Ny Skapning og Det Nye Jerusalem


Eskatologi handler om tid

Eskatologi handler om tid

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg ang. bruden og Det Nye Jerusalem som er en del av serien Åpenbaringen. Ikke uventet og veldig hyggelig har det kommet spørsmål vedrørende disse. Det er heller ikke helt uventet kommet kommentarer fra nære venner som er “tusenårsrike-troende” (dispensasjonister eller dispensationism (eng.)) som ønsker meg tilbake til prokrustessengen. Jeg må nok si jeg er ferdig med å tilpasse skriften og profetiene men tenker at det kan være til hjelp å skrive et par innlegg til ang. Bruden, Det Nye Jerusalem og Ny Himmel og Ny Jord.

La meg først ta for meg den nye skapningen som er en utrolig viktig brikke i den bibelske eskatologien. Faktisk så er den nye skapningen det ultimate målet i historien, men som de fleste kristne har en svært begrenset forståelse av den nye skapelsen. Jeg mener derfor de ikke er i stand til virkelig å sette pris på dens prakt og betydning. Hvorfor sier jeg det? Jo, som antydet ovenfor har jeg selv vært i den samme gaten og ser stor forskjell på hvordan de forskjellige synene påvirker oss. Dette er selvfølgelig ikke på hvordan en person opplever frelsen.

Du kan lese dette tema på engelsk her

En slik mangel på forståelse er ofte knyttet til at Premillennial eskatologi og de ulike typer “Tusenårsriket” eskatologi (dispensasjonell premillennial eskatologi) ikke klarer å gripe den enorme forløsende forvandlingen som Kristus startet i sin inkarnasjon fult ut. Effekten av denne forløsningen/frelsen utsetter de gjerne til slutten av historien (enden) etter et historisk usammenhengende gjenkomst av Jesus. Hos “Tusenårnistene” skjer dette to ganger: én gang i opprykkelsen før den store trengsel, og i det andre komme på slutten av den store trengsel som er like før tusenårets begynnelse. P.g.a. Dette sliter de også over spørsmålet om når bortrykkelsen vil skje; før-trengsel, midt-trengsel eller etter-trengsel.

Jeg skal ikke ta med alle “ismer” og “istene” her men jeg vil bare nevne at andre igjen har en tendens til å fjerne de velsignelsene som kommer av denne forvandlingen eller transformasjonen til enten ovenfor eller bortenfor historien, enten til himmelen eller til en perfekt ny jord. Jeg forøvrig forventer at Kristi forløsende arbeid vil ha en kraft til en forvandling som arbeider i tid og på jorden. En kontinuerlighet med dagens åndelige realiteter som allerede er satt i gang av Kristus. (Skje Din vilje, som i Himmelen, så og på jorden. (Luk. 11:2)).

Det virkelig store bibelske avsnittet som beskriver denne åndelige transformasjonen til en ny skapning finner vi i Jesaja 65:17-25.

«For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal den gråtendes og den skrikendes røst høres i henne.» (Jes. 65:17-19, BGO).

Det er en storslått og herlig scene vi blir presentert for her, og etter min mening er dette et dramatisk bilde av betydningen som evangeliets ordningen har gjennom historien. Vi kan si at “evangeliet-ordningen” vil utvikle seg gjennom en “fler-trinns prosess som når sitt høydepunkt i den endelige dommen.” Denne forløsende ordningen vil gradvis forandre verden etisk og åndelig slik at det ser ut som en “ny himmel og en ny jord” og slik at “den tidligere ikke skal bli husket eller skal komme opp i noe hjerte” (Jes 65:17).

Visjonen til Jesaja er også bakgrunnen til 2.Kor 5:17 der Paulus refererer til de moderne åndelige realiteter:

«Derfor, hvis noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»

Teologisk i det nye testamente står den andre Adam, altså Kristus, i spissen for en ny skapning (Rom. 5:14; 1. Kol. 15:22, 45).

Forvandling-effekten av evangeliet virker da slik at de som er født av dens kraft er dermed også oppnevnt som nye skapninger: «i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning.» (Gal 6:15). Denne evangeliske forvandlings-kraften skaper en “ny mann” eller nye mennesker av to krigende grupper eller fraksjoner, – jøder og hedninger (Ef 2:15-18).

