Israel — Tolkninger og Araham-pakten


 

English version here

Jupp, jeg er tilbake på blogg-siden som jeg har savnet litt. Det har vært hektiske dager her på Filippinene fra å etablere et prosjekt til å gi ut bibler til nyfrelste (som ikke har bibler) til foredrag på La Salle Universitetet i Manila og en hjelpende hånd til en “liten” pastor, (som er større enn de fleste pastorer jeg har møtt), i nærheten av Manilas fylleplass. Og inn imellom her må en introvert også ha tid for seg selv for å lade de sosiale batteriene.

I forrige post ang. Israel, Israel — Kjødelig eller Åndelig? , handlet det litt om håpet til Israel, om det var åndelig eller kjødelig og selv om mange svar skulle ligge åpenbart allerede nå er det kristne som arbeider kjødelig for å fremme det de tror på, nemlig at Israel som stat i dag er lovet av Gud til Jødene og at “deres tilstedeværelse i sitt gamle land er en påminnelse til oss om Guds trofasthet mot sine løfter som oppfylles like for våre øyne.” [Innledningen i “Drømmen om Messias”, av David Østby og Josef Østby].

Når det er sagt vil jeg legge til at Israel og de som bor i området har alle like stor tilgang til menneskerettigheter som andre nasjoner har. Jeg ytrer ikke i noen form at noen land eller menneskegrupper skal forsvinne til fordel for en annen. Jeg vil ytre fred og likeverd.
Blogg-innleggene har til hensikt å belyser sannheten i den mørke siden av Kristen-sionistenes forvridde syn og krav de hevder er rettmessig hentet fra Guds Ord.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Vel, så får jeg begynne med kritikk da og si at de som tyder profetier og skriften ellers gjennom nyhets overskrifter, som en del Kristen-sionister gjør, feiler fordi de ikke ser relasjonene mellom det Gamle og det Nye testamentet. Men det Nye Testamentet oppfyller og annullerer det Gamle Testamentet, derfor må Kristne lese Skriften med Kristne øyne, tyde det Gamle Testamentet i lys av det Nye Testamentet og ikke den andre veien. Derfor forklarte jeg i Israel — Kjødelig eller Åndelig? at det er viktig for en nyomvendt å gå igjennom korset først (full forståelse av hva korset gjorde) før en vender seg til å studere det Gamle Testamentet.

Hvordan ville du f.eks. tydet Kol. 2:16-17?

“La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater, som bare er en skygge av de kommende ting, da legemet tilhører Kristus.”  (Kol. 2:16-17). 

Det jeg vil frem til er at Paulus bruker her en slik type tolkning når han tolker det Gamle Testamentet, han tyder det GT i lys av det NT. Andre steder kan f.eks. være i Heb. 8:1-6 og Heb. 10:1.

GT kom ofte i form av skygger, bilder og profetier og de finner sin virkelige fullbyrdelse og oppfyllelse i det NT. Spørsmålet er ikke om løftene i pakten skal forstås bokstavelig eller åndelig. Spørsmålet er om det skal forstås i forhold til den gamle pakts skygge eller i form av den nye pakt virkeligheten. Det er dette jeg finner Kristen-sionistene unnlater å erkjenne, denne grunnleggende forutsetningen for fortolkning av GT.

Et eksempel; Gud sørger for Israel i ørkenen ved å gi de manna fra himmelen, vann fra et fjell og en slange på en påle og alle disse bildene finner sin virkelighet og oppfyllelse, ikke i mer manna, mer vann eller en høyere påle, men i frelsesverket til Herren Jesus Kristus, som i den gamle pakts former bare var en skygge.

Men hva gjelder dette løfte om landet? Jo, det samme prinsipp gjelder også her. Løftene om landet tjener som åpenbarings-skygger, -bilder, -profetier, i påvente av Guds fremtidige formål. Dette gjaldt ikke bare for en liten flokk mennesker, jødene, men hele verden, og ble gjort endelig, virkelig og oppfylt i Jesus Kristus.

“Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene, Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt hele verden.” (Heb. 1:1). 

