ESG 4 – Skilsmisse – Uansett Årsak

I disse elektroniske dager har enkelte oppdaget nye veier for skilsmisse som f.eks. mannen fra Dubai som skilte seg fra sin kone over sms. I Islamisk Sharia-lov er det mulig å skilles ved enten muntlig eller tekst si – “jeg skiller meg fra deg” – tre (3) ganger, og ingen annen grunn behøves å gis. Denne muligheten er kun for menn og ikke kvinner. Dette må jo være den best simple måten å skilles på, og slike simple skilsmisser finner vi i alle fall ikke i Bibelen… eller?

Åpenbaringen del 12 – Sammendrag

English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Åpenbaringen del. 5 – Dyret

English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil. 

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store

English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Eskatologien i Bibelen 6: Enden i Mat. 24

Tankefull Jesus. Han viste hva som måtte skje med byen.

Så langt har gangen i Jesu forklaring vært omtrent slik •Disiplenes søker et svar på når disse tingene vil skje (Mat. 24:3).  •Jesus advarer dem at “ingen må forføre” dem med når disse tingene vil skje (Mat. 24:4-5). •Han uttaler at de tidlige tegn betyr at “enden er ikke ennå” (Mat. 24:6). •Han erklærer at de tidlige tegnene er “bare begynnelsen på fødselsveene” (Mat. 24:8). •Han erklærer også at “for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet” (Mat. 24:22). Nå skal vi ta for oss “enden”, vers 29 og 30, først vers 29.

Mat. 24:29 – Straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himlenes krefter skal rokkes. 

Nok en gang vil jeg minne om at Jesus profeterer om ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet som skjedde ca 40 år senere, i år 70 e.kr. I vers 34 gjentar han at “denne slekt/generasjon skal slett ikke forgå før alt dette skjer”, som Han også poengterte tidligere i Mat.23:36 “Sannelig sier Jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt”.

Når vi nå leser vers 29 ser vi at Han uttaler seg at disse ting skal skje “straks etter de dagers trengsel”. Det er vel ikke å ta feil av at Han her mener at dette også skulle hende i den generasjonen han og hans disipler levde i. Å si at Han mener dette skal hende etter en lang tid etter trengselen, blir å kalle total misstolkning. Det som skal hende etter en lang tid, deler Han med oss i den siste delen av forklaringen. Han nevner dette i lignelsene i Mat.24:48; 25:5, 19. (Jesu forklaring til disiplene går helt ut kapitel 25).

Det å bruke dramatisk billedspråk er ikke uvanlig, hverken på den tiden eller i bibelsk sammenheng som profetier. Jesus bruker mye av det men vi skal se på et eksempel da Jesaja profeterer over gammel testamentlige Babylons fall.

Fallne stjerner

“For himmelens stjerner og deres stjernebilder skal ikke lenger gi sitt lys. Solen skal være formørket når den stiger opp, og månen skal ikke gi noe lys.” — v.13. “Derfor vil Jeg la himlene skake og jorden rystes fra sitt sted, ved hærskarenes Herres vrede på Hans brennende vredes dag” (Jes. 13:10, 13). 

Dette er nesten som å lese det samme som Jesus sa i Mat. 24:29, nært nok iallefall. Andre profeter bruker også dramatiske billedspråk, Esekiel beskriver Egypts fall slik:

“Når Jeg lar deg slokne, skal Jeg dekke til himmelen og formørke stjernene på den. Jeg skal dekke solen med en sky, og månen skal ikke gi sitt lys. Alle de skinnende lysene på himmelen skal jeg formørke over deg, og Jeg skal føre mørke over ditt land, sier Herren Gud.” (Esek. 32:7-8). 

Vi ser at disse billedspråkene blir brukt på dom over en jordisk(e) konge(r) og/eller nasjon(er), som om hele skaperverket er i bevegelse i dommen, “en kosmisk katastrofe”. (les også Dom. 5:4-5). Det er lett å se at Matteus 24:29 leder til Jerusalems fall i år 70 e.kr. Det er som “verdens ende” for nasjonen Israel og Israels folkestammer. Når vi leser vers 29, behøver vi ikke å forestille oss dette litterært men heller visjonært.

Menneskesønnens tegn

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). 

