Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg


… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (
* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 6 – Det Andre Dyret


English version here 

“Deretter så jeg et annet dyr som kom opp fra jorden, og han hadde to horn som at lam og talte som en drage.” (Åp. 13:11). 

Vi har nå tatt for oss to karakterer i Åpenbaringen, nemlig skjøgen og dyret som kom opp av havet (Åp. 13:1, 2, 11). Men Johannes så også et annet dyr, og dette dyret kom opp fra jorden, den hadde to horn som et lam og talte som en drage. Det er altså to dyr vi har med å gjøre i Åpenbaringen. Vi skal nå se på dette andre dyret fra land.

Før vi begynner med det andre dyret skal jeg bare ta med en viktig ting som omhandler begge disse dyrene, og det er dragen som jeg bare nevner litt innimellom. Dragen er nært knyttet til begge disse dyrene og det er ganske interessant å se parodien i treenigheten der det andre dyret er tilpasset dragen og dyret fra havet (det første dyret, Åp. 13:2, 11; sml. 16:13). Dragen kommer fra himmelen (Åp. 12:4), det første dyret fra havet (Åp. 13:1) og det andre dyret fra land (Åp. 13:11). Dyret fra havet og dyret fra land er linket til dragen som er Satan, som vi kan se i Åp. 13:2, 11.

Det at det andre dyret trer fram etter dyret fra havet betyr at det er underordnet dyret fra havet og har mindre kraft. Vi ser dette også ved at den bare har to horn i motsetning til dyret fra havet som har 10 horn. (les om horn og makt). Det andre dyret vil “utøve all den makt det første dyret hadde”, og får alle “til å tilbe det første dyret, som fikk det dødelige såret legt” (Romerriket og keiseren). (Åp. 13:12).

Vi ser at det andre dyret ikke har mer makt enn hva det første dyret gir det, men hvem er dette andre dyret som kommer opp fra land/jorden og som nærmest tjener det første dyret og er i tjeneste for Satan? Johannes setter oss faktisk på sporet allerede i Åp. 1:7, der han assosierer “jorden” (landet) med Israels stammer, altså Israels land. (les Åpenbaringen del 1). La meg prøve å forklare “land-dyret”.

Den historiske betydningen av templet og Israels lederskap kan gjenkjennes ved at presteskapet var en sentral og dominerende politisk-økonomisk institusjon. Torah’en tjente som en konstitusjon og en lov-kodeks for tempelstaten, sentrert i Jerusalem. De skriftlærde og fariseerne igjen, tjente som en medierende politisk-økonomisk-religiøst funksjon i denne judeiske tempelstaten.

Det var to viktige posisjoner som hadde kontroll over Israel, det ene var det som tilhører byen (Jerusalem) og det andre var det som hørte til templet, som ofringer. Fikk du kontroll over disse to hadde du makt, noe fariseerne og de skriftlærde hadde, for ingen jøde ville gi opp sine ofringer. De hadde kontroll på hvem som kunne ofre, salg av offergaver osv. Det vil med andre ord si at templet var viktig av den grunn at det var Guds bolig og at det var der de ofret til Ham. Jerusalem var den hellige Guds by som templet stod i, dermed var disse to uadskillelige og var senteret for hele nasjonen Israel. Josephus gir oss et bilde av disse to posisjonene for kontroll av Israel:

“… forsøkte hun å få besittelse av de befestede steder som var om byen, som var to, den ene tilhører selve byen, den andre tilhører tempelet, og de som kunne få dem i deres hender hadde hele nasjonen under deres makt, for uten kommandoen av dem var det ikke mulig å tilby sine ofre, og til å tenke på å gi opp disse ofrene, er til enhver jøde tydelig umulig, som er fortsatt mer klar for å miste livet enn å utelate den guddommelige tilbedelse som de har vært vant til å betale til Gud.” (Ant. 15:7:8). 

Som jeg nevnte ovenfor, kom det en tid da en elite tok over og styrte dette med egen makt. Denne regjeringsmakta var dominert og satt sammen eksklusivt av høyeste-prestene, andre fremstående og de ledende fariseere som ble betrodd et herredømme over nasjonen, som Josephus skriver: “…ble regjeringen et aristokrati, og de høye prestene ble betrodd med et herredømme over nasjonen.” (Ant. 20:10:1).

Det Johannes gjør i Åpenbaringen 13:11-18 er å eksponere den onde karakteren til land-dyret, som var frafallen i sin gudstjeneste og forvaltning. Dette er et bakteppe til da Kristus prøver de jødiske lederne i evangeliene, og forfølgelsen av de kristne i synagogene og templet i Ap.gj. Det er en moralsk link mellom dragen (Satan), sjø-dyret (Roma) og land-dyret, som er Israels høyeste-prestelige aristokrati. Satan og Israel er allerede linket sammen i Åp. 2:9 og 3:9 der Jesus kaller de “Satans synagoge”. (se også Joh. 8:44, Åp. 2:10).

Men hvordan virker dette at dyret utøvde all makt som det første dyret hadde? Det er nok ikke all autoritet slik som et kongedømme har, som å dra inn skatter, sette inn ombud, bygge veier eller stille en hær osv., det er snakk om her. Det er heller snakk om en makt Satan søker fra sitt oversiktlige sted i himmelen, som å overvinne Guds frelses-hensikt ved å sikre Kristi død (Åp. 12:4) og anklage brødrene (Åp. 12:10) til deres død (Åp. 12:11) ved hjelp av forfølgelse (Åp. 13:13, 17). Land-dyret reflekterer sjø-dyrets autoritet som ble gitt ham av dragen (Satan) for å gå til krig mot de hellige (Åp. 13:7). Dette er den autoritet som ble gitt og som det er snakk om.

Land-dyret utøver ikke makten uavhengig av sjø-dyret, men i nærvær av ham. (Åp. 13:12).  I Åp. 19:20 ser vi at land-dyret er den falske profeten og at land-dyret etterligner nå de sanne profetene som opererer foran jordens Herre (Åp. 11:4). Herrens profeter besitter ikke Herrens fulle makt uavhengig av Ham. På samme måte besitter ikke Israel Romas autoritet uavhengig av Roma. Israel er underordnet Roma.

Selv om fariseerne falskt anklaget de kristen for lovbrudd (Joh. 19:7, Apg. 23:29; 25:24) og konfronterte Jesus om Han aksepterte den Mosaiske straff for lovbrudd (Joh. 8:3-5), kunne de lite gjøre da Roma hadde reservert sin autoritet til å utøve straff til seg selv. Josephus er igjen behjelpelig med informasjon om hvordan dette forholdet ble da Judea ble redusert til en provins.

“Og nå ble Arkelaus, en del av Judea, redusert til en provins og Coponius, ble en av hestesport orden blant romerne sendt som en prokurator, med makt til [liv og] død satt i hendene av Caesar.” (War. 2:8:1). 

Roma hadde makt i hele provinsen og selvfølgelig midt inne i Jerusalem, noe som kommer klart frem da Pontus Pilatus forklarer Herren: “Vet du ikke at jeg har makt til å korsfeste Deg, og makt til å løslate deg?” (Joh. 19:10-11). Da Roma hadde denne makten, måtte de jødiske lederne anmode de Romerske autoriteter til å håndtere saken deres mot Jesus. (Joh. 18:31).

Når du nå er i Johannes 19 kan du jo lese fra versene 1-16 og se land-dyret manipulerer sjø-dyret til å utøve sin makt gitt av dragen. Det var dragen som gav sjø-dyret makt og vi ser land-dyret reflekterer dette ved å mane sjø-dyret til å utøve straffen. Dette er det rettslige drama i Åp. 1:7 dreier seg om og en annen karakter som vi finner midt i dette dramaet er “det slaktede lam” (Åp. 5:6, 12; 13:8 sml. 5:8).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ant.= Antiquities, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 5 – Dyret


English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil. 

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Åpenbaringen del 1 – Hvordan Lese Johannes Brev


English version here 

Forrige post var om mange tanker som har samlet seg etter å ha gått historien og bibelen litt etter sømmene, og hva en sitter igjen med av spørsmål etter all dommedags profeti som svirrer rundt og aldri er blitt oppfylt. Menighetene som kan være sterke i disse profetiene er gjerne de menigheter som har sterkest bånd og interesse av å være Israel supportere, uten at jeg skal gå inn på det nå.

Copyright Gospel Communications International, Inc – http://www.reverendfun.com

Jeg har jo også sagt at jeg vil ta for meg Johannes åpenbaring, noe jeg både gruer og gleder meg til. Ironisk nok kalles den vanskeligste boken i Bibelen for “Åpenbaringen”.

Det kan være vanskelig å forstå Åpenbaringsboken, men hvis en entrer boken med rett sinn uten allerede innlagte hindringer og skarpe svinger som gammel lære kan gjøre, kan ting bli litt enklere.

“Folk liker meninger som de har vært vant til fra sin ungdom, de forsvare dem og skyr det motsatte syn, og dette er en av de tingene som hindrer folk i å finne sannheten, for de tviholder på den oppfatning av vane.” 

Som normalt er, begynner en alltid fremst i en bok, og det er der Johannes også kommer med sin forklaring på hvordan forstå boka hans, som f.eks. forventningen av når profetien vil skje, hvem brevet er adressert til, og hans forklaringen på metoden på å forstå brevet hans.

Det første Johannes gjør er å sette visjonen han fikk fra Jesus i riktig tid, ikke fordi han selv har bestemt tiden men at Jesus (engelen) hadde fortalt han det. På nesten samme måte som Jesus forklarer til fariseerne og disiplene hvilken tid Templets ødeleggelse ville skje (Mat. 23:36, 24:34), gjør Johannes det samme. Han skriver til de syv menighetene i Asia og legger vekt på at “de ting som må skje om kort tid” (Åp. 1:1) og at “tiden er nær” (Åp.1:3).

Det som vi kan se er anderledes fra Jesu forklaring er at Johannes beskriver at tiden er nærmere enn hva Jesus gjorde. Jesus forklarer at hendelsene vil skje i den generasjonen som disiplene befant seg i, mens Johannes forklarer at tiden er nær og vil skje om kort tid. Johannes var en av disiplene i den generasjonen, men nå har det gått en 40 års tid og tiden er enda nærmere. De samme ordene “nær” finner du igjen i Jesus forklaring om tegnet “at sommeren er nær” (Mat. 24:32), når Hans “tid er nær” (Mat. 26:18) og “Jødenes Påske var nær” (Joh. 2:13).

Du ser også at Johannes stresser viktigheten med tiden ved å gjenta det han sier i vers 1 i vers 3, men i en annen utrykksmåte…, for de som ikke skulle få det med seg i vers 1. I avslutningen finner vi igjen akkurat de samme stresspunktene (Åp. 22:6, 22:10). La oss sammenligne de.

Johannes skrev nok introduksjonen av åpenbaringsboken etter selve visjonen og dermed fremmer viktigheten av tidsrammen til sine tilhørere i åpningen av boken, slik at leseren vil entre boken med denne informasjonen og også avslutte boken med den samme informasjon.

Åp. 22:10 viser oss også at dette er en tid som skal skje meget snart, fordi Johannes fikk beskjed om å ikke sette segl på de profetiske ordene i motsetting til Daniel, som skulle sette segl på boken.

Daniel levde flere hundre år før Johannes og engelen ba Daniel sette segl på boken, men mye senere i historien ber en lignende, eller den samme engel Johannes om å ikke sette segl på boken, fordi tiden er nær. Daniels forventing var i et langt tidsperspektiv; Johannes forventing var i et kort tidsperspektiv. Dette får vel egentlig ikke blitt klarere… det viser oss at Johannes ikke skriver til en menighet 2000 + år frem i tid. Det ville være ganske nådeløst og spydig gjort av han, mot en menigheten i det første århundre som led smertefull forfølgelse og som ble fortalt at den gudommelige dommen over de onde var nær og snart ville komme.

Så hvem skriver han til? Han skriver til en spesiell gruppe mennesker, til de syv menighetene i Asia som han har tjenestegjort i. Noe som er interessant å se er at de syv byene som de syv menighetene var i, er ramset opp i den samme rekkefølge som den Romerske postruten gikk.

Disse byene var gamle historiske byer som Johannes adresserer til i kapittel 2 og 3, og i disse brevene ramser han opp flere historiske, geografiske, politiske, kulturelle og religiøse hentydninger som passer perfekt til det vi vet om disse regionene i dag.

Brevet var skrevet til menigheter som gjennomgikk store prøvelser og lidelser, noe som kommer tydelig frem allerede i første kapitel.

“Jeg Johannes, som både er deres bror, og som har del med dere i trengselen og riket og Jesu Kristi tålmodighet, var på den øya som kalles Patmos, for Guds skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrd skyld” (Åp. 1:9). 

Lidelse, forfølgelse og martyr-temaet er noe som går igjen i hele Åpenbaringsboken (Åp. 2:9-10; 3:9-10; 6:9-11; 11:7.8, 11:3, 18; 12:10; 13:10; 14:11-13; 16:5-6; 17:6; 18:20, 24; 19:2; 20:4, 6). Martyrene er de som får Guds spesielle velsignelse, fordi de ble slaktet for deres tro (Åp. 6:9-11). Dette er reelle første århundrets kristne, noe vi må ha i minne videre utover i Åpenbaringen.

Hvordan Johannes forklarer hvordan brevet hans skal forståes, kan vi lese allerede i Åp. 1:1

“Jesu Kristi Åpenbaring, som Gud gav ham for å vise Sine tjenere de ting som må skje om kort tid. Og Ham sendte bud og gjorde det kjent ved Sin engel for for Sin tjener Johannes.” 

Som jeg har lagt vekt på, “Gud gav Ham for å vise Sine tjenere”, viser at åpenbaringen er gitt “for å vise” beskjeden som ble tilkjennegitt av Hans engel. At Johannes ser disse tingene og kan ikke taes helt bokstavelig men mer visuelt.

Dette forteller oss at Johannes oppmuntrer leserne til å forvente billedlige symboler gjennom brevet hans, mer enn bokstavelige hendelser. Johannes første visjon, Åp. 1:12-20, setter på en måte et mønstret for senere symbolske tydninger, ved å presentere en visjon med en påfølgende tydning av åpenbaringens nøkkel-element i en ikke-bokstavelig måte. Han så Kristus gå bland de sju lysestakene. Bokstavelig vil dette måte si at Kristus går blant sju lysestaker i himmelen, men Jesus tyder dette for oss:

“Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i Min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er englene for de sju menighetene, og de sju lysestakene som du så, er de sju menighetene.” (Åp. 1:20). 

Flere ganger igjennom åpenbaringen stopper Johannes opp for å sørge for en bedre innsikt i visjonen, f.eks. Åp. 5:6, der øyer ikke var i bokstavelig mening men de sju Guds Ånder. Åp. 5:8 beskriver ikke en bokstavelig røkelse, men de helliges bønner. Og når Johannes selv er forvirret, hjelper engelen med å forklare det for ham, f.eks i Åp. 17:9-10 får vi vite at det ikke er bokstavelig syv hoder på et dyr, men at det symboliserer sju fjell og sju konger. Hva med hornene? De er ikke horn i det hele tatt, men engelen forklarer dette for Johannes:

“De ti hornene som du så, er ti konger som ennå ikke har fått noe rike, men de får myndighet som konger i én time sammen med dyret.” (Åp. 17:12). 

Selv de mange vann som Johannes så skal ikke bli forstått som H2O, men som engelen forklarer Johannes:

“Så sa Han til meg: «Vannene som du så, hvor skjøgen sitter, er folk, skarer, folkeslag og tungemål. …” (Åp. 17:15). 

Vi må unngå for mye bokstavelige tydninger i Åpenbaringsboken. Det viktigste jeg vil fremme når det gjelder å entre åpenbaringen, er å forstå historien og tiden som åpenbaringen snakker om, tiden da Kristus kommer med dommen over de som ikke tok imot Ham, over de som drepte profetene Han sendte og for forfølgelsen av Hans hellige i tiden mellom Kristi korsfestelse og dommen i år 70 e.kr.

Mer forklaring på enkelte av skriftstedene kommer vel utover i de neste postene mine. Kommentarer er jo selvfølgelig velkomne da de kan hjelpe andre å forstå… for eller imot.

Eskatologi i Bibelen 5: Veene, Mat. 24


Er virkelig enden nær?

Vi har gått igjennom Jesu advarsler til sine disipler om falske kristuser, falske profeter og kriger og rykter om kriger. Dette er ting de ser og hører men det skal bli verre, for Han sier videre at dette er bare begynnelsen av veene.

De skal bli utsatt for trengsler, de skal bli drept og hatet på grunn av Jesu navns skyld (Mat. 24:9). Det er mange steder i Bibelen som forteller oss om at de ble utsatt for trengsel og at de ble myrdet. En av den verste forfølgeren var Paulus selv før han ble møtt av Jesus på vei til Damaskus (Apg. 9:3-9).

Her er noen skriftsteder du kan kjekke ut angående jødenes forfølgelse av de kristne: Apg. 4:3; 5:18-33; 6:12; 7:54-60; 8:1ff; 9:1-4, 13, 23; 11:19; 12:1-3; 13:45-50; 14:2-5, 19; 16:23; 17:5-13; 18:12; 20:3, 19; 21:11, 27; 22:30; 23:12, 20, 27, 30; 24:5-9; 25:2-15; 25:24; 26:21. Du kan også lese 2.Kor. 11:24; 2.Tess. 2:14-15; Heb. 10:32-34; Åp. 2:9; 3:9.

Som vi ser var det ikke lett og noen ble drept av Jødene som forfulgte dem (Apg. 7:54-60). Dette er alt etter det Jesus sa til Fariseerne og de Skriftlærde: “Se, derfor sender Jeg dere profeter, vise menn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, og noen av dem skal dere piske i synagogene deres og forfølge fra by til by.” (Mat. 23:34).

Så kommer advarselen at de ville bli hatet av “alle folkeslag” som er den keiserlige forfølgelsen og stormanngrep (år 64-68 e.kr.) før ødeleggelsen av tempelet (år 70 e.kr.). Denne forfølgelsen startet med Nero og er betegnet som den verste og mest smertefulle Romerske forfølgelse. (November 64 e.kr. til Neros død i Juni 68 e.kr.). Tacitus skriver:

“Men alle menneskelige anstrengelser, alle overdådige gaver fra keiseren, og blidgjøring av gudene, ville ikke den onde troen på at brannen var et resultat av en bestilling bli borte. Følgelig å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på én klasse, hatet for sine avskyeligheter, folk kalt kristne. …” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:10 tar Jesus for seg anstøt og angivelse; “Og da skal mange ta anstøt, og de skal angi hverandre og hate hverandre.” Dette kan vi også finne i forskjellige dokumenter. F.eks. sier Paulus til Timoteus i 2.Tim. 1:15 “… alle de i Asia har vendt seg bort fra meg. …” og videre i 2.Tim. 4:10 “For Demas har forlatt meg fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden.” Også Johannes forteller dette da han i 1.Joh. 2:19 sier:

“De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For hvis de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at de skulle bli åpenbart at ingen av dem var av oss.” 

Hebreerbrevet viser oss at det faktisk var et frafall blant kristen-konverterte jøder. I Heb. 10:25 leser vi at Paulus maner dem til å ikke svikte forsamlingen slik de som gikk ut av dem gjorde. Han sier også at “… som dere ser at Dagen nærmer seg”, som indikerer at de venter en spesiell dag, som er “enden”. Som nevnt før er ikke dette dagen til Herrens gjenkomst men dagen til Herrens komme i dommens sky, over Jerusalem.

I Tacitus verker “The Annals”, og fortsettelsen på verset som jeg brukte ovenfor, er det tydelige spor av denne angivelsen av de kristne:

“… på deres informasjon, ble en enorm mengde dømt, ikke så mye av den forbrytelse å sette fyr på byen, som av hat mot menneskeheten. Hån av alle slag ble lagt i døden. Dekket med skinn av dyr, ble de revet opp av hunder og omkom eller ble naglet til et kors, eller ble dømt til flammene og brent, for å tjene som en nattlig belysning, når dagslyset hadde utløpt.” (Ann. 15:44) 

I Mat. 24:12-14 sier Jesus at det skal bli lovløshet, kjærligheten skal bli kald, den som holder ut skal bli frelst og at evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme.

