Åpenbaringen del. 8 – Byen Deles i Tre og Hagl.


English version here 

“Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: «Det er skjedd!» Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med hans harmes vredes vin. Så ble hver øy borte, og fjellene ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:17-21). 

Under Guds syvende vredes-skål i Åp. 16, som fortsetter å brette ut hendelsene i år 70, er vi vitne til et enda mer dramatisk bevis for det første århundrets oppfyllelse. Det er særlig tre kjennetegn som kommer til syne her. Det ene er at byen blir delt i tre, det andre er de store haglene som falt ned fra himmelen og det tredje er blodet som fløt opp til bisselet til hestene.

Byen deles i tre. 

At byen deles i tre er det mange som tolker dit hen at byen fysisk blir delt i tre av et stort jordskjelvet som er nevnt i Åp. 16:17-21, men vi ser at dette ikke hendte i år 70 e.kr. Da mener de at dette vil skje i fremtiden, men igjen viser jeg til at tidligere innlegg at Åpenbaringen handler om det første århundrets hendelser, spesifikk på hendelsene fra år 64-70 e.kr.

Byen ble delt i tre ved 3 forskjellige grupper eller partier som sto imot hverandre, m.a.o. en indre strid innenfor Jerusalems murer. Josephus er vell kjent med dette da han skriver:

“Og nå var det tre lumske fraksjoner i byen, skilte den ene fra den andre. Eleazar og hans parti, som holdt hellige første-frukt, kom mot Johannes i sine kopper. De som var med Johannes plyndret befolkningen, og gikk ut med iver mot Simon. Denne Simon hadde sin beholdning av proviant fra byen, i opposisjon til opprørerne.” (War. 5:1:4). 

“NÅR derfor Titus hadde marsjert over den ørken som ligger mellom Egypt og Syria, på samme måte som forutnevnt, kom han til Cesarea, besluttet han å sette sine krefter for på den plassen, før han begynte krigen. Nei, faktisk, mens han hjelper sin far i Alexandria, i å installere denne regjeringen som hadde nylig blitt meddelt dem av Gud, hendte det at oppvigleriet i Jerusalem ble gjenopplivet, og skiltes i tre fraksjoner, og at en fraksjon kjempet mot den andre, som partisjon i slike onde tilfeller kan sies å være en god ting, og effekten av guddommelige rettferdighet.” (War. 5:1:1). 

Dette var ikke en strid som noen kunne ta lett på og avfeie, men en fraksjon som var farlig for samholdet innad i Jerusalem og innenfor murene, og som førte med seg mye elendighet. For Josephus fortsetter i samme seksjon:

“Nå som det angrep de fanatikerne gjorde på folk, og som jeg anser begynnelsen av byens undergang, har det blitt allerede forklart etter en nøyaktig måte, som også hvorfra det oppsto, og til hvor stor ugagn det ble økt. Men for dagens oppvigleri, bør man ikke misforstå hvis han kalte det en oppvigleri født av en annen oppvigleri, og å være som et vilt dyr vokst gal, som i mangel av mat fra utlandet, falt nå på å spise sitt eget kjøtt.” (War. 5:1:1) 

Som Josephus sa,  “jeg anser begynnelsen av byens undergang”,  profeterer også Johannes “Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt.” Det var altså de politiske uenigheter og splittelser inn i partier som delte byen i tre.

Hagl på et talent. 

Steiner brukt i de Romerske katapultene. Disse er funnet ved Massada, Israel.

Her er det også kommet opp mange teorier om hva disse haglene er. Et av dem er bomber med giftige gasser så folkene “brennes” opp levende. Med dagens teknologi og kunnskap kunne dette sikkert vært mulig, men igjen, det er snakk om år 70 e.kr.

I Åpenbaringen del 3, nevnte jeg såvidt loven for steining av en utro kvinne (5.Mos. 22:21), og dette går ikke Johannes forbi:

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:21). 

Til sammenligning gir også Josephus et historiske faktum av hva som hendte med skjøgen, det gamle Jerusalem:

“Maskinene (katapulter*), som alle legionene hadde klart forberedt på dem, var beundringsverdig konstruert, men likevel mer ekstraordinær var den som tilhørte den tiende legion: de som kastet dart og de som kastet steinene var mer voldelig og større enn resten, som de ikke bare frastøtes angrepene fra jødene, men kjørte dem bort de som var på muren også. Nå, steinene som ble kastet var av vekten av en talent*, og ble båret to stadier og videre. Støtet de ga var på ingen måte å utholde, ikke bare av dem som stod først i veien, men av de som var utenfor dem for en stor plass. Som for jødene, de først så ankomsten av den stein, for det var en hvit farge, og kunne derfor ikke bare oppfattes av den store støy det gjorde, men kan sees også før den kom med lysstyrken sin; tilsvarende vekterne som satt på tårnene ga dem merke til når maskinen fikk slippe, og steinen kom fra den, og ropte høyt, i sitt eget land språk, STEIEN KOMMER, så de som var på i dens vei vek av, og kastet seg ned på bakken, ved noe som betyr, de voktet seg selv, steinen falt ned og gjorde dem ingen skade. Men romerne konstruerte hvordan du kan forhindre det ved å mørklegge steinen, som deretter kunne ta sikte på dem med suksess, da steinen ikke ble skjelnet på forhånd, slik det hadde vært til da, og slik at de ødela mange av dem med ett slag.” (War. 5:6:3), (* Min forklaring. og vektlegging.). 

Vi kan jo bare prøve å sette oss inn i jødenes sted. For på den tiden måtte det være et overraskende syn og se disse steinene på 34,2 kg (ett talent) komme susende over muren og gjøre de enorme skadene som de gjorde. Denne opplevelsen setter en perfekt virkelighet til  Johannes syn av disse enorme haglene. Jerusalem ble nå steinet i tråd med loven for en utro kvinne, for Jerusalem hadde blitt en skjøge (Åpenbaringen 3 – Skjøgen).

Blod helt opp til bislene på hestene 

“Så kom en annen engel ut av templet som er i himmelen. Han hadde også en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av alteret. Han hadde makt over ilden, og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigden, og sa: «Sving den skarpe sigden din og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er fullmodne på det.» Så svingte engelen sigden sin over jorden og høstet jordens vintre. Og han kastet frukten i den store Guds vredes vinpresse. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det fløt blod ut av vinpressen helt opp til bislene på hestene, så langt som ett tusen seks hundre stadier utover.” (Åp. 14:17-20). 

Johannes følger igjen her det GT mønster og gir oss et bilde av vinen. Som kjent for mange, symboliserer Israel som Guds vin, noe vi finner bl.a. i Sal. 80:8; Jes. 5:1-7; Jer. 2:21; 12:10; Esek. 17:2, 6; 19:1, 10 og Mat. 21:33-40. Men skal vi tro at blodet faktisk fløt utover 322 km (Gresk: 1600 stadier)., og så dypt som opp til bisselet til hestene?

Israels land under Romerriket. fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt.

