Åpenbaringen del. 5 – Dyret


English version here 

Åpenbaringen har et par viktige karakterer og vi har allerede introdusert skjøgen, men det er et par til som vi må få introdusert og et av dem er dyret. Han kommer på senen i Åp. 13:1

“Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner, og på hodene hadde det et spottende navn.”. (Åp. 13:1). 

Dyret har et kjennemerket som jeg vet mange frykter selv i dag, 666. Om noen har hatt litt moro av å “tagge” enkelte mennesker som “dyret”, er det andre som er i fullt alvor og seriøse nok. Mange politikere og høytstående folk har dessverre blitt stemplet som dyret, Ronald Reagan, Michael Gorbatjov, Rothschild familien, Putin, Paven(e) pluss mange flere, uten at det har vist seg å være noen av dem.

Jeg tror vi må slutte med å stemple folk som “dyret” i åpenbaringen, selv om noen skulle oppføre seg som et dyr. Dyret beskrevet i åpenbaringen er Romerriket og Nero, eller mer spesifikt; dyret er kollektivt Romerriket og spesifikk Nero, Romerrikets hersker. Det vil si at “dyret” i åpenbaringen er noe som har vært.

Vi må ikke glemme hvilken tid Johannes var i når han skrev åpenbaringen og til hvem han skrev til, noe jeg tok for meg i “Åpenbaringen del 1”. Vi ser at tiden for Romerriket og Nero som dyret passer inn i denne tidsrammen, men er disse dyret? La oss se nærmere på dette, først lokaliteten.

Lokaliteten til dyret vil jeg si passer også godt inn. Johannes “står på sanden ved havet” (Åp. 13:1) i en visjon, som vil si at han står på en strand. Dyret vil antagelig komme opp fra havet på det mest gunstige stedet for et angrep på Jerusalem og templet, som er nettopp kysten ved middelhavet. Roma, som er setet til Romerriket og ligger Nordvest for Israel, rett over middelhavet. Til argument fantes det ikke noen annen trussel for Israel fra noen annen kant, da det meste av områdene rundt lå under selve Romerriket.

Romerriket hadde også en stor politiske kraft, noe som Johannes beskriver med at dyret hadde horn “… Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde den ti kroner,” (Åp. 13:1).

Dette er et billedspråk du kan finne igjen i GT. Horn av dyr blir ofte illustrert som en politisk kraft eller militær styrke. La oss se på noen:

“Hans herlighet er som hos en førstefødt okse, og hans horn som villoksens horn. Med dem skal han stange folkene helt til jordens ender. De er Efraims titusener, der er Manasses tusener.” (5.Mos. 33:17) (Andre er: Esek. 34:21, Dan. 7:7 og 3.Mos. 24:8). 

I Åp. 17:9-10 vil vi finne mer informasjon som peker på at dyret er Roma og Romerriket. Vi leser:

“Her er den forstand som har visdom: De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. De er også sju konger. Fem er falt , den ene er nå, og den andre er ennå ikke kommet. Og når han kommer, skal han bare være en kort tid.” (Åp. 17:9). 

Esquiline fjellet, Viminale fjellet Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet and Capitol fjellet.

Dette verset er en forklaring som engelen kommer med til Johannes da han nok er litt forvirret av hva engelen hadde forklart ham tidligere ang. skjøgen (v.7).  Disse sju fjell er kjent som de fjell byen Roma er bygd på, også idag. Fjellene er: Esquiline fjellet, Viminal fjellet, Caelian fjellet, Aventine fjellet, Qurinal fjellet, Palatine fjellet og Capitol fjellet.

Sju (7) fjell er det altså kvinnen sitter på og de representer også sju konger. Denne serien med konger som engelen forteller Johannes, stemmer også meget godt med det Romerske Imperiet den tiden. Som det fremkommer har fem av dem allerede falt. Disse fem representerer de første keiserne av Rom: Julius, Augustus, Tiberius, Gaius og Claudius. Når Johannes skriver Åpenbaringen er disse keiserne døde, “falt”. Den sjette kongen regjerer på dette tidspunktet, for han er “den ene”, altså Nero Caesar som regjerte i over tretten år. Den sjuende kongen har ikke kommet ennå, og når han entrer senen er det kun for å regjere en kort tid. Galba var den den sjuende Romerske keiser som regjerte kun i 6 måneder – fra Juni 68 e.kr. til Januar 69 e.kr. Den inntil da kortest regjerende keiser.

