Åpenbaringen del. 8 – Byen Deles i Tre og Hagl.


English version here 

“Så tømte den sjuende engelen sin skål ut i luften, og en høy røst kom ut fra templet i himmelen, fra tronen, og sa: «Det er skjedd!» Og det kom røster og torden og lyn. Og det kom et stort jordskjelv, et så kraftig og stort jordskjelv som det aldri hadde vært siden det kom mennesker på jorden. Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med hans harmes vredes vin. Så ble hver øy borte, og fjellene ikke funnet. Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:17-21). 

Under Guds syvende vredes-skål i Åp. 16, som fortsetter å brette ut hendelsene i år 70, er vi vitne til et enda mer dramatisk bevis for det første århundrets oppfyllelse. Det er særlig tre kjennetegn som kommer til syne her. Det ene er at byen blir delt i tre, det andre er de store haglene som falt ned fra himmelen og det tredje er blodet som fløt opp til bisselet til hestene.

Byen deles i tre. 

At byen deles i tre er det mange som tolker dit hen at byen fysisk blir delt i tre av et stort jordskjelvet som er nevnt i Åp. 16:17-21, men vi ser at dette ikke hendte i år 70 e.kr. Da mener de at dette vil skje i fremtiden, men igjen viser jeg til at tidligere innlegg at Åpenbaringen handler om det første århundrets hendelser, spesifikk på hendelsene fra år 64-70 e.kr.

Byen ble delt i tre ved 3 forskjellige grupper eller partier som sto imot hverandre, m.a.o. en indre strid innenfor Jerusalems murer. Josephus er vell kjent med dette da han skriver:

“Og nå var det tre lumske fraksjoner i byen, skilte den ene fra den andre. Eleazar og hans parti, som holdt hellige første-frukt, kom mot Johannes i sine kopper. De som var med Johannes plyndret befolkningen, og gikk ut med iver mot Simon. Denne Simon hadde sin beholdning av proviant fra byen, i opposisjon til opprørerne.” (War. 5:1:4). 

“NÅR derfor Titus hadde marsjert over den ørken som ligger mellom Egypt og Syria, på samme måte som forutnevnt, kom han til Cesarea, besluttet han å sette sine krefter for på den plassen, før han begynte krigen. Nei, faktisk, mens han hjelper sin far i Alexandria, i å installere denne regjeringen som hadde nylig blitt meddelt dem av Gud, hendte det at oppvigleriet i Jerusalem ble gjenopplivet, og skiltes i tre fraksjoner, og at en fraksjon kjempet mot den andre, som partisjon i slike onde tilfeller kan sies å være en god ting, og effekten av guddommelige rettferdighet.” (War. 5:1:1). 

Dette var ikke en strid som noen kunne ta lett på og avfeie, men en fraksjon som var farlig for samholdet innad i Jerusalem og innenfor murene, og som førte med seg mye elendighet. For Josephus fortsetter i samme seksjon:

“Nå som det angrep de fanatikerne gjorde på folk, og som jeg anser begynnelsen av byens undergang, har det blitt allerede forklart etter en nøyaktig måte, som også hvorfra det oppsto, og til hvor stor ugagn det ble økt. Men for dagens oppvigleri, bør man ikke misforstå hvis han kalte det en oppvigleri født av en annen oppvigleri, og å være som et vilt dyr vokst gal, som i mangel av mat fra utlandet, falt nå på å spise sitt eget kjøtt.” (War. 5:1:1) 

Som Josephus sa,  “jeg anser begynnelsen av byens undergang”,  profeterer også Johannes “Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt.” Det var altså de politiske uenigheter og splittelser inn i partier som delte byen i tre.

Hagl på et talent. 

Steiner brukt i de Romerske katapultene. Disse er funnet ved Massada, Israel.

Her er det også kommet opp mange teorier om hva disse haglene er. Et av dem er bomber med giftige gasser så folkene “brennes” opp levende. Med dagens teknologi og kunnskap kunne dette sikkert vært mulig, men igjen, det er snakk om år 70 e.kr.

I Åpenbaringen del 3, nevnte jeg såvidt loven for steining av en utro kvinne (5.Mos. 22:21), og dette går ikke Johannes forbi:

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var veldig stor” (Åp. 16:21). 

Til sammenligning gir også Josephus et historiske faktum av hva som hendte med skjøgen, det gamle Jerusalem:

“Maskinene (katapulter*), som alle legionene hadde klart forberedt på dem, var beundringsverdig konstruert, men likevel mer ekstraordinær var den som tilhørte den tiende legion: de som kastet dart og de som kastet steinene var mer voldelig og større enn resten, som de ikke bare frastøtes angrepene fra jødene, men kjørte dem bort de som var på muren også. Nå, steinene som ble kastet var av vekten av en talent*, og ble båret to stadier og videre. Støtet de ga var på ingen måte å utholde, ikke bare av dem som stod først i veien, men av de som var utenfor dem for en stor plass. Som for jødene, de først så ankomsten av den stein, for det var en hvit farge, og kunne derfor ikke bare oppfattes av den store støy det gjorde, men kan sees også før den kom med lysstyrken sin; tilsvarende vekterne som satt på tårnene ga dem merke til når maskinen fikk slippe, og steinen kom fra den, og ropte høyt, i sitt eget land språk, STEIEN KOMMER, så de som var på i dens vei vek av, og kastet seg ned på bakken, ved noe som betyr, de voktet seg selv, steinen falt ned og gjorde dem ingen skade. Men romerne konstruerte hvordan du kan forhindre det ved å mørklegge steinen, som deretter kunne ta sikte på dem med suksess, da steinen ikke ble skjelnet på forhånd, slik det hadde vært til da, og slik at de ødela mange av dem med ett slag.” (War. 5:6:3), (* Min forklaring. og vektlegging.). 

Vi kan jo bare prøve å sette oss inn i jødenes sted. For på den tiden måtte det være et overraskende syn og se disse steinene på 34,2 kg (ett talent) komme susende over muren og gjøre de enorme skadene som de gjorde. Denne opplevelsen setter en perfekt virkelighet til  Johannes syn av disse enorme haglene. Jerusalem ble nå steinet i tråd med loven for en utro kvinne, for Jerusalem hadde blitt en skjøge (Åpenbaringen 3 – Skjøgen).

Blod helt opp til bislene på hestene 

“Så kom en annen engel ut av templet som er i himmelen. Han hadde også en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av alteret. Han hadde makt over ilden, og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigden, og sa: «Sving den skarpe sigden din og høst drueklasene på jordens vintre, for druene er fullmodne på det.» Så svingte engelen sigden sin over jorden og høstet jordens vintre. Og han kastet frukten i den store Guds vredes vinpresse. Og vinpressen ble tråkket utenfor byen, og det fløt blod ut av vinpressen helt opp til bislene på hestene, så langt som ett tusen seks hundre stadier utover.” (Åp. 14:17-20). 

Johannes følger igjen her det GT mønster og gir oss et bilde av vinen. Som kjent for mange, symboliserer Israel som Guds vin, noe vi finner bl.a. i Sal. 80:8; Jes. 5:1-7; Jer. 2:21; 12:10; Esek. 17:2, 6; 19:1, 10 og Mat. 21:33-40. Men skal vi tro at blodet faktisk fløt utover 322 km (Gresk: 1600 stadier)., og så dypt som opp til bisselet til hestene?

Israels land under Romerriket. fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt.