Abraham-pakten starter ikke i 1.Mos. 12 som Kristen-sionistenes og andre dispensasjonisters liker å hevde, selv om det later til å passe godt inn i deres egen teori. Men Guds plan og tanke bak et landsløfte startet allerede i 1.Mos. 2 hvor en hage (land) blir plantet, et paradis som skulle utvide seg utover hele Jorden, for hele Jorden er Hans (2.Mos. 19:5, Sal. 50:12, Jes. 66:1, Jer. 27:5). Legg merke til at Gud plantet en hage, noe vi kan sammenligne med det frø som er plantet i oss kristne og en hage vokser frem. Lignelsen om dette frøet og dette Himmelens rike finner du i Mat. 13:31 og Luk. 13:19 og dette rike skal vokse seg større enn andre hagevekster. Jeg tror ikke Guds velsignelser til menneskene var begrenset til en liten hageflekk plantet mot øst i Eden, men skulle vokse og fylle hele jorden (1.Mos. 1:28), en befaling vi også finner igjen i misjonsbefalingen (Mat. 28:18-20).

Dessverre ble dette landet mistet ved fallet, men Gud har ikke endret sin plan med å gi menneskene et land og en forsmak av himmelen av den grunn, men gir Abraham en forsmak av himmelen, reflektert i et billedspråk i lovnaden gitt til ham (1.Mos. 12:1). Gud er mer spesifikk og indikerer utvidelsen av landet i 1.Mos. 15:18 og i 1.Mos. 17 blir lovnaden gjentatt og utdypet. Disse lovnadene er også gjengitt til Moses i 2.Mos. 3:8 med beskrivelse av et land der melk og honning flyter.

Igjen, disse bildene er paradigmer (forbilde, mønster) og var nødt til å vente til det Nye Testamentet for sin virkelige oppfyllelse av lovnaden. Israel er sannelig et flott land, men det flyter bokstavelig talt ikke av melk og honning, men billedelig flyter sannelig det himmelske Jerusalem av melk og honning. 🙂

Landet i GT var heller ikke endelig i seg selv, for hva skulle intensjonen da være at tabernaklet ikke var planlagt å ha noen bestemt lokalitet i Guds plan for forsoning, men den pekte på Jesus Kristus som ville “tabernakle” blant Sitt folk gjennom den Hellig Ånd. Heller kunne aldri offersystemet sone for synd men var en skygge av det ultimate offer den syndefrie Guds sønn, Jesus Kristus, gjorde. Lovnadene om et land til Abraham var noe Abraham skulle få oppleve i paradis og var ikke en lovnad om en permanent og evigvarende besittelse av Midtøsten.

Heb. 11:10-16 må vel være den eneste legitime tydningen av Abraham-pakten for Kristne:

For han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper. Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange en ætt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder, for hun regnet Ham for trofast som hadde lovt at dette skulle skje. Derfor ble det også født fra én, og det fra en som var så godt som død, så mange som stjernene på himmelen, ja, utallige som sanden på havets strand. Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland . Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem.” 

abraham-starsDet himmelske er ikke allegorisk eller ikke-bokstavelig, men det motsatte. Det himmelske er den fullkomne sanne tilstand av virkeligheten. Den himmelske byen Jerusalem der oppe, som patriarkene så, var ikke en tåkete uklar eterisk idé. Det er den ultimate virkelighet som vi bare har en forsmak på i vår nåværende tilstand.

Kristne har ingen problemer med å se oppfyllelsen av løftene/pakten i personen Jesus Kristus og det verket Han gjorde. Men ingen tolkning av aspektet landet i pakten med Abraham kan bli skilt fra de andre aspektene av pakten. For det første velsignet Gud alle folk fra alle nasjoner i Ham, for det andre trukket dem inn i en pakt med Gud der, for det tredje, det er verken er mann eller kvinne, jøde eller greker, men alle medlemmer av et hellig folk frelst av nåde. Hvordan kan da løfte om Land settes i en helt annen kategori og være besittet utelukkende av jøder?

Kristen-sionistene arumenterer også at dette landsløfte, i følge Gud skulle være en evigvarende besittelse, men vi kan ikke oversette “hele Kanaans land, til evig eiendom” (1.Mos. 17:8) bokstavelig, det vil sette oss i en motsigelse på lik linje med melk og honning som jeg beskrev ovenfor. Ønsker du likevel å tyde dette bokstavelig, er det noen spørsmål du må besvare: Skal Levittene “bære Guds ark, for Herren har utvalgt dem til å bære Guds ark, og til å gjøre tjeneste for Ham til evig tid.” ? (1.Krøn. 15:2) Ble Aron og hans sønner bokstavelig talt “utvalgt for at han skulle hellige alt det som hørte til Det Aller Helligste, han og hans sønner til evig tid,”? (1.Krøn. 23:13). Skal templet, eller som Gud sa: “… huset og i Jerusalem, som Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg legge Mitt navn for all tid.”? (2.Krøn 33:7). Er disse blitt oppfylt bokstavelig på jord eller billedlig i Kristus og menigheten?

