Israel — De etiske krav for Paktsforholdet


I was a Stranger

Forrige gang så vi litt på om Israel var en ubetinget rettighet eller en betinget gave og som vi så var det en betinget gave. Men hva var de etiske krav for dette paktsforholdet?

Under ørkenvandringen forberedte Gud sitt folk med sine løfter:

«Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør hedningefolkene seg urene, de som Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent, så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningefolkene som er der like foran ansiktet deres.» (3.Mos. 8:24-28). 

Hvis en tenker på Israel som land i dag, som utfører noen brutale internasjonale og menneskelige moralske lovbrudd og undertrykkende mot grupper, vil dette vel heller føre til et nytt eksil i fremtiden for jødene enn en gjenopprettelse som Kristen-sionistene mener. Som Yehezkel Laudau, en jødisk freds aktivist, sa på et seminar ved St. George’s, Jerusalem, Desember 1998: «Hvor syndefull må du være for å komme på Guds hitliste?»

Jeg pleier ikke å telle så mye men andre har talt at hele 36 ganger i de Hebraiske skriftene er jødene advart å være barmhjertelig mot fremmede fordi de skulle huske sin egen kollektive erfaring som fremmed.

«En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.» (2.Mos. 22:21) 

«Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos. 19:33-34). 

Historien om deres utvandring fra Egypt hver pesach (jødisk påske) var ment for å minne det Hebraiske folk at de burde være fridd fra behovet å dominere, plage og forfølge. De er oppmuntret til å ikke bli fortvilet over velstanden til de ugudelige men stole på Herrens lovnader om at de skal arve Landet. I sammenheng med andre løfter om Land må dette alltid sees i forhold til betinget bosted i stedet for en permanent besittelse.

«1. La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! 2. For de skal snart visne bort som gresset, og tørke inn som de grønne vekster.» 

«3. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet!… 8. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde.» 

«9. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet…  18. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid… 27. Vik fra det som er ondt og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. 28. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke Sine hellige . De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. 29. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» 

«34. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet.» (Sal. 37:1-40). 

I jødisk tilbedelse er denne salmen regelmessig brukt og den må jo ha hatt en effekt i å styrke forståelsen i deres sinn at Kanaan var en gave fra Gud. Bare de rettferdige og trofaste var sikker på at landet ville være deres. Jesaja begynner med noe lignende advarsel:

«16. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! 17. Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett!, Før enkens sak!… 27. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. 28. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.» 

Ved deres eget fall skal, «ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg gav deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» profeterer Jeremia i Jer. 17:4.

Anger er alltid en nødvendighet for at Gud skal føre tilbake sin rest, noe Daniel og Nehemja forsto (Dan. 9:1-19, Neh. 1:4-11). Når Gud bringer tilbake sin rest til Landet er det også i overensstemmelse med de vilkår som er beskrevet i 5.Mos. 30:1-5:

«Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.» (5.Mos. 30:1-5). 

Påstander om at Israels grunnleggelse i 1948 er etter Guds velsignelser over det jødiske folk har ingen grunn i skriften, fordi anger og omvendelse er nødvendig.

At Templet skulle ødelegges og jødene bli forvist fra landet fordi de ikke kjente igjen Jesus som Messias, var noe Jesus også profeterte i Luk. 19:41-44. Som beskrevet i 5.Mos. 30 kreves det en anerkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for retur. Nå, hvordan kan de som ikke klarer å utøve sann tro og trofasthet i den frelsen gitt i Pakten med Herren kreve et løfte om land? De prøver alt å bekrefte at Landet er Israels rett, uavhengig av dens kollektive atferd. Ved å gjøre det, motsier de den mest grunnleggende profetiske leksjonen av frelses-historien i Skriften.

Utfordringen til Kristen-sionister må jo bli: Hvis de appellerer til 1. Mosebok å krever løftet av Landet, hva da med 2. Mosebok og budene om å ikke å stjele, drepe og begjære?

Hvis de tror på en logisk del av profetien, hva da med det profetiske kravet om rettferdighet? Palestinske teologer er ikke alene om å se at den nåværende policyen til den Israelske regjering, om tvungen Judaisering av Vestbredden og Øst Jerusalem, er det 20ende århundrets parallell til Akabs tyveri av Nabots vingård. (1.Kong. 21:1-16).

Det som trengs blant Kristen-sionistene er en moderne Elijahs, som av kjærlighet til det jødiske folk, er forberedt på å snakke en profetisk advarsel til “Ahab” i regjeringen i Israel.

Hva sier Jesus om Landet? I Mat. 5:5 siterer Jesus fra Salme 37:11; «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Mat. 5:5), Salme 37:11 sier «Men de ydmyke skal arve landet». Vi ser at løftelandet som arv til de ydmyke er blitt universalt til å inkludere hele jorden. Det greske ordet for “land” er det samme på begge steder men konteksten i Jesu saligprisning krever at perspektivet blir strekt langt utover det besittende Palestina. Hvis det ikke var på den måten så kan alle Kristne, bærere av Ånden, kreve Land som deres eiendom.

På Jesu tid var Landet en fundamental del av Jødedommen, men Jesus forble likevel taus om Landet og det kan være med hensikt. På samme måte som profetene før ham, profeterte Jesus dom og ødeleggelsen over Jerusalem (Luk. 19:41-44). Men også lik profetene før Ham, lovet ikke Jesus enda en tilbakekomst til Landet, men et kommende Guds Riket. Han trekker dette fra Daniels syn om Menneskesønnens komme til den Gamle av dage for å motta sin kongelige myndighet. (Matt 24:30-31, Lukas 21:25-28, jf. Dan 7:13-14).

