Israel — De etiske krav for Paktsforholdet


I was a Stranger

Forrige gang så vi litt på om Israel var en ubetinget rettighet eller en betinget gave og som vi så var det en betinget gave. Men hva var de etiske krav for dette paktsforholdet?

Under ørkenvandringen forberedte Gud sitt folk med sine løfter:

«Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør hedningefolkene seg urene, de som Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent, så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningefolkene som er der like foran ansiktet deres.» (3.Mos. 8:24-28). 

Hvis en tenker på Israel som land i dag, som utfører noen brutale internasjonale og menneskelige moralske lovbrudd og undertrykkende mot grupper, vil dette vel heller føre til et nytt eksil i fremtiden for jødene enn en gjenopprettelse som Kristen-sionistene mener. Som Yehezkel Laudau, en jødisk freds aktivist, sa på et seminar ved St. George’s, Jerusalem, Desember 1998: «Hvor syndefull må du være for å komme på Guds hitliste?»

Jeg pleier ikke å telle så mye men andre har talt at hele 36 ganger i de Hebraiske skriftene er jødene advart å være barmhjertelig mot fremmede fordi de skulle huske sin egen kollektive erfaring som fremmed.

«En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.» (2.Mos. 22:21) 

«Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos. 19:33-34). 

Historien om deres utvandring fra Egypt hver pesach (jødisk påske) var ment for å minne det Hebraiske folk at de burde være fridd fra behovet å dominere, plage og forfølge. De er oppmuntret til å ikke bli fortvilet over velstanden til de ugudelige men stole på Herrens lovnader om at de skal arve Landet. I sammenheng med andre løfter om Land må dette alltid sees i forhold til betinget bosted i stedet for en permanent besittelse.

«1. La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! 2. For de skal snart visne bort som gresset, og tørke inn som de grønne vekster.» 

«3. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet!… 8. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde.» 

«9. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet…  18. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid… 27. Vik fra det som er ondt og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. 28. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke Sine hellige . De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. 29. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» 

«34. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet.» (Sal. 37:1-40). 

I jødisk tilbedelse er denne salmen regelmessig brukt og den må jo ha hatt en effekt i å styrke forståelsen i deres sinn at Kanaan var en gave fra Gud. Bare de rettferdige og trofaste var sikker på at landet ville være deres. Jesaja begynner med noe lignende advarsel:

«16. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! 17. Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett!, Før enkens sak!… 27. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. 28. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.» 

Ved deres eget fall skal, «ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg gav deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» profeterer Jeremia i Jer. 17:4.

Anger er alltid en nødvendighet for at Gud skal føre tilbake sin rest, noe Daniel og Nehemja forsto (Dan. 9:1-19, Neh. 1:4-11). Når Gud bringer tilbake sin rest til Landet er det også i overensstemmelse med de vilkår som er beskrevet i 5.Mos. 30:1-5:

«Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.» (5.Mos. 30:1-5). 

Påstander om at Israels grunnleggelse i 1948 er etter Guds velsignelser over det jødiske folk har ingen grunn i skriften, fordi anger og omvendelse er nødvendig.

At Templet skulle ødelegges og jødene bli forvist fra landet fordi de ikke kjente igjen Jesus som Messias, var noe Jesus også profeterte i Luk. 19:41-44. Som beskrevet i 5.Mos. 30 kreves det en anerkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for retur. Nå, hvordan kan de som ikke klarer å utøve sann tro og trofasthet i den frelsen gitt i Pakten med Herren kreve et løfte om land? De prøver alt å bekrefte at Landet er Israels rett, uavhengig av dens kollektive atferd. Ved å gjøre det, motsier de den mest grunnleggende profetiske leksjonen av frelses-historien i Skriften.

Utfordringen til Kristen-sionister må jo bli: Hvis de appellerer til 1. Mosebok å krever løftet av Landet, hva da med 2. Mosebok og budene om å ikke å stjele, drepe og begjære?