Det interessante å legge merke til her er at Israels land under Romerrikets imperiet, og som en romersk provins, strakte seg fra Litani-elven i Libanon (Leontes River) til Wadi el Arish ved Egypt, en distanse på 321,8 km (200 miles), eller 1644 stadier. (Åp 14:20). Vi har også sett tidligere at “byen” i åpenbaringen er stedet hvor Kristus ble korsfestet, dvs. Jerusalem. (Åp. 11:8). Innhøstingen skjer på jorden, som er landet Israel (Åp. 14:15-19 sml. Åp. 1:7) på stedet der Kristus ble korsfestet, som vil si på utsiden av byen (Joh. 19:20 sml. Heb. 13:11-13). Dette billedspråket som Johannes her bruker, sier at Israel vil lide et blodbad som strekker seg utover hele landet. Josephus skriver “… fordi ikke bare hele landet der de flyktet var fylt med slakting…” (War. 4:7:6)  

Men at dybden på blodstrømmen skulle være som opp til bislet til hestene kan vel ingen seriøst mene. Det ville koagulere raskt og ikke klare å renne i store distanser, men vi ser en symbolikk av blodsutgytelse i den jødiske krigen. Josephus fortsetter:

og Jordan kunne en ikke gått over, på grunn av de døde kroppene som var i den, men fordi innsjøen Asphaltiris var også full av døde kropper, som ble båret ned inn i den av elva.” (War. 4:7:6). 

“idet sjøen var blodig en lang vei, og de maritime delene var fulle av døde kropper;” (War. 3:9:3). 

“en kan da se innsjøen blodig og full av døde kropper, for ikke en av dem slapp unna” (War 3:10:9). 

Nå når Josephus beskriver den siste ødeleggelsen av Jerusalem, skriver han:

“blod rant ned over de nedre deler av byen, fra den øvre.” (War. 4:1:10) 

“Og nå, det ytre templet fløt det hele over med blod, og den dagen, som det kom på, så de åtte tusen fem hundre døde kropper der.” (War. 4:5:1). 

“blod av alle slags døde skrotter sto som innsjøer i de hellige domstolene… ” (War. 5:1:3). 

“hele byen rant ned med blod, faktisk i en slik grad at brannen i mange av husene var slukket med disse menns blod.” (War. 6:8:5). 

At havet ble til blod ser vi også eksempler på i Åp. 8:8 og 16:3. Lammet, det slaktede lam utgyter sin vrede (Åp. 6:16-17) over de som korsfestet Ham (Åp. 1:7).

Selv om Åpenbaringen ikke er bokstavelig, så portretterer den de historiske hendelser i den jødiske krigen i år 70 e.kr., noe vi nå har betraktet. Vi har vært igjennom noen utrolige hendelser som korresponderer mellom Johannes og Josephus… og det er mange flere jeg kunne ha tatt med, men ville tatt for mye plass.

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Reklamer

Åpenbaringen del. 7 – Fjell og Øyer Flytter Seg


… og vert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. Åp. 6:14

English version here 

Jeg tenkte å ta for meg noen av hendelsene under dommen men jeg kan nok ikke ta for meg hvert segl, skål eller basun p.g.a. plass og fordi jeg ennå ikke helt har klart for meg hvert eneste vers eller setning av de. Men linkene mellom de historiske fakta og Åpenbaringen er mange, så jeg tar med bare noen av disse. P.g.a. at jeg vil vise historiske fakta som er beskrevet i Bibelen, vil det bli en del utdrag fra vår venn og historiker Josephus, derfor må jeg dele det inn i to blogg innlegg p.g.a. lengden.

Når jeg nå har skrevet om Åpenbaringen, har jeg flere ganger hvert inne på at Israels forkastelse av deres Messias og forfølgelsen av de hellige, ville resulterer i en kraftig katastrofe, noe som nå skjer. Det er dette Johannes profeterer om i Åpenbaringen, en gudommelig dom over Israel der ødeleggelsen kommer over mennesker, land og Tempel. Gud bokstavelig talt talt river vekk Templet fra den historiske senen ved bruk av den Romerske hær, som han profetisk kaller Sin hær (Mat. 22:7).

Fjell og øyer flytter seg. 

Åpenbaringen er sterkt preget av det hebraiske billedspråket som Johannes, en ekte hebreer brukte. Selv om han brukte mye symbolikk så portretterer han historiske hendelser under denne symbolikken. La oss starter med at fjell og øyer flytter seg.

“Så trakk himmelen seg sammen som når en bokrull blir rullet igjen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet vekk fra sitt sted. (Åp. 6:14).  

