ESG 11 – Bibelen Om Gjengift p.t. II


Fortsettelse fra forrige post…

Re-Marriage IPaulus sier…

Vi var inne på at jødene satte inn teksten ‘Jødisk’ i skilsmisse dokumentet i forrige innlegg  “Du er fri til å ekte hvem ‘Jødisk’ mann du vil” – for å forsikre seg at hun ble gift inn i og fortsatte i den Jødiske troen. Det er ganske interessant å se at Paulus også gjør et lignende tillegg ved å fortelle de Kristne enkene at de var ‘fri til å gifte seg med den hun vil’, bare det skjer i Herren (1.Kor. 7:39), d.v.s. en Kristen mann.

«En kvinne er ved ekteskapsloven bundet så lenge hennes ektemann lever. Men dersom hennes mann dør, da er hun fri til å gifte seg med den hun vil, bare det skjer i Herren.» (1.Kor. 7:39 BGO)

Selv om Paulus ikke snakker til de som allerede er gift eller de som ønsker å skille seg, er det tankevekkende at Paulus bruker samme ordlyd som skilsmisse dokumentene har. Det ville virke ganske rart å bruke disse ordene hvis de kristne var imot all form for gjengift etter skilsmisse.

Paulus snakker til de Kristne enkene her for å forsikre dem at de ikke trengte å følge den levittiske loven som sa de måtte ekte sin svoger hvis de var barnløse (5.Mos 25:5-10).

Hvorfor følger ikke vi denne levittiske loven i dag? Fordi vi ikke er jøder? Det kan det umulig være da vi har mange andre lover fra jødene som vi følger. Det er jo heller ingen skriftsteder som sier klart og tydelig at vi ikke trenger å følge denne loven lenger.

Det er få Kristne som tenker over dette i dag fordi vi ikke har hatt denne tradisjonen med å gifte svoger og svigerinner. Men for de gjenfødte jødene (kristne) på den tiden var dette en lov. I motsetting til oss forsto de tydelig hva Paulus mente. Vi skal være glade for at vi vet mer i dag om disse menneskene og kan sette oss inn i deres tankegang og tyde Paulus korrekt, ellers ville vi kristne kanskje måtte ta opp igjen og fortsette å følge denne loven, hva sier du til det? Paulus argument er at enkene skulle ha de samme rettighetene som de skilte; hvis en skilt person kunne gifte seg igjen så skulle enkene ha den samme rett.

Det interessante her er at resoneringen til Paulus bare virker hvis du tror de skilte har en rett på å gifte seg igjen. Hvis du ikke tror dette, blir det til at Paulus snakker mye tomme ord, fordi det vil umulig være noen god forsikring til enkene at de hadde samme rett som de skilte – å ekte hvem mann de ville – hvis de skilte faktisk ikke hadde rett å gifte seg igjen. Paulus antok derfor i dette avsnittet at hans tilhørere (lesere) mente at de skilte hadde rett til å gifte seg igjen.

Er det steder der Paulus snakker spesifikt om gjengift? Ja faktisk. På samme måte som Jesus var imot ‘uansett årsak’-skilsmisse var Paulus totalt imot den romerske grunnløse skilsmissen – ‘skilt ved separasjon’ – som jeg nevnte i forrige post. Han fortalte de Kristne i Korint som hadde separert seg fra (forlatt) deres partner at de skulle prøve å gjøre om denne “skilsmissen” ved å forlike seg med partneren eller forbli ugift (1 Kor. 7:11). 

«Men om hun er skilt [chōrizō (separert)] fra ham, så skal hun leve ugift eller bli forlikt med sin ektemann. Og en ektemann skal ikke skille [[ἀφίημι] aphiēmi (å sende bort, gi avskjed.)] seg fra sin kone.» (1.Kor 7:11) (Mounce’s Complete Expository Dictionary (MED)).

Ordet chōrizō og aphiēmi i denne teksten er i den norske Bibelen oversatt til ‘skilt’ i stede for den mer korrekte tydningen ‘separere’, ‘sende bort’ eller gi avskjed på. Ang. disse parantesene og brakettene har jeg en forklararing på i ESG 9.

Men hva kan vi si om de som var offer for den Romerske ‘skilt ved separasjon’-praksisen? Ble de sittende der uten en sjans til å gifte seg igjen?

