Israel — De etiske krav for Paktsforholdet


I was a Stranger

Forrige gang så vi litt på om Israel var en ubetinget rettighet eller en betinget gave og som vi så var det en betinget gave. Men hva var de etiske krav for dette paktsforholdet?

Under ørkenvandringen forberedte Gud sitt folk med sine løfter:

«Gjør dere ikke urene ved noe av alt dette! For ved alt slikt gjør hedningefolkene seg urene, de som Jeg driver ut rett foran ansiktet deres. For landet er urent. Derfor vil Jeg hjemsøke det for sin misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere. Derfor skal dere holde Mine lover og Mine dommer, og dere skal ikke gjøre noen av alle disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller den fremmede som bor iblant dere for alle disse avskyelige tingene har folket i landet gjort, de som er der like foran ansiktet deres, og på den måten er landet blitt urent, så landet ikke skal spy også dere ut når dere gjør det urent, slik det spyr ut hedningefolkene som er der like foran ansiktet deres.» (3.Mos. 8:24-28). 

Hvis en tenker på Israel som land i dag, som utfører noen brutale internasjonale og menneskelige moralske lovbrudd og undertrykkende mot grupper, vil dette vel heller føre til et nytt eksil i fremtiden for jødene enn en gjenopprettelse som Kristen-sionistene mener. Som Yehezkel Laudau, en jødisk freds aktivist, sa på et seminar ved St. George’s, Jerusalem, Desember 1998: «Hvor syndefull må du være for å komme på Guds hitliste?»

Jeg pleier ikke å telle så mye men andre har talt at hele 36 ganger i de Hebraiske skriftene er jødene advart å være barmhjertelig mot fremmede fordi de skulle huske sin egen kollektive erfaring som fremmed.

«En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.» (2.Mos. 22:21) 

«Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor blant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.» (3.Mos. 19:33-34). 

Historien om deres utvandring fra Egypt hver pesach (jødisk påske) var ment for å minne det Hebraiske folk at de burde være fridd fra behovet å dominere, plage og forfølge. De er oppmuntret til å ikke bli fortvilet over velstanden til de ugudelige men stole på Herrens lovnader om at de skal arve Landet. I sammenheng med andre løfter om Land må dette alltid sees i forhold til betinget bosted i stedet for en permanent besittelse.

«1. La ikke din harme opptennes over dem som gjør ondt, og bli ikke misunnelig på dem som gjør urett! 2. For de skal snart visne bort som gresset, og tørke inn som de grønne vekster.» 

«3. Stol på Herren og gjør godt! Bo i landet og lev av Hans trofasthet!… 8. Avstå fra vrede, og la harmen fare! Bli ikke opprørt, så du ikke gjør det onde.» 

«9. For de som gjør ondt, skal utryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet…  18. Herren kjenner de oppriktiges dager, og deres arv skal vare til evig tid… 27. Vik fra det som er ondt og gjør godt, så skal du bli boende til evig tid. 28. For Herren elsker rettferdig dom, og Han forlater ikke Sine hellige . De blir bevart til evig tid, men de ugudeliges etterkommere skal utryddes. 29. De rettferdige skal arve landet og bo i det til evig tid.» 

«34. Vent på Herren og hold fast på Hans vei, så skal Han opphøye deg til å arve landet. Du skal se at de ugudelige blir utryddet.» (Sal. 37:1-40). 

I jødisk tilbedelse er denne salmen regelmessig brukt og den må jo ha hatt en effekt i å styrke forståelsen i deres sinn at Kanaan var en gave fra Gud. Bare de rettferdige og trofaste var sikker på at landet ville være deres. Jesaja begynner med noe lignende advarsel:

«16. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! 17. Lær å gjøre det gode! Søk rettferdig dom! Led undertrykkeren på rett vei! La den farløse få sin rett!, Før enkens sak!… 27. Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. 28. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal gå til grunne.» 

Ved deres eget fall skal, «ja selv du skal gi fra deg din arv som Jeg gav deg. Jeg skal la deg være slave for dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i Min vrede, som skal brenne for evig.» profeterer Jeremia i Jer. 17:4.

Anger er alltid en nødvendighet for at Gud skal føre tilbake sin rest, noe Daniel og Nehemja forsto (Dan. 9:1-19, Neh. 1:4-11). Når Gud bringer tilbake sin rest til Landet er det også i overensstemmelse med de vilkår som er beskrevet i 5.Mos. 30:1-5:

«Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler deg i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud gjøre ende på fangenskapet ditt og vise deg barmhjertighet. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud har spredt deg til. Om noen av dine er drevet ut til himmelens ytterste grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og hente deg derfra. Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.» (5.Mos. 30:1-5). 

Påstander om at Israels grunnleggelse i 1948 er etter Guds velsignelser over det jødiske folk har ingen grunn i skriften, fordi anger og omvendelse er nødvendig.

At Templet skulle ødelegges og jødene bli forvist fra landet fordi de ikke kjente igjen Jesus som Messias, var noe Jesus også profeterte i Luk. 19:41-44. Som beskrevet i 5.Mos. 30 kreves det en anerkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for retur. Nå, hvordan kan de som ikke klarer å utøve sann tro og trofasthet i den frelsen gitt i Pakten med Herren kreve et løfte om land? De prøver alt å bekrefte at Landet er Israels rett, uavhengig av dens kollektive atferd. Ved å gjøre det, motsier de den mest grunnleggende profetiske leksjonen av frelses-historien i Skriften.

Utfordringen til Kristen-sionister må jo bli: Hvis de appellerer til 1. Mosebok å krever løftet av Landet, hva da med 2. Mosebok og budene om å ikke å stjele, drepe og begjære?

Hvis de tror på en logisk del av profetien, hva da med det profetiske kravet om rettferdighet? Palestinske teologer er ikke alene om å se at den nåværende policyen til den Israelske regjering, om tvungen Judaisering av Vestbredden og Øst Jerusalem, er det 20ende århundrets parallell til Akabs tyveri av Nabots vingård. (1.Kong. 21:1-16).

Det som trengs blant Kristen-sionistene er en moderne Elijahs, som av kjærlighet til det jødiske folk, er forberedt på å snakke en profetisk advarsel til “Ahab” i regjeringen i Israel.

Hva sier Jesus om Landet? I Mat. 5:5 siterer Jesus fra Salme 37:11; «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Mat. 5:5), Salme 37:11 sier «Men de ydmyke skal arve landet». Vi ser at løftelandet som arv til de ydmyke er blitt universalt til å inkludere hele jorden. Det greske ordet for “land” er det samme på begge steder men konteksten i Jesu saligprisning krever at perspektivet blir strekt langt utover det besittende Palestina. Hvis det ikke var på den måten så kan alle Kristne, bærere av Ånden, kreve Land som deres eiendom.

På Jesu tid var Landet en fundamental del av Jødedommen, men Jesus forble likevel taus om Landet og det kan være med hensikt. På samme måte som profetene før ham, profeterte Jesus dom og ødeleggelsen over Jerusalem (Luk. 19:41-44). Men også lik profetene før Ham, lovet ikke Jesus enda en tilbakekomst til Landet, men et kommende Guds Riket. Han trekker dette fra Daniels syn om Menneskesønnens komme til den Gamle av dage for å motta sin kongelige myndighet. (Matt 24:30-31, Lukas 21:25-28, jf. Dan 7:13-14).

Jeg har nevnt det før, det kan virke som om Kristen-sionistene trenger en vandring til Emmaus med Jesus og bli forklart skriften fra Moses og profetene. Disiplene hadde sammen forståelse av Landet som de andre Jøder og de så frem til et historisk inngrep som ville gjeninnføre det politiske herredømme over Israel til Jødene. Emmaus vandrerne spurte slik: «Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel.» (Luk. 24:21).

Som sagt hadde de andre disiplene samme tanke og de spør slik: «Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?» (Ap.gj. 1:6). Calvin kommenterte dette verset slik: ‘Det er like mange feiltagelser i dette spørsmålet som det er ord.’ Svaret som Jesus gir retter på deres syn. Ikke bare i forståelse av tid men også deres prioriteringer:

«Og Han sa til dem: Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:1:7-8).

place to rise children

.
Abraham og Sara trengte mer enn et lite stykke land for sine barn.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Jesus har helt klart omdefinert forståelsen av “Guds Riket”, og denne utvidelsen fra et Land til jorden gjør det nødvendig med et eksil for apostlene og de vender ryggen til Jerusalem. De går ut i verden men de fikk aldri beskjed om å vende tilbake.

Det er ikke før etter Pinse at apostlene begynte å bruke det gamle paktspråket om det lovede Land på den nye måten. Peter snakker om en arv som er «uten flekker og uvisnelig» (1.Pet. 1:4), Paulus snakker om en «arv blant alle dem som er helliget.» (Ap.gj. 20:32). Men også i brevet til hedningene i Efesos sier Paulus til hedninger barna:

«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte, for at det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden.» (Ef. 6:1-3) 

Paulus refererer her til det 5. budet som lover lydige barn et langt liv i Landet. Men her bruker altså Paulus samme lovnad til barna til de Kristne foreldrene i Efesos, som er over 100 mil unna det lovede Land, og lover et langt liv på jorden. Det begrensede type land i det GT har blitt overgått, det strekker seg nå gjennom Misjonsbefalingen til de ytterste hjørner av jorden.

