Ser Tilbake På Blodmåne Profetien


Read it in english! — Les denne på engelsk!

blood moon tetrad 2014_15

Ai, som tiden flyr. Ja, tiden flyr alltid fort når en har det gøy sies det. Det er bare det at jeg har hatt det så gøy at jeg ikke har fått med meg endetiden eller inngangen til den. Jeg skrev om Blodmåne Teologoien for en tid tilbake og jeg vi skal se på den igjen nå for å se hvordan det har gått. Jeg trur jeg må være i det nye riket jeg nå!

Før vi går videre vil jeg be og jeg oppmuntrer deg på det sterkeste å lese hele denne blogposten. Dette vil spare deg for mye frustrasjon og frykt og forledelse inn i noe Bibelen ikke taler om i det hele tatt.

Siden det er flere enn Mr. Hagee som sprer rundt seg falsk og korrupt undervisning, som bl.a. John Shorey, Hal Lindsey, Jonathan Cahn, Mark Biltz og en bunch andre, vil jeg her gi et par sterke eksempler og bevis, fra Bibelen, som motbeviser deres undervisning.

Dette gjelder ikke bare disse gutta fra USA, men også fra andre verdensdeler, inkludert Norge hvor vi også har mange sterke røster for denne samme falske undervisningen. Selv om mange ikke følger Shorey, Hagee og de andre, har de likevel veldig like endetids-eskatologi; Dispensasjonisme.

Så sett i gang. Les mer!

Reklamer

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 2


fear-running-away

Pheugo = “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel

I forrige post startet vi med å spørre og vise om avsnittene i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 henviser oss til samme hendelse. Vi så at de hadde noen indirekte likheter i semantikk og bilde. Vi oversatte ordene [pheugo] og [apelthan] som hver for seg betyr; Pheugo = “løpe bort”,  “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Og; Apelthan = “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake.

Vi var også innom forståelsen av at ting er «blitt borte» (Åp. 21:1) og endte med å spørre hva formålene er med å bruke de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) i forbindelse med “himmel og jord”. Jeg skal ta for meg det første ordet, [pheugo], i denne posten og vente med den andre til neste blogg post.

Så la oss se på åpenbaringen 20:11 og formålet med ordet [pheugo] – flyktet.

Formålet – Identiteten til Skaperen og Dommeren av skaperverket 

I Åpenbaringen 20:11 er hensikten med ordet “flyktet” kun å understreke naturen og identiteten til den som sitter på tronen i den samme visjonen. Hvorfor? Jo, verset sier:

«Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og Himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem.» (Åp. 20:11 BGO).

Jeg er ikke så hoppende glad for BGO oversettelsen på dette stedet, selv om den skal være oversatt fra den engelske KJV, og som igjen er mer korekt. Dette er fordi det ikke skal være noen perioder her. Det er ikke ment å være to setninger og de fleste andre oversettelser har det heller ikke slik. Av de norske oversettelsene tror jeg NB 1930 er bedre og blant de engelske holder jeg på KJV, WEB, ASV, NIV eller Young’s litteral: «And I saw a new heaven and a new earth: for the first heaven and the first earth were passed away; and there was no more sea.» Den Norske Bibel 1930 har denne ordlyden og er nærmere de engelske jeg beskrev ovenfor:

«Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det blev ikke funnet sted for dem» (Åp 20:11, NB-1930).

Dette er omtrent så bokstavelig og riktig som en kan få det. Og viktigheten med dette er at uttrykket «for hans åsyn vek jorden og himmelen bort» virker som en modifikator av et tema, og ikke om en fast beskrivelse av en separat hendelse. Er du med? Hensikten er mer å fortelle oss noe om den personen som sitter på tronen og ikke om denne jorden og himmelen i seg selv.