Jeg har nevnt det før, det kan virke som om Kristen-sionistene trenger en vandring til Emmaus med Jesus og bli forklart skriften fra Moses og profetene. Disiplene hadde sammen forståelse av Landet som de andre Jøder og de så frem til et historisk inngrep som ville gjeninnføre det politiske herredømme over Israel til Jødene. Emmaus vandrerne spurte slik: «Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel.» (Luk. 24:21).

Som sagt hadde de andre disiplene samme tanke og de spør slik: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» (Ap.gj. 1:6). Calvin kommenterte dette verset slik: ‘Det er like mange feiltagelser i dette spørsmålet som det er ord.’ Svaret som Jesus gir retter på deres syn. Ikke bare i forståelse av tid men også deres prioriteringer:

«Og Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:1:7-8).

place to rise children

.
Abraham og Sara trengte mer enn et lite stykke land for sine barn.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Jesus har helt klart omdefinert forståelsen av “Guds Riket”, og denne utvidelsen fra et Land til jorden gjør det nødvendig med et eksil for apostlene og de vender ryggen til Jerusalem. De går ut i verden men de fikk aldri beskjed om å vende tilbake.

Det er ikke før etter Pinse at apostlene begynte å bruke det gamle paktspråket om det lovede Land på den nye måten. Peter snakker om en arv som er «uten flekker og uvisnelig» (1.Pet. 1:4), Paulus snakker om en «arv blant alle dem som er helliget.» (Ap.gj. 20:32). Men også i brevet til hedningene i Efesos sier Paulus til hedninger barna:

«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.» (Ef. 6:1-3) 

Paulus refererer her til det 5. budet som lover lydige barn et langt liv i Landet. Men her bruker altså Paulus samme lovnad til barna til de Kristne foreldrene i Efesos, som er over 100 mil unna det lovede Land, og lover et langt liv på jorden. Det begrensede type land i det GT har blitt overgått, det strekker seg nå gjennom Misjonsbefalingen til de ytterste hjørner av jorden.

Paulus forandre ikke bare språket innenfor loven men kanskje overraskende på en del Kristen-sionister, han sammenligner Jerusalem og Judaismen med Hagar og hennes slavebarn. Paulus sier i Gal. 4:20-31:

«21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? 22 For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. 23 Men han som ble født av trellkvinnen, ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet.» 

«24 Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai- fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar 25 for denne Hagar er Sinai- fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle. 27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har veer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Nå er vi, brødre, løftets barn slik Isak var. 29 Men på samme måte som han som ble født etter kjødet, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. 31 Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.» Gal. 4:21-31. 

Israel i dag (det jordiske) er i slaveri som vi ser. Det er fanget i et religiøst politisk parti. Kristen-sionistene kan ikke fortsette å tro at de som lever i Israel i dag, uten tro på Kristus, kan stå igjen som Guds utvalgte folk. Uten omvendelse og tro på Jesus Kristus er de fortsatt i slaveri, uten Gud og håp i verden, på lik linje med de andre i andre deler av verden.

Jødenes fremtid er nok ikke slik som Kristen-sionister og mange av jødene selv tror, selv om Paulus ser en fremtid for jødene og ser frem til en vidunderlig tid for det jødiske folk i Rom. 9, der Gud ikke har glemt sitt folk. I Rom. 9:4-5 lister Paulus opp de velsignelsene de har mottatt men utelater én, han inkluderer ikke “Landet er deres”. I denne opplistingen ser vi ingen forslag om en fremtidig velsignelse av jødene som innebærer hverken land, loven, tempel gudstjeneste eller noe annet av det Gamle Testamentlige skygger, men kun troen på Jesus Kristus alenen.

«Det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet.» (Rom. 4:13). 

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

.

Reklamer

Israel — Kjødelig eller Åndelig?


Green Israel

Israel har flotte landskap. Fra ørken til frodig mark, fra fjell til 377 m under havnivå. Liker du å reise og liker bibel historie kan dette være ditt neste reisemål.

English version here

Så er jeg da kommet til den spennende delen “Israel”, og det er ikke uten grunn at vi må ta for oss Israel, for Israel og løftene til Israel, gjennom Abraham, Isak og Jakob har med håpet, Guds rike og frelsen å gjøre. Men ikke bare det, for det har også kommet en god del spørsmål etter serien “Matteus 24” og “Åpenbaringen” ang. Israel i dag, Guds løfte til Abraham, “det lovede land” og hvordan vi skal forholde oss til Jøder og Israel idag.

Vel, la meg ta litt om hvordan vi skal forholde oss til Jøder og Israel idag med en gang.  Disse to seriene hverken taler for eller underviser i anti-semittisme. Seriene tar for seg hva skriften sier i disse brevene og en finne ikke noen form for undervisning som taler om at vi skal hate, se anderledes på eller behandle jøder dårlig. Det som kommer frem i seriene er hvordan Gud håndterte en rettferdig dom over de som korsfestet Jesus, drepte profetene som ble sendt dem og forfølgelsen av de kristne. Vi må også huske på at Han brukte Romerne, som var av alle folkeslag i den tidens verden, og det gikk ikke noe bedre med dem. Dette med antisemittisme og bibelen skal jeg komme tilbake til senere og heller begynne med hva bibelen taler om ang. løfte om et land til Abraham og hans etterkommere.

Det er veldig viktig å forstå dette rett for å kunne se dagens Israel og ikke minst vår oppgave som kristne i rett syn. Jeg kommer til å nevne ordet “kristen-sionister” en del, da jeg ser disse som dagens korsfarere, uten sammenligning, og få et lite innblikk i den forvridde undervisningen som ligger hos kristen-sionistene.