Hvis de tror på en logisk del av profetien, hva da med det profetiske kravet om rettferdighet? Palestinske teologer er ikke alene om å se at den nåværende policyen til den Israelske regjering, om tvungen Judaisering av Vestbredden og Øst Jerusalem, er det 20ende århundrets parallell til Akabs tyveri av Nabots vingård. (1.Kong. 21:1-16).

Det som trengs blant Kristen-sionistene er en moderne Elijahs, som av kjærlighet til det jødiske folk, er forberedt på å snakke en profetisk advarsel til “Ahab” i regjeringen i Israel.

Hva sier Jesus om Landet? I Mat. 5:5 siterer Jesus fra Salme 37:11; «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Mat. 5:5), Salme 37:11 sier «Men de ydmyke skal arve landet». Vi ser at løftelandet som arv til de ydmyke er blitt universalt til å inkludere hele jorden. Det greske ordet for “land” er det samme på begge steder men konteksten i Jesu saligprisning krever at perspektivet blir strekt langt utover det besittende Palestina. Hvis det ikke var på den måten så kan alle Kristne, bærere av Ånden, kreve Land som deres eiendom.

På Jesu tid var Landet en fundamental del av Jødedommen, men Jesus forble likevel taus om Landet og det kan være med hensikt. På samme måte som profetene før ham, profeterte Jesus dom og ødeleggelsen over Jerusalem (Luk. 19:41-44). Men også lik profetene før Ham, lovet ikke Jesus enda en tilbakekomst til Landet, men et kommende Guds Riket. Han trekker dette fra Daniels syn om Menneskesønnens komme til den Gamle av dage for å motta sin kongelige myndighet. (Matt 24:30-31, Lukas 21:25-28, jf. Dan 7:13-14).

Jeg har nevnt det før, det kan virke som om Kristen-sionistene trenger en vandring til Emmaus med Jesus og bli forklart skriften fra Moses og profetene. Disiplene hadde sammen forståelse av Landet som de andre Jøder og de så frem til et historisk inngrep som ville gjeninnføre det politiske herredømme over Israel til Jødene. Emmaus vandrerne spurte slik: «Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel.» (Luk. 24:21).

Som sagt hadde de andre disiplene samme tanke og de spør slik: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» (Ap.gj. 1:6). Calvin kommenterte dette verset slik: ‘Det er like mange feiltagelser i dette spørsmålet som det er ord.’ Svaret som Jesus gir retter på deres syn. Ikke bare i forståelse av tid men også deres prioriteringer:

«Og Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:1:7-8).

place to rise children

.
Abraham og Sara trengte mer enn et lite stykke land for sine barn.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Jesus har helt klart omdefinert forståelsen av “Guds Riket”, og denne utvidelsen fra et Land til jorden gjør det nødvendig med et eksil for apostlene og de vender ryggen til Jerusalem. De går ut i verden men de fikk aldri beskjed om å vende tilbake.

Det er ikke før etter Pinse at apostlene begynte å bruke det gamle paktspråket om det lovede Land på den nye måten. Peter snakker om en arv som er «uten flekker og uvisnelig» (1.Pet. 1:4), Paulus snakker om en «arv blant alle dem som er helliget.» (Ap.gj. 20:32). Men også i brevet til hedningene i Efesos sier Paulus til hedninger barna:

«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.» (Ef. 6:1-3) 

Paulus refererer her til det 5. budet som lover lydige barn et langt liv i Landet. Men her bruker altså Paulus samme lovnad til barna til de Kristne foreldrene i Efesos, som er over 100 mil unna det lovede Land, og lover et langt liv på jorden. Det begrensede type land i det GT har blitt overgått, det strekker seg nå gjennom Misjonsbefalingen til de ytterste hjørner av jorden.

Paulus forandre ikke bare språket innenfor loven men kanskje overraskende på en del Kristen-sionister, han sammenligner Jerusalem og Judaismen med Hagar og hennes slavebarn. Paulus sier i Gal. 4:20-31:

«21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? 22 For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. 23 Men han som ble født av trellkvinnen, ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet.» 

«24 Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai- fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar 25 for denne Hagar er Sinai- fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle. 27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har veer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Nå er vi, brødre, løftets barn slik Isak var. 29 Men på samme måte som han som ble født etter kjødet, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. 31 Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.» Gal. 4:21-31. 

Israel i dag (det jordiske) er i slaveri som vi ser. Det er fanget i et religiøst politisk parti. Kristen-sionistene kan ikke fortsette å tro at de som lever i Israel i dag, uten tro på Kristus, kan stå igjen som Guds utvalgte folk. Uten omvendelse og tro på Jesus Kristus er de fortsatt i slaveri, uten Gud og håp i verden, på lik linje med de andre i andre deler av verden.

Jødenes fremtid er nok ikke slik som Kristen-sionister og mange av jødene selv tror, selv om Paulus ser en fremtid for jødene og ser frem til en vidunderlig tid for det jødiske folk i Rom. 9, der Gud ikke har glemt sitt folk. I Rom. 9:4-5 lister Paulus opp de velsignelsene de har mottatt men utelater én, han inkluderer ikke “Landet er deres”. I denne opplistingen ser vi ingen forslag om en fremtidig velsignelse av jødene som innebærer hverken land, loven, tempel gudstjeneste eller noe annet av det Gamle Testamentlige skygger, men kun troen på Jesus Kristus alenen.

«Det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet.» (Rom. 4:13). 

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

.

Reklamer

Israel – En Ubetinget Rettighet eller En Betinget Gave?


40 days or free

Gud oppfylte leveransebetingelsene ulik denne pizza budet.
Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Landsløfte var betinget. Med andre ord, jødene måtte holde Guds lov for å få mulighet til å forbli i landet noe jeg har vist ved f.eks. 5.Mos. 28 for å kunne understreke sannheten, men mange har ennå ikke klart å se “skriften på veggen (bloggen)” om jeg kan bruke et slikt utrykk. I 5.Mos. 28 kan vi også se alle de ting som ble oppfylt i år 70 e.kr., som f.eks. at de skal spise sine egne barn p.g.a. sult (vers 53, sml. War. 6:3:4 som du kan lese i Eskatologi i Bibelen 4)

Det er ikke bare 5.Mos 28. som forteller at det lovede land var betinget. La oss ta en titt på en annen del av samme lovnad, om eksil og tilbakekomst, for det er også en lovnad. Hele besittelsen av “det lovede Land” ble aldri helt realisert. Det høres ut som jeg motsier meg selv fra forrige post, “Tolkninger og Araham-pakten”, der jeg forsvarte at Gud «gav hele det landet Han hadde sverget å gi til deres fedre» (Jos. 21:43), men dette er ikke noen form for motsigelse.

Gud ledet dem inn i landet ved Josva som avtalt og hvis de nå holdt seg til Hans lov ville de uten problemer kunne “okkupere” og ha herredømme over hele området. Gud hadde nå holdt og oppfylt sitt løfte og «Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.» (Jos. 21:43-45). Nå var det opp til Israel å holde sitt løfte.

Men de klart aldri å ha fullstendig herredømme over hele området og overtagelse av det lovede land til Abraham ble aldri realisert. Det ble en konstant kamp, hvorfor? Grunnen var at de ikke holdt sin del av avtalen ved å holde Guds lov. Dette gjelder ikke bare de ti (10) bud men også bl.a. hvordan de skulle behandle fremmede i landet og søke rettferdighet.

Selv Salomo, på sin topp i regjering og makt, klarte å ruinere fremtidsperspektivet ved å introdusere fremmede guder og motbydelige tilbedelser ved hans koner og deres prester. Gud sendte dermed armeer for å tukte jødene fordi de hadde skitnet til Landet. Lovnaden ble igjen oppfylt, lovnaden gjort gjennom Moses og profetene; jødene ble drevet ut i eksil av det lovede land som var gitt til deres foreldre.

Men historien endte ikke med eksilet. Omtrent 49.000 vendte tilbake i kontrast til 3.000.000 (3 millioner) som kom ut av Egypt. Profetene hadde en visjon om en gjenopprettelse som var så glorifisert at det kunne umulig holdes innenfor de realistiske rammene i det Gamle Testamentet. Visjonene sprengte skinnet på den gamle vinsekken (Mat. 9:15-16) og jødene kom kun tilbake til deler av det originale området og bygde kun en liten kopi av Salomos tempel. Fremtiden lagt ut av Haggai og Sakarja bryter også fullstendig ut av Det Gamle Testamentets skygger. Jerusalem vil bli uten murer og det gjenoppbygde templet med en herlighet større enn Salomos byggverk.

«Herligheten til dette siste huset skal bli større enn det første, sier hærskarenes Herre. På dette stedet skal Jeg gi fred, sier hærskarenes Herre.» (Hag. 2:9). 

Denne visjonen finner sin oppfyllelse i Det Nye Testamentet når Jesus lærte at Hans følgere ikke lenger skulle tilbe i Jerusalem eller Samaria men hvor som helst, siden Guds iboende herlighet ville være allestedsværende med hvert Guds barn. (Joh. 4).

«Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle.» (Gal. 4:26) Dette Jerusalem er ikke åndelig-gjort eller er et fenomen men i følge Paulus er hver kristen, hvor enn han gjør tilbedelse, allerede i møte med talløse engler fra det Himmelske Jerusalem.

«Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler,» (Heb. 12:22). 

Den Nye Pakt nekter fullstendig å støtte en retur til det Gamle Testamentets paradigmer. Forbudt er de gamle skyggene fordi Guds barn er nå blitt templer som Guds herlighet kan hvile i. Det Kristen-sionistene gjør er å vende tilbake fra virkeligheten til de gamle skyggene, til en enkel lokalitet, hvor Jøder og Kristne skal tilbe i Jerusalem en gang i fremtiden. De henger opp igjen det revnede forheng i templet. Paulus er rimelig klar i sitt forsvar mot å gjeninnføre Jødisk teologi til menigheten i Galatia:

«Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. … Visst er vi av naturen jøder og ikke syndere av hedningefolk. Men fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus, så trodde også vi på Kristus Jesus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikke av lovgjerninger. For av lovgjerninger blir intet kjød rettferdiggjort. … Slik var det med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at bare de som har denne troen, er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag bli velsignet. Så blir da de som har denne troen, velsignet sammen med den troende Abraham. For så mange som bygger på lov- gjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem. » (Gal. 1:6-7, 2:15-16, 3:6-10). 

Lovnaden om et land var ikke en ubetinget rett men var hele tiden en betinget gave.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Israel — Tolkninger og Araham-pakten


 

English version here

Jupp, jeg er tilbake på blogg-siden som jeg har savnet litt. Det har vært hektiske dager her på Filippinene fra å etablere et prosjekt til å gi ut bibler til nyfrelste (som ikke har bibler) til foredrag på La Salle Universitetet i Manila og en hjelpende hånd til en “liten” pastor, (som er større enn de fleste pastorer jeg har møtt), i nærheten av Manilas fylleplass. Og inn imellom her må en introvert også ha tid for seg selv for å lade de sosiale batteriene.

I forrige post ang. Israel, Israel — Kjødelig eller Åndelig? , handlet det litt om håpet til Israel, om det var åndelig eller kjødelig og selv om mange svar skulle ligge åpenbart allerede nå er det kristne som arbeider kjødelig for å fremme det de tror på, nemlig at Israel som stat i dag er lovet av Gud til Jødene og at “deres tilstedeværelse i sitt gamle land er en påminnelse til oss om Guds trofasthet mot sine løfter som oppfylles like for våre øyne.” [Innledningen i “Drømmen om Messias”, av David Østby og Josef Østby].

Når det er sagt vil jeg legge til at Israel og de som bor i området har alle like stor tilgang til menneskerettigheter som andre nasjoner har. Jeg ytrer ikke i noen form at noen land eller menneskegrupper skal forsvinne til fordel for en annen. Jeg vil ytre fred og likeverd.
Blogg-innleggene har til hensikt å belyser sannheten i den mørke siden av Kristen-sionistenes forvridde syn og krav de hevder er rettmessig hentet fra Guds Ord.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Vel, så får jeg begynne med kritikk da og si at de som tyder profetier og skriften ellers gjennom nyhets overskrifter, som en del Kristen-sionister gjør, feiler fordi de ikke ser relasjonene mellom det Gamle og det Nye testamentet. Men det Nye Testamentet oppfyller og annullerer det Gamle Testamentet, derfor må Kristne lese Skriften med Kristne øyne, tyde det Gamle Testamentet i lys av det Nye Testamentet og ikke den andre veien. Derfor forklarte jeg i Israel — Kjødelig eller Åndelig? at det er viktig for en nyomvendt å gå igjennom korset først (full forståelse av hva korset gjorde) før en vender seg til å studere det Gamle Testamentet.

Hvordan ville du f.eks. tydet Kol. 2:16-17?

“La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater, som bare er en skygge av de kommende ting, da legemet tilhører Kristus.”  (Kol. 2:16-17). 

Det jeg vil frem til er at Paulus bruker her en slik type tolkning når han tolker det Gamle Testamentet, han tyder det GT i lys av det NT. Andre steder kan f.eks. være i Heb. 8:1-6 og Heb. 10:1.

GT kom ofte i form av skygger, bilder og profetier og de finner sin virkelige fullbyrdelse og oppfyllelse i det NT. Spørsmålet er ikke om løftene i pakten skal forstås bokstavelig eller åndelig. Spørsmålet er om det skal forstås i forhold til den gamle pakts skygge eller i form av den nye pakt virkeligheten. Det er dette jeg finner Kristen-sionistene unnlater å erkjenne, denne grunnleggende forutsetningen for fortolkning av GT.

Et eksempel; Gud sørger for Israel i ørkenen ved å gi de manna fra himmelen, vann fra et fjell og en slange på en påle og alle disse bildene finner sin virkelighet og oppfyllelse, ikke i mer manna, mer vann eller en høyere påle, men i frelsesverket til Herren Jesus Kristus, som i den gamle pakts former bare var en skygge.

Men hva gjelder dette løfte om landet? Jo, det samme prinsipp gjelder også her. Løftene om landet tjener som åpenbarings-skygger, -bilder, -profetier, i påvente av Guds fremtidige formål. Dette gjaldt ikke bare for en liten flokk mennesker, jødene, men hele verden, og ble gjort endelig, virkelig og oppfylt i Jesus Kristus.

“Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene, Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt hele verden.” (Heb. 1:1). 

Abraham-pakten starter ikke i 1.Mos. 12 som Kristen-sionistenes og andre dispensasjonisters liker å hevde, selv om det later til å passe godt inn i deres egen teori. Men Guds plan og tanke bak et landsløfte startet allerede i 1.Mos. 2 hvor en hage (land) blir plantet, et paradis som skulle utvide seg utover hele Jorden, for hele Jorden er Hans (2.Mos. 19:5, Sal. 50:12, Jes. 66:1, Jer. 27:5). Legg merke til at Gud plantet en hage, noe vi kan sammenligne med det frø som er plantet i oss kristne og en hage vokser frem. Lignelsen om dette frøet og dette Himmelens rike finner du i Mat. 13:31 og Luk. 13:19 og dette rike skal vokse seg større enn andre hagevekster. Jeg tror ikke Guds velsignelser til menneskene var begrenset til en liten hageflekk plantet mot øst i Eden, men skulle vokse og fylle hele jorden (1.Mos. 1:28), en befaling vi også finner igjen i misjonsbefalingen (Mat. 28:18-20).