Så hva forteller dette oss spesifikt da? Det forteller oss at det ikke er en vanlig person som sitter på en vanlig trone. Men det forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

«Ja, men jeg vet godt hvem den personen er som sitter på tronen!» kan du kanskje si, men la oss se hvorfor det er satt fokus på den som sitter på tronen, og det er to ting her :

Tusenaarsriket11. Det er nødvendig med et slikt skille med tanke på Åpenbaringsboken i seg selv. For hvis vi leser Åpenbaringsboken for seg selv, dukker ordet for “tronen” opp 47 ganger alene. Ordet tronen viser til Jesu trone (1:4), Satans trone (2:13), tronene for de trofaste troende (3:21; 20:4), de tjuefire troner til de himmelske eldste (4:4), dragens trone som ble gitt til dyret (13:2, 16:10) og en trone inne i templet (16:17). Kort sagt er det mange troner som er nevnt i Åp.boken og når vi da kommer til Åp. 20:11 ville det fort blitt forvirrende, og spørsmålet om hvem som sitter på denne nevnte tronen ville dukke opp. Hva om det bare sto f.eks. “en sitter på tronen”, jeg tror det hadde vært mer forvirrende. Men vi har altså her betegnelser på hvem som sitter på den nevnte tronen.

Ser vi litt etter, er den nærmeste omtalen av en trone bare noen få vers tidligere og den henviser til de forskjellige beboerne, noe som faktisk gjør dette enda viktigere. Vi leser: «Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og det ble overgitt til dem å holde dom» (Rev. 20:4).

Her beskrives de trofaste martyr-helgenene, de som regjerer med Kristus i himmelen i løpet av “tusenåret”, og siden den neste omtalen av en trone er for å beskrive en annen Hersker , lederen for de herskende “trone-innsatte” helgenene, er det nødvendig med en betydningsfull forskjell. Dette er derfor du allerede vet hvem som sitter der, fordi verset forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

2. Den spesielle forskjellen som er gitt i Åp. 20:11 gir oss en passende karakteristikk av den som sitter på tronen. Denne store hvite tronen er bebodd av Én, som fra Hans ansikt ALL fallen skaperverk ikke har noen plass for hans åsyn og flykter dermed unna. Dette er et uttrykk for den totale suverenitet, majestet, makt og styrke til den Ene trone-innsatte. Et uttrykk om en total tomhet som hele skapelsen er i seg selv i forhold til ham.

Men enda viktigere, det forteller oss om det viktige forholdet mellom Gud og skaperverket. Det er ikke bare En hvilken som helst stor og mektig trone-innsatt, men En og Bare En for hvem skapelsen er i total ærefrykt til: Det er Skaperen Selv. Det er ingen del av himmelen eller jorden som kan stå foran Ham med noe krav til tilstrekkelighet eller suverenitet — på den måten har de ingen plass for Ham.

Med andre ord, denne setningen i dette avsnittet identifiserer og proklamerer den Ene trone-innsatte som “Gud av 1.Mosebok 1:1” (skaperverket).

Du har kanskje sett det før, men legg merke til slektskapet til dette bildet som går gjennom hele Skriften. De eksakt samme ideene om at skaperverket er underdanig Skaperen er uttrykt i Salme 104, som feirer Guds prakt og majestet som skaper og samtidig som den Ene, på hvis ord, de jordiske elementene flykter:

1. Lov Herren, min sjel! Herre, min Gud, Du er overmåte stor. Du er kledd i herlighet og majestet, 2. Du brer lys om Deg som en kappe, og spenner himlene ut som en teltduk. 3. I vannene legger Han bjelkene til sine øvre saler, Han gjør uværsskyene til sin vogn, Han farer fram på vindens vinger, 4. Han gjør sine engler til ånder, sine tjenere til en ildslue. 5. Han som tuftet jorden på dens grunnvoller, så den aldri i evighet skulle rokkes, 6. med dypet dekket Du den som med en kappe. Vannene sto over fjellene. 7. For Din trussel flyktet de, ved røsten av Din torden styrtet de av sted. 8. De strømmet over fjellene. De sank ned i dalene, til stedet som Du hadde beredt for dem. 9. Du har satt en grense som de ikke kan overstige, så de ikke skal vende tilbake for å dekke jorden. (Salme 104:1-9).