Vi har vært inne på noe av dette allerede, da angivelse og forfølgelse ikke akkurat kvalifiserer til lovlydighet og kjærlighet. Lovløshet er ikke bare å bryte Guds lov men også å gå imot en sann Kristen “Men et annet er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv» Hele loven og profetene henger på disse to bud.” (Mat. 22:39-40, se også Gal. 5:14).

Uttalelsen “Den som holder ut til enden skal bli frelst” er som et ekko og gjentagelse av det Jesus sa til disiplene i Mat. 10:22, da Han sender dem ut for første gang blant sine egne i Israel. Der sier Han: “Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.” Kanskje ikke så mye fysisk men åndelig ved at de holder seg til troen. Det er som om Han allerede her advarer dem og viser dem hva de egentlig har i vente etter Jesu oppstandelse og før Guds dom over Jerusalem.

Når vi nå leser vers 14, kan vi jo nå lure på hvordan evangeliet kunne nå ut til hele verden før år 70 e.kr? (24:14), det høres temmelig umulig ut og det var også umulig at det skulle skje i den tanke at det gjaldt hele jordkloden.

Ordet “Verden” (oikoumene) som er brukt her forekommer flere ganger i NT og er veldig ofte ment om Romerike som f.eks. “Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.”  (Luk. 2.1), eller “En av dem, en ved navn Agabus, stod da fram, og ved Ånden viste han at det skulle komme en stor hungersnød over hele verden fra Apg. 11:28.

Hvis vi går tilbake til Mat. 10:5 ser vi at disiplene ikke skulle gå til hedningene / nasjonene og at de er begrenset til kun jøder. Men i vers 18 og 19 ser vi at de skal bli overgitt til “landshøvdinger og konger… som er et vitnesbyrd for dem og for hedningene” (se Mat.24:14), som tyder på at Jesu så frem til en videre fremtidig utspredelse av evangeliet.

Videre i vers 23 i Matteus 10, sier Jesus: “Når de forfølger dere i den ene byen, da flykt til en annen! For sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke være ferdige med byene i Israel før Menneskesønnen kommer.”

Så i Matteus 24:14 tar Jesus bort grensene som gjelder bare Israel, til nå også å gjelde nasjonene / hedningene. Dette kommer også rimelig klart frem i  Hans andre “Utsendelsen av disiplene” i Mat. 28:18-20 “Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Amen”. Med andre ord sier Han egentlig at evangeliet skal bli talt ut til andre menneskegrupper utenfor de jødiske, før enden (av templet) kommer.

Det er interessant å lese i Apg. 2:5 at “det var mennesker fra hvert folkeslag under himmelen” som var samlet og hørte vitnesbyrdet om evangeliet, og jeg mener dette også møter de krav som er i 24:14 “… som et vitnesbyrd for alle folkeslag, …” , i det minste representerer det.

Angående å tale evangeliet ut sier Paulus i Rom. 10:18 “Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ende.” Dette sa han ca år 55 e.kr. og det skulle være nok tid igjen til år 70 e.kr. da enden kom. Han åpner Romerbrevet med å si “Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, fordi deres tro forkynnes i hele verden (Rom.1:8).

Vi kan jo spørre; kan vi virkelig forvente at evangeliet var talt ut over hele den vestlige verden (f.eks. Amerika) før år 70? Kan vi virkelig forvente at Claudius telte alle boliger og de som bodde i dem i den vestlige verden, Kina eller Australia. Kan vi virkelig tro at hungersnøden rakk hele veien over Himalaya til Kina under Claudius regjeringstid?

Hvorfor bruker jeg tid på å forklare orde “verden” i vers 14 i Matteus 24? Fordi dispensasjonistene har en lei tendens til å bruke vers 14, og ordet “verden” rund om i Bibelen, til å gjelder hele jordkloden og for å få det til å passe inn i deres lære om tusenårsriket og Herrens dom over Jerusalem i nær fremtid.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ann = Annals, Cornelius Tacitus 

Verkene av  Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog.