Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Reklamer

Åpenbaringen del. 6 – Det Andre Dyret


English version here 

“Deretter så jeg et annet dyr som kom opp fra jorden, og han hadde to horn som at lam og talte som en drage.” (Åp. 13:11). 

Vi har nå tatt for oss to karakterer i Åpenbaringen, nemlig skjøgen og dyret som kom opp av havet (Åp. 13:1, 2, 11). Men Johannes så også et annet dyr, og dette dyret kom opp fra jorden, den hadde to horn som et lam og talte som en drage. Det er altså to dyr vi har med å gjøre i Åpenbaringen. Vi skal nå se på dette andre dyret fra land.

Før vi begynner med det andre dyret skal jeg bare ta med en viktig ting som omhandler begge disse dyrene, og det er dragen som jeg bare nevner litt innimellom. Dragen er nært knyttet til begge disse dyrene og det er ganske interessant å se parodien i treenigheten der det andre dyret er tilpasset dragen og dyret fra havet (det første dyret, Åp. 13:2, 11; sml. 16:13). Dragen kommer fra himmelen (Åp. 12:4), det første dyret fra havet (Åp. 13:1) og det andre dyret fra land (Åp. 13:11). Dyret fra havet og dyret fra land er linket til dragen som er Satan, som vi kan se i Åp. 13:2, 11.

Det at det andre dyret trer fram etter dyret fra havet betyr at det er underordnet dyret fra havet og har mindre kraft. Vi ser dette også ved at den bare har to horn i motsetning til dyret fra havet som har 10 horn. (les om horn og makt). Det andre dyret vil “utøve all den makt det første dyret hadde”, og får alle “til å tilbe det første dyret, som fikk det dødelige såret legt” (Romerriket og keiseren). (Åp. 13:12).

Vi ser at det andre dyret ikke har mer makt enn hva det første dyret gir det, men hvem er dette andre dyret som kommer opp fra land/jorden og som nærmest tjener det første dyret og er i tjeneste for Satan? Johannes setter oss faktisk på sporet allerede i Åp. 1:7, der han assosierer “jorden” (landet) med Israels stammer, altså Israels land. (les Åpenbaringen del 1). La meg prøve å forklare “land-dyret”.

Den historiske betydningen av templet og Israels lederskap kan gjenkjennes ved at presteskapet var en sentral og dominerende politisk-økonomisk institusjon. Torah’en tjente som en konstitusjon og en lov-kodeks for tempelstaten, sentrert i Jerusalem. De skriftlærde og fariseerne igjen, tjente som en medierende politisk-økonomisk-religiøst funksjon i denne judeiske tempelstaten.

Det var to viktige posisjoner som hadde kontroll over Israel, det ene var det som tilhører byen (Jerusalem) og det andre var det som hørte til templet, som ofringer. Fikk du kontroll over disse to hadde du makt, noe fariseerne og de skriftlærde hadde, for ingen jøde ville gi opp sine ofringer. De hadde kontroll på hvem som kunne ofre, salg av offergaver osv. Det vil med andre ord si at templet var viktig av den grunn at det var Guds bolig og at det var der de ofret til Ham. Jerusalem var den hellige Guds by som templet stod i, dermed var disse to uadskillelige og var senteret for hele nasjonen Israel. Josephus gir oss et bilde av disse to posisjonene for kontroll av Israel:

“… forsøkte hun å få besittelse av de befestede steder som var om byen, som var to, den ene tilhører selve byen, den andre tilhører tempelet, og de som kunne få dem i deres hender hadde hele nasjonen under deres makt, for uten kommandoen av dem var det ikke mulig å tilby sine ofre, og til å tenke på å gi opp disse ofrene, er til enhver jøde tydelig umulig, som er fortsatt mer klar for å miste livet enn å utelate den guddommelige tilbedelse som de har vært vant til å betale til Gud.” (Ant. 15:7:8). 

Som jeg nevnte ovenfor, kom det en tid da en elite tok over og styrte dette med egen makt. Denne regjeringsmakta var dominert og satt sammen eksklusivt av høyeste-prestene, andre fremstående og de ledende fariseere som ble betrodd et herredømme over nasjonen, som Josephus skriver: “…ble regjeringen et aristokrati, og de høye prestene ble betrodd med et herredømme over nasjonen.” (Ant. 20:10:1).

Det Johannes gjør i Åpenbaringen 13:11-18 er å eksponere den onde karakteren til land-dyret, som var frafallen i sin gudstjeneste og forvaltning. Dette er et bakteppe til da Kristus prøver de jødiske lederne i evangeliene, og forfølgelsen av de kristne i synagogene og templet i Ap.gj. Det er en moralsk link mellom dragen (Satan), sjø-dyret (Roma) og land-dyret, som er Israels høyeste-prestelige aristokrati. Satan og Israel er allerede linket sammen i Åp. 2:9 og 3:9 der Jesus kaller de “Satans synagoge”. (se også Joh. 8:44, Åp. 2:10).

Men hvordan virker dette at dyret utøvde all makt som det første dyret hadde? Det er nok ikke all autoritet slik som et kongedømme har, som å dra inn skatter, sette inn ombud, bygge veier eller stille en hær osv., det er snakk om her. Det er heller snakk om en makt Satan søker fra sitt oversiktlige sted i himmelen, som å overvinne Guds frelses-hensikt ved å sikre Kristi død (Åp. 12:4) og anklage brødrene (Åp. 12:10) til deres død (Åp. 12:11) ved hjelp av forfølgelse (Åp. 13:13, 17). Land-dyret reflekterer sjø-dyrets autoritet som ble gitt ham av dragen (Satan) for å gå til krig mot de hellige (Åp. 13:7). Dette er den autoritet som ble gitt og som det er snakk om.

Land-dyret utøver ikke makten uavhengig av sjø-dyret, men i nærvær av ham. (Åp. 13:12).  I Åp. 19:20 ser vi at land-dyret er den falske profeten og at land-dyret etterligner nå de sanne profetene som opererer foran jordens Herre (Åp. 11:4). Herrens profeter besitter ikke Herrens fulle makt uavhengig av Ham. På samme måte besitter ikke Israel Romas autoritet uavhengig av Roma. Israel er underordnet Roma.

Selv om fariseerne falskt anklaget de kristen for lovbrudd (Joh. 19:7, Apg. 23:29; 25:24) og konfronterte Jesus om Han aksepterte den Mosaiske straff for lovbrudd (Joh. 8:3-5), kunne de lite gjøre da Roma hadde reservert sin autoritet til å utøve straff til seg selv. Josephus er igjen behjelpelig med informasjon om hvordan dette forholdet ble da Judea ble redusert til en provins.

“Og nå ble Arkelaus, en del av Judea, redusert til en provins og Coponius, ble en av hestesport orden blant romerne sendt som en prokurator, med makt til [liv og] død satt i hendene av Caesar.” (War. 2:8:1). 

Roma hadde makt i hele provinsen og selvfølgelig midt inne i Jerusalem, noe som kommer klart frem da Pontus Pilatus forklarer Herren: “Vet du ikke at jeg har makt til å korsfeste Deg, og makt til å løslate deg?” (Joh. 19:10-11). Da Roma hadde denne makten, måtte de jødiske lederne anmode de Romerske autoriteter til å håndtere saken deres mot Jesus. (Joh. 18:31).

Når du nå er i Johannes 19 kan du jo lese fra versene 1-16 og se land-dyret manipulerer sjø-dyret til å utøve sin makt gitt av dragen. Det var dragen som gav sjø-dyret makt og vi ser land-dyret reflekterer dette ved å mane sjø-dyret til å utøve straffen. Dette er det rettslige drama i Åp. 1:7 dreier seg om og en annen karakter som vi finner midt i dette dramaet er “det slaktede lam” (Åp. 5:6, 12; 13:8 sml. 5:8).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ant.= Antiquities, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Fra vanskelige til bedre tider


Utviklingen av Kristi Kongerike

Alle sier til meg at verden går til helvete og at antikrist snart vil vise seg på verdens scene. Alt går den veien høna sparker og det blir bare verre og verre.

Europa er i gjeld og på kanten av stupet, hvis den ikke allerede har påbegynt sitt fall.

Moralsk faller familiene sammen, aborter, selvmord og stoffmissbruk. Hva som før var utenkelig å gjøre, er i dag akseptert og mye er til og med feiret og opphøyet.

Kriger er en del av planen til antikrist og “New World Order” for å skape en verdensregjering som antikrist skal bruke.

Åndelig var vi en gang stolte av å be bordbønn mens i dag er det ikke lov å synge «Å du som metter liten fugl» eller be «Fader Vår», hverken i barnehager eller skoler. Lærere er redde for å kunne nevne Gud i en sammenheng, i fare for å bli sparket fra jobben. I USA kan de faktisk risikere å bli arrestert og fengslet.

Nei verden blir bare verre og verre. Det kommunistiske styret i Kina fortsetter brutalt å undertrykke ytringsfriheten. Saddam Hussein er tatt, Osama Bin Lande er tatt men Iran har reist seg som en mektig skygge i øst og vil snart gå til krig mot Israel.

Men ikke vær redd, bare hopp ut av denne synkende båten som går til helvete…, det er en del av planen. Jo verre det blir, jo bedre er det, for det betyr at enden er nær og at Jesus kommer tilbake, …sier de til meg.

Så hvem er den skyldige? Venstre skylder på Høyre og Høyre skylder på Arbeiderpartiet. Konspirasjons-teoretikerne skylder på Regjeringen, store bedrifter og kirken, og kirken skylder på media for alt dette rotet.

Er det virkelig slik? Hvis vi slipper alt vi har i hendene, skaper vi da ikke en selv-oppfylt profeti? Verden har vel opplevd slike ting før også, hvordan kan du da si at dette er tegnene på undergangen? (les “Eskatologien i bibelen 4”, og resten av føljetongen i de foregående postene). Er ikke Herren større enn han som er i verden? Vil de kristne (menigheten) som er Hans kropp, tape for de onde maktene som herjer jorden og vil de kristne feile så grådig i den misjonen den er gitt? (Mat. 28:18-20). Står ikke Hans ord ved lag? (Mat. 28:18) Er ikke dette det samme som å si at Kristus ikke har makt?

Noen går så langt å si at muslimene vil overta verden og forfølge de kristne, bare fordi de tror muslimene er fienden og at de blir flere enn oss. Var ikke dette Anders Breivik også var redd for? Er det slik vi også skal bli? Men alle som ikke er for Gud er imot Gud, så da må vi også medberegne jødedommen blant flere, som en torn i kjødet (2.Kor. 12:7).

Faktisk øker de kristne i antall i verden. I 1910 var vi ca 600 millioner kristne eller 35% av befolkningen mens vi i dag er mer en 2 milliarder (32% av befolkningen), noe som sier at vi holder stand. I 1910 var vi i Europa 66,3% kristne mens i 2010 var vi bare 25,9%. Men vi har lett for å være så altfor trangsynte og ser kun det som skjer i vårt eget “hjem”. I Afrika var det bare 1,4% kristne i 1910, mens i dag er det hele 23,6%. Ved midten av dette århundret, vil det være tre milliarder kristne i verden – en og en halv gang flere enn muslimer. Faktisk, i 2050 vil det være nesten like mange pinsevenne-kristne i verden som det er muslimer i dag. Går det den veien høna sparker? Uansett hvor ille det ser ut hjemme, er Gud i arbeid over hele verden. Overalt det er forkynt, endrer evangeliet både liv og samfunn.

Vi kan lære noe av historien. Historisk sett kan vi se at Herrens kngerike vokser i etapper, eller vi kan si det vokser i lag, i sjikt. Gud kunne kanskje ha latt det vokse rett til himmels med én gang, men da ville Han måtte ha eliminert oss. Vi er syndere og ved Hans Nåde bruker Han oss i våres oppadgående tider og nedadgående tider. Det er tider da kirken er svak og det er tider da den er sterk.

I de siste 5000 årene har verden levd under serier med grusomheter. Majoriteten av menneskene hadde ingen utdannelse, de kunne hverken lese eller skrive, de ble fortalt hva de skulle tenke, hvilken jobb de skulle ha og hvilken gud de skulle tilbe. Var de uenige i kongen, dronningen eller andre øvrigheter, ventet halshugging eller å bli bindt til en påle og brent på bål. Kulturen var grusom og kongen selv satte seg opp som gud på jord. De hadde rett og slett antikrist midt i kirken.

De hadde ingen sikkerhet og reiste sjelden lenger enn 35 kilometer fra hjemmet. Den øvre klassen i alle nasjoner i alle nivåer hold folk fra å komme høyere opp. Livet var billig, barn og kvinner ble behandlet som eiendom. De døde tidlig av hardt arbeid. Menn ble slaktet ned i et grusomt spill av kriger. Helseomsorg var et ikke-eksisterende ord og halvparten av barna døde før de rakk å bli voksne. Den gjennomsnittlige levealder endret seg ikke mye fra det gamle Egypt frem til midten av 1600 tallet. Var det noen som forsto å leve i vanskelige tider, var det dem. Disse var de som levde med mørke på alle kanter.