“Flyktet” i vers 7 er pheuxontai (fra pheugo) i den greske LXX. Dette er det samme rot-ordet som vi finner i Åp 20:11.

Akkurat det samme språket brukes også i Salme 114 for å uttrykke kryssingen av Rødehavet og Jordan-elven under utfrielsen av Israel:

1. Da Israel dro ut fra Egypt, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, 2. da ble Juda Hans helligdom og Israel Hans rike. 3. Havet så det og flyktet. Jordan snudde og rant tilbake. 4. Fjellene hoppet som bukker, åsryggene som lam. 5. Hva er det med deg, hav, siden du flyktet? Jordan, hvorfor snudde du og rant tilbake? 6. Dere fjell, hvorfor hoppet dere som bukker og dere åsrygger som lam? 7. Skjelv, du jord, for Herrens ansikt, for Jakobs Guds ansikt, 8. Han som gjorde klippen til en vanndam, flintfjellet til en vannkilde. (Salme 114).

Hensikten med denne herske-formen av skaperverket, språket eller bildet til -“hersker over skapelsen”-, er ikke lagt der for å betegne naturen i selve hendelsen som foregår i konteksten alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte.

Det er slik vi bør forstå henvisningene til en flyktende himmel og jord i Åpenbaringen 20:11: – det tjener den primære og kanskje til og med det eksklusive formålet i å identifisere Han som den Ene Trone-innsatte som den fantastiske Skaperen, Gud selv. Dette er den samme Gud som styrer hele skapelsen for Hvem selve skapelsen er maktesløs, og i Hvis hellige og mektige nærvær ingen del av skapelsen og ingen mann kan stå uten nåde fra Ham.

Men dette er absolutt ikke tilfelle med den andre referansen, Åp 21:1. Hensikten med det andre ordet [apelthan] “Veket bort/blitt borte” skal vi ta i neste blogg-post.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

.

Ny Skapning og Det Nye Jerusalem


Eskatologi handler om tid

Eskatologi handler om tid

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg ang. bruden og Det Nye Jerusalem som er en del av serien Åpenbaringen. Ikke uventet og veldig hyggelig har det kommet spørsmål vedrørende disse. Det er heller ikke helt uventet kommet kommentarer fra nære venner som er “tusenårsrike-troende” (dispensasjonister eller dispensationism (eng.)) som ønsker meg tilbake til prokrustessengen. Jeg må nok si jeg er ferdig med å tilpasse skriften og profetiene men tenker at det kan være til hjelp å skrive et par innlegg til ang. Bruden, Det Nye Jerusalem og Ny Himmel og Ny Jord.

La meg først ta for meg den nye skapningen som er en utrolig viktig brikke i den bibelske eskatologien. Faktisk så er den nye skapningen det ultimate målet i historien, men som de fleste kristne har en svært begrenset forståelse av den nye skapelsen. Jeg mener derfor de ikke er i stand til virkelig å sette pris på dens prakt og betydning. Hvorfor sier jeg det? Jo, som antydet ovenfor har jeg selv vært i den samme gaten og ser stor forskjell på hvordan de forskjellige synene påvirker oss. Dette er selvfølgelig ikke på hvordan en person opplever frelsen.

Du kan lese dette tema på engelsk her

En slik mangel på forståelse er ofte knyttet til at Premillennial eskatologi og de ulike typer “Tusenårsriket” eskatologi (dispensasjonell premillennial eskatologi) ikke klarer å gripe den enorme forløsende forvandlingen som Kristus startet i sin inkarnasjon fult ut. Effekten av denne forløsningen/frelsen utsetter de gjerne til slutten av historien (enden) etter et historisk usammenhengende gjenkomst av Jesus. Hos “Tusenårnistene” skjer dette to ganger: én gang i opprykkelsen før den store trengsel, og i det andre komme på slutten av den store trengsel som er like før tusenårets begynnelse. P.g.a. Dette sliter de også over spørsmålet om når bortrykkelsen vil skje; før-trengsel, midt-trengsel eller etter-trengsel.

