Forsvinning av Himmel og Jord – Del 2


fear-running-away

Pheugo = “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel

I forrige post startet vi med å spørre og vise om avsnittene i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 henviser oss til samme hendelse. Vi så at de hadde noen indirekte likheter i semantikk og bilde. Vi oversatte ordene [pheugo] og [apelthan] som hver for seg betyr; Pheugo = “løpe bort”,  “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Og; Apelthan = “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake.

Vi var også innom forståelsen av at ting er «blitt borte» (Åp. 21:1) og endte med å spørre hva formålene er med å bruke de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) i forbindelse med “himmel og jord”. Jeg skal ta for meg det første ordet, [pheugo], i denne posten og vente med den andre til neste blogg post.

Så la oss se på åpenbaringen 20:11 og formålet med ordet [pheugo] – flyktet.

Formålet – Identiteten til Skaperen og Dommeren av skaperverket 

I Åpenbaringen 20:11 er hensikten med ordet “flyktet” kun å understreke naturen og identiteten til den som sitter på tronen i den samme visjonen. Hvorfor? Jo, verset sier:

«Deretter så jeg en stor, hvit trone og Ham som satt på den. Jorden og Himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem.» (Åp. 20:11 BGO).

Jeg er ikke så hoppende glad for BGO oversettelsen på dette stedet, selv om den skal være oversatt fra den engelske KJV, og som igjen er mer korekt. Dette er fordi det ikke skal være noen perioder her. Det er ikke ment å være to setninger og de fleste andre oversettelser har det heller ikke slik. Av de norske oversettelsene tror jeg NB 1930 er bedre og blant de engelske holder jeg på KJV, WEB, ASV, NIV eller Young’s litteral: «And I saw a new heaven and a new earth: for the first heaven and the first earth were passed away; and there was no more sea.» Den Norske Bibel 1930 har denne ordlyden og er nærmere de engelske jeg beskrev ovenfor:

«Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det blev ikke funnet sted for dem» (Åp 20:11, NB-1930).

Dette er omtrent så bokstavelig og riktig som en kan få det. Og viktigheten med dette er at uttrykket «for hans åsyn vek jorden og himmelen bort» virker som en modifikator av et tema, og ikke om en fast beskrivelse av en separat hendelse. Er du med? Hensikten er mer å fortelle oss noe om den personen som sitter på tronen og ikke om denne jorden og himmelen i seg selv.

Så hva forteller dette oss spesifikt da? Det forteller oss at det ikke er en vanlig person som sitter på en vanlig trone. Men det forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

«Ja, men jeg vet godt hvem den personen er som sitter på tronen!» kan du kanskje si, men la oss se hvorfor det er satt fokus på den som sitter på tronen, og det er to ting her :

Tusenaarsriket11. Det er nødvendig med et slikt skille med tanke på Åpenbaringsboken i seg selv. For hvis vi leser Åpenbaringsboken for seg selv, dukker ordet for “tronen” opp 47 ganger alene. Ordet tronen viser til Jesu trone (1:4), Satans trone (2:13), tronene for de trofaste troende (3:21; 20:4), de tjuefire troner til de himmelske eldste (4:4), dragens trone som ble gitt til dyret (13:2, 16:10) og en trone inne i templet (16:17). Kort sagt er det mange troner som er nevnt i Åp.boken og når vi da kommer til Åp. 20:11 ville det fort blitt forvirrende, og spørsmålet om hvem som sitter på denne nevnte tronen ville dukke opp. Hva om det bare sto f.eks. “en sitter på tronen”, jeg tror det hadde vært mer forvirrende. Men vi har altså her betegnelser på hvem som sitter på den nevnte tronen.

Ser vi litt etter, er den nærmeste omtalen av en trone bare noen få vers tidligere og den henviser til de forskjellige beboerne, noe som faktisk gjør dette enda viktigere. Vi leser: «Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og det ble overgitt til dem å holde dom» (Rev. 20:4).

Her beskrives de trofaste martyr-helgenene, de som regjerer med Kristus i himmelen i løpet av “tusenåret”, og siden den neste omtalen av en trone er for å beskrive en annen Hersker , lederen for de herskende “trone-innsatte” helgenene, er det nødvendig med en betydningsfull forskjell. Dette er derfor du allerede vet hvem som sitter der, fordi verset forteller oss at dette er den personen, for hvem himmel og jord er helt underdanig og i ærefrykt for – Gud Skaperen.

2. Den spesielle forskjellen som er gitt i Åp. 20:11 gir oss en passende karakteristikk av den som sitter på tronen. Denne store hvite tronen er bebodd av Én, som fra Hans ansikt ALL fallen skaperverk ikke har noen plass for hans åsyn og flykter dermed unna. Dette er et uttrykk for den totale suverenitet, majestet, makt og styrke til den Ene trone-innsatte. Et uttrykk om en total tomhet som hele skapelsen er i seg selv i forhold til ham.

Men enda viktigere, det forteller oss om det viktige forholdet mellom Gud og skaperverket. Det er ikke bare En hvilken som helst stor og mektig trone-innsatt, men En og Bare En for hvem skapelsen er i total ærefrykt til: Det er Skaperen Selv. Det er ingen del av himmelen eller jorden som kan stå foran Ham med noe krav til tilstrekkelighet eller suverenitet — på den måten har de ingen plass for Ham.

Med andre ord, denne setningen i dette avsnittet identifiserer og proklamerer den Ene trone-innsatte som “Gud av 1.Mosebok 1:1” (skaperverket).

Du har kanskje sett det før, men legg merke til slektskapet til dette bildet som går gjennom hele Skriften. De eksakt samme ideene om at skaperverket er underdanig Skaperen er uttrykt i Salme 104, som feirer Guds prakt og majestet som skaper og samtidig som den Ene, på hvis ord, de jordiske elementene flykter:

1. Lov Herren, min sjel! Herre, min Gud, Du er overmåte stor. Du er kledd i herlighet og majestet, 2. Du brer lys om Deg som en kappe, og spenner himlene ut som en teltduk. 3. I vannene legger Han bjelkene til sine øvre saler, Han gjør uværsskyene til sin vogn, Han farer fram på vindens vinger, 4. Han gjør sine engler til ånder, sine tjenere til en ildslue. 5. Han som tuftet jorden på dens grunnvoller, så den aldri i evighet skulle rokkes, 6. med dypet dekket Du den som med en kappe. Vannene sto over fjellene. 7. For Din trussel flyktet de, ved røsten av Din torden styrtet de av sted. 8. De strømmet over fjellene. De sank ned i dalene, til stedet som Du hadde beredt for dem. 9. Du har satt en grense som de ikke kan overstige, så de ikke skal vende tilbake for å dekke jorden. (Salme 104:1-9).

“Flyktet” i vers 7 er pheuxontai (fra pheugo) i den greske LXX. Dette er det samme rot-ordet som vi finner i Åp 20:11.

Akkurat det samme språket brukes også i Salme 114 for å uttrykke kryssingen av Rødehavet og Jordan-elven under utfrielsen av Israel:

1. Da Israel dro ut fra Egypt, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, 2. da ble Juda Hans helligdom og Israel Hans rike. 3. Havet så det og flyktet. Jordan snudde og rant tilbake. 4. Fjellene hoppet som bukker, åsryggene som lam. 5. Hva er det med deg, hav, siden du flyktet? Jordan, hvorfor snudde du og rant tilbake? 6. Dere fjell, hvorfor hoppet dere som bukker og dere åsrygger som lam? 7. Skjelv, du jord, for Herrens ansikt, for Jakobs Guds ansikt, 8. Han som gjorde klippen til en vanndam, flintfjellet til en vannkilde. (Salme 114).

Hensikten med denne herske-formen av skaperverket, språket eller bildet til -“hersker over skapelsen”-, er ikke lagt der for å betegne naturen i selve hendelsen som foregår i konteksten alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte.

Det er slik vi bør forstå henvisningene til en flyktende himmel og jord i Åpenbaringen 20:11: – det tjener den primære og kanskje til og med det eksklusive formålet i å identifisere Han som den Ene Trone-innsatte som den fantastiske Skaperen, Gud selv. Dette er den samme Gud som styrer hele skapelsen for Hvem selve skapelsen er maktesløs, og i Hvis hellige og mektige nærvær ingen del av skapelsen og ingen mann kan stå uten nåde fra Ham.

Men dette er absolutt ikke tilfelle med den andre referansen, Åp 21:1. Hensikten med det andre ordet [apelthan] “Veket bort/blitt borte” skal vi ta i neste blogg-post.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

.

Reklamer

Forsvinning av Himmel og Jord – Del 1


peanuts-theologyI streben etter å vise hva bibelen forteller oss i forskjellige sammenhenger og steder har det nesten vært umulig for meg å unngå å bli litt teologisk. Noen mener jeg kanskje har vært litt for teologisk og oversettelser fra gresk/latin vanskelig osv. Jeg innrømmer det selv, det er blitt litt teologi og oversettelser av enkelte greske, latinske og hebraiske ord men for å forklare bibelske tekster kommer en ikke så lett unna forklaringer av ord og bilder og sammenhenger ellers i Bibelen.

For de som kanskje tror jeg er skolert i både latin og/eller gresk eller har en teologisk utdannelse kan jeg si med en gang at det har jeg ikke og er nok ikke noe bedre enn deg i dette.  Det jeg kan si jeg gjør mye av er å lese. Jeg leser ikke bare Bibelen mye men også en del bøker, artikler blogger og notiser med teologisk innhold, kanskje det er derfor det blir slik i bloggen min også. Men ha meg unnskyldt mens jeg skal prøve å gjøre det lettere for deg å lese bloggen… ja, med forbehold for de gangene jeg må utdype ting mer da :), ellers blir det jo kun ren tekst fra bibelen som du selv kan lese i Bibelen.

I forrige blogg-innlegg lovet jeg å ta for meg Åpenbaringen 20:11 og 21:1. For hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden da det står klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Er dette bokstavelig? Uups! Da er jeg tilbake med å måtte være teologisk igjen og med å oversette enkelte greske ord for å kunne forklare hva som menes i disse skriftstedene.

Vil du likevel bli med meg inn selv om det blir noe teologi her også? Hvis du liker og ønsker å komme litt dypere i disse skriftstedene og også ønsker å oppleve litt hva teologi og tydning sett i forhold til hva forfatteren mener og billedspråket ellers i bibelen kan gjøre for deg, anbefaler jeg deg å ta tid til dette og ha bibelversene åpnet foran deg… ja, ha hele bibelen der klar til bruk.

Tilbake til Åpenbaringen 20:11 og 21:1. Det kan synes naturlig at en tror det slik som det på overflaten ser ut til at det står; nemlig at den jorden vi lever på og himmelen som er over oss skal forsvinne og erstattes av en ny ren jord som vi kan leve på og en ny himmel som vi kan skue over oss. Men la oss spørre oss et par andre spørsmål. Har disse to avsnittene med “himmel og jord” samme identitet? Henviser disse to avsnittene til samme hendelse?

Spørsmålet kan høres trivielt ut men har en stor betydning. Som sagt kan disse bildene på overflaten synes å være det samme i begge tilfellene. På den måten er det lett å trekke en sammenheng mellom disse, også angående identiteten. Hvis det nå skulle være tilfelle at disse bildene i begge tilfellene er det samme, ja da må også de andre kontekstuelle/tekst sammenhengende hendelsene i begge skriftstedene bære på lignende forhold, hvis ikke samme forhold. Det er her det store problemet åpner seg:

La meg gi et eksempel. I Åpenbaringen 20:11 åpnes den «Store Hvite Trone» dommen, og i Åpenbaringen 21:1 er angående «ny himmel og ny jord», som er det «nye Jerusalem.» Så legger vi til at jeg personlig mener at Åpenbaringen 21 var innledningen i det første århundre – år 70 e.kr. og beskriver et idealisert perspektiv av menigheten.

Personlig mener jeg også at det gamle Jerusalem gikk bort og det nye Jerusalem har kommet, men dette innebærer nå et stort potensielt problem: Hvis «fravikelsen» av «himmel og jord» i disse to avsnittene er de samme og en fravikende himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 skjedde i år 70 e.Kr. som jeg da også tror, da må den “Store Hvite Trone” dommen også ha skjedd i år 70 e.Kr. Men på tross av dette så tror jeg at den endelig dommen (Den “Store Hvite Trone” dommen) ennå er i fremtiden. Argumentet blir da at enten så har jeg feil i denne troen eller så er jeg inkonsekvent i tolkningen min.

Argumentet høres jo greit ut men jeg tror den likevel er svak. Argumentet forutsetter at Himmelen og jorden bokstavelig vek bort, forsvant og ikke er mer. Betydningen av “veket” (Norsk Bibel 1930) i disse to avsnittene er ikke relaterte på samme måten som argumentet forutsetter, dermed er argumentet som er bygget på denne antakelsen kraftig svekket.

Nå skal jeg arbeide litt teologisk og også oversette ord fra gresk, så dette kan kanskje virke vanskelig, men følg med for dette trengs for å kunne sette oss inn i hva som egentlig foregår i disse bildene i Åpenbaringen. Så la oss først se litt på referansene til ordet “flyktet”(BGO) eller “veket bort” (NB 1930).

Henvisninger til “flyktet/veket bort” 

Hvis vi spør vi om det er en sammenheng mellom disse to henvisningene til en “fravikelse” av «himmel og jord» kan vi svare både ja og nei. Forvirrende? Ja, men vi skal finne de riktige sammenhengene. Disse avsnittene har bare noen likheter i semantikk (ordenes betydning) og bilder.

Det semantiske forholdet er både direkte og indirekte; begge avsnittene referere direkte til “himmel” og “jord”, og begge representeres som et par. Begge avsnittene nevner også en form for “fly bort/bortgang” av himmel og jord. Åpenbaringen 20:11 taler om at himmelen og jorden har “flyktet”; Åpenbaringen 21:1 refererer til dem til å ha “gått bort.” I disse detaljene som er lagt frem her har begge avsnittene en indirekte semantisk likhet.

Slik er det også i det billedlige forholdet. Det tar begge del i de samme bildene fra den bibelske skapelsen. “Himmel og jord” er åpenbart hentet, både som et tema og som en realitet fra 1. Mosebok 1. Kort sagt er Gud skaperen og himmelen og jorden er hans skaperverk. Skapelsen er underlagt Skaperen og hans vilje. Skapelsen er også totalt atskilt fra Ham i natur.

creation001Vi ser at Gud  gjenopptar billedspråket av “skapelsen” ganske ofte gjennom hele Skriften for å beskrive for oss ulike hendelser. Spesielt er for eksempel gjenopprettelsen av sitt folk fra fangenskapet (Jes 51:15-16). Bruken gjennom hele Skriften er nok mye bredere enn kun dette, men for det meste gjelder dette om de storslåtte verk som Gud gjør for sitt paktfolk. Når vi ser på disse tilfellene vil dette med å “gjøre” noe nytt, gjenopprette eller “gjøre” noe mer glorifisert enn før, bli linket med de grunnleggende mirakler fra Guds opprinnelige skapelse ut av ingenting. Det er de samme “verktøyene”, den samme effekten og den samme utviklingen i dem alle. Befrielse og forherligelse er alltid nye skapelser fra Gud og er aldri et verk av menneskers hender.

På samme måte er det også når Gud griper inn i dommen. Da bruker han ofte språket ødeleggelse eller “av-skapelse” til å beskrive dette. Han angrer Sin skapelse: Han lar stjernene faller, solen og månen bli formørket, hager og paradiser slåes til ødemarker og villmarker, elver tørker opp eller flom oversvømmer det tørre land som det tidligere hadde vært separert fra. Denne typen symbolikk (også faktiske hendelser) er ganske utbredt i Skriften som f.eks i Jes. 13:9-10; Jer. 4:23-6, Esek. 32:7-8; Esek. 34:4-5; Matt. 24: 29, bare for å nevne noen.

Vi ser at disse ideene av skapelse og av-skapelse, kommer inn i bildet på ulike måter i begge Åpenbarings avsnittene; begge tar del i det samme språket av skapelse og billedbruk som mange ganger er brukt i Skriften for å betegne Guds storslåtte handlinger.

Men forskjellene må også bemerkes og nå kommer vi også til å oversette noen greske ord og tyde dem.

Til å begynne med er språket slett ikke det samme i forhold til en faktisk fravikelse. Åpenbaringen 20:11 sier jord og himmel “flyktet” (BGO) fra Hans åsyn og og Hans trone. Verbet her er ephugen (fra pheugo).

[Pheugo] er et ganske vanlig ord og er brukt omkring 279 ganger gjennom hele det nye testamente og Det gamle testamente (LXX). Nesten alltid har den typiske betydningen av [Pheugo] vært; å “løpe bort” eller “retrett” eller “flykte” i den betydningen av å komme i sikkerhet fra en overhengende trussel. Det engelske ordet “fugitive” (Norsk; flyktning) får vi fra pheugo.

For eksempel brukes ordet i 1. Mosebok 39:12, 13 og 15 (LXX) for å beskrive Josefs flukt fra Potifars kone som hadde ham ved plagget. Utvandringen er også beskrevet med det samme ordet (2. Mos. 14:5). David flyktet fra Saul som ønsket å drepe ham (1. Sam. 19:18), Akasja flyktet fra Jehu (2. Kong. 9:27), Guds fiender for øvrig flyktet (Sal. 68:1; Ord. 28:1), Jonah flyktet fra Guds nærvær (Jon. 1:3) og Jesu-barnets familie flyktet fra Herodes (Mat. 2:13). De forfulgte disiplene forlot byen (Mat. 10:23; 24:16) og engstelige disipler spredte seg etter Jesu korsfestelse (Mat. 26:56). Listen er lang men ordet er likevel konsekvent i betydningen.

Åpenbaringen 21:1 på den andre siden sier “den første himmel og den første jord var blitt borte.” Verbet her er [apelthan]. Dette ordet er brukt 346 ganger men er ikke i nærheten av dens konsekvens. Ordet betyr vanligvis “å passere” eller “forgå” men har ulike nyanser av meninger slik som “passerer” (i øyeblikket), “gå ut” eller “forlate” (fra ett sted til et annet sted eller på reise), eller å passere bort for godt for så aldri å komme tilbake. (I Åp. 10:9 refereres det også til Johannes da han “gikk til engelen” i stedet for å vike fra eller passere).

I Åpenbaringen 21:1 leges det vekt på betydningen av å forgå for godt for aldri å komme tilbake. Hvordan kan vi si det? Vi ser det klart ved den samme bruken av ordet apelthan og den nye himmel og den nye jord symbolikken i det påfølgende vers 4: «Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte (Eng: “have passed away”) [apelthan].

Forståelsen av at ting er blitt borte har jeg vært innom tidligere i en kommentar, men da gjaldt det om vi har «bruk for solen eller månen til å skinne i den (byen), for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys.» (Åp. 21:23). Som frelst trenger jeg hverken sol eller måne for å ha lys i mitt liv, men lammet. På samme måte skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte». (Åp. 21:1) Døden? Den brodden seiret Jesus over for oss (1. Kor. 15:56-57) og den som tror på Ham, «han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh. 5:24).  Vi heller ikke «sørger som de andre som ikke har noe håp.» (1. Tess. 4:13), som han lovet i “saligprisningen” ved å si «Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet» (Mat. 5:4). Dette er ting som er blitt borte ved frelsen og overgangen fra døden til livet. Derfor kan vi synge en sang som denne:

Happiness is to know the Savior,
Living a life within His favor
Having a change in my behavior,
Happiness is the Lord

Happiness is a new creation,
Jesus and me in close relation
Having a part in His salvation,
Happiness is the Lord

Real joy is mine,
 no matter if teardrops start
I’ve found the secret
It’s Jesus in my heart
Happiness is to be forgiven,
 Living a life that’s worth the livin’
Taking a trip that leads to heaven,
Happiness is the Lord. 

Du kan høre sangen her

Men ulikheten i versene vi arbeider med betyr ikke i seg selv at de snakker om to forskjellige ting, men jeg føler å bringe dette frem da mange gjerne sier — uten kvalifisering — at begge tilfeller er å “forgå”, eller de bruker uttrykket uten å merke seg de faktiske ordene i Åp 20:11 (“flyktet”) mens de antar at det er det samme. Jeg mener det fortsatt er riktig å notere seg denne åpenbare forskjellen og forklare den, og først da gå videre. Dette mangler jeg å se bli gjort.

Personlig tror jeg ikke forskjellen bare er et mangfold av synonymer, men jeg tror de ulike ordene ([pheugo] og [apelthan]) brukes fordi de refererer her til “himmel og jord” for de ulike formålene. De ulike ordene bærer på ulike vektlegginger, ulike uttrykt og er støttet av de ulike formålene. Men hva er disse formålene?

Jeg tror jeg må dele inn dette i et par poster så ikke dette innlegge blir for langt og vi kan ta en pust 🙂 Jeg lar deg vente til neste innlegg på det svaret.

Men hva synes du så langt?

Bibelvers er hentet fra BGO og DNB-1930. 

Ny Skapning og Det Nye Jerusalem


Eskatologi handler om tid

Eskatologi handler om tid

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg ang. bruden og Det Nye Jerusalem som er en del av serien Åpenbaringen. Ikke uventet og veldig hyggelig har det kommet spørsmål vedrørende disse. Det er heller ikke helt uventet kommet kommentarer fra nære venner som er “tusenårsrike-troende” (dispensasjonister eller dispensationism (eng.)) som ønsker meg tilbake til prokrustessengen. Jeg må nok si jeg er ferdig med å tilpasse skriften og profetiene men tenker at det kan være til hjelp å skrive et par innlegg til ang. Bruden, Det Nye Jerusalem og Ny Himmel og Ny Jord.

La meg først ta for meg den nye skapningen som er en utrolig viktig brikke i den bibelske eskatologien. Faktisk så er den nye skapningen det ultimate målet i historien, men som de fleste kristne har en svært begrenset forståelse av den nye skapelsen. Jeg mener derfor de ikke er i stand til virkelig å sette pris på dens prakt og betydning. Hvorfor sier jeg det? Jo, som antydet ovenfor har jeg selv vært i den samme gaten og ser stor forskjell på hvordan de forskjellige synene påvirker oss. Dette er selvfølgelig ikke på hvordan en person opplever frelsen.

Du kan lese dette tema på engelsk her

En slik mangel på forståelse er ofte knyttet til at Premillennial eskatologi og de ulike typer “Tusenårsriket” eskatologi (dispensasjonell premillennial eskatologi) ikke klarer å gripe den enorme forløsende forvandlingen som Kristus startet i sin inkarnasjon fult ut. Effekten av denne forløsningen/frelsen utsetter de gjerne til slutten av historien (enden) etter et historisk usammenhengende gjenkomst av Jesus. Hos “Tusenårnistene” skjer dette to ganger: én gang i opprykkelsen før den store trengsel, og i det andre komme på slutten av den store trengsel som er like før tusenårets begynnelse. P.g.a. Dette sliter de også over spørsmålet om når bortrykkelsen vil skje; før-trengsel, midt-trengsel eller etter-trengsel.

Jeg skal ikke ta med alle “ismer” og “istene” her men jeg vil bare nevne at andre igjen har en tendens til å fjerne de velsignelsene som kommer av denne forvandlingen eller transformasjonen til enten ovenfor eller bortenfor historien, enten til himmelen eller til en perfekt ny jord. Jeg forøvrig forventer at Kristi forløsende arbeid vil ha en kraft til en forvandling som arbeider i tid og på jorden. En kontinuerlighet med dagens åndelige realiteter som allerede er satt i gang av Kristus. (Skje Din vilje, som i Himmelen, så og på jorden. (Luk. 11:2)).

Det virkelig store bibelske avsnittet som beskriver denne åndelige transformasjonen til en ny skapning finner vi i Jesaja 65:17-25.

«For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal den gråtendes og den skrikendes røst høres i henne.» (Jes. 65:17-19, BGO).

Det er en storslått og herlig scene vi blir presentert for her, og etter min mening er dette et dramatisk bilde av betydningen som evangeliets ordningen har gjennom historien. Vi kan si at “evangeliet-ordningen” vil utvikle seg gjennom en “fler-trinns prosess som når sitt høydepunkt i den endelige dommen.” Denne forløsende ordningen vil gradvis forandre verden etisk og åndelig slik at det ser ut som en “ny himmel og en ny jord” og slik at “den tidligere ikke skal bli husket eller skal komme opp i noe hjerte” (Jes 65:17).

Visjonen til Jesaja er også bakgrunnen til 2.Kor 5:17 der Paulus refererer til de moderne åndelige realiteter:

«Derfor, hvis noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»

Teologisk i det nye testamente står den andre Adam, altså Kristus, i spissen for en ny skapning (Rom. 5:14; 1. Kol. 15:22, 45).

Forvandling-effekten av evangeliet virker da slik at de som er født av dens kraft er dermed også oppnevnt som nye skapninger: «i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning.» (Gal 6:15). Denne evangeliske forvandlings-kraften skaper en “ny mann” eller nye mennesker av to krigende grupper eller fraksjoner, – jøder og hedninger (Ef 2:15-18).

Det å være “evangeliums-forvandlede” nye skapninger vil si å legge til side det gamle selvet og ikle seg det nye (Ef 4:22-23), Det «som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet» (Ef. 4:24; Jfr. Col. 3:9-11). Dette er fordi de er «Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem» (Ef. 2:10).

Denne vidunderlige forståelsen av et nytt “folk”, en ny skapning, vil også innebære et nyopprettet Jerusalem. Et nytt folk og et nytt Jerusalem (Jes 65:18-19).

Når vi har kommer dit hen at vi forstår at en “ny skapning” trenger en “et nytt land” er det ganske interessant å lese i Galaterbrevet 6 og se at Paulus snakker om denne nye skapningen i forbindelse med et forvandlet “Guds Israel” som eksisterte på hans tid:

«For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning. Og så mange som lever etter denne rettesnor, fred og miskunnhet være over dem, og over Guds Israel!» (Gal. 6:15-16;. jf. Rom. 2:28-29).

I det samme brevet lyster Paulus etter en forpliktelse til «Jerusalem der oppe» (det himmelske Jerusalem, Heb. 12:22) snarere enn å kaste ut Jerusalem som er nå (den historiske hovedstaden i Israel), (Gal. 4:25-26).

Så skal vi endelig komme over til Åpenbaringsboken der Det himmelske Jerusalem er beskrevet i Åp. 21:2 til 22:5. Vi oppdager der at det er Kristi brud som kommer ned fra Gud for å erstatte det jordiske Jerusalem (Åp. 21:2-5). Vi kan også merke oss at det skal skje i det første århundre fordi umiddelbart etter sin beskrivelse kan vi lese:

«Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne. » Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.» (Åp. 22:6 jfr. v.10)

(Les også Åpenbaringen del 1 og Eskatologi i Bibelen 1).

Med rystelsen og ødeleggelsen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr., erstatter den himmelske (åndelig) Jerusalem det gamle jordiske Jerusalem. Dette lærer vi om i Hebreerbrevet hvor vi leser at:

«Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: «Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også himmelen.» Dette: «Enda en gang» gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd [dvs. det levittiske rituelle system], for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt.» (Heb. 12:26-28; jfr. 8:13).

Dette er jo grunnen til at Paulus, forfatteren av Hebreerbrevet, kan snakke til sine “før 70 e.kr. tilhørere” som står på selve “bygrensen” til det nye Jerusalem, et Jerusalem som da er i ferd med å entre inn i historien:

«For dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta på og som brant med ild, til skodde og mørke og storm… Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem.» (Heb. 12:18, 22).

Den nye himmelske Jerusalem gjør altså sin fremtreden i historien ved ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr.. Slutten på den jordiske betydningen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr. etterfølges umiddelbart av begynnelsen til den jordiske påvirkningen av Det Nye Jerusalem.

Det Nye Jerusalem er altså den nye skapelsen, den nye byen, det nye landet, det nye riket — Guds rike som Jesus vår Herre er konge over. For Han er «gitt all makt i Himmel og på jord» og er med oss «alle dager inntil verdens ende» (Mat.28:18, 20).

Det er tydelig her at Han har makten over jorden i dag og vi leser også tydelig at dette skal vare helt inntil verdens ende og det er da Han skal, «Sønnen selv bli underordnet Ham som la alle ting under Ham, for at Gud kan være alt i alle.» (1.Kor. 15:28).

Men vi er jo på den samme jord som vi har hatt siden skapelsen av. Hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden, for det står jo klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Ja det skal jeg la dere vente på til neste innlegg der jeg tenkte å gå litt dypere i Åpenbaringen 20:11 og 21:1.

Hva synes du? 

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Åpenbaringen del. 11 – Bruden, Det Nye Jerusalem


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).

I forrige post så vi litt på Det Nye Jerusalem som den nye skapningen og som tok plassen til det gamle Jerusalem. Vi så litt på tidsrammen, Guds gradvise arbeid i historien og litt overfladisk på Bruden og dens karakter.

For de fleste er Åpenbaringen 21:1 til 22:5 en hendelse som de venter skal skje i fremtiden, etter det de kaller “tusenårsriket”, og vil være den evige fullkomne orden etter den siste dommen. Men dette kan ikke stemme, for som vi så i forrige del, inneholder disse versene en karakterstikk av den nåværende syndige orden. Når vi nå går inn og ser nærmere på Bruden vil vi samtidig se disse karakterstikkene av en syndig orden fortsatt eksisterer i verden, men utenfor byen (bruden). Hovedbudskapet jeg vil vise her at Den Nye Skapningen Johannes presenterer i Åpenbaringen er virksomhet i dag.

Vi kan ta et par vers tidlig i kapittel 21 før vi går inn og ser på Det Nye Jerusalem fra vers 9. Derifra skal vi gå gradvis fremover med de versene jeg ser er viktige, frem til Åp. 22:15.

I Åp. 21:5 sier Gud at Han “gjør alle ting nye” og ikke at han har tenkt å gjøre det en gang i fremtiden. Johannes fokuserer på at Gud allerede er i gang med å gjøre ting nye. Tidligere så Johannes den Hellige Staden “komme ned fra Gud”, som indikerer ‘allerede skjedd’. Det er ikke en hendelse som skal skje i fremtiden, som om det “skal komme ned fra Gud”.

I Åp. 21:6 snakker Jesus til Johannes om frelsen og det levende vann som ble lovet uten betaling. Vi ser at Johannes også her henter fra Jesaja (Jes. 55:1).

Men frelsen og det levende vann blir ikke bare gitt i den fullkomne evige ordenen. I Joh. 4:14 tilbyr Jesus kvinnen ved brønnen “vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4:14), noe som viser at dette begynner allerede i den før-fullkomne orden. Selvfølgelig må Ånden først bli utgytt og vi kan linke denne til utgytelsen av Ånden på pinsedagen (Apgj. 2:1-4), men bare til de som tror:

“Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For den Hellige Ånd var ennå gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh. 7:38-39).

Vi ser tydelig at dette er i nåtid, og ikke bare en gang i fremtiden.

Det Nye Jerusalem

Vi skal nå se på noen sannheter om frelsen og karakteren Johannes beskriver av Bruden/menigheten som virker på jorden i dag.

Åp. 21:14 forteller at Staden er bygd på et fundament av 12 steiner (Åp. 21:14). Dette er Menigheten, noe som Paulus presenterer som allerede “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Ef. 2:20; sml. Mat. 16:18; 1.Kor. 3:10). At Johannes bruker dette bilde igjen her i Åpenbaringen er for å forene det med seieren i år 70 e.kr., som er den endelige bekreftelsen på Kristendommen når den endelig skilte seg fra Israel og jødedommen.

Åp. 21:19-21. Disse steinene kan vi se tydeligere i versene 19-21. Der ser vi egentlig hvor verdifull menigheten er i Guds øyne, som er “smykket med alle slags kostbare steiner”. De kristne oppfyller evangeliets verk som forherliger Guds navn og utøver tro som reflekterer hennes verdi for Gud.

“for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse” (1.Pet. 1:7).

Åp. 21:12-21. Byen har også murer som skal gjøre henne trygg, og med en slikt fundament som vi nettopp så, behøver hun ikke å frykte for fremtiden. Selv om det jordiske Israel var i trøbbel i hans dager, sier Jesaja:

“På denne dagen skal sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll” (Jes. 26:1).

Stabiliteten til menigheten blir fremhevet av Jesus når Han etablerer menigheten.

“Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. (Mat. 16:18).

Dette passer med hennes eksistens i Kristus, Paulus skriver:

“Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”. (1.Kor. 3:10-11).

og i Efeserne skriver Paulus en sterkere illustrasjon:

“Derfor er det ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen.” (Ef. 2:19-22).

Det «nye Jesrusalem» satt på kartet med Patmos i sentrum. Alle de kjente menighetene befinner seg i dette område.

I Åp. 21:16 blir Johannes vist “den store Staden, Det Hellige Jerusalem” (Åp. 21:10), som er Bruden (Åp. 21:2). Denne Byen blir målt til å være 12000 stadier (ca. 2.250 km) i kvadrat. Dette er interessant. Hvis du tegner opp denne kvadraten på et kart over middelhavet, med Patmos i senter der Johannes skrev Åpenbaringen, vil du se at vestkanten på kvadraten rekker til Roma og østkanten rekker til Jerusalem. Nord- og sør-kanten strekker seg tilnærmet til de nordlige og sørlige grensene av Romerrike i det første århundre. Alle de kristne samfunn som eksisterte på den tiden (60-90 e.kr.), vil du finne lokalisert innenfor disse grensene i kvadraten.

Åp. 21:16 viser også menighetens innflytelse. I Jes. 2:2-4 kan vi lese at hun “skal være opphøyet over fjellene” og “Alle folkeslag skal strømme til det”. En annen profet sier at hun (menigheten) er som “et fint skudd” og blir plantet “på et høyt og kneisende fjell” hvor “Alle slags fugler skal bo”. (Esek. 17:22-23). Nå, p.g.a. hennes profetiske lovnader har Herren satt henne til å “gjøre alle folkeslag til disipler”. Denne menigheten skal ikke gå rund å dømme andre, “for Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham”. (Joh. 3:17).

I Åp. 21:22 skriver Johannes at han “så ikke noe tempel i den, for Herre Gud, Den Almektige og Lammet er dens tempel.” Perfekt passer dette inn i Kristi komme og død, templet blir unødvendig (Mark. 15:38; Joh. 4:21; Apgj. 17:24; Heb. 8:13). Jesus er templet (Joh. 2:19-21; Ef. 2:19-20), for Han sier: “her er En som er større enn templet.” (Mat. 12:6). To ting skjer ved Hans død, yppersteprestene deler Hans kappe (Mat. 26:65) og tempelets forheng revnet (Mat. 27:51), noe som er et tegn på den kommende fjerning av tempel-systemet og åpningen av helligdommen for de trofaste (Heb. 10:19-22).

“de frelste folkeslagene skal vandre i dens lys” kan vi lese i Åp. 21:24, det forteller oss at nasjoner, som separate nasjoner, fortsatt eksisterer. Nasjoner betyr også hedninger. Å være lys for hedningene er nettopp menighetens kall:

“For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.» (Apgj. 13:47). (les også Matt. 5:14-16; 2.Kor. 6:14 og Ef. 5:8-9).

Denne profetien fra Jes. 42:6 som Paulus og Barnabas refererer til er ang. Jesus, som er verdens lys (Joh. 8:12; 9:5), men Han etablerer også Sin menigheten til å være “verdens lys” (Mat. 5:14) og den “skinner allerede” (Joh. 2:8 sml. Rom. 13:12).

Åp. 21:25 meddeler at “Dens porter skal aldri være stengt”. Dette er for at de nyomvendte skal få komme inn. Den pågående evangeliseringen bringer inn flere og flere og hadde portene hvert stengt ville ikke noen “nye” kommet inn. Da kunne vi sagt at dette var den endelige fullkomne ordene, men som vi ser er det ikke det.

Åp. 21:27 antyder en “før-doms” setting der syndere fortsatt finnes, for det står at “de urene og han som praktiserer vederstyggeligheter og lyver” har ikke tilgang til Det Nye Jerusalem. De ikke-omvendte er de urene, noe vi kan se i skriftens bilde av hedningene utenfor Kristus (slik som Peters visjon av duken fylt med urene dyr, Apgj. 10:14-15, 28; 15:19 sml. 2.Kor. 6:17).

Åp. 22:1-2. Det faktum at byen inneholder “livets tre” som produserer blader “til legedom for folkeslagene” må kreve en tilstand som eksisterer før den fullkomne evige ordenen. Esekiels visjon om livets elv som renner fra Guds alter, som er frelses-legende, blir her brukt av Johannes:

“Langs elvebredden, både på den ene siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.” (Esek. 47:12).

Ved helbredelse av folkeslagene mener jeg at dette sterkt antyder om en omvendelse. Ved en omvendelse får de da komme inn til Staden der de helbredende bladene er. En annen bakgrunn fra GT finner vi i Jes. 19:21-22, og husk at Egypt er bildet på verden og hedningene:

“Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem.” (Jes. 19:21-22 sml. Rom. 16:25-26).

Åp. 22:15 viser oss at “hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn” eksisterer fortsatt og befinner seg utenfor Staden. Disse er nok målet for evangeliseringen og deretter, ved omvendelsen, få tilgang til de helbredende blader fra livets tre og livets vann.

Skriften er fantastisk. Selv Johannes Åpenbaring som kan være så vanskelig blir fantastisk fargerik når en først får det klart for seg hva som egentlig skjer. Alt syr seg pent sammen til et stor flott teppe. Skriften lærer oss at Kristus innleder den nye pakts velsignelser. Når Jesus kom, kom han for å helbrede (1.Pet. 2:24) og for å sette undertrykte mennesker i frihet (Luk. 4:18; Joh. 8:34-36; Apgj. 26:18; Rom. 6:6, 18, 22; Gal. 5:1) og fra forbannelse (Rom. 5:21; 7:24-25; Gal. 3:10-13). Dette fortsetter Han med den dag i dag gjennom Sin menighet som vi nå har sett, og denne menigheten beskriver Johannes så flott i Åpenbaringen 21 – 22.

Hva synes du?

Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 8 – Byen Deles i Tre og Hagl.


English version here 

“Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: «Det er skjedd!» Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med hans harmes vredes vin. Så ble hver øy borte, og fjellene ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:17-21). 

Under Guds syvende vredes-skål i Åp. 16, som fortsetter å brette ut hendelsene i år 70, er vi vitne til et enda mer dramatisk bevis for det første århundrets oppfyllelse. Det er særlig tre kjennetegn som kommer til syne her. Det ene er at byen blir delt i tre, det andre er de store haglene som falt ned fra himmelen og det tredje er blodet som fløt opp til bisselet til hestene.

Byen deles i tre. 

At byen deles i tre er det mange som tolker dit hen at byen fysisk blir delt i tre av et stort jordskjelvet som er nevnt i Åp. 16:17-21, men vi ser at dette ikke hendte i år 70 e.kr. Da mener de at dette vil skje i fremtiden, men igjen viser jeg til at tidligere innlegg at Åpenbaringen handler om det første århundrets hendelser, spesifikk på hendelsene fra år 64-70 e.kr.

Byen ble delt i tre ved 3 forskjellige grupper eller partier som sto imot hverandre, m.a.o. en indre strid innenfor Jerusalems murer. Josephus er vell kjent med dette da han skriver:

“Og nå var det tre lumske fraksjoner i byen, skilte den ene fra den andre. Eleazar og hans parti, som holdt hellige første-frukt, kom mot Johannes i sine kopper. De som var med Johannes plyndret befolkningen, og gikk ut med iver mot Simon. Denne Simon hadde sin beholdning av proviant fra byen, i opposisjon til opprørerne.” (War. 5:1:4). 

“NÅR derfor Titus hadde marsjert over den ørken som ligger mellom Egypt og Syria, på samme måte som forutnevnt, kom han til Cesarea, besluttet han å sette sine krefter for på den plassen, før han begynte krigen. Nei, faktisk, mens han hjelper sin far i Alexandria, i å installere denne regjeringen som hadde nylig blitt meddelt dem av Gud, hendte det at oppvigleriet i Jerusalem ble gjenopplivet, og skiltes i tre fraksjoner, og at en fraksjon kjempet mot den andre, som partisjon i slike onde tilfeller kan sies å være en god ting, og effekten av guddommelige rettferdighet.” (War. 5:1:1). 

Dette var ikke en strid som noen kunne ta lett på og avfeie, men en fraksjon som var farlig for samholdet innad i Jerusalem og innenfor murene, og som førte med seg mye elendighet. For Josephus fortsetter i samme seksjon:

“Nå som det angrep de fanatikerne gjorde på folk, og som jeg anser begynnelsen av byens undergang, har det blitt allerede forklart etter en nøyaktig måte, som også hvorfra det oppsto, og til hvor stor ugagn det ble økt. Men for dagens oppvigleri, bør man ikke misforstå hvis han kalte det en oppvigleri født av en annen oppvigleri, og å være som et vilt dyr vokst gal, som i mangel av mat fra utlandet, falt nå på å spise sitt eget kjøtt.” (War. 5:1:1) 

Som Josephus sa,  “jeg anser begynnelsen av byens undergang”,  profeterer også Johannes “Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt.” Det var altså de politiske uenigheter og splittelser inn i partier som delte byen i tre.

Hagl på et talent. 

Steiner brukt i de Romerske katapultene. Disse er funnet ved Massada, Israel.

Her er det også kommet opp mange teorier om hva disse haglene er. Et av dem er bomber med giftige gasser så folkene “brennes” opp levende. Med dagens teknologi og kunnskap kunne dette sikkert vært mulig, men igjen, det er snakk om år 70 e.kr.

I Åpenbaringen del 3, nevnte jeg såvidt loven for steining av en utro kvinne (5.Mos. 22:21), og dette går ikke Johannes forbi:

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:21). 

Til sammenligning gir også Josephus et historiske faktum av hva som hendte med skjøgen, det gamle Jerusalem:

“Maskinene (katapulter*), som alle legionene hadde klart forberedt på dem, var beundringsverdig konstruert, men likevel mer ekstraordinær var den som tilhørte den tiende legion: de som kastet dart og de som kastet steinene var mer voldelig og større enn resten, som de ikke bare frastøtes angrepene fra jødene, men kjørte dem bort de som var på muren også. Nå, steinene som ble kastet var av vekten av en talent*, og ble båret to stadier og videre. Støtet de ga var på ingen måte å utholde, ikke bare av dem som stod først i veien, men av de som var utenfor dem for en stor plass. Som for jødene, de først så ankomsten av den stein, for det var en hvit farge, og kunne derfor ikke bare oppfattes av den store støy det gjorde, men kan sees også før den kom med lysstyrken sin; tilsvarende vekterne som satt på tårnene ga dem merke til når maskinen fikk slippe, og steinen kom fra den, og ropte høyt, i sitt eget land språk, STEIEN KOMMER, så de som var på i dens vei vek av, og kastet seg ned på bakken, ved noe som betyr, de voktet seg selv, steinen falt ned og gjorde dem ingen skade. Men romerne konstruerte hvordan du kan forhindre det ved å mørklegge steinen, som deretter kunne ta sikte på dem med suksess, da steinen ikke ble skjelnet på forhånd, slik det hadde vært til da, og slik at de ødela mange av dem med ett slag.” (War. 5:6:3), (* Min forklaring. og vektlegging.). 

Vi kan jo bare prøve å sette oss inn i jødenes sted. For på den tiden måtte det være et overraskende syn og se disse steinene på 34,2 kg (ett talent) komme susende over muren og gjøre de enorme skadene som de gjorde. Denne opplevelsen setter en perfekt virkelighet til  Johannes syn av disse enorme haglene. Jerusalem ble nå steinet i tråd med loven for en utro kvinne, for Jerusalem hadde blitt en skjøge (Åpenbaringen 3 – Skjøgen).

Blod helt opp til bislene på hestene 

“Så kom en annen engel ut av templet som er i himmelen. Han hadde også en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av alteret. Han hadde makt over ilden, og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigden, og sa: «Sving den skarpe sigden din og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er fullmodne på det.» Så svingte engelen sigden sin over jorden og høstet jordens vintre. Og han kastet frukten i den store Guds vredes vinpresse. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det fløt blod ut av vinpressen helt opp til bislene på hestene, så langt som ett tusen seks hundre stadier utover.” (Åp. 14:17-20). 

Johannes følger igjen her det GT mønster og gir oss et bilde av vinen. Som kjent for mange, symboliserer Israel som Guds vin, noe vi finner bl.a. i Sal. 80:8; Jes. 5:1-7; Jer. 2:21; 12:10; Esek. 17:2, 6; 19:1, 10 og Mat. 21:33-40. Men skal vi tro at blodet faktisk fløt utover 322 km (Gresk: 1600 stadier)., og så dypt som opp til bisselet til hestene?

Israels land under Romerriket. fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt.

Det interessante å legge merke til her er at Israels land under Romerrikets imperiet, og som en romersk provins, strakte seg fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt, en distanse på 321,8 km (200 miles), eller 1644 stadier. (Åp 14:20). Vi har også sett tidligere at “byen” i åpenbaringen er stedet hvor Kristus ble korsfestet, dvs. Jerusalem. (Åp. 11:8). Innhøstingen skjer på jorden, som er landet Israel (Åp. 14:15-19 sml. Åp. 1:7) på stedet der Kristus ble korsfestet, som vil si på utsiden av byen (Joh. 19:20 sml. Heb. 13:11-13). Dette billedspråket som Johannes her bruker, sier at Israel vil lide et blodbad som strekker seg utover hele landet. Josephus skriver “… fordi ikke bare hele landet der de flyktet var fylt med slakting…” (War. 4:7:6)  

Men at dybden på blodstrømmen skulle være som opp til bislet til hestene kan vel ingen seriøst mene. Det ville koagulere raskt og ikke klare å renne i store distanser, men vi ser en symbolikk av blodsutgytelse i den jødiske krigen. Josephus fortsetter:

og Jordan kunne en ikke gått over, på grunn av de døde kroppene som var i den, men fordi innsjøen Asphaltiris var også full av døde kropper, som ble båret ned inn i den av elva.” (War. 4:7:6). 

“idet sjøen var blodig en lang vei, og de maritime delene var fulle av døde kropper;” (War. 3:9:3). 

“en kan da se innsjøen blodig og full av døde kropper, for ikke en av dem slapp unna” (War 3:10:9). 

Nå når Josephus beskriver den siste ødeleggelsen av Jerusalem, skriver han:

“blod rant ned over de nedre deler av byen, fra den øvre.” (War. 4:1:10) 

“Og nå, det ytre templet fløt det hele over med blod, og den dagen, som det kom på, så de åtte tusen fem hundre døde kropper der.” (War. 4:5:1). 

“blod av alle slags døde skrotter sto som innsjøer i de hellige domstolene… ” (War. 5:1:3). 

“hele byen rant ned med blod, faktisk i en slik grad at brannen i mange av husene var slukket med disse menns blod.” (War. 6:8:5). 

At havet ble til blod ser vi også eksempler på i Åp. 8:8 og 16:3. Lammet, det slaktede lam utgyter sin vrede (Åp. 6:16-17) over de som korsfestet Ham (Åp. 1:7).

Selv om Åpenbaringen ikke er bokstavelig, så portretterer den de historiske hendelser i den jødiske krigen i år 70 e.kr., noe vi nå har betraktet. Vi har vært igjennom noen utrolige hendelser som korresponderer mellom Johannes og Josephus… og det er mange flere jeg kunne ha tatt med, men ville tatt for mye plass.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 5 – Dyret


English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.