Ja skulle du ha sett at Jesus skulle komme surfende på en sky, og så skulle vi bli tatt opp på den skyen for så å surfe inn i himmelen med Ham, når Han selv sier at Hans komme vil være “som lynet kommer fra øst og blinker til vest.” (Mat.24:27). Men la oss ta for os første delen først.

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen,” Det står ikke at Han skal komme på en sky i egen person som mange tror, men det står at det er et tegn som skal vise seg på himmelen. Tegnet er en forklaring på at Menneskesønnen nå er i Himmelen.

Disiplene hadde riktignok spurt om et “tegn” på Hans komme og på denne tidsaldres ende, men Jesus ga dem ikke et tegn på Hans andre personlige komme, fordi den vil være tegn-løs og vil oppstå plutselig og uforventet (vv. 27, 36-44).

“Skyen” som det står skrevet om, var det tegnet som skulle vise seg og var tegnet på dommen over Jerusalem. Den refererer til røyken av det brennende Jerusalem og/eller brudd-steins røyken fra Jerusalem. Når Peter i Apg. 2:19 refererer til Joel 3:3, taler han til de “Jødiske menn og alle som bor i Jerusalem” (Apg. 2:14), de “Israelittiske menn” (Apg. 2:22) og til “Israels hus” (Apg. 2:36), og taler om akkurat de samme tegn som Jesus fremla for disiplene.

Vi ser at det venter en dom over Israel og Jerusalem fordi de ikke tok imot Jesus og korsfestet Ham. Dette skal altså sees over Jerusalem som tegn på Jerusalems kollaps og dette er også tegnet på at Jesus er ved Guds høyre hånd.

Peter taler til disse som korsfestet Jesus og ba dem å omvende seg (Apg. 2:38), for Jesus er oppstått, gjort til Herre og Kristus og satt ved Guds høyre hånd (Apg. 2:34; 36) (nå og ikke senere). At Han sitter ved Gud høyre hånd betyr at Han har autoritet til å utføre dom. Dette ser vi i Åp. 5:7, der Han er den som er verdig til å ta bokrullen. Denne boken er ikke livets bok men et annet dokument som jeg mener er skilsmisse-dokumentet (Jeg skal ta mer om det siden). Dommen kommer over de som er skyldig (Apg. 2:35), og den første fienden som blir lagt som skammel for Hans føtter er Israel og er også starten på prosessen av verset “… til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter”. Israel er den første til å bli lagt som skammel for Hans føtter

Josephus nedskrivninger taler om denne dommens dag:

“Men som for det huset hadde Gud for lenge siden dømt til ilden, og nå hadde den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden; det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] over hvilke det ble tidligere brent av kongen av Babylon, selv om disse flammene tok sitt opphav fra jødene selv,…” (War 6:4:5). 

Flammene var så store at Josephus skriver videre:

“Flammen ble også fraktet en lang vei og gjort som et ekko sammen med stønner av dem som ble drept, og fordi denne åsen var høy og arbeidet i templet var veldig stort, ville man ha trodd at hele byen hadde vært i brann.” (War 6:5:1). 

Han attpåtil sier: “… for man ville ha trodd at bakken selv, der tempelet stod, kokte varm, så full av ild på hver del av det, …” Røyk eller sky var også et tegn i GT. (les 1.Mos. 19:28; Sal. 37:20; Jes. 14:31, 34:10; Åp. 14:11, 18:9). Så kan jeg bare nevne at Jesus forteller øversteprestene at de skal “se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer” (Mat. 26:64), som idikerer Hans autoritet.

Hvis en sky eller røyk skal vise seg på himmelen, må det skje i skyenes atmosfære. Det er ikke så høyt som den internasjonale romstasjonen, men så lavt som atmosfæren der skyer kan dannes. Altså alt fra bakkenivå (tåke) til skyene under himmelen. Jeg tror meget bestemt at skyene som det er snakk om her er røyken fra Jerusalems/Templets brann og det kan også være “brudd-steins røyk” fra ødeleggelsen av tempelet. Noen tror at tegnet er en by, det nye Jerusalem, som blir senket ned og blir som en “satellitt by” svevende over den jordiske Jerusalem i tusenårsriket, noe som hører fryktelig merkelig ut.