Vi kan også legge merke til at Kristen-sionistene fortsetter å bruke navnet «Det Hellige Land» på Israel i dag. Vi vet fra bibelen at ingen stedet er Hellig foruten de steder hvor Herren er, noe 1.Mos. 3:1 illustrerer for oss når Gud  sa: «Kom ikke nær dette stedet! Ta sandalene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.», for bare Han er Hellig. Når Gud da ikke har det templet i Israel, som Han rev i år 70 e.kr., som bolig lenger men heller tatt bolig i de Kristene som nå er blitt «…en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk,…» (1.Pet.2:9), kan vel ikke Israel som land lenger kalles «Det Hellige Land» ?

Et annet argument som høres blant Kristen-sionistene er at fordi Jødene aldri bokstavelig okkuperte hele landet som ble lovet til Abraham, fra Nilen til Eufrat, vil dette løfte bli oppfylt i fremtiden. Dette innebærer ikke bare Vestbredden, men omfatter hele midtøsten. Igjen motsigelser og de ignorerer den måten GT forfatterne forsto Guds løfter til Abraham.

Til Josva bekrefter Gud “Vær frimodig og sterk, fordi du vil lede disse menneskene til å arve landet jeg sverget deres fedre å gi dem” (Jos. 1:6). Spørsmålet er om Israel arvet det og i Josvas bok finner vi svaret.

“Slik tok Josva hele landet som Herren hadde sagt til Moses. Josva gav det som arv til Israel, ut fra stammeoppdelingen deres. Så hadde landet ro fra striden.” (Jos. 11:23). 

Herren gav Israel hele det landet Han hadde sverget å gi deres fedre, og de tok det i eie og bosatte seg der. Herren gav dem ro rundt på alle kanter, slik Han hadde sverget for deres fedre. Ikke en eneste mann av alle fiende deres kunne stå seg mot dem. Herren overgav alle fiendene deres i deres hånd. Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.” (Jos. 21:43-45). 

Ganske sterke uttalelser på at de allerede hadde fått hele landet, alt det Gud hadde lovet dem og ikke bare litt. Å si at visse løfter ikke er oppfylt er egen produserte tanker av dem selv, for Josva sier uttrykkelig at “Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.” 

Andre bevis på at Israel hadde allerede fått det Gud hadde lovet dem finenr vi bl.a. i Nehemia som skriver og ser tilbake på det første exil og bekrefter i lovprisning til Gud oppfyllelsen av løftene til Abraham.

“Du gav dem også kongeriker og mange folk, og delte dem opp i områder. Så tok de i eie landet til Sihon, landet til Hesjbons konge, og landet til Og, Basans konge. Du lot også deres barn bli mange som stjernene på himmelen, og Du førte dem inn i det landet som Du hadde sagt at deres fedre skulle dra inn og ta i eie.” (Neh. 9:22-23). 

Jeg blir mange ganger sittende overraskende å se at det er god grunn til å tro de Gamle Testamentes hellige hadde en kunnskap om frelses-sannheten som var langt større enn vi kanskje lett beslutter fra våre egne antagelser i dag (se bl.a. John 8:56, Gal 3:8). En ting kan vi være sikkre på; Abrahams tro, Moses, Josva, og Daniel, har aldri blitt overgått.

(Er Abraham, troens far, egentlig mer fjernt fra meg enn andre kristne i dag? Det er bemerkelsesverdig å se hvor mange kristne og frie religiøse ånder i vår egen tid som ser det som en selvfølge at de vet mer om Gud enn Abraham, Guds venn, bare fordi de lever noen tusen år senere). 

Hva mener du? 

Reklamer

Eskatologi i Bibelen 5: Veene, Mat. 24


Er virkelig enden nær?

Vi har gått igjennom Jesu advarsler til sine disipler om falske kristuser, falske profeter og kriger og rykter om kriger. Dette er ting de ser og hører men det skal bli verre, for Han sier videre at dette er bare begynnelsen av veene.

De skal bli utsatt for trengsler, de skal bli drept og hatet på grunn av Jesu navns skyld (Mat. 24:9). Det er mange steder i Bibelen som forteller oss om at de ble utsatt for trengsel og at de ble myrdet. En av den verste forfølgeren var Paulus selv før han ble møtt av Jesus på vei til Damaskus (Apg. 9:3-9).

