Forsvinning av Himmel og Jord – Del 2


fear-running-away

Pheugo = “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel

I forrige post startet vi med å spørre og vise om avsnittene i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 henviser oss til samme hendelse. Vi så at de hadde noen indirekte likheter i semantikk og bilde. Vi oversatte ordene [pheugo] og [apelthan] som hver for seg betyr; Pheugo = “løpe bort”,  “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Og; Apelthan = “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake.

Vi var også innom forståelsen av at ting er «blitt borte» (Åp. 21:1) og endte med å spørre hva formålene er med å bruke de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) i forbindelse med “himmel og jord”. Jeg skal ta for meg det første ordet, [pheugo], i denne posten og vente med den andre til neste blogg post.

Så la oss se på åpenbaringen 20:11 og formålet med ordet [pheugo] – flyktet.

Formålet – Identiteten til Skaperen og Dommeren av skaperverket 

I Åpenbaringen 20:11 er hensikten med ordet “flyktet” kun å understreke naturen og identiteten til den som sitter på tronen i den samme visjonen. Hvorfor? Jo, verset sier:

«Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og Himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem.» (Åp. 20:11 BGO).

Jeg er ikke så hoppende glad for BGO oversettelsen på dette stedet, selv om den skal være oversatt fra den engelske KJV, og som igjen er mer korekt. Dette er fordi det ikke skal være noen perioder her. Det er ikke ment å være to setninger og de fleste andre oversettelser har det heller ikke slik. Av de norske oversettelsene tror jeg NB 1930 er bedre og blant de engelske holder jeg på KJV, WEB, ASV, NIV eller Young’s litteral: «And I saw a new heaven and a new earth: for the first heaven and the first earth were passed away; and there was no more sea.» Den Norske Bibel 1930 har denne ordlyden og er nærmere de engelske jeg beskrev ovenfor:

«Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det blev ikke funnet sted for dem» (Åp 20:11, NB-1930).

Dette er omtrent så bokstavelig og riktig som en kan få det. Og viktigheten med dette er at uttrykket «for hans åsyn vek jorden og himmelen bort» virker som en modifikator av et tema, og ikke om en fast beskrivelse av en separat hendelse. Er du med? Hensikten er mer å fortelle oss noe om den personen som sitter på tronen og ikke om denne jorden og himmelen i seg selv.

Så hva forteller dette oss spesifikt da? Det forteller oss at det ikke er en vanlig person som sitter på en vanlig trone. Men det forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

«Ja, men jeg vet godt hvem den personen er som sitter på tronen!» kan du kanskje si, men la oss se hvorfor det er satt fokus på den som sitter på tronen, og det er to ting her :

Tusenaarsriket11. Det er nødvendig med et slikt skille med tanke på Åpenbaringsboken i seg selv. For hvis vi leser Åpenbaringsboken for seg selv, dukker ordet for “tronen” opp 47 ganger alene. Ordet tronen viser til Jesu trone (1:4), Satans trone (2:13), tronene for de trofaste troende (3:21; 20:4), de tjuefire troner til de himmelske eldste (4:4), dragens trone som ble gitt til dyret (13:2, 16:10) og en trone inne i templet (16:17). Kort sagt er det mange troner som er nevnt i Åp.boken og når vi da kommer til Åp. 20:11 ville det fort blitt forvirrende, og spørsmålet om hvem som sitter på denne nevnte tronen ville dukke opp. Hva om det bare sto f.eks. “en sitter på tronen”, jeg tror det hadde vært mer forvirrende. Men vi har altså her betegnelser på hvem som sitter på den nevnte tronen.

Ser vi litt etter, er den nærmeste omtalen av en trone bare noen få vers tidligere og den henviser til de forskjellige beboerne, noe som faktisk gjør dette enda viktigere. Vi leser: «Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og det ble overgitt til dem å holde dom» (Rev. 20:4).