Men så skjedde det noe på 1500 tallet, Guds ord ble sluppet løs og når det skjedde begynte alt å forandre seg. Ikke bare ble Bibelen oversatt til forskjellige språk, men den ble forstått av reformatorene og båret ut til folkene. De talte ut til folket at Gud ikke bare var den høyeste i himmelen som du nådde igjennom en organisert kirke og de igjen skulle fortelle hvordan du skulle leve eller hva du skulle gjøre. Kampen mot skjærsild doktrinen startet og prekner som “Når mynt i skrinet klynger, en sjel fra skjærsilden himmelen springer”, ble motsagt. Det var Gud den høyeste over deg som et individ og over din nasjon. Og fordi Han bryr seg om deg, din nasjon og den verden du lever i, den verden som skulle komme (Luk. 11:2, Mark. 10:30, Ef. 1:21), har Han gitt oss sin strategi og gitt sin Hellige Ånd for å gå fremover bringe oss en bedre dag.

Selv i mindre tidsperspektiv kan vi også se Gud i arbeid. Vi kan si det slik som Charles Dickens starter sin bok, ‘A Tale of Two Cities’ – «Det var de beste tider, det var de verste tider». Vi kan i dag gå inn i mange sammenhenger og si “det er de beste tider”, mens i andre sammenhenger er det «de verste tider».

De kinesiske kommunistene fortsetter brutalt å undertrykker ytringsfriheten. I 1990 hadde vi Gulf krigen, i 2001 kapret og styrtet Al-Qaida 4 fly I USA og USA svarte med å gå til krig mot Al-Qaida i Afganistan. I 2003 troppet USA også inn i Irak og felte Saddam Hussein. I de siste 10 årene er det sprengt bomber i forskjellige ambassader rundt om i verden. Egypt og Libya gikk igjennom store uroligheter i 2011. Det er pågående uroligheter i Syria.

Lyse sosiale stråler av håpMen det er også “de beste tider.” I 1989 falt Berlinmuren som delte Tyskland i to og befridde Øst-Europa fra det sovjetiske kommunistpartiets dominans (1990) og Øst-og Vest-Tyskland ble gjenforent (1991). Gisselkrisen i Beirut er slutt, etter mange år med frustrasjon (1991). Sovjetunionen forsvant offisielt, etter å ha brutt inn i tolv uavhengige demokratiske republikker (1992). Nå nylig i 2011 delte Sudan seg i to etter mange år med borgerkrig, og den nye nasjonen Sør Sudan så sitt lys. I tillegg er det bemerkelsesverdige vekkelser av kristne i de ulike tredje-verdens land, samt i det tidligere Sovjetunionen. Urolighetene i Egypt og Libya kan også være en hendelse som leder til positiv fremtid.

Hvem ville for 25-30 år siden ha tenkt at disse rystende verdens begivenheter ville inntreffe? Selv om det er lyse historiske og sosiale stråler av håp, er disse dessverre altfor ofte i skyggen av skyer av politiske tungsinn og røyken av kulturelle omveltninger. En dag vil disse verdens hendelser som er nevnt ovenfor bli forstått som et alt-kontrollerende Guds plan. “Men vår Gud er i himmelen. Han gjør alt som behager Ham.” (Sal.115:3). I dag kan vi bare gjette hva Gud vil gjøre og hva sluttresultatet vil bli.

Jeg vil poengtere at dette ikke er noen form for profetisk kommentar til tider og utider og jeg er heller ikke interessert i avis tolkninger. Jeg tror kristendommen har vært og fortsatt er flau av altfor mange mislykkede profeter i dette århundret.

Den siste mislykkede “profeten” var Harold Camping som spådde verdens undergang og dermed også Jesu komme den 21. mai, 2011. Dette viste seg å stemme dårlig, vi så ingen verdens undergang. Men mannen var ikke snauere enn at han igjen, noen få måneder senere, spådde verdens undergang nok en gang etter å ha innrømmet at han hadde regnet feil første gangen, nå den 21. oktober, 2011. Igjen måtte han ta innover seg skammen da dette ikke skjedde.

At folk har tatt feil opp gjennom tidene kan nok skyldes iver, men det verste med denne uttalelsen er at de som støtter tusenårs-teologien bruker “iver” som et forsvar mot feil antagelser de selv eller andre i samme gruppe gjør. Som unnskyldningen sier de også at tiden ikke er moden enda til å se alle ting i profetiene. På denne måten bruker de de samme unnskyldning på seg selv som de bruker på de som “spådde” feil og var ivrige. Tenk om de kunne være like ivrige på å forkynne Kristi Kongerike som de forkynner endetiden.

Copyright Gospel Communications International, Inc - http://www.reverendfun.com

Er de som tror at tusenårsriket vil bli etablert i nær fremtid noe bedre enn Harold Camping? Jeg kan ikke se det. Det er mange selv i Norge som forkynner at enden er nær, og selv om de kanskje ikke har forkynt en dato for enden av denne tidsalder eller oppfordret folk til å selge alt de eier og vende om til Herren, er likheten skremmende. I det minste har Harold Camping angret og gått ut offentlig og sagt at hans spådom var “feil og syndefull”, i motsetting til mange andre.

Jeg tror ikke at tusenårs-troende ønsker grusomme tider hverken for deg eller seg selv, men de “profeterer” ut fra noen verdensbegivenheter som ligner hendelser beskrevet i Bibelen. De ser ikke først hva som står i Bibelen, men ser først om de kan finne noe i Bibelen som passer med dagens begivenheter.

Hvis en går som en and, snakker som en and og ser ut som en and, ja da må det være en and, ikke sant? Feil, det er bare antagelser som fører deg til å si det. Har ikke de fleste av oss en gang tatt feil person for en vi kjenner? Vi har kanskje vært på et kjøpesenter og gått bort til en person vi trodde vi kjente og sagt, – «Hei!» -, kun fordi personen så ut som, gikk som, snakket som en vi kjenner. Det samme er det med de som ser etter tegn som kan ligne på bibelske profetier.

Det pessimistiske/optimistiske spørsmålet har veldig mye å gjøre med den praktiske bestrebelser av kristne i verden i dag. Alle evangeliske kristne er optimistiske i den forstand at Gud vil på mirakuløst vinne krigen mot synd og Satan på slutten av historien ved direkte overnaturlige inngripen. Enten i en jordisk tusenårige rike innført av Jesus på Hans andre komme eller ved den endelige dom som introduserer den nye himmel og den nye Jord.