Her er noen skriftsteder du kan kjekke ut angående jødenes forfølgelse av de kristne: Apg. 4:3; 5:18-33; 6:12; 7:54-60; 8:1ff; 9:1-4, 13, 23; 11:19; 12:1-3; 13:45-50; 14:2-5, 19; 16:23; 17:5-13; 18:12; 20:3, 19; 21:11, 27; 22:30; 23:12, 20, 27, 30; 24:5-9; 25:2-15; 25:24; 26:21. Du kan også lese 2.Kor. 11:24; 2.Tess. 2:14-15; Heb. 10:32-34; Åp. 2:9; 3:9.

Som vi ser var det ikke lett og noen ble drept av Jødene som forfulgte dem (Apg. 7:54-60). Dette er alt etter det Jesus sa til Fariseerne og de Skriftlærde: “Se, derfor sender Jeg dere profeter, vise menn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, og noen av dem skal dere piske i synagogene deres og forfølge fra by til by.” (Mat. 23:34).

Så kommer advarselen at de ville bli hatet av “alle folkeslag” som er den keiserlige forfølgelsen og stormanngrep (år 64-68 e.kr.) før ødeleggelsen av tempelet (år 70 e.kr.). Denne forfølgelsen startet med Nero og er betegnet som den verste og mest smertefulle Romerske forfølgelse. (November 64 e.kr. til Neros død i Juni 68 e.kr.). Tacitus skriver:

“Men alle menneskelige anstrengelser, alle overdådige gaver fra keiseren, og blidgjøring av gudene, ville ikke den onde troen på at brannen var et resultat av en bestilling bli borte. Følgelig å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på én klasse, hatet for sine avskyeligheter, folk kalt kristne. …” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:10 tar Jesus for seg anstøt og angivelse; “Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi hverandre og hate hverandre.” Dette kan vi også finne i forskjellige dokumenter. F.eks. sier Paulus til Timoteus i 2.Tim. 1:15 “… alle de i Asia har vendt seg bort fra meg. …” og videre i 2.Tim. 4:10 “For Demas har forlatt meg fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden.” Også Johannes forteller dette da han i 1.Joh. 2:19 sier:

“De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For hvis de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at de skulle bli åpenbart at ingen av dem var av oss.” 

Hebreerbrevet viser oss at det faktisk var et frafall blant kristen-konverterte jøder. I Heb. 10:25 leser vi at Paulus maner dem til å ikke svikte forsamlingen slik de som gikk ut av dem gjorde. Han sier også at “… som dere ser at Dagen nærmer seg”, som indikerer at de venter en spesiell dag, som er “enden”. Som nevnt før er ikke dette dagen til Herrens gjenkomst men dagen til Herrens komme i dommens sky, over Jerusalem.

I Tacitus verker “The Annals”, og fortsettelsen på verset som jeg brukte ovenfor, er det tydelige spor av denne angivelsen av de kristne:

“… på deres informasjon, ble en enorm mengde dømt, ikke så mye av den forbrytelse å sette fyr på byen, som av hat mot menneskeheten. Hån av alle slag ble lagt i døden. Dekket med skinn av dyr, ble de revet opp av hunder og omkom eller ble naglet til et kors, eller ble dømt til flammene og brent, for å tjene som en nattlig belysning, når dagslyset hadde utløpt.” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:12-14 sier Jesus at det skal bli lovløshet, kjærligheten skal bli kald, den som holder ut skal bli frelst og at evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme.

Vi har vært inne på noe av dette allerede, da angivelse og forfølgelse ikke akkurat kvalifiserer til lovlydighet og kjærlighet. Lovløshet er ikke bare å bryte Guds lov men også å gå imot en sann Kristen “Men et annet er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv» Hele loven og profetene henger på disse to bud.” (Mat. 22:39-40, se også Gal. 5:14).

Uttalelsen “Den som holder ut til enden skal bli frelst” er som et ekko og gjentagelse av det Jesus sa til disiplene i Mat. 10:22, da Han sender dem ut for første gang blant sine egne i Israel. Der sier Han: “Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.” Kanskje ikke så mye fysisk men åndelig ved at de holder seg til troen. Det er som om Han allerede her advarer dem og viser dem hva de egentlig har i vente etter Jesu oppstandelse og før Guds dom over Jerusalem.