Her beskrives de trofaste martyr-helgenene, de som regjerer med Kristus i himmelen i løpet av “tusenåret”, og siden den neste omtalen av en trone er for å beskrive en annen Hersker , lederen for de herskende “trone-innsatte” helgenene, er det nødvendig med en betydningsfull forskjell. Dette er derfor du allerede vet hvem som sitter der, fordi verset forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

2. Den spesielle forskjellen som er gitt i Åp. 20:11 gir oss en passende karakteristikk av den som sitter på tronen. Denne store hvite tronen er bebodd av Én, som fra Hans ansikt ALL fallen skaperverk ikke har noen plass for hans åsyn og flykter dermed unna. Dette er et uttrykk for den totale suverenitet, majestet, makt og styrke til den Ene trone-innsatte. Et uttrykk om en total tomhet som hele skapelsen er i seg selv i forhold til ham.

Men enda viktigere, det forteller oss om det viktige forholdet mellom Gud og skaperverket. Det er ikke bare En hvilken som helst stor og mektig trone-innsatt, men En og Bare En for hvem skapelsen er i total ærefrykt til: Det er Skaperen Selv. Det er ingen del av himmelen eller jorden som kan stå foran Ham med noe krav til tilstrekkelighet eller suverenitet — på den måten har de ingen plass for Ham.

Med andre ord, denne setningen i dette avsnittet identifiserer og proklamerer den Ene trone-innsatte som “Gud av 1.Mosebok 1:1” (skaperverket).

Du har kanskje sett det før, men legg merke til slektskapet til dette bildet som går gjennom hele Skriften. De eksakt samme ideene om at skaperverket er underdanig Skaperen er uttrykt i Salme 104, som feirer Guds prakt og majestet som skaper og samtidig som den Ene, på hvis ord, de jordiske elementene flykter:

1. Lov Herren, min sjel! Herre, min Gud, Du er overmåte stor. Du er kledd i herlighet og majestet, 2. Du brer lys om Deg som en kappe, og spenner himlene ut som en teltduk. 3. I vannene legger Han bjelkene til sine øvre saler, Han gjør uværsskyene til sin vogn, Han farer fram på vindens vinger, 4. Han gjør sine engler til ånder, sine tjenere til en ildslue. 5. Han som tuftet jorden på dens grunnvoller, så den aldri i evighet skulle rokkes, 6. med dypet dekket Du den som med en kappe. Vannene sto over fjellene. 7. For Din trussel flyktet de, ved røsten av Din torden styrtet de av sted. 8. De strømmet over fjellene. De sank ned i dalene, til stedet som Du hadde beredt for dem. 9. Du har satt en grense som de ikke kan overstige, så de ikke skal vende tilbake for å dekke jorden. (Salme 104:1-9).

“Flyktet” i vers 7 er pheuxontai (fra pheugo) i den greske LXX. Dette er det samme rot-ordet som vi finner i Åp 20:11.

Akkurat det samme språket brukes også i Salme 114 for å uttrykke kryssingen av Rødehavet og Jordan-elven under utfrielsen av Israel:

1. Da Israel dro ut fra Egypt, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, 2. da ble Juda Hans helligdom og Israel Hans rike. 3. Havet så det og flyktet. Jordan snudde og rant tilbake. 4. Fjellene hoppet som bukker, åsryggene som lam. 5. Hva er det med deg, hav, siden du flyktet? Jordan, hvorfor snudde du og rant tilbake? 6. Dere fjell, hvorfor hoppet dere som bukker og dere åsrygger som lam? 7. Skjelv, du jord, for Herrens ansikt, for Jakobs Guds ansikt, 8. Han som gjorde klippen til en vanndam, flintfjellet til en vannkilde. (Salme 114).

Hensikten med denne herske-formen av skaperverket, språket eller bildet til -“hersker over skapelsen”-, er ikke lagt der for å betegne naturen i selve hendelsen som foregår i konteksten alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte.

Det er slik vi bør forstå henvisningene til en flyktende himmel og jord i Åpenbaringen 20:11: – det tjener den primære og kanskje til og med det eksklusive formålet i å identifisere Han som den Ene Trone-innsatte som den fantastiske Skaperen, Gud selv. Dette er den samme Gud som styrer hele skapelsen for Hvem selve skapelsen er maktesløs, og i Hvis hellige og mektige nærvær ingen del av skapelsen og ingen mann kan stå uten nåde fra Ham.