Dyrets likhet med Romerriket er slående og ikke minst den sjette keiseren, Nero. Nero skulle bli den første keiser som forfulgte den kristne kirke men også den som gav general Vespasian oppdraget med å angripe og ødelegge Jerusalem.

Som jeg nevnte ovenfor kan vi nok se folk som “dyr” når vi ser en som er besittet av en ond karakter, men her har vi altså karakteren til dyret i åpenbaringen:

Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene til en Bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen gav ham sin kraft, sin trone og stor makt.” (Åp. 13:2). 

De kristne ble kastet til løver og andre dyr.

I dag er disse dyrene skremmende nok om vi skulle møte på dem men kanskje enda mer til de som var bevist på den Romerske arena hvor menn og kvinner ble grusomt kastet til løver og andre dyr. Nero var en grusom mann med et dyrisk karakter. Han drepte sin egen mor, bror, tante og kone. Han drepte mange av de prominente innbyggerne i Rom og han bandt slaver til påler, kledde seg selv ut med løveskinn og overfalt dem.

Han var blasfemisk også, som vi kan lese i Åpenbaringen 13.5-6, 8. Han imiterte med vilje solguden Apollo og myntet en mynt med et bilde av sitt eget hode som lyste stråler av solen. En hyllest til han er satt i Athen med en inskripsjon: “all mektige Nero Caesar Sebastor, en ny Apollo”. Kongen av Armenia, Tiridates møtte Nero til-bedende som om han var gud, kan vi lese fra historikeren Dio Cassius.

Men det som er det mest kjente kjennetegnet til dyret er jo som nevnt ovenfor, tallet 666.

“Her er visdommen. La den som har forstand, regne ut dyrets tall, for det er et menneskets tall. Hans tall er 666.” (Åp. 13:18). 

Jeg har noen bøker i bokhyllen av gode kristne forfattere og brødre som har prøvd å regne ut dyrets tall. Noen kommer frem til det samme og andre kommer opp med forskjellige “løsninger”. Noen sier at BAR koden som vi har på varer i dag representerer tallet, der koden starter med 6, den midtre delen representerer 6 og den ender med 6. Andre igjen er tilhengere av en chip som blir operert inn i hånden eller sier at f.eks Ronald Wilson Reagens tre (3) navn representerer seks bokstaver hver, noe som er ganske nært men ikke nært nok. Det er også mennesker som er redd tall i det hele tatt, som på kredittkort, ID nummer og medlemsnummer osv.

Dyrets nummer og merke

Jeg tror ikke Johannes prøver å peke ut at dyrets merket involverer en serie med seksere. I den Greske teksten av Åp. 13:18 er nummeret skrevet: seks hundre, seksti og seks,(600, 60, 6), og ikke seks og seks og seks. Mange engelske utgaver har oversatt dette i bokstavform og gjort det lettere å se, bl.a KJV, NASB og NRSV. Dessverre har de norske utgavene skrevet tallet 666 med tall og ikke bokstaver foruten 1930 oversettelsen, men den igjen har skrevet tallet 666 med bokstaver på den gamle norske tellemåten, “seks hundre og seks og seksti”.

Nå var det slik at de den gang brukte bokstaver også til nummer system og i betraktning av at Johannes var en jøde og han beskrev Guds dom over jødene, er også Åpenbaringen den mest Hebraiske boken i NT med mange visuelle bilder tatt fra GT. Ved å overføre dette Hebraiske billedspråket til Gresk ble det vel litt gebrokkent Gresk, mener mange teologer og historikere i dag. De sier at Åpenbaringen var skrevet i en “veldig Hebraisk form for Gresk.” Bruker vi det Hebraisk språket som grunnlag vil vi komme til at hans navn var Nrwn Qsr, utales Neron Kaiser, noe arkeologiske dokumenter fra det første århundres staving av Nero viser. Jastrow’s leksikon av Talmud inneholder bl.a. denne stavingen for Nero. Nummer verdsettingen av denne stavelsen er som følger:

n = 50 — r = 200 — w = 6 — n = 50 — q = 100 — s = 60 — r = 200

Dette gir en sum på 666.

