Åpenbaringen del 12 – Sammendrag


English version here 

Det har blitt en stund siden sist jeg kom med et blogg innlegg, foruten innlegget jeg spontant la inn for ca en uke siden da. Ja, den var et spontant innlegg da jeg så meg litt lei av at spesielt kristne kan tillate seg og støtte en krig der folk dør, uansett hvor den kommer fra. Jeg mener ikke at Hamas eller andre har noen rett til å skyte mot Israel heller. Jeg mener at vi kristne, ja egentlig alle med litt grunnleggende vett og følelser skal ta avstand fra all vold og mord mot sin neste, uansett hvor den kommer fra.

Men nå over til det jeg egentlig skulle skrive i denne posten, en kort liten avslutning og konklusjon på serien Åpenbaringen, fordi jeg synes det er pyntelig med en serie på 12 deler.

Hvis du skulle lese raskt igjennom Åpenbaringsboken i den tro en kan tolke visjonen til Johannes bokstavelig vil du kanskje komme til å tro at Johannes gikk på ulovlige sterke stoffer. Det er også de som sier seg selv å være skolerte og har preket om emne i mange år som også strengt tatt ikke helt griper disse ting jeg har blogget, og jeg kan med sikkerhet si at det ikke er særlig forstått i den fløyen jeg kommer fra. Ikke at jeg nødvendigvis er smartere eller de dummere men det har litt med den undervisning en har sittet under og blitt flasket opp med, og latskap i å studere. Andre ønsker ikke, av alt på jord, å gi opp sin stolthet da de allerede har forsvart, opparbeidet seg et navn og sin inntekt på akkurat undervisningen om «tusenårsriket». Åpenbaringsboken er for det meste missforstått og forblir en forseglet bok for de fleste, selv om engle-beskjeden var at boken ikke skulle forsegles (Åp.22:10), men jeg har også møtt forståelse og respekt.

Johannes gikk nok ikke på «drugs», bare så det er klart, men fikk en visjon fra Jesus som viste de ting som snart skulle skje (1:1). Denne visjonen ble vist Johannes og han skriver i en språkdrakt som er hentet fra det gamle jødiske bibelspråket. Det ville vært merkelig å f.eks. sett et syv-hodet beist (13:1), gresshopper med menneskeansikter (9:7) og en vingede kvinne stående på månen. (12:1).

Det første er at Johannes stresser og understreker at hendelsene måtte «skje om kort tid» fordi «tiden er nær» (Åp. 1:3; 22:10). Altså må det bli i den tiden han selv levde i og ikke et par tusen år senere. Alt forsøk på å presentere Åpenbaringsboken som en hendelse inn i fremtiden motsier Johannes åpnings og avslutnings erklæring.

Vi må heller ikke glemme temaet Johannes kommer med, nemlig at Kristus vil komme å dømme de som var ansvarlig for Hans korsfestelse, nemlig landets stammer. (Åp. 1:7) Det er oversatt “alle jordens slekter» i den norske bibelen men er mer riktig oversatt «alle stammer i landet».  Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé), som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet dukker dette ordet (gé) opp, enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, f.eks.: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Temaet i Åpenbaringsboken tar også opp fra Kristi forklaring til disiplene (Matt. 23:37-38; Matt. 24).

Gjennom disse 11 delene av Åpenbaringsboken kan vi se et det er et drama som foregår. Det vi ser er at Gud skiller seg fra sin gamle testamentlige hustru for å ta seg ei ny hustru. Tronen er en domstol som Gud sitter på gjennom hele Åpenbaringen (4:2, 3, 9, 10; 5:13; 6:16; 7:10, 15; 19:4; 21:5), og derfra utsteder Han en skilsmisse stevning (5:1). Når dette dokumentet, rullen, åpnes av den som er verdi til å åpne den, Jesus (5:7; 6:1) ser vi at Israel som er beskrevet som hore (17:1, 5, 15; 19:2), straffes for hennes troløshet (6:1-19:2).

I slutten av boken kommer Den Nye Bruden (menigheten) til syne, senket ned fra himmelen for å ta plassen til den gamle hustruen (Åp. 21:2). Hun (menigheten) er det Nye Jerusalem som tar over for det gamle Jerusalem og hun trenger ikke lenger et tempel, for Kristus er den som bringer Guds nærvær til Sitt folk. (21:22).

Johannes beskriver også et dyr fra havet i denne dramatiske scenen. Den representerer det Romerske riket, og da særlig Nero Caesar. (13:1 ff). Han var den første Romerske forfølger av menigheten. Israel, Guds utro kvinne, likestiller seg med Romerne mot Kristus og Hans følgere. Hun er som horen som satt på dyret (17:3, 7). Hva dette bilde tar opp er Israels forsvar til Caesar ved å forkaste Kristus og Hans følgere (sml. Joh. 19:12, 15; Ap.gj. 17:7; sml. Ap.gj. 4:27; 16:20; 18:12; 21:11; 24:1-9; 25:1-2).

Det er lett å anvende disse hendelsene på det første århundrets ødeleggelse av Jerusalem under den første Jødiske krigen mot Romerrike. Mye av de historiske hendelsene er dokumentert bl.a. av den Jødiske historikeren Titus Flavius Josephus, også kalt Joseph ben Matityahu, og Cornelius Tacitus.

Disse dramatiske hendelsene har jo en ende og kommer til slutt til et resultat av Guds skilsmisse med Israel som sitt folk. Den endelige ordenen er opprettet, som er Hans Kongerike. Dette riket fremtrer under et bilde som Hans 1000-årige styre over verden (Åp. 20:1-6; sml. 1:6; 5:10) og som et innputt det nye skapelses prinsippet i frelses rike. (Åp. 21:1; sml. Jes. 65:17-20; 2.Kor. 5:17; Gal. 6:15).

Det Nye Testamentets bekreftelser.

Disse dramatiske temaene som Åpenbaringen presenterer er lagt ut i Det Nye Testamentet. Det er den kommende nye pakt som den endelige forsonede orden, åpenbart i Kristus. Og det er den gamle pakts orden (tempel systemet) som forgår, folket (Israel) som forkaster Kristus og Hans nye orden.

Kristus erklærer at sitt nye pakts-rike er nær. (Mark. 1:15). Den gamle drakten til Israel kan ikke repareres til den stand til å kunne adoptere den nye orden Kristus representerer. Den gamle vin-sekken forhindrer Israel og dens tempel baserte tilbedelse til å innbefatte dens lovprisning og ære; en ny vin-sekk som er i stand til å holde på denne lovprisningen og æren må til. (Matt. 9:16-17). Selv om Jesus fokuserer sitt jordiske embete på Israel (Matt. 10:6; 15:24), advarer Han disiplene at Israel til slutt vil forkaste det. (Matt. 16:21; 20:18) ved å forfølge dem (Matt. 10:16-17; 23:34-37) inntil Han kommer i dommen (Mat. 10:23; 17:22; 20:18; 24:2, 16, 30-34). Og fordi de ikke gjenkjente sin Messias og Hans budskap (Mat. 23:38; Luk. 19:42, 44) vil de bli dømt og kongerike vil bli gitt til hedningene (Matt. 8:10-12; Luk. 19:41-44; 21:20-24).

Det er mange lignelser som viser det som skjer i Åpenbaringen og vi kan se på noen av Jesu lignelser angående Israels forkastelse av Ham og Hans konsekvente dom. Herrens renselse av templet var en profetisk handling av å ødelegge tempelet som hadde blitt en røverhule. (Mat. 21:12-13).Vi har også forbannelsen over det ufruktbare fikentreet, som representerer Israel. (Mat. 21:18-20). Lignelsen om gårdeieren som viser hvor Gud gjentakende ganger strekker seg ut til Israel gjennom profetene, men blir til slutt forkastet når de myrder sønnen hans (Mat. 21:33-45). Kongerike blir derfor fratatt dem og gitt til en nasjon som bærer frukt (Matt. 21:43).

