i seg selv, da skulle det ha vært mange Jesu gjenkomster allerede. Men kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer er kraftige og betydningsfulle holdere av tegn til enden — av Templet.

Vi må ikke glemme, men ha i minne at Jesus taler til disiplene (Mat.24:2-3 og til “denne generasjonen” (Mat.24:34), og at han taler om “det templet” (Mat.24:2). Han hadde allerede talt til fariseerne og de skriftlærde at de var barn av de som drepte profetene (Mat.23:29-31) og dommen skulle komme over “denne slekt” (altså deres slekt) (Mat.23:36).

Selvfølgelig er det nytteløst å advare om kriger midt i en krig, så det må være en tid her som var full av fred. Romerike var på den tiden et imperium med fred og var vel kjent for det, kalt pax Romana (Den Romerske Fred), Den startet med Augustus i år 27 f.kr. og varte til 180 e.kr. Fredsperioden er også nevnt i flere historiske nedskrivninger som hos bl.a. Origen; “overflod av fred som begynte ved Jesu fødsel” (fritt oversatt).

Det er også interessant å se de skolerte noterer seg, “I det anstendige Romerriket forble denne perioden av fred forholdsvis uforstyrret fram til tidspunktet for Nero”… som er han som startet den Jødiske krigen som igjen endte med ødeleggelsen av templet. Ved Neros død var pax Romana delt inn i flere grener og det fulgte en turbulent tid med “året med de fire keiserne” (Juni 68 e.kr. – Juni 69 e.kr.). Det var så turbulent at det førte nesten til at Romeriket kolapset.

Med et slikt imperie og med en så vel kjent fred i lang periode var det nå utenkelig og uventet av de fleste at det skulle bryte ut kriger, og de kristne skulle nå huske hva de var advart mot og hva Jesus profeterte (Mat. 24:6 – 9). Romerikes krig med Jødene involverer også mange andre hærer med hestefolk fra Romerikes “med”-konger. Josephus never soldater fra Caesarea, Syria og andre nasjoner (War, 3:1:3). Ikke nok med det, men under den Romerske sivile krigen (68 – 69 e.kr), ville mange andre land bryte kompaniskapet med Romeriket.

Tacitus, en Romersk historiker, skriver:

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi registrerer at det er bokstavelig talt folkeslag mot folkeslag, rike mot rike (Mat.24:7). Og hvis du snakker om vedenskriger, ja så er dette også en av dem.

Hva med katastrofer; sult og jordskjelv.

I Apg. 11:28 kan vi lese det blir nevnt hungersnød over hele “verden” (som sagt er ikke “verden” som nevnt i Bibelen ment hele jorden, men den dagens verden som Romerike regjerte over), det er også en vel kjent hungersnød som herjet Jerusalem, Josephus skriver:

“Men hungersnøden var for vanskelig for alle andre lidenskaper, og det er ødeleggende for ingenting så mye som til anstendigheten, for det som var ellers verdig ærbødighet var i dette tilfellet foraktet; idet barna trakk selve godbiter at deres fedre åt ut av sine egne barns munner, og hva som var enda mer å beklage, så gjorde også mødrene mot sine spedbarn, og da de som var mest kjært ble fortapt under sine hender, var de ikke skamfulle for å ta fra dem de aller siste dråpene som kan bevare deres liv.” (War, 5:10:3) 

La meg også her ta med en spesiell hendelse, som griper meg.

“Det var en viss kvinne som bodde hinsides Jordan, hennes navn var Maria, hennes far var Elasar, i landsbyen Bethezob, som betyr hus av isop. Hun var fremtredende for hennes familie og hennes rikdom, og hadde flyktet til Jerusalem med resten av folket, og var med dem beleiret der på dette tidspunktet. De andre effektene fra denne kvinnen var blitt allerede grepet, slik jeg mener som hun hadde med seg ut av Perea, og flyttet til byen. Hva hun hadde verdsatt opp, dessuten, som også hva maten hun hadde klart å redde, hadde også blitt røvet av de grådige vaktene som kom hver dag løpende inn i huset hennes med det formål. Dette satte den stakkars kvinnen inn i en meget stor lidenskap, og av de hyppige bebreidelser og skjellsord hun øste på disse grådige skurker, hadde hun provoserte dem til vrede mot henne, men ingen av dem, enten ut av indignasjon hadde hun reist mot seg, eller ut av medlidenhet i hennes tilfelle, ville ta bort hennes liv, og hvis hun fant noe mat, oppfattet hun strevet var for andre, og ikke for seg selv; og det var nå blitt umulig for henne på noen måte å finne noe mer mat, mens hungersnøden gjennomboret henne gjennom tarmer og marg, når også hennes lidenskap ble avfyrt til en viss grad utover hungersnøden selv; heller ikke hun rådførte seg med noen ting, men med hennes lidenskap og den nød som hun var i. Hun prøvde deretter en mest unaturlig ting ; og snappet opp hennes sønn, som var et barn som suget på brystet, sa hun, «O du ulykkelige spedbarn! For hvem skal jeg bevare deg i denne krigen, denne hungersnøden, og dette opprør? Som til krig med romerne, hvis de bevare våre liv, må vi være slaver. Denne hungersnøden vil også ødelegge oss selv .. før slaveriet kommer over oss. Likevel er disse opprørske svindlere mer grusomme enn begge de andre. Kom igjen, vær du min mat, og være du et raseri mot disse opprørske tjenerne, og et ord til verden, noe som er og nå ønsker å fullføre de ulykker som er av oss jøder. «Så snart hun hadde sagt dette, drepte hun sin sønn, og deretter stekte ham, og spise den ene halvdelen av ham, og holdt den andre halvparten skjult. Etter dette kom opprørerne inn i øyeblikket, og lukter den skrekkelige duften av denne maten, truet de henne at de ville skjære strupen over på henne umiddelbart hvis hun ikke viste dem hva mat hun hadde fått klar. Hun svarte at hun hadde spart en veldig fin del av det for dem, og dertil avdekket det som var igjen av hennes sønn. Hvorpå de ble grepet av en redsel og undring i sinnet, og stod forbauset over synet, da hun sa til dem: «Dette er min egen sønn, og hva har blitt gjort, var min egen skyld Kom, spis av denne maten;! For jeg har spist av den selv. Ikke lat til å være enten mer øm enn en kvinne, eller mer medfølende enn en mor, men hvis du vil være så samvittighetsfull, og ikke avsky dette mitt offer, som jeg har spist en halv, la resten bli reservert for meg også». Etter når disse mennene gikk ut skjelvende, var de aldri så mye forskrekket ved noen ting som de var på dette, og med litt vanskeligheter forlot de resten av det kjøtt til mor. Hvorpå hele byen var full av denne fryktelige handlingen umiddelbart, og mens alle la denne elendige saken for sine egne øyne, skalv de, som om denne uhørte handling hadde blitt gjort av seg selv. Så de som var slik opprørt av hungersnøden ønsket svært gjerne dø, og de som allerede er døde ble aktet glade, fordi de ikke hadde levd lenge nok til enten å høre eller se disse elendighetene. (War. 6:3:4) 