Vi må først sette oss inn i det første århundrets omstendigheter i den Romersk-Jødiske krigen og vil da se at mye av områdene rundt Jerusalem var som en naturlig forsvarsmur, noe den Romerske hæren skulle få merke. Flere ganger bemerker Josephus seg dette:

“Og nå når Agrippa observerte at selv de romerske anliggender sannsynlig var i fare, mens en slik enorm mengde av deres fiender hadde tatt grepet på fjellene rundt omkring.” (War. 2:19:3). 

“Jotapata er nesten alt sammen bygget på et stup, har på alle de andre sidene av seg daler umåtelig dype og bratte, så for de som ville se ned ville synet ha svikter dem før den når ned til bunnen. Det er bare å komme på nordsiden, der den ytterste delen av byen er bygget på fjellet, så det ender skrått på en slette. Dette fjellet hadde Josephus omfattet med en vegg da han befestet byen, at dens topp ikke ville være i stand til å bli grepet av fiender. Byen er dekket rundt med andre fjell, og kan på ingen måte sees før en mann kommer like på det. Og dette var den sterke situasjonen til Jotapata.” (War. 3:7:7). 

“Vespasian derfor, for å kunne prøve hvordan han kunne overvinne den naturlige styrken på plass, samt dristig forsvar av jødene, gjorde et vedtak om å forfølge beleiringen med kraft. Å nå dette målet kalte han de sjefene som var under ham til et krigsråd, og rådførte seg med dem hvilken vei overfallet kan forvaltes til bestes fordel.” (War. 3:7:8). 

“Hvorpå en stor folkemengde hindret deres tilnærming, og kom ut av Jeriko, og flyktet til de fjellrike deler som lå over mot Jerusalem, mens den delen som ble etterlatt var i en stor grad ødelagt, de fant også byen øde. Det ligger i en vanlig, men en naken og goldt fjell, av en meget stor lengde, henger over det, som strekker seg til land om Scythopolis nordover, men så langt som landet i Sodoma, og de ytterste grensene av innsjøen Asphaltiris, sørover. Hele dette fjellet er veldig ujevn og ubebodd, på grunn av ufruktbarhet sin:” (War. 4:8:2). 

Det var utrolig vanskelig selv for en så disiplinert og mekanisk hær som Romerriket hadde, å komme inn til Jerusalem. Fjellene og klippene var i veien og måtte rett og slett vike for at de skulle få komme til Jerusalem. Den Romerske hær tok nå saken i egne hender og “flyttet” fjellet.

“Nå Vespasian var veldig ivrig med å rive Jotapata, for han hadde fått etterretning at den største delen av fienden hadde pensjonert dit, og at det var på andres regning, et sted med stor sikkerhet til dem. Følgelig sendte han begge fot-menn og hestfolk å jevne veien, som var fjellrikt og steinete, ikke uten problemer å bli reist over av fotfolk, men absolutt upraktisk for ryttere. Nå, disse arbeiderne fullførte det de var i ferd med i fire dager, og åpnet en bred vei for hæren.” (War. 3:7:3). 

«Men Titus, til hensikt å kaste sin leir nærmere byen enn Scopus, plasserte så mange av hans utvalgte ryttere og fotfolk som han trodde nok motsatt til jødene, for å forhindre deres overfall over dem, mens han ga ordre for hele hæren å utjevne avstanden, så langt som veggen av byen. Så de kastet ned alle hekker og vegger som innbyggerne hadde laget om sine hager og lunder av trær, og kutte ned alle frukttrær som lå mellom dem og veggen av byen, og fylte opp alle de hule stedene og kløfter, og rev ned de steinete skrenter med jern instrumenter, og dermed laget hele byen jevn fra Scopus til Herodes monumenter, som grenser til bassenget kalt slangens baseng «. (War. 5:3:2). 

Dette er historiske fakta og passer meget godt til beskrivelsen til Johannes om at fjellene “flyttet” seg, og ikke minst til hans forventning til at dette “må skje om kort tid” (Åp. 1:1), for dette skjedde få år etter Johannes skrev Åpenbaringen. Med en fornuftig oversettelse vil enhver kjenne igjen disse profetiske hendelsene med de historiske oppfyllelsene.