Vi fortsetter i Mat 24:30: “… da skal alle folkestammer på jorden jamre.” Hvem er disse folkestammene og er det hele jorden det menes? Jeg må her bringe inn det greske språket for å se hva som menes. Ordet “jorden” som er blitt brukt her er oversettelsen for det greske ordet “ge”. I Matteus er ordet brukt i forbindelse med landet Israel. Vi kan se det i Mat. 27:45 der det står: “Fra den sjette time til den niende time ble det mørkt over hele landet (ge).”, og enda tydeligere ser vi det i Mat. 2:6 “Men du Betlehem i Juda land (ge)…”, Mat. 2:20 “… dra til Israels land (ge)…” og i vers 21 “… kom til Israels land (ge).”  Så det hadde passet best om det ble oversatt “… da skal alle folkestammer i landet jamre.”. Ikke for min del, men for oversettelsens del.

Når vi nå vet at det gjelder landet, vet vi også hvilke folkeslag det gjelder — Israels stammer. Det er altså Israels stammer som skal jamre og dette er i tråd med hva vi kan lese et annet sted i Matteus, hvor Israels stammer er nevnt:

“Jesus sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere: I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i Sin herlighet, skal også dere som har fulgt Meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.»” (Mat. 19:28). 

Her ser vi også at det var disiplene som ble med å dømte Israels tolv stammer, les også Luk. 22:29-30. De sitter ikke på tronene litterært men åndelig. Vi kan trekke en parallell der menigheten er bygd på apostlenes lære, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene (Apg. 2:42), med prestetjenestene i tempelet (lede, slakt, bønner, og samfunn). Det skjedde et skifte der Israels stammer ble skiftet ut med disiplene, det gamle Israel med det nye Israel, og nattverden var innsettelsen av de tolv på sine troner. Jesus ville ikke drikke mer av den vinen før Han drikker den NY  med dem i Hans Fars rike (Mat. 26:29).

Det gamle testamentes tekst som Jesus henter sine ord fra (“… da skal alle folkestammer på jorden jamre.”) viser at det er Israel som er i sikte her (Sak. 12:10-14).

Det siste i vers 30 er “Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). Som tidligere nevnt er det ikke snakk om et fysisk komme av Jesus men hans doms-komme. Øversteprestene og fariseerne hadde vanskeligheter med å se i lignelser av den grunn at det ikke var gitt dem (Mat. 13:13) og som Jesus sa til disiplene “… for selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke.” (Mat. 13:13). Derfor forsto de ikke hva Jesus mente da Han sa: “… Jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” Med egne øyne skulle de se Herren igjen i form av dom og kraft, blod, ild og røyksøyler (Apg. 2:19; ref. Joel. 3:3).

Herren dømte også Egypt og vi ser de samme trekkene der.
“Byrden om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt” (Jes. 19:1). Herren red ikke fysisk på en sky over Egypt, og likedan kan vi si at yppersteprestene ikke så Han fysisk ri på en sky over Jerusalem.

Fordi hun (Jersalem) fornektet sin Kristus (Mat. 23:37; Joh. 1:11; Apg. 26:7) dømte Han henne.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
War = War of the Jews, Flavius Josephus.

Verkene av Flavius Josephus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer, Mat. 24

Kriger og rykter om kriger

Denne gangen blir det litt lesing, fordi jeg har tatt med en del utdrag fra andre historiske skrifter. Du får ha tolmod med meg, men ta tid med å lese igjennom disse historiske nedskrivningene, du kan finne dem interessante.

Mat. 24:6-7
“Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se da til at dere ikke blir skremt! For alt dette må skje , men enden er ikke ennå.”

— “Det er så mye grusomme kriger og for å ikke snakke om katastrofer rundt omkring i verden i dag at enden snart er her”, — hører jeg mange si. Dette sier de fordi de har lært at enden snart vil komme. Det er flere naturlige grunner også men det får jeg ta opp i en artikkel. Men er kriger og katastrofer i seg selv en indikasjon eller tegn på verdens ende? Det har faktisk vært kriger i verden nesten kontinuerlig, og også katastrofer.

La meg se, vi har… 100 års krigen mellom Frankrike og England (1337 – 1453), Venetian-Tyrkiske krigen (1416 – 1573), Napoleon krigen (1803 – 1814), Opprettelsen av Ottoman imperiet som vokste ved mange kriger (1290-1923) osv, for å ikke snakke om alle før, imellom og etter disse. Her er en liste over kriger igjennom historien.