Legg merke til hva som egentlig skjer. Hvis du leser 5.Mos. 28:55 ser du at dette er forbannelsen over de som ikke er Herren lydig. Jeremiah profeterer over det samme i Klag. 2:20. Israel har lenge vært ulydig og nå viser forbannelsen seg og dommen venter rett rundt hjørnet. Dette minne oss også sterkt på Matteus 24:19. “Og Ve dem som er med barn, og til dem som gir die i de dager!” 

Vi tar med oss et par andre nedskrivninger også som omhandler jordskjelv i området på den tiden.

“…et jordskjelv rystet hele Kreta på en gang, og et brøl av torden hørtes å komme, ikke fra skyene men fra jorden, og havet trakk seg tilbake omlag syv stadier. Og de fleste av dem var redde for at havet, ved trekker seg tilbake på denne måten, ville dra tempelet etter seg, så at de ville bli båret bort …noen reisende kom fra Cydoniatis og kunngjorde at på selve dagen da tegnet skjedde og ved samme time midt på dagen, steg en øy opp av havet mellom Thera (Santorini) og Kreta.”
(Philostratus, Life of Apollion, 4:11)

Apamea, også, som hadde blitt rystet av et jordskjelv, hadde sin skatt ettergitt i fem år.
(Tacitus, 12:58 – 48-54 e.kr.)

I samme konsulembete en gymnastikksal ble helt oppslukt av et lynnedslag, og en statue av Nero innenfor det ble smeltet ned til en uformelig masse av bronse. Et jordskjelv rev også en stor del av Pompeii, en folkerik by i Campan. (Tacitus, 15:22 – 62-65 e.kr.)

En av de berømte byene i Asia, Laodikea, ble samme år styrtet av et jordskjelv, og, uten noen lindring fra oss, gjenopprettet de seg selv av sine egne ressurser. (Tacitus, 14:27 – 59-62 e.kr).

For de disiplene som hørte på hva Jesus sa til dem, var det nok mulig mer interessert i området de selv levde i:

…Men skammen som ville møte dem i tilfelle de kom tilbake uten å gjøre noen ting i det hele tatt, så langt overvant deres anger, at de lå hele natten foran muren, men i en svært dårlig leir, for det brøt ut en uhyre storm i natten, med den ytterste vold, og veldig sterk vind, med de største skurer av regn, med uavbrutte lyn, fryktelige torden, og forferdelig rystelser og brøl fra jorden, som var i et jordskjelv. Disse tingene var en manifest indikasjon på at noen ødeleggelse kom over menneskene, når verdens systemet ble satt i denne lidelsen, og noen ville gjette at disse underverk forutså noen store ulykker som kom. (War, 4:4:5 – 70 e.kr.).

Jeg prøver ikke her å nedgradere alvoret i andre katastrofer vi kan oppleve i vår egen tid, for de kan være forferdelige og rystede, men de taler ikke om at «enden» er nær. Jeg prøver å belyse hva Bibelen forteller oss om disse tingene og at de ting Jesus forklarte disiplene på Oljeberget den kvelden var om deres egen tid og ikke vår tid, 2000 + år frem i tid.

Det er mulig du sitter med flere spørsmål enn du startet med, slik som meg, men jeg håper virkelig jeg kan gi deg gode svar i Skriften på dine spørsmål. En annen ting er at det svaret Bibelen gir, er det svare den gir. Det er ikke alltid den gir det svare vi selv vil ha.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ant = Jewish Antiquities, Flavius Josephus.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist = History, Flavius Josephus.  

Verkene av Flavius Josephus, Tacitus og Philostatus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.