Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg


… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (
* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Reklamer

Åpenbaringen del. 5 – Dyret


English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil. 

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Eskatologien i Bibelen 7: Basunen og Innsamlingen i Mat. 24


Det har blitt noen dager siden sist jeg blogget, men slik er det vel i et aktivt kristen liv, selv om det ikke innebærer at en løper ned møtesteder. Kristenlivet er mye mer enn det.

Jeg la planer om å ta for meg lignelsen om fikentreet i denne posten, men ser at vers 31 i Matteus 24 ble et litt større emne enn jeg regnet med og må nok ta vers 31 alene her i dette innlegget.

I de forrige blogg postene har du nå fått lese hvordan Jesus la frem, i Matteus 24, de hendelsene som skulle skje før, og som ledet til Jerusalems ødeleggelse. Du har også fått lese om disse hendelsene nedskrevet i historiske skrifter og at disse hendelsen faktisk hendte i tiden rett før år 70 e.kr.

Vi skal nå ta for oss vers 31, som taler om hendelsens faktiske komme og om dens umiddelbare konsekvens: begynnelsen av den verdensvide frelsesverk.

“Og Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre.” (Mat. 24:31).  

Mange evangeliske, pinsevenner og fler, mener dette betyr at Herren skal samle alle troende, ikke bare de troende som lever på jorden i dag, men inkludert de hellige i GT, frelste Israelitter (jøder), menigheten og de hellige under trengsels-perioden som leder til Jesu andre komme. (Dette må forståes ut ifra deres tanke at vi venter nå i fremtiden et tusenårsrike, og etter tusenårsriket vil Kristus komme ennå en gang og samle de troende.) Menigheten blir etter deres tolkning, bort-rykket tidligere ved trengselstiden. For å redegjøre hva jeg tror, et dette innsamlingen av de kristne som ble spredt under forfølgelsen og ved andvarselen Herren ga om at de måtte flykte opp til fjellene (Mat. 24:16), Innsamlingen av de som ble bevart i følge Åp.7:3-4.

Dispensasjonistene deler opp menneskene i to klasser under oppstandelsen: de frelste og de ufrelste. Når dispensasjonistene snakker om oppstandelsen må de forholde seg til flere klasser av folk når det gjelder oppstandelsen, dommen og lønnen osv. Så i følge dispensasjonistene vil det komme en serie av dommer; -martyrene som døde under trengselen vil bli dømt og lønnent (Åp. 20:4), Israel vil bli dømt (Esek. 20:33-38) og hedningene vil bli dømt (Mat. 25:31-46).

Jeg har som sagt deltatt i dispensasjonismen tidligere, men har snudd da jeg har sett mye av deres teologi ikke stemmer med Bibelen. Når det gjelder dommen har jeg hørt de ramse opp enda flere dommer: (1) dommen på den troendes synder i Kristi kors. . . . (2) den troendes egen dom. . . , (3) dommen på den troendes arbeid. . . , (4) dommen av den enkelte hedning ved Kristi gjenkomst til jorden. . . , (5) dommen over Israel på Kristi gjenkomst til jorden. . . , (6) dommen av engler etter 1000 år. . . og (7). . . dommen over de onde døde som den nåværende jordens ender med.”

Dette er en oppfattning som jeg mener er totalt feil. I likhet med oppstandelsen, er det kun én hendelse (Rom.2:16) og én dom (Apg.17:31), som vil skje på den siste dag: “Den som forkaster Meg og ikke tar imot Mine ord, har det som dømmer ham, Ordet som Jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag” (John 12:48). Faktisk så introduserer oppstandelsen mennesket til dommen.

Dommen er én begivenhet som omfatter både de rettferdige og urettferdige, men det vil være en rekkefølge i det likevel. Det kan virker som om de onde vil bli dømt umiddelbart før de rettferdige, ifølge rekkefølgen på hendelsene i Mat.13:30, 41, 43 og Matt. 25:46. Det er som om det er i bokstavelig forstand, “med dine øyne skal du se, og se de ugudeliges lønn” (Salme 91: 8).

For de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

La oss se litt på de engler som Han sender ut med en basunrøst, det er altså ikke englene som blåser i trompeten som mange tror og illustrerer. Dette er en (symbolsk) kunngjøring av det ultimate Jubelårets komme. Krisus´ oppfyllelse av den gamle pakt og menneskets ultimate skyld er tilgitt (syndes skyld). Frelsens dag var kommet og nå vil de gode nyhetene spre seg til nasjonene.

I GT var sabbats årene Guds ordinerte år for hvile for landet (Israel). Disse sabbats årene kom hvert 7. år. (3.Mos. 25: 2, 4).

På disse sabbats årene er jubelåret bygd, og kommer året etter syv (7) sammenhengende sabbats år,  eller etter syv x syv år, d.v.s. 49 år + 1 år = 50 år. Så hvert 50. år er et jubelår. I Jubelåret skulle de få oppleve forløsning fra trelldom og skyld.

 “Dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet over hele landet, for alle som bor der. Det skal være et Jubelår for dere. Enhver av dere skal få vende tilbake til sin eiendom, og enhver av dere skal vende tilbake til sin slekt. Dette femtiende året skal være et jubelår for dere. Da skal dere verken så og dere skal ikke samle inn druene fra de ustelte vintrærne. For det er jubelår. Det skal være hellig for dere. Dere skal spise avlingen fra marken. I dette jubelåret skal hver av dere få vende tilbake til sin eiendom. Hvis du selger noe til din neste eller kjøper noe av din nestes hånd, da skal dere ikke utnytte hverandre.” (3.Mos. 25: 10-14) 

For deg som er født på ny vil nok se hva dette betyr; at du er fri fra arbeid (til frelse), fått tilbake ditt land (himmelriket) og blitt født inn til din hellige familie. Dette bildet av jubelår har Jesaja også i sin profeti:

“Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger:” (Jes. 61:1-2). 

Ikke nok med det, siden den fulle forløsningen som beskrives i jubelåret kommer gjennom Jesus Krisus, introduserer Jesus selv dets oppfyllelse i sitt embete ved å selv å lese fra Jesaja 61 i synagogen i Nasaret.

“Og de gav Ham profeten Jesajas bok. Og da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet hvor det var skrevet: «Herren Guds Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren.» Så lukket Han boken, gav den tilbake til tjeneren og satte seg ned. Og alle som var i Synagogen, rettet øynene sine mot Ham. Og Han begynte å tale til dem: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for øynene deres.»” (Luk. 4:17-21) 

Jesus snakker altså her om den endelige forsoningen som starter ved Hans jordiske tjeneste. La oss se på et annet skriftsted som bekrefter dette og lar oss forstå dette bedre, som Markus 1:15: “Og Han sa: «Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangelet!»”

Jesus Kristus, med sin tjeneste, introduserer “et nådens år fra Herren” (Luk. 4:19), “på frelsens dag” (2.Kor. 6:2) som mange profeter og rettferdige ønsket å se (Mat. 13:17).

Jesus nevnte basunen i Mat. 24:31 fordi det var en annonsering av jubelåret. Hvis du går tilbake til 3.Mos. 25:9, kan du lese: “Så skal du la jubelbasunen lyde på den tiende dagen i den sjuende måneden. På forsoningsdagen skal dere la basunen lyde over hele landet.” (Her er det altså snakk om landet Israel og ikke hele verden). Det som er så treffende er at Romerne brøt seg endelig igjennom Jerusalems murer og satte fyr på Tempelet på den tiende dagen i den sjuende måneden år 70 e.kr.! Også Baylonerne ødela templet samme dag!

“Så Titus trakk seg tilbake inn i tårnet av Antonia, og besluttet å storme tempelet neste dag, tidlig om morgenen, med hele sin hær, og for å slå leir rundt omkring det hellige huset (templet). Men for det huset (templet), hadde Gud for sikkert lenge siden dømt til ilden, og nå var den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden, det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] som også tidligere ble brent av kongen av Babylon;” (J.W. 6:4:5). 

Igjen bekrefter vi Skriften med historiebøkene og visa versa, og kan med sikkerhet fortelle at denne hendelsen har allerede funnet sted. Daniel profeterte dette i Dan. 9:26, “Folket til en fyrste som skal komme, skal ødelegge staden [byen] og helligdommen [templet]”, Jesus sa det til disiplene i Mat. 24:15 “Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som av profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det” samt i Luk. 21:20-24 “Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær. . . . De [jødene] skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag.” 

Også ifølge Matteus 24:31 vil engler gå ut ved basunens lyd, til nasjonene å annonsere  evangeliet om frigjørelse frydefullt. Dette at Guds røst kan være meget sterk og kan uttrykkes som en basun kan vi finne igjen i Jes. 27:13 og 58:1; Jer. 6:17; Åp. 1:10 og 4:1. Engler (aggelos) kan her oversettes som “menneskelig budbærer” på lik linje som i Mat. 11:10. Engler som du ser her er de som kjenner Kristus som frelser og vil gå ut til nasjoner (hele verden) og proklamere budskapet om full frelse. (fjerning av all skyld).

Selv om jeg tror at det her menes menneskelige budbærere er det heller ikke mye galt i å si at Guds engler medvirker aktivt i frelsesplanen. For Guds engler er trofaste i arbeidet med kunngjøringen av evangeliet. De er fryktelig opptatt med, og de involverer seg sterkt i Hans frelses arbeid blant mennesker. (Luk. 12:8-9; 15:10; Apg. 8:26; 10:3-6; 22; 1.Pet. 1:12; Åp. 14:6).

Men så var det innsamlingen av Hans utvalgte da. Vi kommer ikke unna at de første kristne hadde store problemer. Hoved plagen til de første kristne var Judaiseringen (jødedom) som er bevist i Apg. 10, 11, 15, Galaterbrevet og Hebreerbrevet. Hvis ikke et radikalt skille snart ville komme, ville nok de kristne snart kun bli en liten minoritets sekt av jødedommen. Men heldigvis, og selv om misjonen ut til hedningene begynte før Jerusalems fall, var året 70 e.kr. høydepunktet for den verdensomspennende misjonen ut til hedningene. Den skilte endelig de kristne fra Jødedommen.

La oss se på et par lignelser. Først Mat. 21:38-45 og lignelsen om vingårds-eieren som lærer oss at Israels religiøse ledere som dømte Kristus vil bli brakt til en forferdelig ende, slik at vingårds-eieren kan “leie ut vingården til andre vin-dyrkere”. Jesus oversetter dette til de Israelittiske religiøse lederne slik: “Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer frukt.” (v.43).

Den andre lignelsen er Mat. 22:1-4 og lignelsen om bryllupsfesten, som lærer oss at evangeliet var først tilbudt Israel men hun avslo det og drepte tjenerne Hans (22:2-6). Kongen ble rasende og sendte sin hær og ødela disse morderne og satte fyr på byen deres. Så sier Han til sine tjenere “Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige. Gå derfor ut på hovedveiene og innby så mange som dere finner til byllupet!” (22:7-9). Dette kommer også sterkt frem i misjonsbefalingen: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Mat. 28:19.

Gjennom menneskelige budbærere (her nevnt som (aggelos) engler) som forkynner evangeliet, samler Gud de utvalgte til Hans rike “fra den ene enden av himmelen til den andre”. (Mat. 24:31), som betyr fra horisont til horisont. Vi kan se denne bruken av himmelretninger brukt andre steder som 5.Mos. 30:4 og Neh. 1:9, sammenlignet med Mat. 8:11 og Luk. 13:28-29.

Så, lignelsene i Mat. 21 og 22, og misjonsbefalingen holder stand i lovnaden om fullbyrdelsen av det gammel testamentlige profetiene, slik som salme 22:28: “Alle verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren. Og alle folkeslagenes stammer skal tilbe fremfor Deg”. Og salme 2:8: “Be meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til Din eiendom.” 

Jerusalems fall er ikke bare dommen over Israel for avvisningen av Messias (Mat. 21:33-45; 22:1-14; 23:37-24:2), men den gjør et arbeid som sletter effektivt ut hindringen av å spre den kristne tro. I dette ligger at de første kristne, som var jøder, var nok noe forvirret og hadde noe problemer angående sermonielle lover og omskjæring (Apg. 15:1; Gal. 5:1-6; Fil. 3:1-3), og som etter Jerusalems fall egentlig ikke var noe stort problem lenger da all slik seremoni ble utslettet, og også motstanden og forfølgelsen fra jødene ble betraktelig mindre.