Hva med naturkatastrofer? Det er vanskelig å måle de “verste” katastrofene da de måles så forskjellig, enten med styrke eller antall døde, men katastrofe er det likevel. Disse er også bare håndplukket av meg.

• 1138, Syria – Et jordskjelv tar livet av 230.000 mennesker.
• 1228, Nederland – 100.000 mistet livet i en flom da en dike falt sammen.
• 1347 – 1350, Verden – Svartedauen tar livet av omtrent 20 millioner i Europa (mellom 25-33% av Europas befolkning). Millioner i Asia og Afrika.
• 1556, Kina – Jordskjelv i Shansi dreper omkring 830.000 mennesker.
• 1649, Spania – Pest tar livet av 80.000.
• 1783, Island – et vulkanutbrudd (som inkluderte den største basalt strømmen i nedtegnet historie) forgiftet øyas beitemarker og forårsaket sult av ca 25% av befolkningen – 30 000+ mister livet.

Også er det én katastrofe jeg gjerne vil ta med som ble lagt merke til over store deler av verden. Tambora vulkanen som ligger på øya Sumbawa i sør Indonesia brøt ut 6. april 1815 og varte til 11. april 1815. Men det var på slutten, mellom 10. til 11. april at den var kraftigst. Kraften er rangert som 7 på den Vulkanisk eksplosjonsgrense Index, noe som gjør utbruddet til den kraftigste i nedtegnet historie, fire ganger kraftigere enn 1883 Krakatoa utbruddet som i seg selv var meget kraftig og som hadde nesten samme virkning.

All vegetasjon på Sumbawa øya var forbrent eller rykket opp, 92.000 mennesker ble drept, de fleste av sult, og det var det største tap av liv som følge av et vulkanutbrudd i historisk tid.

Den fine asken forble i atmosfæren i 3 år og dekket hele planeten og dekket solen så det forårsaker praktfulle solnedganger og det berømte «Året uten sommer» i både Nord-Amerika og Europa. Asken forstyrret været og forårsaket at den globale temperaturen ble senket så mye som 0.4–0.7 °C i gjennomsnitt, en enorm nedgang. (Mat. 24:29; Åp.6:12; Åp. 9:2)

1816 var av kaldeste året på 1810 tallet, og 1810 tallet var den kaldeste tiåret i det århundret på grunn av utbruddet. 30,4 cm snø falt i Quebec by fra 6. til 10. juni 1816. Avlinger i hele den nordlige halvkule ble alvorlig skadet. (Åp. 6:6)

Det ser nesten ut til at denne hendelsen alene oppfyller alle krav til tegn alene (les skrift stedene jeg har lagt til) og Napoleons krigen var akkurat slutt.

Som vi ser er ikke kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer noen varsel for endetiden i seg selv, da skulle det ha vært mange Jesu gjenkomster allerede. Men kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer er kraftige og betydningsfulle holdere av tegn til enden — av Templet.

Vi må ikke glemme, men ha i minne at Jesus taler til disiplene (Mat.24:2-3 og til “denne generasjonen” (Mat.24:34), og at han taler om “det templet” (Mat.24:2). Han hadde allerede talt til fariseerne og de skriftlærde at de var barn av de som drepte profetene (Mat.23:29-31) og dommen skulle komme over “denne slekt” (altså deres slekt) (Mat.23:36).

Selvfølgelig er det nytteløst å advare om kriger midt i en krig, så det må være en tid her som var full av fred. Romerike var på den tiden et imperium med fred og var vel kjent for det, kalt pax Romana (Den Romerske Fred), Den startet med Augustus i år 27 f.kr. og varte til 180 e.kr. Fredsperioden er også nevnt i flere historiske nedskrivninger som hos bl.a. Origen; “overflod av fred som begynte ved Jesu fødsel” (fritt oversatt).

Det er også interessant å se de skolerte noterer seg, “I det anstendige Romerriket forble denne perioden av fred forholdsvis uforstyrret fram til tidspunktet for Nero”… som er han som startet den Jødiske krigen som igjen endte med ødeleggelsen av templet. Ved Neros død var pax Romana delt inn i flere grener og det fulgte en turbulent tid med “året med de fire keiserne” (Juni 68 e.kr. – Juni 69 e.kr.). Det var så turbulent at det førte nesten til at Romeriket kolapset.

