Forsvinning av Himmel og Jord – Del 3


Overgang fra Gammel til Ny

BigNewsVi er godt i gang å forklare om de to henvisningene til “himmel og jord” i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 er de samme, og vi begynnte å tyde hensiktene med å bruke de forskjellige ordene “flyktet” og “er blitt borte” i disse skriftstedene.

Åpenbaringen 20:11 er ikke skrevet for å betegne naturen av selve hendelsen alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte. I motsettning til Åp. 20:11 så har Åp. 21:1 en helt annen tydelig referanse til nettopp en natur av en bestemt hendelse.

Gud kommer tydlig frem også i Åpenbaringen 21:1-5, der Han er identifisert som Den Ene Trone-innsatte, Gud Skaperen. Men hensikten med språket “veket bort” i setningen “…den første himmel og den første jord var veket bort” (Åp 21:1) er ikke skrevet for å identifisere Ham, som i motsettning til Åp. 20:1. I avsnittet Åp. 21:1-5 leser vi:

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mere. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: “Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mere, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort.” Og han som satt på tronen, sa: “Se, jeg gjør alle ting nye.” Og han sier til mig: “Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.”» (Rev. 21:1-5, NB-1930).

Dette avsnittet beskriver bl.a. om et resultat av en historisk begivenhet. Denne historiske begivenheten er at den Gamle pakts «himmel og jord» viker av for av Den Nye pakts «Ny himmel og ny jord». Den gamle «himmel og jord» skapelsen viker av for ankomsten av Den nye «Ny himmel og ny jord» skapelsen.  Dette komplekset av Den nye himmel og den nye jord kalles også «Det Nye Jerusalem», som er bruden, som er byen, Guds bolig eller “menigheten” som vi ofte sier.

“Fravikelsen” [apelthan] henviser her til å vike av fra den gamle pakt-ordenen. Den gamle pakt-ordenen gikk bort for godt for aldri å komme tilbake, og den ble erstattet av Den Nye Pakt-ordenen. Hele dette skifte far set gamle tip set nye startet med inkarnasjonen av Kristus og endte med Hans himmelfart og Hans sete ved Guds høyre hånd. Ødeleggelsen av Jerusalem og templet i år 70 e.kr. var et slags uttrykk og en stadfestelse for den endelige bortgangen av den gamle orden/pakten.

Ser vi nærmere på profetien eller forutsigelsene som Jesus gav ang. tempelets ødeleggelse, (og likeså Peters repetisjon av denne profetien), vil koblingen bli klarere for oss. Jesus advarte om ødeleggelsen i Matt 24:1-2 slik:

«Deretter gikk Jesus ut og bort fra templet, og disiplene Hans kom opp for å vise Ham templets bygninger. Og Jesus sa til dem:«Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier Jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein, som ikke skal bli revet ned.» (Mat. 24:1-2).

Jesus beskriver denne hendelsen at det ikke skal bli stein tilbake på stein. Men Han beskriver også tiden og prøvelsene som ledet opp til denne spesielle hendelsen, og så legger Han til: «Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå.» (Matt 24:34-5).

Jesus forutsa altså ødeleggelsen av Jerusalem i den generasjonen som sine tilhørere tilhørte og levde i, og ødeleggelsen vet vi skjedde i år 70 e.Kr.. Uttrykket –“himmel og jord skal forgå”– som Han kommer med, er nok i dette tilfellet bare en hentydning, men jeg tror dette likevel en meget sterk indikator på noen av de severdighetene i forholdet til Åpenbaringen 21:1-4. Ikke nok med det, Han bruker et veldig nært gresk ord, ikke «pheugo» som i Åp 20:11, men en versjon av «parerchomai» som er en nær slektning av «aperchomai» i Åp. 21:1 (jfr. Mark 13:31;. Luk. 21:32-3).

Åpenbaringen 21 og deler av 22 gir oss et perfekt og idealisert bilde av det himmelske mønsteret som er i den nye pakts-ordenen og fullkommenheten som den holder for de troende.

Vi kunne vel bedre lese vers 1 (Åpenbaringen 20:1) slik: “Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den tidligere himmel og den tidligere jord var borte.” Du kanskje spør deg om det er mulig og forandre oversettelsen slik? Ja det er mulig og mange gjør, for det ligger innenfor den normale betydningen av [protos]. Ser vi på det følgende vers 4, har de engelske ovesettelsene med den vanlige oversettelsen av [protos] slik: «the former [prota] things are passed away» Oversatt til norsk vil det bli slik; de “tidligere [prota] ting er borte.”. Her oppdager vi at denne tolkningen av [protos] passer og er er fullt mulig.

Jesus_holder_jordenÅp. 21:1 introdusert for oss et nytt skapelse tema også. Dette nye skapelsestema er det nye Jerusalem og enda en henvisning til menigheten. For Paulus forteller oss i Gal. 4:26: « Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle.» Kontrasten til dette er det jordiske Jerusalem, et Jerusalem som var i trelldom til den gamle pakt, og som snart skulle bli ødelagt, eller “kastet ut”, ifølge Paulus sin allegori (Gal 4:21-31).

«Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene var av slavekvinnen, den andre var av den frie kvinnen. Men han som ble født av slavekvinnen, kom etter naturens lov, og han som var av den frie kvinnen, ble født ved løftet. Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinaifjellet, som føder til slaveri, og det er Hagar – for denne Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå (på det tidspunktet da Paulus skrev dette), og som er i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle. For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. Nå er vi, søsken, løftets barn slik Isak var. Men på samme måte som han som ble født etter naturens lov, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. Men hva sier Skriften? Driv ut slavekvinnen og hennes sønn, for slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. Altså, søsken, er ikke vi barn av slavekvinnen, men av den frie kvinnen.» (Gal. 4:21-31).

Dette «Jerusalem der oppe» er faktisk det vi møter igjen i Åpenbaringen 21, for dette «nye Jerusalem» var der oppe, men steg «ned fra himmelen fra Gud.»

Bildet er gjort praktfult i Hebreerbrevet der forfatteren er i ferd med å ende sitt positive Kristne argument mot det gamle pakt-systemet ved å fortelle de hellige;

«Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i Himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod» (Heb. 12:22-24).

Dette nye Jerusalem er klart faktisk Den Nye Pakt-menigheten. Vi har også gjengitt den rettferdighet som bor i denne nye skapelsen som huser “de rettferdige gjort perfekte.”

Forbindelsen mellom det nye Jerusalem i Åp. 21 og den nytestamentlige Kristi legeme/nye Tempelet er vist i disse skriftstedene:

«Guds husfolk, bygget på fundamentet [themelio] av apostlene og profetene, Kristus Jesus selv er hjørnesteinen» (Ef 2:19-20).

«Og muren hadde tolv grunnstener [themelious], og på dem var de tolv navnene på Lammets tolv apostler» (Åp 21:14).

Vi vet godt og uten argumenter at disse grunnstenene, eller dette grunnlaget er apostlene, og som kunn har én overbygning reist på seg. Derfor mener jeg at vi også må anta at det er en viktig organisk forbindelse mellom Det Nye Testamentets “Tempel i Herren. . . bolig for Gud” i Efeserne 2 og “Det Nye Jerusalem. . . bolig for Gud” i Åpenbaringen 21.

Kort sagt henviser “fravikelsen” av den tidligere himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 til en pakts dom, forutsagt av Jesus i Matteus 24 og som var forventet av den tidens generasjon av kristne (2.Pet. 3:10; Heb 8:13).

Konklusjon

Summen blir at henvisningene av en “bortgang” av «himmel og jord», nevnt i Åp. 20:11 og 21:1 er ikke henvisninger til den samme hendelsen.

Som vi har vært igjennom har de en forskjellig semantisk bakgrunn og de utfører også forskjellige funksjoner i de ulike sammenhenger som de opptrer i. De tar åpenbart del i det samme skapelse-bilde, men gjør det i betydelig forskjellige formål.

Selvfølgelig trenger ikke dette å bety eller å være til hinder for at de hendelsene som er beskrevet i disse to avsnittene skulle ha skjedd på samme tid. Men det måtte ha vært mer bevis, mer enn bare en likhet på overflaten som refererer til en bortgang av himmelen og jorden, hvis det skulle ha skjedd på samme tid. Det eneste som vi ser er et bevis for den store hvite trone dommen som skjedde i år 70 e.Kr. (som utførte overgangen fra den gamle til den nye pakten).

For ikke å bli totalt missforstått, som hender ganske ofte når jeg diskuterer dette, er det viktig å nevne at jeg holder på at det vil være en endelig dommedag da alle de døde skal oppstå og stå foran tronen til vår Skaper, for Hvems imponerende dom, all fallen skapelse må flykte og søke tilflukt, og utenfor Hans nåde vil det ikke bli funnet noen plass.

Dette er den samme endelige dommen beskrevet av Jesus i Johannes 5:

«Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve. For slik som Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og Han har også gitt Ham myndighet til å holde dom, fordi Han er Menneskesønnen. Undre dere ikke over dette. For den timen kommer da alle som er i gravene skal høre Hans røst og komme fram, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» (Joh.5:25-29).

Og igjen i Johannes 6:

«Og dette er Faderens vilje som sendte Meg: At av alt det Han har gitt Meg, skal Jeg ikke miste noe, men Jeg skal oppreise det på den siste dag. Og dette er Hans vilje som har sendt Meg: At hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Derfor tok Jesus til motmæle og sa til dem: «Klag ikke dere imellom! Ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag. … Den som eter Mitt legeme og drikker Mitt blod, har evig liv, og ham skal Jeg reise opp på den siste dag.» (Joh. 6:39-40, 43-44, 54).

Disse generelle dommene og oppstandelsene finner sted på den siste dag (paralleller til Åp 20:11-15), ikke ved overgangen fra Den Gamle pakt til Den Nye Pakt (beskrevet i Åp 21:1 ff). For disse to hendelsene er adskilt med et stort tidsgap.

Sammendraget blir da at de to “bortgangene” av himmel og jord, beskrevet i Åpenbaringen 20:11 og 21:1, er forskjellige i natur, i formål, i identitet og i tid.

Hva mener du?

Bibeltekster er tatt fra NB-1930 og BGO. 

Reklamer

Ny Skapning og Det Nye Jerusalem


Eskatologi handler om tid

Eskatologi handler om tid

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg ang. bruden og Det Nye Jerusalem som er en del av serien Åpenbaringen. Ikke uventet og veldig hyggelig har det kommet spørsmål vedrørende disse. Det er heller ikke helt uventet kommet kommentarer fra nære venner som er “tusenårsrike-troende” (dispensasjonister eller dispensationism (eng.)) som ønsker meg tilbake til prokrustessengen. Jeg må nok si jeg er ferdig med å tilpasse skriften og profetiene men tenker at det kan være til hjelp å skrive et par innlegg til ang. Bruden, Det Nye Jerusalem og Ny Himmel og Ny Jord.

La meg først ta for meg den nye skapningen som er en utrolig viktig brikke i den bibelske eskatologien. Faktisk så er den nye skapningen det ultimate målet i historien, men som de fleste kristne har en svært begrenset forståelse av den nye skapelsen. Jeg mener derfor de ikke er i stand til virkelig å sette pris på dens prakt og betydning. Hvorfor sier jeg det? Jo, som antydet ovenfor har jeg selv vært i den samme gaten og ser stor forskjell på hvordan de forskjellige synene påvirker oss. Dette er selvfølgelig ikke på hvordan en person opplever frelsen.

Du kan lese dette tema på engelsk her

En slik mangel på forståelse er ofte knyttet til at Premillennial eskatologi og de ulike typer “Tusenårsriket” eskatologi (dispensasjonell premillennial eskatologi) ikke klarer å gripe den enorme forløsende forvandlingen som Kristus startet i sin inkarnasjon fult ut. Effekten av denne forløsningen/frelsen utsetter de gjerne til slutten av historien (enden) etter et historisk usammenhengende gjenkomst av Jesus. Hos “Tusenårnistene” skjer dette to ganger: én gang i opprykkelsen før den store trengsel, og i det andre komme på slutten av den store trengsel som er like før tusenårets begynnelse. P.g.a. Dette sliter de også over spørsmålet om når bortrykkelsen vil skje; før-trengsel, midt-trengsel eller etter-trengsel.

Jeg skal ikke ta med alle “ismer” og “istene” her men jeg vil bare nevne at andre igjen har en tendens til å fjerne de velsignelsene som kommer av denne forvandlingen eller transformasjonen til enten ovenfor eller bortenfor historien, enten til himmelen eller til en perfekt ny jord. Jeg forøvrig forventer at Kristi forløsende arbeid vil ha en kraft til en forvandling som arbeider i tid og på jorden. En kontinuerlighet med dagens åndelige realiteter som allerede er satt i gang av Kristus. (Skje Din vilje, som i Himmelen, så og på jorden. (Luk. 11:2)).

Det virkelig store bibelske avsnittet som beskriver denne åndelige transformasjonen til en ny skapning finner vi i Jesaja 65:17-25.

«For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal den gråtendes og den skrikendes røst høres i henne.» (Jes. 65:17-19, BGO).

Det er en storslått og herlig scene vi blir presentert for her, og etter min mening er dette et dramatisk bilde av betydningen som evangeliets ordningen har gjennom historien. Vi kan si at “evangeliet-ordningen” vil utvikle seg gjennom en “fler-trinns prosess som når sitt høydepunkt i den endelige dommen.” Denne forløsende ordningen vil gradvis forandre verden etisk og åndelig slik at det ser ut som en “ny himmel og en ny jord” og slik at “den tidligere ikke skal bli husket eller skal komme opp i noe hjerte” (Jes 65:17).

Visjonen til Jesaja er også bakgrunnen til 2.Kor 5:17 der Paulus refererer til de moderne åndelige realiteter:

«Derfor, hvis noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»

Teologisk i det nye testamente står den andre Adam, altså Kristus, i spissen for en ny skapning (Rom. 5:14; 1. Kol. 15:22, 45).

Forvandling-effekten av evangeliet virker da slik at de som er født av dens kraft er dermed også oppnevnt som nye skapninger: «i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning.» (Gal 6:15). Denne evangeliske forvandlings-kraften skaper en “ny mann” eller nye mennesker av to krigende grupper eller fraksjoner, – jøder og hedninger (Ef 2:15-18).

Det å være “evangeliums-forvandlede” nye skapninger vil si å legge til side det gamle selvet og ikle seg det nye (Ef 4:22-23), Det «som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet» (Ef. 4:24; Jfr. Col. 3:9-11). Dette er fordi de er «Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem» (Ef. 2:10).