Når vi nå leser vers 14, kan vi jo nå lure på hvordan evangeliet kunne nå ut til hele verden før år 70 e.kr? (24:14), det høres temmelig umulig ut og det var også umulig at det skulle skje i den tanke at det gjaldt hele jordkloden.

Ordet “Verden” (oikoumene) som er brukt her forekommer flere ganger i NT og er veldig ofte ment om Romerike som f.eks. “Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.”  (Luk. 2.1), eller “En av dem, en ved navn Agabus, stod da fram, og ved Ånden viste han at det skulle komme en stor hungersnød over hele verden fra Apg. 11:28.

Hvis vi går tilbake til Mat. 10:5 ser vi at disiplene ikke skulle gå til hedningene / nasjonene og at de er begrenset til kun jøder. Men i vers 18 og 19 ser vi at de skal bli overgitt til “landshøvdinger og konger… som er et vitnesbyrd for dem og for hedningene” (se Mat.24:14), som tyder på at Jesu så frem til en videre fremtidig utspredelse av evangeliet.

Videre i vers 23 i Matteus 10, sier Jesus: “Når de forfølger dere i den ene byen, da flykt til en annen! For sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke være ferdige med byene i Israel før Menneskesønnen kommer.”

Så i Matteus 24:14 tar Jesus bort grensene som gjelder bare Israel, til nå også å gjelde nasjonene / hedningene. Dette kommer også rimelig klart frem i  Hans andre “Utsendelsen av disiplene” i Mat. 28:18-20 “Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Amen”. Med andre ord sier Han egentlig at evangeliet skal bli talt ut til andre menneskegrupper utenfor de jødiske, før enden (av templet) kommer.

Det er interessant å lese i Apg. 2:5 at “det var mennesker fra hvert folkeslag under himmelen” som var samlet og hørte vitnesbyrdet om evangeliet, og jeg mener dette også møter de krav som er i 24:14 “… som et vitnesbyrd for alle folkeslag, …” , i det minste representerer det.

Angående å tale evangeliet ut sier Paulus i Rom. 10:18 “Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ende.” Dette sa han ca år 55 e.kr. og det skulle være nok tid igjen til år 70 e.kr. da enden kom. Han åpner Romerbrevet med å si “Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, fordi deres tro forkynnes i hele verden (Rom.1:8).

Vi kan jo spørre; kan vi virkelig forvente at evangeliet var talt ut over hele den vestlige verden (f.eks. Amerika) før år 70? Kan vi virkelig forvente at Claudius telte alle boliger og de som bodde i dem i den vestlige verden, Kina eller Australia. Kan vi virkelig tro at hungersnøden rakk hele veien over Himalaya til Kina under Claudius regjeringstid?

Hvorfor bruker jeg tid på å forklare orde “verden” i vers 14 i Matteus 24? Fordi dispensasjonistene har en lei tendens til å bruke vers 14, og ordet “verden” rund om i Bibelen, til å gjelder hele jordkloden og for å få det til å passe inn i deres lære om tusenårsriket og Herrens dom over Jerusalem i nær fremtid.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ann = Annals, Cornelius Tacitus 

Verkene av  Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer, Mat. 24


Kriger og rykter om kriger

Denne gangen blir det litt lesing, fordi jeg har tatt med en del utdrag fra andre historiske skrifter. Du får ha tolmod med meg, men ta tid med å lese igjennom disse historiske nedskrivningene, du kan finne dem interessante.

Mat. 24:6-7
“Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se da til at dere ikke blir skremt! For alt dette må skje , men enden er ikke ennå.”

— “Det er så mye grusomme kriger og for å ikke snakke om katastrofer rundt omkring i verden i dag at enden snart er her”, — hører jeg mange si. Dette sier de fordi de har lært at enden snart vil komme. Det er flere naturlige grunner også men det får jeg ta opp i en artikkel. Men er kriger og katastrofer i seg selv en indikasjon eller tegn på verdens ende? Det har faktisk vært kriger i verden nesten kontinuerlig, og også katastrofer.

La meg se, vi har… 100 års krigen mellom Frankrike og England (1337 – 1453), Venetian-Tyrkiske krigen (1416 – 1573), Napoleon krigen (1803 – 1814), Opprettelsen av Ottoman imperiet som vokste ved mange kriger (1290-1923) osv, for å ikke snakke om alle før, imellom og etter disse. Her er en liste over kriger igjennom historien.

Hva med naturkatastrofer? Det er vanskelig å måle de “verste” katastrofene da de måles så forskjellig, enten med styrke eller antall døde, men katastrofe er det likevel. Disse er også bare håndplukket av meg.

  • 1138, Syria – Et jordskjelv tar livet av 230.000 mennesker.
  • 1228, Nederland – 100.000 mistet livet i en flom da en dike falt sammen.
  • 1347 – 1350, Verden – Svartedauen tar livet av omtrent 20 millioner i Europa (mellom 25-33% av Europas befolkning). Millioner i Asia og Afrika.
  • 1556, Kina – Jordskjelv i Shansi dreper omkring 830.000 mennesker.
  • 1649, Spania – Pest tar livet av 80.000.
  • 1783, Island – et vulkanutbrudd (som inkluderte den største basalt strømmen i nedtegnet historie) forgiftet øyas beitemarker og forårsaket sult av ca 25% av befolkningen – 30 000+ mister livet.

Også er det én katastrofe jeg gjerne vil ta med som ble lagt merke til over store deler av verden. Tambora vulkanen som ligger på øya Sumbawa i sør Indonesia brøt ut 6. april 1815 og varte til 11. april 1815. Men det var på slutten, mellom 10. til 11. april at den var kraftigst. Kraften er rangert som 7 på den Vulkanisk eksplosjonsgrense Index, noe som gjør utbruddet til den kraftigste i nedtegnet historie, fire ganger kraftigere enn 1883 Krakatoa utbruddet som i seg selv var meget kraftig og som hadde nesten samme virkning.

All vegetasjon på Sumbawa øya var forbrent eller rykket opp, 92.000 mennesker ble drept, de fleste av sult, og det var det største tap av liv som følge av et vulkanutbrudd i historisk tid.

Den fine asken forble i atmosfæren i 3 år og dekket hele planeten og dekket solen så det forårsaker praktfulle solnedganger og det berømte «Året uten sommer» i både Nord-Amerika og Europa. Asken forstyrret været og forårsaket at den globale temperaturen ble senket så mye som 0.4–0.7 °C i gjennomsnitt, en enorm nedgang. (Mat. 24:29; Åp.6:12; Åp. 9:2)

1816 var av kaldeste året på 1810 tallet, og 1810 tallet var den kaldeste tiåret i det århundret på grunn av utbruddet. 30,4 cm snø falt i Quebec by fra 6. til 10. juni 1816. Avlinger i hele den nordlige halvkule ble alvorlig skadet. (Åp. 6:6)

Det ser nesten ut til at denne hendelsen alene oppfyller alle krav til tegn alene (les skrift stedene jeg har lagt til) og Napoleons krigen var akkurat slutt.

Som vi ser er ikke kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer noen varsel for endetiden i seg selv, da skulle det ha vært mange Jesu gjenkomster allerede. Men kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer er kraftige og betydningsfulle holdere av tegn til enden — av Templet.

Vi må ikke glemme, men ha i minne at Jesus taler til disiplene (Mat.24:2-3 og til “denne generasjonen” (Mat.24:34), og at han taler om “det templet” (Mat.24:2). Han hadde allerede talt til fariseerne og de skriftlærde at de var barn av de som drepte profetene (Mat.23:29-31) og dommen skulle komme over “denne slekt” (altså deres slekt) (Mat.23:36).

Selvfølgelig er det nytteløst å advare om kriger midt i en krig, så det må være en tid her som var full av fred. Romerike var på den tiden et imperium med fred og var vel kjent for det, kalt pax Romana (Den Romerske Fred), Den startet med Augustus i år 27 f.kr. og varte til 180 e.kr. Fredsperioden er også nevnt i flere historiske nedskrivninger som hos bl.a. Origen; “overflod av fred som begynte ved Jesu fødsel” (fritt oversatt).

Det er også interessant å se de skolerte noterer seg, “I det anstendige Romerriket forble denne perioden av fred forholdsvis uforstyrret fram til tidspunktet for Nero”… som er han som startet den Jødiske krigen som igjen endte med ødeleggelsen av templet. Ved Neros død var pax Romana delt inn i flere grener og det fulgte en turbulent tid med “året med de fire keiserne” (Juni 68 e.kr. – Juni 69 e.kr.). Det var så turbulent at det førte nesten til at Romeriket kolapset.

Med et slikt imperie og med en så vel kjent fred i lang periode var det nå utenkelig og uventet av de fleste at det skulle bryte ut kriger, og de kristne skulle nå huske hva de var advart mot og hva Jesus profeterte (Mat. 24:6 – 9). Romerikes krig med Jødene involverer også mange andre hærer med hestefolk fra Romerikes “med”-konger. Josephus never soldater fra Caesarea, Syria og andre nasjoner (War, 3:1:3). Ikke nok med det, men under den Romerske sivile krigen (68 – 69 e.kr), ville mange andre land bryte kompaniskapet med Romeriket.

Tacitus, en Romersk historiker, skriver:

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi registrerer at det er bokstavelig talt folkeslag mot folkeslag, rike mot rike (Mat.24:7). Og hvis du snakker om vedenskriger, ja så er dette også en av dem.

Hva med katastrofer; sult og jordskjelv.

I Apg. 11:28 kan vi lese det blir nevnt hungersnød over hele “verden” (som sagt er ikke “verden” som nevnt i Bibelen ment hele jorden, men den dagens verden som Romerike regjerte over), det er også en vel kjent hungersnød som herjet Jerusalem, Josephus skriver:

“Men hungersnøden var for vanskelig for alle andre lidenskaper, og det er ødeleggende for ingenting så mye som til anstendigheten, for det som var ellers verdig ærbødighet var i dette tilfellet foraktet; idet barna trakk selve godbiter at deres fedre åt ut av sine egne barns munner, og hva som var enda mer å beklage, så gjorde også mødrene mot sine spedbarn, og da de som var mest kjært ble fortapt under sine hender, var de ikke skamfulle for å ta fra dem de aller siste dråpene som kan bevare deres liv.” (War, 5:10:3) 

La meg også her ta med en spesiell hendelse, som griper meg.

“Det var en viss kvinne som bodde hinsides Jordan, hennes navn var Maria, hennes far var Elasar, i landsbyen Bethezob, som betyr hus av isop. Hun var fremtredende for hennes familie og hennes rikdom, og hadde flyktet til Jerusalem med resten av folket, og var med dem beleiret der på dette tidspunktet. De andre effektene fra denne kvinnen var blitt allerede grepet, slik jeg mener som hun hadde med seg ut av Perea, og flyttet til byen. Hva hun hadde verdsatt opp, dessuten, som også hva maten hun hadde klart å redde, hadde også blitt røvet av de grådige vaktene som kom hver dag løpende inn i huset hennes med det formål. Dette satte den stakkars kvinnen inn i en meget stor lidenskap, og av de hyppige bebreidelser og skjellsord hun øste på disse grådige skurker, hadde hun provoserte dem til vrede mot henne, men ingen av dem, enten ut av indignasjon hadde hun reist mot seg, eller ut av medlidenhet i hennes tilfelle, ville ta bort hennes liv, og hvis hun fant noe mat, oppfattet hun strevet var for andre, og ikke for seg selv; og det var nå blitt umulig for henne på noen måte å finne noe mer mat, mens hungersnøden gjennomboret henne gjennom tarmer og marg, når også hennes lidenskap ble avfyrt til en viss grad utover hungersnøden selv; heller ikke hun rådførte seg med noen ting, men med hennes lidenskap og den nød som hun var i. Hun prøvde deretter en mest unaturlig ting ; og snappet opp hennes sønn, som var et barn som suget på brystet, sa hun, «O du ulykkelige spedbarn! For hvem skal jeg bevare deg i denne krigen, denne hungersnøden, og dette opprør? Som til krig med romerne, hvis de bevare våre liv, må vi være slaver. Denne hungersnøden vil også ødelegge oss selv .. før slaveriet kommer over oss. Likevel er disse opprørske svindlere mer grusomme enn begge de andre. Kom igjen, vær du min mat, og være du et raseri mot disse opprørske tjenerne, og et ord til verden, noe som er og nå ønsker å fullføre de ulykker som er av oss jøder. «Så snart hun hadde sagt dette, drepte hun sin sønn, og deretter stekte ham, og spise den ene halvdelen av ham, og holdt den andre halvparten skjult. Etter dette kom opprørerne inn i øyeblikket, og lukter den skrekkelige duften av denne maten, truet de henne at de ville skjære strupen over på henne umiddelbart hvis hun ikke viste dem hva mat hun hadde fått klar. Hun svarte at hun hadde spart en veldig fin del av det for dem, og dertil avdekket det som var igjen av hennes sønn. Hvorpå de ble grepet av en redsel og undring i sinnet, og stod forbauset over synet, da hun sa til dem: «Dette er min egen sønn, og hva har blitt gjort, var min egen skyld Kom, spis av denne maten;! For jeg har spist av den selv. Ikke lat til å være enten mer øm enn en kvinne, eller mer medfølende enn en mor, men hvis du vil være så samvittighetsfull, og ikke avsky dette mitt offer, som jeg har spist en halv, la resten bli reservert for meg også». Etter når disse mennene gikk ut skjelvende, var de aldri så mye forskrekket ved noen ting som de var på dette, og med litt vanskeligheter forlot de resten av det kjøtt til mor. Hvorpå hele byen var full av denne fryktelige handlingen umiddelbart, og mens alle la denne elendige saken for sine egne øyne, skalv de, som om denne uhørte handling hadde blitt gjort av seg selv. Så de som var slik opprørt av hungersnøden ønsket svært gjerne dø, og de som allerede er døde ble aktet glade, fordi de ikke hadde levd lenge nok til enten å høre eller se disse elendighetene. (War. 6:3:4) 

