Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg


… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (
* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 6 – Det Andre Dyret


English version here 

“Deretter så jeg et annet dyr som kom opp fra jorden, og han hadde to horn som at lam og talte som en drage.” (Åp. 13:11). 

Vi har nå tatt for oss to karakterer i Åpenbaringen, nemlig skjøgen og dyret som kom opp av havet (Åp. 13:1, 2, 11). Men Johannes så også et annet dyr, og dette dyret kom opp fra jorden, den hadde to horn som et lam og talte som en drage. Det er altså to dyr vi har med å gjøre i Åpenbaringen. Vi skal nå se på dette andre dyret fra land.

Før vi begynner med det andre dyret skal jeg bare ta med en viktig ting som omhandler begge disse dyrene, og det er dragen som jeg bare nevner litt innimellom. Dragen er nært knyttet til begge disse dyrene og det er ganske interessant å se parodien i treenigheten der det andre dyret er tilpasset dragen og dyret fra havet (det første dyret, Åp. 13:2, 11; sml. 16:13). Dragen kommer fra himmelen (Åp. 12:4), det første dyret fra havet (Åp. 13:1) og det andre dyret fra land (Åp. 13:11). Dyret fra havet og dyret fra land er linket til dragen som er Satan, som vi kan se i Åp. 13:2, 11.

Det at det andre dyret trer fram etter dyret fra havet betyr at det er underordnet dyret fra havet og har mindre kraft. Vi ser dette også ved at den bare har to horn i motsetning til dyret fra havet som har 10 horn. (les om horn og makt). Det andre dyret vil “utøve all den makt det første dyret hadde”, og får alle “til å tilbe det første dyret, som fikk det dødelige såret legt” (Romerriket og keiseren). (Åp. 13:12).

Vi ser at det andre dyret ikke har mer makt enn hva det første dyret gir det, men hvem er dette andre dyret som kommer opp fra land/jorden og som nærmest tjener det første dyret og er i tjeneste for Satan? Johannes setter oss faktisk på sporet allerede i Åp. 1:7, der han assosierer “jorden” (landet) med Israels stammer, altså Israels land. (les Åpenbaringen del 1). La meg prøve å forklare “land-dyret”.

Den historiske betydningen av templet og Israels lederskap kan gjenkjennes ved at presteskapet var en sentral og dominerende politisk-økonomisk institusjon. Torah’en tjente som en konstitusjon og en lov-kodeks for tempelstaten, sentrert i Jerusalem. De skriftlærde og fariseerne igjen, tjente som en medierende politisk-økonomisk-religiøst funksjon i denne judeiske tempelstaten.

Det var to viktige posisjoner som hadde kontroll over Israel, det ene var det som tilhører byen (Jerusalem) og det andre var det som hørte til templet, som ofringer. Fikk du kontroll over disse to hadde du makt, noe fariseerne og de skriftlærde hadde, for ingen jøde ville gi opp sine ofringer. De hadde kontroll på hvem som kunne ofre, salg av offergaver osv. Det vil med andre ord si at templet var viktig av den grunn at det var Guds bolig og at det var der de ofret til Ham. Jerusalem var den hellige Guds by som templet stod i, dermed var disse to uadskillelige og var senteret for hele nasjonen Israel. Josephus gir oss et bilde av disse to posisjonene for kontroll av Israel:

“… forsøkte hun å få besittelse av de befestede steder som var om byen, som var to, den ene tilhører selve byen, den andre tilhører tempelet, og de som kunne få dem i deres hender hadde hele nasjonen under deres makt, for uten kommandoen av dem var det ikke mulig å tilby sine ofre, og til å tenke på å gi opp disse ofrene, er til enhver jøde tydelig umulig, som er fortsatt mer klar for å miste livet enn å utelate den guddommelige tilbedelse som de har vært vant til å betale til Gud.” (Ant. 15:7:8). 

Som jeg nevnte ovenfor, kom det en tid da en elite tok over og styrte dette med egen makt. Denne regjeringsmakta var dominert og satt sammen eksklusivt av høyeste-prestene, andre fremstående og de ledende fariseere som ble betrodd et herredømme over nasjonen, som Josephus skriver: “…ble regjeringen et aristokrati, og de høye prestene ble betrodd med et herredømme over nasjonen.” (Ant. 20:10:1).

Det Johannes gjør i Åpenbaringen 13:11-18 er å eksponere den onde karakteren til land-dyret, som var frafallen i sin gudstjeneste og forvaltning. Dette er et bakteppe til da Kristus prøver de jødiske lederne i evangeliene, og forfølgelsen av de kristne i synagogene og templet i Ap.gj. Det er en moralsk link mellom dragen (Satan), sjø-dyret (Roma) og land-dyret, som er Israels høyeste-prestelige aristokrati. Satan og Israel er allerede linket sammen i Åp. 2:9 og 3:9 der Jesus kaller de “Satans synagoge”. (se også Joh. 8:44, Åp. 2:10).

Men hvordan virker dette at dyret utøvde all makt som det første dyret hadde? Det er nok ikke all autoritet slik som et kongedømme har, som å dra inn skatter, sette inn ombud, bygge veier eller stille en hær osv., det er snakk om her. Det er heller snakk om en makt Satan søker fra sitt oversiktlige sted i himmelen, som å overvinne Guds frelses-hensikt ved å sikre Kristi død (Åp. 12:4) og anklage brødrene (Åp. 12:10) til deres død (Åp. 12:11) ved hjelp av forfølgelse (Åp. 13:13, 17). Land-dyret reflekterer sjø-dyrets autoritet som ble gitt ham av dragen (Satan) for å gå til krig mot de hellige (Åp. 13:7). Dette er den autoritet som ble gitt og som det er snakk om.

Land-dyret utøver ikke makten uavhengig av sjø-dyret, men i nærvær av ham. (Åp. 13:12).  I Åp. 19:20 ser vi at land-dyret er den falske profeten og at land-dyret etterligner nå de sanne profetene som opererer foran jordens Herre (Åp. 11:4). Herrens profeter besitter ikke Herrens fulle makt uavhengig av Ham. På samme måte besitter ikke Israel Romas autoritet uavhengig av Roma. Israel er underordnet Roma.

Selv om fariseerne falskt anklaget de kristen for lovbrudd (Joh. 19:7, Apg. 23:29; 25:24) og konfronterte Jesus om Han aksepterte den Mosaiske straff for lovbrudd (Joh. 8:3-5), kunne de lite gjøre da Roma hadde reservert sin autoritet til å utøve straff til seg selv. Josephus er igjen behjelpelig med informasjon om hvordan dette forholdet ble da Judea ble redusert til en provins.

“Og nå ble Arkelaus, en del av Judea, redusert til en provins og Coponius, ble en av hestesport orden blant romerne sendt som en prokurator, med makt til [liv og] død satt i hendene av Caesar.” (War. 2:8:1). 

Roma hadde makt i hele provinsen og selvfølgelig midt inne i Jerusalem, noe som kommer klart frem da Pontus Pilatus forklarer Herren: “Vet du ikke at jeg har makt til å korsfeste Deg, og makt til å løslate deg?” (Joh. 19:10-11). Da Roma hadde denne makten, måtte de jødiske lederne anmode de Romerske autoriteter til å håndtere saken deres mot Jesus. (Joh. 18:31).

Når du nå er i Johannes 19 kan du jo lese fra versene 1-16 og se land-dyret manipulerer sjø-dyret til å utøve sin makt gitt av dragen. Det var dragen som gav sjø-dyret makt og vi ser land-dyret reflekterer dette ved å mane sjø-dyret til å utøve straffen. Dette er det rettslige drama i Åp. 1:7 dreier seg om og en annen karakter som vi finner midt i dette dramaet er “det slaktede lam” (Åp. 5:6, 12; 13:8 sml. 5:8).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ant.= Antiquities, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 5 – Dyret


English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil. 

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Åpenbaringen del. 2 – Kommer På Skyen


English version here 

Åp. 1:7 “Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.”

Jeg vil bruke hele denne posten på akkurat dette verset. Det blir nok ikke stopp på denne måten for hvert enkelt vers i Åpenbaringen, men stoppe opp litt på steder som kan gi oss en del informasjon på feiltolkningen som mange har og gir oss en lettere forståelse av selve Åpenbaringen.

Som vi var inne på i forrige post blir vi fortalt allerede i vers 1 at visjonen blir vist til Johannes igjennom visjon, og her i vers 7 kommer liksom “språket”, billedspråket i boken frem.

Enhver som leser raskt igjennom Åpenbaringen vil nok mange komme opp med at Johannes kommer med et litt rart billedspråk, et billedspråk som kan være vanskelig for oss og vår kultur å forstå. Johannes var en ren Jøde og var vant med dette billedspråket som ble brukt i skriften, mye på lik linje med Matteus og Jesus som også brukte mye jødisk billedspråk. Her i Åpenbaringen tar Johannes frem igjen det gamle jødiske billedspråket, hentet fra de gamle profetene, og disse må bli forstått symbolsk.

Vi kan ta et eksempel fra GT som bruker det samme språket som Johannes bruker i Åp. 1:7.  Begge forklarer en dom. I profetien i Jes. 19:1, truer Gud med en dom over den gamle nasjonen Egypt, en dom som blir gjennomført når den Assyriske kongen Esarhaddons erobret Egypt i 671 f.Kr. Legge likevel merke til språket Jesaja benytter:

“Byrden om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt. Avgudene i Egypt vakler for Hans åsyn, og egypterne gripes av mismot i hjertet.” 

Jeg vil ikke tro at noen vil oversette dette til at Egypterne bokstavelig talt så Gud den Allmektige sitte på en sky. Jeg nevnte at Jesus også bruker et slikt språk og det gjør Han når Han bl.a. forutsier en dom til ypperstepresten. (Husk, ypperstepresten sammen med templet representerer jødedommen).

“Og ypperstepresten reiste seg og sa til Ham: «Svarer du ikke? Hva er det disse mennene vitner mot deg?» Men Jesus tidde. Og ypperstepresten svarte og sa til Ham. «Jeg tar Deg i ed ved den levende Gud for at Du skal si oss om du er Kristus, Guds Sønn!» Jesus sier til ham: «Det er som du sa. Men Jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»” (Mat. 26:62-64) 

Kan du se likheten i vers 64 “Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” med Åp. 1:7 “Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham,…” ?

Vi ser at “de” og “dere” peker mot en bestemt gruppe som får advarselen overrakt, som vil få dommen over seg og vil se det skje. Dette er ikke akkurat til å missforstå, men heller til å forstå at dette refererer til dommen i år 70 e.kr. som Jesus profeterte over også mange andre steder (Mat. 21:33-43, 45; 22:1-7; 24:1-34).

Nå er det heller ikke slik at Herren Jesus kun profeterte dette helt på slutten av sitt liv, men Han underviste også om en apokalyptisk dom og en apokalyptisk ødeleggelse av Tempelet  igjennom sine lignelser. I Mat. 21:33-45 kan vi se et slikt eksempel, som gir oss et bilde av Gud velsignelse over Israel (21:33-34). Men denne Guds forsørgende omsorg av Israel er vist i lignelsen på bakgrunn av hennes (Israels) stae ulydighet, som fører henne til å drepe profetene som Gud sendte til henne. Senere ser vi at Gud sender Sin Sønn, bare for å la Israel drepe Ham (21:37-40). Dermed spør Jesus de religiøse Israelske lederne, basert på akkurat denne lignelsen:

“Når da eieren av vingården kommer, hva skal han gjøre med disse vingårdsarbeiderne?” (21:40) 

De Israelske lederne svarer nesten uvitende på hva de egentlig svarer:

“De sier til Ham: «Han skal ødelegge disse onde mennene på en grusom måte. Så skal han leie ut vingården sin til andre vingårdsarbeidere som vil gi ham frukten i rett tid.» (21:41) 

Så sjokkerer Jesus dem ved å svare med, akkurat, deres egne ord:

“Derfor sier jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer frukt.” (21:43-44) 

Nå forstår de hva Jesus mener:

“Da yppersteprestene og fariseerne hørte disse lignelsene, skjønte de at det var dem Han talte om.” (21:45) 

En annen lignelse taler mer bokstavelig:

“Men da kongen hørte dette, ble han vred. Han sendte ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres.” 

Dette er akkurat hva som skjedde i år 70 e.kr., da Gud med sin makt “dro” Romerne over landet og drepte disse morderne for deretter å sett fyr på byen.

Dommens årsak. 

Årsaken til dommen er akkurat hva Johannes kommer inn på i Åp. 1:7, der vi leser“Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.” 

Dette er profetert tidligere i evangeliene og kan stå som en bekreftelse. Som vi vet var Romerne et verktøy til Kristi Korsfestelse, men bibelen uttrykker gjentatte ganger Israels paktforvalteransvar for hele denne grusomme hendelsen.

“Og hele folket svarte og sa: «Hans blod får komme over oss og over våre barn!» (Mat. 27:25) 

“Men de ropte: «Bort med Ham, bort med Ham! korsfest Ham!» Pilatus sier til dem: «Skal jeg korsfeste Kongen deres!» Yppersteprestene svarte: «Vi har ingen annen konge en keiseren!» (Joh. 19:15) 

“etter at Han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere Ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham.” (Apg. 2:23) 

… med flere, bl.a. Apg. 3:13-15, 5:30, 7:52, 10:39 og 1.Tes. 2:14-16.

Hun (Israel) burde egentlig vist bedre (Luk. 19:41-44), og i Åp. 1:7 blir det utlovet en dom over “de som har gjennomstunget Ham”, noe som forlanger at dommen måtte falle i det første århundre mens “de som gjennomstunget Ham” fortsatt var i live. Tidsrammen henter vi igjen fra Åp. 1:1, 3.

Åp. 1:7 sier enda mer, at “alle jordens slekter skal gråte sårt over ham”. Det greske ordet som er brukt og oversatt til “jorden” er (gé) som også kan oversettes til land. Det refererer faktisk til “Israels land”, d.v.s. “det lovede land”. På veldig mange steder i det Nye Testamentet taler dette ordet (gé) enten om det lovede land som helhet eller bare deler av det, slik som: “Men du Bethlehem, i Juda land…” (Mat. 2:6), “Israels land” (Mat. 2:20, 21) “Sebulon landet og Naftali landet” (Mat. 4:15) og “Jødenes land” (Apg. 10:39).

Landet Israel i sin helhet inneholdt også de 12 slekter/stammer og da har vi fylt opp all informasjon som Åp. 1:7 har… vel nesten alt. Åp. 1:7 har også andre paralleller i Bibelen som Mat. 24:30.

Mange har konfrontert med at “… for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag”, for å undergrave Åp. 1:1, 3 og si at det faktisk kan gå et par tusen år før hendelsene i Åpenbaringen skal hendte. Men Peter snakker om Gud og gir en meddelelse angående Gud, mens Johannes gir en instruks til dalevende mennesker i menighetene angående deres lidende utvikling. Dette er en stor forskjell.

Det andre er “hvert øye skal se ham” (Åp. 1:7). Her tror mange at hele jordkloden skal se Ham komme, og de har laget et forsvar på det ved at det står TV kameraer mange steder i Jerusalem som skal kringkaste nettopp Jesu andre komme. Men “hvert øye skal se ham” betyr ganske enkelt at dette vil bli en offentlig hendelse som ikke er gjemt inne i et hjørne.

Du er vel sikkert enig med meg, at for ganske sikkert gikk ikke “hele menigheten” (barn, eldre, svake, småjenter og kvinner) ut til krig. (Jos. 22:12), eller at Israel ikke syndet mot Gud bokstavelig talt på “hver høy ås og under hvert grønt tre” (Jer. 2:20), eller at bokstavelig talt “hele Judea” (inkludert nyfødte, aldrende og svake) gikk ut for å høre døperen Johannes (Mat. 3:5).

Når vi ser på der greske ordene i denne setningen, “Hvert øye skal se Ham, også de som har gjennomstunget Ham”, kan det også bli forstått som “hvert øye skal se ham, det er de som gjennomstunget Ham”. Jeg vet det kan bli mye usikkerhet rundt oversettelser når jeg tar opp de greske ordene og hvordan de kunne ha blitt oversatt litt anderledes osv, men det er til stor hjelp. Bare for å ha det klart er jeg ingen ekspert i gresk og må nok som mange andre hente informasjon osv. fra de som kan dette mer. Jeg tror likevel at den oversettelsen vi har i dag egentlig ikke burde lage så mye forvirring. Jeg tror det er hva og/eller hvilke læresetninger vi allerede har i hode som er den verste fienden.

Helt til slutt vil jeg du skal legge merke til en annen ting. “De som gjennomstunget Ham” har vært døde i over 1900 år. Så for å få dette til å passe inn i tankegangen til “tusenårsrike” troende må vi frem med prokrustessengen, kappe, trekke og utvide,  slik at tidsrammen for profetien kan settes inn i vår tid. Det vil passe mer til deres tankesett, dessverre.

Eskatologien i Bibelen 6: Enden i Mat. 24


Tankefull Jesus. Han viste hva som måtte skje med byen.

Så langt har gangen i Jesu forklaring vært omtrent slik •Disiplenes søker et svar på når disse tingene vil skje (Mat. 24:3).  •Jesus advarer dem at “ingen må forføre” dem med når disse tingene vil skje (Mat. 24:4-5). •Han uttaler at de tidlige tegn betyr at “enden er ikke ennå” (Mat. 24:6). •Han erklærer at de tidlige tegnene er “bare begynnelsen på fødselsveene” (Mat. 24:8). •Han erklærer også at “for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet” (Mat. 24:22). Nå skal vi ta for oss “enden”, vers 29 og 30, først vers 29.

Mat. 24:29 – Straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himlenes krefter skal rokkes. 

Nok en gang vil jeg minne om at Jesus profeterer om ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet som skjedde ca 40 år senere, i år 70 e.kr. I vers 34 gjentar han at “denne slekt/generasjon skal slett ikke forgå før alt dette skjer”, som Han også poengterte tidligere i Mat.23:36 “Sannelig sier Jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt”.

Når vi nå leser vers 29 ser vi at Han uttaler seg at disse ting skal skje “straks etter de dagers trengsel”. Det er vel ikke å ta feil av at Han her mener at dette også skulle hende i den generasjonen han og hans disipler levde i. Å si at Han mener dette skal hende etter en lang tid etter trengselen, blir å kalle total misstolkning. Det som skal hende etter en lang tid, deler Han med oss i den siste delen av forklaringen. Han nevner dette i lignelsene i Mat.24:48; 25:5, 19. (Jesu forklaring til disiplene går helt ut kapitel 25).

Det å bruke dramatisk billedspråk er ikke uvanlig, hverken på den tiden eller i bibelsk sammenheng som profetier. Jesus bruker mye av det men vi skal se på et eksempel da Jesaja profeterer over gammel testamentlige Babylons fall.

Fallne stjerner

“For himmelens stjerner og deres stjernebilder skal ikke lenger gi sitt lys. Solen skal være formørket når den stiger opp, og månen skal ikke gi noe lys.” — v.13. “Derfor vil Jeg la himlene skake og jorden rystes fra sitt sted, ved hærskarenes Herres vrede på Hans brennende vredes dag” (Jes. 13:10, 13). 

Dette er nesten som å lese det samme som Jesus sa i Mat. 24:29, nært nok iallefall. Andre profeter bruker også dramatiske billedspråk, Esekiel beskriver Egypts fall slik:

“Når Jeg lar deg slokne, skal Jeg dekke til himmelen og formørke stjernene på den. Jeg skal dekke solen med en sky, og månen skal ikke gi sitt lys. Alle de skinnende lysene på himmelen skal jeg formørke over deg, og Jeg skal føre mørke over ditt land, sier Herren Gud.” (Esek. 32:7-8). 

Vi ser at disse billedspråkene blir brukt på dom over en jordisk(e) konge(r) og/eller nasjon(er), som om hele skaperverket er i bevegelse i dommen, “en kosmisk katastrofe”. (les også Dom. 5:4-5). Det er lett å se at Matteus 24:29 leder til Jerusalems fall i år 70 e.kr. Det er som “verdens ende” for nasjonen Israel og Israels folkestammer. Når vi leser vers 29, behøver vi ikke å forestille oss dette litterært men heller visjonært.

Menneskesønnens tegn

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). 

Ja skulle du ha sett at Jesus skulle komme surfende på en sky, og så skulle vi bli tatt opp på den skyen for så å surfe inn i himmelen med Ham, når Han selv sier at Hans komme vil være “som lynet kommer fra øst og blinker til vest.” (Mat.24:27). Men la oss ta for os første delen først.

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen,” Det står ikke at Han skal komme på en sky i egen person som mange tror, men det står at det er et tegn som skal vise seg på himmelen. Tegnet er en forklaring på at Menneskesønnen nå er i Himmelen.

Disiplene hadde riktignok spurt om et “tegn” på Hans komme og på denne tidsaldres ende, men Jesus ga dem ikke et tegn på Hans andre personlige komme, fordi den vil være tegn-løs og vil oppstå plutselig og uforventet (vv. 27, 36-44).

“Skyen” som det står skrevet om, var det tegnet som skulle vise seg og var tegnet på dommen over Jerusalem. Den refererer til røyken av det brennende Jerusalem og/eller brudd-steins røyken fra Jerusalem. Når Peter i Apg. 2:19 refererer til Joel 3:3, taler han til de “Jødiske menn og alle som bor i Jerusalem” (Apg. 2:14), de “Israelittiske menn” (Apg. 2:22) og til “Israels hus” (Apg. 2:36), og taler om akkurat de samme tegn som Jesus fremla for disiplene.

Vi ser at det venter en dom over Israel og Jerusalem fordi de ikke tok imot Jesus og korsfestet Ham. Dette skal altså sees over Jerusalem som tegn på Jerusalems kollaps og dette er også tegnet på at Jesus er ved Guds høyre hånd.

Peter taler til disse som korsfestet Jesus og ba dem å omvende seg (Apg. 2:38), for Jesus er oppstått, gjort til Herre og Kristus og satt ved Guds høyre hånd (Apg. 2:34; 36) (nå og ikke senere). At Han sitter ved Gud høyre hånd betyr at Han har autoritet til å utføre dom. Dette ser vi i Åp. 5:7, der Han er den som er verdig til å ta bokrullen. Denne boken er ikke livets bok men et annet dokument som jeg mener er skilsmisse-dokumentet (Jeg skal ta mer om det siden). Dommen kommer over de som er skyldig (Apg. 2:35), og den første fienden som blir lagt som skammel for Hans føtter er Israel og er også starten på prosessen av verset “… til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter”. Israel er den første til å bli lagt som skammel for Hans føtter

Josephus nedskrivninger taler om denne dommens dag:

“Men som for det huset hadde Gud for lenge siden dømt til ilden, og nå hadde den fatale dagen kommet, i henhold til revolusjonen i tiden; det var den tiende dagen i måneden Lous, [Ab,] over hvilke det ble tidligere brent av kongen av Babylon, selv om disse flammene tok sitt opphav fra jødene selv,…” (War 6:4:5). 

Flammene var så store at Josephus skriver videre:

“Flammen ble også fraktet en lang vei og gjort som et ekko sammen med stønner av dem som ble drept, og fordi denne åsen var høy og arbeidet i templet var veldig stort, ville man ha trodd at hele byen hadde vært i brann.” (War 6:5:1). 

Han attpåtil sier: “… for man ville ha trodd at bakken selv, der tempelet stod, kokte varm, så full av ild på hver del av det, …” Røyk eller sky var også et tegn i GT. (les 1.Mos. 19:28; Sal. 37:20; Jes. 14:31, 34:10; Åp. 14:11, 18:9). Så kan jeg bare nevne at Jesus forteller øversteprestene at de skal “se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer” (Mat. 26:64), som idikerer Hans autoritet.

Hvis en sky eller røyk skal vise seg på himmelen, må det skje i skyenes atmosfære. Det er ikke så høyt som den internasjonale romstasjonen, men så lavt som atmosfæren der skyer kan dannes. Altså alt fra bakkenivå (tåke) til skyene under himmelen. Jeg tror meget bestemt at skyene som det er snakk om her er røyken fra Jerusalems/Templets brann og det kan også være “brudd-steins røyk” fra ødeleggelsen av tempelet. Noen tror at tegnet er en by, det nye Jerusalem, som blir senket ned og blir som en “satellitt by” svevende over den jordiske Jerusalem i tusenårsriket, noe som hører fryktelig merkelig ut.

Vi fortsetter i Mat 24:30: “… da skal alle folkestammer på jorden jamre.” Hvem er disse folkestammene og er det hele jorden det menes? Jeg må her bringe inn det greske språket for å se hva som menes. Ordet “jorden” som er blitt brukt her er oversettelsen for det greske ordet “ge”. I Matteus er ordet brukt i forbindelse med landet Israel. Vi kan se det i Mat. 27:45 der det står: “Fra den sjette time til den niende time ble det mørkt over hele landet (ge).”, og enda tydeligere ser vi det i Mat. 2:6 “Men du Betlehem i Juda land (ge)…”, Mat. 2:20 “… dra til Israels land (ge)…” og i vers 21 “… kom til Israels land (ge).”  Så det hadde passet best om det ble oversatt “… da skal alle folkestammer i landet jamre.”. Ikke for min del, men for oversettelsens del.

Når vi nå vet at det gjelder landet, vet vi også hvilke folkeslag det gjelder — Israels stammer. Det er altså Israels stammer som skal jamre og dette er i tråd med hva vi kan lese et annet sted i Matteus, hvor Israels stammer er nevnt:

“Jesus sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere: I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i Sin herlighet, skal også dere som har fulgt Meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.»” (Mat. 19:28). 

Her ser vi også at det var disiplene som ble med å dømte Israels tolv stammer, les også Luk. 22:29-30. De sitter ikke på tronene litterært men åndelig. Vi kan trekke en parallell der menigheten er bygd på apostlenes lære, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene (Apg. 2:42), med prestetjenestene i tempelet (lede, slakt, bønner, og samfunn). Det skjedde et skifte der Israels stammer ble skiftet ut med disiplene, det gamle Israel med det nye Israel, og nattverden var innsettelsen av de tolv på sine troner. Jesus ville ikke drikke mer av den vinen før Han drikker den NY  med dem i Hans Fars rike (Mat. 26:29).

Det gamle testamentes tekst som Jesus henter sine ord fra (“… da skal alle folkestammer på jorden jamre.”) viser at det er Israel som er i sikte her (Sak. 12:10-14).

Det siste i vers 30 er “Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Mat. 24:30). Som tidligere nevnt er det ikke snakk om et fysisk komme av Jesus men hans doms-komme. Øversteprestene og fariseerne hadde vanskeligheter med å se i lignelser av den grunn at det ikke var gitt dem (Mat. 13:13) og som Jesus sa til disiplene “… for selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår ikke.” (Mat. 13:13). Derfor forsto de ikke hva Jesus mente da Han sa: “… Jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” Med egne øyne skulle de se Herren igjen i form av dom og kraft, blod, ild og røyksøyler (Apg. 2:19; ref. Joel. 3:3).

Herren dømte også Egypt og vi ser de samme trekkene der.
“Byrden om Egypt: Se, Herren rir på en lett sky og kommer til Egypt” (Jes. 19:1). Herren red ikke fysisk på en sky over Egypt, og likedan kan vi si at yppersteprestene ikke så Han fysisk ri på en sky over Jerusalem.

Fordi hun (Jersalem) fornektet sin Kristus (Mat. 23:37; Joh. 1:11; Apg. 26:7) dømte Han henne.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
War = War of the Jews, Flavius Josephus.

Verkene av Flavius Josephus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer, Mat. 24


Kriger og rykter om kriger

Denne gangen blir det litt lesing, fordi jeg har tatt med en del utdrag fra andre historiske skrifter. Du får ha tolmod med meg, men ta tid med å lese igjennom disse historiske nedskrivningene, du kan finne dem interessante.

Mat. 24:6-7
“Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se da til at dere ikke blir skremt! For alt dette må skje , men enden er ikke ennå.”

— “Det er så mye grusomme kriger og for å ikke snakke om katastrofer rundt omkring i verden i dag at enden snart er her”, — hører jeg mange si. Dette sier de fordi de har lært at enden snart vil komme. Det er flere naturlige grunner også men det får jeg ta opp i en artikkel. Men er kriger og katastrofer i seg selv en indikasjon eller tegn på verdens ende? Det har faktisk vært kriger i verden nesten kontinuerlig, og også katastrofer.

La meg se, vi har… 100 års krigen mellom Frankrike og England (1337 – 1453), Venetian-Tyrkiske krigen (1416 – 1573), Napoleon krigen (1803 – 1814), Opprettelsen av Ottoman imperiet som vokste ved mange kriger (1290-1923) osv, for å ikke snakke om alle før, imellom og etter disse. Her er en liste over kriger igjennom historien.

Hva med naturkatastrofer? Det er vanskelig å måle de “verste” katastrofene da de måles så forskjellig, enten med styrke eller antall døde, men katastrofe er det likevel. Disse er også bare håndplukket av meg.

  • 1138, Syria – Et jordskjelv tar livet av 230.000 mennesker.
  • 1228, Nederland – 100.000 mistet livet i en flom da en dike falt sammen.
  • 1347 – 1350, Verden – Svartedauen tar livet av omtrent 20 millioner i Europa (mellom 25-33% av Europas befolkning). Millioner i Asia og Afrika.
  • 1556, Kina – Jordskjelv i Shansi dreper omkring 830.000 mennesker.
  • 1649, Spania – Pest tar livet av 80.000.
  • 1783, Island – et vulkanutbrudd (som inkluderte den største basalt strømmen i nedtegnet historie) forgiftet øyas beitemarker og forårsaket sult av ca 25% av befolkningen – 30 000+ mister livet.

Også er det én katastrofe jeg gjerne vil ta med som ble lagt merke til over store deler av verden. Tambora vulkanen som ligger på øya Sumbawa i sør Indonesia brøt ut 6. april 1815 og varte til 11. april 1815. Men det var på slutten, mellom 10. til 11. april at den var kraftigst. Kraften er rangert som 7 på den Vulkanisk eksplosjonsgrense Index, noe som gjør utbruddet til den kraftigste i nedtegnet historie, fire ganger kraftigere enn 1883 Krakatoa utbruddet som i seg selv var meget kraftig og som hadde nesten samme virkning.

All vegetasjon på Sumbawa øya var forbrent eller rykket opp, 92.000 mennesker ble drept, de fleste av sult, og det var det største tap av liv som følge av et vulkanutbrudd i historisk tid.

Den fine asken forble i atmosfæren i 3 år og dekket hele planeten og dekket solen så det forårsaker praktfulle solnedganger og det berømte «Året uten sommer» i både Nord-Amerika og Europa. Asken forstyrret været og forårsaket at den globale temperaturen ble senket så mye som 0.4–0.7 °C i gjennomsnitt, en enorm nedgang. (Mat. 24:29; Åp.6:12; Åp. 9:2)

1816 var av kaldeste året på 1810 tallet, og 1810 tallet var den kaldeste tiåret i det århundret på grunn av utbruddet. 30,4 cm snø falt i Quebec by fra 6. til 10. juni 1816. Avlinger i hele den nordlige halvkule ble alvorlig skadet. (Åp. 6:6)

Det ser nesten ut til at denne hendelsen alene oppfyller alle krav til tegn alene (les skrift stedene jeg har lagt til) og Napoleons krigen var akkurat slutt.

Som vi ser er ikke kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer noen varsel for endetiden i seg selv, da skulle det ha vært mange Jesu gjenkomster allerede. Men kriger, rykter om kriger og naturkatastrofer er kraftige og betydningsfulle holdere av tegn til enden — av Templet.

Vi må ikke glemme, men ha i minne at Jesus taler til disiplene (Mat.24:2-3 og til “denne generasjonen” (Mat.24:34), og at han taler om “det templet” (Mat.24:2). Han hadde allerede talt til fariseerne og de skriftlærde at de var barn av de som drepte profetene (Mat.23:29-31) og dommen skulle komme over “denne slekt” (altså deres slekt) (Mat.23:36).

Selvfølgelig er det nytteløst å advare om kriger midt i en krig, så det må være en tid her som var full av fred. Romerike var på den tiden et imperium med fred og var vel kjent for det, kalt pax Romana (Den Romerske Fred), Den startet med Augustus i år 27 f.kr. og varte til 180 e.kr. Fredsperioden er også nevnt i flere historiske nedskrivninger som hos bl.a. Origen; “overflod av fred som begynte ved Jesu fødsel” (fritt oversatt).

Det er også interessant å se de skolerte noterer seg, “I det anstendige Romerriket forble denne perioden av fred forholdsvis uforstyrret fram til tidspunktet for Nero”… som er han som startet den Jødiske krigen som igjen endte med ødeleggelsen av templet. Ved Neros død var pax Romana delt inn i flere grener og det fulgte en turbulent tid med “året med de fire keiserne” (Juni 68 e.kr. – Juni 69 e.kr.). Det var så turbulent at det førte nesten til at Romeriket kolapset.

Med et slikt imperie og med en så vel kjent fred i lang periode var det nå utenkelig og uventet av de fleste at det skulle bryte ut kriger, og de kristne skulle nå huske hva de var advart mot og hva Jesus profeterte (Mat. 24:6 – 9). Romerikes krig med Jødene involverer også mange andre hærer med hestefolk fra Romerikes “med”-konger. Josephus never soldater fra Caesarea, Syria og andre nasjoner (War, 3:1:3). Ikke nok med det, men under den Romerske sivile krigen (68 – 69 e.kr), ville mange andre land bryte kompaniskapet med Romeriket.

Tacitus, en Romersk historiker, skriver:

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi registrerer at det er bokstavelig talt folkeslag mot folkeslag, rike mot rike (Mat.24:7). Og hvis du snakker om vedenskriger, ja så er dette også en av dem.

Hva med katastrofer; sult og jordskjelv.

I Apg. 11:28 kan vi lese det blir nevnt hungersnød over hele “verden” (som sagt er ikke “verden” som nevnt i Bibelen ment hele jorden, men den dagens verden som Romerike regjerte over), det er også en vel kjent hungersnød som herjet Jerusalem, Josephus skriver:

“Men hungersnøden var for vanskelig for alle andre lidenskaper, og det er ødeleggende for ingenting så mye som til anstendigheten, for det som var ellers verdig ærbødighet var i dette tilfellet foraktet; idet barna trakk selve godbiter at deres fedre åt ut av sine egne barns munner, og hva som var enda mer å beklage, så gjorde også mødrene mot sine spedbarn, og da de som var mest kjært ble fortapt under sine hender, var de ikke skamfulle for å ta fra dem de aller siste dråpene som kan bevare deres liv.” (War, 5:10:3) 

La meg også her ta med en spesiell hendelse, som griper meg.

“Det var en viss kvinne som bodde hinsides Jordan, hennes navn var Maria, hennes far var Elasar, i landsbyen Bethezob, som betyr hus av isop. Hun var fremtredende for hennes familie og hennes rikdom, og hadde flyktet til Jerusalem med resten av folket, og var med dem beleiret der på dette tidspunktet. De andre effektene fra denne kvinnen var blitt allerede grepet, slik jeg mener som hun hadde med seg ut av Perea, og flyttet til byen. Hva hun hadde verdsatt opp, dessuten, som også hva maten hun hadde klart å redde, hadde også blitt røvet av de grådige vaktene som kom hver dag løpende inn i huset hennes med det formål. Dette satte den stakkars kvinnen inn i en meget stor lidenskap, og av de hyppige bebreidelser og skjellsord hun øste på disse grådige skurker, hadde hun provoserte dem til vrede mot henne, men ingen av dem, enten ut av indignasjon hadde hun reist mot seg, eller ut av medlidenhet i hennes tilfelle, ville ta bort hennes liv, og hvis hun fant noe mat, oppfattet hun strevet var for andre, og ikke for seg selv; og det var nå blitt umulig for henne på noen måte å finne noe mer mat, mens hungersnøden gjennomboret henne gjennom tarmer og marg, når også hennes lidenskap ble avfyrt til en viss grad utover hungersnøden selv; heller ikke hun rådførte seg med noen ting, men med hennes lidenskap og den nød som hun var i. Hun prøvde deretter en mest unaturlig ting ; og snappet opp hennes sønn, som var et barn som suget på brystet, sa hun, «O du ulykkelige spedbarn! For hvem skal jeg bevare deg i denne krigen, denne hungersnøden, og dette opprør? Som til krig med romerne, hvis de bevare våre liv, må vi være slaver. Denne hungersnøden vil også ødelegge oss selv .. før slaveriet kommer over oss. Likevel er disse opprørske svindlere mer grusomme enn begge de andre. Kom igjen, vær du min mat, og være du et raseri mot disse opprørske tjenerne, og et ord til verden, noe som er og nå ønsker å fullføre de ulykker som er av oss jøder. «Så snart hun hadde sagt dette, drepte hun sin sønn, og deretter stekte ham, og spise den ene halvdelen av ham, og holdt den andre halvparten skjult. Etter dette kom opprørerne inn i øyeblikket, og lukter den skrekkelige duften av denne maten, truet de henne at de ville skjære strupen over på henne umiddelbart hvis hun ikke viste dem hva mat hun hadde fått klar. Hun svarte at hun hadde spart en veldig fin del av det for dem, og dertil avdekket det som var igjen av hennes sønn. Hvorpå de ble grepet av en redsel og undring i sinnet, og stod forbauset over synet, da hun sa til dem: «Dette er min egen sønn, og hva har blitt gjort, var min egen skyld Kom, spis av denne maten;! For jeg har spist av den selv. Ikke lat til å være enten mer øm enn en kvinne, eller mer medfølende enn en mor, men hvis du vil være så samvittighetsfull, og ikke avsky dette mitt offer, som jeg har spist en halv, la resten bli reservert for meg også». Etter når disse mennene gikk ut skjelvende, var de aldri så mye forskrekket ved noen ting som de var på dette, og med litt vanskeligheter forlot de resten av det kjøtt til mor. Hvorpå hele byen var full av denne fryktelige handlingen umiddelbart, og mens alle la denne elendige saken for sine egne øyne, skalv de, som om denne uhørte handling hadde blitt gjort av seg selv. Så de som var slik opprørt av hungersnøden ønsket svært gjerne dø, og de som allerede er døde ble aktet glade, fordi de ikke hadde levd lenge nok til enten å høre eller se disse elendighetene. (War. 6:3:4) 

Legg merke til hva som egentlig skjer. Hvis du leser 5.Mos. 28:55 ser du at dette er forbannelsen over de som ikke er Herren lydig. Jeremiah profeterer over det samme i Klag. 2:20. Israel har lenge vært ulydig og nå viser forbannelsen seg og dommen venter rett rundt hjørnet. Dette minne oss også sterkt på Matteus 24:19. “Og Ve dem som er med barn, og til dem som gir die i de dager!” 

Vi tar med oss et par andre nedskrivninger også som omhandler jordskjelv i området på den tiden.

“…et jordskjelv rystet hele Kreta på en gang, og et brøl av torden hørtes å komme, ikke fra skyene men fra jorden, og havet trakk seg tilbake omlag syv stadier. Og de fleste av dem var redde for at havet, ved trekker seg tilbake på denne måten, ville dra tempelet etter seg, så at de ville bli båret bort …noen reisende kom fra Cydoniatis og kunngjorde at på selve dagen da tegnet skjedde og ved samme time midt på dagen, steg en øy opp av havet mellom Thera (Santorini) og Kreta.”
(Philostratus, Life of Apollion, 4:11)

Apamea, også, som hadde blitt rystet av et jordskjelv, hadde sin skatt ettergitt i fem år.
(Tacitus, 12:58 – 48-54 e.kr.)

I samme konsulembete en gymnastikksal ble helt oppslukt av et lynnedslag, og en statue av Nero innenfor det ble smeltet ned til en uformelig masse av bronse. Et jordskjelv rev også en stor del av Pompeii, en folkerik by i Campan. (Tacitus, 15:22 – 62-65 e.kr.)

En av de berømte byene i Asia, Laodikea, ble samme år styrtet av et jordskjelv, og, uten noen lindring fra oss, gjenopprettet de seg selv av sine egne ressurser. (Tacitus, 14:27 – 59-62 e.kr).

For de disiplene som hørte på hva Jesus sa til dem, var det nok mulig mer interessert i området de selv levde i:

…Men skammen som ville møte dem i tilfelle de kom tilbake uten å gjøre noen ting i det hele tatt, så langt overvant deres anger, at de lå hele natten foran muren, men i en svært dårlig leir, for det brøt ut en uhyre storm i natten, med den ytterste vold, og veldig sterk vind, med de største skurer av regn, med uavbrutte lyn, fryktelige torden, og forferdelig rystelser og brøl fra jorden, som var i et jordskjelv. Disse tingene var en manifest indikasjon på at noen ødeleggelse kom over menneskene, når verdens systemet ble satt i denne lidelsen, og noen ville gjette at disse underverk forutså noen store ulykker som kom. (War, 4:4:5 – 70 e.kr.).

Jeg prøver ikke her å nedgradere alvoret i andre katastrofer vi kan oppleve i vår egen tid, for de kan være forferdelige og rystede, men de taler ikke om at «enden» er nær. Jeg prøver å belyse hva Bibelen forteller oss om disse tingene og at de ting Jesus forklarte disiplene på Oljeberget den kvelden var om deres egen tid og ikke vår tid, 2000 + år frem i tid.

Det er mulig du sitter med flere spørsmål enn du startet med, slik som meg, men jeg håper virkelig jeg kan gi deg gode svar i Skriften på dine spørsmål. En annen ting er at det svaret Bibelen gir, er det svare den gir. Det er ikke alltid den gir det svare vi selv vil ha.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk
Ant = Jewish Antiquities, Flavius Josephus.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist = History, Flavius Josephus.  

Verkene av Flavius Josephus, Tacitus og Philostatus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil. 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Eskatologi i Bibelen 3: Falske Kristuser


Copyright Gospel Communications International, Inc - http://www.reverendfun.com

Jeg har i de forrige postene kun pekt på en del problemer med dispensasjonismen, eller teologien om at Herrens komme er rett rundt hjørne og skal hente de frelste og la de ufrelste bli tilbake en stund på tusen år, og deretter etablere tusenårsrike. Jeg mangler vel å forklare mitt syn, og det vil jeg prøve å så godt jeg kan fremover i innleggene mine.

I “Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” fikk du se tidsrammen på Jesu profeti og dommen over Jerusalem, men jeg gjorde et stort hopp helt frem til Mat. 24:34 og tok ikke med advarslene som Jesus ga disiplene og de ting som skulle skje i trengselen (Mat. 24:4 – 33). Jeg skal rette på det nå og lage noen innlegg om det.

Jeg ønsker å vise hvordan den nedskrevne historien vi har tilgjengelig kan kaste lys over skriften, nei ikke åndelig lys som den Hellige Ånd gjør, men historisk lys. Likevel er de begge en mektig kombinasjon og kilde til å forstå Bibelen bedre når vi leser den, og spesielt da hva Daniel, Matteus, de andre evangeliene og Åpenbaringsboken sier om tidsalderens ende (endetiden). Så la oss gå inn i Matteus og ta steg for steg.

Det første vi kan se er at Jesus advarer disiplene mot forførelse og falske messiaser (Mat. 24:4-5). Ikke bare Bibelen, men historien kan fortelle oss om falske messiaser, også kalt antikrister (Mark.13:6; Matt.24:5; Apg.20:30; 1.Joh.2:18; m.fl.).

I det første århundre var det en stor forventing til Daniel 9´s profeti, den var populær og var den eneste kilden som kunne gi noen mulighet for en forutsigelse av tids-enden. Dette var nok også grunnen til at det oppstod mange som hevdet å være Kristus etter Jesu død. Det disse prøvde på var med makt, under og tegn jage ut romerne og overta som ledere i Israel, for vi må huske at Jesus ikke ble sett på som en konge, for de mente Han feilet (tok ikke kongesete med makt). Mange av de klarte å samle store grupper eller sekter av disipler.

Vi kan lese i Flavius Josephus verker, en historiker fra det første århundre, om mange av disse falske kristusene eller antikristene. Det kan nevnes: Justus, sønn av Ezekias [War, 2:4:1] Theudas [Ant, 20:5:1] Den falske Egyptiske Profet [Ant, 20:8:6; War, 2:13:5] og Manehem [2:17:8] blant mange andre. Det er interessant å nevne et par som tydelig villedet mange og skrev historie, Theudas:

“Nå skjedde det, mens Fadus var prokurator i Judea, at en viss magiker, hvis navn var Theudas, overtalte en stor del av folket til å ta sine effekter med dem, og følger ham til elven Jordan, for han fortalte dem at han var en profet, og at han ville, av sin egen kommando, dele elva og gi dem en enkel passasje over den, og mange ble forført av hans ord. Men Fadus tillot dem ikke å gjøre noen nytte av hans ville forsøk, men sendte en tropp av ryttere ut mot dem, som faller på dem uventet, mange ble drepte av dem, og tok mange av dem i live. De tok også livet av Theudas, og kuttet av hodet og bar det til Jerusalem. Dette var hva som rammet jødene på den tiden av Cuspius Fadus regjering.” [Ant, 20:5:1]

Og den falske Egyptiske profeten

… Videre kom det ut av Egypt, på denne tiden til Jerusalem, en som sa han var en profet og rådet mangfold av vanlige folk å gå sammen med ham til Oljeberget, som det het, som lå over mot byen , og på avstand av fem stadier. Han sa videre at han ville vise dem herfra hvordan, på hans kommando, ville få Jerusalems murer til å falle ned, og han lovte dem at han ville skaffe dem en inngang inn i byen gjennom disse veggene, da de var falt ned. Da Felix var informert om disse tingene, beordret han sine soldater til å ta sine våpen, og kom mot dem med et stort antall ryttere og fotfolk fra Jerusalem, og angrep egypteren og folket som var med ham. Han drepte fire hundre av dem, og tok to hundre i live. Men egypteren selv rømte ut av kampen, men fikk ikke ut noe mer. Og igjen hisset røverne opp folk til å føre krig mot romerne, og sa de ikke burde adlyde dem i det hele tatt, og når eventuelle personer som ikke ville følge dem, satte de fyr på sine landsbyer, og plyndret dem.” [Ant, 20:8:6]  

Det er mange flere nedtegninger om slike villedelse i Jerusalem og området omkring og faktisk kommer det frem én i Bibelen også. I Apg.8:9 – 10 kan vi lese om Simon Magus (Navnet Magus har jeg fått fra Jusin Martyr, 110 – 165 e.kr.), at han ble betegnet som “Denne er den store Guds kraft.” Når vi ser hvordan historien kan fortelle oss hvor stort og alvorlig dette problemet var, kan vi lettere se hva som ligger bak Jesu advarsel og disiplenes bekymring og advarsel til sine menigheter igjen, som f.eks. Johannes:

“Dere barn! Det er den siste time! Og slik som dere har hørt at Antikristen kommer, er det allerede nå kommet mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time.” [1.Joh. 2:18]

De skolerte nevner også at dette spilte en stor rolle i den religiøse og politiske formen som ledet til den Jødiske krigen mot Romerike (67 – 70). Det var stor religiøs fanatisme i dette området og at området hele tiden var infisert av falske profeter og falske messiaser. I følge Josephus dro en med seg en skare på tretti tusen mann!

Dette viste vi ikke? Men nå ser vi at det var et enormt problem og det var med god grunn Jesus advarte disiplene om dette. Spørsmålet mitt blir om det her er lov til å transportere denne advarselen 2000 år eller 3000 år frem i tid og la disiplene være foruten? Jesu advarte disiplene for hva de hadde i vente og ikke hva vi har i vente. Dette er så tydelig både i Historien og i Bibelen.

Vi skal være forsiktig i vår tid også med falske profeter, men en antikrist? Ja ja, det kan sikker være en som ønsker å påstå å være Kristus selv i dag også, men en antikrist som skal sette seg opp som en Gud på templet i Jerusalem har jeg heller vanskelig for å tro og er ikke nevnt i Bibelen at skal skje i vår tid. Da må først templet bygges opp igjen og det er heller ikke nevnt i Bibelen, men mer om dette senere.

Det som faktisk står er at de, disiplene og den dagens kristne, kunne vente en slik en. “Når dere da ser ødeleggelsens styggedom som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – han som leser, han forstå det -” [Mat.24:15] Senere ser vi at Johannes fører denne advarselen videre til sine “Og slik som dere har hørt at Antikristen kommer… ” [1.Joh. 2:18], Johannes er også han som forfattet Åpenbaringsboken. Denne antikristen som de forventet og ble advart mot, kom (forfølgelsen av de kristne startet sommeren 64 e.kr.) og rev  templet i Jerusalem i år 70 e.kr. og han kommer nok ikke igjen.

For oss som venter på Kristus vet hvordan Han skal komme igjen, “For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også menneskesønnens komme være.” [Mat.24:27].

Bemerkning: 

Ant = Jewish Antiquities, Flavius Josephus. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus. 
Avsnittene hentet fra Flavius Josephus verker, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og skrivefeil.
Bibelreferanser er hentet fra KJV – Norsk 

Følg meg ved å klikke “Follow” eller du kan abonnere med e-post på høyre side. RSS er også en enkel måte å få beskjed om nye bloggpost hos BIBLiBlog. 

Lite opphold i bloggpostingen


Det er noen dager siden sist jeg la inn et innlegg på bloggen og det er en grunn til det… mye lesing og skriving 🙂
Jeg er heller ikke den beste bloggeren her ute heller, som legger ut nye innlegg hver dag eller kanskje 3 ganger i uka, men jeg vil likevel gjerne bruke en blogg til å småskrive litt angående bibelske ting og få ut mye av det som ligger på hjernebarken og hjertedørene som jeg ønsker å dele med andre.

Temaet som jeg har dukket inn i nå, «endetiden», kan være et ømt tema; noen holder fast om det de har fått inn med morsmelken og vil ikke høre andres, noen blir opprørt av å høre ordet «endetiden», fordi de blir skremt av den, og andre tenker «Å nei, ikke et tema om endetiden igjen». Og alt dette kan jo være forståelig.

Men det jeg gjerne vil vise med det jeg nå tar opp i bloggen, er å vise Guds plan og hvordan den går hele veien like ut igjennom åpenbaringsboken. Han har meislet ut et evangelium så flott. Jeg ønsker å vise at selv Åpenbaringsboken er en stor del av evangeliet, men få taler ut ifra den, hvis det ikke er snakk om «endetiden» da.

Du skal få se at «endetiden», i den form at den er rett rundt hjørnet og en opprykkelse av bare de kristne som du kanskje er vant med å høre, ikke helt stemmer med hva Bibelen sier. Du vil kanskje endre termen på tiden vi lever i fra trengsels-tid til Nåde og velsignelses-tid. 🙂

Som sagt har jeg hvert opptatt med å skrive disse dagene, ikke blogg men mer lignende artikler, som er lengre enn blogg innlegg. Jeg skriver disse artiklene for å gå dypere inn i stoffet som jeg legger ut her på bloggen, slik at du kan gå dypere inn i forståelsen av hva jeg tror om denne «endetiden» som de snakker om og hvordan jeg ser Åpenbaringen f.eks.

Dette er ikke en «ny» teologi, for den har eksistert et par tusen år allerede, fra de første kristne, men det er litt opp til oss som har fått én slags endetids-teologi inn med morsmelken, hvordan vi ser en annen.

Så la meg fortelle deg at neste innlegg kommer plutselig og den også omhandler Matteus 24. Håper snart å komme til åpenbaringsboken, noe som jeg både gleder og gruer meg til. :p

Jul, En Hedensk Feiring


“Menn liker meninger som de har vært vant til fra sin ungdom, de forsvare dem, og skyr motsatte syn, og dette er en av de tingene som hindrer menn i å finne sannheten, for de tviholder på den oppfatning av vane.”
You can read this in English here

Det er desember og det meste av folk forberede seg selv til en stor feiring på den 25.. Det er ikke bare en bestemt gruppe mennesker som feirer julen, men de fleste av oss gjøre det, også kristne. Jeg var en gang en av dem som feirer jul fordi jeg hadde vokst opp i denne tradisjonen som de fleste av oss har gjort.

Jeg ble en kristen, og etter noen år begynte jeg å grave mer i dette og endelig finner jeg sannheten, jeg finner ut at julen er en hedensk feliring, opprinnelse fra Nimrods tid og en avgudsdyrkelse av Baal og hans kone Astarte. Er dette noe kristne bør ta del i?

I dag tar jeg ikke del i feiringen da dette byr meg rett og slett imot, og mange ser på meg som en merkelig fyr, i kristne øyne er jeg nok en «mørke mann», men sannheten er at de som deltar i avgudsdyrking er den som er «mørke menn». Kristne bør kommes seg vekk fra denne hedenske vane, og ikke omfavne det som de gjør det i dag. Det anslås at det norske folk i desember vil bruke nær 49 milliarder kroner på mat, gaver og alt hva folk ser som nødvendig for en ”perfekt jul”. Også svært mange ”bruker” julen for å tjene på den.

Hva er Jul?

Hva er det det egentlig er den 25. desember? Vel, det er ganske sikkert ikke Jesu bursdag! Hvis vi går tilbake til opprinnelsen, så finner vi at det faktisk er Tammuz fødselsdag, Nimrods sønn. Ifølge assyriske og babylonske legenden, døde Nimrod i sin beste alder, ble udødelig ved at hans ånd fløy opp til solen. På denne måten ble Nimrod sol-guden – himmelen-guden. Han fikk navnet Baal og hans kone, Semiramis fikk navnet Astarte. (Begge har mange andre navn).

Nimrod etterlot Semiramis gravid, men Semiramis benekter det og sa at hun var jomfru da Nimrod døde. Hun hevder at hun ble befruktet av Nimrods ånd, som hadde kommet inn i henne ved en solstråle, og utfallet av dette er da altså barnet Tammuz. Ved hennes død, ble hun “himmel-gudinnen” – mor til gud. Årsaken var at hennes sjel hadde steget opp til månen og blitt udødelig. Semiramis og Astarte er også nevnt som krigsgudinnen, himmelgudinnen og gudinnen for underverdenen.

En gjemt feiring i Julen

Som jeg nevnte ovenfor, er det Tammuz’s fødselsdag den Desember 25, han som de sier er født av en jomfru, Semiramis, og dette er det som er skjult i julen som vi har i dag. Babylonerne feiret «jul» den 25 desember, en dato for vintersolverv…, den dagen sola har bursdag…, den dagen sola blir gjenfødt. Er ikke dette veldig lik historien om Jesu fødsel?

Da katolikkene begynte å “kristne” og introdusere sin kristendom, kunne ikke den greske ensidige dyrkingen av babylonske guder fortsette hvis de ønsket å lage «harmoni» blant de grekerne, jøder og kristne. Dette løste de på en enkel måte ved å lage og «kristne» Babylonernes hedenskap og idoler inn i «kristne» symboler og navn.

Dette er grunnen til at vi har jul i dag, men datoen og feiringen er den samme. Som jeg liker å si det «Same shit i nye rapping.»Julen er plassert på 25. desember av de katolske, og hevder det er Jesu fødselsdag, på den årlige tilbedelse og feiring av vintersolverv, på Tammuz fødselsdag, den dagen da solen har sin «bursdag», og hvor solen-guden, er Nimrod gjenfødt (i Tammuz). Bare så du ar klar over det, 25. desember er IKKE Jesu fødselsdag, Han ble født i sept/okt, eller 15 Tishri.
(Hvis du ønsker å vite mer om når Jesus er født, kan du lese om dette her.)

Semiramis, Tammuz mor, ble gjort om og kristnet til jomfru Maria (mor til Jesus), av den katolske kirken.
«… Hvem er min mor? og hvem er mine brødre? … Se, min mor og mine brødre! Og han (Jesus) rakte ut hånden mot disiplene sine, og sa: Se, min mor og mine brødre! For den som gjør min himmelske Faders vilje, han er min bror og søster og mor.»
(Mat.12 :47-50)
Tilbedelse av Maria er den skjulte tilbedelse av Astarte (Semiramis), den babylonske himmelgudinnen.

Ved å “kristne” de hedenske symbolene og dagene, har den falske profet klart å skjule tilbedelsen av det babylonske’s hedenskap. Folk er blitt lurt!

Mange av dere vil nok protestere høylytt av disse sannhetene, fordi dette er en stor tradisjon som er forankret så dypt i oss, og det kan føles som om et fundament i ditt liv vil falle, spesielt i desember. Du kan føle dette vil ta bort noe godt fra deg, noe snilt og fromt, men ikke mist håpet, Gud har aldri tatt ifra oss noe som er bra for oss, har han vell?

Symboler

Symboler er et sterkt verktøy for å «be» frem og mane ut ånder og gjøre emosjonelle følelser. Slikt har vi også i julen, vi har kranser, trær og andre pyntegjenstander som alle er en del av den hedenske tilbedelsen. Ashera eller Artemis er nevnt 40 ganger i Bibelen og hennes bilde er et tre, en daddel palme, treet som du også kan lese i Skriften nedenfor (Jer.10:1-5). Samtidig er det også en mannlig penis, kulene som henger på treet er de mannlige ballene og du kan jo bare forestille deg hva glitteret av gull og sølv er. Disse symbolene er viktige for dem. Kransen er et symbol for solen og samtidig livmoren, disse er symboler for fruktbarhet for de hedenske.

Advarsler i Bibelen

Vi kan gå helt tilbake til 5.Mosebok å finne denne hedenske praksisen, og at Gud advarer Israel… og oss, å ikke bringe dette inn i våre liv, eller å praktisere den. Les:

5.Mos.16:21-22
Du skal ikke plante deg et tre som Asjera-pæl, ved siden av alteret for Herren din Gud, det du bygger deg. Du skal ikke reise noen steinstøtte som Herren din Gud hater.

Jer.10:2-5
Så sier Herren: Lær dere ikke opp i hedningefolkenes vei! Bli ikke skremt av tegnene på himmelen, selv om hedningefolkene lar seg skremme av dem. 3. For hedningefolkenes skikker er bare tomhet. Noen hogger seg et tre fra skogen, kunstnerens hendert former det med øksen. 4. De smykker det med sølv og gull. De fester det med nagler og hammer, så det ikke skal falle. 5. Så står de der rett opp og ned, som et palmetre, og de kan ikke snakke. De må bæres, for de kan ikke gå selv. Frykt ikke for dem, for de kan ikke gjøre skade, og de er ikke i stand til å gjøre noe godt.

og

5.Mos.7:26
Du skal heller ikke føre noen styggedom inn i ditt hus, så du ikke skal bli lyst i bann slik som den. Du skal avsky den dypt og regne den som ern stor styggedom, for den er lyst i bann.

Paulus kjempet også mot dette (Act.19 :23-41). Diana er den romerske navnet på Semiramis (Ishtar).

I 1.Kong.18 :16-21 kan vi lese om Elias kamp mot Baal og Asjera, eller deres over 800 profeter. Jesabel som var gift med kong Akab i Israel, er den som brakte denne hedenske avgudsdyrkelsen inn til Israel.

Vi møter igjen hennes ånd (Jesabel) i Åp.2 :18-29, og i Åp.18: 4 der Herren gir
menigheten(e) et budskap, – Åp.18:4 Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa “Kom ut av henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.”

Gud gav Israel mange advarsler og Han ba dem om å vende seg bort fra denne hedenske avgudsdyrkelse. Som vi vet, gjorde de ikke det og ble spredt rundt om i andre nasjoner. Han gir denne advarsel også i dag, gjennom Bibelen og Den Hellige Ånd.

Jeg kunne skrive mye mer, men det vil ta for mye plass her. Jeg lar deg tenke over hva du nettopp har lest, og hvis du vil, kan du laste ned «Jul Eller Jesu Føsdelsdag» og lese mer om dette.

Du!… du som leser Bibelen og tror på Jesus Kristus, du som følger med på hva Gud har fortalt oss å gjøre og ikke gjøre. Tror du at det er ok å feire jul?