Det å være “evangeliums-forvandlede” nye skapninger vil si å legge til side det gamle selvet og ikle seg det nye (Ef 4:22-23), Det «som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet» (Ef. 4:24; Jfr. Col. 3:9-11). Dette er fordi de er «Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem» (Ef. 2:10).

Denne vidunderlige forståelsen av et nytt “folk”, en ny skapning, vil også innebære et nyopprettet Jerusalem. Et nytt folk og et nytt Jerusalem (Jes 65:18-19).

Når vi har kommer dit hen at vi forstår at en “ny skapning” trenger en “et nytt land” er det ganske interessant å lese i Galaterbrevet 6 og se at Paulus snakker om denne nye skapningen i forbindelse med et forvandlet “Guds Israel” som eksisterte på hans tid:

«For i Kristus Jesus betyr verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noen ting, men en ny skapning. Og så mange som lever etter denne rettesnor, fred og miskunnhet være over dem, og over Guds Israel!» (Gal. 6:15-16;. jf. Rom. 2:28-29).

I det samme brevet lyster Paulus etter en forpliktelse til «Jerusalem der oppe» (det himmelske Jerusalem, Heb. 12:22) snarere enn å kaste ut Jerusalem som er nå (den historiske hovedstaden i Israel), (Gal. 4:25-26).

Så skal vi endelig komme over til Åpenbaringsboken der Det himmelske Jerusalem er beskrevet i Åp. 21:2 til 22:5. Vi oppdager der at det er Kristi brud som kommer ned fra Gud for å erstatte det jordiske Jerusalem (Åp. 21:2-5). Vi kan også merke oss at det skal skje i det første århundre fordi umiddelbart etter sin beskrivelse kan vi lese:

«Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne. » Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.» (Åp. 22:6 jfr. v.10)

(Les også Åpenbaringen del 1 og Eskatologi i Bibelen 1).

Med rystelsen og ødeleggelsen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr., erstatter den himmelske (åndelig) Jerusalem det gamle jordiske Jerusalem. Dette lærer vi om i Hebreerbrevet hvor vi leser at:

«Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: «Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også himmelen.» Dette: «Enda en gang» gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd [dvs. det levittiske rituelle system], for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt.» (Heb. 12:26-28; jfr. 8:13).

Dette er jo grunnen til at Paulus, forfatteren av Hebreerbrevet, kan snakke til sine “før 70 e.kr. tilhørere” som står på selve “bygrensen” til det nye Jerusalem, et Jerusalem som da er i ferd med å entre inn i historien:

«For dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta på og som brant med ild, til skodde og mørke og storm… Men dere er kommet til Sions berg og til Den Levende Guds by, det himmelske Jerusalem.» (Heb. 12:18, 22).

Den nye himmelske Jerusalem gjør altså sin fremtreden i historien ved ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr.. Slutten på den jordiske betydningen av det gamle Jerusalem i år 70 e.Kr. etterfølges umiddelbart av begynnelsen til den jordiske påvirkningen av Det Nye Jerusalem.

Det Nye Jerusalem er altså den nye skapelsen, den nye byen, det nye landet, det nye riket — Guds rike som Jesus vår Herre er konge over. For Han er «gitt all makt i Himmel og på jord» og er med oss «alle dager inntil verdens ende» (Mat.28:18, 20).

Det er tydelig her at Han har makten over jorden i dag og vi leser også tydelig at dette skal vare helt inntil verdens ende og det er da Han skal, «Sønnen selv bli underordnet Ham som la alle ting under Ham, for at Gud kan være alt i alle.» (1.Kor. 15:28).

Men vi er jo på den samme jord som vi har hatt siden skapelsen av. Hvordan kan en si at vi i dag er på den nye jorden, for det står jo klart at «Jorden og Himmelen skal flykte for Hans åsyn» og en «ny himmel og en ny jord» skal fremtre? Ja det skal jeg la dere vente på til neste innlegg der jeg tenkte å gå litt dypere i Åpenbaringen 20:11 og 21:1.

Hva synes du? 

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Reklamer

Israel — De etiske krav for Paktsforholdet


I was a Stranger

Forrige gang så vi litt på om Israel var en ubetinget rettighet eller en betinget gave og som vi så var det en betinget gave. Men hva var de etiske krav for dette paktsforholdet?

Under ørkenvandringen forberedte Gud sitt folk med sine løfter:

«Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør hedningefolkene seg urene, de som Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent, så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningefolkene som er der like foran ansiktet deres.» (3.Mos. 8:24-28). 

Hvis en tenker på Israel som land i dag, som utfører noen brutale internasjonale og menneskelige moralske lovbrudd og undertrykkende mot grupper, vil dette vel heller føre til et nytt eksil i fremtiden for jødene enn en gjenopprettelse som Kristen-sionistene mener. Som Yehezkel Laudau, en jødisk freds aktivist, sa på et seminar ved St. George’s, Jerusalem, Desember 1998: «Hvor syndefull må du være for å komme på Guds hitliste?»

Jeg pleier ikke å telle så mye men andre har talt at hele 36 ganger i de Hebraiske skriftene er jødene advart å være barmhjertelig mot fremmede fordi de skulle huske sin egen kollektive erfaring som fremmed.

«En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.» (2.Mos. 22:21) 

«Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos. 19:33-34). 

Historien om deres utvandring fra Egypt hver pesach (jødisk påske) var ment for å minne det Hebraiske folk at de burde være fridd fra behovet å dominere, plage og forfølge. De er oppmuntret til å ikke bli fortvilet over velstanden til de ugudelige men stole på Herrens lovnader om at de skal arve Landet. I sammenheng med andre løfter om Land må dette alltid sees i forhold til betinget bosted i stedet for en permanent besittelse.

«1. La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! 2. For de skal snart visne bort som gresset, og tørke inn som de grønne vekster.» 

«3. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet!… 8. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde.» 

«9. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet…  18. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid… 27. Vik fra det som er ondt og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. 28. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke Sine hellige . De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. 29. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» 

«34. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet.» (Sal. 37:1-40). 

I jødisk tilbedelse er denne salmen regelmessig brukt og den må jo ha hatt en effekt i å styrke forståelsen i deres sinn at Kanaan var en gave fra Gud. Bare de rettferdige og trofaste var sikker på at landet ville være deres. Jesaja begynner med noe lignende advarsel:

«16. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! 17. Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett!, Før enkens sak!… 27. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. 28. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.» 

Ved deres eget fall skal, «ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg gav deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» profeterer Jeremia i Jer. 17:4.

Anger er alltid en nødvendighet for at Gud skal føre tilbake sin rest, noe Daniel og Nehemja forsto (Dan. 9:1-19, Neh. 1:4-11). Når Gud bringer tilbake sin rest til Landet er det også i overensstemmelse med de vilkår som er beskrevet i 5.Mos. 30:1-5:

«Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.» (5.Mos. 30:1-5). 

Påstander om at Israels grunnleggelse i 1948 er etter Guds velsignelser over det jødiske folk har ingen grunn i skriften, fordi anger og omvendelse er nødvendig.

At Templet skulle ødelegges og jødene bli forvist fra landet fordi de ikke kjente igjen Jesus som Messias, var noe Jesus også profeterte i Luk. 19:41-44. Som beskrevet i 5.Mos. 30 kreves det en anerkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for retur. Nå, hvordan kan de som ikke klarer å utøve sann tro og trofasthet i den frelsen gitt i Pakten med Herren kreve et løfte om land? De prøver alt å bekrefte at Landet er Israels rett, uavhengig av dens kollektive atferd. Ved å gjøre det, motsier de den mest grunnleggende profetiske leksjonen av frelses-historien i Skriften.

Utfordringen til Kristen-sionister må jo bli: Hvis de appellerer til 1. Mosebok å krever løftet av Landet, hva da med 2. Mosebok og budene om å ikke å stjele, drepe og begjære?

Hvis de tror på en logisk del av profetien, hva da med det profetiske kravet om rettferdighet? Palestinske teologer er ikke alene om å se at den nåværende policyen til den Israelske regjering, om tvungen Judaisering av Vestbredden og Øst Jerusalem, er det 20ende århundrets parallell til Akabs tyveri av Nabots vingård. (1.Kong. 21:1-16).

Det som trengs blant Kristen-sionistene er en moderne Elijahs, som av kjærlighet til det jødiske folk, er forberedt på å snakke en profetisk advarsel til “Ahab” i regjeringen i Israel.