Å si at tusenårs-troende er pessimistisk tro, snakker jeg om følgende problemer :

  1. Som system for evangeliets forkynnelse lærer de at evangeliet om Kristus ikke vil utøve noen stor innflytelse i verden før Kristi gjenkomst;
  2. Som et system til historisk forståelse mener de at Bibelen lærer at det er profetisk bestemt en uimotståelige nedadgående retning mot et kaos i den utarbeidende og utviklende historie, og derfor…
  3. Som system for å fremme kristen disippelskap fraråder de Kirken i å forutse og være arbeidende for en bred-skalert suksess i å påvirke verden for Kristus iløpet av denne tidsalder.

Ut av dette kommer vi til at de lærer sine etterfølgere at kristne ikke har en umiddelbar løsning på problemer i vår tid. Å forsøke å endre institusjoner før Kristus kommer tilbake vil bare føre til en humanistisk surdeig og at vårt viktigste arbeid bør være å redde folk ut av uføret og ikke prøve å forbedre den eller bevare sine gode egenskaper.

Har Gud fortalt oss sin kosmiske plan for alle tider? Ja! Skriften åpenbare Hans vilje. Guddommen, før tidens begynnelse, planla forløsningen av Hans folk og Hans verden (Åp. 13:8; Tit. 1:2). Jesus Kristus – gjennom Hans død, oppstandelse, himmelfart, og eventuell andre komme – sørger for et kjerne-fokus og betydningen for historien. Som 1.Kor. 15:24 sier om enden på tiden slik vi kjenner den, “Så kommer enden, når Han (Kristus) overlater riket til Gud Fader, når han gjør slutt på all makt, all myndighet og alt velde.” All Guds skapte orden er skjebnebestemt til å bøyes for Jesus Kristus: “For Han herske til Han har lagt alle fiendene under Sine føtter” (1 Kor 15:25). Herren selv forteller oss hva som vil skje i slutten av historien, “For det står skrevet: «Så sant jeg lever, sier Herren, for Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud»” (Rom. 14:11).

Så brødre og søstre i Herren Jesus Kristus, legg ned den pessimistiske tonen i forkynnelsen av evangeliet. Evangeliet (de gode nyheter) er at Guds rike er kommet og bor i oss. Vi er Herrens kropp (Ef. 1:23) som går ut og sprer disse gode nyhetene og har noe bedre å tilby verden slik den er i dag. Vi ikke bare kan, men vi forbedrer verden for Herren er hodet. Vi bygger Hans rike. (Mat. 24:14, Mat. 28:18-20) — Vær velsignet i ditt arbeid!

Sources:
Pew Research Center
Historie bøker
…og Bibelen selvfølgelig.

Eskatologien i Bibelen 8: Lignelsen om Fikentreet, Mat 24.


Lær denne lignelsen fra fikentreet: Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær; Han står for dørene! Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå. Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far. (Mat. 34:32-36). 

Fikentreet har vært et sterkt bilde på Israel, derfor mener mange at denne lignelsen er en profeti på Israel gjenopprettelse som nasjon i 1948. Dette mener jeg er totalt forvrenging av det Jesus prøver å fortelle disiplene, som allerede hadde spurt Jesus et par spørsmål og nå ventet svar på dem. Jeg kunne skrevet mye om Israel som nasjon idag, men det får komme i rykk og napp i andre blogg innlegg.

Denne lignelsen om fikentreet som Jesus forteller til disiplene er egentlig ikke mer ekstraordinær enn at Han tegner et bilde for dem som viser, at når de ser de tegn Han hadde fortalt dem, vil vite at Jerusalems ødeleggelse er nær, akkurat som de vil vite at sommeren er nær ved å se tegnene på fikentreet. Som deg og meg kan se tegn i naturen på at et sesongskifte er i anmarsj, ettersom hvor i verden vi bor.

Som sagt er et fikentre et bilde på Israel og vi kan se det mange steder. La oss gå litt tilbake til Mat 21:19 

“Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv. Da sa Han til det: «Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!» Og straks visnet fikentreet.”

Jesus hadde snakket mye profetisk hele sin tjeneste på jord men i Matteus 21 starter Jesus å oppføre seg veldig profetisk. Veldig kort her, så rir Han inn som Konge og “renser” templet for gammel levittisk tjeneste. Dagen etter kommer han tilbake og Han var sulten. “Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv.” (Mat.21:19). Egentlig var ikke dette så fryktelig merkelig, “for det var ikke årstiden for fiken” (Mark.11:13), men likevel forbannet Han det og sier “Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!” (Mat. 21:19).

Dette er en sterk profeti om at det ikke vil vokse mer frukt på det gamle jødiske systemet og det gamle Jerusalem, for det har ikke båret frukt. Jesus hadde ventet i over tre år på at de skulle ta imot Ham og bære frukt, men de avviste Ham og de (treet) bar ingen frukt. De var klar for å hogges ned. Vi finner dette igjen i en annen lignelse i Lukas:

“Han fortalte også denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin, og han kom og lette etter frukt på det, men fant ikke noe. Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men jeg har ikke funnet noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden? Men han svarte med å si til ham: Herre, la det få stå i fred i år også, til jeg har gravd rundt det og gjødslet det, kanskje det da bærer frukt. Men hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.»” 

En veldig sterk indikasjon og bekreftelse på hva Jesus forklarer disiplene i Mat. 24 og i tråd med den profetiske oppførselen Han spiller ut. Skulle fikentreet i Mat. 24:32-36 illustrere noe måtte det være den nye pakt (1.Kor. 11:25), det nye Jerusalem, den fornyede Israel og Hans kongerike som skal skyte friske skudd og bære frukt, mye frukt, frukt som varer (Sal. 1:3; Mat. 13:23; Joh. 15:16; m.fl.), men i hovedsak tror jeg det er en enkel forklaring, som nevnt ovenfor.

Så avslutter Han denne delen av sitt svar til disiplene, som omhandler disiplenes første del av deres spørsmål, “Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet på ditt komme være…”, med å si“Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer” (Mat. 24:34). Dette forteller disiplene at det Han nå har forklart vil skje i deres generasjon. Hvordan skal du ellers forklare Mat. 16:28? “Sannelig sier Jeg dere: «Det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser Menneskesønnen komme i Sitt rike.»”

Han stadfester og forsterker det Han nå har fortalt disiplene med å si “Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå.” Han bekrefter sine tidligere ord, Han erklærer for dem for sikkert at hans profetiske ord er mer sikker enn selv stabiliteten til himmelen og jorden har (Mat. 5:18).