Jeg nekter ikke en nyomvendt å studere Det Gamle Testamentet, men jeg vil gjerne se de ha gått igjennom korset først. Faren er at en adopterer det gamle og ikke utvikler den nye skapningen som han er blitt. En kan ikke stå å se på en skygge og prøve å gjette hvordan originalen ser ut. Det er først når du vet hvordan originalen ser ut at du kan fortelle hvem skyggen tilhørte (Heb. 8:4-6). Med at jeg skrev “tilhørte” mente jeg at virkeligheten ikke kan lukkes igjen for å skygge, for i Guds vilje og hensikt eksisterer ikke skyggene lenger. Lyset har kommet i Jesus Kristus:

“Idet Han sier en ny pakt, har Han gjort den første foreldet. Det som er i ferd med å bli foreldet og gammelt, er nær ved å forsvinne.” (Heb. 8:13). 

I Det Nye Testamentet vil vi finne omvendte jøder, spesielt Paulus, forklare profetiene i Det Gamle Testamentet ang. Israel for oss. Han forklarer skyggene vi ser i Det Gamle Testamentet. Som vi vet sprer Paulus evangeliet (det gode budskap) og dette evangeliet var det løfte som ble gitt av Gud til jødenes forfedre (Ap.gj. 26:6), så la oss se litt nærmere på f.eks. det han sier i sin forsvarstale for kong Agrippa.

“Og nå står jeg og blir dømt for håpet om det løftet som ble gitt av Gud til våre fedre, dette som våre tolv stammer håper å oppnå, ved at de oppriktig tjener Gud natt og dag. På grunn av dette håpet, kong Agrippa, er jeg anklaget av jødene.” (Ap.gj. 26:6-7). 

Følg med på det som er understreket. Det Paulus forkynner og hadde forkynt overalt, — at “Kristus måtte lide og stå opp igjen fra de døde” og han sa: “Denne Jesus som jeg forkynner for dere, Han er Kristus”  (Ap.gj. 17:3. Se også v. 7, 19:8 og 20:25) —, var en proklamering til Israels folk om oppfyllelsen av Guds løfte til folket. Ikke bare gjennom Moses og profetene ble dette løfte gitt (som vi skal se på senere), men direkte til fedrene, Abraham, Isak og Jakob.

Videre viser det at dette frelses-evangeliet var nettopp det håpet en hver Israelitt hadde når han sier “som våre tolv stammer håper å oppnå”. Det sanne Israels håp hverken var eller er et jordisk fremtidig kongerike som fremtidige jøder skal arve, som noen tror. Jødene den gang trodde også at Jesus skulle opprette riket på jord dengang, som Emmaus vandrerne (Luk. 24:13-27) eller disiplene selv (Ap.gj. 1:6). Det kan virke som kristen-sionistene også sitter godt fast i uforstandighet, et tregt hjerte og i et “håp” i det kjødelige. Da trenger også de en forklaring, “fra Moses og fra alle profetene,” om “alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene.” (Luk. 24:27). Men jeg skal ikke ta for meg alle profetiene og hele Moses. Det blir for mye.

Dagens kristen-sionister og andre dispensajonister som holder på “tusenårsrike”-teorien trenge en overtalelse, og en opplysning av Guds Ånd i tillegg, for å se det Moses og profetene hadde forutsagt var et åndelig rike som skulle bli etablert gjennom lidelser og død over en forventet Messias i Israel. Dette har vært klart forkynt i de nytestamentlige skriftene og forstått av etterfølgende generasjoner i over 1900 år, men er blitt forpurret de siste 180-200 årene av en undervisning som gjør den samme feilen som berørte Israels håp og de landsmenn som vendte Paulus ryggen.

Det er da klarere å se hvorfor Paulus tar opp Jesaias profeti i Jes. 6:9-10 ved deres vantro.

“Den Hellige Ånd talte rett ved profeten Jesaja til våre fedre, da han sa: Gå til dette folket og si: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, Og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertene til dette folket er blitt sløve. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke  skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så Jeg kunne få lege dem.” (Ap.gj. 28:26). 

Så var jo dette allerede profetert som vi ser, men hvordan kan det ha seg at den samme feilen som Paulus her anklager dem for har funnet sin vei til de Kristne i disse dager?

Israels håp, Guds kongerike og Guds frelse er tre navn for en og samme ting. Israels håp og forventning var et rike som lå gjemt i oppstandelsen til Kristus på samme måte som vi normalt ser frelsen fra synd. Kristus måtte lide for så å dø og så stå opp fra de døde. Han sitter ved Guds høyre hånd (Mark. 16:19) og er kongenes Konge og har nå Sitt rike. Han er den første oppstandene og deretter kommer de som tilhører Ham (1.Kor. 15:23).

Det er ingen annet håp for Israel, og har heller aldri vært. Hvis Guds løfte til Israel hadde vært et jordisk herredømme, er det rart at Paulus ikke nevnte dette i noen av de versene vi allerede har sett på, eller snakket om dette i Efeserbrevet eller spesielt Romerbrevet.

Jødene den gang ble undervist i en lære som var basert på kjødelige tolkninger for de “kjente verken Ham eller profetenes røster, de som utlegges hver sabbat.” (Ap.gj. 13:27). Dette var fatalt for dem og nasjonen som helhet og en burde ha grunn til alvorlige betenkinger ved den undervisning som er blant kristen-sionistene idag.