Det interessante å legge merke til her er at Israels land under Romerrikets imperiet, og som en romersk provins, strakte seg fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt, en distanse på 321,8 km (200 miles), eller 1644 stadier. (Åp 14:20). Vi har også sett tidligere at “byen” i åpenbaringen er stedet hvor Kristus ble korsfestet, dvs. Jerusalem. (Åp. 11:8). Innhøstingen skjer på jorden, som er landet Israel (Åp. 14:15-19 sml. Åp. 1:7) på stedet der Kristus ble korsfestet, som vil si på utsiden av byen (Joh. 19:20 sml. Heb. 13:11-13). Dette billedspråket som Johannes her bruker, sier at Israel vil lide et blodbad som strekker seg utover hele landet. Josephus skriver “… fordi ikke bare hele landet der de flyktet var fylt med slakting…” (War. 4:7:6)  

Men at dybden på blodstrømmen skulle være som opp til bislet til hestene kan vel ingen seriøst mene. Det ville koagulere raskt og ikke klare å renne i store distanser, men vi ser en symbolikk av blodsutgytelse i den jødiske krigen. Josephus fortsetter:

og Jordan kunne en ikke gått over, på grunn av de døde kroppene som var i den, men fordi innsjøen Asphaltiris var også full av døde kropper, som ble båret ned inn i den av elva.” (War. 4:7:6). 

“idet sjøen var blodig en lang vei, og de maritime delene var fulle av døde kropper;” (War. 3:9:3). 

“en kan da se innsjøen blodig og full av døde kropper, for ikke en av dem slapp unna” (War 3:10:9). 

Nå når Josephus beskriver den siste ødeleggelsen av Jerusalem, skriver han:

“blod rant ned over de nedre deler av byen, fra den øvre.” (War. 4:1:10) 

“Og nå, det ytre templet fløt det hele over med blod, og den dagen, som det kom på, så de åtte tusen fem hundre døde kropper der.” (War. 4:5:1). 

“blod av alle slags døde skrotter sto som innsjøer i de hellige domstolene… ” (War. 5:1:3). 

“hele byen rant ned med blod, faktisk i en slik grad at brannen i mange av husene var slukket med disse menns blod.” (War. 6:8:5). 

At havet ble til blod ser vi også eksempler på i Åp. 8:8 og 16:3. Lammet, det slaktede lam utgyter sin vrede (Åp. 6:16-17) over de som korsfestet Ham (Åp. 1:7).

Selv om Åpenbaringen ikke er bokstavelig, så portretterer den de historiske hendelser i den jødiske krigen i år 70 e.kr., noe vi nå har betraktet. Vi har vært igjennom noen utrolige hendelser som korresponderer mellom Johannes og Josephus… og det er mange flere jeg kunne ha tatt med, men ville tatt for mye plass.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Reklamer

Åpenbaringen del. 3 – Skjøgen


English version here 

I del 2 (forrige post) ble det forklart litt om hvilke mennesker dette brevet (Åpenbaringen) er skrevet til, og vi hopper derfor over kapittel 2 og 3. Men før vi går videre vil jeg ta med det juridiske aspektet, hvorfor denne dommen kommer og hvem som har forbrutt seg.

I det Gamle Testamentet (GT) fremstilles Israel som Guds hustru, noe som er vel kjent blant kristne. (Jes. 54:5; Jer. 31:31.32).

Vi var også inne på at Israel ikke tok imot Jesus og drepte Ham og profetene som ble sendt henne, på lik linje med sine forfedre (f.eks.Mat 23:34-35). Så når Israel gjorde dette, ventet dommen (Mat.23:35). Israel (Guds hustru) blir også beskrevet som ei hustru som er utro, da mot Gud, noe som er horeri og hor er synd og straffes med døden ved steining.

“Den som begår ekteskapsbrudd med en annen manns hustru, den som begår ekteskapsbrudd med sin nestes hustru , skal sannelig dø, ekteskapsbryteren sammen med ekteskapsbrytersken.” (3.Mos. 20:10). 

“da skal de føre den unge kvinnen ut til døren i hennes fars hus, og mennene i byen hennes skal steine henne til hun dør, fordi hun har gjort en skammelig gjerning i Israel; hun har drevet hor i sin fars hus. Slik skal dere rense det onde fra din midte.” (5.Mos. 22:21). 

Det er mulig noen blir litt forskrekket av å høre at Israel/Jerusalem er skjøgen beskrevet i Åpenbaringen, men det er ikke bare i Åpenbaringen du finner en slik beskrivelse av Israel. Jeremia gjør det samme:

“Da så Jeg at for alle grunnene til at den frafalne Israel hadde drevet hor, sendte Jeg henne bort og gav henne skilsmissebrev. Likevel fryktet ikke hennes troløse søster Juda, men gikk av sted og drev hor, hun også.” (Jer. 3:8). 

Her ser altså Jeremia Babylons ødeleggelse av det første Tempelet og kaller Israel “hore”, mens Johannes vil snart se ødeleggelsen av det andre Tempelet og kaller Israel “Babylon den store, Mor til skjøgene og til styggedommene på jorden”. (Åp. 17:5). Jeremia meddeler “Du hadde pannen til en horkvinne” (Jer. 3:3), mens Johannes fokuserer på horkvinnens panne, der det står “Babylon den store, Mor til skjøgene”. (Åp. 17:5).

Jerusalem er Guds by hvor Gud bor i sitt tempel (2.Kong. 23:27; Sal. 68:30), hvor han lovet Israel å bo hvis hun forble trofast mot Ham (i telt: 2.Mos. 25:8; 29:44-45; i tempel: 5.Mos. 12:10-11). Men når hun (Israel) ble utro, utstedet Gud et skilsmissebrev før Han kastet henne ut av Hans hus. (5.Mos. 24:1).

Men Gud forlater henne ikke uten fullmakt og rettergang, Han stevner henne inn for retten med en rettferdig høring, anstendige vitner og juridiske bevis. Denne lovlige ekteskapspakten kan bare bli satt tilside med en tilstrekkelig og gyldig grunn gjennom et skilsmissebrev (5.Mos. 24:1-4). Guds advokater (profetene) kan derfor fritt tale om å utstede et skilsmissebrev når hun (Israel) synder mot Ham. Vi ser at dette også rettferdiggjør ødeleggelsen av templet og hennes fangenskap i Babylon.

“Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, det Jeg sendte henne bort med? Til hvem av dem som har noe å kreve av Meg, har Jeg solgt dere? Se, dere er blitt solgt for deres missgjerningers skyld, og deres mor er sendt bort for deres overtredelsers skyld.” (Jes. 50:1). 

Ekteskapet eksisterte under en ekteskapspakt. I Jeremia 2 og 3 ser vi en rettegang, der kapitel 2 tar for seg Israels synd og kapitel 3 kaller Israel til omvendelse. Gud ber henne om å høre etter (Jer. 2:4-5), etter å ha påminnet henne om hennes tidligere “brudekjærlighet” (Jer. 2:2). Han ber også himmelen som vitne (Jer. 2:12). Og i Jer 3:1 appellerer Han til den Mosaiske loven som en standard for retten, som vi finner i 5.Mos 24:1-4.

“Det blir sagt: Om en mann sender sin hustru bort, og hun reiser fra ham og tilhører en annen mann, vil han da vende tilbake til henne igjen? Ville ikke det landet bli kraftig vanhelliget? Men du har levd som en skjøge med mange elskere. Kan du da vende tilbake til Meg? sier Herren.” (Jer. 3:1). 