Det er i vers 36 Jesus skifter oppmerksomheten fra ødeleggelsen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende (om jeg må få forklare det på den måten).

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” (Mat. 24:36). 

Så la oss ta for oss noen forklaringer på akkurat dette, fordi dette er veldig viktig for de som har holdt på troen at de versene jeg har tatt for meg omhandler denne trengsel og et tusenårsrike frem i tid.

“Men den dagen eller timen kjenner ingen,…” Du kan høre det når du leser det høyt, at Han her begynner på nytt emne: Men den dagen eller timen… Du hører det samme andre steder som Mat. 22:31: “Men når det gjelder de dødes oppstandelse,…”, Apg. 21:25 “Men når det gjelder hedningene som har kommet til troen,…”

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” Hvem vet når dette skal skje? Hans Far og Han alene. Dette betyr at Jesus ikke vet dette selv, så hvordan kan Han forklare det til disiplene da? Har du lest hele kapittel 24, ser du straks at dette handler om fremtiden, fordi Han forteller disiplene alle de tegn som vil bli gitt som forløper til “den enden”, men «den enden» (av templet) er ikke ennå (Mat.24:6).

Når Jesus uttaler seg i Mat. 24:36, hører vi ingen ting om “da” eller “etter”. Uttalelsen “Da” finner vi i versene. 24:9, 14, 16, 21, 23, 30 og uttalelsen “etter” i vers 29. Disse  uttalelsene beskriver at noe er i en prosess, og det finner vi ikke i vers 36.

Fra vers 4 i Mat. 24, advarer Jesus disiplene ved å si “Se til at ingen…”, “dere skal høre om kriger…”, “Da skal de utsette dere for trengsel…” osv. Men Jesus dropper alle slike advarsler etter vers 35 og isteden legger Han trykk på overraskelser og total uforutsigbarhet, som: “Og de forsto ingen ting” (v.39) – “for dere vet ikke hvilken time” (v. 42) – Hadde husets herre vist” (v. 43) – “kommer i en time dere ikke ventet det” (v. 44) – “En dag han ikke ventet ham” (v. 50) – “Dere kjenner verken dagen eller timen” (25:13).

I versene før 36 leser vi at tidsrammen er kort og at de vil møte en virkelig fare som vil komme i den generasjonen. Etter vers 36 og inn i kapittel 25 handler det om mye lenger tidsramme. Vi hører ikke mer om “denne generasjonen” eller tegn som leder opp til den dagen.

Dette er hvordan Han skiftet fokus fra ødeleggelesen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende. Nå kan du jo kose deg med å lese resten av Mat. 24 og Mat. 25, som omhandler hva himmelens rike sammenlignes med. Dette er da dommen skal stå, “den dagen” ingen kjenner.

Jeg vil minne om at for de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 


Bare av Nåde! 

Eskatologien i Bibelen 7: Basunen og Innsamlingen i Mat. 24


Det har blitt noen dager siden sist jeg blogget, men slik er det vel i et aktivt kristen liv, selv om det ikke innebærer at en løper ned møtesteder. Kristenlivet er mye mer enn det.

Jeg la planer om å ta for meg lignelsen om fikentreet i denne posten, men ser at vers 31 i Matteus 24 ble et litt større emne enn jeg regnet med og må nok ta vers 31 alene her i dette innlegget.

I de forrige blogg postene har du nå fått lese hvordan Jesus la frem, i Matteus 24, de hendelsene som skulle skje før, og som ledet til Jerusalems ødeleggelse. Du har også fått lese om disse hendelsene nedskrevet i historiske skrifter og at disse hendelsen faktisk hendte i tiden rett før år 70 e.kr.

Vi skal nå ta for oss vers 31, som taler om hendelsens faktiske komme og om dens umiddelbare konsekvens: begynnelsen av den verdensvide frelsesverk.

“Og Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre.” (Mat. 24:31).  

Mange evangeliske, pinsevenner og fler, mener dette betyr at Herren skal samle alle troende, ikke bare de troende som lever på jorden i dag, men inkludert de hellige i GT, frelste Israelitter (jøder), menigheten og de hellige under trengsels-perioden som leder til Jesu andre komme. (Dette må forståes ut ifra deres tanke at vi venter nå i fremtiden et tusenårsrike, og etter tusenårsriket vil Kristus komme ennå en gang og samle de troende.) Menigheten blir etter deres tolkning, bort-rykket tidligere ved trengselstiden. For å redegjøre hva jeg tror, et dette innsamlingen av de kristne som ble spredt under forfølgelsen og ved andvarselen Herren ga om at de måtte flykte opp til fjellene (Mat. 24:16), Innsamlingen av de som ble bevart i følge Åp.7:3-4.

Dispensasjonistene deler opp menneskene i to klasser under oppstandelsen: de frelste og de ufrelste. Når dispensasjonistene snakker om oppstandelsen må de forholde seg til flere klasser av folk når det gjelder oppstandelsen, dommen og lønnen osv. Så i følge dispensasjonistene vil det komme en serie av dommer; -martyrene som døde under trengselen vil bli dømt og lønnent (Åp. 20:4), Israel vil bli dømt (Esek. 20:33-38) og hedningene vil bli dømt (Mat. 25:31-46).

Jeg har som sagt deltatt i dispensasjonismen tidligere, men har snudd da jeg har sett mye av deres teologi ikke stemmer med Bibelen. Når det gjelder dommen har jeg hørt de ramse opp enda flere dommer: (1) dommen på den troendes synder i Kristi kors. . . . (2) den troendes egen dom. . . , (3) dommen på den troendes arbeid. . . , (4) dommen av den enkelte hedning ved Kristi gjenkomst til jorden. . . , (5) dommen over Israel på Kristi gjenkomst til jorden. . . , (6) dommen av engler etter 1000 år. . . og (7). . . dommen over de onde døde som den nåværende jordens ender med.”

Dette er en oppfattning som jeg mener er totalt feil. I likhet med oppstandelsen, er det kun én hendelse (Rom.2:16) og én dom (Apg.17:31), som vil skje på den siste dag: “Den som forkaster Meg og ikke tar imot Mine ord, har det som dømmer ham, Ordet som Jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag” (John 12:48). Faktisk så introduserer oppstandelsen mennesket til dommen.

Dommen er én begivenhet som omfatter både de rettferdige og urettferdige, men det vil være en rekkefølge i det likevel. Det kan virker som om de onde vil bli dømt umiddelbart før de rettferdige, ifølge rekkefølgen på hendelsene i Mat.13:30, 41, 43 og Matt. 25:46. Det er som om det er i bokstavelig forstand, “med dine øyne skal du se, og se de ugudeliges lønn” (Salme 91: 8).