Denne vidunderlige forståelsen av et nytt “folk”, en ny skapning, vil også innebære et nyopprettet Jerusalem. Et nytt folk og et nytt Jerusalem (Jes 65:18-19).

Når vi har kommer dit hen at vi forstår at en “ny skapning” trenger en “et nytt land” er det ganske interessant å lese i Galaterbrevet 6 og se at Paulus snakker om denne nye skapningen i forbindelse med et forvandlet “Guds Israel” som eksisterte på hans tid:

«For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning. Og så mange som lever etter denne rettesnor, fred og miskunnhet være over dem, og over Guds Israel!» (Gal. 6:15-16;. jf. Rom. 2:28-29).

I det samme brevet lyster Paulus etter en forpliktelse til «Jerusalem der oppe» (det himmelske Jerusalem, Heb. 12:22) snarere enn å kaste ut Jerusalem som er nå (den historiske hovedstaden i Israel), (Gal. 4:25-26).

Så skal vi endelig komme over til Åpenbaringsboken der Det himmelske Jerusalem er beskrevet i Åp. 21:2 til 22:5. Vi oppdager der at det er Kristi brud som kommer ned fra Gud for å erstatte det jordiske Jerusalem (Åp. 21:2-5). Vi kan også merke oss at det skal skje i det første århundre fordi umiddelbart etter sin beskrivelse kan vi lese:

«Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne. » Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.» (Åp. 22:6 jfr. v.10)

(Les også Åpenbaringen del 1 og Eskatologi i Bibelen 1).

Med rystelsen og ødeleggelsen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr., erstatter den himmelske (åndelig) Jerusalem det gamle jordiske Jerusalem. Dette lærer vi om i Hebreerbrevet hvor vi leser at:

«Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: «Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også himmelen.» Dette: «Enda en gang» gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd [dvs. det levittiske rituelle system], for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt.» (Heb. 12:26-28; jfr. 8:13).

Dette er jo grunnen til at Paulus, forfatteren av Hebreerbrevet, kan snakke til sine “før 70 e.kr. tilhørere” som står på selve “bygrensen” til det nye Jerusalem, et Jerusalem som da er i ferd med å entre inn i historien:

«For dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta på og som brant med ild, til skodde og mørke og storm… Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem.» (Heb. 12:18, 22).

Den nye himmelske Jerusalem gjør altså sin fremtreden i historien ved ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr.. Slutten på den jordiske betydningen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr. etterfølges umiddelbart av begynnelsen til den jordiske påvirkningen av Det Nye Jerusalem.

Det Nye Jerusalem er altså den nye skapelsen, den nye byen, det nye landet, det nye riket — Guds rike som Jesus vår Herre er konge over. For Han er «gitt all makt i Himmel og på jord» og er med oss «alle dager inntil verdens ende» (Mat.28:18, 20).

Det er tydelig her at Han har makten over jorden i dag og vi leser også tydelig at dette skal vare helt inntil verdens ende og det er da Han skal, «Sønnen selv bli underordnet Ham som la alle ting under Ham, for at Gud kan være alt i alle.» (1.Kor. 15:28).

Men vi er jo på den samme jord som vi har hatt siden skapelsen av. Hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden, for det står jo klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Ja det skal jeg la dere vente på til neste innlegg der jeg tenkte å gå litt dypere i Åpenbaringen 20:11 og 21:1.

Hva synes du? 

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg


… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (
* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 2 – Kommer På Skyen


English version here 

Åp. 1:7 “Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.”

Jeg vil bruke hele denne posten på akkurat dette verset. Det blir nok ikke stopp på denne måten for hvert enkelt vers i Åpenbaringen, men stoppe opp litt på steder som kan gi oss en del informasjon på feiltolkningen som mange har og gir oss en lettere forståelse av selve Åpenbaringen.

Som vi var inne på i forrige post blir vi fortalt allerede i vers 1 at visjonen blir vist til Johannes igjennom visjon, og her i vers 7 kommer liksom “språket”, billedspråket i boken frem.

Enhver som leser raskt igjennom Åpenbaringen vil nok mange komme opp med at Johannes kommer med et litt rart billedspråk, et billedspråk som kan være vanskelig for oss og vår kultur å forstå. Johannes var en ren Jøde og var vant med dette billedspråket som ble brukt i skriften, mye på lik linje med Matteus og Jesus som også brukte mye jødisk billedspråk. Her i Åpenbaringen tar Johannes frem igjen det gamle jødiske billedspråket, hentet fra de gamle profetene, og disse må bli forstått symbolsk.

Vi kan ta et eksempel fra GT som bruker det samme språket som Johannes bruker i Åp. 1:7.  Begge forklarer en dom. I profetien i Jes. 19:1, truer Gud med en dom over den gamle nasjonen Egypt, en dom som blir gjennomført når den Assyriske kongen Esarhaddons erobret Egypt i 671 f.Kr. Legge likevel merke til språket Jesaja benytter:

“Byrden om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt. Avgudene i Egypt vakler for Hans åsyn, og egypterne gripes av mismot i hjertet.” 

Jeg vil ikke tro at noen vil oversette dette til at Egypterne bokstavelig talt så Gud den Allmektige sitte på en sky. Jeg nevnte at Jesus også bruker et slikt språk og det gjør Han når Han bl.a. forutsier en dom til ypperstepresten. (Husk, ypperstepresten sammen med templet representerer jødedommen).

“Og ypperstepresten reiste seg og sa til Ham: «Svarer du ikke? Hva er det disse mennene vitner mot deg?» Men Jesus tidde. Og ypperstepresten svarte og sa til Ham. «Jeg tar Deg i ed ved den levende Gud for at Du skal si oss om du er Kristus, Guds Sønn!» Jesus sier til ham: «Det er som du sa. Men Jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»” (Mat. 26:62-64) 

Kan du se likheten i vers 64 “Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” med Åp. 1:7 “Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham,…” ?

Vi ser at “de” og “dere” peker mot en bestemt gruppe som får advarselen overrakt, som vil få dommen over seg og vil se det skje. Dette er ikke akkurat til å missforstå, men heller til å forstå at dette refererer til dommen i år 70 e.kr. som Jesus profeterte over også mange andre steder (Mat. 21:33-43, 45; 22:1-7; 24:1-34).

Nå er det heller ikke slik at Herren Jesus kun profeterte dette helt på slutten av sitt liv, men Han underviste også om en apokalyptisk dom og en apokalyptisk ødeleggelse av Tempelet  igjennom sine lignelser. I Mat. 21:33-45 kan vi se et slikt eksempel, som gir oss et bilde av Gud velsignelse over Israel (21:33-34). Men denne Guds forsørgende omsorg av Israel er vist i lignelsen på bakgrunn av hennes (Israels) stae ulydighet, som fører henne til å drepe profetene som Gud sendte til henne. Senere ser vi at Gud sender Sin Sønn, bare for å la Israel drepe Ham (21:37-40). Dermed spør Jesus de religiøse Israelske lederne, basert på akkurat denne lignelsen:

“Når da eieren av vingården kommer, hva skal han gjøre med disse vingårdsarbeiderne?” (21:40) 

De Israelske lederne svarer nesten uvitende på hva de egentlig svarer:

“De sier til Ham: «Han skal ødelegge disse onde mennene på en grusom måte. Så skal han leie ut vingården sin til andre vingårdsarbeidere som vil gi ham frukten i rett tid.» (21:41) 

Så sjokkerer Jesus dem ved å svare med, akkurat, deres egne ord:

“Derfor sier jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer frukt.” (21:43-44) 

Nå forstår de hva Jesus mener:

“Da yppersteprestene og fariseerne hørte disse lignelsene, skjønte de at det var dem Han talte om.” (21:45) 

En annen lignelse taler mer bokstavelig:

“Men da kongen hørte dette, ble han vred. Han sendte ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres.” 