Huler lokalisert et sted mellom Jerusalem og Jeriko

Huler som gjemmested. 

Og kongene på jorden (landet*), de store menn, de rike menn, hver trell, hærførerne, de mektige menn, hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og i klippene i fjellene. Og de sier til fjellene og klippene: «Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.”
(Åp. 6:15-16), (
* Min tilf.). 

Romerne var på full marsj inn og Jødene hadde både god og ekte nok grunn til å gjemme seg (Åp. 6:15), for Romerne slaktet ned alt som kom i deres vei. Josephus skriver hvordan huler og klipper ble brukt som gjemmesteder:

“Og på denne dagen var det at romerne drepte folket som dukket opp åpenlyst, men de følgende dager søkte de opp gjemmesteder, og falt over dem som var under bakken, og i huler …” (War. 3:7:36). 

“Så nå siste håp som støttet tyranner, og at besetning av røvere som var med dem, var i huler og grotter under jorden, hvorhen, hvis de kunne engang fly, hadde de ikke forventet å bli søkt etter, men bestrebet, at etter hele byen skal bli ødelagt, og romerne gått bort, kan de komme ut igjen, og flykte fra dem. Dette var ikke bedre enn en drøm for dem, for de var ikke i stand til å ligge skjult enten fra Gud eller fra romerne. Men stolte på denne undergrunns tilflukt … “ (War. 6:7:3). 

“Denne Simon, under beleiringen av Jerusalem, var i den øvre byen, men da den romerske hæren var kommet innenfor murene, og la byen i grus, tok han de mest trofaste av sine venner med seg, og blant dem noen som var stein-kuttere, med de redskaper av jern som tilhørte okkupasjon deres, og en like stor mengde proviant som vil være tilstrekkelig for dem for en lang tid, og la seg selv og dem ned i en viss underjordisk hule som ikke var synlig over bakken”. (War. 7:2:1). 

Men det skulle altså vise seg at fjellene ikke var like behjelpelige med å gjemme jødene som den var med å bli flyttet på seg av Romerne, og ikke var hulene ugjennomtrengelige heller. Noe som Åp. 6:16-17 allerede advarer mot.

“og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?” (Åp. 6:16-17). 

Og som Josephus noterer seg, feilet forsøket deres med å skjule seg.

“Romerne drepte noen av dem, noen førte de bort i fangenskap, og andre gjorde de et søk for under bakken, og da de fant hvor de var, brøt de opp bakken og drepte alle de møtte” (War. 6:9:4). 

“Nå, så langt som man (jødene*) hadde gravd i gamle (huler*), gikk de videre langs den uten forstyrrelser, men der de møtte på solid jord, gravde de en gruve under jorda, i håp om at de skal kunne fortsette så langt som å stige opp fra under bakken på et trygt sted, for å flykte. Men da de kom for å gjøre eksperimentet, ble deres håp skuffet, for gruvearbeiderne kunne ikke gjøre annet enn små fremskritt, og med vanskeligheter også, så at deres bestemmelser, selv om de distribuerte dem etter mål, begynte å svikte dem”. (War. 7:2:1). (* Min tilf.). 

Nå er det ikke bare Josephus som noterer seg ting eller Johannes som profeterer disse tingene, men også Jesus profeterte at de ville gjemme seg i fjellene og haugene. Profetien finner vi i Luk. 23:28-30:

“Men Jesus snudde seg til dem og sa: «Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal dere begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Dekk oss!»” (Luk. 23:28-30). 

Dette verset står i tråd med hva Johannes skriver i Åp. 6:16, og hva Jesus også advarer i Mat. 24:15-21. Vi ser igjen at Johannes profeti er relevant til de første århundrets historiske hendelser og vi finner også dette igjen i Jesu profetier som ble profetert før ham. Men jammen er det ikke mer… noe jeg skal ta for meg i neste innlegg, nemlig “Byen deles i tre og Haglet fra himmelen”

Hva synes du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.