Gud har kalt på Israel mange ganger men de ville ikke. Dette er lignet i en bryllupsfest-invitasjon men som blir forkastet og resulterer i at kongen ødelegger deres by i sin vrede (Mat. 22:1-14). Fariseerne blir sterkt anklaget av Jesus som de som fortsetter opprøret som deres forfedre gjorde (Matt. 23:1-32). Dette resulterer at de forfølger Kristi etterfølgere og i deres snart kommende dom i 70. e.kr. (Matt. 23:33-36). I de siste ord til Israel, klager Jesus over deres forkastelse (Matt. 23:37), overgir templet til ødeleggelse (Matt. 24:2) og Jerusalems ødeleggelse (Matt. 24:16 ff; Luk. 21:20-24) i det første århundrets generasjon (Matt. 24:34). Som et resultat av Israels troløshet og forkastelse utsteder Kristus den store misjonsbefalingen som vil lede til dåp og disippel-gjøring av «nasjonene»/hedningene (Matt. 28:18-20).

Johannes evangelium informerer oss at Kristus kom til Hans egne som ikke mottok Ham (Joh. 1:11). De hadde faktisk «djevelen til far» (Joh. 8:44; Åp. 2:9; 3:9) og forkastet Ham i favør for Caesar (Joh. 19:12, 15). Som konsekvens var tiden kommet til at templet ikke lenger var nødvendig (Joh. 4:21, 23, sml. Matt. 12:6) og resulterte i et overveldende velsignelse for alle mennesker i hele verden (Joh. 3:17; 12:31-32).

I Apostlenes gjerninger kan vi lese og spore bevegelsen av evangeliet, fra Jerusalem til de ytterste delene av den dagens verden (Ap.gj. 1:8). Selv om apostlene hovedsakelig vinner sjeler i Jerusalem (Ap.gj. 2:41; 4:4; 6:7) må de etterhvert gå til hedningene (Ap.gj. 13:46; 18:6). Grunnen til dette oppdager vi i Apostelens gjerninger, da den er en reell nedtegnelse av ubøyelige Jødisk forfølgelse av de Kristne (Ap.gj. 4:1-3, 15-18; 5:17-18, 27-33, 40; 6:12-15; 7:54-60; 8:1; 9:1-4,13, 21, 23, 29; 12:1-3; 13:45-50;14:2-5, 19; 17:5-8, 13; 18:6, 12 17; 20:3, 19; 21:11, 27-32; 22:3-5, 22-23; 23:12, 20-21; 24:5-9, 27; 25:2-15; 25:24; 26:21; 28:17-29). Den apostoliske menighet erklærer gjentatte ganger Israels ansvar for Kristi død (Ap.gj. 2:22-23, 36; 3:13-15; 4:10;5:28, 30; 7:52; 10:39; 13:27-29; 26:10).

Det er mulig å spore enda mer av disse temaene i Det Nye Testamentet men vil ta for mye plass. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at den gamle pakt forgår og Den Nye Pakt erstatter den (2.Kor. 3; Heb. 8:13; 12:22-29). Johannes tar opp disse temaene i Åpenbaringen og presenterer dem i et dramatisk juridisk format. Den Nye Pakts kristendom er den nye henvendelsen til Gud, Israel er blitt forkastet som det favoriserte folk.

NB! Når jeg skriver at Israel er blitt forkastet, er ikke dette av meg selv men noe som faktisk står i Bibelen. Åpenbaringen tar for seg hendelsen rett før og under år 70 e.kr. og har derfor ingen ting å gjøre med dagens Israel og dagens Jøder. Når det gjelder Jøder må de like mye som alle andre bli favorisert av Gud for å komme inn i Guds rike. Vi alle er blitt likestilt og ingen har noen første rett eller spesiell behandling for å komme inn i Guds rike, annet enn det Gud gir, for arbeid frelser ingen (Gal. 3:21).  Alle nasjoner og alle folkeslag som ennå ikke er frelst stiller likt da alle har syndet (Rom. 3:23) og trenger å bli «favorisert» av Gud. Alle kristne, som er ett folk (Ef. 2:19), stiller også likt i Kristus da det hverken er Jøde eller greker i Kristus (Gal. 3:28). Det er Gud som favoriserer og det gjør Han med den Han vil. Det er kun ved tro alene, gitt av Gud kun av nåde (Ef. 2:8-9) som gir deg adgang inn i Gud rike og ikke hvem du er eller gjør som avgjør dette.

Hva mener du? 

.

Åpenbaringen del. 11 – Bruden, Det Nye Jerusalem


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).

I forrige post så vi litt på Det Nye Jerusalem som den nye skapningen og som tok plassen til det gamle Jerusalem. Vi så litt på tidsrammen, Guds gradvise arbeid i historien og litt overfladisk på Bruden og dens karakter.

For de fleste er Åpenbaringen 21:1 til 22:5 en hendelse som de venter skal skje i fremtiden, etter det de kaller “tusenårsriket”, og vil være den evige fullkomne orden etter den siste dommen. Men dette kan ikke stemme, for som vi så i forrige del, inneholder disse versene en karakterstikk av den nåværende syndige orden. Når vi nå går inn og ser nærmere på Bruden vil vi samtidig se disse karakterstikkene av en syndig orden fortsatt eksisterer i verden, men utenfor byen (bruden). Hovedbudskapet jeg vil vise her at Den Nye Skapningen Johannes presenterer i Åpenbaringen er virksomhet i dag.

Vi kan ta et par vers tidlig i kapittel 21 før vi går inn og ser på Det Nye Jerusalem fra vers 9. Derifra skal vi gå gradvis fremover med de versene jeg ser er viktige, frem til Åp. 22:15.

I Åp. 21:5 sier Gud at Han “gjør alle ting nye” og ikke at han har tenkt å gjøre det en gang i fremtiden. Johannes fokuserer på at Gud allerede er i gang med å gjøre ting nye. Tidligere så Johannes den Hellige Staden “komme ned fra Gud”, som indikerer ‘allerede skjedd’. Det er ikke en hendelse som skal skje i fremtiden, som om det “skal komme ned fra Gud”.

I Åp. 21:6 snakker Jesus til Johannes om frelsen og det levende vann som ble lovet uten betaling. Vi ser at Johannes også her henter fra Jesaja (Jes. 55:1).

Men frelsen og det levende vann blir ikke bare gitt i den fullkomne evige ordenen. I Joh. 4:14 tilbyr Jesus kvinnen ved brønnen “vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4:14), noe som viser at dette begynner allerede i den før-fullkomne orden. Selvfølgelig må Ånden først bli utgytt og vi kan linke denne til utgytelsen av Ånden på pinsedagen (Apgj. 2:1-4), men bare til de som tror:

“Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For den Hellige Ånd var ennå gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh. 7:38-39).

Vi ser tydelig at dette er i nåtid, og ikke bare en gang i fremtiden.

Det Nye Jerusalem

Vi skal nå se på noen sannheter om frelsen og karakteren Johannes beskriver av Bruden/menigheten som virker på jorden i dag.

Åp. 21:14 forteller at Staden er bygd på et fundament av 12 steiner (Åp. 21:14). Dette er Menigheten, noe som Paulus presenterer som allerede “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Ef. 2:20; sml. Mat. 16:18; 1.Kor. 3:10). At Johannes bruker dette bilde igjen her i Åpenbaringen er for å forene det med seieren i år 70 e.kr., som er den endelige bekreftelsen på Kristendommen når den endelig skilte seg fra Israel og jødedommen.

Åp. 21:19-21. Disse steinene kan vi se tydeligere i versene 19-21. Der ser vi egentlig hvor verdifull menigheten er i Guds øyne, som er “smykket med alle slags kostbare steiner”. De kristne oppfyller evangeliets verk som forherliger Guds navn og utøver tro som reflekterer hennes verdi for Gud.

“for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse” (1.Pet. 1:7).

Åp. 21:12-21. Byen har også murer som skal gjøre henne trygg, og med en slikt fundament som vi nettopp så, behøver hun ikke å frykte for fremtiden. Selv om det jordiske Israel var i trøbbel i hans dager, sier Jesaja:

“På denne dagen skal sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll” (Jes. 26:1).

Stabiliteten til menigheten blir fremhevet av Jesus når Han etablerer menigheten.

“Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. (Mat. 16:18).