Den Latinske teksten av Åpenbaringen gir oss også et bevis på at keiser Nero er dyret. Den Latinske teksten har tallet 616 i stedet for 666, men så er Neron Kaiser stavet nrw qsr på Latinsk, som gir 616. Dermed stadfestes det at tallet peker på Nero som dyret også i andre språk.

Men hva med at dyret tvinger merket på menneskene?

“Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn. (Åp. 13:16-17). 

Dette er vel ikke mer bokstavelig enn at Gud setter merke på pannen til de utvalgte i Åp. 14:1. At dyret krever tilbedelse er å vise sin gudommelige krav og et merke på den høyre hånden og på pannen blir som et negativt bilde av Guds krav til Hans lov på sitt folk som vi finner i GT.

“Disse ord som Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte… Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minneseddel mellom dine øyne” (5:Mos. 6:6, 8). 

En annen ting som er en bekreftelse på Nero som dyret i åpenbaringen, er hans forfølgelse og grusomme handlinger av de kristne. I Åp. 13:5, 7 leser vi at han ble gitt makt til å gjøre dette og snakke gudsbespottende ord i førti-to (42) måneder.

“Han ble gitt en munn som talte store ord og gudsbespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder… Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Og det ble gitt ham makt over hver stamme, tungemål og folkeslag.” (Åp. 13:5, 7). 

Jeg har før vært inne på at det var jødene som forfulgte de kristne og Paulus bekrefter jo dette selv mange steder. Han til og med anker sin sak, som jødene hadde mot ham, til keiseren i Apg. 25:11-12. Det var også denne tiden Nero regjerte, men dette skulle forandre seg fort da Nero mistenkeliggjorde og la ansvaret på de kristne for å ha startet den dødelige brannen som brant ned mesteparten av Roma i år 64 e.kr. Tacitus skriver:

“Følgelig, for å bli kvitt rapporten, festet Nero skylden og påførte den mest utsøkte tortur på en klasse av folk, hatet for sine avskyeligheter kalt kristne.” (Ann. 15:44).  

Slik passer Nero til dyret ved sin forfølgelse og vi skal også se at forfølgelsen varte i 42 måneder. Brannen i Roma startet 19 July 64 e.kr. og ryktene gikk på at Nero selv hadde startet det hele. Etter en stund ble det tungt å holde stand for ryktene og han hadde ikke råd til å vente lenger. I Nov. 64 e.kr. brøt den rasende forfølgelsen av den uskyldige kristne menighet ved at han anklaget dem for denne brannen. Dette holdt på noen år og også Peter og Paulus ble drept i denne perioden (enten 67 eller 68 e.kr.). Forfølgelsen endte endelig ved Neros død, 9. Juni 68 e.kr, – 42 måneder eller 3,5 år etter forfølgelsen startet.

Vår kjære venn Clemment of Rome var en som levde i Roma på den tiden og så alt hva som hendte. Han noterer seg at det var mange av de hellige som måtte bøte med livet:

“Til disse mennene som tilbrakte livet i praksis av hellighet, det er å bli lagt en stor mengde av de utvalgte, som har gjennom misunnelse tålt meget krenkelser og tortur, utstyrt oss med den mest utmerkede eksempel.”
(1. Clem. 6). 

Det er alstså ikke bare “merket” som passer med Nero, men også forfølgelsen av de kristne og tidsrommet på 42 måneder som var gitt han.

Nå vil nok sikkert noen spørre seg om Nero sto opp fra de døde, for i vers 3 i åpenbaringen 13 står det jo at det dødelige såre ble legt.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.” (Åp. 13:3). 

Her må jeg vel henvise til det jeg skrev ovenfor at “dyret” er to-foldet og kan skifte mellom Romerriket som kollektivt og Romerrikets hersker som spesifikt.

Noen uker før Neros død, brøt den Romerske sivile krigen ut og general Galba prøver å erobre ham. Nero tar sitt liv og imperiet er nå i et totalt kaos. Igjen er Tacitus meget behjelpelig med informasjon om denne tiden og jeg refererer nå det samme fra Tacitus som i “Eskatologi i Bibelen 4: Krig og katastrofer”.

“Jeg registrerer på historien om en periode rik på katastrofer, fryktelige i sine kriger, revet av borgerkrig, og selv i fred full av grusomheter. Fire keisere omkom ved sverdet. Det var tre borgerkriger, det var mer med utenlandske fiender, var det ofte kriger som hadde begge tegn på en gang. Det var suksess i Østen, og katastrofe i Vesten. Det var forstyrrelser i Illyria; Gaul (Frankrike, Luxemburg, Belgia og Sveits) vaklet i sin troskap; Britain (England) ble grundig underkuet og umiddelbart forlatt, stammer av Suevi (Portugal) og Sarmatae (området nord for svartehavet) steg i konserten mot oss; Dakerne (stort område i og rundt Romania) hadde æren av å påføre så vel som å lide nederlag, hærstyrker fra Partia (nord-øst Iran) var alle satt i bevegelse ved bedrageri av en forfalsket Nero.”  (Hist.,1:2) (min forklaring i parentes) 

Vi kan lese slike avsnitt flere steder hos Tacitus og også Josephus. Imperiet var så på felgen at hvert område under Romerrikets imperium var rastløst og skrøpelig. Etter at Nero dør av sitt eget sverd (sår) kommer det frem at Romerriket er døende, noe Johannes beskriver som at Dyret er blitt påført et dødelig sår (et av hans hoder).

Det som nå skjer er at Romerriket får et år med tre keisere, alle blir drept og nå kommer Vespasian fra Flavian familien. Fra Flavius Josephus bok “Wars of the Jews” kan vi lese:

“Så på denne bekreftelse av hele Vespasians regjeringen, som nå var avgjort, og ved den uventede frigjøringen av de offentlige anliggende som romerne fra ruin, snudde Vespasian sine tanker til det som var igjen av beseiringer i Judea. Imidlertid gjorde han seg hastverk for å gå til Roma, for vinteren nå var nesten over, og snart sette i orden saker av Alexandria, men sendte sin sønn Titus, med en utvalgt del av sin hær, for å ødelegge Jerusalem.” (War. 4:11:5) 

Etter en tid med smertefull sivil krig våkner imperiet opp, ganske overraskende for verden som igjen går under Romerrikets herredømme.

“Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret, Og de tilbad dyret og sa: «Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?»” (Åp. 13:3-4). 

Jeg vet ikke hvordan en kan få dette tydeligere i en blogg uten å måtte legge til enda flere sider med historiske og bibelske fakta. Nero/Romerriket passer som hånd i hanske som dyret i Åpenbaringen.

Hva mener du? 

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Ann.= Annals, Cornelius Tacitus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
1.Clem.6= Clement of Rome. (i samlingen Early Church Fathers).
Verkene av Flavius Josephus, Cornelius Tacitus og Clement of Rome har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og stavefeil. 

Reklamer

Åpenbaringen del. 4 – Babylon Den Store


English version here 

“Og de døde legemene deres skal ligge på gaten i den store byen, som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, hvor også vår Herre ble korsfestet” (Åp. 11:8). 

Jeg kvakk til og det var som om en kastet en bøtte med isvann over meg og jeg frøs til. Jeg så ned i Bibelen igjen og leste verset en gang til… «ja det står faktisk det», sa jeg til meg selv. Jeg blar febrilsk til jeg finner en bekreftelse. «Ja, der står det…» “Og kvinne som du så, er den store byen som hersker over konger på jorden”. DHÅ ristet kraftig i meg og det var som om du hadde kastet stein på kjøkkenruta og stivner til i det ruten knuser og du skjønner du har gjort noe galt.

Jeg har vel ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest dette verset før, ja for den del hele Åpenbaringsboken, men det var som om ordet ble levende og en dypere sannhet snek seg oppover ryggraden. Jeg har jo vært en forsvarer og taler for den undervisning som går på å velsigne Israel som stat ifølge Abrahams løfter osv. Jeg har undervist og støttet “tusenårsrike” læren med store ord, jeg har oversatt enkle Norske bøker om endetiden til eBøker på engelsk og satt nå midt i en Power Point presentasjon om Daniels 70 uker når Gud kommer å slår neven i bordet og på en måte sier: «Dette er sannheten!».