Men dersom den ikke-troende vil skille [chōrizō (separert)] seg, så må han få lov til å skille [chōrizō (separere)] seg. En bror eller en søster er ikke bundet i slike tilfeller. Gud har kalt oss til fred (1 Kor. 7:15).

Vi ser også her av ordet [chōrizō] at det dreiser seg om å gi avskjed på, sende bort eller separere sin ektefelle, og i følge Romersk lov var de da betraktet som skilt. Paulus mente de ikke er «bundet til slike tilfeller».

Men også her møter vi på et par tradisjonelle oversettelser, eller meninger som ville blitt ulogiske for de første århundrets lesere. Noen skal ha det til at ‘ikke bundet’ menes at du ‘ikke lenger er bundet til din partner’ (dvs. du kan leve fraskilt (separert) men du kan ikke skilles). Mens andre igjen mener det betyr at du ‘ikke lenger er bundet til ditt ekteskap’ (dvs. du kan skilles men ikke gifte deg igjen).

Hvorfor ville dette være ulogisk for de første århundrets lesere? Jo, fordi Paulus snakker til de som allerede var skilte, eller var blitt sendt vekk av ektefellen og de hadde ingen andre valg. Det hjalp dem ikke mye hvis Paulus fortalte at de kunne leve fraskilt, fordi det var jo allerede påtvunget dem. Og det hjalp heller ikke mye å fortelle dem at de kunne bli skilt, fordi så langt Romersk lov fortalte dem, var de allerede skilt.

For menneskene som leste eller hørte Paulus brev og undervisning var det ikke noe problem å forstå hva ‘ikke bundet’ betydde, fordi disse ordene minnet dem på ordene i deres skilsmisse-dokument: «du er nå fri til å ekte». Hvis de av årsaker ikke hadde et skilsmisse dokument med denne teksten (da mange romerske skilsmisser skjedde uten dokumenter) ville de likevel forstå meningen av det da de allerede hadde disse rettighetene i den Romerske loven. Derfor sa Paulus klart og tydelig at ‘Du er ikke lenger bundet – du er fri fra det ekteskapet og er, som hvert ekteskaps dokument sier, fri til å ekte.’

Denne friheten gav Paulus til de troende som hadde blitt utsatt for separasjon fordi deres partner hadde forlatt dem, men han gav ikke denne friheten til de troende som hadde separert seg fra deres partner. Han godkjente ikke denne grunnløse skilsmissen og hvis en troende hadde forårsaket denne separasjonen, anbefalte han inntrengende å forlike seg med deres partner (1. Kor. 7:11).

Som vi har sett tidligere var det å bli forlatt et brudd på ekteskaps-kontrakten da de ikke oppfylte kriteriene for å sørge for mat, klær og ekteskapelig kjærlighet (2.Mos. 21:10-11). Paulus var absolutt ikke ukjent i Skriften og han bar på akkurat den samme tanke. Om det kan virke rart for oss å snakke om ‘bundet’ (δουλόω douloō = gjøre til slave, slave) i denne settingen er det likevel ganske naturlig å gjøre det når en snakker om 2.Mos. 21:10-11 som opprinnelig taler om slave(r).

Dette viser oss igjen at den uskyldige part – offeret for en grunnløs skilsmisse – faktisk fikk en godkjenning til å gifte seg igjen. Men hva med de som forårsaket skilsmissen?, kan den skyldige part gifte seg igjen og eventuelt når?

Tjnei… Det høres ut som jeg ikke vet, men la meg si først: Nei, den skyldige part av en grunnløs skilsmisse kan ikke gifte seg igjen og jeg mener jeg er på linje med Paulus. I 1.Kor. 7:11 gir Paulus en tydelig instruks om at den som hadde skilt seg eller separert seg fra sin partner ikke skulle gifte seg igjen, eller forbli ugift. Dette fordi en skulle prøve å forlike seg med den personen de hadde skilt seg fra.

«Men om hun er skilt [chōrizō (separert, forlate)] fra ham, så skal hun leve ugift eller bli forlikt med sin ektemann. Og en ektemann skal ikke skille [aphiēmi (å sende bort, gi avskjed.)] seg fra sin kone.» (1.Kor 7:11 BGO)

Så, vil dette si at de aldri kan gifte seg igjen? Tja… la meg deretter si: Jeg mener en må kunne bruk sunn og grei fornuft i slike spørsmål. Hvis f.eks. en ble skilt og etter noe år angrer og ser hva en har gjort, men hans eller hennes gamle partner er nå gift igjen og det er derfor umulig å forlike seg med den gamle partneren og reversere sin(e) feiltak (for en kan jo ikke bryte opp et annet ekteskap for å kunne forlike seg med den gamle partneren), må vi gi han eller henne lov til å gifte seg igjen med en annen. Nei, jeg sier ikke at det må gå 10 år før en kan gifte seg igjen men jeg mener at en må se på hvert enkelt tilfellet og prøve å dømme etter det. Dette gjelder også selv om den første partneren ikke har giftet seg igjen, men ønsker likevel ikke å forlike seg igjen med han eller henne. Vi må i begge tilfeller anta at personen kan stoppe å prøve å forlike seg med sin gamle partner.

Paulus instruks er ikke en straff, men vi må å se på dette som et forsøk på å hjelpe offeret av en skilsmisse. Det vil virke ganske rart hvis dette var en straff for en grunnløs skilsmisse. Det ville føre denne handlingen inn i en utilgivelig synd og vi vet at det er det bare én av (Mat. 12:31).

Noen argumenterer at det å ikke kunne gifte seg igjen, ikke er en straff men en konsekvens fordi det tidligere ekteskapet fortsetter på en måte i det åndelige i Guds øyne. Vel, dette argumentet fungerer kun når en mener at ingen kan gifte seg igjen etter en skilsmisse, men som vi har sett kan den uskyldige part gifte seg igjen (1 Kor. 7:15) og dermed er ekteskapet over.

Instruksen som Paulus gir er hverken en straff eller en konsekvens men er heller en veiledning i en praktisk måte de kan prøve å reversere sine feil på, og instruksen/befalingen varte så lenge det var en mulighet for en forlikelse. I praksis kan jeg ikke tro at noen som skilte seg fra sin partner mot den andre partnerens vilje, ville gidde å høre på denne kommandoen med mindre de ble dømt at de hadde gjort noe galt rett etter skilsmissen, slik som disse korinterne.

En ting er sikkert, hadde Paulus fortalt de kristne at de aldri kunne gifte seg igjen så ville de ganske sikkert adlyd ham selv om det ville være imot den Romerske loven. De gikk tross alt gjennom forferdelig forfølgelse, ble brent på påler eller kastet til løver fordi de ikke ville si “Cæsar er Herre”. Ja, ganske sikkert ville de også vært villige til å bryte den Romerske loven som sa de måtte gifte seg igjen.

Selv om Paulus… og Jesus var “stille”, eller ikke spesifikt sa at de skilte kunne gifte seg igjen, så er det faktisk ikke så merkelig. Det motsatte ville være mer merkelig fordi spørsmålet om gjengift ble aldri reist i det første århundre. Gjengift ble akseptert og praktisert. Hadde det ikke vært merkelig hvis Paulus sa – “gifte kvinner kan ha barn”? En trengte ikke å fortelle dette da dette var naturlig og meningen med et ekteskapet, selv i dag trenger en ikke å fortelle dette. Enda mindre grunn var det å si at de skilte kunne gifte seg igjen fordi, ikke bare var retten til å gifte seg igjen ansett som naturlig i en skilsmisse (2.Mos. 21:10-11) men de hadde også et juridisk dokument som presist fortalte dem dette.

Så Paulus tillot troende til å gifte seg igjen etter en gyldig skilsmisse, og hvis de hadde skilt seg ved den Romerske ‘skilt ved separasjon’-praksisen, som han så som ugyldig, ble de fortalt å ikke gifte seg igjen men bli forlikt med partneren (1.Kor. 7:11). Var de et offer for et slikt ‘skilt ved separasjon’-praksis og ikke kunne gjøre noe ved det, kunne de betrakte det som en gyldig grunn for skilsmisse basert på forsømmelse (1.Kor. 7:15, 2.Mos. 21:10-11).

Bemerkninger:

ESG står for Ekteskap, Skilsmisse og Gjengifte. En forkortelse jeg har valgt å bruke for å gjøre titlene mindre i de blogg-postene som omhandler dette emne. Noe som også gjør et søk enklere, så søk på “ESG” for å få opp postene som omhandler dette emne. 

Bibelvers er hentet fra Bibelen Guds Ord (BGO) hvis ikke annet er nevnt.

 

Hva mener du?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s