Dette passer med hennes eksistens i Kristus, Paulus skriver:

“Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”. (1.Kor. 3:10-11).

og i Efeserne skriver Paulus en sterkere illustrasjon:

“Derfor er det ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen.” (Ef. 2:19-22).

Det «nye Jesrusalem» satt på kartet med Patmos i sentrum. Alle de kjente menighetene befinner seg i dette område.

I Åp. 21:16 blir Johannes vist “den store Staden, Det Hellige Jerusalem” (Åp. 21:10), som er Bruden (Åp. 21:2). Denne Byen blir målt til å være 12000 stadier (ca. 2.250 km) i kvadrat. Dette er interessant. Hvis du tegner opp denne kvadraten på et kart over middelhavet, med Patmos i senter der Johannes skrev Åpenbaringen, vil du se at vestkanten på kvadraten rekker til Roma og østkanten rekker til Jerusalem. Nord- og sør-kanten strekker seg tilnærmet til de nordlige og sørlige grensene av Romerrike i det første århundre. Alle de kristne samfunn som eksisterte på den tiden (60-90 e.kr.), vil du finne lokalisert innenfor disse grensene i kvadraten.

Åp. 21:16 viser også menighetens innflytelse. I Jes. 2:2-4 kan vi lese at hun “skal være opphøyet over fjellene” og “Alle folkeslag skal strømme til det”. En annen profet sier at hun (menigheten) er som “et fint skudd” og blir plantet “på et høyt og kneisende fjell” hvor “Alle slags fugler skal bo”. (Esek. 17:22-23). Nå, p.g.a. hennes profetiske lovnader har Herren satt henne til å “gjøre alle folkeslag til disipler”. Denne menigheten skal ikke gå rund å dømme andre, “for Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham”. (Joh. 3:17).

I Åp. 21:22 skriver Johannes at han “så ikke noe tempel i den, for Herre Gud, Den Almektige og Lammet er dens tempel.” Perfekt passer dette inn i Kristi komme og død, templet blir unødvendig (Mark. 15:38; Joh. 4:21; Apgj. 17:24; Heb. 8:13). Jesus er templet (Joh. 2:19-21; Ef. 2:19-20), for Han sier: “her er En som er større enn templet.” (Mat. 12:6). To ting skjer ved Hans død, yppersteprestene deler Hans kappe (Mat. 26:65) og tempelets forheng revnet (Mat. 27:51), noe som er et tegn på den kommende fjerning av tempel-systemet og åpningen av helligdommen for de trofaste (Heb. 10:19-22).

“de frelste folkeslagene skal vandre i dens lys” kan vi lese i Åp. 21:24, det forteller oss at nasjoner, som separate nasjoner, fortsatt eksisterer. Nasjoner betyr også hedninger. Å være lys for hedningene er nettopp menighetens kall:

“For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.» (Apgj. 13:47). (les også Matt. 5:14-16; 2.Kor. 6:14 og Ef. 5:8-9).

Denne profetien fra Jes. 42:6 som Paulus og Barnabas refererer til er ang. Jesus, som er verdens lys (Joh. 8:12; 9:5), men Han etablerer også Sin menigheten til å være “verdens lys” (Mat. 5:14) og den “skinner allerede” (Joh. 2:8 sml. Rom. 13:12).

Åp. 21:25 meddeler at “Dens porter skal aldri være stengt”. Dette er for at de nyomvendte skal få komme inn. Den pågående evangeliseringen bringer inn flere og flere og hadde portene hvert stengt ville ikke noen “nye” kommet inn. Da kunne vi sagt at dette var den endelige fullkomne ordene, men som vi ser er det ikke det.

Åp. 21:27 antyder en “før-doms” setting der syndere fortsatt finnes, for det står at “de urene og han som praktiserer vederstyggeligheter og lyver” har ikke tilgang til Det Nye Jerusalem. De ikke-omvendte er de urene, noe vi kan se i skriftens bilde av hedningene utenfor Kristus (slik som Peters visjon av duken fylt med urene dyr, Apgj. 10:14-15, 28; 15:19 sml. 2.Kor. 6:17).

Åp. 22:1-2. Det faktum at byen inneholder “livets tre” som produserer blader “til legedom for folkeslagene” må kreve en tilstand som eksisterer før den fullkomne evige ordenen. Esekiels visjon om livets elv som renner fra Guds alter, som er frelses-legende, blir her brukt av Johannes:

“Langs elvebredden, både på den ene siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.” (Esek. 47:12).

Ved helbredelse av folkeslagene mener jeg at dette sterkt antyder om en omvendelse. Ved en omvendelse får de da komme inn til Staden der de helbredende bladene er. En annen bakgrunn fra GT finner vi i Jes. 19:21-22, og husk at Egypt er bildet på verden og hedningene:

“Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem.” (Jes. 19:21-22 sml. Rom. 16:25-26).

Åp. 22:15 viser oss at “hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn” eksisterer fortsatt og befinner seg utenfor Staden. Disse er nok målet for evangeliseringen og deretter, ved omvendelsen, få tilgang til de helbredende blader fra livets tre og livets vann.

Skriften er fantastisk. Selv Johannes Åpenbaring som kan være så vanskelig blir fantastisk fargerik når en først får det klart for seg hva som egentlig skjer. Alt syr seg pent sammen til et stor flott teppe. Skriften lærer oss at Kristus innleder den nye pakts velsignelser. Når Jesus kom, kom han for å helbrede (1.Pet. 2:24) og for å sette undertrykte mennesker i frihet (Luk. 4:18; Joh. 8:34-36; Apgj. 26:18; Rom. 6:6, 18, 22; Gal. 5:1) og fra forbannelse (Rom. 5:21; 7:24-25; Gal. 3:10-13). Dette fortsetter Han med den dag i dag gjennom Sin menighet som vi nå har sett, og denne menigheten beskriver Johannes så flott i Åpenbaringen 21 – 22.

Hva synes du?

Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 10 – Ny Himmel og Ny Jord


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2). 

Vi har nå kommet frem til Åp. 21 og skal ta for oss “en ny himmel og en ny jord”. Det kan være at de som har fulgt med i serien har en anelse av hvor jeg går nå. Jeg vil vise at den nye himmelen og den nye jorden er i nåtid, men det trenger nok mer forklaring rund det.

Mange av oss kristne er blitt opplært i å tro at i ‘verdens ende’ vil vi bokstavelig talt gå inn i den fullkomne nye himmel og nye jord, ikledd den nye fysiske kropp gjennom den fysiske oppstandelsen. Vi er altså lært opp i at Åpenbaringen 21:1 til 22:5 handler om tusenårsriket som vil komme en gang i fremtiden. Det jeg vil argumentere for er at den nye skapelsen som Johannes presenterer er en nåværende realitet som den ‘fullkomne ordenen’ vil perfekt oppfylle og erstatte. Altså en ny skapning presentert som et ideelt bilde av den kristne tro i tid og på jord.

Vi har tidligere vært inne på forskjellige karakterer i Åpenbaringen og en av dem var skjøgen som Gud nå har skilt seg fra gjennom dommen. Denne nye skapningen som Johannes viser i Åpenbaringen er bruden presentert som “ny himmel og en ny jord” og hun overtar plassen til den store skjøgen, for “den første himmel og den første jord var blitt borte.” (Åp.21:1). Dette skjer straks etter ‘skilsmissen’, eller ødeleggelsen av ‘den gamle pakt’ for jeg tror ikke at vi kan forvente at Gud er uten folk i historien men tar straks til seg en ny brud, et nytt folk. Det Nye Jerusalem erstatter straks plassen til den gamle pakt. (Heb. 8:13). Jeg synes det er urimelig å sette et gap i tid her på 2000 + år slik som “tusenårsrike” underviserne gjør.

Når det er sagt kommer vel spørsmålet om tidsrammen opp igjen, men vi ser at tidsrammen stemmer med det første århundres tidsramme (år 70 e.kr.) da vi straks etter vers 5 kan lese:

“Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise Sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.” (Åp. 21:5). 

Jeg tror heller ikke at noen av disiplene fortsatt lever idag. Jesus lovet jo disiplene at noen av dem ville leve og se den endelige opprettelsen av hans rike. “Og Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Mark. 9:1). Nei, ingen av disiplene lever i dag for Guds rike har kommet allerede.

Et av de forståelige problemene mange kan støte på er at de ikke ser forskjell på Peters forklaring av den ‘fullkomne ordenen’ (2.Pet. 3:10-13) og Johannes’ forklaring av ‘den nye skapelsen’ (Åp. 21). Forklaringen er at Peter fokuserer på den endelige evige forløsningen mens Johannes fokuserer på den midlertidige forløsningen i Kristus som den nye skapelsen.

Den midlertidige forløsningen og den fullkomne orden…? Hva er hva og når er hva? Nei det er kanskje ikke så lett i begynnelsen å skille, men overraskende nok for mange, det er heller ikke noe å skille. Når Gud nå har kommet med sin nye skapning, har denne allerede begynt sin skapelses prosess mot det fullkomne. Det er ikke det at jeg tror vi noen gang kommer til å bli fullkomne her på jord eller er allerede blitt det, men at “vi går videre til det fullkomne.” (Heb. 6:1).

Jeg tror vi må sette oss mer inn i hvordan Gud arbeider, at Gud arbeider gradvis med den nåværende nye skapelses prosessen, slik han har gjort fra tidenes morgen. Selvfølgelig arbeider Han ut sin egne vilje, men dette gjør Han mer trinnvis over tid mer enn Han gjør i et stort katastrofalt “bang” og gjør alt på en gang. Dette ser vi i den metoden Gud utvikler både forsoningen i tid (1.Mos. 3:15; Gal. 4:4), vi ser det i Israels gradvise erobring av det lovede land (2.Mos. 23:29-30; 5.Mos. 7:22), vi ser det i Guds utfolding av Hans åpenbaring i historien (Jes. 28:9-10; Heb. 1:1-2) og i utvidelsen av Kristi kongerike mot enden (Mark. 4:26-32; Jes. 9:6.7).

Motta mitt rike!

Jesus lærer oss å be: “Komme ditt rike.” (Mat. 6:10). Så, kongeriket er altså i nåtid, men har ennå å komme. Vanskelig? – Den er nå (på en måte), men ikke ennå (i full mening). Vi kunne kanskje be samme bønn på denne måten: «Motta Guds rike her nå på jord som i himmelen; gå inn i den nye himmelen på jord… » Jeg skal ikke legge mer til her men det er verdt å tenke på.

Paulus forklarer også at de “gamle ting er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Dette passer godt med Guds forklaring i Åpenbaringen 21: 1, 5. Paulus kaller det også en “ny skapning” (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; sml. Ef. 2:10; 4:24).

Vi kristne har med oss i dag den nye skapelsen, for: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2.Kor. 5:17), men vi venter fortsatt på den endelige, fulle legemlige opprettelsen: “Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2.Pet. 3:13). Vi vil kanskje fortsatt vente i tusener av år , for “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” (2.Pet. 3:8).

Jeg har lyst til å sammenligne et par skriftsteder, Åp. 21:1, 4 og Jes. 65:17-19. Det er ikke mange som benekter at Johannes henter bilder fra Jesaja, men hvorfor gjør han det? Det er fordi Jesaja profeterer menighetens alder (tid) med samme “språk”: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65:17). Ved første øyekast kan en på de første setningene i Åp.21:1, 4 og i Jes. 65:17-19, fort anta at det gjelder den evige perfekte og fullkomne orden, men synet kan bedra.

Selv ikke ortodokse kristne vil tror at noen i den evige fullkomne ordenen vil føde, erfare synd, bli gammel og dø… og eventuelt erfare forbannelse. Jesaja snakker ikke om den fullkomne ordenen for han beskriver karakterer av den nåværende syndige verden som vi leser i neste vers:

“Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet.” (Jes. 65:20). 

Men det er mer, det ligger noen forsonende forløsnende sannheter i denne byen som blir senket ned fra Gud,  som viser oss at denne byen er i nåtid og i menigheten i dag og vil være der hele veien til Hans andre komme. Noen av disse forsonende forløsnende sannhetene er at havet er borte, sorgen tatt vekk, lyset i den, grunnstenene byen er bygd på m.fl.

Men nå har vi allerede gjort unna mange ord i dette innlegget så jeg får spare det resterende til neste innlegg.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 9 – Satan Bundet i Tusen År


English version here

I serien om Åpenbaringen så langt har vi sett på hvordan lese Åpenbaringen og at Johannes intensjon med brevet var å advare sine brødre og søstre i de forskjellige menighetene om det som “snart måtte skje” (Åp. 1:3; 22:6), dommen!. Vi har sett et par viktige karakterer som spillte en viktig rolle i denne dommen, som skjøgen, dyret og det andre dyret. Vi har sett fjell flytter seg, hagl på 34,2 kg falle fra himmelen og byen deles i tre. Vi har til og med sett på blodet som fløt så høyt som hestenes bissel. Det er ikke til å komme ifra at Åpenbaringen er en bok med sterke visuelle skildringer, men hva står igjen av Åpenbaringen?

Det jeg føler står igjen for meg å forklare er de 1000 år, bindingen av Satan, den nye skapelsen (ny himmel og ny jord) og menigheten, så la oss hoppe inni det første, “1000 år”, som mange kaller “tusenårsriket” og bindingen av Satan.

1000 år

Først og fremst, begrepet “tusenårsriket” og dens undervisning kom ikke opp før på tidlig 1800 tallet, så den er relativt ny. Du kan lese mer om historien om denne teologiske “troen” her.

Jeg har tidligere lagt vekt på at de ting engelen viser Johannes “er nær”(Åp. 1:3) og det “skal skje om kort tid” (Åp. 22:6), noe som passer meget godt med Romernes ødeleggelse av Jerusalem og Templet i år 70 e.kr. Men så kommer vi inn på begrepet 1000 år, noe som kanskje ikke akkurat passer inn i en “nær-tid” forventning. Likevel starter “1000 år” i det første århundre, da Johannes ser inn i fremtiden, bakenfor “nær” betegnelsens hendelser for å se dens konsekvens. Johannes avslører for oss i Åp. 20 langtids resultatet av dommen som var nær.

Selv i alle diskusjoner jeg har hvert i, omkring Kristi tusenårs herredømme, som mange kaller “tusenårsriket”, må vi alle innrømme at denne beskrivelsen er meget sjelden, den oppstår faktisk kun her i Åpenbaringen 20:6. Men å forklare noe i en mer langtrekkende betydning er det likevel ikke uvanlig for bibelen å bruke “1000”. I 2.Mos. 20:6 kan vi lese at Gud “viser barmhjertighet mot 1000 slektsledd”, som ikke betyr at det 1001ste slektsledd ikke skulle motta barmhjertighet fra Gud. Herren lover å gjøre Israel “1000 ganger mer tallrike” en på Moses tid i 5.Mos. 1:11, som ikke setter en øvre grense på deres vekst potensialet. Herren til og med krever alle “dyrene på de tusen høyder” (Sal. 50:10), men ingen steder er det foreslått at dyrene på de andre millioner av høyder på jorden tilhører noen annen. Å beregne tid gradvis som 1000 år blir én dag av Guds tid (2.Pet. 3:8), slik at 2000 år dobler virkningen av Gud til to dager osv., vil bare bli bruk og kast på Gud. Ingen av disse ovenstående skriftstedene burde oversetters bokstavelig. «1000» uttrykker en bemerkelsesverdig og langtrekkende konsekvens og ikke et eksakt nummer.

Nummeret 1000 snakker om en kvantitativ perfeksjon (10 x 10 x 10), som blir et talltegn av en enorm konsekvens. Disse 1000 år startet i det første århundre og har allerede brukt opp 2000 års tid, og er ennå ikke over.

Binding av Satan. 

“Deretter så jeg en engel som kom ned fra himmelen. Han hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og han kastet ham ned i avgrunnen og stengte ham inne og satte et segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene før de tusen år var til ende. Men etter alt dette skal han bli løslatt for en kort tid.” Åp. 20:1-3). 

Et maleri av Philip James de Loutherbourg

Hva betyr dette, hva er hensikten og når hendte dette? Som mye annet i Åpenbaringen er det snakk om bilder og visjoner. Dette bildet snakker om Kristus første århundrets innskrenkning av Satans makt, slik at evangeliet kunne og fortsatt kan ha sin fremgang i hele verden.

I Mat. 12:24 anklager fariseerne Jesus at Han sto i ledtog med Satan, men Jesus motbeviser dette ved at Han kaster ut demoner og sier: “Hvis Satan driver ut Satan, er han kommet i strid med seg selv. Hvordan kan da hans rike bli stående?” (Mat. 12:26) og så utfordrer Han dem med sannheten ved å si:

“Men hvis Jeg driver ut demonene ved Guds Ånd, sannelig, da er Guds rike kommet til dere. Eller hvordan kan en gå inn i huset til den sterke og plyndre hans gods, hvis en ikke først binder den sterke? Da først kan en plyndre hans hus.” (Mat. 12:28-29). 

Allerede her proklamerer Jesus sin seier over Satan. Satan er den sterke og Jesus som inntrengeren har til hensikt å kaste Satan ut. Dette er en parallell til Åp. 1:6, der Johannes åpner med en stadfestelse at Kristi herredømme allerede har begynt og at disiplinene allerede er “prester” i dette styret.

“og som har gjort oss til konger og prester for Sin Gud og Far – Han tilhører æren og herredømmet i all evighet! Amen.” (Åp. 1:6). 

Dette betyr at Hans første århundrets herredømme inkluderer Hans binding av menneskets største fiende, Satan. Åp. 1:6 korresponderer meget godt med Åp. 20:1-6:

“han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år… men de skal være prester for Gud og Kristus, og de skal regjere med Ham i tusen år” (Åp. 20:2, 6). 

Dermed krever Åp. 1:6 tydeligvis at kongedømmet med prester allerede eksisterer og at Kristi herredømme allerede har begynt. Også Åp. 1:5 erklærer at Jesus Kristus er “herskeren over kongene på jorden”

Ved Jesu død og oppstandelse binder Han Satan, noe Jesus sterkt proklamerer i Joh. 12:31-32. “Nå er denne verdens dom. Nå blir denne verdens hersker kastet ut. Og Jeg, når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra alle til Meg.” Vi kan også lese om Kristi seier over Satan andre steder.  “Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset.” (Kol. 2:15), “Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk Han Selv del i det på samme måten, for at Han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt – det er djevelen -, og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv.” (Heb. 2:14-15).

Naturlig nok spør folk meg om djevelen ikke lenger virker i verden og om jeg påstår at han er totalt inaktiv? Nei, han er ikke totalt inaktiv, men hans forpurringer og innsnøringer. Uansett, Jesus selv sier Han har bundet Satan under Hans jordiske virke (Mat. 12:29), selv om Satan fortsetter å virke blant menneskene. (Ef. 6:11-12; 1.Pet. 5:8; Jak. 4:7).

I GT (Gamle Testamentet) og før Kristi komme ser vi Guds tilgodeseende til Israel som den eneste nasjonen. “Bare dere har Jeg kjent blant alle slektene på jorden…” (Am. 3:2) (les også 2. Mos. 19:5). Eller som Paulus sier det: “Hvilken fordel har Jøden?… Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds ord ble betrodd dem.” (Rom. 3.1-2).

Dermed ble resten av den historiske verden under herredømme til Satan, som inspirerte de til avgudsdyrkelse. De fleste historikere, og sikkert mange lekmenn i dag, vet at hver nasjon hadde deres egne guder som: Isis, Osiris og Ra i Egypt; Kybele (Magna Mater eller Store mor) i Anatolia (storparten av Tyrkia); Dionysius i Assyria; Marduk i Babylon; Baal og Astarte i Kanaan; An, Ki og Enki i Sumer; Zeus i Hellas; og Jupiter i Roma. Også Hittitene, Moabittene, Fønikerne, Araberne, Armenerne, Iranerne og flere andre hadde også guder.

“Men det ene folkeslaget etter den andre fortsatte å lage sine egne guder, og de satte dem opp i husene som samaritanerne hadde laget på offerhaugene, hvert folkeslag i de byene der de bodde.” (2.Kong. 17:29). 

I den gamle verden og før Det Nye Testamentet er det tydelig at Satan dominerte med en bedragersk makt. Når Satans forsøker å friste Jesus, kan vi lese nettopp dette at han hadde herredøme over verden, for det var overgitt han (Luk. 4:5-6), noe Jesus ikke benekter.

Men dette skulle forandrer seg drastisk med Kristi seier på korset og oppstandelsen ,og Johannes kan si at han (Satan) er “bundet” slik at “han ikke lenger skulle forføre folkeslagene” (Åp. 20:3). Misjonsbefalingen (Mat. 28:18-20) er en utsendelse nettopp til å frigjøre enkelt individer og nasjoner gjennom åndelig omvendelse. Hvis vi nå tar Satans uttalelse om at verden var overgitt han, kommer Jesus nå med en NY tilstandsrapport: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” (Mat. 28:18.19).

På grunn av Kristi seier over Satan kan Paulus si: “For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene (nasjonene utenfor Israel), for at Du skal være til frelse like til jordens ende.»” Og les hva han sier i Apg. 26:17-18: “Jeg vil fri deg ut fra folket og fra hedningene som Jeg nå sender deg til. Du skal åpne øynene deres så de vender seg fra mørket til lys og fra Satans makt til Gud, så de kan få syndenes forlatelse og en arv blant dem som er helliget ved troen på Meg.”

Satan er bundet og Kristus har krevd sin autoritet så Han kan disippelgjøre nasjoner. 

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.

Åpenbaringen del. 8 – Byen Deles i Tre og Hagl.


English version here 

“Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: «Det er skjedd!» Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med hans harmes vredes vin. Så ble hver øy borte, og fjellene ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:17-21). 

Under Guds syvende vredes-skål i Åp. 16, som fortsetter å brette ut hendelsene i år 70, er vi vitne til et enda mer dramatisk bevis for det første århundrets oppfyllelse. Det er særlig tre kjennetegn som kommer til syne her. Det ene er at byen blir delt i tre, det andre er de store haglene som falt ned fra himmelen og det tredje er blodet som fløt opp til bisselet til hestene.

Byen deles i tre. 

At byen deles i tre er det mange som tolker dit hen at byen fysisk blir delt i tre av et stort jordskjelvet som er nevnt i Åp. 16:17-21, men vi ser at dette ikke hendte i år 70 e.kr. Da mener de at dette vil skje i fremtiden, men igjen viser jeg til at tidligere innlegg at Åpenbaringen handler om det første århundrets hendelser, spesifikk på hendelsene fra år 64-70 e.kr.

Byen ble delt i tre ved 3 forskjellige grupper eller partier som sto imot hverandre, m.a.o. en indre strid innenfor Jerusalems murer. Josephus er vell kjent med dette da han skriver:

“Og nå var det tre lumske fraksjoner i byen, skilte den ene fra den andre. Eleazar og hans parti, som holdt hellige første-frukt, kom mot Johannes i sine kopper. De som var med Johannes plyndret befolkningen, og gikk ut med iver mot Simon. Denne Simon hadde sin beholdning av proviant fra byen, i opposisjon til opprørerne.” (War. 5:1:4). 

“NÅR derfor Titus hadde marsjert over den ørken som ligger mellom Egypt og Syria, på samme måte som forutnevnt, kom han til Cesarea, besluttet han å sette sine krefter for på den plassen, før han begynte krigen. Nei, faktisk, mens han hjelper sin far i Alexandria, i å installere denne regjeringen som hadde nylig blitt meddelt dem av Gud, hendte det at oppvigleriet i Jerusalem ble gjenopplivet, og skiltes i tre fraksjoner, og at en fraksjon kjempet mot den andre, som partisjon i slike onde tilfeller kan sies å være en god ting, og effekten av guddommelige rettferdighet.” (War. 5:1:1). 

Dette var ikke en strid som noen kunne ta lett på og avfeie, men en fraksjon som var farlig for samholdet innad i Jerusalem og innenfor murene, og som førte med seg mye elendighet. For Josephus fortsetter i samme seksjon:

“Nå som det angrep de fanatikerne gjorde på folk, og som jeg anser begynnelsen av byens undergang, har det blitt allerede forklart etter en nøyaktig måte, som også hvorfra det oppsto, og til hvor stor ugagn det ble økt. Men for dagens oppvigleri, bør man ikke misforstå hvis han kalte det en oppvigleri født av en annen oppvigleri, og å være som et vilt dyr vokst gal, som i mangel av mat fra utlandet, falt nå på å spise sitt eget kjøtt.” (War. 5:1:1) 

Som Josephus sa,  “jeg anser begynnelsen av byens undergang”,  profeterer også Johannes “Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt.” Det var altså de politiske uenigheter og splittelser inn i partier som delte byen i tre.

Hagl på et talent. 

Steiner brukt i de Romerske katapultene. Disse er funnet ved Massada, Israel.

Her er det også kommet opp mange teorier om hva disse haglene er. Et av dem er bomber med giftige gasser så folkene “brennes” opp levende. Med dagens teknologi og kunnskap kunne dette sikkert vært mulig, men igjen, det er snakk om år 70 e.kr.

I Åpenbaringen del 3, nevnte jeg såvidt loven for steining av en utro kvinne (5.Mos. 22:21), og dette går ikke Johannes forbi:

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:21). 

Til sammenligning gir også Josephus et historiske faktum av hva som hendte med skjøgen, det gamle Jerusalem:

“Maskinene (katapulter*), som alle legionene hadde klart forberedt på dem, var beundringsverdig konstruert, men likevel mer ekstraordinær var den som tilhørte den tiende legion: de som kastet dart og de som kastet steinene var mer voldelig og større enn resten, som de ikke bare frastøtes angrepene fra jødene, men kjørte dem bort de som var på muren også. Nå, steinene som ble kastet var av vekten av en talent*, og ble båret to stadier og videre. Støtet de ga var på ingen måte å utholde, ikke bare av dem som stod først i veien, men av de som var utenfor dem for en stor plass. Som for jødene, de først så ankomsten av den stein, for det var en hvit farge, og kunne derfor ikke bare oppfattes av den store støy det gjorde, men kan sees også før den kom med lysstyrken sin; tilsvarende vekterne som satt på tårnene ga dem merke til når maskinen fikk slippe, og steinen kom fra den, og ropte høyt, i sitt eget land språk, STEIEN KOMMER, så de som var på i dens vei vek av, og kastet seg ned på bakken, ved noe som betyr, de voktet seg selv, steinen falt ned og gjorde dem ingen skade. Men romerne konstruerte hvordan du kan forhindre det ved å mørklegge steinen, som deretter kunne ta sikte på dem med suksess, da steinen ikke ble skjelnet på forhånd, slik det hadde vært til da, og slik at de ødela mange av dem med ett slag.” (War. 5:6:3), (* Min forklaring. og vektlegging.). 

Vi kan jo bare prøve å sette oss inn i jødenes sted. For på den tiden måtte det være et overraskende syn og se disse steinene på 34,2 kg (ett talent) komme susende over muren og gjøre de enorme skadene som de gjorde. Denne opplevelsen setter en perfekt virkelighet til  Johannes syn av disse enorme haglene. Jerusalem ble nå steinet i tråd med loven for en utro kvinne, for Jerusalem hadde blitt en skjøge (Åpenbaringen 3 – Skjøgen).

Blod helt opp til bislene på hestene 

“Så kom en annen engel ut av templet som er i himmelen. Han hadde også en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av alteret. Han hadde makt over ilden, og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigden, og sa: «Sving den skarpe sigden din og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er fullmodne på det.» Så svingte engelen sigden sin over jorden og høstet jordens vintre. Og han kastet frukten i den store Guds vredes vinpresse. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det fløt blod ut av vinpressen helt opp til bislene på hestene, så langt som ett tusen seks hundre stadier utover.” (Åp. 14:17-20). 

Johannes følger igjen her det GT mønster og gir oss et bilde av vinen. Som kjent for mange, symboliserer Israel som Guds vin, noe vi finner bl.a. i Sal. 80:8; Jes. 5:1-7; Jer. 2:21; 12:10; Esek. 17:2, 6; 19:1, 10 og Mat. 21:33-40. Men skal vi tro at blodet faktisk fløt utover 322 km (Gresk: 1600 stadier)., og så dypt som opp til bisselet til hestene?

Israels land under Romerriket. fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt.

Det interessante å legge merke til her er at Israels land under Romerrikets imperiet, og som en romersk provins, strakte seg fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt, en distanse på 321,8 km (200 miles), eller 1644 stadier. (Åp 14:20). Vi har også sett tidligere at “byen” i åpenbaringen er stedet hvor Kristus ble korsfestet, dvs. Jerusalem. (Åp. 11:8). Innhøstingen skjer på jorden, som er landet Israel (Åp. 14:15-19 sml. Åp. 1:7) på stedet der Kristus ble korsfestet, som vil si på utsiden av byen (Joh. 19:20 sml. Heb. 13:11-13). Dette billedspråket som Johannes her bruker, sier at Israel vil lide et blodbad som strekker seg utover hele landet. Josephus skriver “… fordi ikke bare hele landet der de flyktet var fylt med slakting…” (War. 4:7:6)  

Men at dybden på blodstrømmen skulle være som opp til bislet til hestene kan vel ingen seriøst mene. Det ville koagulere raskt og ikke klare å renne i store distanser, men vi ser en symbolikk av blodsutgytelse i den jødiske krigen. Josephus fortsetter:

og Jordan kunne en ikke gått over, på grunn av de døde kroppene som var i den, men fordi innsjøen Asphaltiris var også full av døde kropper, som ble båret ned inn i den av elva.” (War. 4:7:6). 

“idet sjøen var blodig en lang vei, og de maritime delene var fulle av døde kropper;” (War. 3:9:3). 

“en kan da se innsjøen blodig og full av døde kropper, for ikke en av dem slapp unna” (War 3:10:9). 

Nå når Josephus beskriver den siste ødeleggelsen av Jerusalem, skriver han:

“blod rant ned over de nedre deler av byen, fra den øvre.” (War. 4:1:10) 

“Og nå, det ytre templet fløt det hele over med blod, og den dagen, som det kom på, så de åtte tusen fem hundre døde kropper der.” (War. 4:5:1). 

“blod av alle slags døde skrotter sto som innsjøer i de hellige domstolene… ” (War. 5:1:3). 

“hele byen rant ned med blod, faktisk i en slik grad at brannen i mange av husene var slukket med disse menns blod.” (War. 6:8:5). 

At havet ble til blod ser vi også eksempler på i Åp. 8:8 og 16:3. Lammet, det slaktede lam utgyter sin vrede (Åp. 6:16-17) over de som korsfestet Ham (Åp. 1:7).

Selv om Åpenbaringen ikke er bokstavelig, så portretterer den de historiske hendelser i den jødiske krigen i år 70 e.kr., noe vi nå har betraktet. Vi har vært igjennom noen utrolige hendelser som korresponderer mellom Johannes og Josephus… og det er mange flere jeg kunne ha tatt med, men ville tatt for mye plass.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg


… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (
* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 6 – Det Andre Dyret


English version here 

“Deretter så jeg et annet dyr som kom opp fra jorden, og han hadde to horn som at lam og talte som en drage.” (Åp. 13:11). 

Vi har nå tatt for oss to karakterer i Åpenbaringen, nemlig skjøgen og dyret som kom opp av havet (Åp. 13:1, 2, 11). Men Johannes så også et annet dyr, og dette dyret kom opp fra jorden, den hadde to horn som et lam og talte som en drage. Det er altså to dyr vi har med å gjøre i Åpenbaringen. Vi skal nå se på dette andre dyret fra land.

Før vi begynner med det andre dyret skal jeg bare ta med en viktig ting som omhandler begge disse dyrene, og det er dragen som jeg bare nevner litt innimellom. Dragen er nært knyttet til begge disse dyrene og det er ganske interessant å se parodien i treenigheten der det andre dyret er tilpasset dragen og dyret fra havet (det første dyret, Åp. 13:2, 11; sml. 16:13). Dragen kommer fra himmelen (Åp. 12:4), det første dyret fra havet (Åp. 13:1) og det andre dyret fra land (Åp. 13:11). Dyret fra havet og dyret fra land er linket til dragen som er Satan, som vi kan se i Åp. 13:2, 11.

Det at det andre dyret trer fram etter dyret fra havet betyr at det er underordnet dyret fra havet og har mindre kraft. Vi ser dette også ved at den bare har to horn i motsetning til dyret fra havet som har 10 horn. (les om horn og makt). Det andre dyret vil “utøve all den makt det første dyret hadde”, og får alle “til å tilbe det første dyret, som fikk det dødelige såret legt” (Romerriket og keiseren). (Åp. 13:12).

Vi ser at det andre dyret ikke har mer makt enn hva det første dyret gir det, men hvem er dette andre dyret som kommer opp fra land/jorden og som nærmest tjener det første dyret og er i tjeneste for Satan? Johannes setter oss faktisk på sporet allerede i Åp. 1:7, der han assosierer “jorden” (landet) med Israels stammer, altså Israels land. (les Åpenbaringen del 1). La meg prøve å forklare “land-dyret”.

Den historiske betydningen av templet og Israels lederskap kan gjenkjennes ved at presteskapet var en sentral og dominerende politisk-økonomisk institusjon. Torah’en tjente som en konstitusjon og en lov-kodeks for tempelstaten, sentrert i Jerusalem. De skriftlærde og fariseerne igjen, tjente som en medierende politisk-økonomisk-religiøst funksjon i denne judeiske tempelstaten.

Det var to viktige posisjoner som hadde kontroll over Israel, det ene var det som tilhører byen (Jerusalem) og det andre var det som hørte til templet, som ofringer. Fikk du kontroll over disse to hadde du makt, noe fariseerne og de skriftlærde hadde, for ingen jøde ville gi opp sine ofringer. De hadde kontroll på hvem som kunne ofre, salg av offergaver osv. Det vil med andre ord si at templet var viktig av den grunn at det var Guds bolig og at det var der de ofret til Ham. Jerusalem var den hellige Guds by som templet stod i, dermed var disse to uadskillelige og var senteret for hele nasjonen Israel. Josephus gir oss et bilde av disse to posisjonene for kontroll av Israel:

“… forsøkte hun å få besittelse av de befestede steder som var om byen, som var to, den ene tilhører selve byen, den andre tilhører tempelet, og de som kunne få dem i deres hender hadde hele nasjonen under deres makt, for uten kommandoen av dem var det ikke mulig å tilby sine ofre, og til å tenke på å gi opp disse ofrene, er til enhver jøde tydelig umulig, som er fortsatt mer klar for å miste livet enn å utelate den guddommelige tilbedelse som de har vært vant til å betale til Gud.” (Ant. 15:7:8). 

Som jeg nevnte ovenfor, kom det en tid da en elite tok over og styrte dette med egen makt. Denne regjeringsmakta var dominert og satt sammen eksklusivt av høyeste-prestene, andre fremstående og de ledende fariseere som ble betrodd et herredømme over nasjonen, som Josephus skriver: “…ble regjeringen et aristokrati, og de høye prestene ble betrodd med et herredømme over nasjonen.” (Ant. 20:10:1).

Det Johannes gjør i Åpenbaringen 13:11-18 er å eksponere den onde karakteren til land-dyret, som var frafallen i sin gudstjeneste og forvaltning. Dette er et bakteppe til da Kristus prøver de jødiske lederne i evangeliene, og forfølgelsen av de kristne i synagogene og templet i Ap.gj. Det er en moralsk link mellom dragen (Satan), sjø-dyret (Roma) og land-dyret, som er Israels høyeste-prestelige aristokrati. Satan og Israel er allerede linket sammen i Åp. 2:9 og 3:9 der Jesus kaller de “Satans synagoge”. (se også Joh. 8:44, Åp. 2:10).

Men hvordan virker dette at dyret utøvde all makt som det første dyret hadde? Det er nok ikke all autoritet slik som et kongedømme har, som å dra inn skatter, sette inn ombud, bygge veier eller stille en hær osv., det er snakk om her. Det er heller snakk om en makt Satan søker fra sitt oversiktlige sted i himmelen, som å overvinne Guds frelses-hensikt ved å sikre Kristi død (Åp. 12:4) og anklage brødrene (Åp. 12:10) til deres død (Åp. 12:11) ved hjelp av forfølgelse (Åp. 13:13, 17). Land-dyret reflekterer sjø-dyrets autoritet som ble gitt ham av dragen (Satan) for å gå til krig mot de hellige (Åp. 13:7). Dette er den autoritet som ble gitt og som det er snakk om.

Land-dyret utøver ikke makten uavhengig av sjø-dyret, men i nærvær av ham. (Åp. 13:12).  I Åp. 19:20 ser vi at land-dyret er den falske profeten og at land-dyret etterligner nå de sanne profetene som opererer foran jordens Herre (Åp. 11:4). Herrens profeter besitter ikke Herrens fulle makt uavhengig av Ham. På samme måte besitter ikke Israel Romas autoritet uavhengig av Roma. Israel er underordnet Roma.

Selv om fariseerne falskt anklaget de kristen for lovbrudd (Joh. 19:7, Apg. 23:29; 25:24) og konfronterte Jesus om Han aksepterte den Mosaiske straff for lovbrudd (Joh. 8:3-5), kunne de lite gjøre da Roma hadde reservert sin autoritet til å utøve straff til seg selv. Josephus er igjen behjelpelig med informasjon om hvordan dette forholdet ble da Judea ble redusert til en provins.

“Og nå ble Arkelaus, en del av Judea, redusert til en provins og Coponius, ble en av hestesport orden blant romerne sendt som en prokurator, med makt til [liv og] død satt i hendene av Caesar.” (War. 2:8:1). 

Roma hadde makt i hele provinsen og selvfølgelig midt inne i Jerusalem, noe som kommer klart frem da Pontus Pilatus forklarer Herren: “Vet du ikke at jeg har makt til å korsfeste Deg, og makt til å løslate deg?” (Joh. 19:10-11). Da Roma hadde denne makten, måtte de jødiske lederne anmode de Romerske autoriteter til å håndtere saken deres mot Jesus. (Joh. 18:31).

Når du nå er i Johannes 19 kan du jo lese fra versene 1-16 og se land-dyret manipulerer sjø-dyret til å utøve sin makt gitt av dragen. Det var dragen som gav sjø-dyret makt og vi ser land-dyret reflekterer dette ved å mane sjø-dyret til å utøve straffen. Dette er det rettslige drama i Åp. 1:7 dreier seg om og en annen karakter som vi finner midt i dette dramaet er “det slaktede lam” (Åp. 5:6, 12; 13:8 sml. 5:8).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ant.= Antiquities, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 5 – Dyret


English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil. 

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Åpenbaringen del. 3 – Skjøgen


English version here 

I del 2 (forrige post) ble det forklart litt om hvilke mennesker dette brevet (Åpenbaringen) er skrevet til, og vi hopper derfor over kapittel 2 og 3. Men før vi går videre vil jeg ta med det juridiske aspektet, hvorfor denne dommen kommer og hvem som har forbrutt seg.

I det Gamle Testamentet (GT) fremstilles Israel som Guds hustru, noe som er vel kjent blant kristne. (Jes. 54:5; Jer. 31:31.32).

Vi var også inne på at Israel ikke tok imot Jesus og drepte Ham og profetene som ble sendt henne, på lik linje med sine forfedre (f.eks.Mat 23:34-35). Så når Israel gjorde dette, ventet dommen (Mat.23:35). Israel (Guds hustru) blir også beskrevet som ei hustru som er utro, da mot Gud, noe som er horeri og hor er synd og straffes med døden ved steining.

“Den som begår ekteskapsbrudd med en annen manns hustru, den som begår ekteskapsbrudd med sin nestes hustru , skal sannelig dø, ekteskapsbryteren sammen med ekteskapsbrytersken.” (3.Mos. 20:10). 