Hva sier Jesus om Landet? I Mat. 5:5 siterer Jesus fra Salme 37:11; «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Mat. 5:5), Salme 37:11 sier «Men de ydmyke skal arve landet». Vi ser at løftelandet som arv til de ydmyke er blitt universalt til å inkludere hele jorden. Det greske ordet for “land” er det samme på begge steder men konteksten i Jesu saligprisning krever at perspektivet blir strekt langt utover det besittende Palestina. Hvis det ikke var på den måten så kan alle Kristne, bærere av Ånden, kreve Land som deres eiendom.

På Jesu tid var Landet en fundamental del av Jødedommen, men Jesus forble likevel taus om Landet og det kan være med hensikt. På samme måte som profetene før ham, profeterte Jesus dom og ødeleggelsen over Jerusalem (Luk. 19:41-44). Men også lik profetene før Ham, lovet ikke Jesus enda en tilbakekomst til Landet, men et kommende Guds Riket. Han trekker dette fra Daniels syn om Menneskesønnens komme til den Gamle av dage for å motta sin kongelige myndighet. (Matt 24:30-31, Lukas 21:25-28, jf. Dan 7:13-14).

Jeg har nevnt det før, det kan virke som om Kristen-sionistene trenger en vandring til Emmaus med Jesus og bli forklart skriften fra Moses og profetene. Disiplene hadde sammen forståelse av Landet som de andre Jøder og de så frem til et historisk inngrep som ville gjeninnføre det politiske herredømme over Israel til Jødene. Emmaus vandrerne spurte slik: «Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel.» (Luk. 24:21).

Som sagt hadde de andre disiplene samme tanke og de spør slik: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» (Ap.gj. 1:6). Calvin kommenterte dette verset slik: ‘Det er like mange feiltagelser i dette spørsmålet som det er ord.’ Svaret som Jesus gir retter på deres syn. Ikke bare i forståelse av tid men også deres prioriteringer:

«Og Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:1:7-8).

place to rise children

.
Abraham og Sara trengte mer enn et lite stykke land for sine barn.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Jesus har helt klart omdefinert forståelsen av “Guds Riket”, og denne utvidelsen fra et Land til jorden gjør det nødvendig med et eksil for apostlene og de vender ryggen til Jerusalem. De går ut i verden men de fikk aldri beskjed om å vende tilbake.

Det er ikke før etter Pinse at apostlene begynte å bruke det gamle paktspråket om det lovede Land på den nye måten. Peter snakker om en arv som er «uten flekker og uvisnelig» (1.Pet. 1:4), Paulus snakker om en «arv blant alle dem som er helliget.» (Ap.gj. 20:32). Men også i brevet til hedningene i Efesos sier Paulus til hedninger barna:

«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.» (Ef. 6:1-3) 

Paulus refererer her til det 5. budet som lover lydige barn et langt liv i Landet. Men her bruker altså Paulus samme lovnad til barna til de Kristne foreldrene i Efesos, som er over 100 mil unna det lovede Land, og lover et langt liv på jorden. Det begrensede type land i det GT har blitt overgått, det strekker seg nå gjennom Misjonsbefalingen til de ytterste hjørner av jorden.

Paulus forandre ikke bare språket innenfor loven men kanskje overraskende på en del Kristen-sionister, han sammenligner Jerusalem og Judaismen med Hagar og hennes slavebarn. Paulus sier i Gal. 4:20-31:

«21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? 22 For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. 23 Men han som ble født av trellkvinnen, ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet.» 

«24 Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai- fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar 25 for denne Hagar er Sinai- fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle. 27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har veer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Nå er vi, brødre, løftets barn slik Isak var. 29 Men på samme måte som han som ble født etter kjødet, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. 31 Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.» Gal. 4:21-31. 

Israel i dag (det jordiske) er i slaveri som vi ser. Det er fanget i et religiøst politisk parti. Kristen-sionistene kan ikke fortsette å tro at de som lever i Israel i dag, uten tro på Kristus, kan stå igjen som Guds utvalgte folk. Uten omvendelse og tro på Jesus Kristus er de fortsatt i slaveri, uten Gud og håp i verden, på lik linje med de andre i andre deler av verden.