For de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

La oss se litt på de engler som Han sender ut med en basunrøst, det er altså ikke englene som blåser i trompeten som mange tror og illustrerer. Dette er en (symbolsk) kunngjøring av det ultimate Jubelårets komme. Krisus´ oppfyllelse av den gamle pakt og menneskets ultimate skyld er tilgitt (syndes skyld). Frelsens dag var kommet og nå vil de gode nyhetene spre seg til nasjonene.

I GT var sabbats årene Guds ordinerte år for hvile for landet (Israel). Disse sabbats årene kom hvert 7. år. (3.Mos. 25: 2, 4).

På disse sabbats årene er jubelåret bygd, og kommer året etter syv (7) sammenhengende sabbats år,  eller etter syv x syv år, d.v.s. 49 år + 1 år = 50 år. Så hvert 50. år er et jubelår. I Jubelåret skulle de få oppleve forløsning fra trelldom og skyld.

 “Dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet over hele landet, for alle som bor der. Det skal være et Jubelår for dere. Enhver av dere skal få vende tilbake til sin eiendom, og enhver av dere skal vende tilbake til sin slekt. Dette femtiende året skal være et jubelår for dere. Da skal dere verken så og dere skal ikke samle inn druene fra de ustelte vintrærne. For det er jubelår. Det skal være hellig for dere. Dere skal spise avlingen fra marken. I dette jubelåret skal hver av dere få vende tilbake til sin eiendom. Hvis du selger noe til din neste eller kjøper noe av din nestes hånd, da skal dere ikke utnytte hverandre.” (3.Mos. 25: 10-14) 

For deg som er født på ny vil nok se hva dette betyr; at du er fri fra arbeid (til frelse), fått tilbake ditt land (himmelriket) og blitt født inn til din hellige familie. Dette bildet av jubelår har Jesaja også i sin profeti:

“Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger:” (Jes. 61:1-2). 

Ikke nok med det, siden den fulle forløsningen som beskrives i jubelåret kommer gjennom Jesus Krisus, introduserer Jesus selv dets oppfyllelse i sitt embete ved å selv å lese fra Jesaja 61 i synagogen i Nasaret.

“Og de gav Ham profeten Jesajas bok. Og da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet hvor det var skrevet: «Herren Guds Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren.» Så lukket Han boken, gav den tilbake til tjeneren og satte seg ned. Og alle som var i Synagogen, rettet øynene sine mot Ham. Og Han begynte å tale til dem: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for øynene deres.»” (Luk. 4:17-21) 

Jesus snakker altså her om den endelige forsoningen som starter ved Hans jordiske tjeneste. La oss se på et annet skriftsted som bekrefter dette og lar oss forstå dette bedre, som Markus 1:15: “Og Han sa: «Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangelet!»”

Jesus Kristus, med sin tjeneste, introduserer “et nådens år fra Herren” (Luk. 4:19), “på frelsens dag” (2.Kor. 6:2) som mange profeter og rettferdige ønsket å se (Mat. 13:17).

Jesus nevnte basunen i Mat. 24:31 fordi det var en annonsering av jubelåret. Hvis du går tilbake til 3.Mos. 25:9, kan du lese: “Så skal du la jubelbasunen lyde på den tiende dagen i den sjuende måneden. På forsoningsdagen skal dere la basunen lyde over hele landet.” (Her er det altså snakk om landet Israel og ikke hele verden). Det som er så treffende er at Romerne brøt seg endelig igjennom Jerusalems murer og satte fyr på Tempelet på den tiende dagen i den sjuende måneden år 70 e.kr.! Også Baylonerne ødela templet samme dag!

“Så Titus trakk seg tilbake inn i tårnet av Antonia, og besluttet å storme tempelet neste dag, tidlig om morgenen, med hele sin hær, og for å slå leir rundt omkring det hellige huset (templet). Men for det huset (templet), hadde Gud for sikkert lenge siden dømt til ilden, og nå var den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden, det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] som også tidligere ble brent av kongen av Babylon;” (J.W. 6:4:5). 

Igjen bekrefter vi Skriften med historiebøkene og visa versa, og kan med sikkerhet fortelle at denne hendelsen har allerede funnet sted. Daniel profeterte dette i Dan. 9:26, “Folket til en fyrste som skal komme, skal ødelegge staden [byen] og helligdommen [templet]”, Jesus sa det til disiplene i Mat. 24:15 “Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som av profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det” samt i Luk. 21:20-24 “Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær. . . . De [jødene] skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag.” 

Også ifølge Matteus 24:31 vil engler gå ut ved basunens lyd, til nasjonene å annonsere  evangeliet om frigjørelse frydefullt. Dette at Guds røst kan være meget sterk og kan uttrykkes som en basun kan vi finne igjen i Jes. 27:13 og 58:1; Jer. 6:17; Åp. 1:10 og 4:1. Engler (aggelos) kan her oversettes som “menneskelig budbærer” på lik linje som i Mat. 11:10. Engler som du ser her er de som kjenner Kristus som frelser og vil gå ut til nasjoner (hele verden) og proklamere budskapet om full frelse. (fjerning av all skyld).

Selv om jeg tror at det her menes menneskelige budbærere er det heller ikke mye galt i å si at Guds engler medvirker aktivt i frelsesplanen. For Guds engler er trofaste i arbeidet med kunngjøringen av evangeliet. De er fryktelig opptatt med, og de involverer seg sterkt i Hans frelses arbeid blant mennesker. (Luk. 12:8-9; 15:10; Apg. 8:26; 10:3-6; 22; 1.Pet. 1:12; Åp. 14:6).

Men så var det innsamlingen av Hans utvalgte da. Vi kommer ikke unna at de første kristne hadde store problemer. Hoved plagen til de første kristne var Judaiseringen (jødedom) som er bevist i Apg. 10, 11, 15, Galaterbrevet og Hebreerbrevet. Hvis ikke et radikalt skille snart ville komme, ville nok de kristne snart kun bli en liten minoritets sekt av jødedommen. Men heldigvis, og selv om misjonen ut til hedningene begynte før Jerusalems fall, var året 70 e.kr. høydepunktet for den verdensomspennende misjonen ut til hedningene. Den skilte endelig de kristne fra Jødedommen.

La oss se på et par lignelser. Først Mat. 21:38-45 og lignelsen om vingårds-eieren som lærer oss at Israels religiøse ledere som dømte Kristus vil bli brakt til en forferdelig ende, slik at vingårds-eieren kan “leie ut vingården til andre vin-dyrkere”. Jesus oversetter dette til de Israelittiske religiøse lederne slik: “Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer frukt.” (v.43).

Den andre lignelsen er Mat. 22:1-4 og lignelsen om bryllupsfesten, som lærer oss at evangeliet var først tilbudt Israel men hun avslo det og drepte tjenerne Hans (22:2-6). Kongen ble rasende og sendte sin hær og ødela disse morderne og satte fyr på byen deres. Så sier Han til sine tjenere “Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige. Gå derfor ut på hovedveiene og innby så mange som dere finner til byllupet!” (22:7-9). Dette kommer også sterkt frem i misjonsbefalingen: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Mat. 28:19.

Gjennom menneskelige budbærere (her nevnt som (aggelos) engler) som forkynner evangeliet, samler Gud de utvalgte til Hans rike “fra den ene enden av himmelen til den andre”. (Mat. 24:31), som betyr fra horisont til horisont. Vi kan se denne bruken av himmelretninger brukt andre steder som 5.Mos. 30:4 og Neh. 1:9, sammenlignet med Mat. 8:11 og Luk. 13:28-29.

Så, lignelsene i Mat. 21 og 22, og misjonsbefalingen holder stand i lovnaden om fullbyrdelsen av det gammel testamentlige profetiene, slik som salme 22:28: “Alle verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren. Og alle folkeslagenes stammer skal tilbe fremfor Deg”. Og salme 2:8: “Be meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til Din eiendom.” 

Jerusalems fall er ikke bare dommen over Israel for avvisningen av Messias (Mat. 21:33-45; 22:1-14; 23:37-24:2), men den gjør et arbeid som sletter effektivt ut hindringen av å spre den kristne tro. I dette ligger at de første kristne, som var jøder, var nok noe forvirret og hadde noe problemer angående sermonielle lover og omskjæring (Apg. 15:1; Gal. 5:1-6; Fil. 3:1-3), og som etter Jerusalems fall egentlig ikke var noe stort problem lenger da all slik seremoni ble utslettet, og også motstanden og forfølgelsen fra jødene ble betraktelig mindre.

“Dette skjedde, slik at hun (menigheten) kunne bli en ekte universal menighet, snarere enn en rase-fokusert, geografisk begrenset folk.” 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 
J.W = War of the Jews, Flavius Josephus.

 

Følg bloggen ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Herren velsigne! 


Eskatologien i Bibelen 6: Enden i Mat. 24


Tankefull Jesus. Han viste hva som måtte skje med byen.

Så langt har gangen i Jesu forklaring vært omtrent slik •Disiplenes søker et svar på når disse tingene vil skje (Mat. 24:3).  •Jesus advarer dem at “ingen må forføre” dem med når disse tingene vil skje (Mat. 24:4-5). •Han uttaler at de tidlige tegn betyr at “enden er ikke ennå” (Mat. 24:6). •Han erklærer at de tidlige tegnene er “bare begynnelsen på fødselsveene” (Mat. 24:8). •Han erklærer også at “for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet” (Mat. 24:22). Nå skal vi ta for oss “enden”, vers 29 og 30, først vers 29.

Mat. 24:29 – Straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himlenes krefter skal rokkes. 

Nok en gang vil jeg minne om at Jesus profeterer om ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet som skjedde ca 40 år senere, i år 70 e.kr. I vers 34 gjentar han at “denne slekt/generasjon skal slett ikke forgå før alt dette skjer”, som Han også poengterte tidligere i Mat.23:36 “Sannelig sier Jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt”.

Når vi nå leser vers 29 ser vi at Han uttaler seg at disse ting skal skje “straks etter de dagers trengsel”. Det er vel ikke å ta feil av at Han her mener at dette også skulle hende i den generasjonen han og hans disipler levde i. Å si at Han mener dette skal hende etter en lang tid etter trengselen, blir å kalle total misstolkning. Det som skal hende etter en lang tid, deler Han med oss i den siste delen av forklaringen. Han nevner dette i lignelsene i Mat.24:48; 25:5, 19. (Jesu forklaring til disiplene går helt ut kapitel 25).

Det å bruke dramatisk billedspråk er ikke uvanlig, hverken på den tiden eller i bibelsk sammenheng som profetier. Jesus bruker mye av det men vi skal se på et eksempel da Jesaja profeterer over gammel testamentlige Babylons fall.

Fallne stjerner

“For himmelens stjerner og deres stjernebilder skal ikke lenger gi sitt lys. Solen skal være formørket når den stiger opp, og månen skal ikke gi noe lys.” — v.13. “Derfor vil Jeg la himlene skake og jorden rystes fra sitt sted, ved hærskarenes Herres vrede på Hans brennende vredes dag” (Jes. 13:10, 13). 

Dette er nesten som å lese det samme som Jesus sa i Mat. 24:29, nært nok iallefall. Andre profeter bruker også dramatiske billedspråk, Esekiel beskriver Egypts fall slik:

“Når Jeg lar deg slokne, skal Jeg dekke til himmelen og formørke stjernene på den. Jeg skal dekke solen med en sky, og månen skal ikke gi sitt lys. Alle de skinnende lysene på himmelen skal jeg formørke over deg, og Jeg skal føre mørke over ditt land, sier Herren Gud.” (Esek. 32:7-8). 

Vi ser at disse billedspråkene blir brukt på dom over en jordisk(e) konge(r) og/eller nasjon(er), som om hele skaperverket er i bevegelse i dommen, “en kosmisk katastrofe”. (les også Dom. 5:4-5). Det er lett å se at Matteus 24:29 leder til Jerusalems fall i år 70 e.kr. Det er som “verdens ende” for nasjonen Israel og Israels folkestammer. Når vi leser vers 29, behøver vi ikke å forestille oss dette litterært men heller visjonært.

Menneskesønnens tegn

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). 

Ja skulle du ha sett at Jesus skulle komme surfende på en sky, og så skulle vi bli tatt opp på den skyen for så å surfe inn i himmelen med Ham, når Han selv sier at Hans komme vil være “som lynet kommer fra øst og blinker til vest.” (Mat.24:27). Men la oss ta for os første delen først.

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen,” Det står ikke at Han skal komme på en sky i egen person som mange tror, men det står at det er et tegn som skal vise seg på himmelen. Tegnet er en forklaring på at Menneskesønnen nå er i Himmelen.

Disiplene hadde riktignok spurt om et “tegn” på Hans komme og på denne tidsaldres ende, men Jesus ga dem ikke et tegn på Hans andre personlige komme, fordi den vil være tegn-løs og vil oppstå plutselig og uforventet (vv. 27, 36-44).

