Åpenbaringen del. 11 – Bruden, Det Nye Jerusalem


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2).

I forrige post så vi litt på Det Nye Jerusalem som den nye skapningen og som tok plassen til det gamle Jerusalem. Vi så litt på tidsrammen, Guds gradvise arbeid i historien og litt overfladisk på Bruden og dens karakter.

For de fleste er Åpenbaringen 21:1 til 22:5 en hendelse som de venter skal skje i fremtiden, etter det de kaller “tusenårsriket”, og vil være den evige fullkomne orden etter den siste dommen. Men dette kan ikke stemme, for som vi så i forrige del, inneholder disse versene en karakterstikk av den nåværende syndige orden. Når vi nå går inn og ser nærmere på Bruden vil vi samtidig se disse karakterstikkene av en syndig orden fortsatt eksisterer i verden, men utenfor byen (bruden). Hovedbudskapet jeg vil vise her at Den Nye Skapningen Johannes presenterer i Åpenbaringen er virksomhet i dag.

Vi kan ta et par vers tidlig i kapittel 21 før vi går inn og ser på Det Nye Jerusalem fra vers 9. Derifra skal vi gå gradvis fremover med de versene jeg ser er viktige, frem til Åp. 22:15.

I Åp. 21:5 sier Gud at Han “gjør alle ting nye” og ikke at han har tenkt å gjøre det en gang i fremtiden. Johannes fokuserer på at Gud allerede er i gang med å gjøre ting nye. Tidligere så Johannes den Hellige Staden “komme ned fra Gud”, som indikerer ‘allerede skjedd’. Det er ikke en hendelse som skal skje i fremtiden, som om det “skal komme ned fra Gud”.

I Åp. 21:6 snakker Jesus til Johannes om frelsen og det levende vann som ble lovet uten betaling. Vi ser at Johannes også her henter fra Jesaja (Jes. 55:1).

Men frelsen og det levende vann blir ikke bare gitt i den fullkomne evige ordenen. I Joh. 4:14 tilbyr Jesus kvinnen ved brønnen “vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4:14), noe som viser at dette begynner allerede i den før-fullkomne orden. Selvfølgelig må Ånden først bli utgytt og vi kan linke denne til utgytelsen av Ånden på pinsedagen (Apgj. 2:1-4), men bare til de som tror:

“Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Men dette sa Han om Ånden, Den som skulle bli gitt dem som trodde på Ham. For den Hellige Ånd var ennå gitt, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh. 7:38-39).

Vi ser tydelig at dette er i nåtid, og ikke bare en gang i fremtiden.

Det Nye Jerusalem

Vi skal nå se på noen sannheter om frelsen og karakteren Johannes beskriver av Bruden/menigheten som virker på jorden i dag.

Åp. 21:14 forteller at Staden er bygd på et fundament av 12 steiner (Åp. 21:14). Dette er Menigheten, noe som Paulus presenterer som allerede “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Ef. 2:20; sml. Mat. 16:18; 1.Kor. 3:10). At Johannes bruker dette bilde igjen her i Åpenbaringen er for å forene det med seieren i år 70 e.kr., som er den endelige bekreftelsen på Kristendommen når den endelig skilte seg fra Israel og jødedommen.

Åp. 21:19-21. Disse steinene kan vi se tydeligere i versene 19-21. Der ser vi egentlig hvor verdifull menigheten er i Guds øyne, som er “smykket med alle slags kostbare steiner”. De kristne oppfyller evangeliets verk som forherliger Guds navn og utøver tro som reflekterer hennes verdi for Gud.

“for at den prøvede ekthet i deres tro – som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild – må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse” (1.Pet. 1:7).

Åp. 21:12-21. Byen har også murer som skal gjøre henne trygg, og med en slikt fundament som vi nettopp så, behøver hun ikke å frykte for fremtiden. Selv om det jordiske Israel var i trøbbel i hans dager, sier Jesaja:

“På denne dagen skal sangen synges i landet Juda: Vi har en sterk by. Han setter frelse til murer og festningsvoll” (Jes. 26:1).

Stabiliteten til menigheten blir fremhevet av Jesus når Han etablerer menigheten.

“Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. (Mat. 16:18).

Dette passer med hennes eksistens i Kristus, Paulus skriver:

“Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”. (1.Kor. 3:10-11).

og i Efeserne skriver Paulus en sterkere illustrasjon:

“Derfor er det ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen.” (Ef. 2:19-22).

Det «nye Jesrusalem» satt på kartet med Patmos i sentrum. Alle de kjente menighetene befinner seg i dette område.

I Åp. 21:16 blir Johannes vist “den store Staden, Det Hellige Jerusalem” (Åp. 21:10), som er Bruden (Åp. 21:2). Denne Byen blir målt til å være 12000 stadier (ca. 2.250 km) i kvadrat. Dette er interessant. Hvis du tegner opp denne kvadraten på et kart over middelhavet, med Patmos i senter der Johannes skrev Åpenbaringen, vil du se at vestkanten på kvadraten rekker til Roma og østkanten rekker til Jerusalem. Nord- og sør-kanten strekker seg tilnærmet til de nordlige og sørlige grensene av Romerrike i det første århundre. Alle de kristne samfunn som eksisterte på den tiden (60-90 e.kr.), vil du finne lokalisert innenfor disse grensene i kvadraten.

Åp. 21:16 viser også menighetens innflytelse. I Jes. 2:2-4 kan vi lese at hun “skal være opphøyet over fjellene” og “Alle folkeslag skal strømme til det”. En annen profet sier at hun (menigheten) er som “et fint skudd” og blir plantet “på et høyt og kneisende fjell” hvor “Alle slags fugler skal bo”. (Esek. 17:22-23). Nå, p.g.a. hennes profetiske lovnader har Herren satt henne til å “gjøre alle folkeslag til disipler”. Denne menigheten skal ikke gå rund å dømme andre, “for Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham”. (Joh. 3:17).

I Åp. 21:22 skriver Johannes at han “så ikke noe tempel i den, for Herre Gud, Den Almektige og Lammet er dens tempel.” Perfekt passer dette inn i Kristi komme og død, templet blir unødvendig (Mark. 15:38; Joh. 4:21; Apgj. 17:24; Heb. 8:13). Jesus er templet (Joh. 2:19-21; Ef. 2:19-20), for Han sier: “her er En som er større enn templet.” (Mat. 12:6). To ting skjer ved Hans død, yppersteprestene deler Hans kappe (Mat. 26:65) og tempelets forheng revnet (Mat. 27:51), noe som er et tegn på den kommende fjerning av tempel-systemet og åpningen av helligdommen for de trofaste (Heb. 10:19-22).

“de frelste folkeslagene skal vandre i dens lys” kan vi lese i Åp. 21:24, det forteller oss at nasjoner, som separate nasjoner, fortsatt eksisterer. Nasjoner betyr også hedninger. Å være lys for hedningene er nettopp menighetens kall:

“For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.» (Apgj. 13:47). (les også Matt. 5:14-16; 2.Kor. 6:14 og Ef. 5:8-9).

Denne profetien fra Jes. 42:6 som Paulus og Barnabas refererer til er ang. Jesus, som er verdens lys (Joh. 8:12; 9:5), men Han etablerer også Sin menigheten til å være “verdens lys” (Mat. 5:14) og den “skinner allerede” (Joh. 2:8 sml. Rom. 13:12).

Åp. 21:25 meddeler at “Dens porter skal aldri være stengt”. Dette er for at de nyomvendte skal få komme inn. Den pågående evangeliseringen bringer inn flere og flere og hadde portene hvert stengt ville ikke noen “nye” kommet inn. Da kunne vi sagt at dette var den endelige fullkomne ordene, men som vi ser er det ikke det.

Åp. 21:27 antyder en “før-doms” setting der syndere fortsatt finnes, for det står at “de urene og han som praktiserer vederstyggeligheter og lyver” har ikke tilgang til Det Nye Jerusalem. De ikke-omvendte er de urene, noe vi kan se i skriftens bilde av hedningene utenfor Kristus (slik som Peters visjon av duken fylt med urene dyr, Apgj. 10:14-15, 28; 15:19 sml. 2.Kor. 6:17).

Åp. 22:1-2. Det faktum at byen inneholder “livets tre” som produserer blader “til legedom for folkeslagene” må kreve en tilstand som eksisterer før den fullkomne evige ordenen. Esekiels visjon om livets elv som renner fra Guds alter, som er frelses-legende, blir her brukt av Johannes:

“Langs elvebredden, både på den ene siden og på den andre, skal det vokse alle slags trær som skal gi føde. Bladene på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. De skal bære ny frukt hver måned, for vannet renner til dem fra helligdommen. Frukten fra dem skal være til mat og bladene til legedom.” (Esek. 47:12).

Ved helbredelse av folkeslagene mener jeg at dette sterkt antyder om en omvendelse. Ved en omvendelse får de da komme inn til Staden der de helbredende bladene er. En annen bakgrunn fra GT finner vi i Jes. 19:21-22, og husk at Egypt er bildet på verden og hedningene:

“Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og grødeoffer. Ja de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem, og Han skal lege dem.” (Jes. 19:21-22 sml. Rom. 16:25-26).

Åp. 22:15 viser oss at “hundene og trollmennene og de som lever i hor og morderne og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn” eksisterer fortsatt og befinner seg utenfor Staden. Disse er nok målet for evangeliseringen og deretter, ved omvendelsen, få tilgang til de helbredende blader fra livets tre og livets vann.

Skriften er fantastisk. Selv Johannes Åpenbaring som kan være så vanskelig blir fantastisk fargerik når en først får det klart for seg hva som egentlig skjer. Alt syr seg pent sammen til et stor flott teppe. Skriften lærer oss at Kristus innleder den nye pakts velsignelser. Når Jesus kom, kom han for å helbrede (1.Pet. 2:24) og for å sette undertrykte mennesker i frihet (Luk. 4:18; Joh. 8:34-36; Apgj. 26:18; Rom. 6:6, 18, 22; Gal. 5:1) og fra forbannelse (Rom. 5:21; 7:24-25; Gal. 3:10-13). Dette fortsetter Han med den dag i dag gjennom Sin menighet som vi nå har sett, og denne menigheten beskriver Johannes så flott i Åpenbaringen 21 – 22.

Hva synes du?

Bemerkninger:
Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Reklamer

Åpenbaringen del. 10 – Ny Himmel og Ny Jord


English version here 

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.” (Åp. 21:1-2). 

Vi har nå kommet frem til Åp. 21 og skal ta for oss “en ny himmel og en ny jord”. Det kan være at de som har fulgt med i serien har en anelse av hvor jeg går nå. Jeg vil vise at den nye himmelen og den nye jorden er i nåtid, men det trenger nok mer forklaring rund det.

Mange av oss kristne er blitt opplært i å tro at i ‘verdens ende’ vil vi bokstavelig talt gå inn i den fullkomne nye himmel og nye jord, ikledd den nye fysiske kropp gjennom den fysiske oppstandelsen. Vi er altså lært opp i at Åpenbaringen 21:1 til 22:5 handler om tusenårsriket som vil komme en gang i fremtiden. Det jeg vil argumentere for er at den nye skapelsen som Johannes presenterer er en nåværende realitet som den ‘fullkomne ordenen’ vil perfekt oppfylle og erstatte. Altså en ny skapning presentert som et ideelt bilde av den kristne tro i tid og på jord.

Vi har tidligere vært inne på forskjellige karakterer i Åpenbaringen og en av dem var skjøgen som Gud nå har skilt seg fra gjennom dommen. Denne nye skapningen som Johannes viser i Åpenbaringen er bruden presentert som “ny himmel og en ny jord” og hun overtar plassen til den store skjøgen, for “den første himmel og den første jord var blitt borte.” (Åp.21:1). Dette skjer straks etter ‘skilsmissen’, eller ødeleggelsen av ‘den gamle pakt’ for jeg tror ikke at vi kan forvente at Gud er uten folk i historien men tar straks til seg en ny brud, et nytt folk. Det Nye Jerusalem erstatter straks plassen til den gamle pakt. (Heb. 8:13). Jeg synes det er urimelig å sette et gap i tid her på 2000 + år slik som “tusenårsrike” underviserne gjør.

Når det er sagt kommer vel spørsmålet om tidsrammen opp igjen, men vi ser at tidsrammen stemmer med det første århundres tidsramme (år 70 e.kr.) da vi straks etter vers 5 kan lese:

“Deretter sa han til meg: «Disse ord er trofaste og sanne.» Og de hellige profetenes Herre og Gud sendte sin engel for å vise Sine tjenere de ting som skal skje om kort tid.” (Åp. 21:5). 

Jeg tror heller ikke at noen av disiplene fortsatt lever idag. Jesus lovet jo disiplene at noen av dem ville leve og se den endelige opprettelsen av hans rike. “Og Han sa til dem: «Sannelig sier Jeg dere at det er noen som står her, som ikke skal smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.” (Mark. 9:1). Nei, ingen av disiplene lever i dag for Guds rike har kommet allerede.

Et av de forståelige problemene mange kan støte på er at de ikke ser forskjell på Peters forklaring av den ‘fullkomne ordenen’ (2.Pet. 3:10-13) og Johannes’ forklaring av ‘den nye skapelsen’ (Åp. 21). Forklaringen er at Peter fokuserer på den endelige evige forløsningen mens Johannes fokuserer på den midlertidige forløsningen i Kristus som den nye skapelsen.

Den midlertidige forløsningen og den fullkomne orden…? Hva er hva og når er hva? Nei det er kanskje ikke så lett i begynnelsen å skille, men overraskende nok for mange, det er heller ikke noe å skille. Når Gud nå har kommet med sin nye skapning, har denne allerede begynt sin skapelses prosess mot det fullkomne. Det er ikke det at jeg tror vi noen gang kommer til å bli fullkomne her på jord eller er allerede blitt det, men at “vi går videre til det fullkomne.” (Heb. 6:1).

Jeg tror vi må sette oss mer inn i hvordan Gud arbeider, at Gud arbeider gradvis med den nåværende nye skapelses prosessen, slik han har gjort fra tidenes morgen. Selvfølgelig arbeider Han ut sin egne vilje, men dette gjør Han mer trinnvis over tid mer enn Han gjør i et stort katastrofalt “bang” og gjør alt på en gang. Dette ser vi i den metoden Gud utvikler både forsoningen i tid (1.Mos. 3:15; Gal. 4:4), vi ser det i Israels gradvise erobring av det lovede land (2.Mos. 23:29-30; 5.Mos. 7:22), vi ser det i Guds utfolding av Hans åpenbaring i historien (Jes. 28:9-10; Heb. 1:1-2) og i utvidelsen av Kristi kongerike mot enden (Mark. 4:26-32; Jes. 9:6.7).

Motta mitt rike!

Jesus lærer oss å be: “Komme ditt rike.” (Mat. 6:10). Så, kongeriket er altså i nåtid, men har ennå å komme. Vanskelig? – Den er nå (på en måte), men ikke ennå (i full mening). Vi kunne kanskje be samme bønn på denne måten: «Motta Guds rike her nå på jord som i himmelen; gå inn i den nye himmelen på jord… » Jeg skal ikke legge mer til her men det er verdt å tenke på.

Paulus forklarer også at de “gamle ting er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Dette passer godt med Guds forklaring i Åpenbaringen 21: 1, 5. Paulus kaller det også en “ny skapning” (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; sml. Ef. 2:10; 4:24).

Vi kristne har med oss i dag den nye skapelsen, for: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2.Kor. 5:17), men vi venter fortsatt på den endelige, fulle legemlige opprettelsen: “Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2.Pet. 3:13). Vi vil kanskje fortsatt vente i tusener av år , for “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” (2.Pet. 3:8).

Jeg har lyst til å sammenligne et par skriftsteder, Åp. 21:1, 4 og Jes. 65:17-19. Det er ikke mange som benekter at Johannes henter bilder fra Jesaja, men hvorfor gjør han det? Det er fordi Jesaja profeterer menighetens alder (tid) med samme “språk”: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65:17). Ved første øyekast kan en på de første setningene i Åp.21:1, 4 og i Jes. 65:17-19, fort anta at det gjelder den evige perfekte og fullkomne orden, men synet kan bedra.

Selv ikke ortodokse kristne vil tror at noen i den evige fullkomne ordenen vil føde, erfare synd, bli gammel og dø… og eventuelt erfare forbannelse. Jesaja snakker ikke om den fullkomne ordenen for han beskriver karakterer av den nåværende syndige verden som vi leser i neste vers:

“Der skal det ikke lenger være noe spedbarn som bare lever noen få dager. Det skal ikke være noen gammel som ikke når sine dagers fulle mål. For ung er den som dør hundre år gammel, men synderen som er hundre år gammel, skal være forbannet.” (Jes. 65:20). 

Men det er mer, det ligger noen forsonende forløsnende sannheter i denne byen som blir senket ned fra Gud,  som viser oss at denne byen er i nåtid og i menigheten i dag og vil være der hele veien til Hans andre komme. Noen av disse forsonende forløsnende sannhetene er at havet er borte, sorgen tatt vekk, lyset i den, grunnstenene byen er bygd på m.fl.

Men nå har vi allerede gjort unna mange ord i dette innlegget så jeg får spare det resterende til neste innlegg.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk. 

Åpenbaringen del. 9 – Satan Bundet i Tusen År


English version here

I serien om Åpenbaringen så langt har vi sett på hvordan lese Åpenbaringen og at Johannes intensjon med brevet var å advare sine brødre og søstre i de forskjellige menighetene om det som “snart måtte skje” (Åp. 1:3; 22:6), dommen!. Vi har sett et par viktige karakterer som spillte en viktig rolle i denne dommen, som skjøgen, dyret og det andre dyret. Vi har sett fjell flytter seg, hagl på 34,2 kg falle fra himmelen og byen deles i tre. Vi har til og med sett på blodet som fløt så høyt som hestenes bissel. Det er ikke til å komme ifra at Åpenbaringen er en bok med sterke visuelle skildringer, men hva står igjen av Åpenbaringen?

Det jeg føler står igjen for meg å forklare er de 1000 år, bindingen av Satan, den nye skapelsen (ny himmel og ny jord) og menigheten, så la oss hoppe inni det første, “1000 år”, som mange kaller “tusenårsriket” og bindingen av Satan.

1000 år

Først og fremst, begrepet “tusenårsriket” og dens undervisning kom ikke opp før på tidlig 1800 tallet, så den er relativt ny. Du kan lese mer om historien om denne teologiske “troen” her.

Jeg har tidligere lagt vekt på at de ting engelen viser Johannes “er nær”(Åp. 1:3) og det “skal skje om kort tid” (Åp. 22:6), noe som passer meget godt med Romernes ødeleggelse av Jerusalem og Templet i år 70 e.kr. Men så kommer vi inn på begrepet 1000 år, noe som kanskje ikke akkurat passer inn i en “nær-tid” forventning. Likevel starter “1000 år” i det første århundre, da Johannes ser inn i fremtiden, bakenfor “nær” betegnelsens hendelser for å se dens konsekvens. Johannes avslører for oss i Åp. 20 langtids resultatet av dommen som var nær.

Selv i alle diskusjoner jeg har hvert i, omkring Kristi tusenårs herredømme, som mange kaller “tusenårsriket”, må vi alle innrømme at denne beskrivelsen er meget sjelden, den oppstår faktisk kun her i Åpenbaringen 20:6. Men å forklare noe i en mer langtrekkende betydning er det likevel ikke uvanlig for bibelen å bruke “1000”. I 2.Mos. 20:6 kan vi lese at Gud “viser barmhjertighet mot 1000 slektsledd”, som ikke betyr at det 1001ste slektsledd ikke skulle motta barmhjertighet fra Gud. Herren lover å gjøre Israel “1000 ganger mer tallrike” en på Moses tid i 5.Mos. 1:11, som ikke setter en øvre grense på deres vekst potensialet. Herren til og med krever alle “dyrene på de tusen høyder” (Sal. 50:10), men ingen steder er det foreslått at dyrene på de andre millioner av høyder på jorden tilhører noen annen. Å beregne tid gradvis som 1000 år blir én dag av Guds tid (2.Pet. 3:8), slik at 2000 år dobler virkningen av Gud til to dager osv., vil bare bli bruk og kast på Gud. Ingen av disse ovenstående skriftstedene burde oversetters bokstavelig. «1000» uttrykker en bemerkelsesverdig og langtrekkende konsekvens og ikke et eksakt nummer.

Nummeret 1000 snakker om en kvantitativ perfeksjon (10 x 10 x 10), som blir et talltegn av en enorm konsekvens. Disse 1000 år startet i det første århundre og har allerede brukt opp 2000 års tid, og er ennå ikke over.

Binding av Satan. 

“Deretter så jeg en engel som kom ned fra himmelen. Han hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og han kastet ham ned i avgrunnen og stengte ham inne og satte et segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene før de tusen år var til ende. Men etter alt dette skal han bli løslatt for en kort tid.” Åp. 20:1-3). 

Et maleri av Philip James de Loutherbourg

Hva betyr dette, hva er hensikten og når hendte dette? Som mye annet i Åpenbaringen er det snakk om bilder og visjoner. Dette bildet snakker om Kristus første århundrets innskrenkning av Satans makt, slik at evangeliet kunne og fortsatt kan ha sin fremgang i hele verden.

I Mat. 12:24 anklager fariseerne Jesus at Han sto i ledtog med Satan, men Jesus motbeviser dette ved at Han kaster ut demoner og sier: “Hvis Satan driver ut Satan, er han kommet i strid med seg selv. Hvordan kan da hans rike bli stående?” (Mat. 12:26) og så utfordrer Han dem med sannheten ved å si:

“Men hvis Jeg driver ut demonene ved Guds Ånd, sannelig, da er Guds rike kommet til dere. Eller hvordan kan en gå inn i huset til den sterke og plyndre hans gods, hvis en ikke først binder den sterke? Da først kan en plyndre hans hus.” (Mat. 12:28-29). 

Allerede her proklamerer Jesus sin seier over Satan. Satan er den sterke og Jesus som inntrengeren har til hensikt å kaste Satan ut. Dette er en parallell til Åp. 1:6, der Johannes åpner med en stadfestelse at Kristi herredømme allerede har begynt og at disiplinene allerede er “prester” i dette styret.

“og som har gjort oss til konger og prester for Sin Gud og Far – Han tilhører æren og herredømmet i all evighet! Amen.” (Åp. 1:6). 

Dette betyr at Hans første århundrets herredømme inkluderer Hans binding av menneskets største fiende, Satan. Åp. 1:6 korresponderer meget godt med Åp. 20:1-6:

“han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år… men de skal være prester for Gud og Kristus, og de skal regjere med Ham i tusen år” (Åp. 20:2, 6). 

Dermed krever Åp. 1:6 tydeligvis at kongedømmet med prester allerede eksisterer og at Kristi herredømme allerede har begynt. Også Åp. 1:5 erklærer at Jesus Kristus er “herskeren over kongene på jorden”

Ved Jesu død og oppstandelse binder Han Satan, noe Jesus sterkt proklamerer i Joh. 12:31-32. “Nå er denne verdens dom. Nå blir denne verdens hersker kastet ut. Og Jeg, når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra alle til Meg.” Vi kan også lese om Kristi seier over Satan andre steder.  “Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset.” (Kol. 2:15), “Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk Han Selv del i det på samme måten, for at Han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt – det er djevelen -, og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv.” (Heb. 2:14-15).

Naturlig nok spør folk meg om djevelen ikke lenger virker i verden og om jeg påstår at han er totalt inaktiv? Nei, han er ikke totalt inaktiv, men hans forpurringer og innsnøringer. Uansett, Jesus selv sier Han har bundet Satan under Hans jordiske virke (Mat. 12:29), selv om Satan fortsetter å virke blant menneskene. (Ef. 6:11-12; 1.Pet. 5:8; Jak. 4:7).

I GT (Gamle Testamentet) og før Kristi komme ser vi Guds tilgodeseende til Israel som den eneste nasjonen. “Bare dere har Jeg kjent blant alle slektene på jorden…” (Am. 3:2) (les også 2. Mos. 19:5). Eller som Paulus sier det: “Hvilken fordel har Jøden?… Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds ord ble betrodd dem.” (Rom. 3.1-2).

Dermed ble resten av den historiske verden under herredømme til Satan, som inspirerte de til avgudsdyrkelse. De fleste historikere, og sikkert mange lekmenn i dag, vet at hver nasjon hadde deres egne guder som: Isis, Osiris og Ra i Egypt; Kybele (Magna Mater eller Store mor) i Anatolia (storparten av Tyrkia); Dionysius i Assyria; Marduk i Babylon; Baal og Astarte i Kanaan; An, Ki og Enki i Sumer; Zeus i Hellas; og Jupiter i Roma. Også Hittitene, Moabittene, Fønikerne, Araberne, Armenerne, Iranerne og flere andre hadde også guder.

“Men det ene folkeslaget etter den andre fortsatte å lage sine egne guder, og de satte dem opp i husene som samaritanerne hadde laget på offerhaugene, hvert folkeslag i de byene der de bodde.” (2.Kong. 17:29). 

I den gamle verden og før Det Nye Testamentet er det tydelig at Satan dominerte med en bedragersk makt. Når Satans forsøker å friste Jesus, kan vi lese nettopp dette at han hadde herredøme over verden, for det var overgitt han (Luk. 4:5-6), noe Jesus ikke benekter.

Men dette skulle forandrer seg drastisk med Kristi seier på korset og oppstandelsen ,og Johannes kan si at han (Satan) er “bundet” slik at “han ikke lenger skulle forføre folkeslagene” (Åp. 20:3). Misjonsbefalingen (Mat. 28:18-20) er en utsendelse nettopp til å frigjøre enkelt individer og nasjoner gjennom åndelig omvendelse. Hvis vi nå tar Satans uttalelse om at verden var overgitt han, kommer Jesus nå med en NY tilstandsrapport: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” (Mat. 28:18.19).

På grunn av Kristi seier over Satan kan Paulus si: “For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for hedningene (nasjonene utenfor Israel), for at Du skal være til frelse like til jordens ende.»” Og les hva han sier i Apg. 26:17-18: “Jeg vil fri deg ut fra folket og fra hedningene som Jeg nå sender deg til. Du skal åpne øynene deres så de vender seg fra mørket til lys og fra Satans makt til Gud, så de kan få syndenes forlatelse og en arv blant dem som er helliget ved troen på Meg.”

Satan er bundet og Kristus har krevd sin autoritet så Han kan disippelgjøre nasjoner. 

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.