“da skal de føre den unge kvinnen ut til døren i hennes fars hus, og mennene i byen hennes skal steine henne til hun dør, fordi hun har gjort en skammelig gjerning i Israel; hun har drevet hor i sin fars hus. Slik skal dere rense det onde fra din midte.” (5.Mos. 22:21). 

Det er mulig noen blir litt forskrekket av å høre at Israel/Jerusalem er skjøgen beskrevet i Åpenbaringen, men det er ikke bare i Åpenbaringen du finner en slik beskrivelse av Israel. Jeremia gjør det samme:

“Da så Jeg at for alle grunnene til at den frafalne Israel hadde drevet hor, sendte Jeg henne bort og gav henne skilsmissebrev. Likevel fryktet ikke hennes troløse søster Juda, men gikk av sted og drev hor, hun også.” (Jer. 3:8). 

Her ser altså Jeremia Babylons ødeleggelse av det første Tempelet og kaller Israel “hore”, mens Johannes vil snart se ødeleggelsen av det andre Tempelet og kaller Israel “Babylon den store, Mor til skjøgene og til styggedommene på jorden”. (Åp. 17:5). Jeremia meddeler “Du hadde pannen til en horkvinne” (Jer. 3:3), mens Johannes fokuserer på horkvinnens panne, der det står “Babylon den store, Mor til skjøgene”. (Åp. 17:5).

Jerusalem er Guds by hvor Gud bor i sitt tempel (2.Kong. 23:27; Sal. 68:30), hvor han lovet Israel å bo hvis hun forble trofast mot Ham (i telt: 2.Mos. 25:8; 29:44-45; i tempel: 5.Mos. 12:10-11). Men når hun (Israel) ble utro, utstedet Gud et skilsmissebrev før Han kastet henne ut av Hans hus. (5.Mos. 24:1).

Men Gud forlater henne ikke uten fullmakt og rettergang, Han stevner henne inn for retten med en rettferdig høring, anstendige vitner og juridiske bevis. Denne lovlige ekteskapspakten kan bare bli satt tilside med en tilstrekkelig og gyldig grunn gjennom et skilsmissebrev (5.Mos. 24:1-4). Guds advokater (profetene) kan derfor fritt tale om å utstede et skilsmissebrev når hun (Israel) synder mot Ham. Vi ser at dette også rettferdiggjør ødeleggelsen av templet og hennes fangenskap i Babylon.

“Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, det Jeg sendte henne bort med? Til hvem av dem som har noe å kreve av Meg, har Jeg solgt dere? Se, dere er blitt solgt for deres missgjerningers skyld, og deres mor er sendt bort for deres overtredelsers skyld.” (Jes. 50:1). 

Ekteskapet eksisterte under en ekteskapspakt. I Jeremia 2 og 3 ser vi en rettegang, der kapitel 2 tar for seg Israels synd og kapitel 3 kaller Israel til omvendelse. Gud ber henne om å høre etter (Jer. 2:4-5), etter å ha påminnet henne om hennes tidligere “brudekjærlighet” (Jer. 2:2). Han ber også himmelen som vitne (Jer. 2:12). Og i Jer 3:1 appellerer Han til den Mosaiske loven som en standard for retten, som vi finner i 5.Mos 24:1-4.

“Det blir sagt: Om en mann sender sin hustru bort, og hun reiser fra ham og tilhører en annen mann, vil han da vende tilbake til henne igjen? Ville ikke det landet bli kraftig vanhelliget? Men du har levd som en skjøge med mange elskere. Kan du da vende tilbake til Meg? sier Herren.” (Jer. 3:1). 

La meg skyte inn at anklagen for hor har en tendens til å fokusere på den faktiske avgudsdyrkingen, men den er ikke avgrenset bare til å gjelde avguds tilbedelse. I bibelsk syn på ekteskap er hustruens trofasthet involvert i hele forholdet av en kjærlig lydighet. (4.Mos. 5:29; Jer. 31:32; Ef. 5:22-23; 1.Pet. 3:1, 6), og ikke bare hennes avholdenhet fra hor. Vi finner steder der Israel er anklaget for hor men situasjonen involverer ikke det faktiske formelle horeri. Når lovløshet (ikke hor) vinner plass i Jerusalem, vil den “trofaste byen” bli til en “horkvinne” (Jes. 1:21-23).

Siden Israel sees som Guds hustru og at Israel er utro mot Gud, kan det ikke bli annet enn en beskrivelse av ei “skjøge” (horkvinen). Nå har vi sett litt i GT og hvordan loven, retten og straffen virker og hvordan Israel, med sin adferd, kan beskrives som en skjøge.

Vi skal gå videre til kapittel 4 som omhandler Guds trone.

“Deretter så jeg, og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten jeg hørte var som en basun som talte til meg og sa: «Kom opp hit, og Jeg skal vise deg hva som må skje etter dette.» Straks ble jeg grepet av ånden. Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen. Og Han som satt der, var som en jaspis og en sarder-stein å se til. Og det var en regnbue rundt tronen, som så ut som en smaragd. I en ring rundt tronen, og på tronene så jeg de tjuefire eldste som satt der, kledd i hvite kjortler. Og de hadde kroner av gull på hodene.” (Åp. 4:1-5). 

Guds trone er en Kongetrone med en stol der Kongen sitter. Kongen er den som er satt over bud og paragrafer og som utøver den juridiske dom. I vers 3 leser vi at “en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen”. Det er nesten som å høre i våre egne rettsaler når dommeren setter retten – retten er satt. Denne tronen som er satt er den juridiske tronen, og på denne tronen sitter Én, Jesus, ved Guds høyre hånd (Mark. 16:19; Luk. 22:69; Apg. 2:33, 7:55; Rom. 8:34; Heb. 10:12; 1:Pet. 3:22).

I hånden til “Han som sitter på troen”, finner vi en bokrull som må være et juridisk dokument, noe jeg ser som et skilsmissebrev mot Hans utro kone (Israel). I skriften finner vi bildefremstillinger på akkurat dette, som i Jeremia 3 og Esekiel 2-3.

Esekiel ser Gud på tronen (Esek. 1:26 sml. Åp. 4:2), med regnbuen slik som Johannes (Esek. 1:28, sml. Åp. 4:3), de fire livevesene (Esek. 1:5 sml. Åp 4:6) og havet av glass som funklet som krystall (Esek. 1:22 sml. Åp. 4:6). Esekiel ser også en hånd som var rakt ut med en bokrull. Denne bokrullen var skrevet på både innsiden og utsiden, på samme måte som Johannes ser bokrullen er skrevet på innsiden og utsiden. (Esek. 2:9-10 sml. Åp. 5:1).

Denne bokrullen som Johannes ser, er beseglet med syv (7) segl, noe som reflekterer paktens bildefremstilling i GT. Vi leser i 3. Mosebok at Israel er lovet syv ganger mer tukt hvis hun bryter Guds pakt.

Hvis dere likevel ikke lyder Meg etter alt dette, da vil Jeg tukte dere sju ganger mer for deres synder… Hvis dere stadig går Meg imot og ikke er villige til å lyde Meg, da skal Jeg legge sju ganger plager på dere for deres synder… da skal Jeg, ja, Jeg skal gå dere imot,og Jeg skal slå dere sju ganger mer for deres synder… da skal jeg gå dere imot i harme. Og jeg, ja, Jeg skal tukte dere sju ganger mer for deres synder. (3.Mos. 26:18, 21, 24, 28). 

Etter utleveringen av skilsmisse begjæringen, faller dommen over henne i Åpenbaringen kapittel 6-19, og seglene brytes en etter en.

Som jeg nevnte ovenfor er utroskap straffet med steining. Det som er interessant å se når vi kommer ut i Åpenbaringen er at vi ser en slik steining.

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagene av haglene, for denne plagen var veldig stor.” (Åp. 16:21)

Dette og mer til skal vi komme nærmere inn på utover i innleggene. Men hvis Jerusalem er den store byen og blir kalt Babylon, hvem er da dyret?