Med et slikt imperie og med en så vel kjent fred i lang periode var det nå utenkelig og uventet av de fleste at det skulle bryte ut kriger, og de kristne skulle nå huske hva de var advart mot og hva Jesus profeterte (Mat. 24:6 – 9). Romerikes krig med Jødene involverer også mange andre hærer med hestefolk fra Romerikes “med”-konger. Josephus never soldater fra Caesarea, Syria og andre nasjoner (War, 3:1:3). Ikke nok med det, men under den Romerske sivile krigen (68 – 69 e.kr), ville mange andre land bryte kompaniskapet med Romeriket.

Tacitus, en Romersk historiker, skriver:

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi registrerer at det er bokstavelig talt folkeslag mot folkeslag, rike mot rike (Mat.24:7). Og hvis du snakker om vedenskriger, ja så er dette også en av dem.

Hva med katastrofer; sult og jordskjelv.

I Apg. 11:28 kan vi lese det blir nevnt hungersnød over hele “verden” (som sagt er ikke “verden” som nevnt i Bibelen ment hele jorden, men den dagens verden som Romerike regjerte over), det er også en vel kjent hungersnød som herjet Jerusalem, Josephus skriver:

“Men hungersnøden var for vanskelig for alle andre lidenskaper, og det er ødeleggende for ingenting så mye som til anstendigheten, for det som var ellers verdig ærbødighet var i dette tilfellet foraktet; idet barna trakk selve godbiter at deres fedre åt ut av sine egne barns munner, og hva som var enda mer å beklage, så gjorde også mødrene mot sine spedbarn, og da de som var mest kjært ble fortapt under sine hender, var de ikke skamfulle for å ta fra dem de aller siste dråpene som kan bevare deres liv.” (War, 5:10:3) 

La meg også her ta med en spesiell hendelse, som griper meg.

“Det var en viss kvinne som bodde hinsides Jordan, hennes navn var Maria, hennes far var Elasar, i landsbyen Bethezob, som betyr hus av isop. Hun var fremtredende for hennes familie og hennes rikdom, og hadde flyktet til Jerusalem med resten av folket, og var med dem beleiret der på dette tidspunktet. De andre effektene fra denne kvinnen var blitt allerede grepet, slik jeg mener som hun hadde med seg ut av Perea, og flyttet til byen. Hva hun hadde verdsatt opp, dessuten, som også hva maten hun hadde klart å redde, hadde også blitt røvet av de grådige vaktene som kom hver dag løpende inn i huset hennes med det formål. Dette satte den stakkars kvinnen inn i en meget stor lidenskap, og av de hyppige bebreidelser og skjellsord hun øste på disse grådige skurker, hadde hun provoserte dem til vrede mot henne, men ingen av dem, enten ut av indignasjon hadde hun reist mot seg, eller ut av medlidenhet i hennes tilfelle, ville ta bort hennes liv, og hvis hun fant noe mat, oppfattet hun strevet var for andre, og ikke for seg selv; og det var nå blitt umulig for henne på noen måte å finne noe mer mat, mens hungersnøden gjennomboret henne gjennom tarmer og marg, når også hennes lidenskap ble avfyrt til en viss grad utover hungersnøden selv; heller ikke hun rådførte seg med noen ting, men med hennes lidenskap og den nød som hun var i. Hun prøvde deretter en mest unaturlig ting ; og snappet opp hennes sønn, som var et barn som suget på brystet, sa hun, «O du ulykkelige spedbarn! For hvem skal jeg bevare deg i denne krigen, denne hungersnøden, og dette opprør? Som til krig med romerne, hvis de bevare våre liv, må vi være slaver. Denne hungersnøden vil også ødelegge oss selv .. før slaveriet kommer over oss. Likevel er disse opprørske svindlere mer grusomme enn begge de andre. Kom igjen, vær du min mat, og være du et raseri mot disse opprørske tjenerne, og et ord til verden, noe som er og nå ønsker å fullføre de ulykker som er av oss jøder. «Så snart hun hadde sagt dette, drepte hun sin sønn, og deretter stekte ham, og spise den ene halvdelen av ham, og holdt den andre halvparten skjult. Etter dette kom opprørerne inn i øyeblikket, og lukter den skrekkelige duften av denne maten, truet de henne at de ville skjære strupen over på henne umiddelbart hvis hun ikke viste dem hva mat hun hadde fått klar. Hun svarte at hun hadde spart en veldig fin del av det for dem, og dertil avdekket det som var igjen av hennes sønn. Hvorpå de ble grepet av en redsel og undring i sinnet, og stod forbauset over synet, da hun sa til dem: «Dette er min egen sønn, og hva har blitt gjort, var min egen skyld Kom, spis av denne maten;! For jeg har spist av den selv. Ikke lat til å være enten mer øm enn en kvinne, eller mer medfølende enn en mor, men hvis du vil være så samvittighetsfull, og ikke avsky dette mitt offer, som jeg har spist en halv, la resten bli reservert for meg også». Etter når disse mennene gikk ut skjelvende, var de aldri så mye forskrekket ved noen ting som de var på dette, og med litt vanskeligheter forlot de resten av det kjøtt til mor. Hvorpå hele byen var full av denne fryktelige handlingen umiddelbart, og mens alle la denne elendige saken for sine egne øyne, skalv de, som om denne uhørte handling hadde blitt gjort av seg selv. Så de som var slik opprørt av hungersnøden ønsket svært gjerne dø, og de som allerede er døde ble aktet glade, fordi de ikke hadde levd lenge nok til enten å høre eller se disse elendighetene. (War. 6:3:4) 

Legg merke til hva som egentlig skjer. Hvis du leser 5.Mos. 28:55 ser du at dette er forbannelsen over de som ikke er Herren lydig. Jeremiah profeterer over det samme i Klag. 2:20. Israel har lenge vært ulydig og nå viser forbannelsen seg og dommen venter rett rundt hjørnet. Dette minne oss også sterkt på Matteus 24:19. “Og Ve dem som er med barn, og til dem som gir die i de dager!” 

Vi tar med oss et par andre nedskrivninger også som omhandler jordskjelv i området på den tiden.

“…et jordskjelv rystet hele Kreta på en gang, og et brøl av torden hørtes å komme, ikke fra skyene men fra jorden, og havet trakk seg tilbake omlag syv stadier. Og de fleste av dem var redde for at havet, ved trekker seg tilbake på denne måten, ville dra tempelet etter seg, så at de ville bli båret bort …noen reisende kom fra Cydoniatis og kunngjorde at på selve dagen da tegnet skjedde og ved samme time midt på dagen, steg en øy opp av havet mellom Thera (Santorini) og Kreta.”
(Philostratus, Life of Apollion, 4:11)

Apamea, også, som hadde blitt rystet av et jordskjelv, hadde sin skatt ettergitt i fem år.
(Tacitus, 12:58 – 48-54 e.kr.)

I samme konsulembete en gymnastikksal ble helt oppslukt av et lynnedslag, og en statue av Nero innenfor det ble smeltet ned til en uformelig masse av bronse. Et jordskjelv rev også en stor del av Pompeii, en folkerik by i Campan. (Tacitus, 15:22 – 62-65 e.kr.)

En av de berømte byene i Asia, Laodikea, ble samme år styrtet av et jordskjelv, og, uten noen lindring fra oss, gjenopprettet de seg selv av sine egne ressurser. (Tacitus, 14:27 – 59-62 e.kr).

For de disiplene som hørte på hva Jesus sa til dem, var det nok mulig mer interessert i området de selv levde i:

…Men skammen som ville møte dem i tilfelle de kom tilbake uten å gjøre noen ting i det hele tatt, så langt overvant deres anger, at de lå hele natten foran muren, men i en svært dårlig leir, for det brøt ut en uhyre storm i natten, med den ytterste vold, og veldig sterk vind, med de største skurer av regn, med uavbrutte lyn, fryktelige torden, og forferdelig rystelser og brøl fra jorden, som var i et jordskjelv. Disse tingene var en manifest indikasjon på at noen ødeleggelse kom over menneskene, når verdens systemet ble satt i denne lidelsen, og noen ville gjette at disse underverk forutså noen store ulykker som kom. (War, 4:4:5 – 70 e.kr.).

Jeg prøver ikke her å nedgradere alvoret i andre katastrofer vi kan oppleve i vår egen tid, for de kan være forferdelige og rystede, men de taler ikke om at «enden» er nær. Jeg prøver å belyse hva Bibelen forteller oss om disse tingene og at de ting Jesus forklarte disiplene på Oljeberget den kvelden var om deres egen tid og ikke vår tid, 2000 + år frem i tid.

Det er mulig du sitter med flere spørsmål enn du startet med, slik som meg, men jeg håper virkelig jeg kan gi deg gode svar i Skriften på dine spørsmål. En annen ting er at det svaret Bibelen gir, er det svare den gir. Det er ikke alltid den gir det svare vi selv vil ha.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ant = Jewish Antiquities, Flavius Josephus.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist = History, Flavius Josephus.  

Verkene av Flavius Josephus, Tacitus og Philostatus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Eskatologi i Bibelen 3: Falske Kristuser

Copyright Gospel Communications International, Inc - http://www.reverendfun.com

Jeg har i de forrige postene kun pekt på en del problemer med dispensasjonismen, eller teologien om at Herrens komme er rett rundt hjørne og skal hente de frelste og la de ufrelste bli tilbake en stund på tusen år, og deretter etablere tusenårsrike. Jeg mangler vel å forklare mitt syn, og det vil jeg prøve å så godt jeg kan fremover i innleggene mine.

I “Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” fikk du se tidsrammen på Jesu profeti og dommen over Jerusalem, men jeg gjorde et stort hopp helt frem til Mat. 24:34 og tok ikke med advarslene som Jesus ga disiplene og de ting som skulle skje i trengselen (Mat. 24:4 – 33). Jeg skal rette på det nå og lage noen innlegg om det.

Jeg ønsker å vise hvordan den nedskrevne historien vi har tilgjengelig kan kaste lys over skriften, nei ikke åndelig lys som den Hellige Ånd gjør, men historisk lys. Likevel er de begge en mektig kombinasjon og kilde til å forstå Bibelen bedre når vi leser den, og spesielt da hva Daniel, Matteus, de andre evangeliene og Åpenbaringsboken sier om tidsalderens ende (endetiden). Så la oss gå inn i Matteus og ta steg for steg.

Det første vi kan se er at Jesus advarer disiplene mot forførelse og falske messiaser (Mat. 24:4-5). Ikke bare Bibelen, men historien kan fortelle oss om falske messiaser, også kalt antikrister (Mark.13:6; Matt.24:5; Apg.20:30; 1.Joh.2:18; m.fl.).

I det første århundre var det en stor forventing til Daniel 9´s profeti, den var populær og var den eneste kilden som kunne gi noen mulighet for en forutsigelse av tids-enden. Dette var nok også grunnen til at det oppstod mange som hevdet å være Kristus etter Jesu død. Det disse prøvde på var med makt, under og tegn jage ut romerne og overta som ledere i Israel, for vi må huske at Jesus ikke ble sett på som en konge, for de mente Han feilet (tok ikke kongesete med makt). Mange av de klarte å samle store grupper eller sekter av disipler.

Vi kan lese i Flavius Josephus verker, en historiker fra det første århundre, om mange av disse falske kristusene eller antikristene. Det kan nevnes: Justus, sønn av Ezekias [War, 2:4:1] Theudas [Ant, 20:5:1] Den falske Egyptiske Profet [Ant, 20:8:6; War, 2:13:5] og Manehem [2:17:8] blant mange andre. Det er interessant å nevne et par som tydelig villedet mange og skrev historie, Theudas:

“Nå skjedde det, mens Fadus var prokurator i Judea, at en viss magiker, hvis navn var Theudas, overtalte en stor del av folket til å ta sine effekter med dem, og følger ham til elven Jordan, for han fortalte dem at han var en profet, og at han ville, av sin egen kommando, dele elva og gi dem en enkel passasje over den, og mange ble forført av hans ord. Men Fadus tillot dem ikke å gjøre noen nytte av hans ville forsøk, men sendte en tropp av ryttere ut mot dem, som faller på dem uventet, mange ble drepte av dem, og tok mange av dem i live. De tok også livet av Theudas, og kuttet av hodet og bar det til Jerusalem. Dette var hva som rammet jødene på den tiden av Cuspius Fadus regjering.” [Ant, 20:5:1]

