Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg

… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.