Dette er akkurat hva som skjedde i år 70 e.kr., da Gud med sin makt “dro” Romerne over landet og drepte disse morderne for deretter å sett fyr på byen.

Dommens årsak. 

Årsaken til dommen er akkurat hva Johannes kommer inn på i Åp. 1:7, der vi leser“Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.” 

Dette er profetert tidligere i evangeliene og kan stå som en bekreftelse. Som vi vet var Romerne et verktøy til Kristi Korsfestelse, men bibelen uttrykker gjentatte ganger Israels paktforvalteransvar for hele denne grusomme hendelsen.

“Og hele folket svarte og sa: «Hans blod får komme over oss og over våre barn!» (Mat. 27:25) 

“Men de ropte: «Bort med Ham, bort med Ham! korsfest Ham!» Pilatus sier til dem: «Skal jeg korsfeste Kongen deres!» Yppersteprestene svarte: «Vi har ingen annen konge en keiseren!» (Joh. 19:15) 

“etter at Han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere Ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham.” (Apg. 2:23) 

… med flere, bl.a. Apg. 3:13-15, 5:30, 7:52, 10:39 og 1.Tes. 2:14-16.

Hun (Israel) burde egentlig vist bedre (Luk. 19:41-44), og i Åp. 1:7 blir det utlovet en dom over “de som har gjennomstunget Ham”, noe som forlanger at dommen måtte falle i det første århundre mens “de som gjennomstunget Ham” fortsatt var i live. Tidsrammen henter vi igjen fra Åp. 1:1, 3.

Åp. 1:7 sier enda mer, at “alle jordens slekter skal gråte sårt over ham”. Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé) som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet taler dette ordet (gé) enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, slik som: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Landet Israel i sin helhet inneholdt også de 12 slekter/stammer og da har vi fylt opp all informasjon som Åp. 1:7 har… vel nesten alt. Åp. 1:7 har også andre paralleller i Bibelen som Mat. 24:30.

Mange har konfrontert med at “… for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag”, for å undergrave Åp. 1:1, 3 og si at det faktisk kan gå et par tusen år før hendelsene i Åpenbaringen skal hendte. Men Peter snakker om Gud og gir en meddelelse angående Gud, mens Johannes gir en instruks til dalevende mennesker i menighetene angående deres lidende utvikling. Dette er en stor forskjell.

Det andre er “hvert øye skal se ham” (Åp. 1:7). Her tror mange at hele jordkloden skal se Ham komme, og de har laget et forsvar på det ved at det står TV kameraer mange steder i Jerusalem som skal kringkaste nettopp Jesu andre komme. Men “hvert øye skal se ham” betyr ganske enkelt at dette vil bli en offentlig hendelse som ikke er gjemt inne i et hjørne.

Du er vel sikkert enig med meg, at for ganske sikkert gikk ikke “hele menigheten” (barn, eldre, svake, småjenter og kvinner) ut til krig. (Jos. 22:12), eller at Israel ikke syndet mot Gud bokstavelig talt på “hver høy ås og under hvert grønt tre” (Jer. 2:20), eller at bokstavelig talt “hele Judea” (inkludert nyfødte, aldrende og svake) gikk ut for å høre døperen Johannes (Mat. 3:5).

Når vi ser på der greske ordene i denne setningen, “Hvert øye skal se Ham, også de som har gjennomstunget Ham”, kan det også bli forstått som “hvert øye skal se ham, det er de som gjennomstunget Ham”. Jeg vet det kan bli mye usikkerhet rundt oversettelser når jeg tar opp de greske ordene og hvordan de kunne ha blitt oversatt litt anderledes osv, men det er til stor hjelp. Bare for å ha det klart er jeg ingen ekspert i gresk og må nok som mange andre hente informasjon osv. fra de som kan dette mer. Jeg tror likevel at den oversettelsen vi har i dag egentlig ikke burde lage så mye forvirring. Jeg tror det er hva og/eller hvilke læresetninger vi allerede har i hode som er den verste fienden.

Helt til slutt vil jeg du skal legge merke til en annen ting. “De som gjennomstunget Ham” har vært døde i over 1900 år. Så for å få dette til å passe inn i tankegangen til “tusenårsrike” troende må vi frem med prokrustessengen, kappe, trekke og utvide,  slik at tidsrammen for profetien kan settes inn i vår tid. Det vil passe mer til deres tankesett, dessverre.

Eskatologien i Bibelen 8: Lignelsen om Fikentreet, Mat 24.


Lær denne lignelsen fra fikentreet: Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær; Han står for dørene! Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå. Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far. (Mat. 34:32-36). 

Fikentreet har vært et sterkt bilde på Israel, derfor mener mange at denne lignelsen er en profeti på Israel gjenopprettelse som nasjon i 1948. Dette mener jeg er totalt forvrenging av det Jesus prøver å fortelle disiplene, som allerede hadde spurt Jesus et par spørsmål og nå ventet svar på dem. Jeg kunne skrevet mye om Israel som nasjon idag, men det får komme i rykk og napp i andre blogg innlegg.

Denne lignelsen om fikentreet som Jesus forteller til disiplene er egentlig ikke mer ekstraordinær enn at Han tegner et bilde for dem som viser, at når de ser de tegn Han hadde fortalt dem, vil vite at Jerusalems ødeleggelse er nær, akkurat som de vil vite at sommeren er nær ved å se tegnene på fikentreet. Som deg og meg kan se tegn i naturen på at et sesongskifte er i anmarsj, ettersom hvor i verden vi bor.

Som sagt er et fikentre et bilde på Israel og vi kan se det mange steder. La oss gå litt tilbake til Mat 21:19 

“Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv. Da sa Han til det: «Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!» Og straks visnet fikentreet.”

Jesus hadde snakket mye profetisk hele sin tjeneste på jord men i Matteus 21 starter Jesus å oppføre seg veldig profetisk. Veldig kort her, så rir Han inn som Konge og “renser” templet for gammel levittisk tjeneste. Dagen etter kommer han tilbake og Han var sulten. “Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv.” (Mat.21:19). Egentlig var ikke dette så fryktelig merkelig, “for det var ikke årstiden for fiken” (Mark.11:13), men likevel forbannet Han det og sier “Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!” (Mat. 21:19).

Dette er en sterk profeti om at det ikke vil vokse mer frukt på det gamle jødiske systemet og det gamle Jerusalem, for det har ikke båret frukt. Jesus hadde ventet i over tre år på at de skulle ta imot Ham og bære frukt, men de avviste Ham og de (treet) bar ingen frukt. De var klar for å hogges ned. Vi finner dette igjen i en annen lignelse i Lukas:

“Han fortalte også denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin, og han kom og lette etter frukt på det, men fant ikke noe. Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men jeg har ikke funnet noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden? Men han svarte med å si til ham: Herre, la det få stå i fred i år også, til jeg har gravd rundt det og gjødslet det, kanskje det da bærer frukt. Men hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.»” 

En veldig sterk indikasjon og bekreftelse på hva Jesus forklarer disiplene i Mat. 24 og i tråd med den profetiske oppførselen Han spiller ut. Skulle fikentreet i Mat. 24:32-36 illustrere noe måtte det være den nye pakt (1.Kor. 11:25), det nye Jerusalem, den fornyede Israel og Hans kongerike som skal skyte friske skudd og bære frukt, mye frukt, frukt som varer (Sal. 1:3; Mat. 13:23; Joh. 15:16; m.fl.), men i hovedsak tror jeg det er en enkel forklaring, som nevnt ovenfor.

Så avslutter Han denne delen av sitt svar til disiplene, som omhandler disiplenes første del av deres spørsmål, “Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet på ditt komme være…”, med å si“Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer” (Mat. 24:34). Dette forteller disiplene at det Han nå har forklart vil skje i deres generasjon. Hvordan skal du ellers forklare Mat. 16:28? “Sannelig sier Jeg dere: «Det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser Menneskesønnen komme i Sitt rike.»”

Han stadfester og forsterker det Han nå har fortalt disiplene med å si “Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå.” Han bekrefter sine tidligere ord, Han erklærer for dem for sikkert at hans profetiske ord er mer sikker enn selv stabiliteten til himmelen og jorden har (Mat. 5:18).

Det er i vers 36 Jesus skifter oppmerksomheten fra ødeleggelsen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende (om jeg må få forklare det på den måten).

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” (Mat. 24:36). 

Så la oss ta for oss noen forklaringer på akkurat dette, fordi dette er veldig viktig for de som har holdt på troen at de versene jeg har tatt for meg omhandler denne trengsel og et tusenårsrike frem i tid.

“Men den dagen eller timen kjenner ingen,…” Du kan høre det når du leser det høyt, at Han her begynner på nytt emne: Men den dagen eller timen… Du hører det samme andre steder som Mat. 22:31: “Men når det gjelder de dødes oppstandelse,…”, Apg. 21:25 “Men når det gjelder hedningene som har kommet til troen,…”

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” Hvem vet når dette skal skje? Hans Far og Han alene. Dette betyr at Jesus ikke vet dette selv, så hvordan kan Han forklare det til disiplene da? Har du lest hele kapittel 24, ser du straks at dette handler om fremtiden, fordi Han forteller disiplene alle de tegn som vil bli gitt som forløper til “den enden”, men «den enden» (av templet) er ikke ennå (Mat.24:6).

Når Jesus uttaler seg i Mat. 24:36, hører vi ingen ting om “da” eller “etter”. Uttalelsen “Da” finner vi i versene. 24:9, 14, 16, 21, 23, 30 og uttalelsen “etter” i vers 29. Disse  uttalelsene beskriver at noe er i en prosess, og det finner vi ikke i vers 36.

Fra vers 4 i Mat. 24, advarer Jesus disiplene ved å si “Se til at ingen…”, “dere skal høre om kriger…”, “Da skal de utsette dere for trengsel…” osv. Men Jesus dropper alle slike advarsler etter vers 35 og isteden legger Han trykk på overraskelser og total uforutsigbarhet, som: “Og de forsto ingen ting” (v.39) – “for dere vet ikke hvilken time” (v. 42) – Hadde husets herre vist” (v. 43) – “kommer i en time dere ikke ventet det” (v. 44) – “En dag han ikke ventet ham” (v. 50) – “Dere kjenner verken dagen eller timen” (25:13).

I versene før 36 leser vi at tidsrammen er kort og at de vil møte en virkelig fare som vil komme i den generasjonen. Etter vers 36 og inn i kapittel 25 handler det om mye lenger tidsramme. Vi hører ikke mer om “denne generasjonen” eller tegn som leder opp til den dagen.

Dette er hvordan Han skiftet fokus fra ødeleggelesen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende. Nå kan du jo kose deg med å lese resten av Mat. 24 og Mat. 25, som omhandler hva himmelens rike sammenlignes med. Dette er da dommen skal stå, “den dagen” ingen kjenner.

Jeg vil minne om at for de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 


Bare av Nåde! 

Eskatologien i Bibelen 6: Enden i Mat. 24


Tankefull Jesus. Han viste hva som måtte skje med byen.

Så langt har gangen i Jesu forklaring vært omtrent slik •Disiplenes søker et svar på når disse tingene vil skje (Mat. 24:3).  •Jesus advarer dem at “ingen må forføre” dem med når disse tingene vil skje (Mat. 24:4-5). •Han uttaler at de tidlige tegn betyr at “enden er ikke ennå” (Mat. 24:6). •Han erklærer at de tidlige tegnene er “bare begynnelsen på fødselsveene” (Mat. 24:8). •Han erklærer også at “for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet” (Mat. 24:22). Nå skal vi ta for oss “enden”, vers 29 og 30, først vers 29.

Mat. 24:29 – Straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himlenes krefter skal rokkes. 

Nok en gang vil jeg minne om at Jesus profeterer om ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet som skjedde ca 40 år senere, i år 70 e.kr. I vers 34 gjentar han at “denne slekt/generasjon skal slett ikke forgå før alt dette skjer”, som Han også poengterte tidligere i Mat.23:36 “Sannelig sier Jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt”.

Når vi nå leser vers 29 ser vi at Han uttaler seg at disse ting skal skje “straks etter de dagers trengsel”. Det er vel ikke å ta feil av at Han her mener at dette også skulle hende i den generasjonen han og hans disipler levde i. Å si at Han mener dette skal hende etter en lang tid etter trengselen, blir å kalle total misstolkning. Det som skal hende etter en lang tid, deler Han med oss i den siste delen av forklaringen. Han nevner dette i lignelsene i Mat.24:48; 25:5, 19. (Jesu forklaring til disiplene går helt ut kapitel 25).

Det å bruke dramatisk billedspråk er ikke uvanlig, hverken på den tiden eller i bibelsk sammenheng som profetier. Jesus bruker mye av det men vi skal se på et eksempel da Jesaja profeterer over gammel testamentlige Babylons fall.

Fallne stjerner

“For himmelens stjerner og deres stjernebilder skal ikke lenger gi sitt lys. Solen skal være formørket når den stiger opp, og månen skal ikke gi noe lys.” — v.13. “Derfor vil Jeg la himlene skake og jorden rystes fra sitt sted, ved hærskarenes Herres vrede på Hans brennende vredes dag” (Jes. 13:10, 13). 

Dette er nesten som å lese det samme som Jesus sa i Mat. 24:29, nært nok iallefall. Andre profeter bruker også dramatiske billedspråk, Esekiel beskriver Egypts fall slik:

“Når Jeg lar deg slokne, skal Jeg dekke til himmelen og formørke stjernene på den. Jeg skal dekke solen med en sky, og månen skal ikke gi sitt lys. Alle de skinnende lysene på himmelen skal jeg formørke over deg, og Jeg skal føre mørke over ditt land, sier Herren Gud.” (Esek. 32:7-8). 

Vi ser at disse billedspråkene blir brukt på dom over en jordisk(e) konge(r) og/eller nasjon(er), som om hele skaperverket er i bevegelse i dommen, “en kosmisk katastrofe”. (les også Dom. 5:4-5). Det er lett å se at Matteus 24:29 leder til Jerusalems fall i år 70 e.kr. Det er som “verdens ende” for nasjonen Israel og Israels folkestammer. Når vi leser vers 29, behøver vi ikke å forestille oss dette litterært men heller visjonært.

Menneskesønnens tegn

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). 

Ja skulle du ha sett at Jesus skulle komme surfende på en sky, og så skulle vi bli tatt opp på den skyen for så å surfe inn i himmelen med Ham, når Han selv sier at Hans komme vil være “som lynet kommer fra øst og blinker til vest.” (Mat.24:27). Men la oss ta for os første delen først.

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen,” Det står ikke at Han skal komme på en sky i egen person som mange tror, men det står at det er et tegn som skal vise seg på himmelen. Tegnet er en forklaring på at Menneskesønnen nå er i Himmelen.

Disiplene hadde riktignok spurt om et “tegn” på Hans komme og på denne tidsaldres ende, men Jesus ga dem ikke et tegn på Hans andre personlige komme, fordi den vil være tegn-løs og vil oppstå plutselig og uforventet (vv. 27, 36-44).

“Skyen” som det står skrevet om, var det tegnet som skulle vise seg og var tegnet på dommen over Jerusalem. Den refererer til røyken av det brennende Jerusalem og/eller brudd-steins røyken fra Jerusalem. Når Peter i Apg. 2:19 refererer til Joel 3:3, taler han til de “Jødiske menn og alle som bor i Jerusalem” (Apg. 2:14), de “Israelittiske menn” (Apg. 2:22) og til “Israels hus” (Apg. 2:36), og taler om akkurat de samme tegn som Jesus fremla for disiplene.

Vi ser at det venter en dom over Israel og Jerusalem fordi de ikke tok imot Jesus og korsfestet Ham. Dette skal altså sees over Jerusalem som tegn på Jerusalems kollaps og dette er også tegnet på at Jesus er ved Guds høyre hånd.

Peter taler til disse som korsfestet Jesus og ba dem å omvende seg (Apg. 2:38), for Jesus er oppstått, gjort til Herre og Kristus og satt ved Guds høyre hånd (Apg. 2:34; 36) (nå og ikke senere). At Han sitter ved Gud høyre hånd betyr at Han har autoritet til å utføre dom. Dette ser vi i Åp. 5:7, der Han er den som er verdig til å ta bokrullen. Denne boken er ikke livets bok men et annet dokument som jeg mener er skilsmisse-dokumentet (Jeg skal ta mer om det siden). Dommen kommer over de som er skyldig (Apg. 2:35), og den første fienden som blir lagt som skammel for Hans føtter er Israel og er også starten på prosessen av verset “… til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter”. Israel er den første til å bli lagt som skammel for Hans føtter

Josephus nedskrivninger taler om denne dommens dag:

“Men som for det huset hadde Gud for lenge siden dømt til ilden, og nå hadde den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden; det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] over hvilke det ble tidligere brent av kongen av Babylon, selv om disse flammene tok sitt opphav fra jødene selv,…” (War 6:4:5). 

Flammene var så store at Josephus skriver videre:

“Flammen ble også fraktet en lang vei og gjort som et ekko sammen med stønner av dem som ble drept, og fordi denne åsen var høy og arbeidet i templet var veldig stort, ville man ha trodd at hele byen hadde vært i brann.” (War 6:5:1). 

Han attpåtil sier: “… for man ville ha trodd at bakken selv, der tempelet stod, kokte varm, så full av ild på hver del av det, …” Røyk eller sky var også et tegn i GT. (les 1.Mos. 19:28; Sal. 37:20; Jes. 14:31, 34:10; Åp. 14:11, 18:9). Så kan jeg bare nevne at Jesus forteller øversteprestene at de skal “se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer” (Mat. 26:64), som idikerer Hans autoritet.

Hvis en sky eller røyk skal vise seg på himmelen, må det skje i skyenes atmosfære. Det er ikke så høyt som den internasjonale romstasjonen, men så lavt som atmosfæren der skyer kan dannes. Altså alt fra bakkenivå (tåke) til skyene under himmelen. Jeg tror meget bestemt at skyene som det er snakk om her er røyken fra Jerusalems/Templets brann og det kan også være “brudd-steins røyk” fra ødeleggelsen av tempelet. Noen tror at tegnet er en by, det nye Jerusalem, som blir senket ned og blir som en “satellitt by” svevende over den jordiske Jerusalem i tusenårsriket, noe som hører fryktelig merkelig ut.

Vi fortsetter i Mat 24:30: “… da skal alle folkestammer på jorden jamre.” Hvem er disse folkestammene og er det hele jorden det menes? Jeg må her bringe inn det greske språket for å se hva som menes. Ordet “jorden” som er blitt brukt her er oversettelsen for det greske ordet “ge”. I Matteus er ordet brukt i forbindelse med landet Israel. Vi kan se det i Mat. 27:45 der det står: “Fra den sjette time til den niende time ble det mørkt over hele landet (ge).”, og enda tydeligere ser vi det i Mat. 2:6 “Men du Betlehem i Juda land (ge)…”, Mat. 2:20 “… dra til Israels land (ge)…” og i vers 21 “… kom til Israels land (ge).”  Så det hadde passet best om det ble oversatt “… da skal alle folkestammer i landet jamre.”. Ikke for min del, men for oversettelsens del.

Når vi nå vet at det gjelder landet, vet vi også hvilke folkeslag det gjelder — Israels stammer. Det er altså Israels stammer som skal jamre og dette er i tråd med hva vi kan lese et annet sted i Matteus, hvor Israels stammer er nevnt:

“Jesus sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere: I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i Sin herlighet, skal også dere som har fulgt Meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.»” (Mat. 19:28). 

Her ser vi også at det var disiplene som ble med å dømte Israels tolv stammer, les også Luk. 22:29-30. De sitter ikke på tronene litterært men åndelig. Vi kan trekke en parallell der menigheten er bygd på apostlenes lære, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene (Apg. 2:42), med prestetjenestene i tempelet (lede, slakt, bønner, og samfunn). Det skjedde et skifte der Israels stammer ble skiftet ut med disiplene, det gamle Israel med det nye Israel, og nattverden var innsettelsen av de tolv på sine troner. Jesus ville ikke drikke mer av den vinen før Han drikker den NY  med dem i Hans Fars rike (Mat. 26:29).

Det gamle testamentes tekst som Jesus henter sine ord fra (“… da skal alle folkestammer på jorden jamre.”) viser at det er Israel som er i sikte her (Sak. 12:10-14).

Det siste i vers 30 er “Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). Som tidligere nevnt er det ikke snakk om et fysisk komme av Jesus men hans doms-komme. Øversteprestene og fariseerne hadde vanskeligheter med å se i lignelser av den grunn at det ikke var gitt dem (Mat. 13:13) og som Jesus sa til disiplene “… for selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke.” (Mat. 13:13). Derfor forsto de ikke hva Jesus mente da Han sa: “… Jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” Med egne øyne skulle de se Herren igjen i form av dom og kraft, blod, ild og røyksøyler (Apg. 2:19; ref. Joel. 3:3).

Herren dømte også Egypt og vi ser de samme trekkene der.
“Byrden om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt” (Jes. 19:1). Herren red ikke fysisk på en sky over Egypt, og likedan kan vi si at yppersteprestene ikke så Han fysisk ri på en sky over Jerusalem.

Fordi hun (Jersalem) fornektet sin Kristus (Mat. 23:37; Joh. 1:11; Apg. 26:7) dømte Han henne.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
War = War of the Jews, Flavius Josephus.

Verkene av Flavius Josephus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer, Mat. 24


Kriger og rykter om kriger

Denne gangen blir det litt lesing, fordi jeg har tatt med en del utdrag fra andre historiske skrifter. Du får ha tolmod med meg, men ta tid med å lese igjennom disse historiske nedskrivningene, du kan finne dem interessante.

Mat. 24:6-7
“Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se da til at dere ikke blir skremt! For alt dette må skje , men enden er ikke ennå.”

— “Det er så mye grusomme kriger og for å ikke snakke om katastrofer rundt omkring i verden i dag at enden snart er her”, — hører jeg mange si. Dette sier de fordi de har lært at enden snart vil komme. Det er flere naturlige grunner også men det får jeg ta opp i en artikkel. Men er kriger og katastrofer i seg selv en indikasjon eller tegn på verdens ende? Det har faktisk vært kriger i verden nesten kontinuerlig, og også katastrofer.

La meg se, vi har… 100 års krigen mellom Frankrike og England (1337 – 1453), Venetian-Tyrkiske krigen (1416 – 1573), Napoleon krigen (1803 – 1814), Opprettelsen av Ottoman imperiet som vokste ved mange kriger (1290-1923) osv, for å ikke snakke om alle før, imellom og etter disse. Her er en liste over kriger igjennom historien.

Hva med naturkatastrofer? Det er vanskelig å måle de “verste” katastrofene da de måles så forskjellig, enten med styrke eller antall døde, men katastrofe er det likevel. Disse er også bare håndplukket av meg.

  • 1138, Syria – Et jordskjelv tar livet av 230.000 mennesker.
  • 1228, Nederland – 100.000 mistet livet i en flom da en dike falt sammen.
  • 1347 – 1350, Verden – Svartedauen tar livet av omtrent 20 millioner i Europa (mellom 25-33% av Europas befolkning). Millioner i Asia og Afrika.
  • 1556, Kina – Jordskjelv i Shansi dreper omkring 830.000 mennesker.
  • 1649, Spania – Pest tar livet av 80.000.
  • 1783, Island – et vulkanutbrudd (som inkluderte den største basalt strømmen i nedtegnet historie) forgiftet øyas beitemarker og forårsaket sult av ca 25% av befolkningen – 30 000+ mister livet.

Også er det én katastrofe jeg gjerne vil ta med som ble lagt merke til over store deler av verden. Tambora vulkanen som ligger på øya Sumbawa i sør Indonesia brøt ut 6. april 1815 og varte til 11. april 1815. Men det var på slutten, mellom 10. til 11. april at den var kraftigst. Kraften er rangert som 7 på den Vulkanisk eksplosjonsgrense Index, noe som gjør utbruddet til den kraftigste i nedtegnet historie, fire ganger kraftigere enn 1883 Krakatoa utbruddet som i seg selv var meget kraftig og som hadde nesten samme virkning.

All vegetasjon på Sumbawa øya var forbrent eller rykket opp, 92.000 mennesker ble drept, de fleste av sult, og det var det største tap av liv som følge av et vulkanutbrudd i historisk tid.

Den fine asken forble i atmosfæren i 3 år og dekket hele planeten og dekket solen så det forårsaker praktfulle solnedganger og det berømte «Året uten sommer» i både Nord-Amerika og Europa. Asken forstyrret været og forårsaket at den globale temperaturen ble senket så mye som 0.4–0.7 °C i gjennomsnitt, en enorm nedgang. (Mat. 24:29; Åp.6:12; Åp. 9:2)

1816 var av kaldeste året på 1810 tallet, og 1810 tallet var den kaldeste tiåret i det århundret på grunn av utbruddet. 30,4 cm snø falt i Quebec by fra 6. til 10. juni 1816. Avlinger i hele den nordlige halvkule ble alvorlig skadet. (Åp. 6:6)

Det ser nesten ut til at denne hendelsen alene oppfyller alle krav til tegn alene (les skrift stedene jeg har lagt til) og Napoleons krigen var akkurat slutt.

Som vi ser er ikke kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer noen varsel for endetiden i seg selv, da skulle det ha vært mange Jesu gjenkomster allerede. Men kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer er kraftige og betydningsfulle holdere av tegn til enden — av Templet.

Vi må ikke glemme, men ha i minne at Jesus taler til disiplene (Mat.24:2-3 og til “denne generasjonen” (Mat.24:34), og at han taler om “det templet” (Mat.24:2). Han hadde allerede talt til fariseerne og de skriftlærde at de var barn av de som drepte profetene (Mat.23:29-31) og dommen skulle komme over “denne slekt” (altså deres slekt) (Mat.23:36).

Selvfølgelig er det nytteløst å advare om kriger midt i en krig, så det må være en tid her som var full av fred. Romerike var på den tiden et imperium med fred og var vel kjent for det, kalt pax Romana (Den Romerske Fred), Den startet med Augustus i år 27 f.kr. og varte til 180 e.kr. Fredsperioden er også nevnt i flere historiske nedskrivninger som hos bl.a. Origen; “overflod av fred som begynte ved Jesu fødsel” (fritt oversatt).

Det er også interessant å se de skolerte noterer seg, “I det anstendige Romerriket forble denne perioden av fred forholdsvis uforstyrret fram til tidspunktet for Nero”… som er han som startet den Jødiske krigen som igjen endte med ødeleggelsen av templet. Ved Neros død var pax Romana delt inn i flere grener og det fulgte en turbulent tid med “året med de fire keiserne” (Juni 68 e.kr. – Juni 69 e.kr.). Det var så turbulent at det førte nesten til at Romeriket kolapset.

Med et slikt imperie og med en så vel kjent fred i lang periode var det nå utenkelig og uventet av de fleste at det skulle bryte ut kriger, og de kristne skulle nå huske hva de var advart mot og hva Jesus profeterte (Mat. 24:6 – 9). Romerikes krig med Jødene involverer også mange andre hærer med hestefolk fra Romerikes “med”-konger. Josephus never soldater fra Caesarea, Syria og andre nasjoner (War, 3:1:3). Ikke nok med det, men under den Romerske sivile krigen (68 – 69 e.kr), ville mange andre land bryte kompaniskapet med Romeriket.

Tacitus, en Romersk historiker, skriver:

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi registrerer at det er bokstavelig talt folkeslag mot folkeslag, rike mot rike (Mat.24:7). Og hvis du snakker om vedenskriger, ja så er dette også en av dem.

Hva med katastrofer; sult og jordskjelv.

I Apg. 11:28 kan vi lese det blir nevnt hungersnød over hele “verden” (som sagt er ikke “verden” som nevnt i Bibelen ment hele jorden, men den dagens verden som Romerike regjerte over), det er også en vel kjent hungersnød som herjet Jerusalem, Josephus skriver:

“Men hungersnøden var for vanskelig for alle andre lidenskaper, og det er ødeleggende for ingenting så mye som til anstendigheten, for det som var ellers verdig ærbødighet var i dette tilfellet foraktet; idet barna trakk selve godbiter at deres fedre åt ut av sine egne barns munner, og hva som var enda mer å beklage, så gjorde også mødrene mot sine spedbarn, og da de som var mest kjært ble fortapt under sine hender, var de ikke skamfulle for å ta fra dem de aller siste dråpene som kan bevare deres liv.” (War, 5:10:3) 

La meg også her ta med en spesiell hendelse, som griper meg.

“Det var en viss kvinne som bodde hinsides Jordan, hennes navn var Maria, hennes far var Elasar, i landsbyen Bethezob, som betyr hus av isop. Hun var fremtredende for hennes familie og hennes rikdom, og hadde flyktet til Jerusalem med resten av folket, og var med dem beleiret der på dette tidspunktet. De andre effektene fra denne kvinnen var blitt allerede grepet, slik jeg mener som hun hadde med seg ut av Perea, og flyttet til byen. Hva hun hadde verdsatt opp, dessuten, som også hva maten hun hadde klart å redde, hadde også blitt røvet av de grådige vaktene som kom hver dag løpende inn i huset hennes med det formål. Dette satte den stakkars kvinnen inn i en meget stor lidenskap, og av de hyppige bebreidelser og skjellsord hun øste på disse grådige skurker, hadde hun provoserte dem til vrede mot henne, men ingen av dem, enten ut av indignasjon hadde hun reist mot seg, eller ut av medlidenhet i hennes tilfelle, ville ta bort hennes liv, og hvis hun fant noe mat, oppfattet hun strevet var for andre, og ikke for seg selv; og det var nå blitt umulig for henne på noen måte å finne noe mer mat, mens hungersnøden gjennomboret henne gjennom tarmer og marg, når også hennes lidenskap ble avfyrt til en viss grad utover hungersnøden selv; heller ikke hun rådførte seg med noen ting, men med hennes lidenskap og den nød som hun var i. Hun prøvde deretter en mest unaturlig ting ; og snappet opp hennes sønn, som var et barn som suget på brystet, sa hun, «O du ulykkelige spedbarn! For hvem skal jeg bevare deg i denne krigen, denne hungersnøden, og dette opprør? Som til krig med romerne, hvis de bevare våre liv, må vi være slaver. Denne hungersnøden vil også ødelegge oss selv .. før slaveriet kommer over oss. Likevel er disse opprørske svindlere mer grusomme enn begge de andre. Kom igjen, vær du min mat, og være du et raseri mot disse opprørske tjenerne, og et ord til verden, noe som er og nå ønsker å fullføre de ulykker som er av oss jøder. «Så snart hun hadde sagt dette, drepte hun sin sønn, og deretter stekte ham, og spise den ene halvdelen av ham, og holdt den andre halvparten skjult. Etter dette kom opprørerne inn i øyeblikket, og lukter den skrekkelige duften av denne maten, truet de henne at de ville skjære strupen over på henne umiddelbart hvis hun ikke viste dem hva mat hun hadde fått klar. Hun svarte at hun hadde spart en veldig fin del av det for dem, og dertil avdekket det som var igjen av hennes sønn. Hvorpå de ble grepet av en redsel og undring i sinnet, og stod forbauset over synet, da hun sa til dem: «Dette er min egen sønn, og hva har blitt gjort, var min egen skyld Kom, spis av denne maten;! For jeg har spist av den selv. Ikke lat til å være enten mer øm enn en kvinne, eller mer medfølende enn en mor, men hvis du vil være så samvittighetsfull, og ikke avsky dette mitt offer, som jeg har spist en halv, la resten bli reservert for meg også». Etter når disse mennene gikk ut skjelvende, var de aldri så mye forskrekket ved noen ting som de var på dette, og med litt vanskeligheter forlot de resten av det kjøtt til mor. Hvorpå hele byen var full av denne fryktelige handlingen umiddelbart, og mens alle la denne elendige saken for sine egne øyne, skalv de, som om denne uhørte handling hadde blitt gjort av seg selv. Så de som var slik opprørt av hungersnøden ønsket svært gjerne dø, og de som allerede er døde ble aktet glade, fordi de ikke hadde levd lenge nok til enten å høre eller se disse elendighetene. (War. 6:3:4) 

Legg merke til hva som egentlig skjer. Hvis du leser 5.Mos. 28:55 ser du at dette er forbannelsen over de som ikke er Herren lydig. Jeremiah profeterer over det samme i Klag. 2:20. Israel har lenge vært ulydig og nå viser forbannelsen seg og dommen venter rett rundt hjørnet. Dette minne oss også sterkt på Matteus 24:19. “Og Ve dem som er med barn, og til dem som gir die i de dager!” 

Vi tar med oss et par andre nedskrivninger også som omhandler jordskjelv i området på den tiden.

“…et jordskjelv rystet hele Kreta på en gang, og et brøl av torden hørtes å komme, ikke fra skyene men fra jorden, og havet trakk seg tilbake omlag syv stadier. Og de fleste av dem var redde for at havet, ved trekker seg tilbake på denne måten, ville dra tempelet etter seg, så at de ville bli båret bort …noen reisende kom fra Cydoniatis og kunngjorde at på selve dagen da tegnet skjedde og ved samme time midt på dagen, steg en øy opp av havet mellom Thera (Santorini) og Kreta.”
(Philostratus, Life of Apollion, 4:11)

Apamea, også, som hadde blitt rystet av et jordskjelv, hadde sin skatt ettergitt i fem år.
(Tacitus, 12:58 – 48-54 e.kr.)

I samme konsulembete en gymnastikksal ble helt oppslukt av et lynnedslag, og en statue av Nero innenfor det ble smeltet ned til en uformelig masse av bronse. Et jordskjelv rev også en stor del av Pompeii, en folkerik by i Campan. (Tacitus, 15:22 – 62-65 e.kr.)

En av de berømte byene i Asia, Laodikea, ble samme år styrtet av et jordskjelv, og, uten noen lindring fra oss, gjenopprettet de seg selv av sine egne ressurser. (Tacitus, 14:27 – 59-62 e.kr).

For de disiplene som hørte på hva Jesus sa til dem, var det nok mulig mer interessert i området de selv levde i:

…Men skammen som ville møte dem i tilfelle de kom tilbake uten å gjøre noen ting i det hele tatt, så langt overvant deres anger, at de lå hele natten foran muren, men i en svært dårlig leir, for det brøt ut en uhyre storm i natten, med den ytterste vold, og veldig sterk vind, med de største skurer av regn, med uavbrutte lyn, fryktelige torden, og forferdelig rystelser og brøl fra jorden, som var i et jordskjelv. Disse tingene var en manifest indikasjon på at noen ødeleggelse kom over menneskene, når verdens systemet ble satt i denne lidelsen, og noen ville gjette at disse underverk forutså noen store ulykker som kom. (War, 4:4:5 – 70 e.kr.).

Jeg prøver ikke her å nedgradere alvoret i andre katastrofer vi kan oppleve i vår egen tid, for de kan være forferdelige og rystede, men de taler ikke om at «enden» er nær. Jeg prøver å belyse hva Bibelen forteller oss om disse tingene og at de ting Jesus forklarte disiplene på Oljeberget den kvelden var om deres egen tid og ikke vår tid, 2000 + år frem i tid.

Det er mulig du sitter med flere spørsmål enn du startet med, slik som meg, men jeg håper virkelig jeg kan gi deg gode svar i Skriften på dine spørsmål. En annen ting er at det svaret Bibelen gir, er det svare den gir. Det er ikke alltid den gir det svare vi selv vil ha.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ant = Jewish Antiquities, Flavius Josephus.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist = History, Flavius Josephus.  

Verkene av Flavius Josephus, Tacitus og Philostatus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.