Jødenes fremtid er nok ikke slik som Kristen-sionister og mange av jødene selv tror, selv om Paulus ser en fremtid for jødene og ser frem til en vidunderlig tid for det jødiske folk i Rom. 9, der Gud ikke har glemt sitt folk. I Rom. 9:4-5 lister Paulus opp de velsignelsene de har mottatt men utelater én, han inkluderer ikke “Landet er deres”. I denne opplistingen ser vi ingen forslag om en fremtidig velsignelse av jødene som innebærer hverken land, loven, tempel gudstjeneste eller noe annet av det Gamle Testamentlige skygger, men kun troen på Jesus Kristus alenen.

«Det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet.» (Rom. 4:13). 

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

.

Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Åpenbaringen del. 11 – Bruden, Det Nye Jerusalem


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).

I forrige post så vi litt på Det Nye Jerusalem som den nye skapningen og som tok plassen til det gamle Jerusalem. Vi så litt på tidsrammen, Guds gradvise arbeid i historien og litt overfladisk på Bruden og dens karakter.

For de fleste er Åpenbaringen 21:1 til 22:5 en hendelse som de venter skal skje i fremtiden, etter det de kaller “tusenårsriket”, og vil være den evige fullkomne orden etter den siste dommen. Men dette kan ikke stemme, for som vi så i forrige del, inneholder disse versene en karakterstikk av den nåværende syndige orden. Når vi nå går inn og ser nærmere på Bruden vil vi samtidig se disse karakterstikkene av en syndig orden fortsatt eksisterer i verden, men utenfor byen (bruden). Hovedbudskapet jeg vil vise her at Den Nye Skapningen Johannes presenterer i Åpenbaringen er virksomhet i dag.

Vi kan ta et par vers tidlig i kapittel 21 før vi går inn og ser på Det Nye Jerusalem fra vers 9. Derifra skal vi gå gradvis fremover med de versene jeg ser er viktige, frem til Åp. 22:15.

I Åp. 21:5 sier Gud at Han “gjør alle ting nye” og ikke at han har tenkt å gjøre det en gang i fremtiden. Johannes fokuserer på at Gud allerede er i gang med å gjøre ting nye. Tidligere så Johannes den Hellige Staden “komme ned fra Gud”, som indikerer ‘allerede skjedd’. Det er ikke en hendelse som skal skje i fremtiden, som om det “skal komme ned fra Gud”.

I Åp. 21:6 snakker Jesus til Johannes om frelsen og det levende vann som ble lovet uten betaling. Vi ser at Johannes også her henter fra Jesaja (Jes. 55:1).

Men frelsen og det levende vann blir ikke bare gitt i den fullkomne evige ordenen. I Joh. 4:14 tilbyr Jesus kvinnen ved brønnen “vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4:14), noe som viser at dette begynner allerede i den før-fullkomne orden. Selvfølgelig må Ånden først bli utgytt og vi kan linke denne til utgytelsen av Ånden på pinsedagen (Apgj. 2:1-4), men bare til de som tror:

“Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For den Hellige Ånd var ennå gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh. 7:38-39).

Vi ser tydelig at dette er i nåtid, og ikke bare en gang i fremtiden.

Det Nye Jerusalem

Vi skal nå se på noen sannheter om frelsen og karakteren Johannes beskriver av Bruden/menigheten som virker på jorden i dag.

Åp. 21:14 forteller at Staden er bygd på et fundament av 12 steiner (Åp. 21:14). Dette er Menigheten, noe som Paulus presenterer som allerede “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Ef. 2:20; sml. Mat. 16:18; 1.Kor. 3:10). At Johannes bruker dette bilde igjen her i Åpenbaringen er for å forene det med seieren i år 70 e.kr., som er den endelige bekreftelsen på Kristendommen når den endelig skilte seg fra Israel og jødedommen.

Åp. 21:19-21. Disse steinene kan vi se tydeligere i versene 19-21. Der ser vi egentlig hvor verdifull menigheten er i Guds øyne, som er “smykket med alle slags kostbare steiner”. De kristne oppfyller evangeliets verk som forherliger Guds navn og utøver tro som reflekterer hennes verdi for Gud.

“for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse” (1.Pet. 1:7).

Åp. 21:12-21. Byen har også murer som skal gjøre henne trygg, og med en slikt fundament som vi nettopp så, behøver hun ikke å frykte for fremtiden. Selv om det jordiske Israel var i trøbbel i hans dager, sier Jesaja:

“På denne dagen skal sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll” (Jes. 26:1).

