ESG 13 – Gud hater skilsmisse


God hates divorceProfetene i GT forklarer for oss at Gud er en skilt mann (skilt fra Israel) og at Han også var en separert mann (separert fra Juda). Dette så vi forrige gang og vi så også at Han ville forsone seg med dem begge en gang i fremtiden, selv om en forsoning med Israel ser ut som en umulighet ifølge loven.

Vi skal holde oss til profetene også denne gang, men mer spesifikt i Malaki der vi finner kilden til det vel kjente og brukte uttrykket ‘Gud hater skilsmisse’. … Les mer om ha Han gentling hater

Reklamer

ESG 12 – Gud, En Skilt Mann


Gud og Hans ekteskapsproblemer.

Divorce DecreeJeg nevnte tidligere at jeg har gått alle skrittene fra ugift, gift, skilt og gjengift, og det samme har Gud. Nei, jeg skal ikke sammenligne meg med Gud men vi kan likevel sammenligne oss med lignelsene og historiene til Gud. Det er mange historier og lignelser der noen historier kan bli mer personlig for oss alt ettersom situasjonen vi står i, men alle historiene er personlig for Gud. En av de jeg tror er av de mest personlige historiene for Gud er da han blir tvunget til å skille seg fra Israel…

ESG 5 – Jesu Undervisning i Mat. 19:3-12


I det forrige innlegget tok vi for oss kjernen i spørsmålet fariseerne stilte Jesus, – Hillels lære om ‘uansett årsak’-skilsmisse. Og siden vi nå er i Mat. 19 har jeg veldig lyst til å ta for meg undervisningen og de kontroversielle poengene som Jesus ga til fariseerne i deres diskusjon.

Merried update fbMulig Jesus prøvde å ignorere fariseernes spørsmål og retter fokuset på det som er mer viktig, nemlig selve ekteskapet. Men uansett bringer Han fariseernes spørsmålet til et mye større perspektiv og på den måten vise bildet av Guds mening med selve ekteskapet, og dermed også peke ut deres feiltolkning av loven(e).  Som i forrige innlegg vil dette også hjelper oss å forstå mer om hva som ligger bak denne diskusjonen i Mat. 19:1-12 og hvordan vi ser på skilsmisse i vårt Kristne samfunn.

Når de “hillelistiske” fariseerne (som følger Hillels lære) spør Jesus om Han aksepterer ‘uansett årsak’-skilsmissen; «Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn?», svarer Jesus:

«Har dere ikke lest at Han som gjorde dem i begynnelsen, gjorde dem til mann og kvinne og sa: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de to skal være ett legeme»? Så er de ikke lenger to, men ett legeme. Derfor, det Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille.» (Mat. 19:4-6).

En kan spørre hvorfor Jesus bringer fariseerne helt tilbake til 1.Mos. 2:24. Ikke bare hadde fariseerne tolket 5.Mos. 24:1-4 til å støtte praksisen av ‘uansett årsak’-skilsmisse som vi så i forrige innlegg, men de drev også med polygami (flerkoneri), noe vi kan finne helt tilbake til Abraham tid. Det var heller ikke uvanlig med polygami hos jødene i det første århundre. Når Jesus nå viste fariseerne at Gud begrenset ekteskapet til bare én kone, var nok det også et slag i ansiktet for dem. Faktisk var Israel det eneste området i hele Romerrike hvor Romerne tillot denne praksisen, for romerne selv tillot nemlig ikke polygami.

Jesus fokusere på at vi ekter én kone/ektemann og blir ett med henne/han. Dermed forteller Han dem at monogami er Guds ideal helt fra begynnelsen av. Han presenterer også begge, «mann og kvinne», som entall, noe som også forteller fariseerne at i det perfekte Eden, involverte ekteskapet bare to personer. For oss kan det virke ubetydelig at Han stresser dette da vi lever i et monogami-samfunn og har aldri opplevd noe annet, men for de 1. århundrets jøder som så på polygami som akseptert og brukt var dette ganske kontroversielt.