Paulus forandre ikke bare språket innenfor loven men kanskje overraskende på en del Kristen-sionister, han sammenligner Jerusalem og Judaismen med Hagar og hennes slavebarn. Paulus sier i Gal. 4:20-31:

«21 Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke loven? 22 For det står skrevet at Abraham hadde to sønner: den ene med trellkvinnen, den andre med den frie kvinnen. 23 Men han som ble født av trellkvinnen, ble født etter kjødet, og han som ble født av den frie kvinnen, ble født i kraft av løftet.» 

«24 Og alt dette har en billedlig betydning. For disse to kvinnene er de to paktene, den ene fra Sinai- fjellet, som føder til trelldom, og det er Hagar 25 for denne Hagar er Sinai- fjellet i Arabia og svarer til det Jerusalem som er nå, og som er i trelldom med sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle. 27 For det er skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har veer! For den enslige har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Nå er vi, brødre, løftets barn slik Isak var. 29 Men på samme måte som han som ble født etter kjødet, den gangen forfulgte ham som ble født etter Ånden, slik er det nå også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn. 31 Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.» Gal. 4:21-31. 

Israel i dag (det jordiske) er i slaveri som vi ser. Det er fanget i et religiøst politisk parti. Kristen-sionistene kan ikke fortsette å tro at de som lever i Israel i dag, uten tro på Kristus, kan stå igjen som Guds utvalgte folk. Uten omvendelse og tro på Jesus Kristus er de fortsatt i slaveri, uten Gud og håp i verden, på lik linje med de andre i andre deler av verden.

Jødenes fremtid er nok ikke slik som Kristen-sionister og mange av jødene selv tror, selv om Paulus ser en fremtid for jødene og ser frem til en vidunderlig tid for det jødiske folk i Rom. 9, der Gud ikke har glemt sitt folk. I Rom. 9:4-5 lister Paulus opp de velsignelsene de har mottatt men utelater én, han inkluderer ikke “Landet er deres”. I denne opplistingen ser vi ingen forslag om en fremtidig velsignelse av jødene som innebærer hverken land, loven, tempel gudstjeneste eller noe annet av det Gamle Testamentlige skygger, men kun troen på Jesus Kristus alenen.

«Det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet.» (Rom. 4:13). 

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

.

Israel – En Ubetinget Rettighet eller En Betinget Gave?


40 days or free

Gud oppfylte leveransebetingelsene ulik denne pizza budet.
Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Landsløfte var betinget. Med andre ord, jødene måtte holde Guds lov for å få mulighet til å forbli i landet noe jeg har vist ved f.eks. 5.Mos. 28 for å kunne understreke sannheten, men mange har ennå ikke klart å se “skriften på veggen (bloggen)” om jeg kan bruke et slikt utrykk. I 5.Mos. 28 kan vi også se alle de ting som ble oppfylt i år 70 e.kr., som f.eks. at de skal spise sine egne barn p.g.a. sult (vers 53, sml. War. 6:3:4 som du kan lese i Eskatologi i Bibelen 4)

Det er ikke bare 5.Mos 28. som forteller at det lovede land var betinget. La oss ta en titt på en annen del av samme lovnad, om eksil og tilbakekomst, for det er også en lovnad. Hele besittelsen av “det lovede Land” ble aldri helt realisert. Det høres ut som jeg motsier meg selv fra forrige post, “Tolkninger og Araham-pakten”, der jeg forsvarte at Gud «gav hele det landet Han hadde sverget å gi til deres fedre» (Jos. 21:43), men dette er ikke noen form for motsigelse.

Gud ledet dem inn i landet ved Josva som avtalt og hvis de nå holdt seg til Hans lov ville de uten problemer kunne “okkupere” og ha herredømme over hele området. Gud hadde nå holdt og oppfylt sitt løfte og «Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.» (Jos. 21:43-45). Nå var det opp til Israel å holde sitt løfte.

Men de klart aldri å ha fullstendig herredømme over hele området og overtagelse av det lovede land til Abraham ble aldri realisert. Det ble en konstant kamp, hvorfor? Grunnen var at de ikke holdt sin del av avtalen ved å holde Guds lov. Dette gjelder ikke bare de ti (10) bud men også bl.a. hvordan de skulle behandle fremmede i landet og søke rettferdighet.

Selv Salomo, på sin topp i regjering og makt, klarte å ruinere fremtidsperspektivet ved å introdusere fremmede guder og motbydelige tilbedelser ved hans koner og deres prester. Gud sendte dermed armeer for å tukte jødene fordi de hadde skitnet til Landet. Lovnaden ble igjen oppfylt, lovnaden gjort gjennom Moses og profetene; jødene ble drevet ut i eksil av det lovede land som var gitt til deres foreldre.

Men historien endte ikke med eksilet. Omtrent 49.000 vendte tilbake i kontrast til 3.000.000 (3 millioner) som kom ut av Egypt. Profetene hadde en visjon om en gjenopprettelse som var så glorifisert at det kunne umulig holdes innenfor de realistiske rammene i det Gamle Testamentet. Visjonene sprengte skinnet på den gamle vinsekken (Mat. 9:15-16) og jødene kom kun tilbake til deler av det originale området og bygde kun en liten kopi av Salomos tempel. Fremtiden lagt ut av Haggai og Sakarja bryter også fullstendig ut av Det Gamle Testamentets skygger. Jerusalem vil bli uten murer og det gjenoppbygde templet med en herlighet større enn Salomos byggverk.

«Herligheten til dette siste huset skal bli større enn det første, sier hærskarenes Herre. På dette stedet skal Jeg gi fred, sier hærskarenes Herre.» (Hag. 2:9). 

Denne visjonen finner sin oppfyllelse i Det Nye Testamentet når Jesus lærte at Hans følgere ikke lenger skulle tilbe i Jerusalem eller Samaria men hvor som helst, siden Guds iboende herlighet ville være allestedsværende med hvert Guds barn. (Joh. 4).

«Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle.» (Gal. 4:26) Dette Jerusalem er ikke åndelig-gjort eller er et fenomen men i følge Paulus er hver kristen, hvor enn han gjør tilbedelse, allerede i møte med talløse engler fra det Himmelske Jerusalem.

«Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler,» (Heb. 12:22). 

Den Nye Pakt nekter fullstendig å støtte en retur til det Gamle Testamentets paradigmer. Forbudt er de gamle skyggene fordi Guds barn er nå blitt templer som Guds herlighet kan hvile i. Det Kristen-sionistene gjør er å vende tilbake fra virkeligheten til de gamle skyggene, til en enkel lokalitet, hvor Jøder og Kristne skal tilbe i Jerusalem en gang i fremtiden. De henger opp igjen det revnede forheng i templet. Paulus er rimelig klar i sitt forsvar mot å gjeninnføre Jødisk teologi til menigheten i Galatia:

«Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. … Visst er vi av naturen jøder og ikke syndere av hedningefolk. Men fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus, så trodde også vi på Kristus Jesus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikke av lovgjerninger. For av lovgjerninger blir intet kjød rettferdiggjort. … Slik var det med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at bare de som har denne troen, er Abrahams barn. Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag bli velsignet. Så blir da de som har denne troen, velsignet sammen med den troende Abraham. For så mange som bygger på lov- gjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem. » (Gal. 1:6-7, 2:15-16, 3:6-10). 

Lovnaden om et land var ikke en ubetinget rett men var hele tiden en betinget gave.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Lesbiske prest går av i protest?!


Kvarme og Raastad

Til informasjon: Ole Christian Kvarme (t.v.) og Hilde Raastad (t.h.) for ikke å forvirre de lett forvirrede.
(Skjermdump fra Aftenposten)

Har du hørt noe så gæli’. Ja ikke at Hilde Raastad går av, men at vi i det hele tatt skulle få lese i en overskrift «lesbisk prest» med den mening at det er for homofili saken.

Dette burde da være en lettelsens dag for menigheten/kirken? Men at Hilde Raastad måtte ta skrittet selv og gå av er jo en kritikk i seg selv mot menighetens ledelse som ikke har sparket henne før, eller som verst er, ha først ansatt henne med full viten at hun var lesbisk.

Raastad sier «det er blitt uholdbart for meg å representere en kirke der deler av den fremdeles er såpass ekskluderende». Ja det skulle vel bare mangle. Hun trodde vel kanskje at hun ville føle deg hjemme i en Guds menighet med sin avgud?.

Hilde Raasta, blant hennes meningsfeller har laget seg en avgud med sin egen tolkning av hva Guds kjærlighet er eller hvordan Gud er. De tilpasser og former Gud etter sine egne rammer, utelater skriftsteder og legger heller til sin egen tekst. Dette blir ikke annet enn deres egen skapte gud og dette er avgudsdyrkelse på høyeste plan. Hva har hun da å gjøre i en Guds menighet?