Når Gud på forhånd viste om forkastelsen av Messias, så Gud det passende å å skjule dette for en tid, med andre ord i form av en hemmelighet (Ef. 3:1-12). Disse hemmelighetene ble skult i lignelser og i skygger (Mark. 4:11-12), en allegori (bildetale) som i Gal. 4:22-26. Det historiske og profetiske som er knyttet til Israel etter kjødet, som det jordiske landet Israel, var ikke noe annet enn tidsbestemte skygger (Heb. 10:1) av evige og åndelige ting. “Denne hemmeligheten ble ikke gjort kjent for menneskenes barn i tidligere slekter, slik den nå ved Ånden er blitt åpenbart for Hans hellige apostler og profeter” (Ef. 3:5).

Spørsmålet kristen-sionistene må svare på, mener jeg, er: Hvilken forskjell gjorde Jesus Kristi komme i det jødiske håp og forventning om et Land? Jeg mener de ikke kan tolke den gamle pakt som om Jesu komme gjorde lite eller ingen forskjell på den nasjonalistiske higen til det første århundrets jødedom. Leser kristen-sionistene Det gamle testamente med briller som de første disiplene hadde på seg før pinse? De tror det kommende kongedømmet til Jesus var ment som en utsettelse av det jødiske håp for gjenopprettelse, i stedet for oppfyllelsen av dette håpet i Messias og det nye messianske samfunnet.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Er det en rett å drepe sin fiende?


Det er trist å lese og se kriger uansett hvor den pågår og hvem som er involvert. Dette gjelder vel for kristne som for ikke-kristne, for å se mennesker skyte hverandre og lide er vel ikke akkurat det vi trakter etter, eller…? En skulle tro det men en kan begynne å lure på om de kristne har andre verdier enn verden forøvrig. Jeg kan lese i forumer, Facebook grupper og i mailer fra Israel venner at de faktisk støtter kriger og menneske tap. Nå sikter jeg til konflikten mellom Israel og Palestinerne. Kan det være at noen kristne ikke helt har klart og se det store bilde og heller ikke har den rette forståelsen av hva rett og rettferdighet er?

I flere tiår har de kristne sionistene støttet Israel, det er jo derfor de kalles kristen-sionister, og vi ser at hver gang konflikten topper seg og bryter ut i kuler og krutt lager de støttegrupper på Facebook, har spesielle møteserier i menigheter og andre samlingsteder, og personlige støtteerklæringer rundt på sosiale nettsider. Dette kunne vært bra hvis den var rettferdig, noe den som regel ikke er da støtten går til den ene siden, og bare den ene siden alene alltid. Bakgrunnen for dette er deres tolkning av Bibelen og troen på at Israel som land idag fortsatt er et løfte fra Gud til Jødene, noe som er en gal fremstilling, men dette kommer jeg til å blogge mer om senere.

Den ene støttegruppen på Facebook heter «Vi vender ryggen til alle som støtter Hamas» og er opprettet av MIFF (Med Israel For Fred). De har et bilde av ei jente som holder opp et Israelsk flagg og under står det følgende: «Det er rett og viktig at Israel forsvarer seg». Uttalelsen sier allerede at Israel har rett til å krige og det er allerede lett å se hvor skjevt dette er bare ved å lese støtte-sidens navn og bilde. De tar avstand fra Hamas og deres vilje til å utslette Israel og deres raketter inn i Israel, noe som er riktig, men i samme øyeblikk støtter de Israel til å gjøre det de selv tar avstand fra at Hamas gjør, noe som er uriktig. De burde jo ta avstand fra den terror som pågår den andre veien også.

En annen ting som jeg synes er merkelig er at jeg hører ingen ting om hvilken side de har tatt eller tar i andre konflikter. Hva med krigen i Libya? Hvem hadde «rett» til å forsvare seg og drepe? Eller hva med Syria? Jeg har ennå tilgode å se hvilken side kristen-sionistene har tatt eller tar i krigen som pågår der, for det må da være en part der som har «rett» til å forsvare seg og drepe den andre… eller?

I deres beskrivelse av gruppen skriver de at tar avstand til støttespillere av Hamas-regimet på Gaza-stripen og blant dem er representanter for SV og Rødt som igjen krever stans i det de kaller «Israels terror mot Gaza». Nei det er ikke lett å bli klok på dette. I det ene øyeblikket ønsker kristen-sionistene å stoppe terrorismen mot Israel, noe som er riktig, og i neste setning ønsker de å ta avstand fra de som krever stans i terrorismen mot Gaza. Altså terrorismen som går den andre veien??! Tenk om begge parter tok avstand fra krig og terrorisme.

Det som så ofte skjer er at de bruker Skriften som våpen og skuler seg bak det. I en av Facebook gruppens kommentarer blir det skrevet «visst man IKKE vil vende ryggen til Hamas og deres norske journalister og løpegutter – vel da står man etter min oppfatning med ryggen mot Israel». Når det gjelder Hamas og Israels terrorisme står jeg gjerne med ryggen til de begge så det er ikke så farlig. Men i samme kommentar bruker en et skriftsted fra Lukas, «Den som ikke er med mig, han er imot mig,..» (Luk. 11:23) for å gjøre det valg en har tatt med å stå med ryggen til begge umulig. En må altså velge mellom å stå med ryggen til Hamas eller å stå med ryggen til Israel. Å stå med ryggen til begge er ikke et alternativ for kristen-sionistene.

De lager en tese og en antitese for å sette disse opp mot hverandre. De setter seg opp mot en annen gruppe og holder på sine argumenter for å opprettholde uenigheten, for å bli enige med f.eks. Palestinakomiteen om å ta avstand fra terror som Israel fører over Gaza er ikke et valg for de er fienden.

