Åpenbaringen del 1 – Hvordan Lese Johannes Brev


English version here 

Forrige post var om mange tanker som har samlet seg etter å ha gått historien og bibelen litt etter sømmene, og hva en sitter igjen med av spørsmål etter all dommedags profeti som svirrer rundt og aldri er blitt oppfylt. Menighetene som kan være sterke i disse profetiene er gjerne de menigheter som har sterkest bånd og interesse av å være Israel supportere, uten at jeg skal gå inn på det nå.

Copyright Gospel Communications International, Inc – http://www.reverendfun.com

Jeg har jo også sagt at jeg vil ta for meg Johannes åpenbaring, noe jeg både gruer og gleder meg til. Ironisk nok kalles den vanskeligste boken i Bibelen for “Åpenbaringen”.

Det kan være vanskelig å forstå Åpenbaringsboken, men hvis en entrer boken med rett sinn uten allerede innlagte hindringer og skarpe svinger som gammel lære kan gjøre, kan ting bli litt enklere.

“Folk liker meninger som de har vært vant til fra sin ungdom, de forsvare dem og skyr det motsatte syn, og dette er en av de tingene som hindrer folk i å finne sannheten, for de tviholder på den oppfatning av vane.” 

Som normalt er, begynner en alltid fremst i en bok, og det er der Johannes også kommer med sin forklaring på hvordan forstå boka hans, som f.eks. forventningen av når profetien vil skje, hvem brevet er adressert til, og hans forklaringen på metoden på å forstå brevet hans.

Det første Johannes gjør er å sette visjonen han fikk fra Jesus i riktig tid, ikke fordi han selv har bestemt tiden men at Jesus (engelen) hadde fortalt han det. På nesten samme måte som Jesus forklarer til fariseerne og disiplene hvilken tid Templets ødeleggelse ville skje (Mat. 23:36, 24:34), gjør Johannes det samme. Han skriver til de syv menighetene i Asia og legger vekt på at “de ting som må skje om kort tid” (Åp. 1:1) og at “tiden er nær” (Åp.1:3).

Det som vi kan se er anderledes fra Jesu forklaring er at Johannes beskriver at tiden er nærmere enn hva Jesus gjorde. Jesus forklarer at hendelsene vil skje i den generasjonen som disiplene befant seg i, mens Johannes forklarer at tiden er nær og vil skje om kort tid. Johannes var en av disiplene i den generasjonen, men nå har det gått en 40 års tid og tiden er enda nærmere. De samme ordene “nær” finner du igjen i Jesus forklaring om tegnet “at sommeren er nær” (Mat. 24:32), når Hans “tid er nær” (Mat. 26:18) og “Jødenes Påske var nær” (Joh. 2:13).

Du ser også at Johannes stresser viktigheten med tiden ved å gjenta det han sier i vers 1 i vers 3, men i en annen utrykksmåte…, for de som ikke skulle få det med seg i vers 1. I avslutningen finner vi igjen akkurat de samme stresspunktene (Åp. 22:6, 22:10). La oss sammenligne de.

Johannes skrev nok introduksjonen av åpenbaringsboken etter selve visjonen og dermed fremmer viktigheten av tidsrammen til sine tilhørere i åpningen av boken, slik at leseren vil entre boken med denne informasjonen og også avslutte boken med den samme informasjon.

Åp. 22:10 viser oss også at dette er en tid som skal skje meget snart, fordi Johannes fikk beskjed om å ikke sette segl på de profetiske ordene i motsetting til Daniel, som skulle sette segl på boken.

Daniel levde flere hundre år før Johannes og engelen ba Daniel sette segl på boken, men mye senere i historien ber en lignende, eller den samme engel Johannes om å ikke sette segl på boken, fordi tiden er nær. Daniels forventing var i et langt tidsperspektiv; Johannes forventing var i et kort tidsperspektiv. Dette får vel egentlig ikke blitt klarere… det viser oss at Johannes ikke skriver til en menighet 2000 + år frem i tid. Det ville være ganske nådeløst og spydig gjort av han, mot en menigheten i det første århundre som led smertefull forfølgelse og som ble fortalt at den gudommelige dommen over de onde var nær og snart ville komme.