Åpenbaringen del. 6 – Det Andre Dyret


English version here 

“Deretter så jeg et annet dyr som kom opp fra jorden, og han hadde to horn som at lam og talte som en drage.” (Åp. 13:11). 

Vi har nå tatt for oss to karakterer i Åpenbaringen, nemlig skjøgen og dyret som kom opp av havet (Åp. 13:1, 2, 11). Men Johannes så også et annet dyr, og dette dyret kom opp fra jorden, den hadde to horn som et lam og talte som en drage. Det er altså to dyr vi har med å gjøre i Åpenbaringen. Vi skal nå se på dette andre dyret fra land.

Før vi begynner med det andre dyret skal jeg bare ta med en viktig ting som omhandler begge disse dyrene, og det er dragen som jeg bare nevner litt innimellom. Dragen er nært knyttet til begge disse dyrene og det er ganske interessant å se parodien i treenigheten der det andre dyret er tilpasset dragen og dyret fra havet (det første dyret, Åp. 13:2, 11; sml. 16:13). Dragen kommer fra himmelen (Åp. 12:4), det første dyret fra havet (Åp. 13:1) og det andre dyret fra land (Åp. 13:11). Dyret fra havet og dyret fra land er linket til dragen som er Satan, som vi kan se i Åp. 13:2, 11.

Det at det andre dyret trer fram etter dyret fra havet betyr at det er underordnet dyret fra havet og har mindre kraft. Vi ser dette også ved at den bare har to horn i motsetning til dyret fra havet som har 10 horn. (les om horn og makt). Det andre dyret vil “utøve all den makt det første dyret hadde”, og får alle “til å tilbe det første dyret, som fikk det dødelige såret legt” (Romerriket og keiseren). (Åp. 13:12).

Vi ser at det andre dyret ikke har mer makt enn hva det første dyret gir det, men hvem er dette andre dyret som kommer opp fra land/jorden og som nærmest tjener det første dyret og er i tjeneste for Satan? Johannes setter oss faktisk på sporet allerede i Åp. 1:7, der han assosierer “jorden” (landet) med Israels stammer, altså Israels land. (les Åpenbaringen del 1). La meg prøve å forklare “land-dyret”.

Den historiske betydningen av templet og Israels lederskap kan gjenkjennes ved at presteskapet var en sentral og dominerende politisk-økonomisk institusjon. Torah’en tjente som en konstitusjon og en lov-kodeks for tempelstaten, sentrert i Jerusalem. De skriftlærde og fariseerne igjen, tjente som en medierende politisk-økonomisk-religiøst funksjon i denne judeiske tempelstaten.

Det var to viktige posisjoner som hadde kontroll over Israel, det ene var det som tilhører byen (Jerusalem) og det andre var det som hørte til templet, som ofringer. Fikk du kontroll over disse to hadde du makt, noe fariseerne og de skriftlærde hadde, for ingen jøde ville gi opp sine ofringer. De hadde kontroll på hvem som kunne ofre, salg av offergaver osv. Det vil med andre ord si at templet var viktig av den grunn at det var Guds bolig og at det var der de ofret til Ham. Jerusalem var den hellige Guds by som templet stod i, dermed var disse to uadskillelige og var senteret for hele nasjonen Israel. Josephus gir oss et bilde av disse to posisjonene for kontroll av Israel:

“… forsøkte hun å få besittelse av de befestede steder som var om byen, som var to, den ene tilhører selve byen, den andre tilhører tempelet, og de som kunne få dem i deres hender hadde hele nasjonen under deres makt, for uten kommandoen av dem var det ikke mulig å tilby sine ofre, og til å tenke på å gi opp disse ofrene, er til enhver jøde tydelig umulig, som er fortsatt mer klar for å miste livet enn å utelate den guddommelige tilbedelse som de har vært vant til å betale til Gud.” (Ant. 15:7:8). 

