Israel — De etiske krav for Paktsforholdet


I was a Stranger

Forrige gang så vi litt på om Israel var en ubetinget rettighet eller en betinget gave og som vi så var det en betinget gave. Men hva var de etiske krav for dette paktsforholdet?

Under ørkenvandringen forberedte Gud sitt folk med sine løfter:

«Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør hedningefolkene seg urene, de som Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent, så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningefolkene som er der like foran ansiktet deres.» (3.Mos. 8:24-28). 

Hvis en tenker på Israel som land i dag, som utfører noen brutale internasjonale og menneskelige moralske lovbrudd og undertrykkende mot grupper, vil dette vel heller føre til et nytt eksil i fremtiden for jødene enn en gjenopprettelse som Kristen-sionistene mener. Som Yehezkel Laudau, en jødisk freds aktivist, sa på et seminar ved St. George’s, Jerusalem, Desember 1998: «Hvor syndefull må du være for å komme på Guds hitliste?»

Jeg pleier ikke å telle så mye men andre har talt at hele 36 ganger i de Hebraiske skriftene er jødene advart å være barmhjertelig mot fremmede fordi de skulle huske sin egen kollektive erfaring som fremmed.

«En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.» (2.Mos. 22:21) 

«Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos. 19:33-34). 

Historien om deres utvandring fra Egypt hver pesach (jødisk påske) var ment for å minne det Hebraiske folk at de burde være fridd fra behovet å dominere, plage og forfølge. De er oppmuntret til å ikke bli fortvilet over velstanden til de ugudelige men stole på Herrens lovnader om at de skal arve Landet. I sammenheng med andre løfter om Land må dette alltid sees i forhold til betinget bosted i stedet for en permanent besittelse.

«1. La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! 2. For de skal snart visne bort som gresset, og tørke inn som de grønne vekster.» 

«3. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet!… 8. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde.» 

«9. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet…  18. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid… 27. Vik fra det som er ondt og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. 28. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke Sine hellige . De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. 29. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» 

«34. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet.» (Sal. 37:1-40). 

I jødisk tilbedelse er denne salmen regelmessig brukt og den må jo ha hatt en effekt i å styrke forståelsen i deres sinn at Kanaan var en gave fra Gud. Bare de rettferdige og trofaste var sikker på at landet ville være deres. Jesaja begynner med noe lignende advarsel:

«16. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! 17. Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett!, Før enkens sak!… 27. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. 28. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.» 

Ved deres eget fall skal, «ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg gav deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» profeterer Jeremia i Jer. 17:4.

Anger er alltid en nødvendighet for at Gud skal føre tilbake sin rest, noe Daniel og Nehemja forsto (Dan. 9:1-19, Neh. 1:4-11). Når Gud bringer tilbake sin rest til Landet er det også i overensstemmelse med de vilkår som er beskrevet i 5.Mos. 30:1-5:

«Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.» (5.Mos. 30:1-5). 

Påstander om at Israels grunnleggelse i 1948 er etter Guds velsignelser over det jødiske folk har ingen grunn i skriften, fordi anger og omvendelse er nødvendig.

At Templet skulle ødelegges og jødene bli forvist fra landet fordi de ikke kjente igjen Jesus som Messias, var noe Jesus også profeterte i Luk. 19:41-44. Som beskrevet i 5.Mos. 30 kreves det en anerkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for retur. Nå, hvordan kan de som ikke klarer å utøve sann tro og trofasthet i den frelsen gitt i Pakten med Herren kreve et løfte om land? De prøver alt å bekrefte at Landet er Israels rett, uavhengig av dens kollektive atferd. Ved å gjøre det, motsier de den mest grunnleggende profetiske leksjonen av frelses-historien i Skriften.

Utfordringen til Kristen-sionister må jo bli: Hvis de appellerer til 1. Mosebok å krever løftet av Landet, hva da med 2. Mosebok og budene om å ikke å stjele, drepe og begjære?

Hvis de tror på en logisk del av profetien, hva da med det profetiske kravet om rettferdighet? Palestinske teologer er ikke alene om å se at den nåværende policyen til den Israelske regjering, om tvungen Judaisering av Vestbredden og Øst Jerusalem, er det 20ende århundrets parallell til Akabs tyveri av Nabots vingård. (1.Kong. 21:1-16).

Det som trengs blant Kristen-sionistene er en moderne Elijahs, som av kjærlighet til det jødiske folk, er forberedt på å snakke en profetisk advarsel til “Ahab” i regjeringen i Israel.

Hva sier Jesus om Landet? I Mat. 5:5 siterer Jesus fra Salme 37:11; «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Mat. 5:5), Salme 37:11 sier «Men de ydmyke skal arve landet». Vi ser at løftelandet som arv til de ydmyke er blitt universalt til å inkludere hele jorden. Det greske ordet for “land” er det samme på begge steder men konteksten i Jesu saligprisning krever at perspektivet blir strekt langt utover det besittende Palestina. Hvis det ikke var på den måten så kan alle Kristne, bærere av Ånden, kreve Land som deres eiendom.