Så hvem skriver han til? Han skriver til en spesiell gruppe mennesker, til de syv menighetene i Asia som han har tjenestegjort i. Noe som er interessant å se er at de syv byene som de syv menighetene var i, er ramset opp i den samme rekkefølge som den Romerske postruten gikk.

Disse byene var gamle historiske byer som Johannes adresserer til i kapittel 2 og 3, og i disse brevene ramser han opp flere historiske, geografiske, politiske, kulturelle og religiøse hentydninger som passer perfekt til det vi vet om disse regionene i dag.

Brevet var skrevet til menigheter som gjennomgikk store prøvelser og lidelser, noe som kommer tydelig frem allerede i første kapitel.

“Jeg Johannes, som både er deres bror, og som har del med dere i trengselen og riket og Jesu Kristi tålmodighet, var på den øya som kalles Patmos, for Guds skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrd skyld” (Åp. 1:9). 

Lidelse, forfølgelse og martyr-temaet er noe som går igjen i hele Åpenbaringsboken (Åp. 2:9-10; 3:9-10; 6:9-11; 11:7.8, 11:3, 18; 12:10; 13:10; 14:11-13; 16:5-6; 17:6; 18:20, 24; 19:2; 20:4, 6). Martyrene er de som får Guds spesielle velsignelse, fordi de ble slaktet for deres tro (Åp. 6:9-11). Dette er reelle første århundrets kristne, noe vi må ha i minne videre utover i Åpenbaringen.

Hvordan Johannes forklarer hvordan brevet hans skal forståes, kan vi lese allerede i Åp. 1:1

“Jesu Kristi Åpenbaring, som Gud gav ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid. Og Ham sendte bud og gjorde det kjent ved Sin engel for for Sin tjener Johannes.” 

Som jeg har lagt vekt på, “Gud gav Ham for å vise Sine tjenere”, viser at åpenbaringen er gitt “for å vise” beskjeden som ble tilkjennegitt av Hans engel. At Johannes ser disse tingene og kan ikke taes helt bokstavelig men mer visuelt.

Dette forteller oss at Johannes oppmuntrer leserne til å forvente billedlige symboler gjennom brevet hans, mer enn bokstavelige hendelser. Johannes første visjon, Åp. 1:12-20, setter på en måte et mønstret for senere symbolske tydninger, ved å presentere en visjon med en påfølgende tydning av åpenbaringens nøkkel-element i en ikke-bokstavelig måte. Han så Kristus gå bland de sju lysestakene. Bokstavelig vil dette måte si at Kristus går blant sju lysestaker i himmelen, men Jesus tyder dette for oss:

“Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i Min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er englene for de sju menighetene, og de sju lysestakene som du så, er de sju menighetene.” (Åp. 1:20). 

Flere ganger igjennom åpenbaringen stopper Johannes opp for å sørge for en bedre innsikt i visjonen, f.eks. Åp. 5:6, der øyer ikke var i bokstavelig mening men de sju Guds Ånder. Åp. 5:8 beskriver ikke en bokstavelig røkelse, men de helliges bønner. Og når Johannes selv er forvirret, hjelper engelen med å forklare det for ham, f.eks i Åp. 17:9-10 får vi vite at det ikke er bokstavelig syv hoder på et dyr, men at det symboliserer sju fjell og sju konger. Hva med hornene? De er ikke horn i det hele tatt, men engelen forklarer dette for Johannes:

“De ti hornene som du så, er ti konger som ennå ikke har fått noe rike, men de får myndighet som konger i én time sammen med dyret.” (Åp. 17:12). 

Selv de mange vann som Johannes så skal ikke bli forstått som H2O, men som engelen forklarer Johannes:

“Så sa Han til meg: «Vannene som du så, hvor skjøgen sitter, er folk, skarer, folkeslag og tungemål. …” (Åp. 17:15). 

Vi må unngå for mye bokstavelige tydninger i Åpenbaringsboken. Det viktigste jeg vil fremme når det gjelder å entre åpenbaringen, er å forstå historien og tiden som åpenbaringen snakker om, tiden da Kristus kommer med dommen over de som ikke tok imot Ham, over de som drepte profetene Han sendte og for forfølgelsen av Hans hellige i tiden mellom Kristi korsfestelse og dommen i år 70 e.kr.

Mer forklaring på enkelte av skriftstedene kommer vel utover i de neste postene mine. Kommentarer er jo selvfølgelig velkomne da de kan hjelpe andre å forstå… for eller imot.

Reklamer

Eskatologi i Bibelen 5: Veene, Mat. 24


Er virkelig enden nær?

Vi har gått igjennom Jesu advarsler til sine disipler om falske kristuser, falske profeter og kriger og rykter om kriger. Dette er ting de ser og hører men det skal bli verre, for Han sier videre at dette er bare begynnelsen av veene.

De skal bli utsatt for trengsler, de skal bli drept og hatet på grunn av Jesu navns skyld (Mat. 24:9). Det er mange steder i Bibelen som forteller oss om at de ble utsatt for trengsel og at de ble myrdet. En av den verste forfølgeren var Paulus selv før han ble møtt av Jesus på vei til Damaskus (Apg. 9:3-9).

Her er noen skriftsteder du kan kjekke ut angående jødenes forfølgelse av de kristne: Apg. 4:3; 5:18-33; 6:12; 7:54-60; 8:1ff; 9:1-4, 13, 23; 11:19; 12:1-3; 13:45-50; 14:2-5, 19; 16:23; 17:5-13; 18:12; 20:3, 19; 21:11, 27; 22:30; 23:12, 20, 27, 30; 24:5-9; 25:2-15; 25:24; 26:21. Du kan også lese 2.Kor. 11:24; 2.Tess. 2:14-15; Heb. 10:32-34; Åp. 2:9; 3:9.

Som vi ser var det ikke lett og noen ble drept av Jødene som forfulgte dem (Apg. 7:54-60). Dette er alt etter det Jesus sa til Fariseerne og de Skriftlærde: “Se, derfor sender Jeg dere profeter, vise menn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, og noen av dem skal dere piske i synagogene deres og forfølge fra by til by.” (Mat. 23:34).

Så kommer advarselen at de ville bli hatet av “alle folkeslag” som er den keiserlige forfølgelsen og stormanngrep (år 64-68 e.kr.) før ødeleggelsen av tempelet (år 70 e.kr.). Denne forfølgelsen startet med Nero og er betegnet som den verste og mest smertefulle Romerske forfølgelse. (November 64 e.kr. til Neros død i Juni 68 e.kr.). Tacitus skriver:

“Men alle menneskelige anstrengelser, alle overdådige gaver fra keiseren, og blidgjøring av gudene, ville ikke den onde troen på at brannen var et resultat av en bestilling bli borte. Følgelig å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på én klasse, hatet for sine avskyeligheter, folk kalt kristne. …” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:10 tar Jesus for seg anstøt og angivelse; “Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi hverandre og hate hverandre.” Dette kan vi også finne i forskjellige dokumenter. F.eks. sier Paulus til Timoteus i 2.Tim. 1:15 “… alle de i Asia har vendt seg bort fra meg. …” og videre i 2.Tim. 4:10 “For Demas har forlatt meg fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden.” Også Johannes forteller dette da han i 1.Joh. 2:19 sier:

“De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For hvis de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at de skulle bli åpenbart at ingen av dem var av oss.” 

Hebreerbrevet viser oss at det faktisk var et frafall blant kristen-konverterte jøder. I Heb. 10:25 leser vi at Paulus maner dem til å ikke svikte forsamlingen slik de som gikk ut av dem gjorde. Han sier også at “… som dere ser at Dagen nærmer seg”, som indikerer at de venter en spesiell dag, som er “enden”. Som nevnt før er ikke dette dagen til Herrens gjenkomst men dagen til Herrens komme i dommens sky, over Jerusalem.

I Tacitus verker “The Annals”, og fortsettelsen på verset som jeg brukte ovenfor, er det tydelige spor av denne angivelsen av de kristne:

“… på deres informasjon, ble en enorm mengde dømt, ikke så mye av den forbrytelse å sette fyr på byen, som av hat mot menneskeheten. Hån av alle slag ble lagt i døden. Dekket med skinn av dyr, ble de revet opp av hunder og omkom eller ble naglet til et kors, eller ble dømt til flammene og brent, for å tjene som en nattlig belysning, når dagslyset hadde utløpt.” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:12-14 sier Jesus at det skal bli lovløshet, kjærligheten skal bli kald, den som holder ut skal bli frelst og at evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme.