Jeg skal ikke ta med alle “ismer” og “istene” her men jeg vil bare nevne at andre igjen har en tendens til å fjerne de velsignelsene som kommer av denne forvandlingen eller transformasjonen til enten ovenfor eller bortenfor historien, enten til himmelen eller til en perfekt ny jord. Jeg forøvrig forventer at Kristi forløsende arbeid vil ha en kraft til en forvandling som arbeider i tid og på jorden. En kontinuerlighet med dagens åndelige realiteter som allerede er satt i gang av Kristus. (Skje Din vilje, som i Himmelen, så og på jorden. (Luk. 11:2)).

Det virkelig store bibelske avsnittet som beskriver denne åndelige transformasjonen til en ny skapning finner vi i Jesaja 65:17-25.

«For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal den gråtendes og den skrikendes røst høres i henne.» (Jes. 65:17-19, BGO).

Det er en storslått og herlig scene vi blir presentert for her, og etter min mening er dette et dramatisk bilde av betydningen som evangeliets ordningen har gjennom historien. Vi kan si at “evangeliet-ordningen” vil utvikle seg gjennom en “fler-trinns prosess som når sitt høydepunkt i den endelige dommen.” Denne forløsende ordningen vil gradvis forandre verden etisk og åndelig slik at det ser ut som en “ny himmel og en ny jord” og slik at “den tidligere ikke skal bli husket eller skal komme opp i noe hjerte” (Jes 65:17).

Visjonen til Jesaja er også bakgrunnen til 2.Kor 5:17 der Paulus refererer til de moderne åndelige realiteter:

«Derfor, hvis noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»

Teologisk i det nye testamente står den andre Adam, altså Kristus, i spissen for en ny skapning (Rom. 5:14; 1. Kol. 15:22, 45).

Forvandling-effekten av evangeliet virker da slik at de som er født av dens kraft er dermed også oppnevnt som nye skapninger: «i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning.» (Gal 6:15). Denne evangeliske forvandlings-kraften skaper en “ny mann” eller nye mennesker av to krigende grupper eller fraksjoner, – jøder og hedninger (Ef 2:15-18).

Det å være “evangeliums-forvandlede” nye skapninger vil si å legge til side det gamle selvet og ikle seg det nye (Ef 4:22-23), Det «som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet» (Ef. 4:24; Jfr. Col. 3:9-11). Dette er fordi de er «Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem» (Ef. 2:10).

Denne vidunderlige forståelsen av et nytt “folk”, en ny skapning, vil også innebære et nyopprettet Jerusalem. Et nytt folk og et nytt Jerusalem (Jes 65:18-19).

Når vi har kommer dit hen at vi forstår at en “ny skapning” trenger en “et nytt land” er det ganske interessant å lese i Galaterbrevet 6 og se at Paulus snakker om denne nye skapningen i forbindelse med et forvandlet “Guds Israel” som eksisterte på hans tid:

«For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning. Og så mange som lever etter denne rettesnor, fred og miskunnhet være over dem, og over Guds Israel!» (Gal. 6:15-16;. jf. Rom. 2:28-29).

I det samme brevet lyster Paulus etter en forpliktelse til «Jerusalem der oppe» (det himmelske Jerusalem, Heb. 12:22) snarere enn å kaste ut Jerusalem som er nå (den historiske hovedstaden i Israel), (Gal. 4:25-26).

Så skal vi endelig komme over til Åpenbaringsboken der Det himmelske Jerusalem er beskrevet i Åp. 21:2 til 22:5. Vi oppdager der at det er Kristi brud som kommer ned fra Gud for å erstatte det jordiske Jerusalem (Åp. 21:2-5). Vi kan også merke oss at det skal skje i det første århundre fordi umiddelbart etter sin beskrivelse kan vi lese:

«Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne. » Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.» (Åp. 22:6 jfr. v.10)

(Les også Åpenbaringen del 1 og Eskatologi i Bibelen 1).

Med rystelsen og ødeleggelsen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr., erstatter den himmelske (åndelig) Jerusalem det gamle jordiske Jerusalem. Dette lærer vi om i Hebreerbrevet hvor vi leser at:

«Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: «Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også himmelen.» Dette: «Enda en gang» gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd [dvs. det levittiske rituelle system], for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt.» (Heb. 12:26-28; jfr. 8:13).