Det gikk et gys over meg og med store øyne så jeg opp på min kone, som er mitt vitne i dette, og jeg sa: «Det kan ikke være mulig…!?». Hun hadde sett min reaksjon og skjønte at noe skjedde. -«Hva da, …er det noe galt?», spurte hun. Etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme var hun nok usikker på om alt var i orden. Jeg forklarte henne hva som hendte og jeg viste henne at i følge Bibelen og Åpenbaringen blir Jerusalem kalt Babylon, den store byen og skjøgen! Jeg viste ikke hva det var men skjønte at en endring var på gang og at alt arbeidet jeg hadde gjort i dette emne før måtte endres, starte helt på nytt i spørsmålet om endetid-spørsmålet. Jeg turte nesten ikke tenke tanken i redsel på Guds straff når jeg nå leser og forstår at Jerusalem er skjøgen i Åpenbaringen… og hva med alle mine allierte? …men jeg viste det var sant.

I forrige post var vel første gangen jeg nevner Jerusalem som skjøge, men jeg vil legge frem mer materiale for deg og se mer på karakteren som kan lignes til Jerusalem/Israel. Skjøgen kommer frem i Åp. 17:5 som “Babylon den store” og hun er flere ganger omtalt som den store byen som vi leser i Åp. 16:9; 17:18; 18:10, 16, 18, 21. Det er spesielt Åp. 17:18 som beviste for meg den dagen ved kjøkkenbordet at Israel var den store byen og skjøgen.

Vi kan ikke unngå å se, i alle fall ikke jeg, at “Den Store Byen” er linket til “hvor også vår Herre ble korsfestet” som er Jerusalem. (Åp. 11:8). Jerusalemer  omtalt som en stor og beundigsverdig by bl.a. i Sal. 48:1-2, Klag. 1:1 og Jer. 22:8 som har et bilde av en enke som Johannes bruker i sin fremstilling av skjøgen i Åp. 18:7.

Jeg har brukt mye historiske skrifter i postene for også vise hva historien skriver om det vi finner i Bibelen. Tacitus og Josephus nevner begge at verden den gang så på Jerusalem som en berømt by, de skriver her også om de siste dager for byen:

“Som jeg er i ferd med å forholde meg til de siste dagene av en berømt by, synes det hensiktsmessig å kaste litt lys over sin opprinnelse.” (Hist. 5:2, Tacitus). 

“Dette var slutten som Jerusalem kom til ved galskap av dem som var for innovasjoner, en by ellers av stor prakt, og av mektige berømmelse blant alle menneskene.” (War. 7:1:1, Josephus). 

Den store byen, eller skjøgen var også fylt med blod, Åp. 16:6; 18:24 og Åp. 17:6 sier:

“Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (Åp. 17:6). 

Dette blodet som skjøgen er fylt med er blodet fra de hellige og vi finner igjen dette i evangeliene der Jesus bl.a. profeterer at dette blodet skulle kreves av dem, “denne slekt”.
Vi leser:

“for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt.” (Luk. 11:50-51). 

“Denne slekt” er ikke vår eller en slekt i fremtiden, men den slekt som Jesus talte til, så tidsrammen stemmer også med Åpenbaringens tid. Du kan lese mer om tidsrammen i “Eskatologi i Bibelen 1: Tidsrammen av trengselen i Matteus 24” og de andre delene av Eskatologi i Bibelen.

Bekreftelse på den Jødiske forfølgelsen og drapene av profetene finner vi flere steder i NT: Matt. 23:29-37; Luk. 6:23-26; 11:47-50; 13:34; Rom. 11:3; 1.Tess. 2:15 og Heb. 11:32-38, og forfølgelsen og drapene på de kristne likeså, med en forsmak allerede i Apg. 8:1. Les Apg. 22:4-5 og de følgende kapitler for egen studie: Apg. kap. 4-14 og 17-26. Ja det er mye lesing, men forfølgelsen og trengselen for de kristne var også stor. Dette er blodet som kvinnen var drukket av.

Vi skal nå se litt på hvordan skjøgen er kledd og Johannes kommer faktisk med et par forklaringer på hennes kledning for å gi oss et rett gjenkjennelig bilde av karakteren.

“Kvinnen var kledd i purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv” (Åp. 17:4). 

“Og de sier: «Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostelige steiner og perler.” (Åp. 18:16). 