Nei, Gud vår skaper er nok ikke slik som Hilde Raasta, Rose Marie Køhn, Siri Sunde og andre av dem vil at Han skal være. Det er ikke for ingen ting Paulus sier at «ordet om korset er dårskap for den som går fortapt» (1.Kor. 1:18). Derfor er det så mange som ikke forstår at Guds menighet ikke kan la homofile/lesbiske ha inngang til menigheten, hverken som leder/tjener eller i det hele tatt medlem. Nei dere kjenner ikke Gud:

«For siden det var Guds visdom at verden ikke skulle kjenne Gud ved sin egen visdom, var det også Guds rådslutning å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap.»  (1.Kor. 1:21).

Raastad anser også at «homofobi» er en synd på lik linje med  å velge ut folk ut fra hudfarge eller etnisitet. Det er riktig at Guds menighet ikke skal velge ut folk etter hudfarge eller etnisitet, noe Guds menighet heller ikke gjør (Gal. 3:24). Om DNK (Den Norske Kirke) gjør det, ja da gjør de nok en synd og er kanskje ikke Guds menighet likevel? Men en kommer ikke unna Guds ord likevel. Homofili er synd og syndere har ingen inngang til menigheten. Det er ikke kirken som legger til men Gud som velger ut sine. Det er nok i hennes «egen» kirke, satans synagoge, det er synd å ikke akseptere homofili. For i Guds menighet, som er den som skal bli frelst på den siste dag og skal arve Guds rike, har ikke homofile medlemmer.

«Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken de som lever i hor, eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som lar seg bruke til unaturlig utukt med menn, eller menn som driver utukt med menn, eller tyver eller grådige eller drukken-bolter eller spottere eller pengeutpress-ere skal arve Guds rike.» (1.Kor. 6:9).

I kontrast skrikes det høyt opp om prester, kardinaler og andre i den Katolske kirke som gjør utukt på små gutter og antasting av menn, men det er jo ingen forskjell på de og DNK med homofili. De begge driver utukt. Ingen av disse er noe bedre enn den andre. Begge strider mot Guds ord. Så den ene kan hverken forsvare eller dømme den andre.

«Og hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke planken i ditt eget øye?» (Mat. 7:3)

Raastad uttrykker også at «Dette er mitt valg.» Ja hun har all rett til å ta sine egne valg, både å være lesbisk eller det å gå av som prest. Men det er ikke dermed sagt at de valg hun velger er riktige i lys av Guds lov og viser igjen at hun ikke er et Guds barn. Det ene valget er riktig med at hun ønsker å gå av, men det unnskylder heller ikke det andre valget hennes. Det er nettopp våre valg som viser hvem vi hører til. Det som kanskje er overraskende for henne (og kanskje mange andre også) er at ingen menneske i seg selv velger Guds side, ingen, selv ikke hun.

«Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste. Det er ikke én som har forstand. Det er ikke én som søker etter Gud.» (Rom. 3:10-11)

…så hvordan kan hun da rettferdiggjøre sine egne valg og si de er etter Guds vilje? Nei Hilde, din vilje må nok vike for Guds vilje og din interesse for Guds vilje kommer ikke til å skje før det er skjenket deg fra himmelen, for «Et menneske kan ikke få noe hvis det ikke er gitt ham fra himmelen.» (Joh. 3:26), slik som frelste sjeler har fått interessen for Guds vilje og har derfor begynt å søke Gud.

«For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef. 2:8).

DNK våpen

Den Norske Kirke Våpen

Nå har jeg tatt for meg Hilde Raastad men også skimtet innom ledelsen i DNK. Selv om Ole Chr. Kvarme diplomatisk svarer «det føles ikke naturlig å kommentere dette», «det er ikke mulig å si hva fremtiden vil bringe», er det heller ingen hemmelighet hva saken dreier seg om. Det dreier seg om homofili i kirken, Mr. Kvarme.

Når ingen av lederne i en forsamling som egentlig skal være Guds menighet, klarer med rak rygg å tale Guds ord i en slik sak, er det etter min mening ingen Guds mann i ledelsen heller. Jeg kan ikke forsvare Ole Chr. Kvarme i saken, selv om han innen visse pinsevenn- og andre kretser er populær og de skimter et håp i han. Det er ikke et håp før en reiser seg. For Kvarmes skyld, og andre, hvis de er en av Guds folk, «Kom ut av henne, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder,…» (Åp. 18:4). 

Ledelsen burde, om de er Guds folk (tviler sterkt), gjøre det Paulus rådet Timoteus å gjøre:

De som synder, skal du irettesette i alles nærvær, slik at de andre også kan frykte. Jeg vitner for Gud og Herren Jesus Kristus og de utvalgte englene at du holder disse ting uten fordommer og ikke gjør noe ut fra partiske hensyn. Vær ikke snar til å legge hender på noen, og ta heller ikke del i andre menneskers synder! Hold deg selv ren! (1.Tim. 5:20-22).

Mener jeg at begge, Raastad og Kvarme, skal gå ut av DNK? Det spørs hva DNK er. Er ikke DNK en Guds menighet må de begge gå hvis de er av Guds folk. Men her er det tydelig at Raastad ikke er en av Guds folk, så det spiller det ingen rolle. Skulle DNK være en Guds kirke må hun gå, det er da ikke hennes eget valg å gå men ledelsens oppgave å vise henne ut av menigheten. Men jeg har mine sterke tvil på at DNK er en Guds kirke når de i første har ansatt henne og flere med samme innstilling til homofili i kirkelige stillinger. Og ikke minst har gitt seg inn på å diskutere en sak som Gud allerede har diskutert ferdig. Guds menighet er ikke for alle og er ikke bygd av mennesker. (Heb. 11:10).

Hva med medlemmene, menigheten? Blir de ført vill? Ekte Guds barn vil fly fra slike ledere som underviser og tar del i slike ugudelige ting. For de som ønsker å sitte under slike falske lærere, er disse lederne ikke annet enn Guds dom over forsamlingen, som ikke vil ha Gud men i religionens navn skisser ut det deres kjødelige hjerte begjærer. Fordi de ønsker akkurat hva lederne ønsker, og det er ikke Gud.

«… men etter sine egne lyster hoper de seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr .» (2.Tim. 4:3-4)

Guds menighet har ingen ting å unnskylde de homofile for, der er heller motsatt og en trenger ikke være professor for å se det. (Professor: Bør være et varsko til Kirken)

Det ser ut til at det ikke er så mange frelste i den leieren og det er nok sant. Dette skyldes falsk lære og utvanning av evangeliet. Guds ord skal være skarpt slik at det kan skille de som er kalt av Gud og de som ikke er kalt av Gud.

«For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for.» (Heb. 4:12-13).

En ting er klinkende klart. DNK leder ingen til Guds riket med slike prester, holdinger, falsk lære og ledelse. Så da kan dere jo finne ut hva dere ønsker selv.

Relaterte artikler:

Norges første lesbiske prest går av i protest mot Oslos biskop – Aftenposten.

Kirkeutvalg: Flertall for å vie homofile, men ikke flertall for samboende prester – Aftenposten.

Lesbisk prest går av i homoprotest – Dagen.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

🙂

Israel — Tolkninger og Araham-pakten


 

English version here

Jupp, jeg er tilbake på blogg-siden som jeg har savnet litt. Det har vært hektiske dager her på Filippinene fra å etablere et prosjekt til å gi ut bibler til nyfrelste (som ikke har bibler) til foredrag på La Salle Universitetet i Manila og en hjelpende hånd til en “liten” pastor, (som er større enn de fleste pastorer jeg har møtt), i nærheten av Manilas fylleplass. Og inn imellom her må en introvert også ha tid for seg selv for å lade de sosiale batteriene.

I forrige post ang. Israel, Israel — Kjødelig eller Åndelig? , handlet det litt om håpet til Israel, om det var åndelig eller kjødelig og selv om mange svar skulle ligge åpenbart allerede nå er det kristne som arbeider kjødelig for å fremme det de tror på, nemlig at Israel som stat i dag er lovet av Gud til Jødene og at “deres tilstedeværelse i sitt gamle land er en påminnelse til oss om Guds trofasthet mot sine løfter som oppfylles like for våre øyne.” [Innledningen i “Drømmen om Messias”, av David Østby og Josef Østby].

Når det er sagt vil jeg legge til at Israel og de som bor i området har alle like stor tilgang til menneskerettigheter som andre nasjoner har. Jeg ytrer ikke i noen form at noen land eller menneskegrupper skal forsvinne til fordel for en annen. Jeg vil ytre fred og likeverd.
Blogg-innleggene har til hensikt å belyser sannheten i den mørke siden av Kristen-sionistenes forvridde syn og krav de hevder er rettmessig hentet fra Guds Ord.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Copyright © 2011 The Zondervan Corporation.

Vel, så får jeg begynne med kritikk da og si at de som tyder profetier og skriften ellers gjennom nyhets overskrifter, som en del Kristen-sionister gjør, feiler fordi de ikke ser relasjonene mellom det Gamle og det Nye testamentet. Men det Nye Testamentet oppfyller og annullerer det Gamle Testamentet, derfor må Kristne lese Skriften med Kristne øyne, tyde det Gamle Testamentet i lys av det Nye Testamentet og ikke den andre veien. Derfor forklarte jeg i Israel — Kjødelig eller Åndelig? at det er viktig for en nyomvendt å gå igjennom korset først (full forståelse av hva korset gjorde) før en vender seg til å studere det Gamle Testamentet.

Hvordan ville du f.eks. tydet Kol. 2:16-17?

“La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater, som bare er en skygge av de kommende ting, da legemet tilhører Kristus.”  (Kol. 2:16-17). 

Det jeg vil frem til er at Paulus bruker her en slik type tolkning når han tolker det Gamle Testamentet, han tyder det GT i lys av det NT. Andre steder kan f.eks. være i Heb. 8:1-6 og Heb. 10:1.

GT kom ofte i form av skygger, bilder og profetier og de finner sin virkelige fullbyrdelse og oppfyllelse i det NT. Spørsmålet er ikke om løftene i pakten skal forstås bokstavelig eller åndelig. Spørsmålet er om det skal forstås i forhold til den gamle pakts skygge eller i form av den nye pakt virkeligheten. Det er dette jeg finner Kristen-sionistene unnlater å erkjenne, denne grunnleggende forutsetningen for fortolkning av GT.

Et eksempel; Gud sørger for Israel i ørkenen ved å gi de manna fra himmelen, vann fra et fjell og en slange på en påle og alle disse bildene finner sin virkelighet og oppfyllelse, ikke i mer manna, mer vann eller en høyere påle, men i frelsesverket til Herren Jesus Kristus, som i den gamle pakts former bare var en skygge.

Men hva gjelder dette løfte om landet? Jo, det samme prinsipp gjelder også her. Løftene om landet tjener som åpenbarings-skygger, -bilder, -profetier, i påvente av Guds fremtidige formål. Dette gjaldt ikke bare for en liten flokk mennesker, jødene, men hele verden, og ble gjort endelig, virkelig og oppfylt i Jesus Kristus.

“Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene, Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt hele verden.” (Heb. 1:1). 

Abraham-pakten starter ikke i 1.Mos. 12 som Kristen-sionistenes og andre dispensasjonisters liker å hevde, selv om det later til å passe godt inn i deres egen teori. Men Guds plan og tanke bak et landsløfte startet allerede i 1.Mos. 2 hvor en hage (land) blir plantet, et paradis som skulle utvide seg utover hele Jorden, for hele Jorden er Hans (2.Mos. 19:5, Sal. 50:12, Jes. 66:1, Jer. 27:5). Legg merke til at Gud plantet en hage, noe vi kan sammenligne med det frø som er plantet i oss kristne og en hage vokser frem. Lignelsen om dette frøet og dette Himmelens rike finner du i Mat. 13:31 og Luk. 13:19 og dette rike skal vokse seg større enn andre hagevekster. Jeg tror ikke Guds velsignelser til menneskene var begrenset til en liten hageflekk plantet mot øst i Eden, men skulle vokse og fylle hele jorden (1.Mos. 1:28), en befaling vi også finner igjen i misjonsbefalingen (Mat. 28:18-20).

Dessverre ble dette landet mistet ved fallet, men Gud har ikke endret sin plan med å gi menneskene et land og en forsmak av himmelen av den grunn, men gir Abraham en forsmak av himmelen, reflektert i et billedspråk i lovnaden gitt til ham (1.Mos. 12:1). Gud er mer spesifikk og indikerer utvidelsen av landet i 1.Mos. 15:18 og i 1.Mos. 17 blir lovnaden gjentatt og utdypet. Disse lovnadene er også gjengitt til Moses i 2.Mos. 3:8 med beskrivelse av et land der melk og honning flyter.

Igjen, disse bildene er paradigmer (forbilde, mønster) og var nødt til å vente til det Nye Testamentet for sin virkelige oppfyllelse av lovnaden. Israel er sannelig et flott land, men det flyter bokstavelig talt ikke av melk og honning, men billedelig flyter sannelig det himmelske Jerusalem av melk og honning. 🙂

Landet i GT var heller ikke endelig i seg selv, for hva skulle intensjonen da være at tabernaklet ikke var planlagt å ha noen bestemt lokalitet i Guds plan for forsoning, men den pekte på Jesus Kristus som ville “tabernakle” blant Sitt folk gjennom den Hellig Ånd. Heller kunne aldri offersystemet sone for synd men var en skygge av det ultimate offer den syndefrie Guds sønn, Jesus Kristus, gjorde. Lovnadene om et land til Abraham var noe Abraham skulle få oppleve i paradis og var ikke en lovnad om en permanent og evigvarende besittelse av Midtøsten.

Heb. 11:10-16 må vel være den eneste legitime tydningen av Abraham-pakten for Kristne:

For han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper. Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange en ætt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder, for hun regnet Ham for trofast som hadde lovt at dette skulle skje. Derfor ble det også født fra én, og det fra en som var så godt som død, så mange som stjernene på himmelen, ja, utallige som sanden på havets strand. Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland . Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem.” 

abraham-starsDet himmelske er ikke allegorisk eller ikke-bokstavelig, men det motsatte. Det himmelske er den fullkomne sanne tilstand av virkeligheten. Den himmelske byen Jerusalem der oppe, som patriarkene så, var ikke en tåkete uklar eterisk idé. Det er den ultimate virkelighet som vi bare har en forsmak på i vår nåværende tilstand.

Kristne har ingen problemer med å se oppfyllelsen av løftene/pakten i personen Jesus Kristus og det verket Han gjorde. Men ingen tolkning av aspektet landet i pakten med Abraham kan bli skilt fra de andre aspektene av pakten. For det første velsignet Gud alle folk fra alle nasjoner i Ham, for det andre trukket dem inn i en pakt med Gud der, for det tredje, det er verken er mann eller kvinne, jøde eller greker, men alle medlemmer av et hellig folk frelst av nåde. Hvordan kan da løfte om Land settes i en helt annen kategori og være besittet utelukkende av jøder?

Kristen-sionistene arumenterer også at dette landsløfte, i følge Gud skulle være en evigvarende besittelse, men vi kan ikke oversette “hele Kanaans land, til evig eiendom” (1.Mos. 17:8) bokstavelig, det vil sette oss i en motsigelse på lik linje med melk og honning som jeg beskrev ovenfor. Ønsker du likevel å tyde dette bokstavelig, er det noen spørsmål du må besvare: Skal Levittene “bære Guds ark, for Herren har utvalgt dem til å bære Guds ark, og til å gjøre tjeneste for Ham til evig tid.” ? (1.Krøn. 15:2) Ble Aron og hans sønner bokstavelig talt “utvalgt for at han skulle hellige alt det som hørte til Det Aller Helligste, han og hans sønner til evig tid,”? (1.Krøn. 23:13). Skal templet, eller som Gud sa: “… huset og i Jerusalem, som Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg legge Mitt navn for all tid.”? (2.Krøn 33:7). Er disse blitt oppfylt bokstavelig på jord eller billedlig i Kristus og menigheten?

Vi kan også legge merke til at Kristen-sionistene fortsetter å bruke navnet «Det Hellige Land» på Israel i dag. Vi vet fra bibelen at ingen stedet er Hellig foruten de steder hvor Herren er, noe 1.Mos. 3:1 illustrerer for oss når Gud  sa: «Kom ikke nær dette stedet! Ta sandalene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.», for bare Han er Hellig. Når Gud da ikke har det templet i Israel, som Han rev i år 70 e.kr., som bolig lenger men heller tatt bolig i de Kristene som nå er blitt «…en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk,…» (1.Pet.2:9), kan vel ikke Israel som land lenger kalles «Det Hellige Land» ?

Et annet argument som høres blant Kristen-sionistene er at fordi Jødene aldri bokstavelig okkuperte hele landet som ble lovet til Abraham, fra Nilen til Eufrat, vil dette løfte bli oppfylt i fremtiden. Dette innebærer ikke bare Vestbredden, men omfatter hele midtøsten. Igjen motsigelser og de ignorerer den måten GT forfatterne forsto Guds løfter til Abraham.

Til Josva bekrefter Gud “Vær frimodig og sterk, fordi du vil lede disse menneskene til å arve landet jeg sverget deres fedre å gi dem” (Jos. 1:6). Spørsmålet er om Israel arvet det og i Josvas bok finner vi svaret.

“Slik tok Josva hele landet som Herren hadde sagt til Moses. Josva gav det som arv til Israel, ut fra stammeoppdelingen deres. Så hadde landet ro fra striden.” (Jos. 11:23). 

Herren gav Israel hele det landet Han hadde sverget å gi deres fedre, og de tok det i eie og bosatte seg der. Herren gav dem ro rundt på alle kanter, slik Han hadde sverget for deres fedre. Ikke en eneste mann av alle fiende deres kunne stå seg mot dem. Herren overgav alle fiendene deres i deres hånd. Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.” (Jos. 21:43-45). 

Ganske sterke uttalelser på at de allerede hadde fått hele landet, alt det Gud hadde lovet dem og ikke bare litt. Å si at visse løfter ikke er oppfylt er egen produserte tanker av dem selv, for Josva sier uttrykkelig at “Ikke et ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.” 

Andre bevis på at Israel hadde allerede fått det Gud hadde lovet dem finenr vi bl.a. i Nehemia som skriver og ser tilbake på det første exil og bekrefter i lovprisning til Gud oppfyllelsen av løftene til Abraham.

“Du gav dem også kongeriker og mange folk, og delte dem opp i områder. Så tok de i eie landet til Sihon, landet til Hesjbons konge, og landet til Og, Basans konge. Du lot også deres barn bli mange som stjernene på himmelen, og Du førte dem inn i det landet som Du hadde sagt at deres fedre skulle dra inn og ta i eie.” (Neh. 9:22-23). 

Jeg blir mange ganger sittende overraskende å se at det er god grunn til å tro de Gamle Testamentes hellige hadde en kunnskap om frelses-sannheten som var langt større enn vi kanskje lett beslutter fra våre egne antagelser i dag (se bl.a. John 8:56, Gal 3:8). En ting kan vi være sikkre på; Abrahams tro, Moses, Josva, og Daniel, har aldri blitt overgått.

(Er Abraham, troens far, egentlig mer fjernt fra meg enn andre kristne i dag? Det er bemerkelsesverdig å se hvor mange kristne og frie religiøse ånder i vår egen tid som ser det som en selvfølge at de vet mer om Gud enn Abraham, Guds venn, bare fordi de lever noen tusen år senere). 

Hva mener du? 

Se Hva Som Er Mulig å Fullføre Med Et Brennende Hjerte!


Mange vet jeg bor på Filippinene og mye skjer her som over alt ellers i verden. Norge er en nasjon som står høyt opp på listen over de som sender flest misjonærer ut i verden.  Filippinene er et av landene blant mange andre som Norge har sendt misjonærer til og mye kan skrives om dette uten at jeg skal ta for meg det her.

Misjonær tittelen kommer vel fra skriftstedet i Mat. 28:19-20 som blir kalt misjonsbefalingen, der Jesus sender 11 disipler ut.

Men ikke la deg distrahere av dette, det jeg virkelig ønsker er å la deg gripe av en historie av en ung mann, Erlend Johannesen, som reiste til Filippinene for å hjelpe gatebarn i Tacloban city. Jeg har ikke hørt han selv kalle seg for en misjonær og en slik tittel er vel heller ikke nødvendig for å gjøre et arbeid et hjerte brenner for, og tydeligvis gjør han en misjon. Historien kan han fortelle selv.

NRK har vært i Tacloban, Filippinene og laget en dokumentar om Erlend og Streetlight, og du kan selv se og høre han fortelle historien sin.

Streetlight

Jeg blir oppriktig glad hvis du setter av tid til å se denne dokumentaren 🙂

Se en liten smakebit hos frankie’s (frankie’s er en webside jeg meget snart tar i bruk).
Rull nedover på siden og du finne smakebiten der.

Dokumentaren blir vist på

NRK2 onsdag 12.des kl. 19.45

NRK1 søndag 16.des kl. 17.30.

Sett av tid og la deg bli grepet!

Du kan også lese mer på deres hjemmeside streetlight.org

Hva synes du?

Israel — Kjødelig eller Åndelig?


Green Israel

Israel har flotte landskap. Fra ørken til frodig mark, fra fjell til 377 m under havnivå. Liker du å reise og liker bibel historie kan dette være ditt neste reisemål.

English version here

Så er jeg da kommet til den spennende delen “Israel”, og det er ikke uten grunn at vi må ta for oss Israel, for Israel og løftene til Israel, gjennom Abraham, Isak og Jakob har med håpet, Guds rike og frelsen å gjøre. Men ikke bare det, for det har også kommet en god del spørsmål etter serien “Matteus 24” og “Åpenbaringen” ang. Israel i dag, Guds løfte til Abraham, “det lovede land” og hvordan vi skal forholde oss til Jøder og Israel idag.

Vel, la meg ta litt om hvordan vi skal forholde oss til Jøder og Israel idag med en gang.  Disse to seriene hverken taler for eller underviser i anti-semittisme. Seriene tar for seg hva skriften sier i disse brevene og en finne ikke noen form for undervisning som taler om at vi skal hate, se anderledes på eller behandle jøder dårlig. Det som kommer frem i seriene er hvordan Gud håndterte en rettferdig dom over de som korsfestet Jesus, drepte profetene som ble sendt dem og forfølgelsen av de kristne. Vi må også huske på at Han brukte Romerne, som var av alle folkeslag i den tidens verden, og det gikk ikke noe bedre med dem. Dette med antisemittisme og bibelen skal jeg komme tilbake til senere og heller begynne med hva bibelen taler om ang. løfte om et land til Abraham og hans etterkommere.

Det er veldig viktig å forstå dette rett for å kunne se dagens Israel og ikke minst vår oppgave som kristne i rett syn. Jeg kommer til å nevne ordet “kristen-sionister” en del, da jeg ser disse som dagens korsfarere, uten sammenligning, og få et lite innblikk i den forvridde undervisningen som ligger hos kristen-sionistene.

Jeg nekter ikke en nyomvendt å studere Det Gamle Testamentet, men jeg vil gjerne se de ha gått igjennom korset først. Faren er at en adopterer det gamle og ikke utvikler den nye skapningen som han er blitt. En kan ikke stå å se på en skygge og prøve å gjette hvordan originalen ser ut. Det er først når du vet hvordan originalen ser ut at du kan fortelle hvem skyggen tilhørte (Heb. 8:4-6). Med at jeg skrev “tilhørte” mente jeg at virkeligheten ikke kan lukkes igjen for å skygge, for i Guds vilje og hensikt eksisterer ikke skyggene lenger. Lyset har kommet i Jesus Kristus:

“Idet Han sier en ny pakt, har Han gjort den første foreldet. Det som er i ferd med å bli foreldet og gammelt, er nær ved å forsvinne.” (Heb. 8:13). 

I Det Nye Testamentet vil vi finne omvendte jøder, spesielt Paulus, forklare profetiene i Det Gamle Testamentet ang. Israel for oss. Han forklarer skyggene vi ser i Det Gamle Testamentet. Som vi vet sprer Paulus evangeliet (det gode budskap) og dette evangeliet var det løfte som ble gitt av Gud til jødenes forfedre (Ap.gj. 26:6), så la oss se litt nærmere på f.eks. det han sier i sin forsvarstale for kong Agrippa.

“Og nå står jeg og blir dømt for håpet om det løftet som ble gitt av Gud til våre fedre, dette som våre tolv stammer håper å oppnå, ved at de oppriktig tjener Gud natt og dag. På grunn av dette håpet, kong Agrippa, er jeg anklaget av jødene.” (Ap.gj. 26:6-7). 

Følg med på det som er understreket. Det Paulus forkynner og hadde forkynt overalt, — at “Kristus måtte lide og stå opp igjen fra de døde” og han sa: “Denne Jesus som jeg forkynner for dere, Han er Kristus”  (Ap.gj. 17:3. Se også v. 7, 19:8 og 20:25) —, var en proklamering til Israels folk om oppfyllelsen av Guds løfte til folket. Ikke bare gjennom Moses og profetene ble dette løfte gitt (som vi skal se på senere), men direkte til fedrene, Abraham, Isak og Jakob.

Videre viser det at dette frelses-evangeliet var nettopp det håpet en hver Israelitt hadde når han sier “som våre tolv stammer håper å oppnå”. Det sanne Israels håp hverken var eller er et jordisk fremtidig kongerike som fremtidige jøder skal arve, som noen tror. Jødene den gang trodde også at Jesus skulle opprette riket på jord dengang, som Emmaus vandrerne (Luk. 24:13-27) eller disiplene selv (Ap.gj. 1:6). Det kan virke som kristen-sionistene også sitter godt fast i uforstandighet, et tregt hjerte og i et “håp” i det kjødelige. Da trenger også de en forklaring, “fra Moses og fra alle profetene,” om “alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene.” (Luk. 24:27). Men jeg skal ikke ta for meg alle profetiene og hele Moses. Det blir for mye.

Dagens kristen-sionister og andre dispensajonister som holder på “tusenårsrike”-teorien trenge en overtalelse, og en opplysning av Guds Ånd i tillegg, for å se det Moses og profetene hadde forutsagt var et åndelig rike som skulle bli etablert gjennom lidelser og død over en forventet Messias i Israel. Dette har vært klart forkynt i de nytestamentlige skriftene og forstått av etterfølgende generasjoner i over 1900 år, men er blitt forpurret de siste 180-200 årene av en undervisning som gjør den samme feilen som berørte Israels håp og de landsmenn som vendte Paulus ryggen.

Det er da klarere å se hvorfor Paulus tar opp Jesaias profeti i Jes. 6:9-10 ved deres vantro.

“Den Hellige Ånd talte rett ved profeten Jesaja til våre fedre, da han sa: Gå til dette folket og si: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, Og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertene til dette folket er blitt sløve. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke  skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så Jeg kunne få lege dem.” (Ap.gj. 28:26). 

Så var jo dette allerede profetert som vi ser, men hvordan kan det ha seg at den samme feilen som Paulus her anklager dem for har funnet sin vei til de Kristne i disse dager?

Israels håp, Guds kongerike og Guds frelse er tre navn for en og samme ting. Israels håp og forventning var et rike som lå gjemt i oppstandelsen til Kristus på samme måte som vi normalt ser frelsen fra synd. Kristus måtte lide for så å dø og så stå opp fra de døde. Han sitter ved Guds høyre hånd (Mark. 16:19) og er kongenes Konge og har nå Sitt rike. Han er den første oppstandene og deretter kommer de som tilhører Ham (1.Kor. 15:23).

Det er ingen annet håp for Israel, og har heller aldri vært. Hvis Guds løfte til Israel hadde vært et jordisk herredømme, er det rart at Paulus ikke nevnte dette i noen av de versene vi allerede har sett på, eller snakket om dette i Efeserbrevet eller spesielt Romerbrevet.

Jødene den gang ble undervist i en lære som var basert på kjødelige tolkninger for de “kjente verken Ham eller profetenes røster, de som utlegges hver sabbat.” (Ap.gj. 13:27). Dette var fatalt for dem og nasjonen som helhet og en burde ha grunn til alvorlige betenkinger ved den undervisning som er blant kristen-sionistene idag.

Når Gud på forhånd viste om forkastelsen av Messias, så Gud det passende å å skjule dette for en tid, med andre ord i form av en hemmelighet (Ef. 3:1-12). Disse hemmelighetene ble skult i lignelser og i skygger (Mark. 4:11-12), en allegori (bildetale) som i Gal. 4:22-26. Det historiske og profetiske som er knyttet til Israel etter kjødet, som det jordiske landet Israel, var ikke noe annet enn tidsbestemte skygger (Heb. 10:1) av evige og åndelige ting. “Denne hemmeligheten ble ikke gjort kjent for menneskenes barn i tidligere slekter, slik den nå ved Ånden er blitt åpenbart for Hans hellige apostler og profeter” (Ef. 3:5).

Spørsmålet kristen-sionistene må svare på, mener jeg, er: Hvilken forskjell gjorde Jesus Kristi komme i det jødiske håp og forventning om et Land? Jeg mener de ikke kan tolke den gamle pakt som om Jesu komme gjorde lite eller ingen forskjell på den nasjonalistiske higen til det første århundrets jødedom. Leser kristen-sionistene Det gamle testamente med briller som de første disiplene hadde på seg før pinse? De tror det kommende kongedømmet til Jesus var ment som en utsettelse av det jødiske håp for gjenopprettelse, i stedet for oppfyllelsen av dette håpet i Messias og det nye messianske samfunnet.

Hva mener du?

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Er det en rett å drepe sin fiende?


Det er trist å lese og se kriger uansett hvor den pågår og hvem som er involvert. Dette gjelder vel for kristne som for ikke-kristne, for å se mennesker skyte hverandre og lide er vel ikke akkurat det vi trakter etter, eller…? En skulle tro det men en kan begynne å lure på om de kristne har andre verdier enn verden forøvrig. Jeg kan lese i forumer, Facebook grupper og i mailer fra Israel venner at de faktisk støtter kriger og menneske tap. Nå sikter jeg til konflikten mellom Israel og Palestinerne. Kan det være at noen kristne ikke helt har klart og se det store bilde og heller ikke har den rette forståelsen av hva rett og rettferdighet er?

I flere tiår har de kristne sionistene støttet Israel, det er jo derfor de kalles kristen-sionister, og vi ser at hver gang konflikten topper seg og bryter ut i kuler og krutt lager de støttegrupper på Facebook, har spesielle møteserier i menigheter og andre samlingsteder, og personlige støtteerklæringer rundt på sosiale nettsider. Dette kunne vært bra hvis den var rettferdig, noe den som regel ikke er da støtten går til den ene siden, og bare den ene siden alene alltid. Bakgrunnen for dette er deres tolkning av Bibelen og troen på at Israel som land idag fortsatt er et løfte fra Gud til Jødene, noe som er en gal fremstilling, men dette kommer jeg til å blogge mer om senere.

Den ene støttegruppen på Facebook heter «Vi vender ryggen til alle som støtter Hamas» og er opprettet av MIFF (Med Israel For Fred). De har et bilde av ei jente som holder opp et Israelsk flagg og under står det følgende: «Det er rett og viktig at Israel forsvarer seg». Uttalelsen sier allerede at Israel har rett til å krige og det er allerede lett å se hvor skjevt dette er bare ved å lese støtte-sidens navn og bilde. De tar avstand fra Hamas og deres vilje til å utslette Israel og deres raketter inn i Israel, noe som er riktig, men i samme øyeblikk støtter de Israel til å gjøre det de selv tar avstand fra at Hamas gjør, noe som er uriktig. De burde jo ta avstand fra den terror som pågår den andre veien også.

En annen ting som jeg synes er merkelig er at jeg hører ingen ting om hvilken side de har tatt eller tar i andre konflikter. Hva med krigen i Libya? Hvem hadde «rett» til å forsvare seg og drepe? Eller hva med Syria? Jeg har ennå tilgode å se hvilken side kristen-sionistene har tatt eller tar i krigen som pågår der, for det må da være en part der som har «rett» til å forsvare seg og drepe den andre… eller?

I deres beskrivelse av gruppen skriver de at tar avstand til støttespillere av Hamas-regimet på Gaza-stripen og blant dem er representanter for SV og Rødt som igjen krever stans i det de kaller «Israels terror mot Gaza». Nei det er ikke lett å bli klok på dette. I det ene øyeblikket ønsker kristen-sionistene å stoppe terrorismen mot Israel, noe som er riktig, og i neste setning ønsker de å ta avstand fra de som krever stans i terrorismen mot Gaza. Altså terrorismen som går den andre veien??! Tenk om begge parter tok avstand fra krig og terrorisme.

Det som så ofte skjer er at de bruker Skriften som våpen og skuler seg bak det. I en av Facebook gruppens kommentarer blir det skrevet «visst man IKKE vil vende ryggen til Hamas og deres norske journalister og løpegutter – vel da står man etter min oppfatning med ryggen mot Israel». Når det gjelder Hamas og Israels terrorisme står jeg gjerne med ryggen til de begge så det er ikke så farlig. Men i samme kommentar bruker en et skriftsted fra Lukas, «Den som ikke er med mig, han er imot mig,..» (Luk. 11:23) for å gjøre det valg en har tatt med å stå med ryggen til begge umulig. En må altså velge mellom å stå med ryggen til Hamas eller å stå med ryggen til Israel. Å stå med ryggen til begge er ikke et alternativ for kristen-sionistene.

De lager en tese og en antitese for å sette disse opp mot hverandre. De setter seg opp mot en annen gruppe og holder på sine argumenter for å opprettholde uenigheten, for å bli enige med f.eks. Palestinakomiteen om å ta avstand fra terror som Israel fører over Gaza er ikke et valg for de er fienden.

Her en dag fikk jeg en mail fra en gruppe som kaller seg Israel Venner som viser hvor grusom denne støtten fra kristen-sionismen er. I mailen gjengir de et brev de hadde fått, og det er sjokkerende å lese hva som sto. Allerede i første linjen skriver de at «Israel har endelig innledet et forsvarsangrep på Hamas og de andre islamistiske terrororganisasjoner i Gaza.», og legger til at Israel gjør «alt for å unngå at uskyldige lider.» Hvordan er dette mulig? En krig er en krig og det er en garanti at menneskeliv går tapt, hvordan kan en støtte slikt, spør nå jeg. Når de sier «endelig», viser det at disse menneskene som er kristne har ventet på at Israel skal gå til det skritt å drepe.

Så skriver de «at det høres forferdelig ut i mange følsomme norske ører, men selv om vi er de siste som ønsker seg krig, er dette angrepet helt riktig, nødvendig og i høyeste grad etisk forsvarlig!». Det er nesten ikke til å tro det jeg leser. Ja det høres forferdelig ut og det blir ikke mindre forferdelig å høre at disse kristen-sionistene syntes dette er «helt riktignødvendig og i høyeste grad etisk forsvarlig«. Dette er jo vanvittig. De kan umulig være de siste som ønsker seg en krig når de nå har sittet å ventet på den. Jeg synes dette ligner mer på det groteske.

Det skulle heller ikke mer til enn at IDF (Israel Defense Force) kaller denne aksjonen for «skystøtte» (Operation Pillar of Defense) før de tror dette er av Gud. For i brevet skriver de at det minner dem om det som står skrevet i 2.Mos. 13:21-22, som beskriver hvordan Gud gikk foran Israel som en skystøtte om dagen og som en ildstøtte om natten. Og de legger til «Ja, det er den samme Herre som hverken sover eller slumrer – Han som er Israels vokter – Han som ikke viker fra sitt folk!». Dermed er dette «forsvarsanngrepet» Israel nå utfører etter Guds plan og skal støttes.

I det tredje avsnittet skrives det: «Det at Han er Israels vokter vil ikke si at sverdene ikke skal gjøres skarpe, bæres og brukes.» Det er nå jeg begynner å lure på om de virkelig har gått i fra vett og forstand. De kan umulig ha lest Bibelen eller fått noe som helst undervisning om hvordan vi kristne skal oppføre oss, ja selv mot våre fiender. De våpnene vi har som kristne er til bruk i den åndelige verden, men her ser vi tydelig at en del kristne støtter bruk av våpen for å drepe de menneskene de ser på som deres fiende, de er blitt militære, kristen-sionister.

Så hva er da rett? Rett er å ta avstand fra ALL krig og terror uansett hvor den måtte komme fra. Vi (kristne) er satt her til å skape fred og ha fremgang med Hans rike. Det er ingen skam å støtte stater, land og menneskers rett til opprettholdelse men det skal skje på RETT vis og ikke ved å støtte en krig. I krig drepes det mennesker og det burde tas avstand fra, ja også fra Hamas.

En kunne ha skrevet side opp og side ned om dette men skal gi meg her. Jeg har bare pekt på noen få horrible skeive  uttalelser og meninger kristen-sionistene har og de er ikke nye. Jeg håper å kunne komme med flere innlegg som som tar for seg denne konflikten senere. Ikke at jeg har en endelig løsning på den, for da hadde det vært fred der for lenge siden, men for å se litt på konflikten fra forskjellige sider og gi deg som kristen et fundament der du enkelt kan holde tunga rett i munnen.

Jeg oppfordrer deg til å lese blogg innleggene mine om Matteus 24 og Åpenbaringen, der jeg forklarer hva Jesus forklarer disiplene og hva Johannes så. Dette kan hjelpe deg videre når jeg skal skrive og forklare mer om Guds lovnad om land til Abraham og Israel.

Guds fred! …og det mener jeg av hele mitt hjerte til alle på denne jord.

Hva synes du?

Åpenbaringen del. 11 – Bruden, Det Nye Jerusalem


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).

I forrige post så vi litt på Det Nye Jerusalem som den nye skapningen og som tok plassen til det gamle Jerusalem. Vi så litt på tidsrammen, Guds gradvise arbeid i historien og litt overfladisk på Bruden og dens karakter.

For de fleste er Åpenbaringen 21:1 til 22:5 en hendelse som de venter skal skje i fremtiden, etter det de kaller “tusenårsriket”, og vil være den evige fullkomne orden etter den siste dommen. Men dette kan ikke stemme, for som vi så i forrige del, inneholder disse versene en karakterstikk av den nåværende syndige orden. Når vi nå går inn og ser nærmere på Bruden vil vi samtidig se disse karakterstikkene av en syndig orden fortsatt eksisterer i verden, men utenfor byen (bruden). Hovedbudskapet jeg vil vise her at Den Nye Skapningen Johannes presenterer i Åpenbaringen er virksomhet i dag.

Vi kan ta et par vers tidlig i kapittel 21 før vi går inn og ser på Det Nye Jerusalem fra vers 9. Derifra skal vi gå gradvis fremover med de versene jeg ser er viktige, frem til Åp. 22:15.

I Åp. 21:5 sier Gud at Han “gjør alle ting nye” og ikke at han har tenkt å gjøre det en gang i fremtiden. Johannes fokuserer på at Gud allerede er i gang med å gjøre ting nye. Tidligere så Johannes den Hellige Staden “komme ned fra Gud”, som indikerer ‘allerede skjedd’. Det er ikke en hendelse som skal skje i fremtiden, som om det “skal komme ned fra Gud”.

I Åp. 21:6 snakker Jesus til Johannes om frelsen og det levende vann som ble lovet uten betaling. Vi ser at Johannes også her henter fra Jesaja (Jes. 55:1).

Men frelsen og det levende vann blir ikke bare gitt i den fullkomne evige ordenen. I Joh. 4:14 tilbyr Jesus kvinnen ved brønnen “vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4:14), noe som viser at dette begynner allerede i den før-fullkomne orden. Selvfølgelig må Ånden først bli utgytt og vi kan linke denne til utgytelsen av Ånden på pinsedagen (Apgj. 2:1-4), men bare til de som tror:

“Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For den Hellige Ånd var ennå gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh. 7:38-39).

Vi ser tydelig at dette er i nåtid, og ikke bare en gang i fremtiden.

Det Nye Jerusalem

Vi skal nå se på noen sannheter om frelsen og karakteren Johannes beskriver av Bruden/menigheten som virker på jorden i dag.

Åp. 21:14 forteller at Staden er bygd på et fundament av 12 steiner (Åp. 21:14). Dette er Menigheten, noe som Paulus presenterer som allerede “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Ef. 2:20; sml. Mat. 16:18; 1.Kor. 3:10). At Johannes bruker dette bilde igjen her i Åpenbaringen er for å forene det med seieren i år 70 e.kr., som er den endelige bekreftelsen på Kristendommen når den endelig skilte seg fra Israel og jødedommen.

Åp. 21:19-21. Disse steinene kan vi se tydeligere i versene 19-21. Der ser vi egentlig hvor verdifull menigheten er i Guds øyne, som er “smykket med alle slags kostbare steiner”. De kristne oppfyller evangeliets verk som forherliger Guds navn og utøver tro som reflekterer hennes verdi for Gud.

“for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse” (1.Pet. 1:7).

Åp. 21:12-21. Byen har også murer som skal gjøre henne trygg, og med en slikt fundament som vi nettopp så, behøver hun ikke å frykte for fremtiden. Selv om det jordiske Israel var i trøbbel i hans dager, sier Jesaja:

“På denne dagen skal sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll” (Jes. 26:1).

Stabiliteten til menigheten blir fremhevet av Jesus når Han etablerer menigheten.

“Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. (Mat. 16:18).

Dette passer med hennes eksistens i Kristus, Paulus skriver:

“Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”. (1.Kor. 3:10-11).

og i Efeserne skriver Paulus en sterkere illustrasjon:

“Derfor er det ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen.” (Ef. 2:19-22).

Det «nye Jesrusalem» satt på kartet med Patmos i sentrum. Alle de kjente menighetene befinner seg i dette område.

I Åp. 21:16 blir Johannes vist “den store Staden, Det Hellige Jerusalem” (Åp. 21:10), som er Bruden (Åp. 21:2). Denne Byen blir målt til å være 12000 stadier (ca. 2.250 km) i kvadrat. Dette er interessant. Hvis du tegner opp denne kvadraten på et kart over middelhavet, med Patmos i senter der Johannes skrev Åpenbaringen, vil du se at vestkanten på kvadraten rekker til Roma og østkanten rekker til Jerusalem. Nord- og sør-kanten strekker seg tilnærmet til de nordlige og sørlige grensene av Romerrike i det første århundre. Alle de kristne samfunn som eksisterte på den tiden (60-90 e.kr.), vil du finne lokalisert innenfor disse grensene i kvadraten.

Åp. 21:16 viser også menighetens innflytelse. I Jes. 2:2-4 kan vi lese at hun “skal være opphøyet over fjellene” og “Alle folkeslag skal strømme til det”. En annen profet sier at hun (menigheten) er som “et fint skudd” og blir plantet “på et høyt og kneisende fjell” hvor “Alle slags fugler skal bo”. (Esek. 17:22-23). Nå, p.g.a. hennes profetiske lovnader har Herren satt henne til å “gjøre alle folkeslag til disipler”. Denne menigheten skal ikke gå rund å dømme andre, “for Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham”. (Joh. 3:17).

I Åp. 21:22 skriver Johannes at han “så ikke noe tempel i den, for Herre Gud, Den Almektige og Lammet er dens tempel.” Perfekt passer dette inn i Kristi komme og død, templet blir unødvendig (Mark. 15:38; Joh. 4:21; Apgj. 17:24; Heb. 8:13). Jesus er templet (Joh. 2:19-21; Ef. 2:19-20), for Han sier: “her er En som er større enn templet.” (Mat. 12:6). To ting skjer ved Hans død, yppersteprestene deler Hans kappe (Mat. 26:65) og tempelets forheng revnet (Mat. 27:51), noe som er et tegn på den kommende fjerning av tempel-systemet og åpningen av helligdommen for de trofaste (Heb. 10:19-22).

“de frelste folkeslagene skal vandre i dens lys” kan vi lese i Åp. 21:24, det forteller oss at nasjoner, som separate nasjoner, fortsatt eksisterer. Nasjoner betyr også hedninger. Å være lys for hedningene er nettopp menighetens kall:

“For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.» (Apgj. 13:47). (les også Matt. 5:14-16; 2.Kor. 6:14 og Ef. 5:8-9).

Denne profetien fra Jes. 42:6 som Paulus og Barnabas refererer til er ang. Jesus, som er verdens lys (Joh. 8:12; 9:5), men Han etablerer også Sin menigheten til å være “verdens lys” (Mat. 5:14) og den “skinner allerede” (Joh. 2:8 sml. Rom. 13:12).

Åp. 21:25 meddeler at “Dens porter skal aldri være stengt”. Dette er for at de nyomvendte skal få komme inn. Den pågående evangeliseringen bringer inn flere og flere og hadde portene hvert stengt ville ikke noen “nye” kommet inn. Da kunne vi sagt at dette var den endelige fullkomne ordene, men som vi ser er det ikke det.

Åp. 21:27 antyder en “før-doms” setting der syndere fortsatt finnes, for det står at “de urene og han som praktiserer vederstyggeligheter og lyver” har ikke tilgang til Det Nye Jerusalem. De ikke-omvendte er de urene, noe vi kan se i skriftens bilde av hedningene utenfor Kristus (slik som Peters visjon av duken fylt med urene dyr, Apgj. 10:14-15, 28; 15:19 sml. 2.Kor. 6:17).

Åp. 22:1-2. Det faktum at byen inneholder “livets tre” som produserer blader “til legedom for folkeslagene” må kreve en tilstand som eksisterer før den fullkomne evige ordenen. Esekiels visjon om livets elv som renner fra Guds alter, som er frelses-legende, blir her brukt av Johannes:

“Langs elvebredden, både på den ene siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.” (Esek. 47:12).

Ved helbredelse av folkeslagene mener jeg at dette sterkt antyder om en omvendelse. Ved en omvendelse får de da komme inn til Staden der de helbredende bladene er. En annen bakgrunn fra GT finner vi i Jes. 19:21-22, og husk at Egypt er bildet på verden og hedningene:

“Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem.” (Jes. 19:21-22 sml. Rom. 16:25-26).

Åp. 22:15 viser oss at “hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn” eksisterer fortsatt og befinner seg utenfor Staden. Disse er nok målet for evangeliseringen og deretter, ved omvendelsen, få tilgang til de helbredende blader fra livets tre og livets vann.

Skriften er fantastisk. Selv Johannes Åpenbaring som kan være så vanskelig blir fantastisk fargerik når en først får det klart for seg hva som egentlig skjer. Alt syr seg pent sammen til et stor flott teppe. Skriften lærer oss at Kristus innleder den nye pakts velsignelser. Når Jesus kom, kom han for å helbrede (1.Pet. 2:24) og for å sette undertrykte mennesker i frihet (Luk. 4:18; Joh. 8:34-36; Apgj. 26:18; Rom. 6:6, 18, 22; Gal. 5:1) og fra forbannelse (Rom. 5:21; 7:24-25; Gal. 3:10-13). Dette fortsetter Han med den dag i dag gjennom Sin menighet som vi nå har sett, og denne menigheten beskriver Johannes så flott i Åpenbaringen 21 – 22.

Hva synes du?

Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 10 – Ny Himmel og Ny Jord


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2). 

Vi har nå kommet frem til Åp. 21 og skal ta for oss “en ny himmel og en ny jord”. Det kan være at de som har fulgt med i serien har en anelse av hvor jeg går nå. Jeg vil vise at den nye himmelen og den nye jorden er i nåtid, men det trenger nok mer forklaring rund det.

Mange av oss kristne er blitt opplært i å tro at i ‘verdens ende’ vil vi bokstavelig talt gå inn i den fullkomne nye himmel og nye jord, ikledd den nye fysiske kropp gjennom den fysiske oppstandelsen. Vi er altså lært opp i at Åpenbaringen 21:1 til 22:5 handler om tusenårsriket som vil komme en gang i fremtiden. Det jeg vil argumentere for er at den nye skapelsen som Johannes presenterer er en nåværende realitet som den ‘fullkomne ordenen’ vil perfekt oppfylle og erstatte. Altså en ny skapning presentert som et ideelt bilde av den kristne tro i tid og på jord.

Vi har tidligere vært inne på forskjellige karakterer i Åpenbaringen og en av dem var skjøgen som Gud nå har skilt seg fra gjennom dommen. Denne nye skapningen som Johannes viser i Åpenbaringen er bruden presentert som “ny himmel og en ny jord” og hun overtar plassen til den store skjøgen, for “den første himmel og den første jord var blitt borte.” (Åp.21:1). Dette skjer straks etter ‘skilsmissen’, eller ødeleggelsen av ‘den gamle pakt’ for jeg tror ikke at vi kan forvente at Gud er uten folk i historien men tar straks til seg en ny brud, et nytt folk. Det Nye Jerusalem erstatter straks plassen til den gamle pakt. (Heb. 8:13). Jeg synes det er urimelig å sette et gap i tid her på 2000 + år slik som “tusenårsrike” underviserne gjør.

Når det er sagt kommer vel spørsmålet om tidsrammen opp igjen, men vi ser at tidsrammen stemmer med det første århundres tidsramme (år 70 e.kr.) da vi straks etter vers 5 kan lese:

“Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise Sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.” (Åp. 21:5). 

Jeg tror heller ikke at noen av disiplene fortsatt lever idag. Jesus lovet jo disiplene at noen av dem ville leve og se den endelige opprettelsen av hans rike. “Og Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Mark. 9:1). Nei, ingen av disiplene lever i dag for Guds rike har kommet allerede.

Et av de forståelige problemene mange kan støte på er at de ikke ser forskjell på Peters forklaring av den ‘fullkomne ordenen’ (2.Pet. 3:10-13) og Johannes’ forklaring av ‘den nye skapelsen’ (Åp. 21). Forklaringen er at Peter fokuserer på den endelige evige forløsningen mens Johannes fokuserer på den midlertidige forløsningen i Kristus som den nye skapelsen.

Den midlertidige forløsningen og den fullkomne orden…? Hva er hva og når er hva? Nei det er kanskje ikke så lett i begynnelsen å skille, men overraskende nok for mange, det er heller ikke noe å skille. Når Gud nå har kommet med sin nye skapning, har denne allerede begynt sin skapelses prosess mot det fullkomne. Det er ikke det at jeg tror vi noen gang kommer til å bli fullkomne her på jord eller er allerede blitt det, men at “vi går videre til det fullkomne.” (Heb. 6:1).

Jeg tror vi må sette oss mer inn i hvordan Gud arbeider, at Gud arbeider gradvis med den nåværende nye skapelses prosessen, slik han har gjort fra tidenes morgen. Selvfølgelig arbeider Han ut sin egne vilje, men dette gjør Han mer trinnvis over tid mer enn Han gjør i et stort katastrofalt “bang” og gjør alt på en gang. Dette ser vi i den metoden Gud utvikler både forsoningen i tid (1.Mos. 3:15; Gal. 4:4), vi ser det i Israels gradvise erobring av det lovede land (2.Mos. 23:29-30; 5.Mos. 7:22), vi ser det i Guds utfolding av Hans åpenbaring i historien (Jes. 28:9-10; Heb. 1:1-2) og i utvidelsen av Kristi kongerike mot enden (Mark. 4:26-32; Jes. 9:6.7).

Motta mitt rike!

Jesus lærer oss å be: “Komme ditt rike.” (Mat. 6:10). Så, kongeriket er altså i nåtid, men har ennå å komme. Vanskelig? – Den er nå (på en måte), men ikke ennå (i full mening). Vi kunne kanskje be samme bønn på denne måten: «Motta Guds rike her nå på jord som i himmelen; gå inn i den nye himmelen på jord… » Jeg skal ikke legge mer til her men det er verdt å tenke på.

Paulus forklarer også at de “gamle ting er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Dette passer godt med Guds forklaring i Åpenbaringen 21: 1, 5. Paulus kaller det også en “ny skapning” (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; sml. Ef. 2:10; 4:24).

Vi kristne har med oss i dag den nye skapelsen, for: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2.Kor. 5:17), men vi venter fortsatt på den endelige, fulle legemlige opprettelsen: “Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2.Pet. 3:13). Vi vil kanskje fortsatt vente i tusener av år , for “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” (2.Pet. 3:8).

Jeg har lyst til å sammenligne et par skriftsteder, Åp. 21:1, 4 og Jes. 65:17-19. Det er ikke mange som benekter at Johannes henter bilder fra Jesaja, men hvorfor gjør han det? Det er fordi Jesaja profeterer menighetens alder (tid) med samme “språk”: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65:17). Ved første øyekast kan en på de første setningene i Åp.21:1, 4 og i Jes. 65:17-19, fort anta at det gjelder den evige perfekte og fullkomne orden, men synet kan bedra.

Selv ikke ortodokse kristne vil tror at noen i den evige fullkomne ordenen vil føde, erfare synd, bli gammel og dø… og eventuelt erfare forbannelse. Jesaja snakker ikke om den fullkomne ordenen for han beskriver karakterer av den nåværende syndige verden som vi leser i neste vers:

“Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet.” (Jes. 65:20). 

Men det er mer, det ligger noen forsonende forløsnende sannheter i denne byen som blir senket ned fra Gud,  som viser oss at denne byen er i nåtid og i menigheten i dag og vil være der hele veien til Hans andre komme. Noen av disse forsonende forløsnende sannhetene er at havet er borte, sorgen tatt vekk, lyset i den, grunnstenene byen er bygd på m.fl.

Men nå har vi allerede gjort unna mange ord i dette innlegget så jeg får spare det resterende til neste innlegg.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.