På Jesu tid var Landet en fundamental del av Jødedommen, men Jesus forble likevel taus om Landet og det kan være med hensikt. På samme måte som profetene før ham, profeterte Jesus dom og ødeleggelsen over Jerusalem (Luk. 19:41-44). Men også lik profetene før Ham, lovet ikke Jesus enda en tilbakekomst til Landet, men et kommende Guds Riket. Han trekker dette fra Daniels syn om Menneskesønnens komme til den Gamle av dage for å motta sin kongelige myndighet. (Matt 24:30-31, Lukas 21:25-28, jf. Dan 7:13-14).

Jeg har nevnt det før, det kan virke som om Kristen-sionistene trenger en vandring til Emmaus med Jesus og bli forklart skriften fra Moses og profetene. Disiplene hadde sammen forståelse av Landet som de andre Jøder og de så frem til et historisk inngrep som ville gjeninnføre det politiske herredømme over Israel til Jødene. Emmaus vandrerne spurte slik: «Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel.» (Luk. 24:21).

Som sagt hadde de andre disiplene samme tanke og de spør slik: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» (Ap.gj. 1:6). Calvin kommenterte dette verset slik: ‘Det er like mange feiltagelser i dette spørsmålet som det er ord.’ Svaret som Jesus gir retter på deres syn. Ikke bare i forståelse av tid men også deres prioriteringer:

«Og Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:1:7-8).

place to rise children

.
Abraham og Sara trengte mer enn et lite stykke land for sine barn.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Jesus har helt klart omdefinert forståelsen av “Guds Riket”, og denne utvidelsen fra et Land til jorden gjør det nødvendig med et eksil for apostlene og de vender ryggen til Jerusalem. De går ut i verden men de fikk aldri beskjed om å vende tilbake.

Det er ikke før etter Pinse at apostlene begynte å bruke det gamle paktspråket om det lovede Land på den nye måten. Peter snakker om en arv som er «uten flekker og uvisnelig» (1.Pet. 1:4), Paulus snakker om en «arv blant alle dem som er helliget.» (Ap.gj. 20:32). Men også i brevet til hedningene i Efesos sier Paulus til hedninger barna:

«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.» (Ef. 6:1-3) 

Paulus refererer her til det 5. budet som lover lydige barn et langt liv i Landet. Men her bruker altså Paulus samme lovnad til barna til de Kristne foreldrene i Efesos, som er over 100 mil unna det lovede Land, og lover et langt liv på jorden. Det begrensede type land i det GT har blitt overgått, det strekker seg nå gjennom Misjonsbefalingen til de ytterste hjørner av jorden.

Paulus forandre ikke bare språket innenfor loven men kanskje overraskende på en del Kristen-sionister, han sammenligner Jerusalem og Judaismen med Hagar og hennes slavebarn. Paulus sier i Gal. 4:20-31:

«21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? 22 For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. 23 Men han som ble født av trellkvinnen, ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet.» 

«24 Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai- fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar 25 for denne Hagar er Sinai- fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle. 27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har veer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Nå er vi, brødre, løftets barn slik Isak var. 29 Men på samme måte som han som ble født etter kjødet, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. 31 Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.» Gal. 4:21-31. 

Israel i dag (det jordiske) er i slaveri som vi ser. Det er fanget i et religiøst politisk parti. Kristen-sionistene kan ikke fortsette å tro at de som lever i Israel i dag, uten tro på Kristus, kan stå igjen som Guds utvalgte folk. Uten omvendelse og tro på Jesus Kristus er de fortsatt i slaveri, uten Gud og håp i verden, på lik linje med de andre i andre deler av verden.

Jødenes fremtid er nok ikke slik som Kristen-sionister og mange av jødene selv tror, selv om Paulus ser en fremtid for jødene og ser frem til en vidunderlig tid for det jødiske folk i Rom. 9, der Gud ikke har glemt sitt folk. I Rom. 9:4-5 lister Paulus opp de velsignelsene de har mottatt men utelater én, han inkluderer ikke “Landet er deres”. I denne opplistingen ser vi ingen forslag om en fremtidig velsignelse av jødene som innebærer hverken land, loven, tempel gudstjeneste eller noe annet av det Gamle Testamentlige skygger, men kun troen på Jesus Kristus alenen.

«Det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet.» (Rom. 4:13). 

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

.

Reklamer

En kommentar om “Israel — De etiske krav for Paktsforholdet

  1. Tilbaketråkk: Blodmåne Teologien | Den Norske BIBLiBlog

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s