Jesus fortsetter nå med å uttrykke; å bryte opp et ekteskap er alvorlig fordi Han (Gud) har hørt deres ekteskaps løfte og har sammenføyet dem med velsignelse; «Derfor, det Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille.» (Mat. 19:6(b)). Setningen, «Skal ikke noe menneske skille» betyr ikke det samme som at det er totalt umulig å skille seg, selv i Guds øyne. Mer forklaring i del 3.

Antagelig fører dette fariseerne tilbake til deres eget spørsmål, men de stiller nå spørsmålet litt annerledes i lys av den nye informasjonen de nå har fått. Det ble et ‘hvorfor’ det ene hvis det andre ikke stemmer. Hvorfor befaler Moses at vi skal når Gud sier vi ikke skal?

«Hvorfor ga da Moses befaling om å gi kona et skilsmissebrev, for så å sende henne bort?» (Mat. 19:7).

De spør Ham rett og slett om hvorfor Moses gav befaling om dette. Også her kommer Jesus med et overraskende svar til dem. Han sier at skilsmisse ikke er obligatorisk og peker igjen tilbake til ekteskapets opprinnelse.

«… På grunn av deres harde hjerte tillot Moses dere å skille dere fra deres koner, men fra begynnelsen var det ikke slik» (Mat. 19:8).

I følge jødenes lov ledet seksuell umoral til skilsmisse og de tydet 5.Mos 24:1 dit hen at Moses gav befaling om at de skulle skille sin(e) kone(r) fra seg ved seksuell umoral. På den måten ble det en obligatorisk handling. Tolkningen deres var også støttet av at seksuell umoral var dødssynd og de skulle stenes til døde. Med andre ord endte ekteskapet der og da, -ved seksuell utroskap-.

Dødsstraffen (steningen) for ekteskapsbrudd (seksuell umoral/hor) var ikke bestandig utført eller benyttet på samme måte gjennom historien. Dette viser Guds kjærlig realistiske måte å håndtere konsekvensene av den menneskelig syndighet på: offeret for utroskap bør ha valget mellom å avslutte ekteskapet eller ikke.

salomon 100 giftSiden polygami1 var akseptert og brukt blant jødene i det første århundre kunne ikke ektemennene bli anklaget for seksuell umoral. Dermed ble det også slik at kvinnene sjelden kunne utstede et skilsmissebrev. De hadde en mulighet men jeg lar det ligge nå.

Gud vil ganske sikkert ikke at vi skal skille oss hvis vi kan unngå det, og heller tilgi hverandre. Det står ingen steder at vi skal tilgi uansett men som Jesus sier i Luk. 17:4, at vi skal tilgi den angrende part.

«Hvis din bror synder mot deg, så irettesett ham! Og hvis han omvender seg, så tilgi ham. Hvis han synder mot deg sju ganger om dagen, og sju ganger på én dag kommer tilbake til deg og sier: Jeg omvender meg, så skal du tilgi ham» (Luk. 17:3-4).

Det er selvfølgelig en grense på for hvor mange ganger vi skal tilgi, og om det er en angrende part eller ikke. Det er gjerne ved andres ‘harde hjerter’ (ikke angrende) at vi begynner å gi slipp på tilgivelsen. Det er der Gud gir slipp på tilgivelsen også.

De harde hjerter er nettopp det Jesus forklarer fariseerne her og de forsto meget godt hva Jesus snakket om. Dette var ikke et vanskelig spørsmål for de kjente Skriften inn til hjerte, og ordet ‘harde hjerter’ – som betyr stahet – henter Jesus fra Jer. 4:4. Den norske oversettelsen er god nok men la meg likevel legge inn Septuagint oversettelsen2 på engelsk for å vise klarere hvor ordet ‘harde hjerter’ kommer fra.

«Omskjær dere for Herren og ta bort deres hjertes forhud, hver mann av Juda og dere som bor i Jerusalem. Hvis ikke bryter Min vrede ut som en ild og brenner så ingen kan slokke den, på grunn av deres onde gjerninger. (Jer. 4:4).

Circumcise yourselves to the Lord, and circimcise your hard-heartedness … (Jer. 4:4 Septuagint.)

La oss også få litt mer kjøtt på beinet ang. hva Jeremia sier her: Israel er Guds kone (Jer. 2:2). Hun drev hor med andre guder (Jer. 2:20-26) så Gud var tvunget til å skille seg fra henne (Jer. 3:1-8). Juda ble advart at hun går samme vei som Israel (Jer. 3:10-14) og at hun var ‘hard hjertet’ (sta) i sin utroskap. Med andre ord angret hun (Juda) ikke sin utroskap. (Jer. 4:3-4).

I denne historien er det slik at Juda ble separert fra Gud og vi vet hva som skjedde med Israel, hun ble skilt. Jeg vet det er mange som spør om Gud er en skilt man og svaret er, ja, og vi skal komme tilbake til dette senere. Selve temaet om Guds skilsmisse med Israel og Judas separasjon vil jeg mulig ta helt for seg selv da det inneholder det herlige evangeliet. Likevel linker det seriøst til spørsmålet omkring skilsmisse, gjengift og ekteskap for vår del.

Når Jesus sier: «men fra begynnelsen var det ikke slik.», peker Han igjen tilbake på Edens hage der det ikke var noen synd. Det er slik at når synd kom inn i våre liv startet også ekteskapet å få problemer, så Moses ‘tillot’ skilsmisse ved brutte ekteskapsløfter, selv om skilsmisse ikke er ønskelig.

Denne undervisningen av Jesus, og andre som vi kommer inn på, gir en anelse av at et ekteskap kan oppløses. Ikke at Jesus tillater skilsmisse, Han underviste faktisk imot det men Jesus motsier tanken om at ekteskapet er ontologisk uoppløselig. Det vil si, Han motsier tanken om; at i Guds øyne forblir man gift med den originale ektefellen selv etter skilsmissen”. (Dette er grunnstenen for å si at gjengift er seksuell umoral).

Vi skal tilgi opp til 7 ganger 70 ganger mot den som angrer, men vi er ikke satt til å holde et løfte som brytes gang på gang med hardt hjerte. Slik Gud var tvunget til å skille seg fra Israel, kan også vi komme i situasjoner der vi er tvunget til å bryte en kontrakt (les: ekteskap). Men husk, slik Gud valgte å ikke skille seg fra Judah som faktisk var værre enn sin søster Israel, kan også vi velge å ikke separere oss eller skilles om du vil fra vår partner.

Videre i vers 9 leser vi:

Men Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med henne som er skilt, bryter ekteskapet.» (Mat. 19:9).

Vi tok for oss dette verset i slutten av forrige innlegg men la meg raskt si at Jesus forklarer at de som bruker ‘uansett årsak’ skilsmissen og deretter gifter seg med noen annen driver hor. Og den som da gifter seg med denne kvinnen som ble ‘uansett årsak’-fraskilt bryter ekteskapet, fordi hun teknisk sett er gift.

Når disiplene får høre at Jesus forkastet ‘uansett-årsak’ praksisen og hørte undervisningen om tilgivelse, later det til at de ble lettere sjokkert. Jeg tror de innså at ekteskapet var mer alvorlig enn de først hadde trodd og at de ikke kunne bli skilt når de selv måtte ønske det, så de sier til Jesus:

«Hvis det er slik med en mann og hans kone, da er det bedre ikke å gifte seg» (Mat. 19:10)

I det svaret Jesus nå gir til disiplene ligger det enda en kontroversiell undervisning for disiplene og alle andre jøder på den tiden.

«Men Han sa til dem: «Ikke alle kan forstå dette ordet, men bare de som det er blitt gitt: For det finnes evnukker som er født slik fra mors liv, og det er evnukker som er gjort til det av mennesker. Og det er evnukker som har gjort seg selv til det for Himlenes rikes skyld. Den som er i stand til å godta dette, skal godta det.» (Mat. 19:11-12)

Ikke bare sa Jesus tidligere at skilsmisse ikke er obligatorisk men sier her at det er heller ikke obligatorisk med ekteskap. Jødene hadde det for seg at ekteskap var obligatorisk p.g.a. befalingen i 1.Mos. 1:28 «Vær fruktbare, bli mange, fyll opp jorden og legg den under dere (1.Mos. 1:28). Du kan jo tenke deg sjokket da Han sier «det er evnukker som har gjort seg selv til det for Himlenes rikes skyld», og videre «Den som er i stand til å godta dette, skal godta det.» Han motsier her all levende jøde på den tiden ved å forkynner at ekteskap ikke er obligatorisk. Ekteskapet er valgfritt!

Frem til nå og som vi vil se senere er at Jesus ikke forkastet Det Gamle Testamentets lover men heller de nye tolkningene som hadde kommet opp som hadde forpurret Det Gamle Testamentets (GT) moralske prinsipp. Jesus har her rettet opp en del misstolkninger av GT ved å besvare, ikke bare ang. skilsmisse men også ekteskapet og hva det består av.

Det er likevel en del spørsmål som fortsatt er ubesvarte. Hva med de som som er skilt og allerede er gjengift med ny partner? Skal de skilles fra deres nye partner og gifte seg igjen med den gamle partneren? Det vi vet nå er at Jesus forkaster den “nye” ikke-Bibelske ‘uansett årsak’-skilsmissen og aksepterte skilsmisse ved seksuell umoral (5.Mos.24:1-4), men ikke kun ved seksuell umoral (Mat. 19:8). Vi skal prøve å besvare spørsmålene m.fl i fortsettelsen.

Fotnoter:

1 Polygami – (Polymagi hendte ikke veldig ofte p.g.a. lite penger blant mange. Men det var akseptert og brukt).

2 Den offisielle jødsike oversettelsen av Det Gamle Testamentet til Gresk (https://en.wikipedia.org/wiki/Septuagint)

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra Bibelen Guds Ord (BGO) hvis ikke annet er nevnt.

Hva mener du?

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 1


peanuts-theologyI streben etter å vise hva bibelen forteller oss i forskjellige sammenhenger og steder har det nesten vært umulig for meg å unngå å bli litt teologisk. Noen mener jeg kanskje har vært litt for teologisk og oversettelser fra gresk/latin vanskelig osv. Jeg innrømmer det selv, det er blitt litt teologi og oversettelser av enkelte greske, latinske og hebraiske ord men for å forklare bibelske tekster kommer en ikke så lett unna forklaringer av ord og bilder og sammenhenger ellers i Bibelen.

For de som kanskje tror jeg er skolert i både latin og/eller gresk eller har en teologisk utdannelse kan jeg si med en gang at det har jeg ikke og er nok ikke noe bedre enn deg i dette.  Det jeg kan si jeg gjør mye av er å lese. Jeg leser ikke bare Bibelen mye men også en del bøker, artikler blogger og notiser med teologisk innhold, kanskje det er derfor det blir slik i bloggen min også. Men ha meg unnskyldt mens jeg skal prøve å gjøre det lettere for deg å lese bloggen… ja, med forbehold for de gangene jeg må utdype ting mer da :), ellers blir det jo kun ren tekst fra bibelen som du selv kan lese i Bibelen.

I forrige blogg-innlegg lovet jeg å ta for meg Åpenbaringen 20:11 og 21:1. For hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden da det står klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Er dette bokstavelig? Uups! Da er jeg tilbake med å måtte være teologisk igjen og med å oversette enkelte greske ord for å kunne forklare hva som menes i disse skriftstedene.

Vil du likevel bli med meg inn selv om det blir noe teologi her også? Hvis du liker og ønsker å komme litt dypere i disse skriftstedene og også ønsker å oppleve litt hva teologi og tydning sett i forhold til hva forfatteren mener og billedspråket ellers i bibelen kan gjøre for deg, anbefaler jeg deg å ta tid til dette og ha bibelversene åpnet foran deg… ja, ha hele bibelen der klar til bruk.

Tilbake til Åpenbaringen 20:11 og 21:1. Det kan synes naturlig at en tror det slik som det på overflaten ser ut til at det står; nemlig at den jorden vi lever på og himmelen som er over oss skal forsvinne og erstattes av en ny ren jord som vi kan leve på og en ny himmel som vi kan skue over oss. Men la oss spørre oss et par andre spørsmål. Har disse to avsnittene med “himmel og jord” samme identitet? Henviser disse to avsnittene til samme hendelse?

Spørsmålet kan høres trivielt ut men har en stor betydning. Som sagt kan disse bildene på overflaten synes å være det samme i begge tilfellene. På den måten er det lett å trekke en sammenheng mellom disse, også angående identiteten. Hvis det nå skulle være tilfelle at disse bildene i begge tilfellene er det samme, ja da må også de andre kontekstuelle/tekst sammenhengende hendelsene i begge skriftstedene bære på lignende forhold, hvis ikke samme forhold. Det er her det store problemet åpner seg:

La meg gi et eksempel. I Åpenbaringen 20:11 åpnes den «Store Hvite Trone» dommen, og i Åpenbaringen 21:1 er angående «ny himmel og ny jord», som er det «nye Jerusalem.» Så legger vi til at jeg personlig mener at Åpenbaringen 21 var innledningen i det første århundre – år 70 e.kr. og beskriver et idealisert perspektiv av menigheten.

Personlig mener jeg også at det gamle Jerusalem gikk bort og det nye Jerusalem har kommet, men dette innebærer nå et stort potensielt problem: Hvis «fravikelsen» av «himmel og jord» i disse to avsnittene er de samme og en fravikende himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 skjedde i år 70 e.Kr. som jeg da også tror, da må den “Store Hvite Trone” dommen også ha skjedd i år 70 e.Kr. Men på tross av dette så tror jeg at den endelig dommen (Den “Store Hvite Trone” dommen) ennå er i fremtiden. Argumentet blir da at enten så har jeg feil i denne troen eller så er jeg inkonsekvent i tolkningen min.

Argumentet høres jo greit ut men jeg tror den likevel er svak. Argumentet forutsetter at Himmelen og jorden bokstavelig vek bort, forsvant og ikke er mer. Betydningen av “veket” (Norsk Bibel 1930) i disse to avsnittene er ikke relaterte på samme måten som argumentet forutsetter, dermed er argumentet som er bygget på denne antakelsen kraftig svekket.

Nå skal jeg arbeide litt teologisk og også oversette ord fra gresk, så dette kan kanskje virke vanskelig, men følg med for dette trengs for å kunne sette oss inn i hva som egentlig foregår i disse bildene i Åpenbaringen. Så la oss først se litt på referansene til ordet “flyktet”(BGO) eller “veket bort” (NB 1930).

Henvisninger til “flyktet/veket bort” 

Hvis vi spør vi om det er en sammenheng mellom disse to henvisningene til en “fravikelse” av «himmel og jord» kan vi svare både ja og nei. Forvirrende? Ja, men vi skal finne de riktige sammenhengene. Disse avsnittene har bare noen likheter i semantikk (ordenes betydning) og bilder.

Det semantiske forholdet er både direkte og indirekte; begge avsnittene referere direkte til “himmel” og “jord”, og begge representeres som et par. Begge avsnittene nevner også en form for “fly bort/bortgang” av himmel og jord. Åpenbaringen 20:11 taler om at himmelen og jorden har “flyktet”; Åpenbaringen 21:1 refererer til dem til å ha “gått bort.” I disse detaljene som er lagt frem her har begge avsnittene en indirekte semantisk likhet.

Slik er det også i det billedlige forholdet. Det tar begge del i de samme bildene fra den bibelske skapelsen. “Himmel og jord” er åpenbart hentet, både som et tema og som en realitet fra 1. Mosebok 1. Kort sagt er Gud skaperen og himmelen og jorden er hans skaperverk. Skapelsen er underlagt Skaperen og hans vilje. Skapelsen er også totalt atskilt fra Ham i natur.

creation001Vi ser at Gud  gjenopptar billedspråket av “skapelsen” ganske ofte gjennom hele Skriften for å beskrive for oss ulike hendelser. Spesielt er for eksempel gjenopprettelsen av sitt folk fra fangenskapet (Jes 51:15-16). Bruken gjennom hele Skriften er nok mye bredere enn kun dette, men for det meste gjelder dette om de storslåtte verk som Gud gjør for sitt paktfolk. Når vi ser på disse tilfellene vil dette med å “gjøre” noe nytt, gjenopprette eller “gjøre” noe mer glorifisert enn før, bli linket med de grunnleggende mirakler fra Guds opprinnelige skapelse ut av ingenting. Det er de samme “verktøyene”, den samme effekten og den samme utviklingen i dem alle. Befrielse og forherligelse er alltid nye skapelser fra Gud og er aldri et verk av menneskers hender.

På samme måte er det også når Gud griper inn i dommen. Da bruker han ofte språket ødeleggelse eller “av-skapelse” til å beskrive dette. Han angrer Sin skapelse: Han lar stjernene faller, solen og månen bli formørket, hager og paradiser slåes til ødemarker og villmarker, elver tørker opp eller flom oversvømmer det tørre land som det tidligere hadde vært separert fra. Denne typen symbolikk (også faktiske hendelser) er ganske utbredt i Skriften som f.eks i Jes. 13:9-10; Jer. 4:23-6, Esek. 32:7-8; Esek. 34:4-5; Matt. 24: 29, bare for å nevne noen.

Vi ser at disse ideene av skapelse og av-skapelse, kommer inn i bildet på ulike måter i begge Åpenbarings avsnittene; begge tar del i det samme språket av skapelse og billedbruk som mange ganger er brukt i Skriften for å betegne Guds storslåtte handlinger.

Men forskjellene må også bemerkes og nå kommer vi også til å oversette noen greske ord og tyde dem.

Til å begynne med er språket slett ikke det samme i forhold til en faktisk fravikelse. Åpenbaringen 20:11 sier jord og himmel “flyktet” (BGO) fra Hans åsyn og og Hans trone. Verbet her er ephugen (fra pheugo).

[Pheugo] er et ganske vanlig ord og er brukt omkring 279 ganger gjennom hele det nye testamente og Det gamle testamente (LXX). Nesten alltid har den typiske betydningen av [Pheugo] vært; å “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Det engelske ordet “fugitive” (Norsk; flyktning) får vi fra pheugo.

For eksempel brukes ordet i 1. Mosebok 39:12, 13 og 15 (LXX) for å beskrive Josefs flukt fra Potifars kone som hadde ham ved plagget. Utvandringen er også beskrevet med det samme ordet (2. Mos. 14:5). David flyktet fra Saul som ønsket å drepe ham (1. Sam. 19:18), Akasja flyktet fra Jehu (2. Kong. 9:27), Guds fiender for øvrig flyktet (Sal. 68:1; Ord. 28:1), Jonah flyktet fra Guds nærvær (Jon. 1:3) og Jesu-barnets familie flyktet fra Herodes (Mat. 2:13). De forfulgte disiplene forlot byen (Mat. 10:23; 24:16) og engstelige disipler spredte seg etter Jesu korsfestelse (Mat. 26:56). Listen er lang men ordet er likevel konsekvent i betydningen.

Åpenbaringen 21:1 på den andre siden sier “den første himmel og den første jord var blitt borte.” Verbet her er [apelthan]. Dette ordet er brukt 346 ganger men er ikke i nærheten av dens konsekvens. Ordet betyr vanligvis “å passere” eller “forgå” men har ulike nyanser av meninger slik som “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake. (I Åp. 10:9 refereres det også til Johannes da han “gikk til engelen” i stedet for å vike fra eller passere).

I Åpenbaringen 21:1 leges det vekt på betydningen av å forgå for godt for aldri å komme tilbake. Hvordan kan vi si det? Vi ser det klart ved den samme bruken av ordet apelthan og den nye himmel og den nye jord symbolikken i det påfølgende vers 4: «Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte (Eng: “have passed away”) [apelthan].

Forståelsen av at ting er blitt borte har jeg vært innom tidligere i en kommentar, men da gjaldt det om vi har «bruk for solen eller månen til å skinne i den (byen), for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys.» (Åp. 21:23). Som frelst trenger jeg hverken sol eller måne for å ha lys i mitt liv, men lammet. På samme måte skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte». (Åp. 21:1) Døden? Den brodden seiret Jesus over for oss (1. Kor. 15:56-57) og den som tror på Ham, «han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh. 5:24).  Vi heller ikke «sørger som de andre som ikke har noe håp.» (1. Tess. 4:13), som han lovet i “saligprisningen” ved å si «Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet» (Mat. 5:4). Dette er ting som er blitt borte ved frelsen og overgangen fra døden til livet. Derfor kan vi synge en sang som denne:

Happiness is to know the Savior,
Living a life within His favor
Having a change in my behavior,
Happiness is the Lord

Happiness is a new creation,
Jesus and me in close relation
Having a part in His salvation,
Happiness is the Lord

Real joy is mine,
 no matter if teardrops start
I’ve found the secret
It’s Jesus in my heart
Happiness is to be forgiven,
 Living a life that’s worth the livin’
Taking a trip that leads to heaven,
Happiness is the Lord. 

Du kan høre sangen her

Men ulikheten i versene vi arbeider med betyr ikke i seg selv at de snakker om to forskjellige ting, men jeg føler å bringe dette frem da mange gjerne sier — uten kvalifisering — at begge tilfeller er å “forgå”, eller de bruker uttrykket uten å merke seg de faktiske ordene i Åp 20:11 (“flyktet”) mens de antar at det er det samme. Jeg mener det fortsatt er riktig å notere seg denne åpenbare forskjellen og forklare den, og først da gå videre. Dette mangler jeg å se bli gjort.

Personlig tror jeg ikke forskjellen bare er et mangfold av synonymer, men jeg tror de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) brukes fordi de refererer her til “himmel og jord” for de ulike formålene. De ulike ordene bærer på ulike vektlegginger, ulike uttrykt og er støttet av de ulike formålene. Men hva er disse formålene?

Jeg tror jeg må dele inn dette i et par poster så ikke dette innlegge blir for langt og vi kan ta en pust 🙂 Jeg lar deg vente til neste innlegg på det svaret.

Men hva synes du så langt?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Åpenbaringen del. 10 – Ny Himmel og Ny Jord


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2). 

Vi har nå kommet frem til Åp. 21 og skal ta for oss “en ny himmel og en ny jord”. Det kan være at de som har fulgt med i serien har en anelse av hvor jeg går nå. Jeg vil vise at den nye himmelen og den nye jorden er i nåtid, men det trenger nok mer forklaring rund det.

Mange av oss kristne er blitt opplært i å tro at i ‘verdens ende’ vil vi bokstavelig talt gå inn i den fullkomne nye himmel og nye jord, ikledd den nye fysiske kropp gjennom den fysiske oppstandelsen. Vi er altså lært opp i at Åpenbaringen 21:1 til 22:5 handler om tusenårsriket som vil komme en gang i fremtiden. Det jeg vil argumentere for er at den nye skapelsen som Johannes presenterer er en nåværende realitet som den ‘fullkomne ordenen’ vil perfekt oppfylle og erstatte. Altså en ny skapning presentert som et ideelt bilde av den kristne tro i tid og på jord.

Vi har tidligere vært inne på forskjellige karakterer i Åpenbaringen og en av dem var skjøgen som Gud nå har skilt seg fra gjennom dommen. Denne nye skapningen som Johannes viser i Åpenbaringen er bruden presentert som “ny himmel og en ny jord” og hun overtar plassen til den store skjøgen, for “den første himmel og den første jord var blitt borte.” (Åp.21:1). Dette skjer straks etter ‘skilsmissen’, eller ødeleggelsen av ‘den gamle pakt’ for jeg tror ikke at vi kan forvente at Gud er uten folk i historien men tar straks til seg en ny brud, et nytt folk. Det Nye Jerusalem erstatter straks plassen til den gamle pakt. (Heb. 8:13). Jeg synes det er urimelig å sette et gap i tid her på 2000 + år slik som “tusenårsrike” underviserne gjør.

Når det er sagt kommer vel spørsmålet om tidsrammen opp igjen, men vi ser at tidsrammen stemmer med det første århundres tidsramme (år 70 e.kr.) da vi straks etter vers 5 kan lese:

“Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise Sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.” (Åp. 21:5). 

Jeg tror heller ikke at noen av disiplene fortsatt lever idag. Jesus lovet jo disiplene at noen av dem ville leve og se den endelige opprettelsen av hans rike. “Og Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Mark. 9:1). Nei, ingen av disiplene lever i dag for Guds rike har kommet allerede.

Et av de forståelige problemene mange kan støte på er at de ikke ser forskjell på Peters forklaring av den ‘fullkomne ordenen’ (2.Pet. 3:10-13) og Johannes’ forklaring av ‘den nye skapelsen’ (Åp. 21). Forklaringen er at Peter fokuserer på den endelige evige forløsningen mens Johannes fokuserer på den midlertidige forløsningen i Kristus som den nye skapelsen.

Den midlertidige forløsningen og den fullkomne orden…? Hva er hva og når er hva? Nei det er kanskje ikke så lett i begynnelsen å skille, men overraskende nok for mange, det er heller ikke noe å skille. Når Gud nå har kommet med sin nye skapning, har denne allerede begynt sin skapelses prosess mot det fullkomne. Det er ikke det at jeg tror vi noen gang kommer til å bli fullkomne her på jord eller er allerede blitt det, men at “vi går videre til det fullkomne.” (Heb. 6:1).

Jeg tror vi må sette oss mer inn i hvordan Gud arbeider, at Gud arbeider gradvis med den nåværende nye skapelses prosessen, slik han har gjort fra tidenes morgen. Selvfølgelig arbeider Han ut sin egne vilje, men dette gjør Han mer trinnvis over tid mer enn Han gjør i et stort katastrofalt “bang” og gjør alt på en gang. Dette ser vi i den metoden Gud utvikler både forsoningen i tid (1.Mos. 3:15; Gal. 4:4), vi ser det i Israels gradvise erobring av det lovede land (2.Mos. 23:29-30; 5.Mos. 7:22), vi ser det i Guds utfolding av Hans åpenbaring i historien (Jes. 28:9-10; Heb. 1:1-2) og i utvidelsen av Kristi kongerike mot enden (Mark. 4:26-32; Jes. 9:6.7).

Motta mitt rike!

Jesus lærer oss å be: “Komme ditt rike.” (Mat. 6:10). Så, kongeriket er altså i nåtid, men har ennå å komme. Vanskelig? – Den er nå (på en måte), men ikke ennå (i full mening). Vi kunne kanskje be samme bønn på denne måten: «Motta Guds rike her nå på jord som i himmelen; gå inn i den nye himmelen på jord… » Jeg skal ikke legge mer til her men det er verdt å tenke på.

Paulus forklarer også at de “gamle ting er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Dette passer godt med Guds forklaring i Åpenbaringen 21: 1, 5. Paulus kaller det også en “ny skapning” (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; sml. Ef. 2:10; 4:24).

Vi kristne har med oss i dag den nye skapelsen, for: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2.Kor. 5:17), men vi venter fortsatt på den endelige, fulle legemlige opprettelsen: “Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2.Pet. 3:13). Vi vil kanskje fortsatt vente i tusener av år , for “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” (2.Pet. 3:8).

Jeg har lyst til å sammenligne et par skriftsteder, Åp. 21:1, 4 og Jes. 65:17-19. Det er ikke mange som benekter at Johannes henter bilder fra Jesaja, men hvorfor gjør han det? Det er fordi Jesaja profeterer menighetens alder (tid) med samme “språk”: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65:17). Ved første øyekast kan en på de første setningene i Åp.21:1, 4 og i Jes. 65:17-19, fort anta at det gjelder den evige perfekte og fullkomne orden, men synet kan bedra.

Selv ikke ortodokse kristne vil tror at noen i den evige fullkomne ordenen vil føde, erfare synd, bli gammel og dø… og eventuelt erfare forbannelse. Jesaja snakker ikke om den fullkomne ordenen for han beskriver karakterer av den nåværende syndige verden som vi leser i neste vers:

“Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet.” (Jes. 65:20). 

Men det er mer, det ligger noen forsonende forløsnende sannheter i denne byen som blir senket ned fra Gud,  som viser oss at denne byen er i nåtid og i menigheten i dag og vil være der hele veien til Hans andre komme. Noen av disse forsonende forløsnende sannhetene er at havet er borte, sorgen tatt vekk, lyset i den, grunnstenene byen er bygd på m.fl.

Men nå har vi allerede gjort unna mange ord i dette innlegget så jeg får spare det resterende til neste innlegg.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 5 – Dyret


English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.