La meg skyte inn at anklagen for hor har en tendens til å fokusere på den faktiske avgudsdyrkingen, men den er ikke avgrenset bare til å gjelde avguds tilbedelse. I bibelsk syn på ekteskap er hustruens trofasthet involvert i hele forholdet av en kjærlig lydighet. (4.Mos. 5:29; Jer. 31:32; Ef. 5:22-23; 1.Pet. 3:1, 6), og ikke bare hennes avholdenhet fra hor. Vi finner steder der Israel er anklaget for hor men situasjonen involverer ikke det faktiske formelle horeri. Når lovløshet (ikke hor) vinner plass i Jerusalem, vil den “trofaste byen” bli til en “horkvinne” (Jes. 1:21-23).

Siden Israel sees som Guds hustru og at Israel er utro mot Gud, kan det ikke bli annet enn en beskrivelse av ei “skjøge” (horkvinen). Nå har vi sett litt i GT og hvordan loven, retten og straffen virker og hvordan Israel, med sin adferd, kan beskrives som en skjøge.

Vi skal gå videre til kapittel 4 som omhandler Guds trone.

“Deretter så jeg, og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten jeg hørte var som en basun som talte til meg og sa: «Kom opp hit, og Jeg skal vise deg hva som må skje etter dette.» Straks ble jeg grepet av ånden. Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen. Og Han som satt der, var som en jaspis og en sarder-stein å se til. Og det var en regnbue rundt tronen, som så ut som en smaragd. I en ring rundt tronen, og på tronene så jeg de tjuefire eldste som satt der, kledd i hvite kjortler. Og de hadde kroner av gull på hodene.” (Åp. 4:1-5). 

Guds trone er en Kongetrone med en stol der Kongen sitter. Kongen er den som er satt over bud og paragrafer og som utøver den juridiske dom. I vers 3 leser vi at “en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen”. Det er nesten som å høre i våre egne rettsaler når dommeren setter retten – retten er satt. Denne tronen som er satt er den juridiske tronen, og på denne tronen sitter Én, Jesus, ved Guds høyre hånd (Mark. 16:19; Luk. 22:69; Apg. 2:33, 7:55; Rom. 8:34; Heb. 10:12; 1:Pet. 3:22).

I hånden til “Han som sitter på troen”, finner vi en bokrull som må være et juridisk dokument, noe jeg ser som et skilsmissebrev mot Hans utro kone (Israel). I skriften finner vi bildefremstillinger på akkurat dette, som i Jeremia 3 og Esekiel 2-3.

Esekiel ser Gud på tronen (Esek. 1:26 sml. Åp. 4:2), med regnbuen slik som Johannes (Esek. 1:28, sml. Åp. 4:3), de fire livevesene (Esek. 1:5 sml. Åp 4:6) og havet av glass som funklet som krystall (Esek. 1:22 sml. Åp. 4:6). Esekiel ser også en hånd som var rakt ut med en bokrull. Denne bokrullen var skrevet på både innsiden og utsiden, på samme måte som Johannes ser bokrullen er skrevet på innsiden og utsiden. (Esek. 2:9-10 sml. Åp. 5:1).

Denne bokrullen som Johannes ser, er beseglet med syv (7) segl, noe som reflekterer paktens bildefremstilling i GT. Vi leser i 3. Mosebok at Israel er lovet syv ganger mer tukt hvis hun bryter Guds pakt.

Hvis dere likevel ikke lyder Meg etter alt dette, da vil Jeg tukte dere sju ganger mer for deres synder… Hvis dere stadig går Meg imot og ikke er villige til å lyde Meg, da skal Jeg legge sju ganger plager på dere for deres synder… da skal Jeg, ja, Jeg skal gå dere imot,og Jeg skal slå dere sju ganger mer for deres synder… da skal jeg gå dere imot i harme. Og jeg, ja, Jeg skal tukte dere sju ganger mer for deres synder. (3.Mos. 26:18, 21, 24, 28). 

Etter utleveringen av skilsmisse begjæringen, faller dommen over henne i Åpenbaringen kapittel 6-19, og seglene brytes en etter en.

Som jeg nevnte ovenfor er utroskap straffet med steining. Det som er interessant å se når vi kommer ut i Åpenbaringen er at vi ser en slik steining.

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagene av haglene, for denne plagen var veldig stor.” (Åp. 16:21)

Dette og mer til skal vi komme nærmere inn på utover i innleggene. Men hvis Jerusalem er den store byen og blir kalt Babylon, hvem er da dyret?

Åpenbaringen del. 2 – Kommer På Skyen


English version here 

Åp. 1:7 “Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.”

Jeg vil bruke hele denne posten på akkurat dette verset. Det blir nok ikke stopp på denne måten for hvert enkelt vers i Åpenbaringen, men stoppe opp litt på steder som kan gi oss en del informasjon på feiltolkningen som mange har og gir oss en lettere forståelse av selve Åpenbaringen.

Som vi var inne på i forrige post blir vi fortalt allerede i vers 1 at visjonen blir vist til Johannes igjennom visjon, og her i vers 7 kommer liksom “språket”, billedspråket i boken frem.

Enhver som leser raskt igjennom Åpenbaringen vil nok mange komme opp med at Johannes kommer med et litt rart billedspråk, et billedspråk som kan være vanskelig for oss og vår kultur å forstå. Johannes var en ren Jøde og var vant med dette billedspråket som ble brukt i skriften, mye på lik linje med Matteus og Jesus som også brukte mye jødisk billedspråk. Her i Åpenbaringen tar Johannes frem igjen det gamle jødiske billedspråket, hentet fra de gamle profetene, og disse må bli forstått symbolsk.

Vi kan ta et eksempel fra GT som bruker det samme språket som Johannes bruker i Åp. 1:7.  Begge forklarer en dom. I profetien i Jes. 19:1, truer Gud med en dom over den gamle nasjonen Egypt, en dom som blir gjennomført når den Assyriske kongen Esarhaddons erobret Egypt i 671 f.Kr. Legge likevel merke til språket Jesaja benytter:

“Byrden om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt. Avgudene i Egypt vakler for Hans åsyn, og egypterne gripes av mismot i hjertet.” 

Jeg vil ikke tro at noen vil oversette dette til at Egypterne bokstavelig talt så Gud den Allmektige sitte på en sky. Jeg nevnte at Jesus også bruker et slikt språk og det gjør Han når Han bl.a. forutsier en dom til ypperstepresten. (Husk, ypperstepresten sammen med templet representerer jødedommen).

“Og ypperstepresten reiste seg og sa til Ham: «Svarer du ikke? Hva er det disse mennene vitner mot deg?» Men Jesus tidde. Og ypperstepresten svarte og sa til Ham. «Jeg tar Deg i ed ved den levende Gud for at Du skal si oss om du er Kristus, Guds Sønn!» Jesus sier til ham: «Det er som du sa. Men Jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»” (Mat. 26:62-64) 

Kan du se likheten i vers 64 “Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” med Åp. 1:7 “Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham,…” ?

Vi ser at “de” og “dere” peker mot en bestemt gruppe som får advarselen overrakt, som vil få dommen over seg og vil se det skje. Dette er ikke akkurat til å missforstå, men heller til å forstå at dette refererer til dommen i år 70 e.kr. som Jesus profeterte over også mange andre steder (Mat. 21:33-43, 45; 22:1-7; 24:1-34).

Nå er det heller ikke slik at Herren Jesus kun profeterte dette helt på slutten av sitt liv, men Han underviste også om en apokalyptisk dom og en apokalyptisk ødeleggelse av Tempelet  igjennom sine lignelser. I Mat. 21:33-45 kan vi se et slikt eksempel, som gir oss et bilde av Gud velsignelse over Israel (21:33-34). Men denne Guds forsørgende omsorg av Israel er vist i lignelsen på bakgrunn av hennes (Israels) stae ulydighet, som fører henne til å drepe profetene som Gud sendte til henne. Senere ser vi at Gud sender Sin Sønn, bare for å la Israel drepe Ham (21:37-40). Dermed spør Jesus de religiøse Israelske lederne, basert på akkurat denne lignelsen:

“Når da eieren av vingården kommer, hva skal han gjøre med disse vingårdsarbeiderne?” (21:40) 

De Israelske lederne svarer nesten uvitende på hva de egentlig svarer:

“De sier til Ham: «Han skal ødelegge disse onde mennene på en grusom måte. Så skal han leie ut vingården sin til andre vingårdsarbeidere som vil gi ham frukten i rett tid.» (21:41) 

Så sjokkerer Jesus dem ved å svare med, akkurat, deres egne ord:

“Derfor sier jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer frukt.” (21:43-44) 

Nå forstår de hva Jesus mener:

“Da yppersteprestene og fariseerne hørte disse lignelsene, skjønte de at det var dem Han talte om.” (21:45) 

En annen lignelse taler mer bokstavelig:

“Men da kongen hørte dette, ble han vred. Han sendte ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres.” 

Dette er akkurat hva som skjedde i år 70 e.kr., da Gud med sin makt “dro” Romerne over landet og drepte disse morderne for deretter å sett fyr på byen.

Dommens årsak. 

Årsaken til dommen er akkurat hva Johannes kommer inn på i Åp. 1:7, der vi leser“Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.” 

Dette er profetert tidligere i evangeliene og kan stå som en bekreftelse. Som vi vet var Romerne et verktøy til Kristi Korsfestelse, men bibelen uttrykker gjentatte ganger Israels paktforvalteransvar for hele denne grusomme hendelsen.

“Og hele folket svarte og sa: «Hans blod får komme over oss og over våre barn!» (Mat. 27:25) 

“Men de ropte: «Bort med Ham, bort med Ham! korsfest Ham!» Pilatus sier til dem: «Skal jeg korsfeste Kongen deres!» Yppersteprestene svarte: «Vi har ingen annen konge en keiseren!» (Joh. 19:15) 

“etter at Han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere Ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham.” (Apg. 2:23) 

… med flere, bl.a. Apg. 3:13-15, 5:30, 7:52, 10:39 og 1.Tes. 2:14-16.

Hun (Israel) burde egentlig vist bedre (Luk. 19:41-44), og i Åp. 1:7 blir det utlovet en dom over “de som har gjennomstunget Ham”, noe som forlanger at dommen måtte falle i det første århundre mens “de som gjennomstunget Ham” fortsatt var i live. Tidsrammen henter vi igjen fra Åp. 1:1, 3.

Åp. 1:7 sier enda mer, at “alle jordens slekter skal gråte sårt over ham”. Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé) som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet taler dette ordet (gé) enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, slik som: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Landet Israel i sin helhet inneholdt også de 12 slekter/stammer og da har vi fylt opp all informasjon som Åp. 1:7 har… vel nesten alt. Åp. 1:7 har også andre paralleller i Bibelen som Mat. 24:30.

Mange har konfrontert med at “… for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag”, for å undergrave Åp. 1:1, 3 og si at det faktisk kan gå et par tusen år før hendelsene i Åpenbaringen skal hendte. Men Peter snakker om Gud og gir en meddelelse angående Gud, mens Johannes gir en instruks til dalevende mennesker i menighetene angående deres lidende utvikling. Dette er en stor forskjell.

Det andre er “hvert øye skal se ham” (Åp. 1:7). Her tror mange at hele jordkloden skal se Ham komme, og de har laget et forsvar på det ved at det står TV kameraer mange steder i Jerusalem som skal kringkaste nettopp Jesu andre komme. Men “hvert øye skal se ham” betyr ganske enkelt at dette vil bli en offentlig hendelse som ikke er gjemt inne i et hjørne.

Du er vel sikkert enig med meg, at for ganske sikkert gikk ikke “hele menigheten” (barn, eldre, svake, småjenter og kvinner) ut til krig. (Jos. 22:12), eller at Israel ikke syndet mot Gud bokstavelig talt på “hver høy ås og under hvert grønt tre” (Jer. 2:20), eller at bokstavelig talt “hele Judea” (inkludert nyfødte, aldrende og svake) gikk ut for å høre døperen Johannes (Mat. 3:5).

Når vi ser på der greske ordene i denne setningen, “Hvert øye skal se Ham, også de som har gjennomstunget Ham”, kan det også bli forstått som “hvert øye skal se ham, det er de som gjennomstunget Ham”. Jeg vet det kan bli mye usikkerhet rundt oversettelser når jeg tar opp de greske ordene og hvordan de kunne ha blitt oversatt litt anderledes osv, men det er til stor hjelp. Bare for å ha det klart er jeg ingen ekspert i gresk og må nok som mange andre hente informasjon osv. fra de som kan dette mer. Jeg tror likevel at den oversettelsen vi har i dag egentlig ikke burde lage så mye forvirring. Jeg tror det er hva og/eller hvilke læresetninger vi allerede har i hode som er den verste fienden.

Helt til slutt vil jeg du skal legge merke til en annen ting. “De som gjennomstunget Ham” har vært døde i over 1900 år. Så for å få dette til å passe inn i tankegangen til “tusenårsrike” troende må vi frem med prokrustessengen, kappe, trekke og utvide,  slik at tidsrammen for profetien kan settes inn i vår tid. Det vil passe mer til deres tankesett, dessverre.

Eskatologien i Bibelen 8: Lignelsen om Fikentreet, Mat 24.


Lær denne lignelsen fra fikentreet: Når grenene først er blitt myke og det kommer løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere, når dere ser alt dette, vite at Han er nær; Han står for dørene! Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå. Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far. (Mat. 34:32-36). 

Fikentreet har vært et sterkt bilde på Israel, derfor mener mange at denne lignelsen er en profeti på Israel gjenopprettelse som nasjon i 1948. Dette mener jeg er totalt forvrenging av det Jesus prøver å fortelle disiplene, som allerede hadde spurt Jesus et par spørsmål og nå ventet svar på dem. Jeg kunne skrevet mye om Israel som nasjon idag, men det får komme i rykk og napp i andre blogg innlegg.

Denne lignelsen om fikentreet som Jesus forteller til disiplene er egentlig ikke mer ekstraordinær enn at Han tegner et bilde for dem som viser, at når de ser de tegn Han hadde fortalt dem, vil vite at Jerusalems ødeleggelse er nær, akkurat som de vil vite at sommeren er nær ved å se tegnene på fikentreet. Som deg og meg kan se tegn i naturen på at et sesongskifte er i anmarsj, ettersom hvor i verden vi bor.

Som sagt er et fikentre et bilde på Israel og vi kan se det mange steder. La oss gå litt tilbake til Mat 21:19 

“Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv. Da sa Han til det: «Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!» Og straks visnet fikentreet.”

Jesus hadde snakket mye profetisk hele sin tjeneste på jord men i Matteus 21 starter Jesus å oppføre seg veldig profetisk. Veldig kort her, så rir Han inn som Konge og “renser” templet for gammel levittisk tjeneste. Dagen etter kommer han tilbake og Han var sulten. “Da Han fikk se et fikentre ved veien, gikk Han bort til det og fant ikke annet på det enn løv.” (Mat.21:19). Egentlig var ikke dette så fryktelig merkelig, “for det var ikke årstiden for fiken” (Mark.11:13), men likevel forbannet Han det og sier “Aldri i evighet skal det vokse frukt på deg!” (Mat. 21:19).

Dette er en sterk profeti om at det ikke vil vokse mer frukt på det gamle jødiske systemet og det gamle Jerusalem, for det har ikke båret frukt. Jesus hadde ventet i over tre år på at de skulle ta imot Ham og bære frukt, men de avviste Ham og de (treet) bar ingen frukt. De var klar for å hogges ned. Vi finner dette igjen i en annen lignelse i Lukas:

“Han fortalte også denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin, og han kom og lette etter frukt på det, men fant ikke noe. Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men jeg har ikke funnet noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden? Men han svarte med å si til ham: Herre, la det få stå i fred i år også, til jeg har gravd rundt det og gjødslet det, kanskje det da bærer frukt. Men hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.»” 

En veldig sterk indikasjon og bekreftelse på hva Jesus forklarer disiplene i Mat. 24 og i tråd med den profetiske oppførselen Han spiller ut. Skulle fikentreet i Mat. 24:32-36 illustrere noe måtte det være den nye pakt (1.Kor. 11:25), det nye Jerusalem, den fornyede Israel og Hans kongerike som skal skyte friske skudd og bære frukt, mye frukt, frukt som varer (Sal. 1:3; Mat. 13:23; Joh. 15:16; m.fl.), men i hovedsak tror jeg det er en enkel forklaring, som nevnt ovenfor.

Så avslutter Han denne delen av sitt svar til disiplene, som omhandler disiplenes første del av deres spørsmål, “Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet på ditt komme være…”, med å si“Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette skjer” (Mat. 24:34). Dette forteller disiplene at det Han nå har forklart vil skje i deres generasjon. Hvordan skal du ellers forklare Mat. 16:28? “Sannelig sier Jeg dere: «Det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser Menneskesønnen komme i Sitt rike.»”

Han stadfester og forsterker det Han nå har fortalt disiplene med å si “Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå.” Han bekrefter sine tidligere ord, Han erklærer for dem for sikkert at hans profetiske ord er mer sikker enn selv stabiliteten til himmelen og jorden har (Mat. 5:18).

Det er i vers 36 Jesus skifter oppmerksomheten fra ødeleggelsen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende (om jeg må få forklare det på den måten).

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” (Mat. 24:36). 

Så la oss ta for oss noen forklaringer på akkurat dette, fordi dette er veldig viktig for de som har holdt på troen at de versene jeg har tatt for meg omhandler denne trengsel og et tusenårsrike frem i tid.

“Men den dagen eller timen kjenner ingen,…” Du kan høre det når du leser det høyt, at Han her begynner på nytt emne: Men den dagen eller timen… Du hører det samme andre steder som Mat. 22:31: “Men når det gjelder de dødes oppstandelse,…”, Apg. 21:25 “Men når det gjelder hedningene som har kommet til troen,…”

“Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far” Hvem vet når dette skal skje? Hans Far og Han alene. Dette betyr at Jesus ikke vet dette selv, så hvordan kan Han forklare det til disiplene da? Har du lest hele kapittel 24, ser du straks at dette handler om fremtiden, fordi Han forteller disiplene alle de tegn som vil bli gitt som forløper til “den enden”, men «den enden» (av templet) er ikke ennå (Mat.24:6).

Når Jesus uttaler seg i Mat. 24:36, hører vi ingen ting om “da” eller “etter”. Uttalelsen “Da” finner vi i versene. 24:9, 14, 16, 21, 23, 30 og uttalelsen “etter” i vers 29. Disse  uttalelsene beskriver at noe er i en prosess, og det finner vi ikke i vers 36.

Fra vers 4 i Mat. 24, advarer Jesus disiplene ved å si “Se til at ingen…”, “dere skal høre om kriger…”, “Da skal de utsette dere for trengsel…” osv. Men Jesus dropper alle slike advarsler etter vers 35 og isteden legger Han trykk på overraskelser og total uforutsigbarhet, som: “Og de forsto ingen ting” (v.39) – “for dere vet ikke hvilken time” (v. 42) – Hadde husets herre vist” (v. 43) – “kommer i en time dere ikke ventet det” (v. 44) – “En dag han ikke ventet ham” (v. 50) – “Dere kjenner verken dagen eller timen” (25:13).

I versene før 36 leser vi at tidsrammen er kort og at de vil møte en virkelig fare som vil komme i den generasjonen. Etter vers 36 og inn i kapittel 25 handler det om mye lenger tidsramme. Vi hører ikke mer om “denne generasjonen” eller tegn som leder opp til den dagen.

Dette er hvordan Han skiftet fokus fra ødeleggelesen av templet til Hans andre komme ved denne verdens histories ende. Nå kan du jo kose deg med å lese resten av Mat. 24 og Mat. 25, som omhandler hva himmelens rike sammenlignes med. Dette er da dommen skal stå, “den dagen” ingen kjenner.

Jeg vil minne om at for de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 


Bare av Nåde! 

Eskatologien i Bibelen 7: Basunen og Innsamlingen i Mat. 24


Det har blitt noen dager siden sist jeg blogget, men slik er det vel i et aktivt kristen liv, selv om det ikke innebærer at en løper ned møtesteder. Kristenlivet er mye mer enn det.

Jeg la planer om å ta for meg lignelsen om fikentreet i denne posten, men ser at vers 31 i Matteus 24 ble et litt større emne enn jeg regnet med og må nok ta vers 31 alene her i dette innlegget.

I de forrige blogg postene har du nå fått lese hvordan Jesus la frem, i Matteus 24, de hendelsene som skulle skje før, og som ledet til Jerusalems ødeleggelse. Du har også fått lese om disse hendelsene nedskrevet i historiske skrifter og at disse hendelsen faktisk hendte i tiden rett før år 70 e.kr.

Vi skal nå ta for oss vers 31, som taler om hendelsens faktiske komme og om dens umiddelbare konsekvens: begynnelsen av den verdensvide frelsesverk.

“Og Han skal sende Sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra den ene ende av himmelen til den andre.” (Mat. 24:31).  

Mange evangeliske, pinsevenner og fler, mener dette betyr at Herren skal samle alle troende, ikke bare de troende som lever på jorden i dag, men inkludert de hellige i GT, frelste Israelitter (jøder), menigheten og de hellige under trengsels-perioden som leder til Jesu andre komme. (Dette må forståes ut ifra deres tanke at vi venter nå i fremtiden et tusenårsrike, og etter tusenårsriket vil Kristus komme ennå en gang og samle de troende.) Menigheten blir etter deres tolkning, bort-rykket tidligere ved trengselstiden. For å redegjøre hva jeg tror, et dette innsamlingen av de kristne som ble spredt under forfølgelsen og ved andvarselen Herren ga om at de måtte flykte opp til fjellene (Mat. 24:16), Innsamlingen av de som ble bevart i følge Åp.7:3-4.