Dette er jo grunnen til at Paulus, forfatteren av Hebreerbrevet, kan snakke til sine “før 70 e.kr. tilhørere” som står på selve “bygrensen” til det nye Jerusalem, et Jerusalem som da er i ferd med å entre inn i historien:

«For dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta på og som brant med ild, til skodde og mørke og storm… Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem.» (Heb. 12:18, 22).

Den nye himmelske Jerusalem gjør altså sin fremtreden i historien ved ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr.. Slutten på den jordiske betydningen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr. etterfølges umiddelbart av begynnelsen til den jordiske påvirkningen av Det Nye Jerusalem.

Det Nye Jerusalem er altså den nye skapelsen, den nye byen, det nye landet, det nye riket — Guds rike som Jesus vår Herre er konge over. For Han er «gitt all makt i Himmel og på jord» og er med oss «alle dager inntil verdens ende» (Mat.28:18, 20).

Det er tydelig her at Han har makten over jorden i dag og vi leser også tydelig at dette skal vare helt inntil verdens ende og det er da Han skal, «Sønnen selv bli underordnet Ham som la alle ting under Ham, for at Gud kan være alt i alle.» (1.Kor. 15:28).

Men vi er jo på den samme jord som vi har hatt siden skapelsen av. Hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden, for det står jo klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Ja det skal jeg la dere vente på til neste innlegg der jeg tenkte å gå litt dypere i Åpenbaringen 20:11 og 21:1.

Hva synes du? 

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Israel — De etiske krav for Paktsforholdet


I was a Stranger

Forrige gang så vi litt på om Israel var en ubetinget rettighet eller en betinget gave og som vi så var det en betinget gave. Men hva var de etiske krav for dette paktsforholdet?

Under ørkenvandringen forberedte Gud sitt folk med sine løfter:

«Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør hedningefolkene seg urene, de som Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent, så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningefolkene som er der like foran ansiktet deres.» (3.Mos. 8:24-28). 

Hvis en tenker på Israel som land i dag, som utfører noen brutale internasjonale og menneskelige moralske lovbrudd og undertrykkende mot grupper, vil dette vel heller føre til et nytt eksil i fremtiden for jødene enn en gjenopprettelse som Kristen-sionistene mener. Som Yehezkel Laudau, en jødisk freds aktivist, sa på et seminar ved St. George’s, Jerusalem, Desember 1998: «Hvor syndefull må du være for å komme på Guds hitliste?»

Jeg pleier ikke å telle så mye men andre har talt at hele 36 ganger i de Hebraiske skriftene er jødene advart å være barmhjertelig mot fremmede fordi de skulle huske sin egen kollektive erfaring som fremmed.

«En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.» (2.Mos. 22:21) 

«Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos. 19:33-34). 

Historien om deres utvandring fra Egypt hver pesach (jødisk påske) var ment for å minne det Hebraiske folk at de burde være fridd fra behovet å dominere, plage og forfølge. De er oppmuntret til å ikke bli fortvilet over velstanden til de ugudelige men stole på Herrens lovnader om at de skal arve Landet. I sammenheng med andre løfter om Land må dette alltid sees i forhold til betinget bosted i stedet for en permanent besittelse.

«1. La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! 2. For de skal snart visne bort som gresset, og tørke inn som de grønne vekster.» 

«3. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet!… 8. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde.» 

«9. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet…  18. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid… 27. Vik fra det som er ondt og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. 28. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke Sine hellige . De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. 29. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» 

«34. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet.» (Sal. 37:1-40). 

I jødisk tilbedelse er denne salmen regelmessig brukt og den må jo ha hatt en effekt i å styrke forståelsen i deres sinn at Kanaan var en gave fra Gud. Bare de rettferdige og trofaste var sikker på at landet ville være deres. Jesaja begynner med noe lignende advarsel:

«16. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! 17. Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett!, Før enkens sak!… 27. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. 28. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.» 

Ved deres eget fall skal, «ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg gav deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» profeterer Jeremia i Jer. 17:4.

Anger er alltid en nødvendighet for at Gud skal føre tilbake sin rest, noe Daniel og Nehemja forsto (Dan. 9:1-19, Neh. 1:4-11). Når Gud bringer tilbake sin rest til Landet er det også i overensstemmelse med de vilkår som er beskrevet i 5.Mos. 30:1-5:

«Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.» (5.Mos. 30:1-5). 

Påstander om at Israels grunnleggelse i 1948 er etter Guds velsignelser over det jødiske folk har ingen grunn i skriften, fordi anger og omvendelse er nødvendig.

At Templet skulle ødelegges og jødene bli forvist fra landet fordi de ikke kjente igjen Jesus som Messias, var noe Jesus også profeterte i Luk. 19:41-44. Som beskrevet i 5.Mos. 30 kreves det en anerkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for retur. Nå, hvordan kan de som ikke klarer å utøve sann tro og trofasthet i den frelsen gitt i Pakten med Herren kreve et løfte om land? De prøver alt å bekrefte at Landet er Israels rett, uavhengig av dens kollektive atferd. Ved å gjøre det, motsier de den mest grunnleggende profetiske leksjonen av frelses-historien i Skriften.

Utfordringen til Kristen-sionister må jo bli: Hvis de appellerer til 1. Mosebok å krever løftet av Landet, hva da med 2. Mosebok og budene om å ikke å stjele, drepe og begjære?

Hvis de tror på en logisk del av profetien, hva da med det profetiske kravet om rettferdighet? Palestinske teologer er ikke alene om å se at den nåværende policyen til den Israelske regjering, om tvungen Judaisering av Vestbredden og Øst Jerusalem, er det 20ende århundrets parallell til Akabs tyveri av Nabots vingård. (1.Kong. 21:1-16).

Det som trengs blant Kristen-sionistene er en moderne Elijahs, som av kjærlighet til det jødiske folk, er forberedt på å snakke en profetisk advarsel til “Ahab” i regjeringen i Israel.

Hva sier Jesus om Landet? I Mat. 5:5 siterer Jesus fra Salme 37:11; «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Mat. 5:5), Salme 37:11 sier «Men de ydmyke skal arve landet». Vi ser at løftelandet som arv til de ydmyke er blitt universalt til å inkludere hele jorden. Det greske ordet for “land” er det samme på begge steder men konteksten i Jesu saligprisning krever at perspektivet blir strekt langt utover det besittende Palestina. Hvis det ikke var på den måten så kan alle Kristne, bærere av Ånden, kreve Land som deres eiendom.

På Jesu tid var Landet en fundamental del av Jødedommen, men Jesus forble likevel taus om Landet og det kan være med hensikt. På samme måte som profetene før ham, profeterte Jesus dom og ødeleggelsen over Jerusalem (Luk. 19:41-44). Men også lik profetene før Ham, lovet ikke Jesus enda en tilbakekomst til Landet, men et kommende Guds Riket. Han trekker dette fra Daniels syn om Menneskesønnens komme til den Gamle av dage for å motta sin kongelige myndighet. (Matt 24:30-31, Lukas 21:25-28, jf. Dan 7:13-14).

Jeg har nevnt det før, det kan virke som om Kristen-sionistene trenger en vandring til Emmaus med Jesus og bli forklart skriften fra Moses og profetene. Disiplene hadde sammen forståelse av Landet som de andre Jøder og de så frem til et historisk inngrep som ville gjeninnføre det politiske herredømme over Israel til Jødene. Emmaus vandrerne spurte slik: «Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel.» (Luk. 24:21).

Som sagt hadde de andre disiplene samme tanke og de spør slik: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» (Ap.gj. 1:6). Calvin kommenterte dette verset slik: ‘Det er like mange feiltagelser i dette spørsmålet som det er ord.’ Svaret som Jesus gir retter på deres syn. Ikke bare i forståelse av tid men også deres prioriteringer:

«Og Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:1:7-8).

place to rise children

.
Abraham og Sara trengte mer enn et lite stykke land for sine barn.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Jesus har helt klart omdefinert forståelsen av “Guds Riket”, og denne utvidelsen fra et Land til jorden gjør det nødvendig med et eksil for apostlene og de vender ryggen til Jerusalem. De går ut i verden men de fikk aldri beskjed om å vende tilbake.