Men dette er absolutt ikke tilfelle med den andre referansen, Åp 21:1. Hensikten med det andre ordet [apelthan] “Veket bort/blitt borte” skal vi ta i neste blogg-post.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

.

Reklamer

Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Åpenbaringen del. 11 – Bruden, Det Nye Jerusalem


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).

I forrige post så vi litt på Det Nye Jerusalem som den nye skapningen og som tok plassen til det gamle Jerusalem. Vi så litt på tidsrammen, Guds gradvise arbeid i historien og litt overfladisk på Bruden og dens karakter.

For de fleste er Åpenbaringen 21:1 til 22:5 en hendelse som de venter skal skje i fremtiden, etter det de kaller “tusenårsriket”, og vil være den evige fullkomne orden etter den siste dommen. Men dette kan ikke stemme, for som vi så i forrige del, inneholder disse versene en karakterstikk av den nåværende syndige orden. Når vi nå går inn og ser nærmere på Bruden vil vi samtidig se disse karakterstikkene av en syndig orden fortsatt eksisterer i verden, men utenfor byen (bruden). Hovedbudskapet jeg vil vise her at Den Nye Skapningen Johannes presenterer i Åpenbaringen er virksomhet i dag.

Vi kan ta et par vers tidlig i kapittel 21 før vi går inn og ser på Det Nye Jerusalem fra vers 9. Derifra skal vi gå gradvis fremover med de versene jeg ser er viktige, frem til Åp. 22:15.

I Åp. 21:5 sier Gud at Han “gjør alle ting nye” og ikke at han har tenkt å gjøre det en gang i fremtiden. Johannes fokuserer på at Gud allerede er i gang med å gjøre ting nye. Tidligere så Johannes den Hellige Staden “komme ned fra Gud”, som indikerer ‘allerede skjedd’. Det er ikke en hendelse som skal skje i fremtiden, som om det “skal komme ned fra Gud”.

I Åp. 21:6 snakker Jesus til Johannes om frelsen og det levende vann som ble lovet uten betaling. Vi ser at Johannes også her henter fra Jesaja (Jes. 55:1).

Men frelsen og det levende vann blir ikke bare gitt i den fullkomne evige ordenen. I Joh. 4:14 tilbyr Jesus kvinnen ved brønnen “vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4:14), noe som viser at dette begynner allerede i den før-fullkomne orden. Selvfølgelig må Ånden først bli utgytt og vi kan linke denne til utgytelsen av Ånden på pinsedagen (Apgj. 2:1-4), men bare til de som tror:

“Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For den Hellige Ånd var ennå gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh. 7:38-39).

Vi ser tydelig at dette er i nåtid, og ikke bare en gang i fremtiden.

Det Nye Jerusalem

Vi skal nå se på noen sannheter om frelsen og karakteren Johannes beskriver av Bruden/menigheten som virker på jorden i dag.

Åp. 21:14 forteller at Staden er bygd på et fundament av 12 steiner (Åp. 21:14). Dette er Menigheten, noe som Paulus presenterer som allerede “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Ef. 2:20; sml. Mat. 16:18; 1.Kor. 3:10). At Johannes bruker dette bilde igjen her i Åpenbaringen er for å forene det med seieren i år 70 e.kr., som er den endelige bekreftelsen på Kristendommen når den endelig skilte seg fra Israel og jødedommen.

Åp. 21:19-21. Disse steinene kan vi se tydeligere i versene 19-21. Der ser vi egentlig hvor verdifull menigheten er i Guds øyne, som er “smykket med alle slags kostbare steiner”. De kristne oppfyller evangeliets verk som forherliger Guds navn og utøver tro som reflekterer hennes verdi for Gud.

“for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse” (1.Pet. 1:7).

Åp. 21:12-21. Byen har også murer som skal gjøre henne trygg, og med en slikt fundament som vi nettopp så, behøver hun ikke å frykte for fremtiden. Selv om det jordiske Israel var i trøbbel i hans dager, sier Jesaja:

“På denne dagen skal sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll” (Jes. 26:1).

Stabiliteten til menigheten blir fremhevet av Jesus når Han etablerer menigheten.

“Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. (Mat. 16:18).

Dette passer med hennes eksistens i Kristus, Paulus skriver:

“Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”. (1.Kor. 3:10-11).

og i Efeserne skriver Paulus en sterkere illustrasjon:

“Derfor er det ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen.” (Ef. 2:19-22).

Det «nye Jesrusalem» satt på kartet med Patmos i sentrum. Alle de kjente menighetene befinner seg i dette område.

I Åp. 21:16 blir Johannes vist “den store Staden, Det Hellige Jerusalem” (Åp. 21:10), som er Bruden (Åp. 21:2). Denne Byen blir målt til å være 12000 stadier (ca. 2.250 km) i kvadrat. Dette er interessant. Hvis du tegner opp denne kvadraten på et kart over middelhavet, med Patmos i senter der Johannes skrev Åpenbaringen, vil du se at vestkanten på kvadraten rekker til Roma og østkanten rekker til Jerusalem. Nord- og sør-kanten strekker seg tilnærmet til de nordlige og sørlige grensene av Romerrike i det første århundre. Alle de kristne samfunn som eksisterte på den tiden (60-90 e.kr.), vil du finne lokalisert innenfor disse grensene i kvadraten.

Åp. 21:16 viser også menighetens innflytelse. I Jes. 2:2-4 kan vi lese at hun “skal være opphøyet over fjellene” og “Alle folkeslag skal strømme til det”. En annen profet sier at hun (menigheten) er som “et fint skudd” og blir plantet “på et høyt og kneisende fjell” hvor “Alle slags fugler skal bo”. (Esek. 17:22-23). Nå, p.g.a. hennes profetiske lovnader har Herren satt henne til å “gjøre alle folkeslag til disipler”. Denne menigheten skal ikke gå rund å dømme andre, “for Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham”. (Joh. 3:17).

I Åp. 21:22 skriver Johannes at han “så ikke noe tempel i den, for Herre Gud, Den Almektige og Lammet er dens tempel.” Perfekt passer dette inn i Kristi komme og død, templet blir unødvendig (Mark. 15:38; Joh. 4:21; Apgj. 17:24; Heb. 8:13). Jesus er templet (Joh. 2:19-21; Ef. 2:19-20), for Han sier: “her er En som er større enn templet.” (Mat. 12:6). To ting skjer ved Hans død, yppersteprestene deler Hans kappe (Mat. 26:65) og tempelets forheng revnet (Mat. 27:51), noe som er et tegn på den kommende fjerning av tempel-systemet og åpningen av helligdommen for de trofaste (Heb. 10:19-22).

“de frelste folkeslagene skal vandre i dens lys” kan vi lese i Åp. 21:24, det forteller oss at nasjoner, som separate nasjoner, fortsatt eksisterer. Nasjoner betyr også hedninger. Å være lys for hedningene er nettopp menighetens kall:

“For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.» (Apgj. 13:47). (les også Matt. 5:14-16; 2.Kor. 6:14 og Ef. 5:8-9).

Denne profetien fra Jes. 42:6 som Paulus og Barnabas refererer til er ang. Jesus, som er verdens lys (Joh. 8:12; 9:5), men Han etablerer også Sin menigheten til å være “verdens lys” (Mat. 5:14) og den “skinner allerede” (Joh. 2:8 sml. Rom. 13:12).

Åp. 21:25 meddeler at “Dens porter skal aldri være stengt”. Dette er for at de nyomvendte skal få komme inn. Den pågående evangeliseringen bringer inn flere og flere og hadde portene hvert stengt ville ikke noen “nye” kommet inn. Da kunne vi sagt at dette var den endelige fullkomne ordene, men som vi ser er det ikke det.

Åp. 21:27 antyder en “før-doms” setting der syndere fortsatt finnes, for det står at “de urene og han som praktiserer vederstyggeligheter og lyver” har ikke tilgang til Det Nye Jerusalem. De ikke-omvendte er de urene, noe vi kan se i skriftens bilde av hedningene utenfor Kristus (slik som Peters visjon av duken fylt med urene dyr, Apgj. 10:14-15, 28; 15:19 sml. 2.Kor. 6:17).