Dispensasjonistene deler opp menneskene i to klasser under oppstandelsen: de frelste og de ufrelste. Når dispensasjonistene snakker om oppstandelsen må de forholde seg til flere klasser av folk når det gjelder oppstandelsen, dommen og lønnen osv. Så i følge dispensasjonistene vil det komme en serie av dommer; -martyrene som døde under trengselen vil bli dømt og lønnent (Åp. 20:4), Israel vil bli dømt (Esek. 20:33-38) og hedningene vil bli dømt (Mat. 25:31-46).

Jeg har som sagt deltatt i dispensasjonismen tidligere, men har snudd da jeg har sett mye av deres teologi ikke stemmer med Bibelen. Når det gjelder dommen har jeg hørt de ramse opp enda flere dommer: (1) dommen på den troendes synder i Kristi kors. . . . (2) den troendes egen dom. . . , (3) dommen på den troendes arbeid. . . , (4) dommen av den enkelte hedning ved Kristi gjenkomst til jorden. . . , (5) dommen over Israel på Kristi gjenkomst til jorden. . . , (6) dommen av engler etter 1000 år. . . og (7). . . dommen over de onde døde som den nåværende jordens ender med.”

Dette er en oppfattning som jeg mener er totalt feil. I likhet med oppstandelsen, er det kun én hendelse (Rom.2:16) og én dom (Apg.17:31), som vil skje på den siste dag: “Den som forkaster Meg og ikke tar imot Mine ord, har det som dømmer ham, Ordet som Jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag” (John 12:48). Faktisk så introduserer oppstandelsen mennesket til dommen.

Dommen er én begivenhet som omfatter både de rettferdige og urettferdige, men det vil være en rekkefølge i det likevel. Det kan virker som om de onde vil bli dømt umiddelbart før de rettferdige, ifølge rekkefølgen på hendelsene i Mat.13:30, 41, 43 og Matt. 25:46. Det er som om det er i bokstavelig forstand, “med dine øyne skal du se, og se de ugudeliges lønn” (Salme 91: 8).

For de rettferdige er selvfølgelig dommen ikke til fordømmelse, men til fremtidig belønning (Rom. 25-10; 1.Kor. 1:4-8; 3:8; 15:32, 58; 2.Kor. 4:16; 5:10; 9:6-8; Gal. 6:5-10; Fil 1:10, 26; 2:16; Kol. 1:5; 3:24; 1.Tess. 3:13; 5:23; 2.Tess.1:7; 1.Tim.2:15; 5:25; 6:18-19; 2.Tim. 2:11).

La oss se litt på de engler som Han sender ut med en basunrøst, det er altså ikke englene som blåser i trompeten som mange tror og illustrerer. Dette er en (symbolsk) kunngjøring av det ultimate Jubelårets komme. Krisus´ oppfyllelse av den gamle pakt og menneskets ultimate skyld er tilgitt (syndes skyld). Frelsens dag var kommet og nå vil de gode nyhetene spre seg til nasjonene.

I GT var sabbats årene Guds ordinerte år for hvile for landet (Israel). Disse sabbats årene kom hvert 7. år. (3.Mos. 25: 2, 4).

På disse sabbats årene er jubelåret bygd, og kommer året etter syv (7) sammenhengende sabbats år,  eller etter syv x syv år, d.v.s. 49 år + 1 år = 50 år. Så hvert 50. år er et jubelår. I Jubelåret skulle de få oppleve forløsning fra trelldom og skyld.

 “Dere skal hellige det femtiende året og utrope frihet over hele landet, for alle som bor der. Det skal være et Jubelår for dere. Enhver av dere skal få vende tilbake til sin eiendom, og enhver av dere skal vende tilbake til sin slekt. Dette femtiende året skal være et jubelår for dere. Da skal dere verken så og dere skal ikke samle inn druene fra de ustelte vintrærne. For det er jubelår. Det skal være hellig for dere. Dere skal spise avlingen fra marken. I dette jubelåret skal hver av dere få vende tilbake til sin eiendom. Hvis du selger noe til din neste eller kjøper noe av din nestes hånd, da skal dere ikke utnytte hverandre.” (3.Mos. 25: 10-14) 

For deg som er født på ny vil nok se hva dette betyr; at du er fri fra arbeid (til frelse), fått tilbake ditt land (himmelriket) og blitt født inn til din hellige familie. Dette bildet av jubelår har Jesaja også i sin profeti:

“Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger:” (Jes. 61:1-2). 

Ikke nok med det, siden den fulle forløsningen som beskrives i jubelåret kommer gjennom Jesus Krisus, introduserer Jesus selv dets oppfyllelse i sitt embete ved å selv å lese fra Jesaja 61 i synagogen i Nasaret.

“Og de gav Ham profeten Jesajas bok. Og da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet hvor det var skrevet: «Herren Guds Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren.» Så lukket Han boken, gav den tilbake til tjeneren og satte seg ned. Og alle som var i Synagogen, rettet øynene sine mot Ham. Og Han begynte å tale til dem: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for øynene deres.»” (Luk. 4:17-21) 

Jesus snakker altså her om den endelige forsoningen som starter ved Hans jordiske tjeneste. La oss se på et annet skriftsted som bekrefter dette og lar oss forstå dette bedre, som Markus 1:15: “Og Han sa: «Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangelet!»”

Jesus Kristus, med sin tjeneste, introduserer “et nådens år fra Herren” (Luk. 4:19), “på frelsens dag” (2.Kor. 6:2) som mange profeter og rettferdige ønsket å se (Mat. 13:17).

Jesus nevnte basunen i Mat. 24:31 fordi det var en annonsering av jubelåret. Hvis du går tilbake til 3.Mos. 25:9, kan du lese: “Så skal du la jubelbasunen lyde på den tiende dagen i den sjuende måneden. På forsoningsdagen skal dere la basunen lyde over hele landet.” (Her er det altså snakk om landet Israel og ikke hele verden). Det som er så treffende er at Romerne brøt seg endelig igjennom Jerusalems murer og satte fyr på Tempelet på den tiende dagen i den sjuende måneden år 70 e.kr.! Også Baylonerne ødela templet samme dag!

“Så Titus trakk seg tilbake inn i tårnet av Antonia, og besluttet å storme tempelet neste dag, tidlig om morgenen, med hele sin hær, og for å slå leir rundt omkring det hellige huset (templet). Men for det huset (templet), hadde Gud for sikkert lenge siden dømt til ilden, og nå var den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden, det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] som også tidligere ble brent av kongen av Babylon;” (J.W. 6:4:5). 

Igjen bekrefter vi Skriften med historiebøkene og visa versa, og kan med sikkerhet fortelle at denne hendelsen har allerede funnet sted. Daniel profeterte dette i Dan. 9:26, “Folket til en fyrste som skal komme, skal ødelegge staden [byen] og helligdommen [templet]”, Jesus sa det til disiplene i Mat. 24:15 “Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som av profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – den som leser, han forstå det” samt i Luk. 21:20-24 “Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær. . . . De [jødene] skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag.” 

Også ifølge Matteus 24:31 vil engler gå ut ved basunens lyd, til nasjonene å annonsere  evangeliet om frigjørelse frydefullt. Dette at Guds røst kan være meget sterk og kan uttrykkes som en basun kan vi finne igjen i Jes. 27:13 og 58:1; Jer. 6:17; Åp. 1:10 og 4:1. Engler (aggelos) kan her oversettes som “menneskelig budbærer” på lik linje som i Mat. 11:10. Engler som du ser her er de som kjenner Kristus som frelser og vil gå ut til nasjoner (hele verden) og proklamere budskapet om full frelse. (fjerning av all skyld).

Selv om jeg tror at det her menes menneskelige budbærere er det heller ikke mye galt i å si at Guds engler medvirker aktivt i frelsesplanen. For Guds engler er trofaste i arbeidet med kunngjøringen av evangeliet. De er fryktelig opptatt med, og de involverer seg sterkt i Hans frelses arbeid blant mennesker. (Luk. 12:8-9; 15:10; Apg. 8:26; 10:3-6; 22; 1.Pet. 1:12; Åp. 14:6).

Men så var det innsamlingen av Hans utvalgte da. Vi kommer ikke unna at de første kristne hadde store problemer. Hoved plagen til de første kristne var Judaiseringen (jødedom) som er bevist i Apg. 10, 11, 15, Galaterbrevet og Hebreerbrevet. Hvis ikke et radikalt skille snart ville komme, ville nok de kristne snart kun bli en liten minoritets sekt av jødedommen. Men heldigvis, og selv om misjonen ut til hedningene begynte før Jerusalems fall, var året 70 e.kr. høydepunktet for den verdensomspennende misjonen ut til hedningene. Den skilte endelig de kristne fra Jødedommen.

La oss se på et par lignelser. Først Mat. 21:38-45 og lignelsen om vingårds-eieren som lærer oss at Israels religiøse ledere som dømte Kristus vil bli brakt til en forferdelig ende, slik at vingårds-eieren kan “leie ut vingården til andre vin-dyrkere”. Jesus oversetter dette til de Israelittiske religiøse lederne slik: “Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer frukt.” (v.43).

Den andre lignelsen er Mat. 22:1-4 og lignelsen om bryllupsfesten, som lærer oss at evangeliet var først tilbudt Israel men hun avslo det og drepte tjenerne Hans (22:2-6). Kongen ble rasende og sendte sin hær og ødela disse morderne og satte fyr på byen deres. Så sier Han til sine tjenere “Bryllupet er vel gjort i stand, men de som var invitert, var ikke verdige. Gå derfor ut på hovedveiene og innby så mange som dere finner til byllupet!” (22:7-9). Dette kommer også sterkt frem i misjonsbefalingen: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Mat. 28:19.

Gjennom menneskelige budbærere (her nevnt som (aggelos) engler) som forkynner evangeliet, samler Gud de utvalgte til Hans rike “fra den ene enden av himmelen til den andre”. (Mat. 24:31), som betyr fra horisont til horisont. Vi kan se denne bruken av himmelretninger brukt andre steder som 5.Mos. 30:4 og Neh. 1:9, sammenlignet med Mat. 8:11 og Luk. 13:28-29.

Så, lignelsene i Mat. 21 og 22, og misjonsbefalingen holder stand i lovnaden om fullbyrdelsen av det gammel testamentlige profetiene, slik som salme 22:28: “Alle verdens ender skal minnes dette og vende seg til Herren. Og alle folkeslagenes stammer skal tilbe fremfor Deg”. Og salme 2:8: “Be meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til Din eiendom.” 

Jerusalems fall er ikke bare dommen over Israel for avvisningen av Messias (Mat. 21:33-45; 22:1-14; 23:37-24:2), men den gjør et arbeid som sletter effektivt ut hindringen av å spre den kristne tro. I dette ligger at de første kristne, som var jøder, var nok noe forvirret og hadde noe problemer angående sermonielle lover og omskjæring (Apg. 15:1; Gal. 5:1-6; Fil. 3:1-3), og som etter Jerusalems fall egentlig ikke var noe stort problem lenger da all slik seremoni ble utslettet, og også motstanden og forfølgelsen fra jødene ble betraktelig mindre.

“Dette skjedde, slik at hun (menigheten) kunne bli en ekte universal menighet, snarere enn en rase-fokusert, geografisk begrenset folk.” 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk 
J.W = War of the Jews, Flavius Josephus.

 

Følg bloggen ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Herren velsigne! 


Eskatologien i Bibelen 6: Enden i Mat. 24


Tankefull Jesus. Han viste hva som måtte skje med byen.

Så langt har gangen i Jesu forklaring vært omtrent slik •Disiplenes søker et svar på når disse tingene vil skje (Mat. 24:3).  •Jesus advarer dem at “ingen må forføre” dem med når disse tingene vil skje (Mat. 24:4-5). •Han uttaler at de tidlige tegn betyr at “enden er ikke ennå” (Mat. 24:6). •Han erklærer at de tidlige tegnene er “bare begynnelsen på fødselsveene” (Mat. 24:8). •Han erklærer også at “for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet” (Mat. 24:22). Nå skal vi ta for oss “enden”, vers 29 og 30, først vers 29.

Mat. 24:29 – Straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himlenes krefter skal rokkes. 

Nok en gang vil jeg minne om at Jesus profeterer om ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet som skjedde ca 40 år senere, i år 70 e.kr. I vers 34 gjentar han at “denne slekt/generasjon skal slett ikke forgå før alt dette skjer”, som Han også poengterte tidligere i Mat.23:36 “Sannelig sier Jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt”.

Når vi nå leser vers 29 ser vi at Han uttaler seg at disse ting skal skje “straks etter de dagers trengsel”. Det er vel ikke å ta feil av at Han her mener at dette også skulle hende i den generasjonen han og hans disipler levde i. Å si at Han mener dette skal hende etter en lang tid etter trengselen, blir å kalle total misstolkning. Det som skal hende etter en lang tid, deler Han med oss i den siste delen av forklaringen. Han nevner dette i lignelsene i Mat.24:48; 25:5, 19. (Jesu forklaring til disiplene går helt ut kapitel 25).

Det å bruke dramatisk billedspråk er ikke uvanlig, hverken på den tiden eller i bibelsk sammenheng som profetier. Jesus bruker mye av det men vi skal se på et eksempel da Jesaja profeterer over gammel testamentlige Babylons fall.

Fallne stjerner

“For himmelens stjerner og deres stjernebilder skal ikke lenger gi sitt lys. Solen skal være formørket når den stiger opp, og månen skal ikke gi noe lys.” — v.13. “Derfor vil Jeg la himlene skake og jorden rystes fra sitt sted, ved hærskarenes Herres vrede på Hans brennende vredes dag” (Jes. 13:10, 13). 

Dette er nesten som å lese det samme som Jesus sa i Mat. 24:29, nært nok iallefall. Andre profeter bruker også dramatiske billedspråk, Esekiel beskriver Egypts fall slik:

“Når Jeg lar deg slokne, skal Jeg dekke til himmelen og formørke stjernene på den. Jeg skal dekke solen med en sky, og månen skal ikke gi sitt lys. Alle de skinnende lysene på himmelen skal jeg formørke over deg, og Jeg skal føre mørke over ditt land, sier Herren Gud.” (Esek. 32:7-8). 

Vi ser at disse billedspråkene blir brukt på dom over en jordisk(e) konge(r) og/eller nasjon(er), som om hele skaperverket er i bevegelse i dommen, “en kosmisk katastrofe”. (les også Dom. 5:4-5). Det er lett å se at Matteus 24:29 leder til Jerusalems fall i år 70 e.kr. Det er som “verdens ende” for nasjonen Israel og Israels folkestammer. Når vi leser vers 29, behøver vi ikke å forestille oss dette litterært men heller visjonært.

Menneskesønnens tegn

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). 

Ja skulle du ha sett at Jesus skulle komme surfende på en sky, og så skulle vi bli tatt opp på den skyen for så å surfe inn i himmelen med Ham, når Han selv sier at Hans komme vil være “som lynet kommer fra øst og blinker til vest.” (Mat.24:27). Men la oss ta for os første delen først.

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen,” Det står ikke at Han skal komme på en sky i egen person som mange tror, men det står at det er et tegn som skal vise seg på himmelen. Tegnet er en forklaring på at Menneskesønnen nå er i Himmelen.

Disiplene hadde riktignok spurt om et “tegn” på Hans komme og på denne tidsaldres ende, men Jesus ga dem ikke et tegn på Hans andre personlige komme, fordi den vil være tegn-løs og vil oppstå plutselig og uforventet (vv. 27, 36-44).

“Skyen” som det står skrevet om, var det tegnet som skulle vise seg og var tegnet på dommen over Jerusalem. Den refererer til røyken av det brennende Jerusalem og/eller brudd-steins røyken fra Jerusalem. Når Peter i Apg. 2:19 refererer til Joel 3:3, taler han til de “Jødiske menn og alle som bor i Jerusalem” (Apg. 2:14), de “Israelittiske menn” (Apg. 2:22) og til “Israels hus” (Apg. 2:36), og taler om akkurat de samme tegn som Jesus fremla for disiplene.

Vi ser at det venter en dom over Israel og Jerusalem fordi de ikke tok imot Jesus og korsfestet Ham. Dette skal altså sees over Jerusalem som tegn på Jerusalems kollaps og dette er også tegnet på at Jesus er ved Guds høyre hånd.

Peter taler til disse som korsfestet Jesus og ba dem å omvende seg (Apg. 2:38), for Jesus er oppstått, gjort til Herre og Kristus og satt ved Guds høyre hånd (Apg. 2:34; 36) (nå og ikke senere). At Han sitter ved Gud høyre hånd betyr at Han har autoritet til å utføre dom. Dette ser vi i Åp. 5:7, der Han er den som er verdig til å ta bokrullen. Denne boken er ikke livets bok men et annet dokument som jeg mener er skilsmisse-dokumentet (Jeg skal ta mer om det siden). Dommen kommer over de som er skyldig (Apg. 2:35), og den første fienden som blir lagt som skammel for Hans føtter er Israel og er også starten på prosessen av verset “… til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter”. Israel er den første til å bli lagt som skammel for Hans føtter

Josephus nedskrivninger taler om denne dommens dag:

“Men som for det huset hadde Gud for lenge siden dømt til ilden, og nå hadde den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden; det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] over hvilke det ble tidligere brent av kongen av Babylon, selv om disse flammene tok sitt opphav fra jødene selv,…” (War 6:4:5). 

Flammene var så store at Josephus skriver videre:

“Flammen ble også fraktet en lang vei og gjort som et ekko sammen med stønner av dem som ble drept, og fordi denne åsen var høy og arbeidet i templet var veldig stort, ville man ha trodd at hele byen hadde vært i brann.” (War 6:5:1). 

Han attpåtil sier: “… for man ville ha trodd at bakken selv, der tempelet stod, kokte varm, så full av ild på hver del av det, …” Røyk eller sky var også et tegn i GT. (les 1.Mos. 19:28; Sal. 37:20; Jes. 14:31, 34:10; Åp. 14:11, 18:9). Så kan jeg bare nevne at Jesus forteller øversteprestene at de skal “se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer” (Mat. 26:64), som idikerer Hans autoritet.

Hvis en sky eller røyk skal vise seg på himmelen, må det skje i skyenes atmosfære. Det er ikke så høyt som den internasjonale romstasjonen, men så lavt som atmosfæren der skyer kan dannes. Altså alt fra bakkenivå (tåke) til skyene under himmelen. Jeg tror meget bestemt at skyene som det er snakk om her er røyken fra Jerusalems/Templets brann og det kan også være “brudd-steins røyk” fra ødeleggelsen av tempelet. Noen tror at tegnet er en by, det nye Jerusalem, som blir senket ned og blir som en “satellitt by” svevende over den jordiske Jerusalem i tusenårsriket, noe som hører fryktelig merkelig ut.

Vi fortsetter i Mat 24:30: “… da skal alle folkestammer på jorden jamre.” Hvem er disse folkestammene og er det hele jorden det menes? Jeg må her bringe inn det greske språket for å se hva som menes. Ordet “jorden” som er blitt brukt her er oversettelsen for det greske ordet “ge”. I Matteus er ordet brukt i forbindelse med landet Israel. Vi kan se det i Mat. 27:45 der det står: “Fra den sjette time til den niende time ble det mørkt over hele landet (ge).”, og enda tydeligere ser vi det i Mat. 2:6 “Men du Betlehem i Juda land (ge)…”, Mat. 2:20 “… dra til Israels land (ge)…” og i vers 21 “… kom til Israels land (ge).”  Så det hadde passet best om det ble oversatt “… da skal alle folkestammer i landet jamre.”. Ikke for min del, men for oversettelsens del.

Når vi nå vet at det gjelder landet, vet vi også hvilke folkeslag det gjelder — Israels stammer. Det er altså Israels stammer som skal jamre og dette er i tråd med hva vi kan lese et annet sted i Matteus, hvor Israels stammer er nevnt:

“Jesus sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere: I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i Sin herlighet, skal også dere som har fulgt Meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.»” (Mat. 19:28). 

Her ser vi også at det var disiplene som ble med å dømte Israels tolv stammer, les også Luk. 22:29-30. De sitter ikke på tronene litterært men åndelig. Vi kan trekke en parallell der menigheten er bygd på apostlenes lære, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene (Apg. 2:42), med prestetjenestene i tempelet (lede, slakt, bønner, og samfunn). Det skjedde et skifte der Israels stammer ble skiftet ut med disiplene, det gamle Israel med det nye Israel, og nattverden var innsettelsen av de tolv på sine troner. Jesus ville ikke drikke mer av den vinen før Han drikker den NY  med dem i Hans Fars rike (Mat. 26:29).

Det gamle testamentes tekst som Jesus henter sine ord fra (“… da skal alle folkestammer på jorden jamre.”) viser at det er Israel som er i sikte her (Sak. 12:10-14).

Det siste i vers 30 er “Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). Som tidligere nevnt er det ikke snakk om et fysisk komme av Jesus men hans doms-komme. Øversteprestene og fariseerne hadde vanskeligheter med å se i lignelser av den grunn at det ikke var gitt dem (Mat. 13:13) og som Jesus sa til disiplene “… for selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke.” (Mat. 13:13). Derfor forsto de ikke hva Jesus mente da Han sa: “… Jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” Med egne øyne skulle de se Herren igjen i form av dom og kraft, blod, ild og røyksøyler (Apg. 2:19; ref. Joel. 3:3).

Herren dømte også Egypt og vi ser de samme trekkene der.
“Byrden om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt” (Jes. 19:1). Herren red ikke fysisk på en sky over Egypt, og likedan kan vi si at yppersteprestene ikke så Han fysisk ri på en sky over Jerusalem.

Fordi hun (Jersalem) fornektet sin Kristus (Mat. 23:37; Joh. 1:11; Apg. 26:7) dømte Han henne.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
War = War of the Jews, Flavius Josephus.

Verkene av Flavius Josephus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.