Det er ikke før etter Pinse at apostlene begynte å bruke det gamle paktspråket om det lovede Land på den nye måten. Peter snakker om en arv som er «uten flekker og uvisnelig» (1.Pet. 1:4), Paulus snakker om en «arv blant alle dem som er helliget.» (Ap.gj. 20:32). Men også i brevet til hedningene i Efesos sier Paulus til hedninger barna:

«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.» (Ef. 6:1-3) 

Paulus refererer her til det 5. budet som lover lydige barn et langt liv i Landet. Men her bruker altså Paulus samme lovnad til barna til de Kristne foreldrene i Efesos, som er over 100 mil unna det lovede Land, og lover et langt liv på jorden. Det begrensede type land i det GT har blitt overgått, det strekker seg nå gjennom Misjonsbefalingen til de ytterste hjørner av jorden.

Paulus forandre ikke bare språket innenfor loven men kanskje overraskende på en del Kristen-sionister, han sammenligner Jerusalem og Judaismen med Hagar og hennes slavebarn. Paulus sier i Gal. 4:20-31:

«21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? 22 For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. 23 Men han som ble født av trellkvinnen, ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet.» 

«24 Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai- fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar 25 for denne Hagar er Sinai- fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle. 27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har veer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Nå er vi, brødre, løftets barn slik Isak var. 29 Men på samme måte som han som ble født etter kjødet, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. 31 Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.» Gal. 4:21-31. 

Israel i dag (det jordiske) er i slaveri som vi ser. Det er fanget i et religiøst politisk parti. Kristen-sionistene kan ikke fortsette å tro at de som lever i Israel i dag, uten tro på Kristus, kan stå igjen som Guds utvalgte folk. Uten omvendelse og tro på Jesus Kristus er de fortsatt i slaveri, uten Gud og håp i verden, på lik linje med de andre i andre deler av verden.

Jødenes fremtid er nok ikke slik som Kristen-sionister og mange av jødene selv tror, selv om Paulus ser en fremtid for jødene og ser frem til en vidunderlig tid for det jødiske folk i Rom. 9, der Gud ikke har glemt sitt folk. I Rom. 9:4-5 lister Paulus opp de velsignelsene de har mottatt men utelater én, han inkluderer ikke “Landet er deres”. I denne opplistingen ser vi ingen forslag om en fremtidig velsignelse av jødene som innebærer hverken land, loven, tempel gudstjeneste eller noe annet av det Gamle Testamentlige skygger, men kun troen på Jesus Kristus alenen.

«Det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet.» (Rom. 4:13). 

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

.

Israel – En Ubetinget Rettighet eller En Betinget Gave?


40 days or free

Gud oppfylte leveransebetingelsene ulik denne pizza budet.
Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Landsløfte var betinget. Med andre ord, jødene måtte holde Guds lov for å få mulighet til å forbli i landet noe jeg har vist ved f.eks. 5.Mos. 28 for å kunne understreke sannheten, men mange har ennå ikke klart å se “skriften på veggen (bloggen)” om jeg kan bruke et slikt utrykk. I 5.Mos. 28 kan vi også se alle de ting som ble oppfylt i år 70 e.kr., som f.eks. at de skal spise sine egne barn p.g.a. sult (vers 53, sml. War. 6:3:4 som du kan lese i Eskatologi i Bibelen 4)

Det er ikke bare 5.Mos 28. som forteller at det lovede land var betinget. La oss ta en titt på en annen del av samme lovnad, om eksil og tilbakekomst, for det er også en lovnad. Hele besittelsen av “det lovede Land” ble aldri helt realisert. Det høres ut som jeg motsier meg selv fra forrige post, “Tolkninger og Araham-pakten”, der jeg forsvarte at Gud «gav hele det landet Han hadde sverget å gi til deres fedre» (Jos. 21:43), men dette er ikke noen form for motsigelse.

Gud ledet dem inn i landet ved Josva som avtalt og hvis de nå holdt seg til Hans lov ville de uten problemer kunne “okkupere” og ha herredømme over hele området. Gud hadde nå holdt og oppfylt sitt løfte og «Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.» (Jos. 21:43-45). Nå var det opp til Israel å holde sitt løfte.

Men de klart aldri å ha fullstendig herredømme over hele området og overtagelse av det lovede land til Abraham ble aldri realisert. Det ble en konstant kamp, hvorfor? Grunnen var at de ikke holdt sin del av avtalen ved å holde Guds lov. Dette gjelder ikke bare de ti (10) bud men også bl.a. hvordan de skulle behandle fremmede i landet og søke rettferdighet.

Selv Salomo, på sin topp i regjering og makt, klarte å ruinere fremtidsperspektivet ved å introdusere fremmede guder og motbydelige tilbedelser ved hans koner og deres prester. Gud sendte dermed armeer for å tukte jødene fordi de hadde skitnet til Landet. Lovnaden ble igjen oppfylt, lovnaden gjort gjennom Moses og profetene; jødene ble drevet ut i eksil av det lovede land som var gitt til deres foreldre.

Men historien endte ikke med eksilet. Omtrent 49.000 vendte tilbake i kontrast til 3.000.000 (3 millioner) som kom ut av Egypt. Profetene hadde en visjon om en gjenopprettelse som var så glorifisert at det kunne umulig holdes innenfor de realistiske rammene i det Gamle Testamentet. Visjonene sprengte skinnet på den gamle vinsekken (Mat. 9:15-16) og jødene kom kun tilbake til deler av det originale området og bygde kun en liten kopi av Salomos tempel. Fremtiden lagt ut av Haggai og Sakarja bryter også fullstendig ut av Det Gamle Testamentets skygger. Jerusalem vil bli uten murer og det gjenoppbygde templet med en herlighet større enn Salomos byggverk.

«Herligheten til dette siste huset skal bli større enn det første, sier hærskarenes Herre. På dette stedet skal Jeg gi fred, sier hærskarenes Herre.» (Hag. 2:9). 

Denne visjonen finner sin oppfyllelse i Det Nye Testamentet når Jesus lærte at Hans følgere ikke lenger skulle tilbe i Jerusalem eller Samaria men hvor som helst, siden Guds iboende herlighet ville være allestedsværende med hvert Guds barn. (Joh. 4).

«Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle.» (Gal. 4:26) Dette Jerusalem er ikke åndelig-gjort eller er et fenomen men i følge Paulus er hver kristen, hvor enn han gjør tilbedelse, allerede i møte med talløse engler fra det Himmelske Jerusalem.

«Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler,» (Heb. 12:22). 

Den Nye Pakt nekter fullstendig å støtte en retur til det Gamle Testamentets paradigmer. Forbudt er de gamle skyggene fordi Guds barn er nå blitt templer som Guds herlighet kan hvile i. Det Kristen-sionistene gjør er å vende tilbake fra virkeligheten til de gamle skyggene, til en enkel lokalitet, hvor Jøder og Kristne skal tilbe i Jerusalem en gang i fremtiden. De henger opp igjen det revnede forheng i templet. Paulus er rimelig klar i sitt forsvar mot å gjeninnføre Jødisk teologi til menigheten i Galatia:

«Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. … Visst er vi av naturen jøder og ikke syndere av hedningefolk. Men fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus, så trodde også vi på Kristus Jesus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikke av lovgjerninger. For av lovgjerninger blir intet kjød rettferdiggjort. … Slik var det med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at bare de som har denne troen, er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag bli velsignet. Så blir da de som har denne troen, velsignet sammen med den troende Abraham. For så mange som bygger på lov- gjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem. » (Gal. 1:6-7, 2:15-16, 3:6-10). 

Lovnaden om et land var ikke en ubetinget rett men var hele tiden en betinget gave.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.