Dessverre ble dette landet mistet ved fallet, men Gud har ikke endret sin plan med å gi menneskene et land og en forsmak av himmelen av den grunn, men gir Abraham en forsmak av himmelen, reflektert i et billedspråk i lovnaden gitt til ham (1.Mos. 12:1). Gud er mer spesifikk og indikerer utvidelsen av landet i 1.Mos. 15:18 og i 1.Mos. 17 blir lovnaden gjentatt og utdypet. Disse lovnadene er også gjengitt til Moses i 2.Mos. 3:8 med beskrivelse av et land der melk og honning flyter.

Igjen, disse bildene er paradigmer (forbilde, mønster) og var nødt til å vente til det Nye Testamentet for sin virkelige oppfyllelse av lovnaden. Israel er sannelig et flott land, men det flyter bokstavelig talt ikke av melk og honning, men billedelig flyter sannelig det himmelske Jerusalem av melk og honning. 🙂

Landet i GT var heller ikke endelig i seg selv, for hva skulle intensjonen da være at tabernaklet ikke var planlagt å ha noen bestemt lokalitet i Guds plan for forsoning, men den pekte på Jesus Kristus som ville “tabernakle” blant Sitt folk gjennom den Hellig Ånd. Heller kunne aldri offersystemet sone for synd men var en skygge av det ultimate offer den syndefrie Guds sønn, Jesus Kristus, gjorde. Lovnadene om et land til Abraham var noe Abraham skulle få oppleve i paradis og var ikke en lovnad om en permanent og evigvarende besittelse av Midtøsten.

Heb. 11:10-16 må vel være den eneste legitime tydningen av Abraham-pakten for Kristne:

For han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper. Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange en ætt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder, for hun regnet Ham for trofast som hadde lovt at dette skulle skje. Derfor ble det også født fra én, og det fra en som var så godt som død, så mange som stjernene på himmelen, ja, utallige som sanden på havets strand. Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland . Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem.” 

abraham-starsDet himmelske er ikke allegorisk eller ikke-bokstavelig, men det motsatte. Det himmelske er den fullkomne sanne tilstand av virkeligheten. Den himmelske byen Jerusalem der oppe, som patriarkene så, var ikke en tåkete uklar eterisk idé. Det er den ultimate virkelighet som vi bare har en forsmak på i vår nåværende tilstand.

Kristne har ingen problemer med å se oppfyllelsen av løftene/pakten i personen Jesus Kristus og det verket Han gjorde. Men ingen tolkning av aspektet landet i pakten med Abraham kan bli skilt fra de andre aspektene av pakten. For det første velsignet Gud alle folk fra alle nasjoner i Ham, for det andre trukket dem inn i en pakt med Gud der, for det tredje, det er verken er mann eller kvinne, jøde eller greker, men alle medlemmer av et hellig folk frelst av nåde. Hvordan kan da løfte om Land settes i en helt annen kategori og være besittet utelukkende av jøder?

Kristen-sionistene arumenterer også at dette landsløfte, i følge Gud skulle være en evigvarende besittelse, men vi kan ikke oversette “hele Kanaans land, til evig eiendom” (1.Mos. 17:8) bokstavelig, det vil sette oss i en motsigelse på lik linje med melk og honning som jeg beskrev ovenfor. Ønsker du likevel å tyde dette bokstavelig, er det noen spørsmål du må besvare: Skal Levittene “bære Guds ark, for Herren har utvalgt dem til å bære Guds ark, og til å gjøre tjeneste for Ham til evig tid.” ? (1.Krøn. 15:2) Ble Aron og hans sønner bokstavelig talt “utvalgt for at han skulle hellige alt det som hørte til Det Aller Helligste, han og hans sønner til evig tid,”? (1.Krøn. 23:13). Skal templet, eller som Gud sa: “… huset og i Jerusalem, som Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg legge Mitt navn for all tid.”? (2.Krøn 33:7). Er disse blitt oppfylt bokstavelig på jord eller billedlig i Kristus og menigheten?