Stabiliteten til menigheten blir fremhevet av Jesus når Han etablerer menigheten.

“Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. (Mat. 16:18).

Dette passer med hennes eksistens i Kristus, Paulus skriver:

“Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”. (1.Kor. 3:10-11).

og i Efeserne skriver Paulus en sterkere illustrasjon:

“Derfor er det ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen.” (Ef. 2:19-22).

Det «nye Jesrusalem» satt på kartet med Patmos i sentrum. Alle de kjente menighetene befinner seg i dette område.

I Åp. 21:16 blir Johannes vist “den store Staden, Det Hellige Jerusalem” (Åp. 21:10), som er Bruden (Åp. 21:2). Denne Byen blir målt til å være 12000 stadier (ca. 2.250 km) i kvadrat. Dette er interessant. Hvis du tegner opp denne kvadraten på et kart over middelhavet, med Patmos i senter der Johannes skrev Åpenbaringen, vil du se at vestkanten på kvadraten rekker til Roma og østkanten rekker til Jerusalem. Nord- og sør-kanten strekker seg tilnærmet til de nordlige og sørlige grensene av Romerrike i det første århundre. Alle de kristne samfunn som eksisterte på den tiden (60-90 e.kr.), vil du finne lokalisert innenfor disse grensene i kvadraten.

Åp. 21:16 viser også menighetens innflytelse. I Jes. 2:2-4 kan vi lese at hun “skal være opphøyet over fjellene” og “Alle folkeslag skal strømme til det”. En annen profet sier at hun (menigheten) er som “et fint skudd” og blir plantet “på et høyt og kneisende fjell” hvor “Alle slags fugler skal bo”. (Esek. 17:22-23). Nå, p.g.a. hennes profetiske lovnader har Herren satt henne til å “gjøre alle folkeslag til disipler”. Denne menigheten skal ikke gå rund å dømme andre, “for Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham”. (Joh. 3:17).

I Åp. 21:22 skriver Johannes at han “så ikke noe tempel i den, for Herre Gud, Den Almektige og Lammet er dens tempel.” Perfekt passer dette inn i Kristi komme og død, templet blir unødvendig (Mark. 15:38; Joh. 4:21; Apgj. 17:24; Heb. 8:13). Jesus er templet (Joh. 2:19-21; Ef. 2:19-20), for Han sier: “her er En som er større enn templet.” (Mat. 12:6). To ting skjer ved Hans død, yppersteprestene deler Hans kappe (Mat. 26:65) og tempelets forheng revnet (Mat. 27:51), noe som er et tegn på den kommende fjerning av tempel-systemet og åpningen av helligdommen for de trofaste (Heb. 10:19-22).

“de frelste folkeslagene skal vandre i dens lys” kan vi lese i Åp. 21:24, det forteller oss at nasjoner, som separate nasjoner, fortsatt eksisterer. Nasjoner betyr også hedninger. Å være lys for hedningene er nettopp menighetens kall:

“For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.» (Apgj. 13:47). (les også Matt. 5:14-16; 2.Kor. 6:14 og Ef. 5:8-9).

Denne profetien fra Jes. 42:6 som Paulus og Barnabas refererer til er ang. Jesus, som er verdens lys (Joh. 8:12; 9:5), men Han etablerer også Sin menigheten til å være “verdens lys” (Mat. 5:14) og den “skinner allerede” (Joh. 2:8 sml. Rom. 13:12).

Åp. 21:25 meddeler at “Dens porter skal aldri være stengt”. Dette er for at de nyomvendte skal få komme inn. Den pågående evangeliseringen bringer inn flere og flere og hadde portene hvert stengt ville ikke noen “nye” kommet inn. Da kunne vi sagt at dette var den endelige fullkomne ordene, men som vi ser er det ikke det.

Åp. 21:27 antyder en “før-doms” setting der syndere fortsatt finnes, for det står at “de urene og han som praktiserer vederstyggeligheter og lyver” har ikke tilgang til Det Nye Jerusalem. De ikke-omvendte er de urene, noe vi kan se i skriftens bilde av hedningene utenfor Kristus (slik som Peters visjon av duken fylt med urene dyr, Apgj. 10:14-15, 28; 15:19 sml. 2.Kor. 6:17).

Åp. 22:1-2. Det faktum at byen inneholder “livets tre” som produserer blader “til legedom for folkeslagene” må kreve en tilstand som eksisterer før den fullkomne evige ordenen. Esekiels visjon om livets elv som renner fra Guds alter, som er frelses-legende, blir her brukt av Johannes:

“Langs elvebredden, både på den ene siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.” (Esek. 47:12).

Ved helbredelse av folkeslagene mener jeg at dette sterkt antyder om en omvendelse. Ved en omvendelse får de da komme inn til Staden der de helbredende bladene er. En annen bakgrunn fra GT finner vi i Jes. 19:21-22, og husk at Egypt er bildet på verden og hedningene:

“Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem.” (Jes. 19:21-22 sml. Rom. 16:25-26).

Åp. 22:15 viser oss at “hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn” eksisterer fortsatt og befinner seg utenfor Staden. Disse er nok målet for evangeliseringen og deretter, ved omvendelsen, få tilgang til de helbredende blader fra livets tre og livets vann.

Skriften er fantastisk. Selv Johannes Åpenbaring som kan være så vanskelig blir fantastisk fargerik når en først får det klart for seg hva som egentlig skjer. Alt syr seg pent sammen til et stor flott teppe. Skriften lærer oss at Kristus innleder den nye pakts velsignelser. Når Jesus kom, kom han for å helbrede (1.Pet. 2:24) og for å sette undertrykte mennesker i frihet (Luk. 4:18; Joh. 8:34-36; Apgj. 26:18; Rom. 6:6, 18, 22; Gal. 5:1) og fra forbannelse (Rom. 5:21; 7:24-25; Gal. 3:10-13). Dette fortsetter Han med den dag i dag gjennom Sin menighet som vi nå har sett, og denne menigheten beskriver Johannes så flott i Åpenbaringen 21 – 22.

Hva synes du?

Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 10 – Ny Himmel og Ny Jord


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2). 

Vi har nå kommet frem til Åp. 21 og skal ta for oss “en ny himmel og en ny jord”. Det kan være at de som har fulgt med i serien har en anelse av hvor jeg går nå. Jeg vil vise at den nye himmelen og den nye jorden er i nåtid, men det trenger nok mer forklaring rund det.

Mange av oss kristne er blitt opplært i å tro at i ‘verdens ende’ vil vi bokstavelig talt gå inn i den fullkomne nye himmel og nye jord, ikledd den nye fysiske kropp gjennom den fysiske oppstandelsen. Vi er altså lært opp i at Åpenbaringen 21:1 til 22:5 handler om tusenårsriket som vil komme en gang i fremtiden. Det jeg vil argumentere for er at den nye skapelsen som Johannes presenterer er en nåværende realitet som den ‘fullkomne ordenen’ vil perfekt oppfylle og erstatte. Altså en ny skapning presentert som et ideelt bilde av den kristne tro i tid og på jord.

Vi har tidligere vært inne på forskjellige karakterer i Åpenbaringen og en av dem var skjøgen som Gud nå har skilt seg fra gjennom dommen. Denne nye skapningen som Johannes viser i Åpenbaringen er bruden presentert som “ny himmel og en ny jord” og hun overtar plassen til den store skjøgen, for “den første himmel og den første jord var blitt borte.” (Åp.21:1). Dette skjer straks etter ‘skilsmissen’, eller ødeleggelsen av ‘den gamle pakt’ for jeg tror ikke at vi kan forvente at Gud er uten folk i historien men tar straks til seg en ny brud, et nytt folk. Det Nye Jerusalem erstatter straks plassen til den gamle pakt. (Heb. 8:13). Jeg synes det er urimelig å sette et gap i tid her på 2000 + år slik som “tusenårsrike” underviserne gjør.

Når det er sagt kommer vel spørsmålet om tidsrammen opp igjen, men vi ser at tidsrammen stemmer med det første århundres tidsramme (år 70 e.kr.) da vi straks etter vers 5 kan lese:

“Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise Sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.” (Åp. 21:5). 

Jeg tror heller ikke at noen av disiplene fortsatt lever idag. Jesus lovet jo disiplene at noen av dem ville leve og se den endelige opprettelsen av hans rike. “Og Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Mark. 9:1). Nei, ingen av disiplene lever i dag for Guds rike har kommet allerede.

Et av de forståelige problemene mange kan støte på er at de ikke ser forskjell på Peters forklaring av den ‘fullkomne ordenen’ (2.Pet. 3:10-13) og Johannes’ forklaring av ‘den nye skapelsen’ (Åp. 21). Forklaringen er at Peter fokuserer på den endelige evige forløsningen mens Johannes fokuserer på den midlertidige forløsningen i Kristus som den nye skapelsen.

Den midlertidige forløsningen og den fullkomne orden…? Hva er hva og når er hva? Nei det er kanskje ikke så lett i begynnelsen å skille, men overraskende nok for mange, det er heller ikke noe å skille. Når Gud nå har kommet med sin nye skapning, har denne allerede begynt sin skapelses prosess mot det fullkomne. Det er ikke det at jeg tror vi noen gang kommer til å bli fullkomne her på jord eller er allerede blitt det, men at “vi går videre til det fullkomne.” (Heb. 6:1).

Jeg tror vi må sette oss mer inn i hvordan Gud arbeider, at Gud arbeider gradvis med den nåværende nye skapelses prosessen, slik han har gjort fra tidenes morgen. Selvfølgelig arbeider Han ut sin egne vilje, men dette gjør Han mer trinnvis over tid mer enn Han gjør i et stort katastrofalt “bang” og gjør alt på en gang. Dette ser vi i den metoden Gud utvikler både forsoningen i tid (1.Mos. 3:15; Gal. 4:4), vi ser det i Israels gradvise erobring av det lovede land (2.Mos. 23:29-30; 5.Mos. 7:22), vi ser det i Guds utfolding av Hans åpenbaring i historien (Jes. 28:9-10; Heb. 1:1-2) og i utvidelsen av Kristi kongerike mot enden (Mark. 4:26-32; Jes. 9:6.7).

Motta mitt rike!

Jesus lærer oss å be: “Komme ditt rike.” (Mat. 6:10). Så, kongeriket er altså i nåtid, men har ennå å komme. Vanskelig? – Den er nå (på en måte), men ikke ennå (i full mening). Vi kunne kanskje be samme bønn på denne måten: «Motta Guds rike her nå på jord som i himmelen; gå inn i den nye himmelen på jord… » Jeg skal ikke legge mer til her men det er verdt å tenke på.

Paulus forklarer også at de “gamle ting er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Dette passer godt med Guds forklaring i Åpenbaringen 21: 1, 5. Paulus kaller det også en “ny skapning” (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; sml. Ef. 2:10; 4:24).

Vi kristne har med oss i dag den nye skapelsen, for: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2.Kor. 5:17), men vi venter fortsatt på den endelige, fulle legemlige opprettelsen: “Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2.Pet. 3:13). Vi vil kanskje fortsatt vente i tusener av år , for “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” (2.Pet. 3:8).

Jeg har lyst til å sammenligne et par skriftsteder, Åp. 21:1, 4 og Jes. 65:17-19. Det er ikke mange som benekter at Johannes henter bilder fra Jesaja, men hvorfor gjør han det? Det er fordi Jesaja profeterer menighetens alder (tid) med samme “språk”: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65:17). Ved første øyekast kan en på de første setningene i Åp.21:1, 4 og i Jes. 65:17-19, fort anta at det gjelder den evige perfekte og fullkomne orden, men synet kan bedra.

Selv ikke ortodokse kristne vil tror at noen i den evige fullkomne ordenen vil føde, erfare synd, bli gammel og dø… og eventuelt erfare forbannelse. Jesaja snakker ikke om den fullkomne ordenen for han beskriver karakterer av den nåværende syndige verden som vi leser i neste vers:

“Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet.” (Jes. 65:20). 

Men det er mer, det ligger noen forsonende forløsnende sannheter i denne byen som blir senket ned fra Gud,  som viser oss at denne byen er i nåtid og i menigheten i dag og vil være der hele veien til Hans andre komme. Noen av disse forsonende forløsnende sannhetene er at havet er borte, sorgen tatt vekk, lyset i den, grunnstenene byen er bygd på m.fl.

Men nå har vi allerede gjort unna mange ord i dette innlegget så jeg får spare det resterende til neste innlegg.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg


… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (
* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.