Åp. 22:1-2. Det faktum at byen inneholder “livets tre” som produserer blader “til legedom for folkeslagene” må kreve en tilstand som eksisterer før den fullkomne evige ordenen. Esekiels visjon om livets elv som renner fra Guds alter, som er frelses-legende, blir her brukt av Johannes:

“Langs elvebredden, både på den ene siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.” (Esek. 47:12).

Ved helbredelse av folkeslagene mener jeg at dette sterkt antyder om en omvendelse. Ved en omvendelse får de da komme inn til Staden der de helbredende bladene er. En annen bakgrunn fra GT finner vi i Jes. 19:21-22, og husk at Egypt er bildet på verden og hedningene:

“Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem.” (Jes. 19:21-22 sml. Rom. 16:25-26).

Åp. 22:15 viser oss at “hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn” eksisterer fortsatt og befinner seg utenfor Staden. Disse er nok målet for evangeliseringen og deretter, ved omvendelsen, få tilgang til de helbredende blader fra livets tre og livets vann.

Skriften er fantastisk. Selv Johannes Åpenbaring som kan være så vanskelig blir fantastisk fargerik når en først får det klart for seg hva som egentlig skjer. Alt syr seg pent sammen til et stor flott teppe. Skriften lærer oss at Kristus innleder den nye pakts velsignelser. Når Jesus kom, kom han for å helbrede (1.Pet. 2:24) og for å sette undertrykte mennesker i frihet (Luk. 4:18; Joh. 8:34-36; Apgj. 26:18; Rom. 6:6, 18, 22; Gal. 5:1) og fra forbannelse (Rom. 5:21; 7:24-25; Gal. 3:10-13). Dette fortsetter Han med den dag i dag gjennom Sin menighet som vi nå har sett, og denne menigheten beskriver Johannes så flott i Åpenbaringen 21 – 22.

Hva synes du?

Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Fra vanskelige til bedre tider


Utviklingen av Kristi Kongerike

Alle sier til meg at verden går til helvete og at antikrist snart vil vise seg på verdens scene. Alt går den veien høna sparker og det blir bare verre og verre.

Europa er i gjeld og på kanten av stupet, hvis den ikke allerede har påbegynt sitt fall.

Moralsk faller familiene sammen, aborter, selvmord og stoffmissbruk. Hva som før var utenkelig å gjøre, er i dag akseptert og mye er til og med feiret og opphøyet.

Kriger er en del av planen til antikrist og “New World Order” for å skape en verdensregjering som antikrist skal bruke.

Åndelig var vi en gang stolte av å be bordbønn mens i dag er det ikke lov å synge «Å du som metter liten fugl» eller be «Fader Vår», hverken i barnehager eller skoler. Lærere er redde for å kunne nevne Gud i en sammenheng, i fare for å bli sparket fra jobben. I USA kan de faktisk risikere å bli arrestert og fengslet.

Nei verden blir bare verre og verre. Det kommunistiske styret i Kina fortsetter brutalt å undertrykke ytringsfriheten. Saddam Hussein er tatt, Osama Bin Lande er tatt men Iran har reist seg som en mektig skygge i øst og vil snart gå til krig mot Israel.

Men ikke vær redd, bare hopp ut av denne synkende båten som går til helvete…, det er en del av planen. Jo verre det blir, jo bedre er det, for det betyr at enden er nær og at Jesus kommer tilbake, …sier de til meg.

Så hvem er den skyldige? Venstre skylder på Høyre og Høyre skylder på Arbeiderpartiet. Konspirasjons-teoretikerne skylder på Regjeringen, store bedrifter og kirken, og kirken skylder på media for alt dette rotet.

Er det virkelig slik? Hvis vi slipper alt vi har i hendene, skaper vi da ikke en selv-oppfylt profeti? Verden har vel opplevd slike ting før også, hvordan kan du da si at dette er tegnene på undergangen? (les “Eskatologien i bibelen 4”, og resten av føljetongen i de foregående postene). Er ikke Herren større enn han som er i verden? Vil de kristne (menigheten) som er Hans kropp, tape for de onde maktene som herjer jorden og vil de kristne feile så grådig i den misjonen den er gitt? (Mat. 28:18-20). Står ikke Hans ord ved lag? (Mat. 28:18) Er ikke dette det samme som å si at Kristus ikke har makt?