Legg merke til hva som egentlig skjer. Hvis du leser 5.Mos. 28:55 ser du at dette er forbannelsen over de som ikke er Herren lydig. Jeremiah profeterer over det samme i Klag. 2:20. Israel har lenge vært ulydig og nå viser forbannelsen seg og dommen venter rett rundt hjørnet. Dette minne oss også sterkt på Matteus 24:19. “Og Ve dem som er med barn, og til dem som gir die i de dager!” 

Vi tar med oss et par andre nedskrivninger også som omhandler jordskjelv i området på den tiden.

“…et jordskjelv rystet hele Kreta på en gang, og et brøl av torden hørtes å komme, ikke fra skyene men fra jorden, og havet trakk seg tilbake omlag syv stadier. Og de fleste av dem var redde for at havet, ved trekker seg tilbake på denne måten, ville dra tempelet etter seg, så at de ville bli båret bort …noen reisende kom fra Cydoniatis og kunngjorde at på selve dagen da tegnet skjedde og ved samme time midt på dagen, steg en øy opp av havet mellom Thera (Santorini) og Kreta.”
(Philostratus, Life of Apollion, 4:11)

Apamea, også, som hadde blitt rystet av et jordskjelv, hadde sin skatt ettergitt i fem år.
(Tacitus, 12:58 – 48-54 e.kr.)

I samme konsulembete en gymnastikksal ble helt oppslukt av et lynnedslag, og en statue av Nero innenfor det ble smeltet ned til en uformelig masse av bronse. Et jordskjelv rev også en stor del av Pompeii, en folkerik by i Campan. (Tacitus, 15:22 – 62-65 e.kr.)

En av de berømte byene i Asia, Laodikea, ble samme år styrtet av et jordskjelv, og, uten noen lindring fra oss, gjenopprettet de seg selv av sine egne ressurser. (Tacitus, 14:27 – 59-62 e.kr).

For de disiplene som hørte på hva Jesus sa til dem, var det nok mulig mer interessert i området de selv levde i:

…Men skammen som ville møte dem i tilfelle de kom tilbake uten å gjøre noen ting i det hele tatt, så langt overvant deres anger, at de lå hele natten foran muren, men i en svært dårlig leir, for det brøt ut en uhyre storm i natten, med den ytterste vold, og veldig sterk vind, med de største skurer av regn, med uavbrutte lyn, fryktelige torden, og forferdelig rystelser og brøl fra jorden, som var i et jordskjelv. Disse tingene var en manifest indikasjon på at noen ødeleggelse kom over menneskene, når verdens systemet ble satt i denne lidelsen, og noen ville gjette at disse underverk forutså noen store ulykker som kom. (War, 4:4:5 – 70 e.kr.).

Jeg prøver ikke her å nedgradere alvoret i andre katastrofer vi kan oppleve i vår egen tid, for de kan være forferdelige og rystede, men de taler ikke om at «enden» er nær. Jeg prøver å belyse hva Bibelen forteller oss om disse tingene og at de ting Jesus forklarte disiplene på Oljeberget den kvelden var om deres egen tid og ikke vår tid, 2000 + år frem i tid.

Det er mulig du sitter med flere spørsmål enn du startet med, slik som meg, men jeg håper virkelig jeg kan gi deg gode svar i Skriften på dine spørsmål. En annen ting er at det svaret Bibelen gir, er det svare den gir. Det er ikke alltid den gir det svare vi selv vil ha.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ant = Jewish Antiquities, Flavius Josephus.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist = History, Flavius Josephus.  

Verkene av Flavius Josephus, Tacitus og Philostatus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.