Og den falske Egyptiske profeten

… Videre kom det ut av Egypt, på denne tiden til Jerusalem, en som sa han var en profet og rådet mangfold av vanlige folk å gå sammen med ham til Oljeberget, som det het, som lå over mot byen , og på avstand av fem stadier. Han sa videre at han ville vise dem herfra hvordan, på hans kommando, ville få Jerusalems murer til å falle ned, og han lovte dem at han ville skaffe dem en inngang inn i byen gjennom disse veggene, da de var falt ned. Da Felix var informert om disse tingene, beordret han sine soldater til å ta sine våpen, og kom mot dem med et stort antall ryttere og fotfolk fra Jerusalem, og angrep egypteren og folket som var med ham. Han drepte fire hundre av dem, og tok to hundre i live. Men egypteren selv rømte ut av kampen, men fikk ikke ut noe mer. Og igjen hisset røverne opp folk til å føre krig mot romerne, og sa de ikke burde adlyde dem i det hele tatt, og når eventuelle personer som ikke ville følge dem, satte de fyr på sine landsbyer, og plyndret dem.” [Ant, 20:8:6]  

Det er mange flere nedtegninger om slike villedelse i Jerusalem og området omkring og faktisk kommer det frem én i Bibelen også. I Apg.8:9 – 10 kan vi lese om Simon Magus (Navnet Magus har jeg fått fra Jusin Martyr, 110 – 165 e.kr.), at han ble betegnet som “Denne er den store Guds kraft.” Når vi ser hvordan historien kan fortelle oss hvor stort og alvorlig dette problemet var, kan vi lettere se hva som ligger bak Jesu advarsel og disiplenes bekymring og advarsel til sine menigheter igjen, som f.eks. Johannes:

“Dere barn! Det er den siste time! Og slik som dere har hørt at Antikristen kommer, er det allerede nå kommet mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time.” [1.Joh. 2:18]

De skolerte nevner også at dette spilte en stor rolle i den religiøse og politiske formen som ledet til den Jødiske krigen mot Romerike (67 – 70). Det var stor religiøs fanatisme i dette området og at området hele tiden var infisert av falske profeter og falske messiaser. I følge Josephus dro en med seg en skare på tretti tusen mann!

Dette viste vi ikke? Men nå ser vi at det var et enormt problem og det var med god grunn Jesus advarte disiplene om dette. Spørsmålet mitt blir om det her er lov til å transportere denne advarselen 2000 år eller 3000 år frem i tid og la disiplene være foruten? Jesu advarte disiplene for hva de hadde i vente og ikke hva vi har i vente. Dette er så tydelig både i Historien og i Bibelen.

Vi skal være forsiktig i vår tid også med falske profeter, men en antikrist? Ja ja, det kan sikker være en som ønsker å påstå å være Kristus selv i dag også, men en antikrist som skal sette seg opp som en Gud på templet i Jerusalem har jeg heller vanskelig for å tro og er ikke nevnt i Bibelen at skal skje i vår tid. Da må først templet bygges opp igjen og det er heller ikke nevnt i Bibelen, men mer om dette senere.

Det som faktisk står er at de, disiplene og den dagens kristne, kunne vente en slik en. “Når dere da ser ødeleggelsens styggedom som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – han som leser, han forstå det -” [Mat.24:15] Senere ser vi at Johannes fører denne advarselen videre til sine “Og slik som dere har hørt at Antikristen kommer… ” [1.Joh. 2:18], Johannes er også han som forfattet Åpenbaringsboken. Denne antikristen som de forventet og ble advart mot, kom (forfølgelsen av de kristne startet sommeren 64 e.kr.) og rev  templet i Jerusalem i år 70 e.kr. og han kommer nok ikke igjen.

For oss som venter på Kristus vet hvordan Han skal komme igjen, “For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også menneskesønnens komme være.” [Mat.24:27].

Bemerkning: 

Ant = Jewish Antiquities, Flavius Josephus. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus. 
Avsnittene hentet fra Flavius Josephus verker, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil.
Bibelreferanser er hentet fra KJV – Norsk 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.