Noen går så langt å si at muslimene vil overta verden og forfølge de kristne, bare fordi de tror muslimene er fienden og at de blir flere enn oss. Var ikke dette Anders Breivik også var redd for? Er det slik vi også skal bli? Men alle som ikke er for Gud er imot Gud, så da må vi også medberegne jødedommen blant flere, som en torn i kjødet (2.Kor. 12:7).

Faktisk øker de kristne i antall i verden. I 1910 var vi ca 600 millioner kristne eller 35% av befolkningen mens vi i dag er mer en 2 milliarder (32% av befolkningen), noe som sier at vi holder stand. I 1910 var vi i Europa 66,3% kristne mens i 2010 var vi bare 25,9%. Men vi har lett for å være så altfor trangsynte og ser kun det som skjer i vårt eget “hjem”. I Afrika var det bare 1,4% kristne i 1910, mens i dag er det hele 23,6%. Ved midten av dette århundret, vil det være tre milliarder kristne i verden – en og en halv gang flere enn muslimer. Faktisk, i 2050 vil det være nesten like mange pinsevenne-kristne i verden som det er muslimer i dag. Går det den veien høna sparker? Uansett hvor ille det ser ut hjemme, er Gud i arbeid over hele verden. Overalt det er forkynt, endrer evangeliet både liv og samfunn.

Vi kan lære noe av historien. Historisk sett kan vi se at Herrens kngerike vokser i etapper, eller vi kan si det vokser i lag, i sjikt. Gud kunne kanskje ha latt det vokse rett til himmels med én gang, men da ville Han måtte ha eliminert oss. Vi er syndere og ved Hans Nåde bruker Han oss i våres oppadgående tider og nedadgående tider. Det er tider da kirken er svak og det er tider da den er sterk.

I de siste 5000 årene har verden levd under serier med grusomheter. Majoriteten av menneskene hadde ingen utdannelse, de kunne hverken lese eller skrive, de ble fortalt hva de skulle tenke, hvilken jobb de skulle ha og hvilken gud de skulle tilbe. Var de uenige i kongen, dronningen eller andre øvrigheter, ventet halshugging eller å bli bindt til en påle og brent på bål. Kulturen var grusom og kongen selv satte seg opp som gud på jord. De hadde rett og slett antikrist midt i kirken.

De hadde ingen sikkerhet og reiste sjelden lenger enn 35 kilometer fra hjemmet. Den øvre klassen i alle nasjoner i alle nivåer hold folk fra å komme høyere opp. Livet var billig, barn og kvinner ble behandlet som eiendom. De døde tidlig av hardt arbeid. Menn ble slaktet ned i et grusomt spill av kriger. Helseomsorg var et ikke-eksisterende ord og halvparten av barna døde før de rakk å bli voksne. Den gjennomsnittlige levealder endret seg ikke mye fra det gamle Egypt frem til midten av 1600 tallet. Var det noen som forsto å leve i vanskelige tider, var det dem. Disse var de som levde med mørke på alle kanter.

Men så skjedde det noe på 1500 tallet, Guds ord ble sluppet løs og når det skjedde begynte alt å forandre seg. Ikke bare ble Bibelen oversatt til forskjellige språk, men den ble forstått av reformatorene og båret ut til folkene. De talte ut til folket at Gud ikke bare var den høyeste i himmelen som du nådde igjennom en organisert kirke og de igjen skulle fortelle hvordan du skulle leve eller hva du skulle gjøre. Kampen mot skjærsild doktrinen startet og prekner som “Når mynt i skrinet klynger, en sjel fra skjærsilden himmelen springer”, ble motsagt. Det var Gud den høyeste over deg som et individ og over din nasjon. Og fordi Han bryr seg om deg, din nasjon og den verden du lever i, den verden som skulle komme (Luk. 11:2, Mark. 10:30, Ef. 1:21), har Han gitt oss sin strategi og gitt sin Hellige Ånd for å gå fremover bringe oss en bedre dag.