Vi kan også legge merke til at Kristen-sionistene fortsetter å bruke navnet «Det Hellige Land» på Israel i dag. Vi vet fra bibelen at ingen stedet er Hellig foruten de steder hvor Herren er, noe 1.Mos. 3:1 illustrerer for oss når Gud  sa: «Kom ikke nær dette stedet! Ta sandalene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.», for bare Han er Hellig. Når Gud da ikke har det templet i Israel, som Han rev i år 70 e.kr., som bolig lenger men heller tatt bolig i de Kristene som nå er blitt «…en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk,…» (1.Pet.2:9), kan vel ikke Israel som land lenger kalles «Det Hellige Land» ?

Et annet argument som høres blant Kristen-sionistene er at fordi Jødene aldri bokstavelig okkuperte hele landet som ble lovet til Abraham, fra Nilen til Eufrat, vil dette løfte bli oppfylt i fremtiden. Dette innebærer ikke bare Vestbredden, men omfatter hele midtøsten. Igjen motsigelser og de ignorerer den måten GT forfatterne forsto Guds løfter til Abraham.

Til Josva bekrefter Gud “Vær frimodig og sterk, fordi du vil lede disse menneskene til å arve landet jeg sverget deres fedre å gi dem” (Jos. 1:6). Spørsmålet er om Israel arvet det og i Josvas bok finner vi svaret.

“Slik tok Josva hele landet som Herren hadde sagt til Moses. Josva gav det som arv til Israel, ut fra stammeoppdelingen deres. Så hadde landet ro fra striden.” (Jos. 11:23). 

Herren gav Israel hele det landet Han hadde sverget å gi deres fedre, og de tok det i eie og bosatte seg der. Herren gav dem ro rundt på alle kanter, slik Han hadde sverget for deres fedre. Ikke en eneste mann av alle fiende deres kunne stå seg mot dem. Herren overgav alle fiendene deres i deres hånd. Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.” (Jos. 21:43-45). 

Ganske sterke uttalelser på at de allerede hadde fått hele landet, alt det Gud hadde lovet dem og ikke bare litt. Å si at visse løfter ikke er oppfylt er egen produserte tanker av dem selv, for Josva sier uttrykkelig at “Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.” 

Andre bevis på at Israel hadde allerede fått det Gud hadde lovet dem finenr vi bl.a. i Nehemia som skriver og ser tilbake på det første exil og bekrefter i lovprisning til Gud oppfyllelsen av løftene til Abraham.

“Du gav dem også kongeriker og mange folk, og delte dem opp i områder. Så tok de i eie landet til Sihon, landet til Hesjbons konge, og landet til Og, Basans konge. Du lot også deres barn bli mange som stjernene på himmelen, og Du førte dem inn i det landet som Du hadde sagt at deres fedre skulle dra inn og ta i eie.” (Neh. 9:22-23). 

Jeg blir mange ganger sittende overraskende å se at det er god grunn til å tro de Gamle Testamentes hellige hadde en kunnskap om frelses-sannheten som var langt større enn vi kanskje lett beslutter fra våre egne antagelser i dag (se bl.a. John 8:56, Gal 3:8). En ting kan vi være sikkre på; Abrahams tro, Moses, Josva, og Daniel, har aldri blitt overgått.

(Er Abraham, troens far, egentlig mer fjernt fra meg enn andre kristne i dag? Det er bemerkelsesverdig å se hvor mange kristne og frie religiøse ånder i vår egen tid som ser det som en selvfølge at de vet mer om Gud enn Abraham, Guds venn, bare fordi de lever noen tusen år senere). 

Hva mener du?