“Skyen” som det står skrevet om, var det tegnet som skulle vise seg og var tegnet på dommen over Jerusalem. Den refererer til røyken av det brennende Jerusalem og/eller brudd-steins røyken fra Jerusalem. Når Peter i Apg. 2:19 refererer til Joel 3:3, taler han til de “Jødiske menn og alle som bor i Jerusalem” (Apg. 2:14), de “Israelittiske menn” (Apg. 2:22) og til “Israels hus” (Apg. 2:36), og taler om akkurat de samme tegn som Jesus fremla for disiplene.

Vi ser at det venter en dom over Israel og Jerusalem fordi de ikke tok imot Jesus og korsfestet Ham. Dette skal altså sees over Jerusalem som tegn på Jerusalems kollaps og dette er også tegnet på at Jesus er ved Guds høyre hånd.

Peter taler til disse som korsfestet Jesus og ba dem å omvende seg (Apg. 2:38), for Jesus er oppstått, gjort til Herre og Kristus og satt ved Guds høyre hånd (Apg. 2:34; 36) (nå og ikke senere). At Han sitter ved Gud høyre hånd betyr at Han har autoritet til å utføre dom. Dette ser vi i Åp. 5:7, der Han er den som er verdig til å ta bokrullen. Denne boken er ikke livets bok men et annet dokument som jeg mener er skilsmisse-dokumentet (Jeg skal ta mer om det siden). Dommen kommer over de som er skyldig (Apg. 2:35), og den første fienden som blir lagt som skammel for Hans føtter er Israel og er også starten på prosessen av verset “… til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter”. Israel er den første til å bli lagt som skammel for Hans føtter

Josephus nedskrivninger taler om denne dommens dag:

“Men som for det huset hadde Gud for lenge siden dømt til ilden, og nå hadde den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden; det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] over hvilke det ble tidligere brent av kongen av Babylon, selv om disse flammene tok sitt opphav fra jødene selv,…” (War 6:4:5). 

Flammene var så store at Josephus skriver videre:

“Flammen ble også fraktet en lang vei og gjort som et ekko sammen med stønner av dem som ble drept, og fordi denne åsen var høy og arbeidet i templet var veldig stort, ville man ha trodd at hele byen hadde vært i brann.” (War 6:5:1). 

Han attpåtil sier: “… for man ville ha trodd at bakken selv, der tempelet stod, kokte varm, så full av ild på hver del av det, …” Røyk eller sky var også et tegn i GT. (les 1.Mos. 19:28; Sal. 37:20; Jes. 14:31, 34:10; Åp. 14:11, 18:9). Så kan jeg bare nevne at Jesus forteller øversteprestene at de skal “se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer” (Mat. 26:64), som idikerer Hans autoritet.

Hvis en sky eller røyk skal vise seg på himmelen, må det skje i skyenes atmosfære. Det er ikke så høyt som den internasjonale romstasjonen, men så lavt som atmosfæren der skyer kan dannes. Altså alt fra bakkenivå (tåke) til skyene under himmelen. Jeg tror meget bestemt at skyene som det er snakk om her er røyken fra Jerusalems/Templets brann og det kan også være “brudd-steins røyk” fra ødeleggelsen av tempelet. Noen tror at tegnet er en by, det nye Jerusalem, som blir senket ned og blir som en “satellitt by” svevende over den jordiske Jerusalem i tusenårsriket, noe som hører fryktelig merkelig ut.

Vi fortsetter i Mat 24:30: “… da skal alle folkestammer på jorden jamre.” Hvem er disse folkestammene og er det hele jorden det menes? Jeg må her bringe inn det greske språket for å se hva som menes. Ordet “jorden” som er blitt brukt her er oversettelsen for det greske ordet “ge”. I Matteus er ordet brukt i forbindelse med landet Israel. Vi kan se det i Mat. 27:45 der det står: “Fra den sjette time til den niende time ble det mørkt over hele landet (ge).”, og enda tydeligere ser vi det i Mat. 2:6 “Men du Betlehem i Juda land (ge)…”, Mat. 2:20 “… dra til Israels land (ge)…” og i vers 21 “… kom til Israels land (ge).”  Så det hadde passet best om det ble oversatt “… da skal alle folkestammer i landet jamre.”. Ikke for min del, men for oversettelsens del.

Når vi nå vet at det gjelder landet, vet vi også hvilke folkeslag det gjelder — Israels stammer. Det er altså Israels stammer som skal jamre og dette er i tråd med hva vi kan lese et annet sted i Matteus, hvor Israels stammer er nevnt:

“Jesus sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere: I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i Sin herlighet, skal også dere som har fulgt Meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.»” (Mat. 19:28). 

Her ser vi også at det var disiplene som ble med å dømte Israels tolv stammer, les også Luk. 22:29-30. De sitter ikke på tronene litterært men åndelig. Vi kan trekke en parallell der menigheten er bygd på apostlenes lære, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene (Apg. 2:42), med prestetjenestene i tempelet (lede, slakt, bønner, og samfunn). Det skjedde et skifte der Israels stammer ble skiftet ut med disiplene, det gamle Israel med det nye Israel, og nattverden var innsettelsen av de tolv på sine troner. Jesus ville ikke drikke mer av den vinen før Han drikker den NY  med dem i Hans Fars rike (Mat. 26:29).

Det gamle testamentes tekst som Jesus henter sine ord fra (“… da skal alle folkestammer på jorden jamre.”) viser at det er Israel som er i sikte her (Sak. 12:10-14).

Det siste i vers 30 er “Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). Som tidligere nevnt er det ikke snakk om et fysisk komme av Jesus men hans doms-komme. Øversteprestene og fariseerne hadde vanskeligheter med å se i lignelser av den grunn at det ikke var gitt dem (Mat. 13:13) og som Jesus sa til disiplene “… for selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke.” (Mat. 13:13). Derfor forsto de ikke hva Jesus mente da Han sa: “… Jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” Med egne øyne skulle de se Herren igjen i form av dom og kraft, blod, ild og røyksøyler (Apg. 2:19; ref. Joel. 3:3).

Herren dømte også Egypt og vi ser de samme trekkene der.
“Byrden om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt” (Jes. 19:1). Herren red ikke fysisk på en sky over Egypt, og likedan kan vi si at yppersteprestene ikke så Han fysisk ri på en sky over Jerusalem.

Fordi hun (Jersalem) fornektet sin Kristus (Mat. 23:37; Joh. 1:11; Apg. 26:7) dømte Han henne.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
War = War of the Jews, Flavius Josephus.

Verkene av Flavius Josephus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.