Selv i mindre tidsperspektiv kan vi også se Gud i arbeid. Vi kan si det slik som Charles Dickens starter sin bok, ‘A Tale of Two Cities’ – «Det var de beste tider, det var de verste tider». Vi kan i dag gå inn i mange sammenhenger og si “det er de beste tider”, mens i andre sammenhenger er det «de verste tider».

De kinesiske kommunistene fortsetter brutalt å undertrykker ytringsfriheten. I 1990 hadde vi Gulf krigen, i 2001 kapret og styrtet Al-Qaida 4 fly I USA og USA svarte med å gå til krig mot Al-Qaida i Afganistan. I 2003 troppet USA også inn i Irak og felte Saddam Hussein. I de siste 10 årene er det sprengt bomber i forskjellige ambassader rundt om i verden. Egypt og Libya gikk igjennom store uroligheter i 2011. Det er pågående uroligheter i Syria.

Lyse sosiale stråler av håpMen det er også “de beste tider.” I 1989 falt Berlinmuren som delte Tyskland i to og befridde Øst-Europa fra det sovjetiske kommunistpartiets dominans (1990) og Øst-og Vest-Tyskland ble gjenforent (1991). Gisselkrisen i Beirut er slutt, etter mange år med frustrasjon (1991). Sovjetunionen forsvant offisielt, etter å ha brutt inn i tolv uavhengige demokratiske republikker (1992). Nå nylig i 2011 delte Sudan seg i to etter mange år med borgerkrig, og den nye nasjonen Sør Sudan så sitt lys. I tillegg er det bemerkelsesverdige vekkelser av kristne i de ulike tredje-verdens land, samt i det tidligere Sovjetunionen. Urolighetene i Egypt og Libya kan også være en hendelse som leder til positiv fremtid.

Hvem ville for 25-30 år siden ha tenkt at disse rystende verdens begivenheter ville inntreffe? Selv om det er lyse historiske og sosiale stråler av håp, er disse dessverre altfor ofte i skyggen av skyer av politiske tungsinn og røyken av kulturelle omveltninger. En dag vil disse verdens hendelser som er nevnt ovenfor bli forstått som et alt-kontrollerende Guds plan. “Men vår Gud er i himmelen. Han gjør alt som behager Ham.” (Sal.115:3). I dag kan vi bare gjette hva Gud vil gjøre og hva sluttresultatet vil bli.

Jeg vil poengtere at dette ikke er noen form for profetisk kommentar til tider og utider og jeg er heller ikke interessert i avis tolkninger. Jeg tror kristendommen har vært og fortsatt er flau av altfor mange mislykkede profeter i dette århundret.

Den siste mislykkede “profeten” var Harold Camping som spådde verdens undergang og dermed også Jesu komme den 21. mai, 2011. Dette viste seg å stemme dårlig, vi så ingen verdens undergang. Men mannen var ikke snauere enn at han igjen, noen få måneder senere, spådde verdens undergang nok en gang etter å ha innrømmet at han hadde regnet feil første gangen, nå den 21. oktober, 2011. Igjen måtte han ta innover seg skammen da dette ikke skjedde.

At folk har tatt feil opp gjennom tidene kan nok skyldes iver, men det verste med denne uttalelsen er at de som støtter tusenårs-teologien bruker “iver” som et forsvar mot feil antagelser de selv eller andre i samme gruppe gjør. Som unnskyldningen sier de også at tiden ikke er moden enda til å se alle ting i profetiene. På denne måten bruker de de samme unnskyldning på seg selv som de bruker på de som “spådde” feil og var ivrige. Tenk om de kunne være like ivrige på å forkynne Kristi Kongerike som de forkynner endetiden.

Copyright Gospel Communications International, Inc - http://www.reverendfun.com

Er de som tror at tusenårsriket vil bli etablert i nær fremtid noe bedre enn Harold Camping? Jeg kan ikke se det. Det er mange selv i Norge som forkynner at enden er nær, og selv om de kanskje ikke har forkynt en dato for enden av denne tidsalder eller oppfordret folk til å selge alt de eier og vende om til Herren, er likheten skremmende. I det minste har Harold Camping angret og gått ut offentlig og sagt at hans spådom var “feil og syndefull”, i motsetting til mange andre.

Jeg tror ikke at tusenårs-troende ønsker grusomme tider hverken for deg eller seg selv, men de “profeterer” ut fra noen verdensbegivenheter som ligner hendelser beskrevet i Bibelen. De ser ikke først hva som står i Bibelen, men ser først om de kan finne noe i Bibelen som passer med dagens begivenheter.

Hvis en går som en and, snakker som en and og ser ut som en and, ja da må det være en and, ikke sant? Feil, det er bare antagelser som fører deg til å si det. Har ikke de fleste av oss en gang tatt feil person for en vi kjenner? Vi har kanskje vært på et kjøpesenter og gått bort til en person vi trodde vi kjente og sagt, – «Hei!» -, kun fordi personen så ut som, gikk som, snakket som en vi kjenner. Det samme er det med de som ser etter tegn som kan ligne på bibelske profetier.

Det pessimistiske/optimistiske spørsmålet har veldig mye å gjøre med den praktiske bestrebelser av kristne i verden i dag. Alle evangeliske kristne er optimistiske i den forstand at Gud vil på mirakuløst vinne krigen mot synd og Satan på slutten av historien ved direkte overnaturlige inngripen. Enten i en jordisk tusenårige rike innført av Jesus på Hans andre komme eller ved den endelige dom som introduserer den nye himmel og den nye Jord.

Å si at tusenårs-troende er pessimistisk tro, snakker jeg om følgende problemer :

  1. Som system for evangeliets forkynnelse lærer de at evangeliet om Kristus ikke vil utøve noen stor innflytelse i verden før Kristi gjenkomst;
  2. Som et system til historisk forståelse mener de at Bibelen lærer at det er profetisk bestemt en uimotståelige nedadgående retning mot et kaos i den utarbeidende og utviklende historie, og derfor…
  3. Som system for å fremme kristen disippelskap fraråder de Kirken i å forutse og være arbeidende for en bred-skalert suksess i å påvirke verden for Kristus iløpet av denne tidsalder.

Ut av dette kommer vi til at de lærer sine etterfølgere at kristne ikke har en umiddelbar løsning på problemer i vår tid. Å forsøke å endre institusjoner før Kristus kommer tilbake vil bare føre til en humanistisk surdeig og at vårt viktigste arbeid bør være å redde folk ut av uføret og ikke prøve å forbedre den eller bevare sine gode egenskaper.

Har Gud fortalt oss sin kosmiske plan for alle tider? Ja! Skriften åpenbare Hans vilje. Guddommen, før tidens begynnelse, planla forløsningen av Hans folk og Hans verden (Åp. 13:8; Tit. 1:2). Jesus Kristus – gjennom Hans død, oppstandelse, himmelfart, og eventuell andre komme – sørger for et kjerne-fokus og betydningen for historien. Som 1.Kor. 15:24 sier om enden på tiden slik vi kjenner den, “Så kommer enden, når Han (Kristus) overlater riket til Gud Fader, når han gjør slutt på all makt, all myndighet og alt velde.” All Guds skapte orden er skjebnebestemt til å bøyes for Jesus Kristus: “For Han herske til Han har lagt alle fiendene under Sine føtter” (1 Kor 15:25). Herren selv forteller oss hva som vil skje i slutten av historien, “For det står skrevet: «Så sant jeg lever, sier Herren, for Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud»” (Rom. 14:11).

Så brødre og søstre i Herren Jesus Kristus, legg ned den pessimistiske tonen i forkynnelsen av evangeliet. Evangeliet (de gode nyheter) er at Guds rike er kommet og bor i oss. Vi er Herrens kropp (Ef. 1:23) som går ut og sprer disse gode nyhetene og har noe bedre å tilby verden slik den er i dag. Vi ikke bare kan, men vi forbedrer verden for Herren er hodet. Vi bygger Hans rike. (Mat. 24:14, Mat. 28:18-20) — Vær velsignet i ditt arbeid!

Sources:
Pew Research Center
Historie bøker
…og Bibelen selvfølgelig.