Som jeg nevnte ovenfor, kom det en tid da en elite tok over og styrte dette med egen makt. Denne regjeringsmakta var dominert og satt sammen eksklusivt av høyeste-prestene, andre fremstående og de ledende fariseere som ble betrodd et herredømme over nasjonen, som Josephus skriver: “…ble regjeringen et aristokrati, og de høye prestene ble betrodd med et herredømme over nasjonen.” (Ant. 20:10:1).

Det Johannes gjør i Åpenbaringen 13:11-18 er å eksponere den onde karakteren til land-dyret, som var frafallen i sin gudstjeneste og forvaltning. Dette er et bakteppe til da Kristus prøver de jødiske lederne i evangeliene, og forfølgelsen av de kristne i synagogene og templet i Ap.gj. Det er en moralsk link mellom dragen (Satan), sjø-dyret (Roma) og land-dyret, som er Israels høyeste-prestelige aristokrati. Satan og Israel er allerede linket sammen i Åp. 2:9 og 3:9 der Jesus kaller de “Satans synagoge”. (se også Joh. 8:44, Åp. 2:10).

Men hvordan virker dette at dyret utøvde all makt som det første dyret hadde? Det er nok ikke all autoritet slik som et kongedømme har, som å dra inn skatter, sette inn ombud, bygge veier eller stille en hær osv., det er snakk om her. Det er heller snakk om en makt Satan søker fra sitt oversiktlige sted i himmelen, som å overvinne Guds frelses-hensikt ved å sikre Kristi død (Åp. 12:4) og anklage brødrene (Åp. 12:10) til deres død (Åp. 12:11) ved hjelp av forfølgelse (Åp. 13:13, 17). Land-dyret reflekterer sjø-dyrets autoritet som ble gitt ham av dragen (Satan) for å gå til krig mot de hellige (Åp. 13:7). Dette er den autoritet som ble gitt og som det er snakk om.

Land-dyret utøver ikke makten uavhengig av sjø-dyret, men i nærvær av ham. (Åp. 13:12).  I Åp. 19:20 ser vi at land-dyret er den falske profeten og at land-dyret etterligner nå de sanne profetene som opererer foran jordens Herre (Åp. 11:4). Herrens profeter besitter ikke Herrens fulle makt uavhengig av Ham. På samme måte besitter ikke Israel Romas autoritet uavhengig av Roma. Israel er underordnet Roma.

Selv om fariseerne falskt anklaget de kristen for lovbrudd (Joh. 19:7, Apg. 23:29; 25:24) og konfronterte Jesus om Han aksepterte den Mosaiske straff for lovbrudd (Joh. 8:3-5), kunne de lite gjøre da Roma hadde reservert sin autoritet til å utøve straff til seg selv. Josephus er igjen behjelpelig med informasjon om hvordan dette forholdet ble da Judea ble redusert til en provins.

“Og nå ble Arkelaus, en del av Judea, redusert til en provins og Coponius, ble en av hestesport orden blant romerne sendt som en prokurator, med makt til [liv og] død satt i hendene av Caesar.” (War. 2:8:1). 

Roma hadde makt i hele provinsen og selvfølgelig midt inne i Jerusalem, noe som kommer klart frem da Pontus Pilatus forklarer Herren: “Vet du ikke at jeg har makt til å korsfeste Deg, og makt til å løslate deg?” (Joh. 19:10-11). Da Roma hadde denne makten, måtte de jødiske lederne anmode de Romerske autoriteter til å håndtere saken deres mot Jesus. (Joh. 18:31).

Når du nå er i Johannes 19 kan du jo lese fra versene 1-16 og se land-dyret manipulerer sjø-dyret til å utøve sin makt gitt av dragen. Det var dragen som gav sjø-dyret makt og vi ser land-dyret reflekterer dette ved å mane sjø-dyret til å utøve straffen. Dette er det rettslige drama i Åp. 1:7 dreier seg om og en annen karakter som vi finner midt i dette dramaet er “det slaktede lam” (Åp. 5:6, 12; 13:8 sml. 5:8).

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk.
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ant.= Antiquities, Flavius Josephus.
Verkene av Flavius Josephus, har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil.