Forsvinning av Himmel og Jord – Del 3


Overgang fra Gammel til Ny

BigNewsVi er godt i gang å forklare om de to henvisningene til “himmel og jord” i Åp. 20:11 og Åp. 21:1 er de samme, og vi begynnte å tyde hensiktene med å bruke de forskjellige ordene “flyktet” og “er blitt borte” i disse skriftstedene.

Åpenbaringen 20:11 er ikke skrevet for å betegne naturen av selve hendelsen alene, men mer for å uttrykke det majestetiske og Guds kraft som førte disse tingene til å flykte. I motsettning til Åp. 20:11 så har Åp. 21:1 en helt annen tydelig referanse til nettopp en natur av en bestemt hendelse.

Gud kommer tydlig frem også i Åpenbaringen 21:1-5, der Han er identifisert som Den Ene Trone-innsatte, Gud Skaperen. Men hensikten med språket “veket bort” i setningen “…den første himmel og den første jord var veket bort” (Åp 21:1) er ikke skrevet for å identifisere Ham, som i motsettning til Åp. 20:1. I avsnittet Åp. 21:1-5 leser vi:

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mere. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: “Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mere, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort.” Og han som satt på tronen, sa: “Se, jeg gjør alle ting nye.” Og han sier til mig: “Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.”» (Rev. 21:1-5, NB-1930).

Dette avsnittet beskriver bl.a. om et resultat av en historisk begivenhet. Denne historiske begivenheten er at den Gamle pakts «himmel og jord» viker av for av Den Nye pakts «Ny himmel og ny jord». Den gamle «himmel og jord» skapelsen viker av for ankomsten av Den nye «Ny himmel og ny jord» skapelsen.  Dette komplekset av Den nye himmel og den nye jord kalles også «Det Nye Jerusalem», som er bruden, som er byen, Guds bolig eller “menigheten” som vi ofte sier.

“Fravikelsen” [apelthan] henviser her til å vike av fra den gamle pakt-ordenen. Den gamle pakt-ordenen gikk bort for godt for aldri å komme tilbake, og den ble erstattet av Den Nye Pakt-ordenen. Hele dette skifte far set gamle tip set nye startet med inkarnasjonen av Kristus og endte med Hans himmelfart og Hans sete ved Guds høyre hånd. Ødeleggelsen av Jerusalem og templet i år 70 e.kr. var et slags uttrykk og en stadfestelse for den endelige bortgangen av den gamle orden/pakten.

Ser vi nærmere på profetien eller forutsigelsene som Jesus gav ang. tempelets ødeleggelse, (og likeså Peters repetisjon av denne profetien), vil koblingen bli klarere for oss. Jesus advarte om ødeleggelsen i Matt 24:1-2 slik:

«Deretter gikk Jesus ut og bort fra templet, og disiplene Hans kom opp for å vise Ham templets bygninger. Og Jesus sa til dem:«Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier Jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein, som ikke skal bli revet ned.» (Mat. 24:1-2).

Jesus beskriver denne hendelsen at det ikke skal bli stein tilbake på stein. Men Han beskriver også tiden og prøvelsene som ledet opp til denne spesielle hendelsen, og så legger Han til: «Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine Ord skal aldri forgå.» (Matt 24:34-5).

Jesus forutsa altså ødeleggelsen av Jerusalem i den generasjonen som sine tilhørere tilhørte og levde i, og ødeleggelsen vet vi skjedde i år 70 e.Kr.. Uttrykket –“himmel og jord skal forgå”– som Han kommer med, er nok i dette tilfellet bare en hentydning, men jeg tror dette likevel en meget sterk indikator på noen av de severdighetene i forholdet til Åpenbaringen 21:1-4. Ikke nok med det, Han bruker et veldig nært gresk ord, ikke «pheugo» som i Åp 20:11, men en versjon av «parerchomai» som er en nær slektning av «aperchomai» i Åp. 21:1 (jfr. Mark 13:31;. Luk. 21:32-3).

Åpenbaringen 21 og deler av 22 gir oss et perfekt og idealisert bilde av det himmelske mønsteret som er i den nye pakts-ordenen og fullkommenheten som den holder for de troende.

Vi kunne vel bedre lese vers 1 (Åpenbaringen 20:1) slik: “Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den tidligere himmel og den tidligere jord var borte.” Du kanskje spør deg om det er mulig og forandre oversettelsen slik? Ja det er mulig og mange gjør, for det ligger innenfor den normale betydningen av [protos]. Ser vi på det følgende vers 4, har de engelske ovesettelsene med den vanlige oversettelsen av [protos] slik: «the former [prota] things are passed away» Oversatt til norsk vil det bli slik; de “tidligere [prota] ting er borte.”. Her oppdager vi at denne tolkningen av [protos] passer og er er fullt mulig.

Jesus_holder_jordenÅp. 21:1 introdusert for oss et nytt skapelse tema også. Dette nye skapelsestema er det nye Jerusalem og enda en henvisning til menigheten. For Paulus forteller oss i Gal. 4:26: « Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle.» Kontrasten til dette er det jordiske Jerusalem, et Jerusalem som var i trelldom til den gamle pakt, og som snart skulle bli ødelagt, eller “kastet ut”, ifølge Paulus sin allegori (Gal 4:21-31).

«Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene var av slavekvinnen, den andre var av den frie kvinnen. Men han som ble født av slavekvinnen, kom etter naturens lov, og han som var av den frie kvinnen, ble født ved løftet. Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinaifjellet, som føder til slaveri, og det er Hagar – for denne Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå (på det tidspunktet da Paulus skrev dette), og som er i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor for oss alle. For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. Nå er vi, søsken, løftets barn slik Isak var. Men på samme måte som han som ble født etter naturens lov, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. Men hva sier Skriften? Driv ut slavekvinnen og hennes sønn, for slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. Altså, søsken, er ikke vi barn av slavekvinnen, men av den frie kvinnen.» (Gal. 4:21-31).

Dette «Jerusalem der oppe» er faktisk det vi møter igjen i Åpenbaringen 21, for dette «nye Jerusalem» var der oppe, men steg «ned fra himmelen fra Gud.»

Bildet er gjort praktfult i Hebreerbrevet der forfatteren er i ferd med å ende sitt positive Kristne argument mot det gamle pakt-systemet ved å fortelle de hellige;

«Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i Himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod» (Heb. 12:22-24).

Dette nye Jerusalem er klart faktisk Den Nye Pakt-menigheten. Vi har også gjengitt den rettferdighet som bor i denne nye skapelsen som huser “de rettferdige gjort perfekte.”

Forbindelsen mellom det nye Jerusalem i Åp. 21 og den nytestamentlige Kristi legeme/nye Tempelet er vist i disse skriftstedene:

«Guds husfolk, bygget på fundamentet [themelio] av apostlene og profetene, Kristus Jesus selv er hjørnesteinen» (Ef 2:19-20).

«Og muren hadde tolv grunnstener [themelious], og på dem var de tolv navnene på Lammets tolv apostler» (Åp 21:14).

Vi vet godt og uten argumenter at disse grunnstenene, eller dette grunnlaget er apostlene, og som kunn har én overbygning reist på seg. Derfor mener jeg at vi også må anta at det er en viktig organisk forbindelse mellom Det Nye Testamentets “Tempel i Herren. . . bolig for Gud” i Efeserne 2 og “Det Nye Jerusalem. . . bolig for Gud” i Åpenbaringen 21.

Kort sagt henviser “fravikelsen” av den tidligere himmel og jord i Åpenbaringen 21:1 til en pakts dom, forutsagt av Jesus i Matteus 24 og som var forventet av den tidens generasjon av kristne (2.Pet. 3:10; Heb 8:13).

Konklusjon

Summen blir at henvisningene av en “bortgang” av «himmel og jord», nevnt i Åp. 20:11 og 21:1 er ikke henvisninger til den samme hendelsen.

Som vi har vært igjennom har de en forskjellig semantisk bakgrunn og de utfører også forskjellige funksjoner i de ulike sammenhenger som de opptrer i. De tar åpenbart del i det samme skapelse-bilde, men gjør det i betydelig forskjellige formål.

Selvfølgelig trenger ikke dette å bety eller å være til hinder for at de hendelsene som er beskrevet i disse to avsnittene skulle ha skjedd på samme tid. Men det måtte ha vært mer bevis, mer enn bare en likhet på overflaten som refererer til en bortgang av himmelen og jorden, hvis det skulle ha skjedd på samme tid. Det eneste som vi ser er et bevis for den store hvite trone dommen som skjedde i år 70 e.Kr. (som utførte overgangen fra den gamle til den nye pakten).

For ikke å bli totalt missforstått, som hender ganske ofte når jeg diskuterer dette, er det viktig å nevne at jeg holder på at det vil være en endelig dommedag da alle de døde skal oppstå og stå foran tronen til vår Skaper, for Hvems imponerende dom, all fallen skapelse må flykte og søke tilflukt, og utenfor Hans nåde vil det ikke bli funnet noen plass.

Dette er den samme endelige dommen beskrevet av Jesus i Johannes 5:

«Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve. For slik som Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og Han har også gitt Ham myndighet til å holde dom, fordi Han er Menneskesønnen. Undre dere ikke over dette. For den timen kommer da alle som er i gravene skal høre Hans røst og komme fram, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» (Joh.5:25-29).

Og igjen i Johannes 6:

«Og dette er Faderens vilje som sendte Meg: At av alt det Han har gitt Meg, skal Jeg ikke miste noe, men Jeg skal oppreise det på den siste dag. Og dette er Hans vilje som har sendt Meg: At hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Derfor tok Jesus til motmæle og sa til dem: «Klag ikke dere imellom! Ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham. Og Jeg skal reise ham opp på den siste dag. … Den som eter Mitt legeme og drikker Mitt blod, har evig liv, og ham skal Jeg reise opp på den siste dag.» (Joh. 6:39-40, 43-44, 54).

Disse generelle dommene og oppstandelsene finner sted på den siste dag (paralleller til Åp 20:11-15), ikke ved overgangen fra Den Gamle pakt til Den Nye Pakt (beskrevet i Åp 21:1 ff). For disse to hendelsene er adskilt med et stort tidsgap.

Sammendraget blir da at de to “bortgangene” av himmel og jord, beskrevet i Åpenbaringen 20:11 og 21:1, er forskjellige i natur, i formål, i identitet og i tid.

Hva mener du?

Bibeltekster er tatt fra NB-1930 og BGO. 

Israel – En Ubetinget Rettighet eller En Betinget Gave?


40 days or free

Gud oppfylte leveransebetingelsene ulik denne pizza budet.
Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Landsløfte var betinget. Med andre ord, jødene måtte holde Guds lov for å få mulighet til å forbli i landet noe jeg har vist ved f.eks. 5.Mos. 28 for å kunne understreke sannheten, men mange har ennå ikke klart å se “skriften på veggen (bloggen)” om jeg kan bruke et slikt utrykk. I 5.Mos. 28 kan vi også se alle de ting som ble oppfylt i år 70 e.kr., som f.eks. at de skal spise sine egne barn p.g.a. sult (vers 53, sml. War. 6:3:4 som du kan lese i Eskatologi i Bibelen 4)

Det er ikke bare 5.Mos 28. som forteller at det lovede land var betinget. La oss ta en titt på en annen del av samme lovnad, om eksil og tilbakekomst, for det er også en lovnad. Hele besittelsen av “det lovede Land” ble aldri helt realisert. Det høres ut som jeg motsier meg selv fra forrige post, “Tolkninger og Araham-pakten”, der jeg forsvarte at Gud «gav hele det landet Han hadde sverget å gi til deres fedre» (Jos. 21:43), men dette er ikke noen form for motsigelse.

Gud ledet dem inn i landet ved Josva som avtalt og hvis de nå holdt seg til Hans lov ville de uten problemer kunne “okkupere” og ha herredømme over hele området. Gud hadde nå holdt og oppfylt sitt løfte og «Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.» (Jos. 21:43-45). Nå var det opp til Israel å holde sitt løfte.

Men de klart aldri å ha fullstendig herredømme over hele området og overtagelse av det lovede land til Abraham ble aldri realisert. Det ble en konstant kamp, hvorfor? Grunnen var at de ikke holdt sin del av avtalen ved å holde Guds lov. Dette gjelder ikke bare de ti (10) bud men også bl.a. hvordan de skulle behandle fremmede i landet og søke rettferdighet.

Selv Salomo, på sin topp i regjering og makt, klarte å ruinere fremtidsperspektivet ved å introdusere fremmede guder og motbydelige tilbedelser ved hans koner og deres prester. Gud sendte dermed armeer for å tukte jødene fordi de hadde skitnet til Landet. Lovnaden ble igjen oppfylt, lovnaden gjort gjennom Moses og profetene; jødene ble drevet ut i eksil av det lovede land som var gitt til deres foreldre.

Men historien endte ikke med eksilet. Omtrent 49.000 vendte tilbake i kontrast til 3.000.000 (3 millioner) som kom ut av Egypt. Profetene hadde en visjon om en gjenopprettelse som var så glorifisert at det kunne umulig holdes innenfor de realistiske rammene i det Gamle Testamentet. Visjonene sprengte skinnet på den gamle vinsekken (Mat. 9:15-16) og jødene kom kun tilbake til deler av det originale området og bygde kun en liten kopi av Salomos tempel. Fremtiden lagt ut av Haggai og Sakarja bryter også fullstendig ut av Det Gamle Testamentets skygger. Jerusalem vil bli uten murer og det gjenoppbygde templet med en herlighet større enn Salomos byggverk.

«Herligheten til dette siste huset skal bli større enn det første, sier hærskarenes Herre. På dette stedet skal Jeg gi fred, sier hærskarenes Herre.» (Hag. 2:9). 

Denne visjonen finner sin oppfyllelse i Det Nye Testamentet når Jesus lærte at Hans følgere ikke lenger skulle tilbe i Jerusalem eller Samaria men hvor som helst, siden Guds iboende herlighet ville være allestedsværende med hvert Guds barn. (Joh. 4).

«Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle.» (Gal. 4:26) Dette Jerusalem er ikke åndelig-gjort eller er et fenomen men i følge Paulus er hver kristen, hvor enn han gjør tilbedelse, allerede i møte med talløse engler fra det Himmelske Jerusalem.

«Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler,» (Heb. 12:22). 

Den Nye Pakt nekter fullstendig å støtte en retur til det Gamle Testamentets paradigmer. Forbudt er de gamle skyggene fordi Guds barn er nå blitt templer som Guds herlighet kan hvile i. Det Kristen-sionistene gjør er å vende tilbake fra virkeligheten til de gamle skyggene, til en enkel lokalitet, hvor Jøder og Kristne skal tilbe i Jerusalem en gang i fremtiden. De henger opp igjen det revnede forheng i templet. Paulus er rimelig klar i sitt forsvar mot å gjeninnføre Jødisk teologi til menigheten i Galatia:

«Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. … Visst er vi av naturen jøder og ikke syndere av hedningefolk. Men fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus, så trodde også vi på Kristus Jesus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikke av lovgjerninger. For av lovgjerninger blir intet kjød rettferdiggjort. … Slik var det med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at bare de som har denne troen, er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag bli velsignet. Så blir da de som har denne troen, velsignet sammen med den troende Abraham. For så mange som bygger på lov- gjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem. » (Gal. 1:6-7, 2:15-16, 3:6-10). 

Lovnaden om et land var ikke en ubetinget rett men var hele tiden en betinget gave.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 10 – Ny Himmel og Ny Jord


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2). 

Vi har nå kommet frem til Åp. 21 og skal ta for oss “en ny himmel og en ny jord”. Det kan være at de som har fulgt med i serien har en anelse av hvor jeg går nå. Jeg vil vise at den nye himmelen og den nye jorden er i nåtid, men det trenger nok mer forklaring rund det.

Mange av oss kristne er blitt opplært i å tro at i ‘verdens ende’ vil vi bokstavelig talt gå inn i den fullkomne nye himmel og nye jord, ikledd den nye fysiske kropp gjennom den fysiske oppstandelsen. Vi er altså lært opp i at Åpenbaringen 21:1 til 22:5 handler om tusenårsriket som vil komme en gang i fremtiden. Det jeg vil argumentere for er at den nye skapelsen som Johannes presenterer er en nåværende realitet som den ‘fullkomne ordenen’ vil perfekt oppfylle og erstatte. Altså en ny skapning presentert som et ideelt bilde av den kristne tro i tid og på jord.

Vi har tidligere vært inne på forskjellige karakterer i Åpenbaringen og en av dem var skjøgen som Gud nå har skilt seg fra gjennom dommen. Denne nye skapningen som Johannes viser i Åpenbaringen er bruden presentert som “ny himmel og en ny jord” og hun overtar plassen til den store skjøgen, for “den første himmel og den første jord var blitt borte.” (Åp.21:1). Dette skjer straks etter ‘skilsmissen’, eller ødeleggelsen av ‘den gamle pakt’ for jeg tror ikke at vi kan forvente at Gud er uten folk i historien men tar straks til seg en ny brud, et nytt folk. Det Nye Jerusalem erstatter straks plassen til den gamle pakt. (Heb. 8:13). Jeg synes det er urimelig å sette et gap i tid her på 2000 + år slik som “tusenårsrike” underviserne gjør.

Når det er sagt kommer vel spørsmålet om tidsrammen opp igjen, men vi ser at tidsrammen stemmer med det første århundres tidsramme (år 70 e.kr.) da vi straks etter vers 5 kan lese:

“Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise Sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.” (Åp. 21:5). 

Jeg tror heller ikke at noen av disiplene fortsatt lever idag. Jesus lovet jo disiplene at noen av dem ville leve og se den endelige opprettelsen av hans rike. “Og Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Mark. 9:1). Nei, ingen av disiplene lever i dag for Guds rike har kommet allerede.

Et av de forståelige problemene mange kan støte på er at de ikke ser forskjell på Peters forklaring av den ‘fullkomne ordenen’ (2.Pet. 3:10-13) og Johannes’ forklaring av ‘den nye skapelsen’ (Åp. 21). Forklaringen er at Peter fokuserer på den endelige evige forløsningen mens Johannes fokuserer på den midlertidige forløsningen i Kristus som den nye skapelsen.

Den midlertidige forløsningen og den fullkomne orden…? Hva er hva og når er hva? Nei det er kanskje ikke så lett i begynnelsen å skille, men overraskende nok for mange, det er heller ikke noe å skille. Når Gud nå har kommet med sin nye skapning, har denne allerede begynt sin skapelses prosess mot det fullkomne. Det er ikke det at jeg tror vi noen gang kommer til å bli fullkomne her på jord eller er allerede blitt det, men at “vi går videre til det fullkomne.” (Heb. 6:1).

Jeg tror vi må sette oss mer inn i hvordan Gud arbeider, at Gud arbeider gradvis med den nåværende nye skapelses prosessen, slik han har gjort fra tidenes morgen. Selvfølgelig arbeider Han ut sin egne vilje, men dette gjør Han mer trinnvis over tid mer enn Han gjør i et stort katastrofalt “bang” og gjør alt på en gang. Dette ser vi i den metoden Gud utvikler både forsoningen i tid (1.Mos. 3:15; Gal. 4:4), vi ser det i Israels gradvise erobring av det lovede land (2.Mos. 23:29-30; 5.Mos. 7:22), vi ser det i Guds utfolding av Hans åpenbaring i historien (Jes. 28:9-10; Heb. 1:1-2) og i utvidelsen av Kristi kongerike mot enden (Mark. 4:26-32; Jes. 9:6.7).

Motta mitt rike!

Jesus lærer oss å be: “Komme ditt rike.” (Mat. 6:10). Så, kongeriket er altså i nåtid, men har ennå å komme. Vanskelig? – Den er nå (på en måte), men ikke ennå (i full mening). Vi kunne kanskje be samme bønn på denne måten: «Motta Guds rike her nå på jord som i himmelen; gå inn i den nye himmelen på jord… » Jeg skal ikke legge mer til her men det er verdt å tenke på.

Paulus forklarer også at de “gamle ting er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Dette passer godt med Guds forklaring i Åpenbaringen 21: 1, 5. Paulus kaller det også en “ny skapning” (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; sml. Ef. 2:10; 4:24).

Vi kristne har med oss i dag den nye skapelsen, for: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2.Kor. 5:17), men vi venter fortsatt på den endelige, fulle legemlige opprettelsen: “Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2.Pet. 3:13). Vi vil kanskje fortsatt vente i tusener av år , for “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” (2.Pet. 3:8).

Jeg har lyst til å sammenligne et par skriftsteder, Åp. 21:1, 4 og Jes. 65:17-19. Det er ikke mange som benekter at Johannes henter bilder fra Jesaja, men hvorfor gjør han det? Det er fordi Jesaja profeterer menighetens alder (tid) med samme “språk”: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65:17). Ved første øyekast kan en på de første setningene i Åp.21:1, 4 og i Jes. 65:17-19, fort anta at det gjelder den evige perfekte og fullkomne orden, men synet kan bedra.

Selv ikke ortodokse kristne vil tror at noen i den evige fullkomne ordenen vil føde, erfare synd, bli gammel og dø… og eventuelt erfare forbannelse. Jesaja snakker ikke om den fullkomne ordenen for han beskriver karakterer av den nåværende syndige verden som vi leser i neste vers:

“Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet.” (Jes. 65:20). 

Men det er mer, det ligger noen forsonende forløsnende sannheter i denne byen som blir senket ned fra Gud,  som viser oss at denne byen er i nåtid og i menigheten i dag og vil være der hele veien til Hans andre komme. Noen av disse forsonende forløsnende sannhetene er at havet er borte, sorgen tatt vekk, lyset i den, grunnstenene byen er bygd på m.fl.

Men nå har vi allerede gjort unna mange ord i dette innlegget så jeg får spare det resterende til neste innlegg.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 8 – Byen Deles i Tre og Hagl.


English version here 

“Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: «Det er skjedd!» Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med hans harmes vredes vin. Så ble hver øy borte, og fjellene ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:17-21). 

Under Guds syvende vredes-skål i Åp. 16, som fortsetter å brette ut hendelsene i år 70, er vi vitne til et enda mer dramatisk bevis for det første århundrets oppfyllelse. Det er særlig tre kjennetegn som kommer til syne her. Det ene er at byen blir delt i tre, det andre er de store haglene som falt ned fra himmelen og det tredje er blodet som fløt opp til bisselet til hestene.

Byen deles i tre. 

At byen deles i tre er det mange som tolker dit hen at byen fysisk blir delt i tre av et stort jordskjelvet som er nevnt i Åp. 16:17-21, men vi ser at dette ikke hendte i år 70 e.kr. Da mener de at dette vil skje i fremtiden, men igjen viser jeg til at tidligere innlegg at Åpenbaringen handler om det første århundrets hendelser, spesifikk på hendelsene fra år 64-70 e.kr.

Byen ble delt i tre ved 3 forskjellige grupper eller partier som sto imot hverandre, m.a.o. en indre strid innenfor Jerusalems murer. Josephus er vell kjent med dette da han skriver:

“Og nå var det tre lumske fraksjoner i byen, skilte den ene fra den andre. Eleazar og hans parti, som holdt hellige første-frukt, kom mot Johannes i sine kopper. De som var med Johannes plyndret befolkningen, og gikk ut med iver mot Simon. Denne Simon hadde sin beholdning av proviant fra byen, i opposisjon til opprørerne.” (War. 5:1:4). 

“NÅR derfor Titus hadde marsjert over den ørken som ligger mellom Egypt og Syria, på samme måte som forutnevnt, kom han til Cesarea, besluttet han å sette sine krefter for på den plassen, før han begynte krigen. Nei, faktisk, mens han hjelper sin far i Alexandria, i å installere denne regjeringen som hadde nylig blitt meddelt dem av Gud, hendte det at oppvigleriet i Jerusalem ble gjenopplivet, og skiltes i tre fraksjoner, og at en fraksjon kjempet mot den andre, som partisjon i slike onde tilfeller kan sies å være en god ting, og effekten av guddommelige rettferdighet.” (War. 5:1:1). 

Dette var ikke en strid som noen kunne ta lett på og avfeie, men en fraksjon som var farlig for samholdet innad i Jerusalem og innenfor murene, og som førte med seg mye elendighet. For Josephus fortsetter i samme seksjon:

“Nå som det angrep de fanatikerne gjorde på folk, og som jeg anser begynnelsen av byens undergang, har det blitt allerede forklart etter en nøyaktig måte, som også hvorfra det oppsto, og til hvor stor ugagn det ble økt. Men for dagens oppvigleri, bør man ikke misforstå hvis han kalte det en oppvigleri født av en annen oppvigleri, og å være som et vilt dyr vokst gal, som i mangel av mat fra utlandet, falt nå på å spise sitt eget kjøtt.” (War. 5:1:1) 

Som Josephus sa,  “jeg anser begynnelsen av byens undergang”,  profeterer også Johannes “Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt.” Det var altså de politiske uenigheter og splittelser inn i partier som delte byen i tre.

Hagl på et talent. 

Steiner brukt i de Romerske katapultene. Disse er funnet ved Massada, Israel.

Her er det også kommet opp mange teorier om hva disse haglene er. Et av dem er bomber med giftige gasser så folkene “brennes” opp levende. Med dagens teknologi og kunnskap kunne dette sikkert vært mulig, men igjen, det er snakk om år 70 e.kr.

I Åpenbaringen del 3, nevnte jeg såvidt loven for steining av en utro kvinne (5.Mos. 22:21), og dette går ikke Johannes forbi:

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:21). 

Til sammenligning gir også Josephus et historiske faktum av hva som hendte med skjøgen, det gamle Jerusalem:

“Maskinene (katapulter*), som alle legionene hadde klart forberedt på dem, var beundringsverdig konstruert, men likevel mer ekstraordinær var den som tilhørte den tiende legion: de som kastet dart og de som kastet steinene var mer voldelig og større enn resten, som de ikke bare frastøtes angrepene fra jødene, men kjørte dem bort de som var på muren også. Nå, steinene som ble kastet var av vekten av en talent*, og ble båret to stadier og videre. Støtet de ga var på ingen måte å utholde, ikke bare av dem som stod først i veien, men av de som var utenfor dem for en stor plass. Som for jødene, de først så ankomsten av den stein, for det var en hvit farge, og kunne derfor ikke bare oppfattes av den store støy det gjorde, men kan sees også før den kom med lysstyrken sin; tilsvarende vekterne som satt på tårnene ga dem merke til når maskinen fikk slippe, og steinen kom fra den, og ropte høyt, i sitt eget land språk, STEIEN KOMMER, så de som var på i dens vei vek av, og kastet seg ned på bakken, ved noe som betyr, de voktet seg selv, steinen falt ned og gjorde dem ingen skade. Men romerne konstruerte hvordan du kan forhindre det ved å mørklegge steinen, som deretter kunne ta sikte på dem med suksess, da steinen ikke ble skjelnet på forhånd, slik det hadde vært til da, og slik at de ødela mange av dem med ett slag.” (War. 5:6:3), (* Min forklaring. og vektlegging.). 

Vi kan jo bare prøve å sette oss inn i jødenes sted. For på den tiden måtte det være et overraskende syn og se disse steinene på 34,2 kg (ett talent) komme susende over muren og gjøre de enorme skadene som de gjorde. Denne opplevelsen setter en perfekt virkelighet til  Johannes syn av disse enorme haglene. Jerusalem ble nå steinet i tråd med loven for en utro kvinne, for Jerusalem hadde blitt en skjøge (Åpenbaringen 3 – Skjøgen).

Blod helt opp til bislene på hestene 

“Så kom en annen engel ut av templet som er i himmelen. Han hadde også en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av alteret. Han hadde makt over ilden, og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigden, og sa: «Sving den skarpe sigden din og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er fullmodne på det.» Så svingte engelen sigden sin over jorden og høstet jordens vintre. Og han kastet frukten i den store Guds vredes vinpresse. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det fløt blod ut av vinpressen helt opp til bislene på hestene, så langt som ett tusen seks hundre stadier utover.” (Åp. 14:17-20). 

Johannes følger igjen her det GT mønster og gir oss et bilde av vinen. Som kjent for mange, symboliserer Israel som Guds vin, noe vi finner bl.a. i Sal. 80:8; Jes. 5:1-7; Jer. 2:21; 12:10; Esek. 17:2, 6; 19:1, 10 og Mat. 21:33-40. Men skal vi tro at blodet faktisk fløt utover 322 km (Gresk: 1600 stadier)., og så dypt som opp til bisselet til hestene?

Israels land under Romerriket. fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt.

Det interessante å legge merke til her er at Israels land under Romerrikets imperiet, og som en romersk provins, strakte seg fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt, en distanse på 321,8 km (200 miles), eller 1644 stadier. (Åp 14:20). Vi har også sett tidligere at “byen” i åpenbaringen er stedet hvor Kristus ble korsfestet, dvs. Jerusalem. (Åp. 11:8). Innhøstingen skjer på jorden, som er landet Israel (Åp. 14:15-19 sml. Åp. 1:7) på stedet der Kristus ble korsfestet, som vil si på utsiden av byen (Joh. 19:20 sml. Heb. 13:11-13). Dette billedspråket som Johannes her bruker, sier at Israel vil lide et blodbad som strekker seg utover hele landet. Josephus skriver “… fordi ikke bare hele landet der de flyktet var fylt med slakting…” (War. 4:7:6)  

Men at dybden på blodstrømmen skulle være som opp til bislet til hestene kan vel ingen seriøst mene. Det ville koagulere raskt og ikke klare å renne i store distanser, men vi ser en symbolikk av blodsutgytelse i den jødiske krigen. Josephus fortsetter:

og Jordan kunne en ikke gått over, på grunn av de døde kroppene som var i den, men fordi innsjøen Asphaltiris var også full av døde kropper, som ble båret ned inn i den av elva.” (War. 4:7:6). 

“idet sjøen var blodig en lang vei, og de maritime delene var fulle av døde kropper;” (War. 3:9:3). 

“en kan da se innsjøen blodig og full av døde kropper, for ikke en av dem slapp unna” (War 3:10:9). 

Nå når Josephus beskriver den siste ødeleggelsen av Jerusalem, skriver han:

“blod rant ned over de nedre deler av byen, fra den øvre.” (War. 4:1:10) 

“Og nå, det ytre templet fløt det hele over med blod, og den dagen, som det kom på, så de åtte tusen fem hundre døde kropper der.” (War. 4:5:1). 

“blod av alle slags døde skrotter sto som innsjøer i de hellige domstolene… ” (War. 5:1:3). 

“hele byen rant ned med blod, faktisk i en slik grad at brannen i mange av husene var slukket med disse menns blod.” (War. 6:8:5). 

At havet ble til blod ser vi også eksempler på i Åp. 8:8 og 16:3. Lammet, det slaktede lam utgyter sin vrede (Åp. 6:16-17) over de som korsfestet Ham (Åp. 1:7).

Selv om Åpenbaringen ikke er bokstavelig, så portretterer den de historiske hendelser i den jødiske krigen i år 70 e.kr., noe vi nå har betraktet. Vi har vært igjennom noen utrolige hendelser som korresponderer mellom Johannes og Josephus… og det er mange flere jeg kunne ha tatt med, men ville tatt for mye plass.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg


… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (
* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 5 – Dyret


English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil. 

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Åpenbaringen del. 3 – Skjøgen


English version here 

I del 2 (forrige post) ble det forklart litt om hvilke mennesker dette brevet (Åpenbaringen) er skrevet til, og vi hopper derfor over kapittel 2 og 3. Men før vi går videre vil jeg ta med det juridiske aspektet, hvorfor denne dommen kommer og hvem som har forbrutt seg.

I det Gamle Testamentet (GT) fremstilles Israel som Guds hustru, noe som er vel kjent blant kristne. (Jes. 54:5; Jer. 31:31.32).

Vi var også inne på at Israel ikke tok imot Jesus og drepte Ham og profetene som ble sendt henne, på lik linje med sine forfedre (f.eks.Mat 23:34-35). Så når Israel gjorde dette, ventet dommen (Mat.23:35). Israel (Guds hustru) blir også beskrevet som ei hustru som er utro, da mot Gud, noe som er horeri og hor er synd og straffes med døden ved steining.

“Den som begår ekteskapsbrudd med en annen manns hustru, den som begår ekteskapsbrudd med sin nestes hustru , skal sannelig dø, ekteskapsbryteren sammen med ekteskapsbrytersken.” (3.Mos. 20:10). 

“da skal de føre den unge kvinnen ut til døren i hennes fars hus, og mennene i byen hennes skal steine henne til hun dør, fordi hun har gjort en skammelig gjerning i Israel; hun har drevet hor i sin fars hus. Slik skal dere rense det onde fra din midte.” (5.Mos. 22:21). 

Det er mulig noen blir litt forskrekket av å høre at Israel/Jerusalem er skjøgen beskrevet i Åpenbaringen, men det er ikke bare i Åpenbaringen du finner en slik beskrivelse av Israel. Jeremia gjør det samme:

“Da så Jeg at for alle grunnene til at den frafalne Israel hadde drevet hor, sendte Jeg henne bort og gav henne skilsmissebrev. Likevel fryktet ikke hennes troløse søster Juda, men gikk av sted og drev hor, hun også.” (Jer. 3:8). 

Her ser altså Jeremia Babylons ødeleggelse av det første Tempelet og kaller Israel “hore”, mens Johannes vil snart se ødeleggelsen av det andre Tempelet og kaller Israel “Babylon den store, Mor til skjøgene og til styggedommene på jorden”. (Åp. 17:5). Jeremia meddeler “Du hadde pannen til en horkvinne” (Jer. 3:3), mens Johannes fokuserer på horkvinnens panne, der det står “Babylon den store, Mor til skjøgene”. (Åp. 17:5).

Jerusalem er Guds by hvor Gud bor i sitt tempel (2.Kong. 23:27; Sal. 68:30), hvor han lovet Israel å bo hvis hun forble trofast mot Ham (i telt: 2.Mos. 25:8; 29:44-45; i tempel: 5.Mos. 12:10-11). Men når hun (Israel) ble utro, utstedet Gud et skilsmissebrev før Han kastet henne ut av Hans hus. (5.Mos. 24:1).

Men Gud forlater henne ikke uten fullmakt og rettergang, Han stevner henne inn for retten med en rettferdig høring, anstendige vitner og juridiske bevis. Denne lovlige ekteskapspakten kan bare bli satt tilside med en tilstrekkelig og gyldig grunn gjennom et skilsmissebrev (5.Mos. 24:1-4). Guds advokater (profetene) kan derfor fritt tale om å utstede et skilsmissebrev når hun (Israel) synder mot Ham. Vi ser at dette også rettferdiggjør ødeleggelsen av templet og hennes fangenskap i Babylon.

“Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, det Jeg sendte henne bort med? Til hvem av dem som har noe å kreve av Meg, har Jeg solgt dere? Se, dere er blitt solgt for deres missgjerningers skyld, og deres mor er sendt bort for deres overtredelsers skyld.” (Jes. 50:1). 

Ekteskapet eksisterte under en ekteskapspakt. I Jeremia 2 og 3 ser vi en rettegang, der kapitel 2 tar for seg Israels synd og kapitel 3 kaller Israel til omvendelse. Gud ber henne om å høre etter (Jer. 2:4-5), etter å ha påminnet henne om hennes tidligere “brudekjærlighet” (Jer. 2:2). Han ber også himmelen som vitne (Jer. 2:12). Og i Jer 3:1 appellerer Han til den Mosaiske loven som en standard for retten, som vi finner i 5.Mos 24:1-4.

“Det blir sagt: Om en mann sender sin hustru bort, og hun reiser fra ham og tilhører en annen mann, vil han da vende tilbake til henne igjen? Ville ikke det landet bli kraftig vanhelliget? Men du har levd som en skjøge med mange elskere. Kan du da vende tilbake til Meg? sier Herren.” (Jer. 3:1). 

La meg skyte inn at anklagen for hor har en tendens til å fokusere på den faktiske avgudsdyrkingen, men den er ikke avgrenset bare til å gjelde avguds tilbedelse. I bibelsk syn på ekteskap er hustruens trofasthet involvert i hele forholdet av en kjærlig lydighet. (4.Mos. 5:29; Jer. 31:32; Ef. 5:22-23; 1.Pet. 3:1, 6), og ikke bare hennes avholdenhet fra hor. Vi finner steder der Israel er anklaget for hor men situasjonen involverer ikke det faktiske formelle horeri. Når lovløshet (ikke hor) vinner plass i Jerusalem, vil den “trofaste byen” bli til en “horkvinne” (Jes. 1:21-23).

Siden Israel sees som Guds hustru og at Israel er utro mot Gud, kan det ikke bli annet enn en beskrivelse av ei “skjøge” (horkvinen). Nå har vi sett litt i GT og hvordan loven, retten og straffen virker og hvordan Israel, med sin adferd, kan beskrives som en skjøge.

Vi skal gå videre til kapittel 4 som omhandler Guds trone.

“Deretter så jeg, og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten jeg hørte var som en basun som talte til meg og sa: «Kom opp hit, og Jeg skal vise deg hva som må skje etter dette.» Straks ble jeg grepet av ånden. Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen. Og Han som satt der, var som en jaspis og en sarder-stein å se til. Og det var en regnbue rundt tronen, som så ut som en smaragd. I en ring rundt tronen, og på tronene så jeg de tjuefire eldste som satt der, kledd i hvite kjortler. Og de hadde kroner av gull på hodene.” (Åp. 4:1-5). 

Guds trone er en Kongetrone med en stol der Kongen sitter. Kongen er den som er satt over bud og paragrafer og som utøver den juridiske dom. I vers 3 leser vi at “en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen”. Det er nesten som å høre i våre egne rettsaler når dommeren setter retten – retten er satt. Denne tronen som er satt er den juridiske tronen, og på denne tronen sitter Én, Jesus, ved Guds høyre hånd (Mark. 16:19; Luk. 22:69; Apg. 2:33, 7:55; Rom. 8:34; Heb. 10:12; 1:Pet. 3:22).

I hånden til “Han som sitter på troen”, finner vi en bokrull som må være et juridisk dokument, noe jeg ser som et skilsmissebrev mot Hans utro kone (Israel). I skriften finner vi bildefremstillinger på akkurat dette, som i Jeremia 3 og Esekiel 2-3.

Esekiel ser Gud på tronen (Esek. 1:26 sml. Åp. 4:2), med regnbuen slik som Johannes (Esek. 1:28, sml. Åp. 4:3), de fire livevesene (Esek. 1:5 sml. Åp 4:6) og havet av glass som funklet som krystall (Esek. 1:22 sml. Åp. 4:6). Esekiel ser også en hånd som var rakt ut med en bokrull. Denne bokrullen var skrevet på både innsiden og utsiden, på samme måte som Johannes ser bokrullen er skrevet på innsiden og utsiden. (Esek. 2:9-10 sml. Åp. 5:1).

Denne bokrullen som Johannes ser, er beseglet med syv (7) segl, noe som reflekterer paktens bildefremstilling i GT. Vi leser i 3. Mosebok at Israel er lovet syv ganger mer tukt hvis hun bryter Guds pakt.

Hvis dere likevel ikke lyder Meg etter alt dette, da vil Jeg tukte dere sju ganger mer for deres synder… Hvis dere stadig går Meg imot og ikke er villige til å lyde Meg, da skal Jeg legge sju ganger plager på dere for deres synder… da skal Jeg, ja, Jeg skal gå dere imot,og Jeg skal slå dere sju ganger mer for deres synder… da skal jeg gå dere imot i harme. Og jeg, ja, Jeg skal tukte dere sju ganger mer for deres synder. (3.Mos. 26:18, 21, 24, 28). 

Etter utleveringen av skilsmisse begjæringen, faller dommen over henne i Åpenbaringen kapittel 6-19, og seglene brytes en etter en.

Som jeg nevnte ovenfor er utroskap straffet med steining. Det som er interessant å se når vi kommer ut i Åpenbaringen er at vi ser en slik steining.

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagene av haglene, for denne plagen var veldig stor.” (Åp. 16:21)

Dette og mer til skal vi komme nærmere inn på utover i innleggene. Men hvis Jerusalem er den store byen og blir kalt Babylon, hvem er da dyret?

Eskatologien i Bibelen 8: Lignelsen om Fikentreet, Mat 24.


Lær denne lignelsen fra fikentreet: Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær; Han står for dørene! Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå. Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far. (Mat. 34:32-36). 

Fikentreet har vært et sterkt bilde på Israel, derfor mener mange at denne lignelsen er en profeti på Israel gjenopprettelse som nasjon i 1948. Dette mener jeg er totalt forvrenging av det Jesus prøver å fortelle disiplene, som allerede hadde spurt Jesus et par spørsmål og nå ventet svar på dem. Jeg kunne skrevet mye om Israel som nasjon idag, men det får komme i rykk og napp i andre blogg innlegg.

Denne lignelsen om fikentreet som Jesus forteller til disiplene er egentlig ikke mer ekstraordinær enn at Han tegner et bilde for dem som viser, at når de ser de tegn Han hadde fortalt dem, vil vite at Jerusalems ødeleggelse er nær, akkurat som de vil vite at sommeren er nær ved å se tegnene på fikentreet. Som deg og meg kan se tegn i naturen på at et sesongskifte er i anmarsj, ettersom hvor i verden vi bor.

Som sagt er et fikentre et bilde på Israel og vi kan se det mange steder. La oss gå litt tilbake til Mat 21:19 

“Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv. Da sa Han til det: «Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!» Og straks visnet fikentreet.”

Jesus hadde snakket mye profetisk hele sin tjeneste på jord men i Matteus 21 starter Jesus å oppføre seg veldig profetisk. Veldig kort her, så rir Han inn som Konge og “renser” templet for gammel levittisk tjeneste. Dagen etter kommer han tilbake og Han var sulten. “Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv.” (Mat.21:19). Egentlig var ikke dette så fryktelig merkelig, “for det var ikke årstiden for fiken” (Mark.11:13), men likevel forbannet Han det og sier “Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!” (Mat. 21:19).

Dette er en sterk profeti om at det ikke vil vokse mer frukt på det gamle jødiske systemet og det gamle Jerusalem, for det har ikke båret frukt. Jesus hadde ventet i over tre år på at de skulle ta imot Ham og bære frukt, men de avviste Ham og de (treet) bar ingen frukt. De var klar for å hogges ned. Vi finner dette igjen i en annen lignelse i Lukas:

“Han fortalte også denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin, og han kom og lette etter frukt på det, men fant ikke noe. Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men jeg har ikke funnet noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden? Men han svarte med å si til ham: Herre, la det få stå i fred i år også, til jeg har gravd rundt det og gjødslet det, kanskje det da bærer frukt. Men hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.»” 

En veldig sterk indikasjon og bekreftelse på hva Jesus forklarer disiplene i Mat. 24 og i tråd med den profetiske oppførselen Han spiller ut. Skulle fikentreet i Mat. 24:32-36 illustrere noe måtte det være den nye pakt (1.Kor. 11:25), det nye Jerusalem, den fornyede Israel og Hans kongerike som skal skyte friske skudd og bære frukt, mye frukt, frukt som varer (Sal. 1:3; Mat. 13:23; Joh. 15:16; m.fl.), men i hovedsak tror jeg det er en enkel forklaring, som nevnt ovenfor.

Så avslutter Han denne delen av sitt svar til disiplene, som omhandler disiplenes første del av deres spørsmål, “Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet på ditt komme være…”, med å si“Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer” (Mat. 24:34). Dette forteller disiplene at det Han nå har forklart vil skje i deres generasjon. Hvordan skal du ellers forklare Mat. 16:28? “Sannelig sier Jeg dere: «Det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser Menneskesønnen komme i Sitt rike.»”

Han stadfester og forsterker det Han nå har fortalt disiplene med å si “Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå.” Han bekrefter sine tidligere ord, Han erklærer for dem for sikkert at hans profetiske ord er mer sikker enn selv stabiliteten til himmelen og jorden har (Mat. 5:18).

Det er i vers 36 Jesus skifter oppmerksomheten fra ødeleggelsen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende (om jeg må få forklare det på den måten).

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” (Mat. 24:36). 

Så la oss ta for oss noen forklaringer på akkurat dette, fordi dette er veldig viktig for de som har holdt på troen at de versene jeg har tatt for meg omhandler denne trengsel og et tusenårsrike frem i tid.

“Men den dagen eller timen kjenner ingen,…” Du kan høre det når du leser det høyt, at Han her begynner på nytt emne: Men den dagen eller timen… Du hører det samme andre steder som Mat. 22:31: “Men når det gjelder de dødes oppstandelse,…”, Apg. 21:25 “Men når det gjelder hedningene som har kommet til troen,…”

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” Hvem vet når dette skal skje? Hans Far og Han alene. Dette betyr at Jesus ikke vet dette selv, så hvordan kan Han forklare det til disiplene da? Har du lest hele kapittel 24, ser du straks at dette handler om fremtiden, fordi Han forteller disiplene alle de tegn som vil bli gitt som forløper til “den enden”, men «den enden» (av templet) er ikke ennå (Mat.24:6).

Når Jesus uttaler seg i Mat. 24:36, hører vi ingen ting om “da” eller “etter”. Uttalelsen “Da” finner vi i versene. 24:9, 14, 16, 21, 23, 30 og uttalelsen “etter” i vers 29. Disse  uttalelsene beskriver at noe er i en prosess, og det finner vi ikke i vers 36.

Fra vers 4 i Mat. 24, advarer Jesus disiplene ved å si “Se til at ingen…”, “dere skal høre om kriger…”, “Da skal de utsette dere for trengsel…” osv. Men Jesus dropper alle slike advarsler etter vers 35 og isteden legger Han trykk på overraskelser og total uforutsigbarhet, som: “Og de forsto ingen ting” (v.39) – “for dere vet ikke hvilken time” (v. 42) – Hadde husets herre vist” (v. 43) – “kommer i en time dere ikke ventet det” (v. 44) – “En dag han ikke ventet ham” (v. 50) – “Dere kjenner verken dagen eller timen” (25:13).

I versene før 36 leser vi at tidsrammen er kort og at de vil møte en virkelig fare som vil komme i den generasjonen. Etter vers 36 og inn i kapittel 25 handler det om mye lenger tidsramme. Vi hører ikke mer om “denne generasjonen” eller tegn som leder opp til den dagen.

Dette er hvordan Han skiftet fokus fra ødeleggelesen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende. Nå kan du jo kose deg med å lese resten av Mat. 24 og Mat. 25, som omhandler hva himmelens rike sammenlignes med. Dette er da dommen skal stå, “den dagen” ingen kjenner.

Jeg vil minne om at for de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 


Bare av Nåde! 

Eskatologien i Bibelen 7: Basunen og Innsamlingen i Mat. 24


Det har blitt noen dager siden sist jeg blogget, men slik er det vel i et aktivt kristen liv, selv om det ikke innebærer at en løper ned møtesteder. Kristenlivet er mye mer enn det.

Jeg la planer om å ta for meg lignelsen om fikentreet i denne posten, men ser at vers 31 i Matteus 24 ble et litt større emne enn jeg regnet med og må nok ta vers 31 alene her i dette innlegget.

I de forrige blogg postene har du nå fått lese hvordan Jesus la frem, i Matteus 24, de hendelsene som skulle skje før, og som ledet til Jerusalems ødeleggelse. Du har også fått lese om disse hendelsene nedskrevet i historiske skrifter og at disse hendelsen faktisk hendte i tiden rett før år 70 e.kr.

Vi skal nå ta for oss vers 31, som taler om hendelsens faktiske komme og om dens umiddelbare konsekvens: begynnelsen av den verdensvide frelsesverk.

“Og Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre.” (Mat. 24:31).  

Mange evangeliske, pinsevenner og fler, mener dette betyr at Herren skal samle alle troende, ikke bare de troende som lever på jorden i dag, men inkludert de hellige i GT, frelste Israelitter (jøder), menigheten og de hellige under trengsels-perioden som leder til Jesu andre komme. (Dette må forståes ut ifra deres tanke at vi venter nå i fremtiden et tusenårsrike, og etter tusenårsriket vil Kristus komme ennå en gang og samle de troende.) Menigheten blir etter deres tolkning, bort-rykket tidligere ved trengselstiden. For å redegjøre hva jeg tror, et dette innsamlingen av de kristne som ble spredt under forfølgelsen og ved andvarselen Herren ga om at de måtte flykte opp til fjellene (Mat. 24:16), Innsamlingen av de som ble bevart i følge Åp.7:3-4.

Dispensasjonistene deler opp menneskene i to klasser under oppstandelsen: de frelste og de ufrelste. Når dispensasjonistene snakker om oppstandelsen må de forholde seg til flere klasser av folk når det gjelder oppstandelsen, dommen og lønnen osv. Så i følge dispensasjonistene vil det komme en serie av dommer; -martyrene som døde under trengselen vil bli dømt og lønnent (Åp. 20:4), Israel vil bli dømt (Esek. 20:33-38) og hedningene vil bli dømt (Mat. 25:31-46).

Jeg har som sagt deltatt i dispensasjonismen tidligere, men har snudd da jeg har sett mye av deres teologi ikke stemmer med Bibelen. Når det gjelder dommen har jeg hørt de ramse opp enda flere dommer: (1) dommen på den troendes synder i Kristi kors. . . . (2) den troendes egen dom. . . , (3) dommen på den troendes arbeid. . . , (4) dommen av den enkelte hedning ved Kristi gjenkomst til jorden. . . , (5) dommen over Israel på Kristi gjenkomst til jorden. . . , (6) dommen av engler etter 1000 år. . . og (7). . . dommen over de onde døde som den nåværende jordens ender med.”

Dette er en oppfattning som jeg mener er totalt feil. I likhet med oppstandelsen, er det kun én hendelse (Rom.2:16) og én dom (Apg.17:31), som vil skje på den siste dag: “Den som forkaster Meg og ikke tar imot Mine ord, har det som dømmer ham, Ordet som Jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag” (John 12:48). Faktisk så introduserer oppstandelsen mennesket til dommen.

Dommen er én begivenhet som omfatter både de rettferdige og urettferdige, men det vil være en rekkefølge i det likevel. Det kan virker som om de onde vil bli dømt umiddelbart før de rettferdige, ifølge rekkefølgen på hendelsene i Mat.13:30, 41, 43 og Matt. 25:46. Det er som om det er i bokstavelig forstand, “med dine øyne skal du se, og se de ugudeliges lønn” (Salme 91: 8).

For de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

La oss se litt på de engler som Han sender ut med en basunrøst, det er altså ikke englene som blåser i trompeten som mange tror og illustrerer. Dette er en (symbolsk) kunngjøring av det ultimate Jubelårets komme. Krisus´ oppfyllelse av den gamle pakt og menneskets ultimate skyld er tilgitt (syndes skyld). Frelsens dag var kommet og nå vil de gode nyhetene spre seg til nasjonene.

I GT var sabbats årene Guds ordinerte år for hvile for landet (Israel). Disse sabbats årene kom hvert 7. år. (3.Mos. 25: 2, 4).

På disse sabbats årene er jubelåret bygd, og kommer året etter syv (7) sammenhengende sabbats år,  eller etter syv x syv år, d.v.s. 49 år + 1 år = 50 år. Så hvert 50. år er et jubelår. I Jubelåret skulle de få oppleve forløsning fra trelldom og skyld.

 “Dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet over hele landet, for alle som bor der. Det skal være et Jubelår for dere. Enhver av dere skal få vende tilbake til sin eiendom, og enhver av dere skal vende tilbake til sin slekt. Dette femtiende året skal være et jubelår for dere. Da skal dere verken så og dere skal ikke samle inn druene fra de ustelte vintrærne. For det er jubelår. Det skal være hellig for dere. Dere skal spise avlingen fra marken. I dette jubelåret skal hver av dere få vende tilbake til sin eiendom. Hvis du selger noe til din neste eller kjøper noe av din nestes hånd, da skal dere ikke utnytte hverandre.” (3.Mos. 25: 10-14) 

For deg som er født på ny vil nok se hva dette betyr; at du er fri fra arbeid (til frelse), fått tilbake ditt land (himmelriket) og blitt født inn til din hellige familie. Dette bildet av jubelår har Jesaja også i sin profeti:

“Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger:” (Jes. 61:1-2). 

Ikke nok med det, siden den fulle forløsningen som beskrives i jubelåret kommer gjennom Jesus Krisus, introduserer Jesus selv dets oppfyllelse i sitt embete ved å selv å lese fra Jesaja 61 i synagogen i Nasaret.

“Og de gav Ham profeten Jesajas bok. Og da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet hvor det var skrevet: «Herren Guds Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren.» Så lukket Han boken, gav den tilbake til tjeneren og satte seg ned. Og alle som var i Synagogen, rettet øynene sine mot Ham. Og Han begynte å tale til dem: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for øynene deres.»” (Luk. 4:17-21) 

Jesus snakker altså her om den endelige forsoningen som starter ved Hans jordiske tjeneste. La oss se på et annet skriftsted som bekrefter dette og lar oss forstå dette bedre, som Markus 1:15: “Og Han sa: «Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangelet!»”

Jesus Kristus, med sin tjeneste, introduserer “et nådens år fra Herren” (Luk. 4:19), “på frelsens dag” (2.Kor. 6:2) som mange profeter og rettferdige ønsket å se (Mat. 13:17).

Jesus nevnte basunen i Mat. 24:31 fordi det var en annonsering av jubelåret. Hvis du går tilbake til 3.Mos. 25:9, kan du lese: “Så skal du la jubelbasunen lyde på den tiende dagen i den sjuende måneden. På forsoningsdagen skal dere la basunen lyde over hele landet.” (Her er det altså snakk om landet Israel og ikke hele verden). Det som er så treffende er at Romerne brøt seg endelig igjennom Jerusalems murer og satte fyr på Tempelet på den tiende dagen i den sjuende måneden år 70 e.kr.! Også Baylonerne ødela templet samme dag!

“Så Titus trakk seg tilbake inn i tårnet av Antonia, og besluttet å storme tempelet neste dag, tidlig om morgenen, med hele sin hær, og for å slå leir rundt omkring det hellige huset (templet). Men for det huset (templet), hadde Gud for sikkert lenge siden dømt til ilden, og nå var den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden, det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] som også tidligere ble brent av kongen av Babylon;” (J.W. 6:4:5). 

Igjen bekrefter vi Skriften med historiebøkene og visa versa, og kan med sikkerhet fortelle at denne hendelsen har allerede funnet sted. Daniel profeterte dette i Dan. 9:26, “Folket til en fyrste som skal komme, skal ødelegge staden [byen] og helligdommen [templet]”, Jesus sa det til disiplene i Mat. 24:15 “Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som av profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det” samt i Luk. 21:20-24 “Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær. . . . De [jødene] skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag.” 

Også ifølge Matteus 24:31 vil engler gå ut ved basunens lyd, til nasjonene å annonsere  evangeliet om frigjørelse frydefullt. Dette at Guds røst kan være meget sterk og kan uttrykkes som en basun kan vi finne igjen i Jes. 27:13 og 58:1; Jer. 6:17; Åp. 1:10 og 4:1. Engler (aggelos) kan her oversettes som “menneskelig budbærer” på lik linje som i Mat. 11:10. Engler som du ser her er de som kjenner Kristus som frelser og vil gå ut til nasjoner (hele verden) og proklamere budskapet om full frelse. (fjerning av all skyld).

Selv om jeg tror at det her menes menneskelige budbærere er det heller ikke mye galt i å si at Guds engler medvirker aktivt i frelsesplanen. For Guds engler er trofaste i arbeidet med kunngjøringen av evangeliet. De er fryktelig opptatt med, og de involverer seg sterkt i Hans frelses arbeid blant mennesker. (Luk. 12:8-9; 15:10; Apg. 8:26; 10:3-6; 22; 1.Pet. 1:12; Åp. 14:6).

Men så var det innsamlingen av Hans utvalgte da. Vi kommer ikke unna at de første kristne hadde store problemer. Hoved plagen til de første kristne var Judaiseringen (jødedom) som er bevist i Apg. 10, 11, 15, Galaterbrevet og Hebreerbrevet. Hvis ikke et radikalt skille snart ville komme, ville nok de kristne snart kun bli en liten minoritets sekt av jødedommen. Men heldigvis, og selv om misjonen ut til hedningene begynte før Jerusalems fall, var året 70 e.kr. høydepunktet for den verdensomspennende misjonen ut til hedningene. Den skilte endelig de kristne fra Jødedommen.

La oss se på et par lignelser. Først Mat. 21:38-45 og lignelsen om vingårds-eieren som lærer oss at Israels religiøse ledere som dømte Kristus vil bli brakt til en forferdelig ende, slik at vingårds-eieren kan “leie ut vingården til andre vin-dyrkere”. Jesus oversetter dette til de Israelittiske religiøse lederne slik: “Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer frukt.” (v.43).

Den andre lignelsen er Mat. 22:1-4 og lignelsen om bryllupsfesten, som lærer oss at evangeliet var først tilbudt Israel men hun avslo det og drepte tjenerne Hans (22:2-6). Kongen ble rasende og sendte sin hær og ødela disse morderne og satte fyr på byen deres. Så sier Han til sine tjenere “Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige. Gå derfor ut på hovedveiene og innby så mange som dere finner til byllupet!” (22:7-9). Dette kommer også sterkt frem i misjonsbefalingen: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Mat. 28:19.

Gjennom menneskelige budbærere (her nevnt som (aggelos) engler) som forkynner evangeliet, samler Gud de utvalgte til Hans rike “fra den ene enden av himmelen til den andre”. (Mat. 24:31), som betyr fra horisont til horisont. Vi kan se denne bruken av himmelretninger brukt andre steder som 5.Mos. 30:4 og Neh. 1:9, sammenlignet med Mat. 8:11 og Luk. 13:28-29.

Så, lignelsene i Mat. 21 og 22, og misjonsbefalingen holder stand i lovnaden om fullbyrdelsen av det gammel testamentlige profetiene, slik som salme 22:28: “Alle verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren. Og alle folkeslagenes stammer skal tilbe fremfor Deg”. Og salme 2:8: “Be meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til Din eiendom.” 

Jerusalems fall er ikke bare dommen over Israel for avvisningen av Messias (Mat. 21:33-45; 22:1-14; 23:37-24:2), men den gjør et arbeid som sletter effektivt ut hindringen av å spre den kristne tro. I dette ligger at de første kristne, som var jøder, var nok noe forvirret og hadde noe problemer angående sermonielle lover og omskjæring (Apg. 15:1; Gal. 5:1-6; Fil. 3:1-3), og som etter Jerusalems fall egentlig ikke var noe stort problem lenger da all slik seremoni ble utslettet, og også motstanden og forfølgelsen fra jødene ble betraktelig mindre.

“Dette skjedde, slik at hun (menigheten) kunne bli en ekte universal menighet, snarere enn en rase-fokusert, geografisk begrenset folk.” 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 
J.W = War of the Jews, Flavius Josephus.

 

Følg bloggen ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Herren velsigne!