Vi har vært inne på noe av dette allerede, da angivelse og forfølgelse ikke akkurat kvalifiserer til lovlydighet og kjærlighet. Lovløshet er ikke bare å bryte Guds lov men også å gå imot en sann Kristen “Men et annet er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv» Hele loven og profetene henger på disse to bud.” (Mat. 22:39-40, se også Gal. 5:14).

Uttalelsen “Den som holder ut til enden skal bli frelst” er som et ekko og gjentagelse av det Jesus sa til disiplene i Mat. 10:22, da Han sender dem ut for første gang blant sine egne i Israel. Der sier Han: “Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.” Kanskje ikke så mye fysisk men åndelig ved at de holder seg til troen. Det er som om Han allerede her advarer dem og viser dem hva de egentlig har i vente etter Jesu oppstandelse og før Guds dom over Jerusalem.

Når vi nå leser vers 14, kan vi jo nå lure på hvordan evangeliet kunne nå ut til hele verden før år 70 e.kr? (24:14), det høres temmelig umulig ut og det var også umulig at det skulle skje i den tanke at det gjaldt hele jordkloden.

Ordet “Verden” (oikoumene) som er brukt her forekommer flere ganger i NT og er veldig ofte ment om Romerike som f.eks. “Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.”  (Luk. 2.1), eller “En av dem, en ved navn Agabus, stod da fram, og ved Ånden viste han at det skulle komme en stor hungersnød over hele verden fra Apg. 11:28.

Hvis vi går tilbake til Mat. 10:5 ser vi at disiplene ikke skulle gå til hedningene / nasjonene og at de er begrenset til kun jøder. Men i vers 18 og 19 ser vi at de skal bli overgitt til “landshøvdinger og konger… som er et vitnesbyrd for dem og for hedningene” (se Mat.24:14), som tyder på at Jesu så frem til en videre fremtidig utspredelse av evangeliet.

Videre i vers 23 i Matteus 10, sier Jesus: “Når de forfølger dere i den ene byen, da flykt til en annen! For sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke være ferdige med byene i Israel før Menneskesønnen kommer.”

Så i Matteus 24:14 tar Jesus bort grensene som gjelder bare Israel, til nå også å gjelde nasjonene / hedningene. Dette kommer også rimelig klart frem i  Hans andre “Utsendelsen av disiplene” i Mat. 28:18-20 “Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Amen”. Med andre ord sier Han egentlig at evangeliet skal bli talt ut til andre menneskegrupper utenfor de jødiske, før enden (av templet) kommer.

Det er interessant å lese i Apg. 2:5 at “det var mennesker fra hvert folkeslag under himmelen” som var samlet og hørte vitnesbyrdet om evangeliet, og jeg mener dette også møter de krav som er i 24:14 “… som et vitnesbyrd for alle folkeslag, …” , i det minste representerer det.

Angående å tale evangeliet ut sier Paulus i Rom. 10:18 “Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ende.” Dette sa han ca år 55 e.kr. og det skulle være nok tid igjen til år 70 e.kr. da enden kom. Han åpner Romerbrevet med å si “Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, fordi deres tro forkynnes i hele verden (Rom.1:8).

Vi kan jo spørre; kan vi virkelig forvente at evangeliet var talt ut over hele den vestlige verden (f.eks. Amerika) før år 70? Kan vi virkelig forvente at Claudius telte alle boliger og de som bodde i dem i den vestlige verden, Kina eller Australia. Kan vi virkelig tro at hungersnøden rakk hele veien over Himalaya til Kina under Claudius regjeringstid?

Hvorfor bruker jeg tid på å forklare orde “verden” i vers 14 i Matteus 24? Fordi dispensasjonistene har en lei tendens til å bruke vers 14, og ordet “verden” rund om i Bibelen, til å gjelder hele jordkloden og for å få det til å passe inn i deres lære om tusenårsriket og Herrens dom over Jerusalem i nær fremtid.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ann = Annals, Cornelius Tacitus 

Verkene av  Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.