Vi skal se at skjøgens farger og juveler ikke er tatt ut av intet men finner det igjen i 2.Mos. 28:4-5, 8-9, som en pakts kledningen til ypperstepresten, som er en status på kongelig presteskap. Yppersteprestens dekor matcher tabernaklet, som er forløperen til templet. Du kan forøverig se et bilde av yppersteprestens kledning i min blogpost om «Den Indre Utsmykking«.

“Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint lin, vevd lin og fiolett, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.” (2.Mos. 26:1). 

Alteret som de hadde i templet, det som mottok blodet fra det de ofret var gullaktig som gullbegeret skjøgen hadde i hånden. Begge fylt av blod.

“…Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.” (1.Kong. 6:22). 

Og skulle du ha sett, vi finner igjen hodeplagget hennes også. I GT er den beskrevet som yppersteprestens hodeplagg og vi tar med Åp. 17:5 til sammenligning.

“Du skal lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN. …Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens åsyn.” (2.Mos. 28:36, 38) 

“Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” (Åp. 17:5). 

Det som viser seg på yppersteprestens panne ser nå Johannes et motstykke til, og ser hva den hellige byen, Guds tempel og prestedømmet har blitt til.

Men hvorfor kalle henne Babylon? Hvorfor endre navn fra Jerusalem til Babylon? Navn i Bibelen er viktige og navn ble påført som autoritet over den personen eller ting og definerer en karakter eller en funksjon. Adam satte navn på sin kone, Adama, for å vise hennes rolle som hans hjelper i å bære barn. Jakob betyr “luringen” på litt fritt oversatt til norsk og var hans karakter. Men vi ser også at de endret navn ved åndelige kriser eller fornyelse. Jakob ble Israel etter han hadde en brytekamp med Gud. Hans far endret navn fra Abram til Abraham (Far til Far til mange) da Gud inngikk en pakt med ham (1.Mos. 17:5) og Simon ble endret til Peter (Siv/strå til klippe/stein) da han forsto ved DHÅ at Jesus var den levende Gud sønn (Mat. 16:16-18).

Selv de forløste hellige fikk nytt navn; “navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.” (Åp. 3:12). (Her har jeg brukt 1930 oversettelsen som er bedre oversatt, det samme er den engelske KJV).

Jerusalem betyr “freds byen, helhet” og Johannes setter aldri dette navnet på det historiske Jerusalem i Åpenbaringen, bare på “det nye Jerusalem”. Han kaller det historiske Jerusalem for Babylon som er en slags profetisk doms tale. Jesaja kaller folket for Gomorra (Jes. 1:10), Jeremia gjør det samme (Jer. 23:14), og Esekiel (Esek. 16:46, 48, 53, 55).

Det historiske Babylon ødela det første Templet i 586 f.kr. (2.Kog. 25:8-8; 2.Krøn. 36:17-20; Esra. 5:12; Jer. 52:13) og nå er Jerusalem selv sammenlignet med Babylon som en tempel-ødelegger som forårsaket den endelige ødeleggelsen av Guds hus.

Bemerkninger:

Bibelvers er hentet fra KJV – Norsk og Norsk 1930 oversettelse. 
War = War of the Jews, Flavius Josephus.
Hist.= History, Cornelius Tacitus.
Verkene av Flavius Josephus og Cornelius Tacitus har jeg selv oversatt til Norsk fra Engelsk og tar forbehold om feil i oversettelsen og evt. skrivefeil.

Åpenbaringen del. 3 – Skjøgen


English version here 

I del 2 (forrige post) ble det forklart litt om hvilke mennesker dette brevet (Åpenbaringen) er skrevet til, og vi hopper derfor over kapittel 2 og 3. Men før vi går videre vil jeg ta med det juridiske aspektet, hvorfor denne dommen kommer og hvem som har forbrutt seg.

I det Gamle Testamentet (GT) fremstilles Israel som Guds hustru, noe som er vel kjent blant kristne. (Jes. 54:5; Jer. 31:31.32).

Vi var også inne på at Israel ikke tok imot Jesus og drepte Ham og profetene som ble sendt henne, på lik linje med sine forfedre (f.eks.Mat 23:34-35). Så når Israel gjorde dette, ventet dommen (Mat.23:35). Israel (Guds hustru) blir også beskrevet som ei hustru som er utro, da mot Gud, noe som er horeri og hor er synd og straffes med døden ved steining.