Her en dag fikk jeg en mail fra en gruppe som kaller seg Israel Venner som viser hvor grusom denne støtten fra kristen-sionismen er. I mailen gjengir de et brev de hadde fått, og det er sjokkerende å lese hva som sto. Allerede i første linjen skriver de at «Israel har endelig innledet et forsvarsangrep på Hamas og de andre islamistiske terrororganisasjoner i Gaza.», og legger til at Israel gjør «alt for å unngå at uskyldige lider.» Hvordan er dette mulig? En krig er en krig og det er en garanti at menneskeliv går tapt, hvordan kan en støtte slikt, spør nå jeg. Når de sier «endelig», viser det at disse menneskene som er kristne har ventet på at Israel skal gå til det skritt å drepe.

Så skriver de «at det høres forferdelig ut i mange følsomme norske ører, men selv om vi er de siste som ønsker seg krig, er dette angrepet helt riktig, nødvendig og i høyeste grad etisk forsvarlig!». Det er nesten ikke til å tro det jeg leser. Ja det høres forferdelig ut og det blir ikke mindre forferdelig å høre at disse kristen-sionistene syntes dette er «helt riktignødvendig og i høyeste grad etisk forsvarlig«. Dette er jo vanvittig. De kan umulig være de siste som ønsker seg en krig når de nå har sittet å ventet på den. Jeg synes dette ligner mer på det groteske.

Det skulle heller ikke mer til enn at IDF (Israel Defense Force) kaller denne aksjonen for «skystøtte» (Operation Pillar of Defense) før de tror dette er av Gud. For i brevet skriver de at det minner dem om det som står skrevet i 2.Mos. 13:21-22, som beskriver hvordan Gud gikk foran Israel som en skystøtte om dagen og som en ildstøtte om natten. Og de legger til «Ja, det er den samme Herre som hverken sover eller slumrer – Han som er Israels vokter – Han som ikke viker fra sitt folk!». Dermed er dette «forsvarsanngrepet» Israel nå utfører etter Guds plan og skal støttes.

I det tredje avsnittet skrives det: «Det at Han er Israels vokter vil ikke si at sverdene ikke skal gjøres skarpe, bæres og brukes.» Det er nå jeg begynner å lure på om de virkelig har gått i fra vett og forstand. De kan umulig ha lest Bibelen eller fått noe som helst undervisning om hvordan vi kristne skal oppføre oss, ja selv mot våre fiender. De våpnene vi har som kristne er til bruk i den åndelige verden, men her ser vi tydelig at en del kristne støtter bruk av våpen for å drepe de menneskene de ser på som deres fiende, de er blitt militære, kristen-sionister.

Så hva er da rett? Rett er å ta avstand fra ALL krig og terror uansett hvor den måtte komme fra. Vi (kristne) er satt her til å skape fred og ha fremgang med Hans rike. Det er ingen skam å støtte stater, land og menneskers rett til opprettholdelse men det skal skje på RETT vis og ikke ved å støtte en krig. I krig drepes det mennesker og det burde tas avstand fra, ja også fra Hamas.

En kunne ha skrevet side opp og side ned om dette men skal gi meg her. Jeg har bare pekt på noen få horrible skeive  uttalelser og meninger kristen-sionistene har og de er ikke nye. Jeg håper å kunne komme med flere innlegg som som tar for seg denne konflikten senere. Ikke at jeg har en endelig løsning på den, for da hadde det vært fred der for lenge siden, men for å se litt på konflikten fra forskjellige sider og gi deg som kristen et fundament der du enkelt kan holde tunga rett i munnen.

Jeg oppfordrer deg til å lese blogg innleggene mine om Matteus 24 og Åpenbaringen, der jeg forklarer hva Jesus forklarer disiplene og hva Johannes så. Dette kan hjelpe deg videre når jeg skal skrive og forklare mer om Guds lovnad om land til Abraham og Israel.

Guds fred! …og det mener jeg av hele mitt hjerte til alle på denne jord.

Hva synes du?

Åpenbaringen del. 8 – Byen Deles i Tre og Hagl.


English version here 

“Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: «Det er skjedd!» Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med hans harmes vredes vin. Så ble hver øy borte, og fjellene ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:17-21). 

Under Guds syvende vredes-skål i Åp. 16, som fortsetter å brette ut hendelsene i år 70, er vi vitne til et enda mer dramatisk bevis for det første århundrets oppfyllelse. Det er særlig tre kjennetegn som kommer til syne her. Det ene er at byen blir delt i tre, det andre er de store haglene som falt ned fra himmelen og det tredje er blodet som fløt opp til bisselet til hestene.

Byen deles i tre. 

At byen deles i tre er det mange som tolker dit hen at byen fysisk blir delt i tre av et stort jordskjelvet som er nevnt i Åp. 16:17-21, men vi ser at dette ikke hendte i år 70 e.kr. Da mener de at dette vil skje i fremtiden, men igjen viser jeg til at tidligere innlegg at Åpenbaringen handler om det første århundrets hendelser, spesifikk på hendelsene fra år 64-70 e.kr.

Byen ble delt i tre ved 3 forskjellige grupper eller partier som sto imot hverandre, m.a.o. en indre strid innenfor Jerusalems murer. Josephus er vell kjent med dette da han skriver:

“Og nå var det tre lumske fraksjoner i byen, skilte den ene fra den andre. Eleazar og hans parti, som holdt hellige første-frukt, kom mot Johannes i sine kopper. De som var med Johannes plyndret befolkningen, og gikk ut med iver mot Simon. Denne Simon hadde sin beholdning av proviant fra byen, i opposisjon til opprørerne.” (War. 5:1:4). 

“NÅR derfor Titus hadde marsjert over den ørken som ligger mellom Egypt og Syria, på samme måte som forutnevnt, kom han til Cesarea, besluttet han å sette sine krefter for på den plassen, før han begynte krigen. Nei, faktisk, mens han hjelper sin far i Alexandria, i å installere denne regjeringen som hadde nylig blitt meddelt dem av Gud, hendte det at oppvigleriet i Jerusalem ble gjenopplivet, og skiltes i tre fraksjoner, og at en fraksjon kjempet mot den andre, som partisjon i slike onde tilfeller kan sies å være en god ting, og effekten av guddommelige rettferdighet.” (War. 5:1:1). 

Dette var ikke en strid som noen kunne ta lett på og avfeie, men en fraksjon som var farlig for samholdet innad i Jerusalem og innenfor murene, og som førte med seg mye elendighet. For Josephus fortsetter i samme seksjon:

“Nå som det angrep de fanatikerne gjorde på folk, og som jeg anser begynnelsen av byens undergang, har det blitt allerede forklart etter en nøyaktig måte, som også hvorfra det oppsto, og til hvor stor ugagn det ble økt. Men for dagens oppvigleri, bør man ikke misforstå hvis han kalte det en oppvigleri født av en annen oppvigleri, og å være som et vilt dyr vokst gal, som i mangel av mat fra utlandet, falt nå på å spise sitt eget kjøtt.” (War. 5:1:1) 

Som Josephus sa,  “jeg anser begynnelsen av byens undergang”,  profeterer også Johannes “Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt.” Det var altså de politiske uenigheter og splittelser inn i partier som delte byen i tre.

Hagl på et talent. 

Steiner brukt i de Romerske katapultene. Disse er funnet ved Massada, Israel.

Her er det også kommet opp mange teorier om hva disse haglene er. Et av dem er bomber med giftige gasser så folkene “brennes” opp levende. Med dagens teknologi og kunnskap kunne dette sikkert vært mulig, men igjen, det er snakk om år 70 e.kr.

I Åpenbaringen del 3, nevnte jeg såvidt loven for steining av en utro kvinne (5.Mos. 22:21), og dette går ikke Johannes forbi:

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:21). 

Til sammenligning gir også Josephus et historiske faktum av hva som hendte med skjøgen, det gamle Jerusalem:

“Maskinene (katapulter*), som alle legionene hadde klart forberedt på dem, var beundringsverdig konstruert, men likevel mer ekstraordinær var den som tilhørte den tiende legion: de som kastet dart og de som kastet steinene var mer voldelig og større enn resten, som de ikke bare frastøtes angrepene fra jødene, men kjørte dem bort de som var på muren også. Nå, steinene som ble kastet var av vekten av en talent*, og ble båret to stadier og videre. Støtet de ga var på ingen måte å utholde, ikke bare av dem som stod først i veien, men av de som var utenfor dem for en stor plass. Som for jødene, de først så ankomsten av den stein, for det var en hvit farge, og kunne derfor ikke bare oppfattes av den store støy det gjorde, men kan sees også før den kom med lysstyrken sin; tilsvarende vekterne som satt på tårnene ga dem merke til når maskinen fikk slippe, og steinen kom fra den, og ropte høyt, i sitt eget land språk, STEIEN KOMMER, så de som var på i dens vei vek av, og kastet seg ned på bakken, ved noe som betyr, de voktet seg selv, steinen falt ned og gjorde dem ingen skade. Men romerne konstruerte hvordan du kan forhindre det ved å mørklegge steinen, som deretter kunne ta sikte på dem med suksess, da steinen ikke ble skjelnet på forhånd, slik det hadde vært til da, og slik at de ødela mange av dem med ett slag.” (War. 5:6:3), (* Min forklaring. og vektlegging.). 

Vi kan jo bare prøve å sette oss inn i jødenes sted. For på den tiden måtte det være et overraskende syn og se disse steinene på 34,2 kg (ett talent) komme susende over muren og gjøre de enorme skadene som de gjorde. Denne opplevelsen setter en perfekt virkelighet til  Johannes syn av disse enorme haglene. Jerusalem ble nå steinet i tråd med loven for en utro kvinne, for Jerusalem hadde blitt en skjøge (Åpenbaringen 3 – Skjøgen).

Blod helt opp til bislene på hestene 

“Så kom en annen engel ut av templet som er i himmelen. Han hadde også en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av alteret. Han hadde makt over ilden, og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigden, og sa: «Sving den skarpe sigden din og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er fullmodne på det.» Så svingte engelen sigden sin over jorden og høstet jordens vintre. Og han kastet frukten i den store Guds vredes vinpresse. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det fløt blod ut av vinpressen helt opp til bislene på hestene, så langt som ett tusen seks hundre stadier utover.” (Åp. 14:17-20). 

Johannes følger igjen her det GT mønster og gir oss et bilde av vinen. Som kjent for mange, symboliserer Israel som Guds vin, noe vi finner bl.a. i Sal. 80:8; Jes. 5:1-7; Jer. 2:21; 12:10; Esek. 17:2, 6; 19:1, 10 og Mat. 21:33-40. Men skal vi tro at blodet faktisk fløt utover 322 km (Gresk: 1600 stadier)., og så dypt som opp til bisselet til hestene?

Israels land under Romerriket. fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt.

Det interessante å legge merke til her er at Israels land under Romerrikets imperiet, og som en romersk provins, strakte seg fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt, en distanse på 321,8 km (200 miles), eller 1644 stadier. (Åp 14:20). Vi har også sett tidligere at “byen” i åpenbaringen er stedet hvor Kristus ble korsfestet, dvs. Jerusalem. (Åp. 11:8). Innhøstingen skjer på jorden, som er landet Israel (Åp. 14:15-19 sml. Åp. 1:7) på stedet der Kristus ble korsfestet, som vil si på utsiden av byen (Joh. 19:20 sml. Heb. 13:11-13). Dette billedspråket som Johannes her bruker, sier at Israel vil lide et blodbad som strekker seg utover hele landet. Josephus skriver “… fordi ikke bare hele landet der de flyktet var fylt med slakting…” (War. 4:7:6)  

Men at dybden på blodstrømmen skulle være som opp til bislet til hestene kan vel ingen seriøst mene. Det ville koagulere raskt og ikke klare å renne i store distanser, men vi ser en symbolikk av blodsutgytelse i den jødiske krigen. Josephus fortsetter:

og Jordan kunne en ikke gått over, på grunn av de døde kroppene som var i den, men fordi innsjøen Asphaltiris var også full av døde kropper, som ble båret ned inn i den av elva.” (War. 4:7:6). 

“idet sjøen var blodig en lang vei, og de maritime delene var fulle av døde kropper;” (War. 3:9:3). 

“en kan da se innsjøen blodig og full av døde kropper, for ikke en av dem slapp unna” (War 3:10:9). 

Nå når Josephus beskriver den siste ødeleggelsen av Jerusalem, skriver han:

“blod rant ned over de nedre deler av byen, fra den øvre.” (War. 4:1:10) 

“Og nå, det ytre templet fløt det hele over med blod, og den dagen, som det kom på, så de åtte tusen fem hundre døde kropper der.” (War. 4:5:1). 

“blod av alle slags døde skrotter sto som innsjøer i de hellige domstolene… ” (War. 5:1:3). 

“hele byen rant ned med blod, faktisk i en slik grad at brannen i mange av husene var slukket med disse menns blod.” (War. 6:8:5). 

At havet ble til blod ser vi også eksempler på i Åp. 8:8 og 16:3. Lammet, det slaktede lam utgyter sin vrede (Åp. 6:16-17) over de som korsfestet Ham (Åp. 1:7).

Selv om Åpenbaringen ikke er bokstavelig, så portretterer den de historiske hendelser i den jødiske krigen i år 70 e.kr., noe vi nå har betraktet. Vi har vært igjennom noen utrolige hendelser som korresponderer mellom Johannes og Josephus… og det er mange flere jeg kunne ha tatt med, men ville tatt for mye plass.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg


… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (
* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Åpenbaringen del 1 – Hvordan Lese Johannes Brev


English version here 

Forrige post var om mange tanker som har samlet seg etter å ha gått historien og bibelen litt etter sømmene, og hva en sitter igjen med av spørsmål etter all dommedags profeti som svirrer rundt og aldri er blitt oppfylt. Menighetene som kan være sterke i disse profetiene er gjerne de menigheter som har sterkest bånd og interesse av å være Israel supportere, uten at jeg skal gå inn på det nå.

Copyright Gospel Communications International, Inc – http://www.reverendfun.com

Jeg har jo også sagt at jeg vil ta for meg Johannes åpenbaring, noe jeg både gruer og gleder meg til. Ironisk nok kalles den vanskeligste boken i Bibelen for “Åpenbaringen”.

Det kan være vanskelig å forstå Åpenbaringsboken, men hvis en entrer boken med rett sinn uten allerede innlagte hindringer og skarpe svinger som gammel lære kan gjøre, kan ting bli litt enklere.

“Folk liker meninger som de har vært vant til fra sin ungdom, de forsvare dem og skyr det motsatte syn, og dette er en av de tingene som hindrer folk i å finne sannheten, for de tviholder på den oppfatning av vane.” 

Som normalt er, begynner en alltid fremst i en bok, og det er der Johannes også kommer med sin forklaring på hvordan forstå boka hans, som f.eks. forventningen av når profetien vil skje, hvem brevet er adressert til, og hans forklaringen på metoden på å forstå brevet hans.

Det første Johannes gjør er å sette visjonen han fikk fra Jesus i riktig tid, ikke fordi han selv har bestemt tiden men at Jesus (engelen) hadde fortalt han det. På nesten samme måte som Jesus forklarer til fariseerne og disiplene hvilken tid Templets ødeleggelse ville skje (Mat. 23:36, 24:34), gjør Johannes det samme. Han skriver til de syv menighetene i Asia og legger vekt på at “de ting som må skje om kort tid” (Åp. 1:1) og at “tiden er nær” (Åp.1:3).

Det som vi kan se er anderledes fra Jesu forklaring er at Johannes beskriver at tiden er nærmere enn hva Jesus gjorde. Jesus forklarer at hendelsene vil skje i den generasjonen som disiplene befant seg i, mens Johannes forklarer at tiden er nær og vil skje om kort tid. Johannes var en av disiplene i den generasjonen, men nå har det gått en 40 års tid og tiden er enda nærmere. De samme ordene “nær” finner du igjen i Jesus forklaring om tegnet “at sommeren er nær” (Mat. 24:32), når Hans “tid er nær” (Mat. 26:18) og “Jødenes Påske var nær” (Joh. 2:13).

Du ser også at Johannes stresser viktigheten med tiden ved å gjenta det han sier i vers 1 i vers 3, men i en annen utrykksmåte…, for de som ikke skulle få det med seg i vers 1. I avslutningen finner vi igjen akkurat de samme stresspunktene (Åp. 22:6, 22:10). La oss sammenligne de.

Johannes skrev nok introduksjonen av åpenbaringsboken etter selve visjonen og dermed fremmer viktigheten av tidsrammen til sine tilhørere i åpningen av boken, slik at leseren vil entre boken med denne informasjonen og også avslutte boken med den samme informasjon.

Åp. 22:10 viser oss også at dette er en tid som skal skje meget snart, fordi Johannes fikk beskjed om å ikke sette segl på de profetiske ordene i motsetting til Daniel, som skulle sette segl på boken.

Daniel levde flere hundre år før Johannes og engelen ba Daniel sette segl på boken, men mye senere i historien ber en lignende, eller den samme engel Johannes om å ikke sette segl på boken, fordi tiden er nær. Daniels forventing var i et langt tidsperspektiv; Johannes forventing var i et kort tidsperspektiv. Dette får vel egentlig ikke blitt klarere… det viser oss at Johannes ikke skriver til en menighet 2000 + år frem i tid. Det ville være ganske nådeløst og spydig gjort av han, mot en menigheten i det første århundre som led smertefull forfølgelse og som ble fortalt at den gudommelige dommen over de onde var nær og snart ville komme.

Så hvem skriver han til? Han skriver til en spesiell gruppe mennesker, til de syv menighetene i Asia som han har tjenestegjort i. Noe som er interessant å se er at de syv byene som de syv menighetene var i, er ramset opp i den samme rekkefølge som den Romerske postruten gikk.

Disse byene var gamle historiske byer som Johannes adresserer til i kapittel 2 og 3, og i disse brevene ramser han opp flere historiske, geografiske, politiske, kulturelle og religiøse hentydninger som passer perfekt til det vi vet om disse regionene i dag.

Brevet var skrevet til menigheter som gjennomgikk store prøvelser og lidelser, noe som kommer tydelig frem allerede i første kapitel.

“Jeg Johannes, som både er deres bror, og som har del med dere i trengselen og riket og Jesu Kristi tålmodighet, var på den øya som kalles Patmos, for Guds skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrd skyld” (Åp. 1:9). 

Lidelse, forfølgelse og martyr-temaet er noe som går igjen i hele Åpenbaringsboken (Åp. 2:9-10; 3:9-10; 6:9-11; 11:7.8, 11:3, 18; 12:10; 13:10; 14:11-13; 16:5-6; 17:6; 18:20, 24; 19:2; 20:4, 6). Martyrene er de som får Guds spesielle velsignelse, fordi de ble slaktet for deres tro (Åp. 6:9-11). Dette er reelle første århundrets kristne, noe vi må ha i minne videre utover i Åpenbaringen.

Hvordan Johannes forklarer hvordan brevet hans skal forståes, kan vi lese allerede i Åp. 1:1

“Jesu Kristi Åpenbaring, som Gud gav ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid. Og Ham sendte bud og gjorde det kjent ved Sin engel for for Sin tjener Johannes.” 

Som jeg har lagt vekt på, “Gud gav Ham for å vise Sine tjenere”, viser at åpenbaringen er gitt “for å vise” beskjeden som ble tilkjennegitt av Hans engel. At Johannes ser disse tingene og kan ikke taes helt bokstavelig men mer visuelt.

Dette forteller oss at Johannes oppmuntrer leserne til å forvente billedlige symboler gjennom brevet hans, mer enn bokstavelige hendelser. Johannes første visjon, Åp. 1:12-20, setter på en måte et mønstret for senere symbolske tydninger, ved å presentere en visjon med en påfølgende tydning av åpenbaringens nøkkel-element i en ikke-bokstavelig måte. Han så Kristus gå bland de sju lysestakene. Bokstavelig vil dette måte si at Kristus går blant sju lysestaker i himmelen, men Jesus tyder dette for oss:

“Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i Min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er englene for de sju menighetene, og de sju lysestakene som du så, er de sju menighetene.” (Åp. 1:20). 

Flere ganger igjennom åpenbaringen stopper Johannes opp for å sørge for en bedre innsikt i visjonen, f.eks. Åp. 5:6, der øyer ikke var i bokstavelig mening men de sju Guds Ånder. Åp. 5:8 beskriver ikke en bokstavelig røkelse, men de helliges bønner. Og når Johannes selv er forvirret, hjelper engelen med å forklare det for ham, f.eks i Åp. 17:9-10 får vi vite at det ikke er bokstavelig syv hoder på et dyr, men at det symboliserer sju fjell og sju konger. Hva med hornene? De er ikke horn i det hele tatt, men engelen forklarer dette for Johannes:

“De ti hornene som du så, er ti konger som ennå ikke har fått noe rike, men de får myndighet som konger i én time sammen med dyret.” (Åp. 17:12). 

Selv de mange vann som Johannes så skal ikke bli forstått som H2O, men som engelen forklarer Johannes:

“Så sa Han til meg: «Vannene som du så, hvor skjøgen sitter, er folk, skarer, folkeslag og tungemål. …” (Åp. 17:15). 

Vi må unngå for mye bokstavelige tydninger i Åpenbaringsboken. Det viktigste jeg vil fremme når det gjelder å entre åpenbaringen, er å forstå historien og tiden som åpenbaringen snakker om, tiden da Kristus kommer med dommen over de som ikke tok imot Ham, over de som drepte profetene Han sendte og for forfølgelsen av Hans hellige i tiden mellom Kristi korsfestelse og dommen i år 70 e.kr.

Mer forklaring på enkelte av skriftstedene kommer vel utover i de neste postene mine. Kommentarer er jo selvfølgelig velkomne da de kan hjelpe andre å forstå… for eller imot.