“Dette skjedde, slik at hun (menigheten) kunne bli en ekte universal menighet, snarere enn en rase-fokusert, geografisk begrenset folk.” 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 
J.W = War of the Jews, Flavius Josephus.

 

Følg bloggen ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Herren velsigne! 


Eskatologi i Bibelen 5: Veene, Mat. 24


Er virkelig enden nær?

Vi har gått igjennom Jesu advarsler til sine disipler om falske kristuser, falske profeter og kriger og rykter om kriger. Dette er ting de ser og hører men det skal bli verre, for Han sier videre at dette er bare begynnelsen av veene.

De skal bli utsatt for trengsler, de skal bli drept og hatet på grunn av Jesu navns skyld (Mat. 24:9). Det er mange steder i Bibelen som forteller oss om at de ble utsatt for trengsel og at de ble myrdet. En av den verste forfølgeren var Paulus selv før han ble møtt av Jesus på vei til Damaskus (Apg. 9:3-9).

Her er noen skriftsteder du kan kjekke ut angående jødenes forfølgelse av de kristne: Apg. 4:3; 5:18-33; 6:12; 7:54-60; 8:1ff; 9:1-4, 13, 23; 11:19; 12:1-3; 13:45-50; 14:2-5, 19; 16:23; 17:5-13; 18:12; 20:3, 19; 21:11, 27; 22:30; 23:12, 20, 27, 30; 24:5-9; 25:2-15; 25:24; 26:21. Du kan også lese 2.Kor. 11:24; 2.Tess. 2:14-15; Heb. 10:32-34; Åp. 2:9; 3:9.

Som vi ser var det ikke lett og noen ble drept av Jødene som forfulgte dem (Apg. 7:54-60). Dette er alt etter det Jesus sa til Fariseerne og de Skriftlærde: “Se, derfor sender Jeg dere profeter, vise menn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, og noen av dem skal dere piske i synagogene deres og forfølge fra by til by.” (Mat. 23:34).

Så kommer advarselen at de ville bli hatet av “alle folkeslag” som er den keiserlige forfølgelsen og stormanngrep (år 64-68 e.kr.) før ødeleggelsen av tempelet (år 70 e.kr.). Denne forfølgelsen startet med Nero og er betegnet som den verste og mest smertefulle Romerske forfølgelse. (November 64 e.kr. til Neros død i Juni 68 e.kr.). Tacitus skriver:

“Men alle menneskelige anstrengelser, alle overdådige gaver fra keiseren, og blidgjøring av gudene, ville ikke den onde troen på at brannen var et resultat av en bestilling bli borte. Følgelig å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på én klasse, hatet for sine avskyeligheter, folk kalt kristne. …” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:10 tar Jesus for seg anstøt og angivelse; “Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi hverandre og hate hverandre.” Dette kan vi også finne i forskjellige dokumenter. F.eks. sier Paulus til Timoteus i 2.Tim. 1:15 “… alle de i Asia har vendt seg bort fra meg. …” og videre i 2.Tim. 4:10 “For Demas har forlatt meg fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden.” Også Johannes forteller dette da han i 1.Joh. 2:19 sier:

“De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For hvis de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at de skulle bli åpenbart at ingen av dem var av oss.” 

Hebreerbrevet viser oss at det faktisk var et frafall blant kristen-konverterte jøder. I Heb. 10:25 leser vi at Paulus maner dem til å ikke svikte forsamlingen slik de som gikk ut av dem gjorde. Han sier også at “… som dere ser at Dagen nærmer seg”, som indikerer at de venter en spesiell dag, som er “enden”. Som nevnt før er ikke dette dagen til Herrens gjenkomst men dagen til Herrens komme i dommens sky, over Jerusalem.

I Tacitus verker “The Annals”, og fortsettelsen på verset som jeg brukte ovenfor, er det tydelige spor av denne angivelsen av de kristne:

“… på deres informasjon, ble en enorm mengde dømt, ikke så mye av den forbrytelse å sette fyr på byen, som av hat mot menneskeheten. Hån av alle slag ble lagt i døden. Dekket med skinn av dyr, ble de revet opp av hunder og omkom eller ble naglet til et kors, eller ble dømt til flammene og brent, for å tjene som en nattlig belysning, når dagslyset hadde utløpt.” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:12-14 sier Jesus at det skal bli lovløshet, kjærligheten skal bli kald, den som holder ut skal bli frelst og at evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme.

Vi har vært inne på noe av dette allerede, da angivelse og forfølgelse ikke akkurat kvalifiserer til lovlydighet og kjærlighet. Lovløshet er ikke bare å bryte Guds lov men også å gå imot en sann Kristen “Men et annet er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv» Hele loven og profetene henger på disse to bud.” (Mat. 22:39-40, se også Gal. 5:14).

Uttalelsen “Den som holder ut til enden skal bli frelst” er som et ekko og gjentagelse av det Jesus sa til disiplene i Mat. 10:22, da Han sender dem ut for første gang blant sine egne i Israel. Der sier Han: “Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.” Kanskje ikke så mye fysisk men åndelig ved at de holder seg til troen. Det er som om Han allerede her advarer dem og viser dem hva de egentlig har i vente etter Jesu oppstandelse og før Guds dom over Jerusalem.

Når vi nå leser vers 14, kan vi jo nå lure på hvordan evangeliet kunne nå ut til hele verden før år 70 e.kr? (24:14), det høres temmelig umulig ut og det var også umulig at det skulle skje i den tanke at det gjaldt hele jordkloden.

Ordet “Verden” (oikoumene) som er brukt her forekommer flere ganger i NT og er veldig ofte ment om Romerike som f.eks. “Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.”  (Luk. 2.1), eller “En av dem, en ved navn Agabus, stod da fram, og ved Ånden viste han at det skulle komme en stor hungersnød over hele verden fra Apg. 11:28.

Hvis vi går tilbake til Mat. 10:5 ser vi at disiplene ikke skulle gå til hedningene / nasjonene og at de er begrenset til kun jøder. Men i vers 18 og 19 ser vi at de skal bli overgitt til “landshøvdinger og konger… som er et vitnesbyrd for dem og for hedningene” (se Mat.24:14), som tyder på at Jesu så frem til en videre fremtidig utspredelse av evangeliet.

Videre i vers 23 i Matteus 10, sier Jesus: “Når de forfølger dere i den ene byen, da flykt til en annen! For sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke være ferdige med byene i Israel før Menneskesønnen kommer.”

Så i Matteus 24:14 tar Jesus bort grensene som gjelder bare Israel, til nå også å gjelde nasjonene / hedningene. Dette kommer også rimelig klart frem i  Hans andre “Utsendelsen av disiplene” i Mat. 28:18-20 “Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Amen”. Med andre ord sier Han egentlig at evangeliet skal bli talt ut til andre menneskegrupper utenfor de jødiske, før enden (av templet) kommer.

Det er interessant å lese i Apg. 2:5 at “det var mennesker fra hvert folkeslag under himmelen” som var samlet og hørte vitnesbyrdet om evangeliet, og jeg mener dette også møter de krav som er i 24:14 “… som et vitnesbyrd for alle folkeslag, …” , i det minste representerer det.

Angående å tale evangeliet ut sier Paulus i Rom. 10:18 “Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ende.” Dette sa han ca år 55 e.kr. og det skulle være nok tid igjen til år 70 e.kr. da enden kom. Han åpner Romerbrevet med å si “Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, fordi deres tro forkynnes i hele verden (Rom.1:8).

Vi kan jo spørre; kan vi virkelig forvente at evangeliet var talt ut over hele den vestlige verden (f.eks. Amerika) før år 70? Kan vi virkelig forvente at Claudius telte alle boliger og de som bodde i dem i den vestlige verden, Kina eller Australia. Kan vi virkelig tro at hungersnøden rakk hele veien over Himalaya til Kina under Claudius regjeringstid?

Hvorfor bruker jeg tid på å forklare orde “verden” i vers 14 i Matteus 24? Fordi dispensasjonistene har en lei tendens til å bruke vers 14, og ordet “verden” rund om i Bibelen, til å gjelder hele jordkloden og for å få det til å passe inn i deres lære om tusenårsriket og Herrens dom over Jerusalem i nær fremtid.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ann = Annals, Cornelius Tacitus 

Verkene av  Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.