“Den som begår ekteskapsbrudd med en annen manns hustru, den som begår ekteskapsbrudd med sin nestes hustru , skal sannelig dø, ekteskapsbryteren sammen med ekteskapsbrytersken.” (3.Mos. 20:10). 

“da skal de føre den unge kvinnen ut til døren i hennes fars hus, og mennene i byen hennes skal steine henne til hun dør, fordi hun har gjort en skammelig gjerning i Israel; hun har drevet hor i sin fars hus. Slik skal dere rense det onde fra din midte.” (5.Mos. 22:21). 

Det er mulig noen blir litt forskrekket av å høre at Israel/Jerusalem er skjøgen beskrevet i Åpenbaringen, men det er ikke bare i Åpenbaringen du finner en slik beskrivelse av Israel. Jeremia gjør det samme:

“Da så Jeg at for alle grunnene til at den frafalne Israel hadde drevet hor, sendte Jeg henne bort og gav henne skilsmissebrev. Likevel fryktet ikke hennes troløse søster Juda, men gikk av sted og drev hor, hun også.” (Jer. 3:8). 

Her ser altså Jeremia Babylons ødeleggelse av det første Tempelet og kaller Israel “hore”, mens Johannes vil snart se ødeleggelsen av det andre Tempelet og kaller Israel “Babylon den store, Mor til skjøgene og til styggedommene på jorden”. (Åp. 17:5). Jeremia meddeler “Du hadde pannen til en horkvinne” (Jer. 3:3), mens Johannes fokuserer på horkvinnens panne, der det står “Babylon den store, Mor til skjøgene”. (Åp. 17:5).

Jerusalem er Guds by hvor Gud bor i sitt tempel (2.Kong. 23:27; Sal. 68:30), hvor han lovet Israel å bo hvis hun forble trofast mot Ham (i telt: 2.Mos. 25:8; 29:44-45; i tempel: 5.Mos. 12:10-11). Men når hun (Israel) ble utro, utstedet Gud et skilsmissebrev før Han kastet henne ut av Hans hus. (5.Mos. 24:1).

Men Gud forlater henne ikke uten fullmakt og rettergang, Han stevner henne inn for retten med en rettferdig høring, anstendige vitner og juridiske bevis. Denne lovlige ekteskapspakten kan bare bli satt tilside med en tilstrekkelig og gyldig grunn gjennom et skilsmissebrev (5.Mos. 24:1-4). Guds advokater (profetene) kan derfor fritt tale om å utstede et skilsmissebrev når hun (Israel) synder mot Ham. Vi ser at dette også rettferdiggjør ødeleggelsen av templet og hennes fangenskap i Babylon.

“Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet til deres mor, det Jeg sendte henne bort med? Til hvem av dem som har noe å kreve av Meg, har Jeg solgt dere? Se, dere er blitt solgt for deres missgjerningers skyld, og deres mor er sendt bort for deres overtredelsers skyld.” (Jes. 50:1). 

Ekteskapet eksisterte under en ekteskapspakt. I Jeremia 2 og 3 ser vi en rettegang, der kapitel 2 tar for seg Israels synd og kapitel 3 kaller Israel til omvendelse. Gud ber henne om å høre etter (Jer. 2:4-5), etter å ha påminnet henne om hennes tidligere “brudekjærlighet” (Jer. 2:2). Han ber også himmelen som vitne (Jer. 2:12). Og i Jer 3:1 appellerer Han til den Mosaiske loven som en standard for retten, som vi finner i 5.Mos 24:1-4.

“Det blir sagt: Om en mann sender sin hustru bort, og hun reiser fra ham og tilhører en annen mann, vil han da vende tilbake til henne igjen? Ville ikke det landet bli kraftig vanhelliget? Men du har levd som en skjøge med mange elskere. Kan du da vende tilbake til Meg? sier Herren.” (Jer. 3:1). 

La meg skyte inn at anklagen for hor har en tendens til å fokusere på den faktiske avgudsdyrkingen, men den er ikke avgrenset bare til å gjelde avguds tilbedelse. I bibelsk syn på ekteskap er hustruens trofasthet involvert i hele forholdet av en kjærlig lydighet. (4.Mos. 5:29; Jer. 31:32; Ef. 5:22-23; 1.Pet. 3:1, 6), og ikke bare hennes avholdenhet fra hor. Vi finner steder der Israel er anklaget for hor men situasjonen involverer ikke det faktiske formelle horeri. Når lovløshet (ikke hor) vinner plass i Jerusalem, vil den “trofaste byen” bli til en “horkvinne” (Jes. 1:21-23).

Siden Israel sees som Guds hustru og at Israel er utro mot Gud, kan det ikke bli annet enn en beskrivelse av ei “skjøge” (horkvinen). Nå har vi sett litt i GT og hvordan loven, retten og straffen virker og hvordan Israel, med sin adferd, kan beskrives som en skjøge.

Vi skal gå videre til kapittel 4 som omhandler Guds trone.

“Deretter så jeg, og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten jeg hørte var som en basun som talte til meg og sa: «Kom opp hit, og Jeg skal vise deg hva som må skje etter dette.» Straks ble jeg grepet av ånden. Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen. Og Han som satt der, var som en jaspis og en sarder-stein å se til. Og det var en regnbue rundt tronen, som så ut som en smaragd. I en ring rundt tronen, og på tronene så jeg de tjuefire eldste som satt der, kledd i hvite kjortler. Og de hadde kroner av gull på hodene.” (Åp. 4:1-5). 

Guds trone er en Kongetrone med en stol der Kongen sitter. Kongen er den som er satt over bud og paragrafer og som utøver den juridiske dom. I vers 3 leser vi at “en trone var satt i himmelen, og det satt En på tronen”. Det er nesten som å høre i våre egne rettsaler når dommeren setter retten – retten er satt. Denne tronen som er satt er den juridiske tronen, og på denne tronen sitter Én, Jesus, ved Guds høyre hånd (Mark. 16:19; Luk. 22:69; Apg. 2:33, 7:55; Rom. 8:34; Heb. 10:12; 1:Pet. 3:22).

I hånden til “Han som sitter på troen”, finner vi en bokrull som må være et juridisk dokument, noe jeg ser som et skilsmissebrev mot Hans utro kone (Israel). I skriften finner vi bildefremstillinger på akkurat dette, som i Jeremia 3 og Esekiel 2-3.

Esekiel ser Gud på tronen (Esek. 1:26 sml. Åp. 4:2), med regnbuen slik som Johannes (Esek. 1:28, sml. Åp. 4:3), de fire livevesene (Esek. 1:5 sml. Åp 4:6) og havet av glass som funklet som krystall (Esek. 1:22 sml. Åp. 4:6). Esekiel ser også en hånd som var rakt ut med en bokrull. Denne bokrullen var skrevet på både innsiden og utsiden, på samme måte som Johannes ser bokrullen er skrevet på innsiden og utsiden. (Esek. 2:9-10 sml. Åp. 5:1).

Denne bokrullen som Johannes ser, er beseglet med syv (7) segl, noe som reflekterer paktens bildefremstilling i GT. Vi leser i 3. Mosebok at Israel er lovet syv ganger mer tukt hvis hun bryter Guds pakt.

Hvis dere likevel ikke lyder Meg etter alt dette, da vil Jeg tukte dere sju ganger mer for deres synder… Hvis dere stadig går Meg imot og ikke er villige til å lyde Meg, da skal Jeg legge sju ganger plager på dere for deres synder… da skal Jeg, ja, Jeg skal gå dere imot,og Jeg skal slå dere sju ganger mer for deres synder… da skal jeg gå dere imot i harme. Og jeg, ja, Jeg skal tukte dere sju ganger mer for deres synder. (3.Mos. 26:18, 21, 24, 28). 

Etter utleveringen av skilsmisse begjæringen, faller dommen over henne i Åpenbaringen kapittel 6-19, og seglene brytes en etter en.

Som jeg nevnte ovenfor er utroskap straffet med steining. Det som er interessant å se når vi kommer ut i Åpenbaringen er at vi ser en slik steining.

“Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent. Menneskene spottet Gud på grunn av plagene av haglene, for denne plagen var veldig stor.” (Åp. 16:21)

Dette og mer til skal vi komme nærmere inn på utover i innleggene. Men hvis Jerusalem er den store byen og blir kalt Babylon, hvem er da dyret?